Det er vanlig praksis at advokatens arbeid med gjennomgang av dom søkes erstattet som nødvendige sakskostnader i domstolen. Men når vedtak omgjøres og sakskostnader kreves i henhold til forvaltningsloven, møter mange advokater motbør. Hvorfor?
Forvaltningsloven § 36 første ledd lyder:
”Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.”
Det er ikke i forvaltningsretten noen generell regel om advokathjelp på det offentliges bekostning. Forvaltningsloven § 36 innebærer kun en begrenset hjemmel til å kreve erstatning for utgifter til advokatarbeid i etterkant av at vedtaket har blitt omgjort. Private parter med lav inntekt og formue kan søke om å få dekket advokatutgiftene etter reglene om fritt rettsråd. Reglene om saksomkostninger i § 36 blir et supplement til disse (Gyldendal Rettsdata, note 888).
Sivilombudsmannen (SOM) har uttalt seg om hvorvidt etterarbeid, som gjennomgang av vedtak, er ”nødvendige” kostnader for å få endret vedtaket. I Sivilombudsmannens sak 2000-054 hadde Landbruksdepartementet avslått å dekke slike kostnader, hvorpå SOM under henvisning til lovforarbeider uttaler:
”Til slutt har De krevet å få dekket "utgifter ved gjennomgang av vedtaket". De fremholdt i klagen hit at slikt etterarbeid er en naturlig del av et vanlig advokatoppdrag. Landbruksdepartementet avslo kravet med den begrunnelse at disse utgiftene ikke var nødvendige for å få endret vedtaket.
Kostnader til denne type etterarbeid faller utenfor lovens ordlyd. Utgifter til å gjennomgå og forklare avgjørelsen for klienten har ikke vært "nødvendige" for å få endre vedtaket, selv om arbeidet har nær tilknytning til resten av arbeidet med saken. Heller ikke her finner jeg grunn til å rette innvendinger mot departementets lovforståelse."
Også i sak 2000-053 behandler Sivilombudsmannen et tilknyttet spørsmål, med tilsvarende konklusjon. Det gjaldt der spørsmål om hvorvidt kostnader til å kreve sakskostnader erstattet som følge av omgjøring av vedtak, kunne kreves erstattet av forvaltningsloven § 36. SOM konkluderer:
”På bakgrunn av lovens ordlyd og forarbeider har jeg derfor ikke grunnlag for å rette innvendinger mot departementets standpunkt om at kostnader forbundet med å fremsette krav om sakskostnader ikke kan kreves dekket."
Det praktiseres altså en streng fortolkning av hvilke utgifter knyttet til etterarbeid, som kan erstattes i medhold av fvl. § 36. Imidlertid er meningen med bestemmelsen ikke å begrense eller avskjære andre grunnlag for erstatning. Det innebærer for eksempel at dersom forvaltningen er ansvarlig for vedtakets ugyldighet på uaktsomhetsgrunnlag, vil forvaltningen kunne avkreves erstatning for påregnelig følgetap for å få rettet opp dette. Det vil generelt måtte antas å være en påregnelig følge at borgere flest vil ha kostnader knyttet til advokats gjennomgang av omgjorte vedtak. Dette er en alminnelig og nødvendig del av ethvert forsvarlig advokatoppdrag. Advokatens etterarbeid vil dermed kunne utgjøre erstatningsberettigende kostnader avhengig av hvem som var skyld i at det opprinnelige vedtaket måtte omgjøres. Dersom den opprinnelige feilen ligger på forvaltningens side, er det altså muligheter for å vurdere erstatningskrav uavhengig av forvaltningsloven § 36.