4.1 Opptreden overfor retten 1)
En advokat skal opptre korrekt 2) i forhold til prosesslovgivningen. Advokaten skal vise retten respekt og høflighet, men samtidig forsvare sin klients interesser ærlig, uten frykt og uten hensyn til egne interesser eller konsekvenser for seg eller andre. Advokaten har både rett og plikt til å utøve kritikk 3) av retten i en sømmelig form.
1) Regelen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991 og ble noe endret ved revisjonen i 2001. Endringen gikk i hovedsak ut på å presisere at det er klientens interesser advokaten ivaretar når han opptrer i retten og ikke sine egne. Bestemmelsen er nå i samsvar med pkt. 4 i CCBE Code of Conduct. En tilsvarende regel er inntatt i pkt. 4.2 i Retningslinjer for forsvarere.
2) Pkt. 4.1 inneholder en alminnelig regel om advokatens plikt til å opptre korrekt overfor domstolen og vise respekt for den, samtidig som den påpeker viktigheten av advokatens selvstendige stilling overfor domstolen. I Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 heter det at en advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett, og at advokaten innenfor lovens ramme og etter beste evne plikter å ivareta sine klienters interesser. I pkt. 2.1.1 er viktigheten av at advokaten er uavhengig og ikke påvirkes av uvedkommende hensyn fastslått, og det er uttalt at advokaten ikke må gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann. I pkt. 1.3 er det uttalt at en advokat i sitt virke skal opptre saklig og korrekt. Dette er vesentlige og grunnleggende regler for en advokats opptreden i utøvelsen av sitt yrke i alle sammenhenger, men kanskje særlig når advokatens arbeid skjer i forhold til domstolen.
Det kan være avgjørende for en klients interesser at advokaten forholder seg profesjonelt og ryddig til den domstol som skal avgjøre en sak, slik at ingen skal risikere å tape sin rett på grunn av advokatens oppførsel eller håndtering av saken. Det er også avgjørende at domstolen har full tillit til at advokaten utfører sitt arbeid på en redelig og forsvarlig måte. Saker som føres for domstolene kan ofte ha allmenn interesse og være gjenstand for større eller mindre oppmerksomhet i media. Også av denne grunn er det viktig at advokatenes opptreden er saklig og korrekt, slik at også allmennheten får forståelsen av at det arbeid som utføres av advokater i rettergang, er profesjonelt og ordentlig, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2. I tillegg til advokatens fremstilling av saken i retten skal utspørring av parter og vitner, så vel egne som motpartens, skje på en høflig og korrekt måte. Men det er selvfølgelig tillatt med kritiske og pågående spørsmål til sakens parter og vitner i den utstrekning det er påkrevd av hensyn til sakens opplysning og egen parts sak.
3) Advokatens frie og selvstendige stilling overfor domstolen innebærer også rett og plikt til å «utøve kritikk av domstolen i en sømmelig form». Selv om advokaten skal opptre med respekt for retten, innebærer ikke dette servilitet. Når det i enkelte tilfelle kan oppleves som nødvendig å kritisere retten for å kunne ivareta klientens interesser, har advokaten rett og plikt til det. Advokaten kan her ikke la seg påvirke av en eventuell egeninteresse i å ha et godt forhold til domstolen eller vedkommende dommer, jfr. kommentaren til pkt. 2.1.1 note 2,3,4,5,6. Kritikken av retten må likevel alltid holdes i en saklig og høflig form.
Advokaten må også være i stand til å stå imot mulig press fra rettens side når det f. eks. gjelder opplegg av saken eller spørsmål om inngåelse av forlik, ut fra en selvstendig vurdering av hva som tjener klientens interesser i saken, jfr. kommentaren til pkt. 3.1.3 note 4.
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.
U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.
U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1992) s. 252
Sorenskriver hadde innklaget advokaten med påstand om at advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved uttalelser i gjenopptakelsesbegjæring, prosesskrift og ankeerklæring. I gjenopptakelsesbegjæringen og prosesskriftet var det uttalt at tvistemålsloven § 407 nr. 1 ville kunne bli påberopt fordi det var blitt brukt korrekturlakk i grunnboken. Det var uomtvistet at det aktuelle grunnboksblad var korrigert ved bruk av korrekturlakk. På denne bakgrunn var advokatens uttalelser ikke i strid med god advokatskikk. Ankeerklæringen var ikke utformet av advokaten. Advokaten hadde medundertegnet denne i medhold av tvistemålsloven § 364 annet ledd, og advokaten kunne da ikke holdes ansvarlig for uttalelser i ankeerklæringen.
U bind VI (Oslo krets 1992) s. 390
Advokaten hadde i brev til bobestyreren i et dødsbo redegjort for behandlingen av et felleseieskifte der avdøde var part. I den forbindelse uttalte advokaten at motpartens advokat hadde holdt det «gående med ufullstendige og inadekvate påstander og beregninger, dessverre godt hjulpet av en meget passiv og likeglad skiftedommer, som ikke har gjort annet enn å ekspedere depesjer om at han håpet partene kunne kommer overens». Videre ble det uttalt at dommeren i skifteretten hadde vært «totalt passiv og likeglad i forbindelse med denne saken og aldri har prøvd å sette seg inn i våre anstrengelser for å få skikkelig dokumentasjon». Uttalelsene ble ansett i strid med pkt. 4.1. Det ble spesielt vist til kravet om at nødvendig kritikk av retten pliktes utøvet «i en sømmelig form». (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.)
U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.
U bind VI (Bergen krets mfl. 1993) s. 634
Advokaten hadde i brev til motparten kritisert forliksrådet for ikke å ha henvist saken til retten, men i stedet innkalt til nytt møte. I den forbindelse uttalte advokaten under henvisning til tvistemålsloven at han var «forundret over at Y opptrådte som han gjorde». Y var formannen i forliksrådet. I brev til Advokatforeningen undertegnet av det samlede forliksråd ble det anført at kritikken mot forliksrådet måtte oppfattes som personlig sjikane av formannen i rådet, bl.a. var formannen blitt omtalt med personnavn og ikke som leder av forliksrådet. Utvalget fant det klart at advokaten ved sine formuleringer ikke hadde opptrådt i strid med pkt. 4.1.
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.
ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha fulgt opp rettens pålegg om å etterkomme provokasjoner. Dette var også i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.)
ADA-2000-D101 (Disiplinærnemnden)
Ca. 10 måneder etter hovedforhandling i en skjønnssak, som hadde endt med rettsforlik, fremkom advokaten med sterk kritikk av dommerens opptreden under hovedforhandlingen. Dommerens opptreden ble karakterisert som «ulovlig» eller «ulovmedholdig » og «særdeles uverdig». Advokatens uttrykksform ble ansett å være i strid med god advokatskikk. Det ble lagt avgjørende vekt på at det var brukt unødig sterke karakteristikker og at disse var fremsatt lang tid etter hovedforhandlingen og ikke på vegne av klienten som ledd i ivaretakelse av dennes interesser.
ADA-2002-D114 (Disiplinærnemnden)
Advokaten fikk ikke medhold i at saken som var anlagt mot hans klient, måtte avvises. Saken ble omtalt i lokalavisen med intervju av advokaten, som ifølge avisreferatet uttalte at han var skremt over at sorenskriveren ikke straks avviste søksmålet og at dette var et bevis på korrupsjon i norske rettssaler. Videre fremgikk det av avisen at advokaten mente at sorenskriveren hadde utvist grov uforstand i tjenesten og hadde hatt en forutinntatt holdning til søksmålet. Nemnden la til grunn at advokaten hadde uttrykt seg som gjengitt i avisen og uttalte at uttalelsene representerte helt ubegrunnede personlige anklager mot en sorenskriver og respektløs opptreden overfor domstolene. Advokaten ble meddelt advarsel for brudd på pkt. 1.3 og 4.1.
ADA-2003-D38 (Disiplinærnemnden)
Etter at Fylkesnemnda for sosiale saker hadde avgjort spørsmål om bostedsforbehold, uttrykte advokaten i brev skepsis og mistillit til fylkesnemndas saksbehandling med betegnelser som «en overkjørsel uten sidestykke» samt at «alminnelige rettssikkerhetsprinsipper synes å ikke spille noen rolle for fylkesnemnda». Uttalelsene var klart i strid med pkt. 4.1, jfr. pkt. 4.8.
ADA-2005-17 (Oslo krets)
God advokatskikk. Uakseptabel atferd under forhandlingsmøte. Advokaten opptrådte under påvirkning av alkohol og medikamenter under forhandlingsmøte for Fylkesnemnden. Dette var i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1 og pkt. 4.1. Reglene gjelder tilsvarende i saker for Fylkesnemnden, jfr. pkt. 4.8. Overtredelsen var uakseptabel og såpass alvorlig at vedkommende ble ilagt advarsel etter behandlingsreglenes § 9, 2. ledd.
ADA-2005-103 (Oslo krets)
Opptreden overfor retten. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 4.1 og Retningslinjer for forsvarere pkt. 4.2 ved å omtale dommeren som «uærlig» og «uredelig». For dette ble advokaten ilagt en irettesettelse.
ADA-2005-201 (Oslo krets)
Advokaten unnlot ved flere tilfeller overfor samme klient og i samme sak å møte i fengslingsmøte. Dette utgjorde åpenbart et brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 4.1. Advokaten fikk en irettesettelse. Det ble gitt kritikk mot advokatens fremtreden i rettsmøtet, hvilket er sterkt uheldig.
ADA-2006-D75 (Disiplinærnemnden)
Advokaten møtte ikke i retten, hvor han var oppnevnt som offentlig forsvarer. Disiplinærutvalget hadde for dette ilagt han en irettesettelse. Disiplinærnemnden bemerket at også domstolen bør vise noe fleksibilitet ved fastsettelse av tidspunkt for rettsmøte, men at advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 4.1 og 4.4. Advokaten skal tilpasse sin oppdragsmengde slik at det blir en rimelig fremdrift av de ulike oppdrag. Disiplinærnemnden var uenig med utvalget, og anså det ikke passende med en irettesettelse.
ADA-2006-94 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.
ADA-2007-157 (Oslo krets)
Advokaten skal ha kommet med uttalelser overfor retten som i innhold og form ble funnet klart usømmelig, og følgelig i strid med Regler for god advokatskikk pkt 4.1. Utvalgets utgangspunkt var at en advokat har rett og plikt til i utøve kritikk av retten, dersom dette er i klientens interesse, og kritikken skjer i sømmelig form. Overtredelsen ble ansett å være svært alvorlig, og advokaten ble derfor ilagt en advarsel.
ADA-2010-58(Disiplinærutvalget for Oslo Krets)
Advokaten bistod den ene parten i en sak som ble behandlet i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Disiplinærutvalget kom til at advokaten hadde overtrådt Regler for god advokatskikk punkt. 4.1 ved ikke å sende inn sykemelding til fylkesnemnden ved uteblivelse fra et møte. Videre fant utvalget at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt. 4.3, jf. punkt 4.8, ved at han ikke besvarte skriftlig innkalling til et nytt berammet møte. Utvalget fant det også godtgjort at advokaten ikke hadde satt seg ordentlig inn i saken slik Regler for god advokatskikk punkt. 4.3 krever, da han møtte til nye forhandlinger. Disiplinærutvalget fant det videre sterkt kritikkverdig at advokaten hevdet at forsinkede flyavganger var grunnen til at han kom for sent til møtet når dette ikke var tilfellet. Utvalget mente at en slik opptreden var helt uakseptabel og egnet til å skade standens og yrkets anseelse, jfr. Regler for god advokatskikk punkt 1.3 og punkt 4.1. Utvalget fant det dessuten klart at advokaten ikke hadde fulgt opp sin klient tilstrekkelig, og at han heller ikke hadde drevet saken frem med den omsorg og det tempo som følger av Regler for god advokatskikk punkt 1.2 og punkt 4.3.Utvalget fant det riktig å meddele advokaten en advarsel på bakgrunn av at han gjentatte ganger årene i forveien hadde blitt innklaget og funnet å ha opptrådt i strid med de etiske reglene.
4.2 Rettferdig rettergang 1)
Enhver sak skal opplyses 2) ved åpen og saklig bevisførsel og ved prosedyre for den samlede rett. Advokaten må ikke på noen måte søke å påvirke 3) rettens medlemmer underhånden.
En advokat skal ikke bevisst gi uriktige eller villedende opplysninger 4) til retten.
1) Bestemmelsen i første ledd ble videreført fra de tidligere etiske regler ved revisjonen i 1991. Bestemmelsen har sitt motstykke i pkt. 4.2 i CCBE-reglene.
2) Grunnlaget for avgjørelsen i en sak skal være det som fremkommer i retten, med partene og deres prosessfullmektiger til stede, slik at det ikke skal være noen tvil om hvilke opplysninger domstolen sitter inne med som grunnlag for den avgjørelse som skal tas.
3) Dette innebærer at det ikke under noen omstendighet er tillatt å søke å påvirke noen av rettens medlemmer underhånden ved å diskutere en saks realitet utenom rettsmøte. Dette gjelder enten det er rettens medlem eller advokaten som tar initiativet til kontakten. Dette gjelder i høy grad også uformelle samtaler under befaringer i åsteds og skjønnssaker der ofte dommerne er tilbøyelige til å drøfte saken med prosessfullmektigene.
Nødvendig kontakt med retten eller dommeren om praktiske spørsmål vedrørende saksbehandlingen, f.eks. om beramming av rettsmøter og gjennomføringen av disse, er det selvfølgelig intet i veien for at advokaten kan ha. Dette skal også gjøres i henhold til tvistelovens § 9-4.
Påvirkning av rettens medlemmer utenfor retten kan også skje på annen måte enn ved underhåndskontakt. I Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2 er det uttalt at advokaten ved enhver medieomtale av rettssaker plikter å opptre på en måte som ikke medfører fare for påvirkning av rettens medlemmer.
4) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt. 4.4.
At en advokat mot bedre vitende ikke skal gi retten opplysninger som er uriktige eller villedende, synes selvsagt. Villedende opplysninger kan også bestå i at de opplysninger man gir er riktige, men ufullstendige slik at det inntrykk som skapes, blir misvisende. Det følger av pkt. 4.2 annet ledd at advokaten må gi så vidt fullstendige opplysninger at de opplysninger som gis, ikke blir villedende. I hvilken grad advokaten ellers kan holde tilbake opplysninger, er et omdiskutert og vanskelig spørsmål, hvor svaret vil avhenge av flere faktorer, bl.a. hvilken betydning opplysningene har i saken. I straffesaker, hvor det ikke gjelder noen edisjonsplikt, blir vurderingen en helt annen enn i sivile saker. Dessuten kan forholdet til advokatens taushetsplikt komme inn i bildet hvis klienten motsetter seg at opplysninger gis til retten. Se nærmere om disse spørsmål under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 note 2.
Pkt. 4.2 annet ledd gjelder også opplysninger av rettslig art. Det kanl være i strid med god advokatskikk å gi en beskrivelse av rettstilstanden som advokaten vet er uriktig eller villedende. Det betyr imidlertid ikke at advokaten må nevne alle juridiske synspunkter eller vise til enhver dom som går mot den rettsoppfatning som klientens sak er basert på. Advokaten er ikke dommer. Han skal tale klientens sak og må kunne anføre argumenter som rettslig sett kan være omstridte eller tvilsomme. Se nærmere om disse problemstillingene Wilhelmsen og Woxholth s. 70-71.
I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt. 4.3 fastsatt at forsvarerens redegjørelse for rettsspørsmål skal være redelig.
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind IV (Disiplinærnemnden 1987) s. 473
En advokat hadde tilskrevet en oppnevnt voldgiftsmann og påstått inhabilitet og at en eventuell avgjørelse ville være en «nullitet». Henvendelsen til voldgiftsmannen var skjedd i full åpenhet, og forholdet ble ikke rammet av forbudet mot å søke å påvirke rettens medlemmer underhånden. Uttalt at som en generell hovedregel bør en diskusjon om en forhåndsoppnevnt voldgiftsmanns habilitet i formen skje som en prosedyre med motparten og ikke ved direkte henvendelse til voldgiftsmannen med anmodning om å trekke seg.
U bind V (Bergen krets mfl. 1988) s. 38
Det var ikke i strid med god advokatskikk forut for rettssak om samværsrett å fremlegge utskrift av lydbåndopptak av barna som bevis. Disiplinærutvalget presiserte at man ikke vurderte spørsmålet i forhold til tvistemålslovens regler, men utelukkende i forhold til Regler for god advokatskikk. Selv om det var store betenkeligheter med hensyn til bevisverdien av båndopptak av barns uttalelser, kunne utvalget ikke se bort fra at opptaket kunne ha en viss bevisverdi, og det ble lagt vekt på at advokatens klient vurderte bevisverdien som betydelig og sterkt ønsket lydbåndet fremlagt. Det ble også lagt vekt på at fremleggelsen hadde skjedd åpent og at advokaten nøye hadde begrunnet hvorfor opptaket etter hans mening hadde verdi som bevis. Selv om argumentasjonen kunne bestrides, hadde fremleggelsen et klart saklig grunnlag. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.6.)
U bind V (Oslo krets 1988) s. 49
Advokaten, som representerte en av søsknene i et dødsbo, la under åsetesovertakst ikke frem dokumentasjon for pågående forhandlinger vedrørende makeskifte på eiendommen. Forholdet ble ikke ansett stridende mot god advokatskikk. Det ble vist til Georg Lous: «Sakføreres edisjonsplikt» (1962) side 95-97 om hvilke plikter partenes advokater har til å fremlegge for retten opplysninger i forbindelse med gransking av reelle bevismidler eller verdsettelse av fast eiendom.
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.
ADA-2005-148 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke opplyst om alle forhold for retten som kunne påvirke beslutningen. Dette kunne medført at retten bedømte saken feil. Dette utgjorde brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 4.2 om rettferdig rettergang, jfr. pkt. 1.2 om saklig og korrekt opptreden og 1.3 om å fremme rett og hindre urett.
ADA-2006-105 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.
4.3 Aktiv innsats 1)
En advokat plikter 2) å sette seg ordentlig inn i saken og drive denne med den omsorg og det tempo som god prosesskikk 3) tilsier. Forespørsler og henstillinger fra retten skal besvares uten unødig opphold.
1) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Tilsvarende regel finnes ikke i CCBE Code of Conduct.
2) Regelen har en parallell i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 når det gjelder plikten til å ivareta klientens interesser raskt og samvittighetsfullt. pkt. 4.3 understreker advokatens plikt til aktiv innsats ved rettergang. Denne plikten gjelder ikke bare i forhold til klienten, men også i forhold til domstolen, kolleger og andre involverte i saken.
3) Advokaten har plikt til å holde de frister som gis av retten, og til å holde det tempo i saksforberedelsen som følger av det som anses som god prosesskikk. Dette innebærer at det er uttillatelig å trenere en sak ved stadige fristoversittelser, manglende vilje til å beramme rettsmøter mv., enten dette er ledd i en strategi av hensyn til klienten eller det er på grunn av egen arbeidsbyrde.
Utsettelsesbegjæringer som skjer til berettiget ivaretakelse av klientens interesse, f.eks. utsettelse for å fremskaffe nødvendige opplysninger, vil vanskelig kunne sies å være i strid med god prosesskikk. Derimot vil det ikke være i samsvar med god advokatskikk å fremsette begjæring om utsettelse når det ikke foreligger noen foranledning til dette knyttet til sakens forberedelse eller advokatens egen arbeidssituasjon, jfr. Wilhelmsen og Woxholth s. 68 og Halvorsen s. 211. Men også når det gjelder utsettelsesbegjæringer som er begrunnet i advokatens egen arbeidssituasjon, går det en grense for hva som kan aksepteres. Illustrerende er avgjørelsen i U bind II (Oslo krets 1976) s. 115, hvor kretsstyret uttalte følgende:
«Det er alltid problemfylt for en sterkt opptatt advokat å få sitt eget berammelsesprogram innpasset i så vel sine kollegers som i domstolenes. Utsettelser og omberammelser må man derfor i en viss utstrekning regne med mulighet for. Men utsettelser og omberammelser må være unntak fra den hovedregel at berammede saker skal avvikles etter programmet. Ved avveiing av de interesser som er involvert ved spørsmålet om utsettelse av berammede hoved- og/eller ankeforhandlinger, må en advokat ta i betraktning den uleilighet som påføres sakens parter, domstolene og kolleger. Alle er avhengig av et lojalt samarbeide om vår prosessordning skal fungere tilfredsstillende.»
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind II (Oslo krets 1976) s. 115
Advokaten hadde handlet i strid med god advokatskikk ved å forårsake gjentatte utsettelser i en sivil sak. Det var således etter begjæring fra advokaten foretatt omberammelser så vel av hovedforhandling for byretten som av ankeforhandling for lagmannsretten med betydelige forsinkelser som resultat. På tross av at ankeforhandling etter diverse tidligere utsettelser var berammet, hadde advokaten påtatt seg et nytt forsvareroppdrag i en kjent kriminalsak, vitende om at dette måtte føre til ny utsettelse av ankeforhandlingen. Det hadde også tatt opptil ett år å få besvart provokasjoner fremsatt av motparten. Kretsstyret uttalte at advokaten ikke hadde etterlevd det krav til lojalitet overfor domstoler og kolleger som må forventes.
U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1993) s. 530
Det ble ansett i strid med pkt. 4.3 at advokaten ikke hadde besvart henvendelser fra lagmannsretten innen de frister som retten hadde satt. Henvendelsene var dels ikke blitt besvart og dels hadde svarene kommet sent.
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.
ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.1.
ADA-2005-18 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Advokaten hadde opptrådt sterkt klanderverdig ved ikke å ha kontakt med klienten på ni måneder og ved å ikke informere om, eller overføre klientmidler i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.2, 3.1.2 og 4.2. Brudd på opplysningsplikten overfor disiplinærutvalget etter behandlingsreglene § 7 medførte disiplinærbot og advarsel etter behandlingsreglenes § 9.
ADA-2006-75 (Oslo krets)
Advokaten mottok saken i 1998, men klienten opplevde ingen progresjon i saken. Advokatens passivitet og mangelfulle oppfølgning av saken innebar et klart brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, 3.1.2 og 4.3. Eventuelt innbetalt salær måtte tilbakebetales. Advokatens grove mislighold ovenfor en person i en sårbar situasjon medførte en advarsel og advokaten ble ilagt disiplinærbot pålydende kr 5.000,-.
ADA-2010-58(Disiplinærutvalget for Oslo Krets)
Advokaten bistod den ene parten i en sak som ble behandlet i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Disiplinærutvalget kom til at advokaten hadde overtrådt Regler for god advokatskikk punkt. 4.1 ved ikke å sende inn sykemelding til fylkesnemnden ved uteblivelse fra et møte. Videre fant utvalget at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt. 4.3, jf. punkt 4.8, ved at han ikke besvarte skriftlig innkalling til et nytt berammet møte. Utvalget fant det også godtgjort at advokaten ikke hadde satt seg ordentlig inn i saken slik Regler for god advokatskikk punkt. 4.3 krever, da han møtte til nye forhandlinger. Disiplinærutvalget fant det videre sterkt kritikkverdig at advokaten hevdet at forsinkede flyavganger var grunnen til at han kom for sent til møtet når dette ikke var tilfellet. Utvalget mente at en slik opptreden var helt uakseptabel og egnet til å skade standens og yrkets anseelse, jfr. Regler for god advokatskikk punkt 1.3 og punkt 4.1. Utvalget fant det dessuten klart at advokaten ikke hadde fulgt opp sin klient tilstrekkelig, og at han heller ikke hadde drevet saken frem med den omsorg og det tempo som følger av Regler for god advokatskikk punkt 1.2 og punkt 4.3.Utvalget fant det riktig å meddele advokaten en advarsel på bakgrunn av at han gjentatte ganger årene i forveien hadde blitt innklaget og funnet å ha opptrådt i strid med de etiske reglene.
4.4 Forsvarlig oppdragsmengde 1)
Advokaten bør påse at oppdragsmengden ikke utvikler seg slik at det hindrer ham i å oppfylle et rimelig 2) krav til tempo under saksforberedelse, eller til å kunne ta berammelse av rettsmøter i løpende saker.
1) Regelen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Tilsvarende regel finnes ikke i CCBE Code of Conduct.
Bestemmelsen har nær sammenheng med pkt. 4.3. En tilsvarende bestemmelse, som også gjelder utenfor rettergang, er inntatt i pkt. 3.1.4 annet ledd, jfr. også pkt. 3.1.2.
En særlig bestemmelse er inntatt i pkt. 1.7 i Retningslinjer for forsvarere. Det er her fastsatt at advokaten «bør være varsom med å påta seg forsvareroppdrag når dette vil føre til vesentlig forsinket berammelse, spesielt dersom det er flere siktede i samme sak, siktede er varetektsfengslet eller saken allerede er berammet».
2) Da advokater driver næringsvirksomhet, må enhver sørge for å ha tilstrekkelig med oppdrag til å fylle sitt eget behov for inntjening. Det er imidlertid et ikke ukjent fenomen at advokater i perioder kan påta seg så mange oppdrag at tiden det tar før hovedforhandling eller andre rettsmøter kan holdes, blir urimelig lang. Dette gjelder i alle type saker og er uakseptabelt ikke bare av hensyn til klienten, men også i forhold til motpart, domstolen og kolleger, jfr. U bind II (Oslo krets 1976) s. 115.
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind II (Oslo krets 1976) s. 115
Referert under pkt. 4.3.
U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1993) s. 530
Referert under pkt. 4.3.
4.5 Forlikstilbud 1)
En advokat må i en prosess 2) ikke 3) uten motpartens samtykke påberope seg forlikstilbud 4) som er fremsatt 5) av motparten eller dennes advokat, eller nevne at disse har sagt seg villig til å forlike saken. Dette gjelder enten motparten eller dennes advokat har tatt slikt forbehold eller ikke.
En advokat har alltid adgang til å påberope seg forlikstilbud som han selv har fremsatt 6), hvis det ikke er sluttet avtale om noe annet. Forutsetningen er dog at egne forlikstilbud fremsettes i en slik form at eventuelle forlikstilbud fra motparten eller dennes advokat ikke røpes.
1) Første og annet ledd i § 17 i de tidligere etiske regler ble ved revisjonen i 1991 videreført i omtrent uendret form i nåværende pkt. 4.5. CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt. 4.2.
2) Forbudet gjelder omtale av forlikstilbud «i en prosess». Det medfører at pkt. 4.5 ikke kommer til anvendelse hvor forlikstilbudet nevnes i andre sammenhenger, f.eks. overfor media. Slik omtale vil likevel kunne være i strid med god advokatskikk hvis saken står eller vil bli brakt inn for retten og det fremstår som sannsynlig at retten vil bli kjent med advokatens uttalelse, jfr. avgjørelsen i ADA-2003-D13 (Disiplinærnemnden), som åpner for en analogisk anvendelse av regelen i pkt. 4.5 i disse tilfellene.
3) Regelen inneholder et klart forbud mot å opplyse retten om forlikstilbud som er kommet fra motparten, eller i det hele tatt å nevne at motparten har vært villig til å forlike saken, uten at motparten har gitt samtykke til dette.
Etikkutvalget har i en uttalelse av 22.oktober 1999 lagt til grunn at forlikstilbud fremsatt av forsikringsselskap i erstatningsoppgjør etter personskade klart faller inn under pkt. 5.4.
Formålet med bestemmelsen er å unngå at det legges føringer på rettens avgjørelse ved at retten får kjennskap til at motparten har vært villig til å forlike saken. Bestemmelsen medfører også at partene ved sine advokater kan innlede forliksforhandlinger uten å risikere at retten får kjennskap til at en part er villig til å forlike saken. Dette vil som regel være avgjørende for at en part overhodet vil forsøke å ta opp forliksforhandlinger med motparten.
Regelen i pkt. 4.5 inneholder et absolutt forbud. Hvorvidt motparten har tatt forbehold om at tilbudet ikke kan påberopes eller fremlegges for retten eller ikke, er uten betydning. Det har heller ingen betydning at hensikten med å omtale motpartens forlikstilbud ikke er å påberope seg dette overfor retten, jfr. avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1985) s. 70 og U bind VI (Oslo krets 1991) s. 170.
Forbudet i pkt. 4.5 første ledd praktiseres strengt av disiplinærorganene. Bare det å antyde at motparten har tilkjennegitt forliksvilje, uten nærmere å forklare hva denne går ut på, anses som en overtredelse av bestemmelsen i pkt. 4.5, ADA-1998-D25 (Disiplinærnemnden). Det er derimot ikke i strid med god advokatskikk å opplyse at motparten avviste forslag om forlik under forutsetning av at man begrenser seg til dette og ikke nevner eventuelle forliksutspill fra motpartens side. Se til illustrasjon avgjørelsen i ADA-1998-D33 (Disiplinærnemnden) og ADA-2003-D64 (Disiplinærnemnden).
Under en hovedforhandling skjer det ikke sjelden at retten tar initiativ til forliksforhandlinger og i den forbindelse spør partene om hvilke anstrengelser som er blitt gjort for å få forlikt saken. Også i slike situasjoner gjelder forbudet i pkt. 4.5, og prosessfullmektigene må i en slik situasjon være påpasselige slik at de ikke uttaler noe om den annen parts forhandlingsvilje. Det forhold at en part under saksforberedelsen eller hovedforhandlingen opplyser at forliksforhandlinger har funnet sted, gir ikke den annen part rett til å redegjøre for innholdet i disse forhandlingene, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 591.
Rettsmekling er en egen form for forliksforhandling, som finner sted ved domstolene etter at saken er brakt inn for retten. Tvisteloven av 17.juni 2005 nr. 90 har i § 5-4 en bestemmelse om at partene skal undersøke mulighetene for å løse tvisten før sak reises. Etter at sak er reist, kan partene avtale utenrettslig mekling etter bestemmelsene i tvisteloven kapittel 7 eller partene kan bli enige om rettsmekling i henhold til bestemmelsene i kapittel 8. Rettsmekling kan også besluttes mot partenes vilje. Retten er pålagt å vurdere mulighetene for en minnelig løsning på ethvert trinn i saken, og spørsmålet blir tatt opp i det planleggingsmøtet som finner sted under saksforberedelsen. Denne aktive styringen som retten er pålagt, og som utøves, innebærer nødvendigvis at partene må gi saksforberedende dommer opplysninger om hva som er gjort for å løse saken i minnelighet. Dersom saken ikke blir løst i minnelighet er det saksforberedende dommer som skal skrive dom. Derfor bør advokatene vise varsomhet med å gå for mye i detalj når spørsmålet om forlik og rettsmekling blir gjort til tema.
Blir det gjennomført rettsmekling, har rettsmekleren, partene og prosessfullmektigene taushetsplikt om det som fremkommer under meklingen med hjemmel i tvistelovens § 8-6.
Mekling ved advokat er en utenrettslig meklingsordning som normalt skjer før et tvistespørsmål bringes inn for domstolene eller voldgift. Ordningen administreres av Advokatforeningen. I reglene som gjelder for mekling ved advokat, er det i pkt. 6 om diskresjon fastsatt at partene plikter å holde meklingen konfidensiell og at det ikke utenfor meklingen kan henvises til noe forslag som motparten har fremsatt med henblikk på å finne en løsning, til den annen parts innrømmelser eller til meklerens eventuelle stillingtaken i tvisten. For øvrig er det i reglenes pkt. 2 fastsatt at Regler for god advokatskikk skal følges så langt de passer.
4) Det kan også oppstå tvist om det er avgitt en bindende rettslig erkjennelse eller bare et forlikstilbud uten erkjennelse som er betinget av aksept fra den annen part. Et nærliggende eksempel er at det fremsettes tilbud om betaling av erstatning med et bestemt beløp uten at det samtidig fremgår om tilbudet innebærer erkjennelse av erstatningsansvar. Den part som gjør gjeldende at det foreligger en bindende erkjennelse, må ha anledning til å gjøre rede for forholdet, eventuelt fremlegge skriftlig korrespondanse om dette for retten, uten å komme i konflikt med Regler for god advokatskikk pkt. 4.5, jfr. U bind I (Hovedstyret 1969) s. 3. I motsatt fall ville vedkommende part bli avskåret fra å få prøvet spørsmålet for retten. Det er dessuten liten grunn til å beskytte den annen part som ikke har sagt klart i fra hvor langt man er villig til å forplikte seg. Forutsetningen er selvfølgelig at problemstillingen er reell og at anførselen om at motparten er forpliktet, ikke er åpenbart grunnløs.
5) Fra tid til annen kan det, særlig i den første fase av en tvist, være uklart om det som uttales er et uttrykk for partens standpunkt eller om det er ment som forslag til en minnelig løsning. Hvis det ikke klart fremgår av ordbruken eller sammenhengen at det dreier seg om et forliksforslag og det ikke er tatt uttrykkelig forbehold om at forslaget til løsning ikke kan påberopes hvis det ikke aksepteres, har det vært lagt til grunn av disiplinærorganene at det ikke er i strid med god advokatskikk at motpartens utspill gjøres kjent for retten, jfr. avgjørelsene i U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 303, U bind IV (Oslo krets 1985) s. 163 og ADA-2002-129 (Oslo krets).
6) Advokatens adgang til å påberope egne forlikstilbud er fastslått i annet ledd. Henvisning til egne forlikstilbud skjer ikke sjelden, særlig er dette aktuelt i forbindelse med spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger, jfr. tvistelovens § 20-2(3) b).
Henvisning til egne forlikstilbud innebærer også at det blir gjort kjent at motparten har avslått tilbudet. Dette er intet problem i forhold til pkt. 4.5 første ledd så lenge det ikke samtidig kommer til uttrykk at motparten har vært villig til å forlike saken på andre vilkår. Advokaten kan således ikke dokumentere sitt forlikstilbud ved å fremlegge brev eller annet dokument hvis det av dette fremgår at motparten har vist vilje til å forlike saken.
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind I (Hovedstyret 1969) s. 3
Spørsmål om et forsikringsselskap bindende hadde erkjent erstatningsansvar eller kun fremsatt forlikstilbud som ikke kunne påberopes under rettssak, ble ansett å være et rettsspørsmål som hørte inn under domstolene. Under tvil antatt at advokatens klient ikke burde være avskåret fra å få prøvet spørsmålet for domstolene og at det herunder måtte være adgang til å fremlegge hele den foreliggende korrespondanse.
U bind I (Oslo krets 1971) s. 114
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha nevnt motpartens tilbud i stevningen i en erstatningssak.
U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 305
I forbindelse med skjønnsbegjæring i en innløsningssak hadde en advokat sendt med gjenpart av en søknad til Justisdepartementet om løsningsrett. I dette brevet var inntatt det tilbud som var kommet fra motparten under de forutgående forhandlinger. Dokumentet ble tatt ut av saken etter at motpartens advokat hadde klaget til kretsstyret, som fant at fremleggelsen var i strid med god advokatskikk. I forbindelse med kjæremål la samme advokat igjen frem de samme opplysninger. Disiplinærnemnden fant i likhet med kretsstyret at tilbudet måtte oppfattes som forlikstilbud og at fremleggelsen var i strid med de etiske regler.
U bind II (Oslo krets 1979) s. 474
En advokat hadde i egenskap av testamentsfullbyrder og avdødes tidligere venn og advokat utarbeidet et PM som var ment som et selvstendig meglingsforslag, som skulle forelegges for begge parter i en begynnende tvist. Advokaten ble senere prosessfullmektig for den ene part. Det ble ikke ansett i strid med god advokatskikk at motpartens advokat fremla meglingsforslaget under den skiftetvist som senere utviklet seg. Uttalt at forbudet i de etiske regler kun rammer forlikstilbud fremsatt av parten selv eller dennes advokat og ikke meglingsforslag fremsatt av andre. At den som utarbeidet meglingsforslaget på et senere tidspunkt opptrådte på vegne av en av partene, kunne ikke bringe saken i noen annen stilling.
U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 303
Forut for domsbehandlingen av tvistespørsmålet mellom partene hadde det pågått forliksforhandlinger, som bl.a. førte til at utleiers advokat utarbeidet forslag til ny leiekontrakt som han oversendte leietaker. Dette kontraktsforslaget ble ikke akseptert, og da saken siden havnet for husleieretten fremla leietakers advokat kontraktsforslaget som dokumentasjon til stevningen. Dette ble ikke ansett i strid med god advokatskikk, selv om utleierens advokat anførte at han ved oversendelse av kontraktsforslaget uttrykkelig hadde presisert at det kun var en «kladd». Uttalt at det måtte være av betydning for husleieretten å få avklart partenes anførsler, eventuelt gjennom fremleggelse av korrespondanse. Det fremlagte dokument hadde heller ikke et slikt innhold at det ville svekke motpartens posisjon overfor retten, og det var ikke fra utleierens advokat tatt forbehold om at dokumentet ikke måtte fremlegges.
U bind IV (Disiplinærnemnden 1985) s. 70
Advokaten hadde som vedlegg til et prosesskrift i en odelsløsningssak oversendt et forlikstilbud hans part hadde mottatt fra motparten før tvist oppstod. Hensikten med fremleggelsen var å dokumentere motpartens manglende realisme, ikke å påberope forliksforslag. Brevet ble heller ikke påberopt under hovedforhandlingen. Under dissens fant Disiplinærnemnden at fremleggelsen var i strid med god advokatskikk. Flertallet uttalte at det var irrelevant hvorvidt hensikten med fremleggelsen var å påberope seg forliksforslaget som sådant eller ikke. Det var heller ikke av betydning at brevet ikke ble dokumentert under hovedforhandlingen, idet det var tilstrekkelig at brevet hadde blitt sendt retten som bilag til prosesskrift.
U bind IV (Oslo krets 1985) s. 163
I forbindelse med en aksjonærs oppkjøp av aksjer fattet selskapets styre vedtak om at det kun ville bli gitt samtykke til overdragelse av en begrenset aksjepost. Styreformannen oversendte utkast til avtale på bakgrunn av styrets vedtak. I den etterfølgende tvist provoserte aksjonærens advokat fremlagt avtaleutkastet og oversendelsesbrevet. Kretsstyret fant at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Det var naturlig å se avtaleutkastet i nær sammenheng med styrevedtaket, og kretsstyret fant at det ikke forelå et forlikstilbud i relasjon til de etiske regler. Selv om de etiske regler dekreterer forbud mot påberopelse uten hensyn til om det er tatt forbehold mot fremleggelse, må man normalt kunne vente at en advokat som ønsker å unngå fremleggelse av korrespondanse, gjør oppmerksom på dette når det ikke dreier seg om utsagn som utrykkelig er kalt forlikstilbud eller det klart fremgår at det er det som det dreier seg om.
U bind V (Hedmark krets mfl. 1989) s. 225
I stevningen ble det vist til at forliksforhandlinger hadde funnet sted, og det ble opplyst at saksøkerens krav verken ble akseptert eller avvist av motparten. Videre ble det nevnt at kravets størrelse ble diskutert, men at man ikke kom frem til enighet om beløp. Dette ble ikke ansett i strid med god advokatskikk da disiplinærutvalget ikke kunne se at advokaten hadde påberopt seg noe forlikstilbud eller gitt uttrykk for at motparten hadde sagt seg villig til å forlike saken.
U bind VI (Nord-Norge kretsene 1991) s. 132
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha vist til motpartens forlikstilbud i et prosesskrift. Advokaten ble ikke hørt med at han ikke hadde henvist til den konkrete korrespondanse og at motpartens forslag var blitt fremsatt direkte overfor parten.
U bind VI (Oslo krets 1991) s. 170
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha nevnt tidligere forlikstilbud i retten. Tilbudet ble ikke påberopt, men nevnt som en forklaring overfor dommeren i forbindelse med rot med vitneinnkallelsene.
U bind VI (Oslo krets 1993) s. 499
Advokat, som var selvprosederende part, hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge forlikstilbud fra motparten for retten.
U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 141
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge korrespondanse med forlikstilbud i en stevning mot en kommune. Advokaten ble ikke hørt med at dette var nødvendig av hensyn til en forsvarlig sakførsel. Uttalt at hvis advokaten mente dette var nødvendig å fremlegge, så måtte han ha innhentet samtykke fra motparten på forhånd.
U bind VII (Bergen krets mfl. 1994) s. 230
Advokaten hadde i prosesskrift opplyst om eget forlikstilbud og anført at motparten ikke var villig til forlik. Uttalt at det ikke representerer noen overtredelse av pkt. 4.5 å opplyse at motparten ikke er villig til å inngå forlik. Advokaten hadde likevel opptrådt i strid med god advokatskikk da opplysningen i prosesskriftet ikke var riktig fordi motparten faktisk hadde gitt et forlikstilbud.
U bind VII (Oslo krets 1996) s. 540
Advokat i en arbeidsrettssak ble ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge motpartens forlikstilbud i et prosesskrift. Det var ikke av avgjørende betydning at fremleggelsen ikke hadde noen negativ effekt for motparten.
U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 591
Det var i strid med god advokatskikk å omtale forliksforhandlinger i prosesskrift og fremlegge eget notat fra disse. Den omstendighet at motparten hadde opplyst at forliksforhandlinger hadde funnet sted, berettiget ikke til å redegjøre for disse overfor domstolen.
U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 613
Både fullmektig og prinsipal ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved at fullmektigen etter instruks fra prinsipalen nevnte motpartens forlikstilbud i innledningsforedraget. Dette selv om motparten tidligere hadde gjort oppmerksom på at han kom til å nevne sitt forlikstilbud i tilknytning til saksomkostningsspørsmålet.
U bind VII (Oslo krets 1996) s. 652
Selv om den ene parts angivelse av verdien på en leierett ikke var ment som tilbud med henblikk på forlik, var det i strid med god advokatskikk at motpartens advokat refererte det både i tilsvaret og medfølgende bilag og fremstilte det som et forliksforslag.
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.
ADA-1998-D25 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i et prosesskrift skrevet følgende: «Jeg har fått tilbakemelding fra klager hvor det antydes muligheten for et forlik». Advokaten hadde ved denne uttalelsen overtrådt pkt. 4.5 da den i sin form var egnet til å legge føringer på rettens avgjørelse ved at den antydet at motpartens krav ikke var absolutt og ufravikelig.
ADA-1998-D33 (Disiplinærnemnden)
I en sak om oppsigelse av en arbeidstaker hadde arbeidsgiverens advokat i tilsvaret til retten referert fra forhandlingsmøtet etter arbeidsmiljøloven § 61 nr. 1 og uttalt: «Det fremkom under dette møtet at (motparten) ikke var interessert i å drøfte en endret stilling. Derimot stilte han seg ikke fremmed for å drøfte en avslutning av arbeidsforholdet mot en økonomisk kompensasjon». Dette ble ansett for å være i strid med pkt. 4.5. Nemnden var enig med arbeidsgiverens advokat i at det i en arbeidsrettssak er et viktig moment å få frem forhandlingsviljen til egen klient og at det i den forbindelse var naturlig å nevne hvordan motparten hadde stilt seg til de fremsatte forslag. I sitt tilsvar gikk imidlertid advokaten utover dette ved at han tilføyde at motparten ikke avviste en løsning som gikk ut på å avslutte «arbeidsforholdet mot en økonomisk kompensasjon». Dermed hadde advokaten kommentert i hvilken retning motparten kunne tenke seg et forslag for å inngå forlik og således gitt føringer på i hvilken vei retten kunne legge sin avgjørelse.
ADA-1998-36 (Østfold og Follo krets)
I strid med god advokatskikk å sende kopi av all korrespondanse, herunder motpartens forlikstilbud, til skifteretten i forbindelse med begjæring om offentlig skifte. Uttalt at forbudet ville bli virkningsløst dersom forlikstilbud vil kunne påberopes i begjæring om offentlig skifte. Forlikstilbudet ville da være kjent i en senere skiftetvist, som regelmessig vil bli reist dersom partene ikke blir enige. På denne bakgrunn fant utvalget at begjæring om offentlig skifte i relasjon til pkt. 4.5 må anses som prosess.
ADA-2003-D13 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde omtalt motpartens forlikstilbud i et avisintervju. Dette rammes ikke direkte av forbudet i pkt. 4.5, som gjelder «i en prosess». Advokaten hadde likevel opptrådt i strid med god advokatskikk. Det var etter nemndens oppfatning sannsynlig at dommeren i saken fikk kjennskap til innholdet i avisintervjuet, og en analogisk anvendelse av regelen i pkt. 4.5 var da nærliggende.
ADA-2003-D64 (Disiplinærnemnden)
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved å nevne i et prosesskrift motpartens reaksjon på forlikstilbud, slik at motpartens villighet til å forlike saken fremkom. Advokaten ble ikke hørt med at dette ble gjort av hensyn til rettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Det ville ha vært tilstrekkelig å gi opplysninger om eget forlikstilbud og samtidig meddelt at tilbudet ikke ble akseptert av motparten.
ADA-2002-129 (Oslo krets)
Disiplinærutvalget uttalte at forbudet i pkt. 4.5 også omfatter tilbud fremsatt før stevning hvis det har oppstått en tvist. I dette tilfelle hadde sikrede fremsatt krav om erstatning overfor forsikringsselskapet. Kravet ble ikke akseptert av selskapet, som etter å ha innhentet en ny takst tilbød seg å betale et lavere beløp. Det var i strid med pkt. 4.5 at sikredes advokat fremla forsikringsselskapets tilbud for retten. Disiplinærutvalget la til grunn at saken ville ha kunnet stilt seg annerledes hvis forsikringsselskapet hadde fremsatt tilbudet før sikrede hadde fremmet noe krav i saken.
ADA-2005-D99 (Disiplinærnemnden)
I strid med Regler for god advokatskikk pkt 4.5 at stevningen henviste til tidligere forhandlinger og avslått forlikstilbud. Uttalt at pkt 4.5 er en bestemmelse som må håndheves strengt for å oppfylle sitt formål, og unntaksvis tolkes innskrenkende.
ADA-2007-26 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten hadde vedlagt et forlikstilbud som bilag til tilsvaret til retten. Disiplinærutvalget fant at dette klart var et brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 4.5.
ADA-2009-D173(Disiplinærnemnden)
Både disiplinærutvalget for Oslo krets og Disiplinærnemnden fant at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 4.5 om forbud mot å opplyse om forlikstilbud eller at det har vært forliksforhandlinger. Nemnden bemerker at det kan være situasjoner der man av hensyn til sakens rette opplysning, særlig hvor tvisten knytter seg til rekkevidden av et tidligere inngått forlik, må foreta en innskrenkende tolkning av punkt 4.5. Hensynene bak denne regelen tilsier imidlertid at et slikt unntak må anvendes med varsomhet. I den foreliggende sak mente nemnden at det var mulig å føre bevis for forlikets rekkevidde uten å gå inn på et forlikstilbud av 19. august 2004.
4.6 Forhold til vitner og sakkyndige m.v. 1)
En advokat har adgang til å henvende seg til enhver tredjemann som kan tenkes å ha opplysninger å gi av betydning for en sak, uansett om vedkommende allerede er oppgitt av motparten som vitne 2). Gjelder det vitner som har særlig tilknytning 3) til motparten, bør henvendelse 4) ikke skje uten at motpartens advokat er varslet på forhånd.
I tvistemål bør 5) henvendelse til oppnevnt sakkyndig skje gjennom retten. Direkte henvendelse 6) kan dog skje hvis det etter forholdene er ubetenkelig og en henvendelse gjennom retten byr på vanskeligheter. Retten og motparten må i så fall samtidig underrettes om henvendelsen og må også meddeles svaret.
1) Bestemmelsen kom inn i reglene for god advokatskikk i 1967 og ble videreført i uendret form ved revisjonen i 1991. Tilsvarende regler finnes ikke i CCBE Code of Conduct.
En lignende regel finnes i pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere, som lyder slik:
«Forsvareren har adgang til å henvende seg til enhver som kan bidra til sakens opplysning, uavhengig av om vedkommende er avhørt av politiet eller oppgitt som påtalemyndighetens vitne. Ved kontakt med vitner skal forsvareren opptre hensynsfullt og unngå utilbørlig påvirkning. Ved kontakt med barn under 18 år må det utvises særlig varsomhet. Fortrinnsvis bør også vergen kontaktes.»
2) Ethvert vitne er sakens vitne, ikke den enkelte parts vitne. For å kunne forberede saken på en forsvarlig måte, vil det ofte være behov for å få klarlagt så snart som mulig det faktiske saksforhold. Den kjennskap vitner har til saken, vil her være av stor betydning. Det vil derfor være både riktig og nødvendig å ta kontakt med de personer som kan tenkes å ha opplysninger av betydning i saken. At motparten i prosesskrift har angitt vedkommende som vitne, bør selvfølgelig ikke medføre at vitnet ikke kan kontaktes av den annen parts advokat. Dette er da også fastslått i første punktum i pkt. 4.6 første ledd.
3) I pkt. 4.6 første ledd annet punktum er det gitt en særskilt varslingsregel hvis vitnet har særlig tilknytning til motparten. Et slikt tilknytningsforhold kan for eksempel foreligge i forhold til egne ansatte og nære familiemedlemmer. Varslingsregelen er gitt både av hensyn til motparten selv og det vitnet som kontaktes.
4) I pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere, sitert ovenfor, er det uttrykkelig uttalt at advokaten i sin kontakt med vitner skal opptre hensynsfullt og unngå utilbørlig påvirkning. Dette må selvfølgelig også gjelde når advokaten er prosessfullmektig i en sivil sak, og regelen må anses å være innebygd i Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Tilsvarende bør regelen i tredje ledd i pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere følges i de tilfellene hvor vitnet måtte være mindreårig.
5) Bestemmelsen i annet ledd ble tatt inn i Regler for god advokatskikk i 1973. CCBE Code of Conduct har heller ikke her noen tilsvarende regler. Bestemmelsen har en parallell i Regler for god advokatskikk pkt. 4.2 første ledd, som gjelder underhåndskontakt med rettens medlemmer. Også når det gjelder bestemmelsen i pkt. 4.6 annet ledd, er formålet å forhindre at det skjer underhåndspåvirkning eller at det oppstår mistanke om dette.
6) Unntaksregelen i annet punktum må benyttes med varsomhet. Det kan bare være i helt spesielle tilfelle hvor det kan være behov for å ta direkte kontakt med den rettsoppnevnte sakkyndige, f.eks. hvor tidsfaktoren spiller en viktig rolle.
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind III (Vest-Agder krets 1981) s. 236
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å henvende seg direkte til oppnevnt sakkyndig. Han hadde dessuten gitt henvendelsen et prosederende innhold og ikke vedlagt alle foreliggende erklæringer samt oversendt en erklæring som var nektet brukt som bevis i saken.
U bind V (Bergen krets mfl. 1988) s. 38
Det var i strid med god advokatskikk å sende lydbåndopptak av barn med utskrift i en samværssak direkte til de sakkyndige. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.2.)
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.
ADA-1997-D77 (Disiplinærnemnden)
Den rettsoppnevnte sakkyndige i en erstatningssak brakte inn i saken en spesialpsykolog, som avga forklaring som sakkyndig vitne. Spesialpsykologens konklusjon hadde betydning for den rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelse. Den innklagede advokat hadde ikke varslet motparten om sin kontakt med spesialpsykologen. Nemnden uttalte at det ville vært mest naturlig og i samsvar med god kollegial opptreden om motpartens advokat hadde blitt varslet før spesialpsykologen ble kontaktet. Advokaten hadde likevel ikke opptrådt i strid med pkt. 4.6 da spesialpsykologen ikke kunne sies å være en «oppnevnt sakkyndig».
ADA-1998-35 (Bergen krets mfl.)
I en sak om oppsigelse av en regnskapsfører hadde regnskapsførerens advokat tatt kontakt med motpartens tidligere revisor. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk. Revisoren hadde også hatt en sterk tilknytning til den oppsagte regnskapsfører. Advokaten hadde dessuten varslet om at kontakt ville finne sted ved at han hadde fått motparten til å frita revisoren for taushetsplikten.
ADA-2000-15 (Oslo krets)
I strid med pkt. 4.6 at forsvareren hadde møte med fornærmede etter fornærmedes ønske uten å varsle bistandsadvokaten eller påtalemyndigheten. Uttalt at Retningslinjer for forsvarere er ment å utdype de etiske regler. Også vist til Regler for god advokatskikk pkt. 5.3 og pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere.
ADA-2001-114 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.3.
ADA-2006-7 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk pkt. 4.6 ved å kontakte en entreprenør som var engasjert av motparten. Den klare hovedregelen er at advokaten kan kontakte alle tredjemenn hvis de har opplysninger om saken, unntak gjelder for «vitner» som har «særlig tilknytning» til motparten. Dette var ikke tilfellet her. Utvalget fant ikke at advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 1.3 selv om han kontaktet selskapet kvelden før hovedforhandling.
ADA-2009-162(Disiplinærutvalget for Oslo Krets)
Advokaten bisto en byggherre i en tvist mot en hovedentreprenør som var bistått av klager. Klager hevdet for det første at advokaten hadde instruert et vitne om ikke å ha noen kontakt med klager eller klagers klient. For det andre hevdet klager at advokaten hadde tatt direkte kontakt med vitner som var ansatte hos klagers klients underentreprenør, uten å varsle eller spørre klager på forhånd. Disiplinærutvalget fant ikke klagers første anførsel sannsynliggjort. Når det gjaldt klagers andre anførsel mente utvalget at det ikke var funnet sted en henvendelse til vitner som var i strid med Regler for god advokatskikk punkt 4.6.
4.7 Saker hvor advokaten kan bli ført som vitne 1)
En advokat bør 2) vise varsomhet 3) med å motta verv som prosessfullmektig i en sak hvor det på forhånd må anses sannsynlig 4) at han vil kunne bli ført som vitne i saken.
1) Regelen kom inn i de etiske regler ved en større revisjon i 1967. Den ble videreført uendret ved revisjonen i 1991. En tilsvarende regel er inntatt i pkt. 1.6 tredje ledd i Retningslinjer for forsvarere. Noen regel om dette finnes ikke i CCBE Code of Conduct.
2) Da det er en «bør»-regel, vil det være i de mer opplagte tilfelle at det vil bli ansett som stridende mot god advokatskikk å påta seg prosessoppdraget, jfr. Halvorsen s. 104.
3) Grunnen til regelen er først og fremst at man har ansett kombinasjonen prosessfullmektig/ vitne som uheldig fordi den kan berøre advokatens uavhengige stilling, jfr. pkt. 2.1.1 note 2), 3), 4) og 6) ovenfor. Det kan dessuten, som påpekt av Halvorsen (s. 104), i praksis være vanskelig å skille mellom hva advokaten uttaler som prosessfullmektig og som vitne.
Ved vurderingen av om man skal påta seg prosessoppdraget, må det erindres at advokaten vil ha vitneplikt når det gjelder alle opplysninger som faller utenfor det som omfattes av taushetsplikten etter tvisteloven § 22-5. Vitneplikten kan også gjelde opplysninger som ellers skal behandles fortrolig etter Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 annet ledd. Svalheim (s. 93) nevner som eksempel en advokat som er gårdsbestyrer for en klient og hvor det oppstår tvist mellom klienten og en leietaker. I et slikt tilfelle vil de opplysninger som advokaten har mottatt som gårdsbestyrer, ikke være omfattet av advokatens taushetsplikt etter tvisteloven § 22-5 da det her ikke dreier seg om opplysninger som er betrodd advokaten i «stillingen» som advokat, jfr. pkt. 2.3.2 note 2).
4) Regelen anviser varsomhet med å påta seg oppdrag som prosessfullmektig i en sak hvor advokaten har opplysninger som gjør det sannsynlig at han vil kunne bli ført som vitne i saken. Den tilsvarende regel i Retningslinjer for forsvarere har intet krav om sannsynlighet. Det er her tilstrekkelig at det «er mulig» at advokaten kan bli ført som vitne i saken.
Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.
U bind III (Oslo krets 1982) s. 351
En advokat ønsket motpartens advokat avhørt som vitne og hevdet at denne handlet i strid med Regler for god advokatskikk ved å fortsette som prosessfullmektig i saken. Kretsstyret fant at det ikke var i strid med god advokatskikk at advokaten ikke fratrådte som prosessfullmektig. Det ble lagt vekt på at det først under saksforberedelsen ble klart at advokaten skulle føres som vitne.
U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1991) s. 34
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha bevitnet underskriften på en ektepakt alene og innhentet bevitnelse fra en annen person senere. Advokaten hadde videre opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag vedrørende ektepakten da hun måtte anse seg aktuell som vitne. Advokaten måtte videre forstå at feil ved bevitnelse av underskrift var ugyldighetsgrunn som kunne medføre erstatningskrav.
U bind VI (Nord-Norge kretsene 1991) s. 133
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag i en sak der en annen partner (medaksjonær) i det samme advokatfirma var oppgitt som vitne av motparten.
U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 599
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag i en sak der han måtte anta at han ville bli innkalt som vitne. Det måtte ha fremstått som klart for advokaten at hans eget forhold kom til å bli gjenstand for sentrale anførsler fra motpartens side. At advokaten lot sin fullmektig utføre prosessoppdraget, kunne ikke tillegges noen betydning.
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.
ADA-2005-D22 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt som vitne i en sak der han sto som ansvarlig advokat for prosessfullmektigen. Opptredenen ble funnet å ikke være i strid med Regler for god advokatskikk pkt 4.7, som ikke er en forbudsbestemmelse, men en varsomhetsregel. Saken ble avgjort ved en totalvurdering av advokatens opptreden i forhold til regelens formål og de hensyn den skal tilgodese.
4.8 Voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer 1)
Reglene om advokatenes forhold til domstolene fra 4.1 til 4.6 2) gjelder tilsvarende så langt de passer i sak for voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer 3).
1) Regelen kom inn i de etiske regler ved revisjonen i 1991, men omfattet da også advokatens forhold til forvaltningen og myndighetene. Ved revisjonen i 2001 ble det foretatt en innstramming ved at regelen ble begrenset til å gjelde advokatens forhold overfor voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer. Begrunnelsen for endringen var å bringe regelen i samsvar med pkt. 4.5 i CCBEreglene, som bare omhandlet saker for voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer.
2) Regler for god advokatskikk gir ingen uttømmende regulering av hva som er god advokatskikk. Pkt. 4.8 må derfor ikke tolkes antitetisk. Pkt. 4.7 er ikke nevnt i pkt. 4.8. Det vil likevel kunne bli ansett som stridende mot god advokatskikk at en advokat påtar seg voldgiftsoppdrag i en sak hvor han ville kunne bli ført som vitne under forhandlingen for voldgiftsretten. Tilsvarende vil brudd på prinsippene i pkt. 4.1 eller 4.3 kunne bli ansett som stridende mot god advokatskikk i saker som behandles av forvaltningen etter forvaltningslovens regler.
3) Andre konfliktløsende organer kan være offentlige eller private tvistenemnder. Eksempler på slike konfliktløsende organer er Fylkesnemnda for sosiale saker, Utlendingsnemnda, Finansklagenemnda, Næringslivets konkurranseutvalg, Markedsrådet, Forbrukertvistutvalget og disiplinærorganene for advokatvirksomhet (disiplinærutvalgene og Disiplinærnemnden).