Regler for god advokatskikk krever at advokaten er uavhengig av klienten. Bestemmelsene skaper særskilte utfordringer for advokater som er ansatt som bedriftsadvokater. I denne artikkelen drøftes enkelte av disse utfordringene.
Det er et grunnleggende krav til advokater at de opptrer uavhengig av interesser som kan forstyrre arbeidet med å fremme klientens rettigheter og krav innenfor lovens rammer.
Regler for god advokatskikk (advokatforskriften, kap. 12, ”RGA”) pkt. 2.1.1. lyder:
”For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.”
Prinsippet om uavhengighet er begrunnet i at advokaten bør inneha tillit fra klienten, fra domstolen og fra det rettssøkende publikum i sin alminnelighet. Den nødvendige tillit oppstår først når advokaten gir sine råd fra et selvstendig og uavhengig ståsted, hvor rådgivningen ikke er underlagt eller påvirket av andre samfunnsaktører eller interesser. Klientens beste innenfor lovens ramme skal ideelt sett være advokatens eneste mål. Det innebærer at egne økonomiske interesser, motpartens interesser, myndighetenes eller andre klienters interesser ikke skal være påvirkningsfaktorer i advokatens arbeid, i alle fall ikke i større grad enn det loven selv tillater.
Men uavhengighetsprinsippet har også en side til egen klient. Advokaten plikter også å holde en distanse fra egen klient for å sikre at ikke klientens interesser blir så fremtredende at lovens ordning og rammer blir neglisjert.
Et banalt eksempel kan være at en selvangivelse skal fylles ut, og det er spørsmål om en inntektspost skal føres opp eller om man skal la være. Dersom advokaten forstår at en unnlatelse vil være lovstridig, men ganske sikkert aldri bli oppdaget, er det spørsmål om han/hun bør råde klienten til å innberette inntekten i henhold til loven, eller la være, for dermed å øke klientens overskudd. Det korrekte svaret er naturligvis å råde klienten til å innberette i henhold til loven.
I praksis kan forbindelsen mellom klient og advokat iblant legge et dunkelt skydekke over slike ellers klare vurderinger. Klienten vil ikke alltid bli fornøyd med en advokat som er for ”myndighetsvennlig” i sin tolkning av loven, og kan fritt varsle skifte av advokatforbindelse. Dersom klienten betaler en betydningsfull del av advokatens inntekter, kan advokatens uavhengighet – eller i alle fall tilliten til at advokaten er uavhengig - komme i fare.
På samme måte som salærandeler fra en og samme klient kan være egnet til utfordre advokatens uavhengighet, er det naturlig å tenke at også advokatens ansettelsesforhold hos ”klienten” vil være egnet til å skape tilsvarende dilemmaer.
I Norge er det sikker rett at det ikke i seg selv er i strid med uavhengighetsprinsippene at advokaten er ansatt som såkalt bedriftsadvokat eller internadvokat hos sin ”klient” – arbeidsgiveren - og at all advokatens inntekter dermed stammer fra samme kilde. Sverige har løst dette annerledes; firmajurister (bolagsjurister) blir ikke tatt opp i Advokatsamfundet og har ikke rett til å kalle seg advokat.
I alminnelige arbeidsforhold gjelder at arbeidsgiver innenfor arbeidsavtalens rammer kan bestemme hvilke arbeidsoppgavene som skal gjennomføres på hvilken måte, til hvilken tid og på hvilket sted. Som advokat er man bare delvis underlagt denne styringsretten. Generelt gjelder en begrensning i styringsretten overfor advokaters faglige utførelse av arbeidsoppgavene, jf. domstolloven § 232 første ledd, siste setning: selskapet ”kan ikke instruere den utpekte advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget”. Overfor bedriftsadvokater er det imidlertid gjort unntak fra denne bestemmelsen i § 233 tredje ledd. Tankegangen har likevel neppe vært å åpne for at bedriftsadvokater kan instrueres fra ledelsen om de faglige valgene i sitt arbeid.
Også regler for god advokatskikk (RGA) sine bestemmelser om uavhengighet kan legge begrensninger på hvilke instruksjoner bedriftsadvokaten kan motta fra selskapsledelsens side. RGA utgjør advokatforskriftens kapittel 12, og gjelder for alle advokater, også bedriftsadvokater. RGA hjemler blant annet anledning og plikt for advokaten til å nekte å påta seg oppdrag, jf. RGA pkt. 1.2. if., anledning til å frasi seg oppdrag dersom klienten ikke følger advokatens råd, jf. RGA pkt. 3.1.6, og plikt til å søke å oppnå minnelige ordninger, jf. RGA pkt. 3.1.3. I kommentaren til RGA pkt 1.2 heter det:
”Advokaten skal gi uttrykk for sin mening og selv bestemme hvorledes oppdraget skal håndteres og hvorledes han skal opptre. Klienten bestemmer hvilket resultat han ønsker å oppnå ved å henvende seg til advokaten, men han kan ikke diktere advokaten hvorledes denne skal gå frem for å oppnå dette. Dette er en selvsagt forutsetning for det profesjonsansvar som påligger advokaten.”
Bestemmelsene og prinsippene om uavhengighet forutsetter at bedriftsadvokater er tydelige overfor sin arbeidsgiver om egen rolle og yrkets profesjonsforpliktelser. I den grad arbeidsgivers ordre kommer i konflikt med RGA, vil sistnevnte ha forrang i medhold av domstolloven § 224.
En ordrenekt på arbeidsplassen som følge av bindende føringer utledet av RGA vil vanskelig kunne være grunnlag for en saklig oppsigelse i medhold av arbeidsmiljøloven. En viss beskyttelse for sin faglige uavhengighet har derfor advokaten i oppsigelsesreglene. Det hindrer likevel ikke at en ”uønsket” ansatt advokat dirigeres bort fra prestisjefulle prosjekter, fratas frynsegoder eller utsettes for andre formelle eller uformelle sanksjoner fordi han eller hun gir råd arbeidsgiver misliker.
I RGA pkt. 1.2 heter det:
”Advokaten bør ikke identifisere seg med sin klient og har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har.”
Et element ved faste ansettelsesforhold er den ubevisste eller bevisste identifisering og lojalitet de ansatte føler overfor firmaets verdier og interesser. Dette gjelder helt allment for arbeidstakere, og en plikt til å fremme arbeidsgivers interesser følger allerede av den alminnelige lojalitetsplikten i arbeidsforhold.
Lengre tids ansettelsesforhold kan imidlertid skape bånd mellom ansatt og arbeidsgiver som for den uavhengige advokat kan bli en utfordring. Arbeidstakere blir innvevet i en viss bedriftskultur og arbeider sammen med ledelse og kollegaer mot et felles mål. Båndene knyttes sterkere ved det sosiale fellesskapet og tilliten som følger med ansvarsfulle posisjoner. Man ser ofte at engasjerte medarbeidere går i forsvar for arbeidsgiver når virksomheten blir kritisert.
Men advokatens profesjonsforpliktelse er bare dels å fremme arbeidsgivers målsettinger. Den andre delen av rollen er å være lovens representant, som vurderer arbeidet opp mot rettslige standarder.
Denne noe tveeggede rollen kan spilles smertefritt dersom arbeidsgiver og ansatt advokat begge er bevisste på bedriftsadvokatens lovfestede profesjonsforpliktelser og –rettigheter.
Advokatens særegne og uavhengige posisjon blant arbeidstakerne får også konsekvenser for hvordan denne bør opptre utad.
For å underbygge egen posisjon som rådgiver og talsperson, bør bedriftsadvokaten være forsiktig med hvordan han/hun formulerer seg på vegne av klienten/arbeidsgiveren. Dersom man som advokat uttaler seg i retning av at ”vi mener” det ene eller det andre, vil advokaten lett kunne bli oppfattet som å gi sin personlige tilslutning til klientens syn og anførsler. Generelt er slik identifikasjon mellom advokat og klient uheldig fordi det kan svekke den allmenne tilliten til at advokaten opptrer som en uavhengig rådgiver og talsmann. Dessuten kan det være egnet til å skade standens anseelse dersom en bedriftsadvokat blir oppfattet som delaktig i arbeidsgiverens kritikkverdige eller kriminelle handlinger. Slik sammenblanding kan skje dersom advokaten ikke presiserer at det er ”klienten/bedriften” og ikke advokaten som mener eller handler slik og slik.
Motstykket til regelen om ikke å identifisere seg med klienten, er en rett til ikke å la seg bli identifisert med klienten og dennes standpunkter og interesser. Det vil kunne være gjenstand for disiplinærklage om en annen advokat bruker en arbeidsgivers historie, virksomhet og anførsler mot bedriftsadvokaten.
Det juridiske arbeidets art tilsier at bedriftsadvokater har løpende kontakt med beslutningstagere i bedriften, gjerne i ledelsen. Ofte konfererer lederen med bedriftsadvokaten for å få råd om og kvalitetssikring av beslutninger. Når advokaten i større eller mindre grad selv blir den egentlige beslutningstageren i selskapet er det ytterligere en risiko for uheldig rolleblanding og identifikasjon med selskapet. Det er viktig å minnes at rollen som advokat er begrenset til å være ”rådgiver og talsmann”, jf. RGA pkt. 1.2. Det vil være enda en utfordring for advokaten å stille seg faglig uavhengig til en kritisk gjennomgang av selskapets beslutninger, når advokaten selv har deltatt i beslutningsprosessene.
Se for øvrig hva kommentarutgaven til RGA pkt. 2.1.1 skriver om uavhengighetsprinsippet.