Advokater er underlagt en streng taushetsplikt. Idet taushetsplikten legger til rette for at kommunikasjonen mellom klient og advokat kan skje i full fortrolighet, er den en forutsetning for advokatgjerningen. Det er kun når klienten er sikker på at informasjonen som gis til advokaten ikke bringes videre, at advokaten kan få den informasjon som er nødvendig for å ivareta klientens interesser på beste måte.
På dette nettstedet kan du finne en del informasjon om taushetsplikten:
Den sentrale lovbestemmelsen som omhandler taushetsplikten er straffeloven § 144. I tillegg til denne bestemmelsen er det en rekke særbestemmelser om taushetsplikt i spesiallovgivningen. Formålet med taushetsplikten er å legge forholdene til rette for en åpen og fullstendig kommunikasjon mellom advokat og klient.
Både i norsk og i andre lands rettsorden er taushetsplikten ansett som en fundamental rettssikkerhetsgaranti som fremmer klientens interesser, respekten for rettspleien og samfunnets lover.
Taushetsplikten etter strl. § 144 er en kvalifisert taushetsplikt. Det vil si at den går foran vitneplikten etter straffeprosessloven og tvisteloven. Forholdet mellom taushetsplikten og vitneplikten er regulert i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5.
Taushets- og fortrolighetsplikten kan oppheves ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold.
Advokater som videreformidler taushetsbelagt informasjon, kan bli straffet med bøter og fengsel i inntil 6 måneder.
I tillegg til taushetsplikten, er advokater underlagt en fortrolighetsplikt gjennom Regler for god advokatskikk pkt.2.3.2. Fortrolighetsplikten omfatter enhver opplysning som advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat og omfatter mer enn det som er taushetsbelagt. På den annen side er fortrolighetsplikten ikke absolutt på samme måte som taushetsplikten.
Det må påpekes at det er en grunnleggende forskjell mellom advokatenes taushetsplikt etter straffeloven § 144 og forvaltningens taushetsplikt etter bl.a. forvaltningsloven § 13. For advokaters taushetsplikt er det en klar hovedregel at det bare er klienten som kan frita advokaten for taushetsplikten, mens dette for forvaltningen er annerledes. I forvaltningsretten finnes det unntaksregler for taushetsplikten, slik at vernet klienten opprinnelig hadde og forutsatte gjennom advokatens absolutte og sterke taushetsplikt, blir svakere når opplysningene når forvaltningen.
Advokater kan gjennom sitt virke være underlagt flere typer taushetsplikt. Eksempelvis kan han i kraft av å opptre som eiendomsmegler være underlagt taushetsplikten i eiendomsmeglingsloven, og i kraft av å være ansatt i et forsikringsselskap, kan han være underlagt taushetsplikten i forsikringsvirksomhetsloven. Disse taushetspliktene gjelder ikke advokater som sådan.
Den taushetsplikt som gjerne omtales som ”advokaters taushetsplikt”, d.v.s. advokaters kallsmessige taushetsplikt, har kommet til uttrykk i straffeloven § 144. Denne lyder:
Prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere samt disses betjenter eller hjelpere, som rettsstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Offentlig Paatale finder alene Sted efter fornærmedes Begjæring, eller hvor det kræves af almene Hensyn.
Advokatenes taushetsplikt er ikke positivt lovfestet. I advokatforskriften kapittel 12, ”Regler for god advokatskikk” punkt 2.3.2, heter det imidlertid:
En advokat skal overholde den taushetsplikt som han er pålagt gjennom lovgivningen.
Opplysninger advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat, må behandles fortrolig også når opplysningene ikke omfattes av hans lovbestemte taushetsplikt. Plikten til fortrolighet er ikke tidsbegrenset.
Mens første ledd kun er en henvisning til den taushetsplikt som følger av lovgivningen ellers, angir andre ledd den såkalte fortrolighetsplikten. For at opplysninger skal være omfattet av taushetsplikten, må vilkårene i strl § 144 være oppfylt. Fortrolighetsplikten gjelder imidlertid alle opplysninger advokaten blir kjent med i sitt virke. Brudd på fortrolighetsplikten kan medføre disiplinære reaksjoner og erstatningsansvar, men ikke straffansvar etter straffeloven.
For en nærmere beskrivelse av forholdet mellom taushetsplikten og fortrolighetsplikten og innholdet i disse, vises det til Regler for god advokatskikk med kommentarer punkt 2.3.2.
Advokaters taushetsplikt går foran vitneplikten, jf straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Disse bestemmelsene innebærer et forbud mot å ta i mot forklaringer fra advokater om forhold de er betrodd deres stilling.
Videre medfører taushetsplikten et forbud mot beslag i materiale som inneholder taushetsbelagt informasjon, jf straffeprosessloven § 204. Av Rt 1996 side 1081, fremgår det at det i utgangspunktet må gjelde en presumpsjon for at dokumenter og tilsvarende som befinner seg på kontoret hos en frittstående privatpraktiserende advokat, er undergitt taushetsplikt og dermed beslagsforbud.
Det er i første rekke ved spørsmål om vitne- og beslagsforbudet, at taushetspliktens rekkevidde er blitt prøvet. Rettspraksis vedrørende disse bestemmelsene utgjør dermed en sentral rettskilde, og er mer omfattende enn praksisen omkring strl. § 144.
Taushetsplikten har også en side mot EMK. Etter EMK artikkel 8, har borgerne rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Gjennom praksis fra EMD, er det fastslått at denne retten i en viss utstrekning også må gjelde for juridiske personer. Unntak fra taushetsplikten må derfor være i overensstemmelse med EMK artikkel 8. Videre vil taushetsplikten gjerne være en forutsetning for ”fair trial” etter EMK artikkel 6.
Hensynet til klienten
Det overordnede hensyn bak taushetsplikten, er å legge til rette for et fortrolighetsforhold mellom klient og advokat. Det er kun når klienten er sikker på at informasjonen som gis til advokaten ikke bringes videre, at advokaten kan få den informasjon og handlekraft som er nødvendig for å ivareta klientens interesser på beste måte. På denne måten settes advokaten i stand til å gi materielt korrekte råd, samtidig som en hensiktsmessig strategi kan legges. Uten taushetsplikt, er det også lett å tenke seg at mange ville unnlatt å overhode oppsøke advokat.
Taushetsplikten legger ikke bare til rette for at det rettssøkende publikum får reell tilgang til god juridisk bistand, den fungerer også som et vern av klientens intimsfære.
Det er ikke bare privatpersoner som har behov for et slikt vern. Også juridiske personer har en interesse i å ha en sfære som ikke er tilgjengelig for alle. Ofte er det eksempelvis avgjørende at opplysninger om foreliggende planer, fremtidige patenter og forhandlinger ikke kommer uvedkommende for øre. Uten taushetsplikt, ville det å innhente juridisk bistand for et foretak vært et sjansespill hvor konkurransemessige og andre kommersielle interesser ble satt i fare.
Hensynet til rettspleien mv.
I Regler for god advokatskikk punkt 2.3.1 heter det:
Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse fra statens side.
Adgang til juridisk bistand er en fundamental del av rettsstaten. Uten taushetsplikt, ville mange unnlatt å oppsøke advokat i saker som innbefatter sensitiv informasjon. Dette ville undergravd den reelle adgang til juridisk bistand – stikk i strid med myndighetenes intensjon.
Fordi taushetsplikten legger til rette for at advokaten får saken godt opplyst, fremmer den materielt riktige avgjørelser. Dette er en annen sentral del ved en velfungerende rettsstat.
Taushetsplikten er videre nødvendig for at advokaten skal kunne være uavhengig. Han må være forhindret fra å gi motparter og tredjeparter informasjon. Han kan ikke være uvedkommendes forlengede arm.
Siden taushetsplikten fremmer fri informasjonsutveksling mellom klient og advokat, settes advokaten i stand til å gi materielt korrekte råd. På denne måten vil flere følge gjeldende regelverk, i tråd med myndighetenes intensjoner. Taushetsplikten sørger dessuten for at kunnskap om urett faktisk tilflyter advokaten, slik at advokatens plikt til å søke å få klienten til å avstå fra ulovlige handlinger, aktiviseres.
Rundt om i lovverket, finnes en del bestemmelser som gir det offentlige rett til innsyn i korrespondanse m.v. hos private rettssubjekter. Når offentlige myndigheter overfor en advokat krever innsyn i opplysninger om klienter, må det trås varsomt.
For det første er det ikke gitt at den påberopte innsynshjemmel overhode har anvendelse for advokater. Dette må således undersøkes først. For det andre oppstår det et spørsmål om hvorvidt en eventuell innsynshjemmel skal gå foran taushetsplikten ved konflikt.
Taushetsplikten er et gode som tilligger borgerne. For at retten til fortrolig kontakt med sin advokat skal kunne settes til side, må det derfor foreligge hjemmel for dette. Synspunktet følger av legalitetsprinsippet, og er i tillegg tydelig fastslått i EMK artikkel 8.
Videre er det gjennom EMDs praksis rundt EMK artikkel 8 stilt krav om at hjemmelen må være tilstrekkelig presis, tilgjengelig og forutsigbar. Borgerne skal lett kunne forutberegne når retten til respekt for deres korrespondanse vil måtte vike. Se om disse kravene eksempelvis
- HR-2008-00202-A (Transocean) avsnitt 141;
”De vilkår bestemmelsen oppstiller, er at det må finnes rettslig hjemmel for inngrep, at denne må være tilstrekkelig presis og tigjengelig, og at…”,
- EMDs avgjørelse Sallinen v. Finland av 27.09.2005 premiss 82;
”Thus, the domestic law must be sufficiently clear in its terms to give citizens an adequate indication as to the circumstances in and conditions on which public authorities are empowered to resort to any such measures…”,
- og Kopp v. Switzerland av 25.03.1998 premiss 55 flg; eksempelvis:
”The expression "in accordance with the law", within the meaning of Article 8 para 2, requires firstly that the impugned measure should have some basis in domestic law; it also refers to the quality of the law in question, requiring that it should be accessible to the person concerned, who must moreover be able to foresee its consequences for him, and compatible with the rule of law”.
Justisdepartementets lovavdeling legger i tolkningsuttalelse av 3. oktober 2000 om forholdet mellom opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-3 og taushetsplikt etter eiendomsmeglingsloven, den samme konklusjon til grunn:
”Andre bestemmelser i ligningsloven kapittel 6 synes å forutsette at opplysningsplikt står tilbake for taushetsplikt i annen lovgivning, med mindre annet er sagt. Det gjelder særlig § 6-12 og § 6-13 nr. 2, jf. formuleringen ”uten hinder av taushetsplikt”. Dersom opplysningsplikten i § 6-3 nr. 1 skulle gå foran taushetsplikt i andre lovbestemmelser, ville det vært naturlig med en reservasjon også her. Sammenhengen i kapittel 6 tilsier derfor at opplysningsplikten også etter § 6-3 nr. 1 står tilbake for eiendomsmeglingslovens taushetsplikt.
Etter Lovavdelingens syn må bestemmelsene om opplysningsplikt i ligningsloven § 6-3 nr. 1 stå tilbake for taushetsplikt etter andre lovbestemmelser, dersom annet ikke er sagt eller klart forutsatt i disse lovbestemmelsene. Som nevnt inneholder verken ligningsloven § 6-3 nr. 1 eller eiendomsmeglingsloven § 5-1 noen klare forutsetninger om hvordan konflikten skal løses. Resultatet må derfor være at eiendomsmeglingslovens bestemmelse om taushetsplikt går foran”.
Uttalelsen gjelder eiendomsmegleres taushetsplikt. Advokaters taushetsplikt er i motsetning til eiendomsmegleres taushetsplikt omfattet av vitneforbudet, jf straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Uttalelsen omhandler således en mindre kvalifisert taushetsplikt enn advokaters taushetsplikt. Siden Lovavdelingen gir en mindre kvalifisert taushetsplikt gjennomslag overfor opplysningsplikten, må tilsvarende gjelde for advokaters taushetsplikt.
I St.meld. nr. 74 (1977-78), sammenfattes dessuten det hele slik:
”Generelt er det antatt at når lovhjemlet rett til å kreve opplysninger kolliderer med en lovbestemt taushetsplikt, pålagt den som opplysningene søkes innhentet hos, må retten til å kreve opplysninger som hovedregel stå tilbake for taushetsplikten, jfr. det som er uttalt i Ot.prp. nr. 3, 1976-77 avsnitt 3.6 på side 38 og vedlegg 2, avsnitt 6.2 på side 159. Forsåvidt gjelder offentlige organer, er denne hovedregel nå tatt inn i prg. 13 f i forvaltningsloven,….."
Bestemmelsene om opplysningsplikt til offentlige organer må etter dette stå tilbake for taushetsplikt etter andre lovbestemmelser, dersom annet ikke er sagt eller klart forutsatt i disse lovbestemmelsene.
En advokatkontor vil til enhver tid besitte informasjon om både klienter og egen virksomhet. Lovgivningen åpner i større grad for offentlige myndigheters innsyn når det gjelder informasjon om advokatvirksomheten som sådan, hvilket ikke er omfattet av taushetsplikten, enn den gjør for informasjon om klientens forhold.
Som en følge av dette er det viktig at informasjon om egen virksomhet lagres atskilt fra opplysninger som omhandler klientene og som er omfattet av taushetsplikt. Det bør oppstilles effektive skiller, for eksempel ved at opplysninger om fakturering og regnskap lagres på andre fysiske enheter enn klientinformasjonen. På denne måten minsker man faren for at eksempelvis ligningsmyndighetene får med seg taushetsbelagt informasjon ved bokettersyn hvor hjemmelen til å speilkopiere datalagringsmediet benyttes, jf ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b.
Det er usikkert i hvilken utstrekning den straffesanksjonerte taushetsplikten kan sies å pålegge advokatene en aktiv plikt til å beskytte informasjon. Etter sin ordlyd innebærer den i utgangspunktet kun et forbud mot å åpenbare slik informasjon. Uansett vil Regler for god advokatskikk sette krav til håndteringen av klientinformasjon, jf RGA pkt. 2.3.2 annet ledd samtidig som kravene etter personopplysningsloven er relevante. I tillegg kan unnlatelse av å beskytte taushetsbelagt informasjon i tilstrekkelig grad rammes av straffeloven § 325 om grov uforstand, jf domstolloven § 234 fjerde ledd.