2. Alminnelige prinsipper

2.1 Uavhengighet

Som nevnt ovenfor under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 er det en forutsetning for at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver at advokaten er uavhengig og ikke er bundet av andre hensyn enn hensynet til sin klient. Advokatens uavhengighet er et grunnleggende prinsipp i ethvert rettssamfunn og er da også det prinsipp som nevnes først blant de «alminnelige prinsipper» i Regler for god advokatskikk pkt. 2.

Reglene om uavhengighet fikk sin nåværende utforming ved revisjonen i 1991 etter mønster av reglene i CCBE Code of Conduct. Reglene ble supplert med enkelte nye bestemmelser ved revisjonen i 2001.

Hovedbestemmelsen er pkt. 2.1.1 hvor det er fastslått at advokaten må være uavhengig slik at advokatens råd og handlinger ikke blir påvirket av uvedkommende hensyn. Pkt. 2.1.2 gjelder forholdet til advokatens personlige økonomiske interesser. Det er her fastsatt at en advokat ikke må påta seg oppdrag hvor advokatens personlige økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller få betydning for advokatens uavhengighet. Pkt. 2.1.3 gjelder organisering av advokatens virksomhet, og det fastslås at denne ikke må organiseres på en måte som medfører at advokatens uavhengighet blir svekket.

Kravet til advokatens uavhengighet er omtalt en rekke steder i litteraturen om god advokatskikk. Av særlig interesse er artiklene i «Advokatvirksomhet og advokatuavhengighet» (Niels og Dina Espelands legat 1990), Helge Aarseths artikkel «Advokaters uavhengighet» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) og fremstillingen i Wilhelmsen og Woxholth (s. 45-58).
Gulating Lagmannsrett har i dom av 14. mars 2008, LG-2007-91077 vist til bla. denne bestemmelsen ved anvendelsen av avtalelovens § 33 der den oppdragsavtale et advokatfirma benyttet ble kjent ugyldig og advokatfirmaet ble idømt erstatning.

2.1.1 1)
For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig 2) slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn 3). Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser 4) eller press utenfra 5). Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard 6) for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.

1) Pkt. 2.1.1 første punktum angir hovedregelen om uavhengighet og begrunnelsen for denne. Det fastsettes at advokaten må være uavhengig slik at advokatens råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn.

2) Som begrunnelse vises det til at uavhengighet er nødvendig for at advokaten skal kunne leve opp til de forpliktelser han som advokat påtar seg. De grunnleggende forpliktelser som en advokat har, er beskrevet i pkt. 1.2 («Advokatens oppgave»), og pkt. 2.1.1 må leses i sammenheng med pkt. 1.2. Det er i pkt. 1.2 første ledd fastsatt at advokatens oppgave er å fremme rett og hindre urett, jfr. kommentaren til pkt. 1.2 ovenfor. Det er videre fastsatt i annet ledd at advokaten innenfor lovens ramme plikter etter beste evne å ivareta sine klienters interesser og advokaten skal som fastsatt i fjerde ledd være både rådgiver og talsmann for sin klient. Skal advokaten kunne fremme rett og hindre urett og samtidig etter beste evne ivareta klientens interesser, må advokaten være ubundet av uvedkommende hensyn.

Kravet til advokatens uavhengighet er begrunnet i flere hensyn. Først og fremst er det hensynet til klienten. Som nevnt er det nødvendig at advokaten er uavhengig av andre hensyn hvis han skal gjøre en best mulig innsats for klienten.

Uavhengighet i forhold til andre interesser er nødvendig for at advokaten skal kunne opptre som en objektiv og nøktern rådgiver. Dessuten er uavhengighet nødvendig hvis advokaten skal beholde klientens tillit. Eksistensen av andre bindinger eller utenforliggende interesser kan i seg selv være tilstrekkelig til at klientens tillit tapes. Selv om advokaten i den konkrete sak ikke lar seg influere av slike bindinger eller interesser, kan det likevel oppstå tvil hos klienten som fører til at tilliten svekkes. Her kommer også det forhold inn at advokatvirksomhet innebærer en rekke valg og avgjørelser av skjønnsmessig karakter, hvor det i ettertid er vanskelig å etterprøve advokatens lojalitet overfor klienten.

Uavhengighet er dessuten viktig av hensyn til advokaten selv og utførelsen av advokatens arbeid. Ikke minst er det viktig at advokaten har en uavhengig stilling i forhold til klienten, slik at advokaten kan opptre med den nødvendige autoritet og ikke føle seg bundet til å følge klientens ønsker og direktiver. At advokaten er uavhengig i forhold til sine klienter, er nødvendig hvis advokaten skal kunne fylle den rolle advokaten har i et rettssamfunn. Ikke minst gjelder dette i samspillet med domstolene, hvor advokatens oppgave er å bidra til at saken blir best mulig opplyst samtidig som han er talsmann for sin klient. At advokaten er uavhengig, er viktig for domstolenes tillit til advokaten og det arbeid advokaten utfører og er også viktig for den tillit publikum har til rettspleien generelt.

Advokatens overordnede plikt er å fremme rett og hindre urett. Faren for at advokater ikke opptrer i samsvar med dette og i strid med rettsregler og yrkesetiske regler, vil være større hvis det ikke stilles krav om uavhengighet. Særlig gjelder dette hvis advokaten har en personlig interesse av økonomisk eller annen art i sakens utfall. Selv om den enkelte advokat ikke skulle la seg forlede til å gå over grensen for det akseptable, kan det likevel oppstå mistanke om dette. På lengre sikt vil det kunne føre til svekkelse av den alminnelige tillit og anseelse som advokatene har i samfunnet.

Kravet til advokatens uavhengighet gjelder i en rekke forskjellige situasjoner og sammenhenger.
Grovt sett kan man si at kravet gjelder i følgende fire relasjoner:

(1) uavhengighet i forhold til motparten
(2) uavhengighet i forhold til klienten
(3) uavhengighet i forhold til andre
(4) uavhengighet i forhold til oppdraget.

Uavhengighet i forhold til motparten
Som hovedregel må advokaten avstå fra å påta seg et oppdrag hvis han har en tilknytning som gjelder motparten. Motparten kan være et selskap hvor advokaten har en betydelig eierinteresse eller det kan foreligge andre bånd mellom advokaten og motparten som f.eks. forretningssamarbeid, vennskap eller slektskap.

Men ikke enhver tilknytning til motparten må medføre at advokaten sier fra seg oppdraget. Er f.eks. motparten et børsnotert selskap hvor advokaten har en mindre aksjepost, vil dette normalt ikke kunne tenkes å få noen betydning for advokatens utførelse av oppdraget. Likeledes hvis advokatens bekjentskap eller forbindelse med motparten er av mer perifer art. I slike tilfelle, hvor advokatens tilknytning til motparten ikke er særlig sterk, må det være tilstrekkelig at advokaten opplyser om forholdet, slik at klienten selv kan avgjøre om han vil la seg bistå av advokaten.

Det er et spørsmål om advokaten også i tilfelle hvor det foreligger et sterkere tilknytningsforhold til motparten, kan reparere den manglende uavhengighet ved å gi klienten alle opplysninger og deretter overlate til denne å avgjøre om advokaten skal utføre oppdraget. Hvis klienten likevel ønsker å engasjere advokaten, kan det hevdes at advokaten da må kunne påta seg oppdraget. Advokaten bør likevel være varsom med å påta seg oppdrag i slike tilfelle.

For det første kan mange klienter finne det vanskelig å si nei til advokatens tjenester selv etter at man er blitt gjort kjent med de forhold som berører advokatens uavhengighet.
For det annet er advokaten avhengig av klientens tillit, og denne tillit kan være svekket selv om klienten har gitt sitt samtykke til at advokaten skal utføre oppdraget.
For det tredje vil det i ettertid kunne oppstå problemer som følge av advokatens tilknytning til motparten hvis klienten ikke skulle være fornøyd med advokatens utførelse av oppdraget.

Et særlig tilfelle foreligger hvis motparten er eller har vært klient hos advokaten eller hos en annen advokat som advokaten arbeider sammen med. Disse tilfellene av interessekonflikt er regulert i pkt. 3.2. I pkt. 3.2.1 er det uttrykkelig uttalt at en advokat skal avstå fra å påta seg oppdrag hvis det oppstår risiko for brudd på advokatens uavhengighet.

I en del tilfelle vil det allerede ved oppdragets begynnelse være på det rene at motparten vil betale advokatens salær. Det kan f.eks. være tvist om et erstatningsoppgjør med et forsikringsselskap hvor forsikringsselskapet ønsker at sikrede skal la seg bistå av en advokat. Den som blir utsatt for ekspropriasjon, har som hovedregel krav på å få dekket utgifter til advokathjelp av eksproprianten.

Slike tilfelle hvor det er opp til klienten selv å engasjere den advokat han ønsker, medfører ingen problemer for advokatens uavhengighet. Advokaten har intet tilknytningsforhold til motparten bortsett fra at denne skal dekke klientens advokatutgifter. Spørsmål knyttet til erstatningsutmålingssaker der selskapet dekker skadelidtes advokatutgifter er omtalt i pkt.3.3.1 note 3.
Annerledes vil det kunne være hvis advokaten var engasjert av motparten for å bistå klienten. Slike engasjementer, som også berører klientens rett til fritt advokatvalg, er det liten grunn til å oppmuntre til, og advokaten bør vise varsomhet med å la seg engasjere i slike oppdragsforhold.

Er advokaten engasjert av det offentlige for å bistå publikum med rettshjelp, vil det i de fleste tilfelle ikke foreligge noe motsetningsforhold som berører advokatens uavhengighet.
Dette gjelder imidlertid ikke hvis det offentlige er motpart i den konkrete sak. I slike tilfelle er det viktig at advokaten er seg forholdet bevisst og ikke lar seg påvirke av engasjementsforholdet til det offentlige.
Ofte vil dette heller ikke være noe problem for advokaten. Det oppleves neppe som problematisk av de advokater som er tilknyttet Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp, å bistå klienten i en sak mot kommunen. Et viktig moment i denne forbindelse er om fordelingen av innkomne saker er tilfeldig, slik at saker mot det offentlige ikke kanaliseres til bestemte advokater.
Men hvis klienten opplever det som et problem, må advokaten avstå fra oppdraget. Det vil kunne stille seg annerledes hvis det foreligger et fast ansettelsesforhold eller hvis det på annen måte er et tettere samarbeid mellom advokaten og det offentlige. Blir advokaten engasjert av et sosialkontor for å bistå sosialklienter i saker som gjelder sosialkontorets ytelser, kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved advokatens uavhengighet. Advokatbistand ytet under slike forhold vil vanskelig være forenlig med hovedgrunnsetningen om uavhengighet i pkt. 2.1.1.

Uavhengighet i forhold til klienten
Kravet om uavhengighet overfor klienten reiser vanskelige avgrensningsspørsmål. Det kan være mange former for avhengighet og tilknytningsforhold mellom advokat og klient. Ved vurderingen av hvor grensen bør gå, må det avgjørende være om advokaten har den tilstrekkelige frihet i forhold til klientens ønsker og krav.
Som nevnt må advokaten ikke la seg påvirke av klienten til å tilsidesette sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett eller til å opptre i strid med rettslige eller yrkesetiske krav.
Advokaten plikter å fremholde sitt syn selv om det går på tvers av klientens ønsker.
Advokaten må stå fritt til å bestemme om han vil påta seg et oppdrag, jfr. pkt. 1.2 siste ledd, og han må selv ha frihet til å bestemme hvorledes han vil gjennomføre oppdraget. Det følger av Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6 at advokaten kan si fra seg et oppdrag hvis klienten ikke vil følge advokatens råd.

Advokater som er ansatt hos andre enn privatpraktiserende advokater, vil regelmessig ha sin arbeidsgiver som klient. Også for disse advokatene gjelder Regler for god advokatskikk og kravet til advokatens uavhengighet.
For denne gruppe advokater representerer Regler for god advokatskikk og kravet til uavhengighet en særlig beskyttelse for så vidt som de begrenser arbeidsgiverens styringsrett innen advokatens profesjonsområde. Men dette forutsetter at advokaten er sterk og modig nok til å påberope disse reglene overfor arbeidsgiveren.

Men også for den privatpraktiserende advokat vil det kunne være vanskelig og en belastning å påberope seg de yrkesetiske regler overfor en klient. Særlig gjelder dette hvis klienten er en fast forbindelse som kanskje har stor betydning for advokatens eller advokatfirmaets økonomi eller som det knytter seg stor prestisje til å betjene. Også overfor slike klienter må det kreves at advokaten i forbindelse med det enkelte oppdrag inntar en selvstendig og uavhengig stilling og ikke lar seg styre av klientens ønsker selv om det skulle medføre at advokaten mister klienten.

Det kan være særlig grunn til å advare mot situasjoner hvor advokaten kommer i et økonomisk avhengighetsforhold til klienten, f.eks. hvor advokatens eller advokatfirmaets salærinntekter i det vesentlige kommer fra en stor klient, jfr. Helge Jacob Kolrud i «Advokatvirksomhet og advokatuavhengighet» s. 50 og Sogn s. 179. Det har vært tatt til orde for at det bør gjelde en regel for advokater tilsvarende den som gjelder for revisorer, jfr. Aarseth s. 282 og Wilhelmsen og Woxholth s. 54. Etter lov om revisjon og revisorer av 15. januar 1999 nr. 2 § 4- 6 skal revisor påse at honoraret fra en klient, en gruppe samarbeidende klienter eller fra en og samme kilde ikke utgjør en så stor del av revisors samlede honorar at det er egnet til å påvirke eller reise tvil om revisors uavhengighet og objektivitet.

Økonomisk avhengighet i forhold til klienten vil også oppstå hvis advokaten eller advokatselskapet opptar lån hos klienten. Det vil ikke være lett å ivareta kravet til faglig og profesjonell selvstendighet hvis dette innebærer risiko for at man irriterer den man har som kreditor. Slike låneopptak bør derfor unngås da de som regel ikke vil være forenlig med den frie og uavhengige stilling som advokater skal ha, jfr. Wilhelmsen og Woxholth s. 51.

Det er ikke uvanlig at det inngås langsiktige oppdragsavtaler eller rammeavtaler med faste næringslivsklienter. Advokaten må ved utformingen av slike avtaler sørge for at han i forbindelse med de enkelte oppdrag har den uavhengige stilling som Regler for god advokatskikk forutsetter.

Advokaten kan ha andre tilknytninger til klienten enn det som følger av et advokat- klientforhold. Uavhengighetskravet medfører ikke noe forbud mot å ta oppdrag for slektninger eller andre som advokaten har et nært forhold til.
En slik nær relasjon vil imidlertid kunne medføre at advokaten ikke har den avstand til klienten som er nødvendig for at han skal kunne foreta en objektiv vurdering av saken og gi klienten det best mulige råd. Advokaten bør derfor vurdere om ikke klienten i et slikt tilfelle vil være bedre tjent med en annen advokat, som har en større avstand til klienten.

Er advokaten engasjert i annen virksomhet som utfører oppdrag eller arbeid for klienten, eller i næringsvirksomhet sammen med klienten, må advokaten vurdere om hans tilknytning til klienten vil kunne påvirke rollen som advokat, slik at han ikke har den frie og uavhengige stilling som de etiske regler forutsetter. Hvis så er tilfelle, må advokaten ta konsekvensen av dette og si fra seg oppdraget. Det samme gjelder hvis klienten er et selskap hvor advokaten har eierinteresser. Er eierinteressene betydelige og oppdraget vil ha stor økonomisk betydning for klienten, vil det kunne medføre at advokaten har en økonomisk interesse i utfallet av oppdraget som må medføre at han ikke kan påta seg dette, jfr. også pkt. 2.1.2.
Advokatforeningens hovedstyre har i skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger vedrørende investering i klientselskaper. Det er her uttalt at advokat som yter juridiske tjenester til et selskap, må utvise særlig forsiktighet når det gjelder kjøp og salg av aksjer i selskapet for å unngå at slike transaksjoner kommer i strid med kravet til advokaters uavhengighet.

Særlige spørsmål reiser seg i de tilfelle hvor klienten er et selskap hvor advokaten er medlem av styret, jfr. om dette Aarseth s. 282, Wilhelmsen og Woxholth . 55 og Sogn s. 182. Ofte er styrevervet nært knyttet til rollen som advokat for selskapet. Mange mindre og mellomstore næringsdrivende ønsker at deres advokat skal være medlem av styret, og det kan i slike tilfelle ofte være vanskelig å skille mellom det arbeid som advokaten utfører som styremedlem og det han gjør som advokat. På tilsvarende måte er det ofte når et utenlandsk selskap ønsker at dets advokatforbindelse i Norge skal være representert i styret i et norsk datterselskap.
I andre tilfelle er styrevervet ikke knyttet til rollen som advokat for selskapet. Særlig gjelder dette børsnoterte og andre større selskaper. Som styremedlem er advokaten med på å treffe forretningsmessige beslutninger i selskapet. I hvilken grad dette faktisk skjer, er avhengig av selskapets størrelse og eierforhold. Er selskapet eiet av en eller få personer, vil advokaten som styremedlem ofte opptre mer som rådgiver enn beslutningstaker. Men det behøver ikke alltid være tilfellet. Advokaten kan være medlem av styret for å være en «oppmann» i tilfelle uenighet mellom eierne. Som medlem av styret i utenlandskeide datterselskaper vil advokaten regelmessig i liten grad delta i beslutningsprosessen. Hans oppgave som styremedlem er mer å være en garantist for at selskapet opptrer i samsvar med de regler og krav som gjelder i Norge. Annerledes hvor advokaten er medlem av et profesjonelt styre i et børsnotert selskap. Her vil advokaten være beslutningstaker på linje med de øvrige styremedlemmer.

Spørsmål om uavhengighet oppstår særlig i de tilfelle hvor advokatoppdraget har en tilknytning til en sak som advokaten har vært med på å behandle som medlem av styret. Advokaten vil da for det første kunne ha en nærhet til saken som svekker hans evne til å opptre som en objektiv rådgiver for selskapet. Dernest vil advokaten kunne ha en egeninteresse i å forsvare de beslutninger eller disposisjoner han har foretatt som medlem av styret. I slike tilfelle vil advokaten ikke kunne påta seg oppdraget uten å komme i strid med kravet til uavhengighet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.

Et annet forhold som skal nevnes er forholdet til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd. Det vil kunne være vanskelig for advokaten å påberope seg at han ikke skal identifiseres med sin klient når han er medlem av klientens styre. Også i forhold til rollen som styremedlem kan spørsmålet om uavhengighet og habilitet oppstå. En viktig styreoppgave er å føre kontroll med administrasjonens virksomhet. Mottar man oppdrag fra administrasjonen i selskapet, får man et forretningsmessig forhold til administrasjonen som kan være vanskelig å forene med vervet som styremedlem, jfr. nærmere om dette Sogn s. 183. Dette gjelder ikke bare advokater. Også andre yrkesutøvere, herunder representanter for foretak som leverer tjenester til det selskap de er styremedlem i, kan komme i en slik dobbeltposisjon.

Advokatforeningens hovedstyre har i ovennevnte skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger som gjelder kombinasjonen styreverv og advokatoppdrag. Det er her understreket at dersom en advokat som er styremedlem, eller det advokatfirma som advokaten er tilknyttet, blir anmodet om å utføre ordinær advokatbistand for selskapet, bør advokaten nøye vurdere om en slik kombinasjon kan oppfattes å komme i konflikt med kravet til advokaters uavhengighet. Det bør særlig utvises varsomhet med å påta seg advokatoppdrag i slike tilfelle hvis det er tale om børsnoterte selskaper eller andre større selskaper med spredt aksjonærkrets eller hvis advokaten er valgt som styremedlem etter ønske fra en bestemt aksjonærkrets. Det er også uttalt at advokat som påtar seg styreverv, ikke må stille som vilkår at vedkommende eller vedkommendes advokatfirma skal være leverandør av juridiske tjenester til selskapet.

Uavhengighet i forhold til andre
Advokaten kan være i et avhengighetsforhold til andre enn sakens parter. Også slike avhengighetsforhold kan få betydning for advokatens håndtering av den aktuelle sak og medføre at advokaten ikke har den nødvendige frie og uavhengige stilling.

Avhengighet i forhold til andre kan oppstå som følge av den måte advokaten har organisert sin virksomhet på. Regler som skal sikre advokatens uavhengighet, er inntatt i domstolslovens bestemmelser om organisering av advokatvirksomhet. Domstolslovens regler suppleres av Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.3, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

En særlig binding kan foreligge hvis en advokat bistår flere klienter i samme sak. Har klientene motstridende interesser eller kan det tenkes at de får det, er advokaten ikke uavhengig i forhold til den enkelte klient. Slik dobbeltrepresentasjon er regulert i Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2.

Advokaten kan være ansatt i eller engasjert av en organisasjon, f.eks. en interesseorganisasjon eller bransjeorganisasjon, for å yte bistand til organisasjonens medlemmer. Dette er i alminnelighet uproblematisk forutsatt at det i forbindelse med oppdraget ikke foreligger noe motsetningsforhold mellom organisasjonen og medlemmet og at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg påvirke av sitt forhold til den organisasjon han er tilknyttet. Tilsvarende vil det heller ikke være problematisk om et selskap lar sin advokatforbindelse yte juridisk bistand, helt eller delvis for selskapets regning, til sine ansatte vedrørende deres private forhold.

Enkelte private virksomheter kan også tenkes å ville tilby juridiske tjenester til et bredere publikum. Som et ledd i markedsføring eller som et servicetilbud overfor sine kunder ønsker f.eks. en bank eller et forsikringsselskap å tilby advokatbistand og som ledd i dette engasjeres en privatpraktiserende advokat til å yte slik rettshjelp i et avtalt omfang. Deltakelse i slike ordninger kan synes uproblematisk, men også her kan det oppstå spørsmål om advokatens uavhengighet. Selv om det ikke ytes hjelp i saker hvor banken eller forsikringsselskapet er motpart, kan de råd og den bistand som gis, bli preget av de interesser som banken eller forsikringsselskapet har, f.eks. når det gjelder råd om økonomiske disposisjoner.
Deltakelse i slike ordninger forutsetter derfor at advokaten har en bevisst holdning til problemet, slik at han ikke vil la seg påvirke av sin oppdragsgivers interesser, og han må ikke inngå noen avtale med oppdragsgiveren som svekker hans uavhengighet når det gjelder utførelsen av de oppdrag han får.

De fleste advokater vil anse det som viktig å ha et godt forhold til domstolene. Ikke minst gjelder dette domstoler som advokaten ofte har kontakt med, f.eks. den stedlige tingrett. Et godt forhold til domstoler og dommere kan også ha direkte økonomisk betydning for advokaten, f.eks. kan advokaten anse dette som viktig for å få tilført oppdrag som bestyrer av konkurs- og dødsboer. Advokatens interesse i å ha et godt forhold til domstolen må imidlertid ikke medføre at hensynet til klienten ikke kommer i første rekke, jfr. pkt. 2.1.1 tredje punktum. Advokaten må heller ikke unnlate å øve kritikk overfor domstolen hvis det er grunnlag for det og det er i klientens interesse, jfr. pkt. 4.1 tredje punktum.

Uavhengighet i forhold til oppdraget
Kravet til uavhengighet medfører også at advokaten ikke må ha egne personlige interesser knyttet til gjennomføringen av oppdraget eller utfallet av dette. Slike personlige interesser kan være av økonomisk art. Dette er nærmere omhandlet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2, se nedenfor. Nær sammenheng med pkt. 2.1.2 har også reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2 og 3.3.3.

For å profilere seg selv kan advokaten være interessert i medieomtale i forbindelse med oppdraget. En slik interesse må imidlertid helt ut underordnes klientens interesse. Initiativ overfor mediene må bare skje i klientens interesse og normalt også etter å ha innhentet dennes samtykke, jfr. kommentaren til pkt. 2.4.2.

Hvis klientens interesser i en rettstvist er tjent med en minnelig ordning, skal advokaten arbeide for en slik løsning, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.3. Advokaten kan her ikke ta hensyn til en eventuell egeninteresse i å prosedere saken. Dette gjelder enten egeninteressen er knyttet til utsikten til et betydelig salær eller ønsket om å gjennomføre hovedforhandlingen for å få saken godkjent for advokatbevilling eller som prøvesak for Høyesterett.

For øvrig kan det tenkes en rekke forhold av privat karakter som vil kunne påvirke advokatens uavhengighet. Aarseth (s. 281) nevner deltakelse i politisk aktivitet, interesseorganisasjoner og fritidsaktiviteter som eksempler på aktiviteter som i gitte situasjoner vil kunne tenkes å påvirke advokaten i utførelsen av oppdraget.

En særlig regel som gjelder advokatens uavhengighet til oppdraget, er inntatt i Regler for god advokatskikk pkt. 4.7. Det er her fastsatt at en advokat bør vise varsomhet med å motta prosessoppdrag i saker hvor det må anses som sannsynlig at han vil kunne bli ført som vitne.

3) Uvedkommende hensyn kan være hensynet til motparten, til andre personer eller til egne interesser.

4) I pkt. 2.1.1 annet punktum er det understreket at advokaten ikke må la seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Hensynet til egne interesser kan være av økonomisk eller av annen personlig art.

5) I pkt. 1.2 annet ledd er det presisert at advokaten skal ivareta sine klienters interesser uten tanke på personlig fordel eller risiko, politisk oppfatning, rase, religion eller utenforliggende hensyn, og i pkt. 1.2 tredje ledd er det fastsatt at advokaten har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter og interesser klienten har. Press utenfra etter pkt. 2.1.1 annet punktum kan også være press fra egen klient. Advokaten må ikke la seg presse av klienten til ikke å ivareta sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett og må alltid opptre innenfor lovens ramme.

6) For å bringe pkt. 2.1.1 mer i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i CCBE-reglene, ble pkt. 2.1.1 tredje punktum føyd til ved revisjonen i 2001. Dette punktum understreker at advokaten ikke må sette seg i en posisjon hvor hans uavhengighet blir svekket og at kravene til faglig og profesjonell standard ikke må tøyes for å behage klienten, retten eller andre.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind IV (Østfold og Follo krets 1985) s. 149
Advokat som foresto et booppgjør hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å inngå avtale med arvingene om å overføre en av boets aksjer til seg selv mot at han dekket mortifikasjonsomkostningene. Uttalt at uten hensyn til aksjens verdi var det foretatt en sammenblanding av økonomiske midler som var sterkt klanderverdig.

U bind IV (Hovedstyret 1987) s. 403
Hovedstyret uttalte at det ikke ville være etisk forsvarlig at en advokat mottok provisjon fra bank ved plassering av klienters midler fordi advokatens egeninteresse da kunne påvirke advokatens rådgivning.

U bind V (Østfold og Follo krets mfl. 1990) s. 450
Advokat som var overformynder ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han i egenskap av overformynder hadde bekreftet at et skjøte, som gjaldt en eiendom han selv hadde kjøpt, kunne tinglyses. Uttalt at en privatpraktiserende advokats oppdrag som overformynder må anses som en del av advokatvirksomheten i relasjon til de etiske regler.

U bind VI (Hovedstyret 1991) s. 125
Advokat ekskludert for bl.a. å ha medvirket til å omgå bestemmelsene om kommunal forkjøpsrett gjennom en fremgangsmåte med salg, utbedring og seksjonering av leiegårder. Det dreide seg om store økonomiske verdier, og advokaten hadde på en utillatelig måte blandet sammen personlige økonomiske interesser og juridisk rådgivning for andre.

U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1991) s. 142
Advokaten hadde som bobestyrer opptrådt i strid med god advokatskikk ved å gå inn som aksjonær i og forretningsfører for selskapet som kjøpte boets eiendom og ved selv å kjøpe leilighet til underpris. Videre hadde han opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å overlate et salgsoppdrag til andre da det viste seg at hans foreldre hadde vist interesse for en eiendom som han hadde til salg for et bo som han bestyrte.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 239
Ansvar var blitt gjort gjeldende overfor en advokat som var sikret i henhold til en vanlig ansvarsforsikring for advokater. Som prosessfullmektig for den forsikrede advokaten opptrådte en advokat som var ansatt i forsikringsselskapet. Denne ble ansett å ha opptrådt
i strid med god advokatskikk ved at han mens han var prosessfullmektig hadde fremsatt på vegne av selskapet et bindende forlikstilbud uten at sikrede var kjent med dette. Uttalt at advokaten i slike tilfelle ikke kan ta direktiver fra sin arbeidsgiver eller la seg påvirke av arbeidsgiverens ønske eller interesser ved ivaretakelsen av klientens interesser.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 616
Advokaten hadde påtatt seg et oppdrag for en klient mot en motpart som advokaten selv hadde tvist med. Advokaten forhandlet frem et forlik for klienten samtidig som hans egen tvist ble brakt til opphør. Uttalt at en slik sammenblanding av økonomiske interesser vil være utillatelig selv med et uttrykkelig samtykke fra klienten. Poenget er at advokaten i en slik situasjon ikke kan sies å ha den nødvendige uavhengighet som er en forutsetning for fullverdig rådgivning overfor klienten, og forholdet ble ansett klart rammet av pkt 2.1.1 og 2.1.2 i de etiske regler.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D2 (Disiplinærnemnden)
Advokat, som var vernepliktig offiser og mobilisert som krigsadvokat, opptrådte i strid med pkt 2.1.1 ved å påta seg oppdrag i ærekrenkelsessak mot en offiser i samme regiment som advokaten tilhørte.

ADA-1997-D5 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde kjøpt en hytteeiendom av sin klient. Advokaten hadde ikke som oppdrag
å selge hytteeiendommen, men han hadde hatt andre oppdrag for klienten både før og etter at handelen med hytteeiendommen fant sted. Disiplinærnemnden fant det kritikkverdig at advokaten i en slik situasjon innlot seg på en handel med sin klient uten å sørge for at denne hadde annen fagkyndig bistand til å ivareta sine interesser. Uttalt at det var i strid med pkt. 2.1 i de etiske regler å innlate seg på egenhandel med klienten på en måte hvor det kunne oppstå tvil om advokatens uavhengighet.

ADA-1997-D119 (Disiplinærnemnden)
Etter Disiplinærnemndens oppfatning var det ikke i samsvar med pkt 2.1.1 og 3.2.1 at en advokat påtok seg prosessoppdrag i saker han hadde behandlet i ligningsnemnden. Uttalt at en advokat som påtar seg prosessoppdrag i saker han på en eller annen måte har behandlet forvaltningsmessig i forkant, ikke vil ha den nødvendige distanse til saken og at det lett kan oppstå tvil om han kan vurdere og behandle denne på en objektiv måte. Dette må være tilstrekkelig til å konstatere brudd på regelverket selv om manglende objektivitet ikke konkret kan påvises.

ADA-1999-D1 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde bistått med opprettelse av ektepakt som endret tidligere ektepakt og endringen tilgodeså advokatens mor. Disiplinærnemnden fant at advokaten ved opprettelsen av ektepakten hadde overtrådt pkt 2.1.1 og 2.1.2 i Regler for god advokatskikk. Uttalt at det er et viktig prinsipp at advokaten i enhver oppdragssituasjon er uavhengig og at det er særlig viktig å påse at advokaten ikke kan mistenkes for å ha latt seg påvirke av egne personlige interesser. Da endringen var til fordel for advokatens mor, ble det lagt til grunn at endringen ville i sin tid kunne gi økonomiske fordeler for advokaten personlig.

ADA-2001-D18 (Disiplinærnemnden)
Uttalt at felles medlemskap som frimurer normalt ikke anses å influere på kravet om uavhengighet. I dette tilfelle var advokaten og partsrepresentanten for motparten samt muligens to sentrale vitner og en av meddommerne medlemmer av samme frimurerlosje. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdraget, og Disiplinærnemnden fant det lite sannsynlig at advokaten i den foreliggende situasjon ikke skulle ha følt seg uavhengig i forhold til oppdraget og ivaretakelsen av klientens interesser. Disiplinærnemnden uttalte generelt at det i gitte situasjoner kunne være klokt av en advokat å opplyse klienten om felles medlemskap i en forening, som f.eks. en frimurerlosje. Unnlatelse av å gi en slik opplysning vil imidlertid alene ikke kunne anses å være brudd på Regler for god advokatskikk.

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-19 (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
God advokatskikk. Salær. Uavhengighet. Innklagede hadde opptrådt korrekt overfor klienten ved å opplyse klienten om at han på bakgrunn av klientens egen redegjørelse, ville undersøke saken nærmere før han ga et råd. Videre hadde innklagede opptrådt korrekt ved i oppdragsbekreftelsen å redegjøre for sakens svake sider slik han vurderte de.

ADA-2006-61 (Oslo krets)
God advokatskikk. Uavhengighet. Fortrolighet. Taushetsplikt. Irettesettelse. Saksomkostninger. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.1, 3.2.2 og 3.2.4 ved å ta på seg et oppdrag mot en tidligere klient og benytte dokumenter mot sin tidligere klient som var betrodd ham under den tid han var dennes advokat. Advokaten hadde på en kvalifisert måte overtrådt sine forpliktelser til uavhengighet, lojalitet og fortrolighet. Advokaten hadde med dette også overtrådt strl § 144. Utvalget meddelte han derfor en irettesettelse. Klager ble tilkjent saksomkostninger på kr 10.000,-.

ADA-2007-47 (Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark kretser)
Advokaten innehadde sentrale posisjoner i flere kommunale organer. Overformynderiet i kommunen traff et vedtak overfor en av advokatens klienter. Overformynderiet mente at advokaten med sin sentrale posisjon i kommunen hadde svært stor innflytelse over deres økonomiske og administrative rammevilkår og at dette medførte at advokaten ikke var uavhengig slik som Regler for god advokatskikk punkt 2.1.1 krever. Disiplinærutvalget foretok en avveining av de ulike hensyn i saken og kom til at advokaten ikke hadde overtrådt Regler for god advokatskikk. Det ble lagt vesentlig vekt på Overformynderiets særlige stilling og uavhengighet av den kommunale forvaltningen forøvrig.

ADA-2007-43 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-18 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten opptrådte som privatperson overfor en som skulle selge en eiendom. Det viste seg at advokaten opptrådte på vegne av en som selger ikke ønsket å selge til. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1 og 2.1.2 ved å blande sine roller som advokat og privatperson.

ADA-2007-20 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten representerte sin samboer vedrørende et pengekrav klager hadde mot advokatens samboer. Disiplinærutvalget kom til at uavhengighetskravet ikke er til hinder for at advokaten kan ta på seg et oppdrag for sin samboer. Imidlertid krever dette at advokaten utviser betydelig varsomhet og at advokaten sørger for å holde den nødvendige profesjonelle avstanden til klienten slik at han kan foreta en objektiv vurdering av klientens sak.

2.1.2 1)
En advokat må ikke 2) påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser 3) kan komme i konflikt med klientens interesser eller ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling 4) som advokat.
En advokat må ikke gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av et oppdrag ved at klientens krav eller en del av dette overtas av advokaten 5).
Advokaten må ikke påta seg kausjon 6) for klienten. En advokat som representerer egne økonomiske interesser, helt eller delvis, plikter 7) å gjøre sine medkontrahenter og andre interesserte oppmerksom på dette.

1) Pkt. 2.1.2 er en bestemmelse som retter seg direkte mot økonomiske interesser som advokaten måtte ha. Bestemmelsen er en videreføring av § 12 (Sammenblanding av økonomiske interesser) i Regler for god advokatskikk slik disse lød før revisjonen i 1991. Første ledd i § 12 var identisk med første ledd i det nåværende pkt. 2.1.2 bortsett fra på et vesentlig punkt. Ordet «bør» i § 12 ble ved revisjonen i 1991 erstattet av ordet «må». Denne endring var i samsvar med den holdning og det syn som var kommet til uttrykk gjennom disiplinærmyndighetenes praksis.

2) Første ledd er en presisering av det som følger av pkt. 2.1.1. Har advokaten en personlig interesse i saken, som ikke er sammenfallende med klientens, er det klart at han ikke kan påta seg oppdraget. Ringdal (s. 14) nevner som eksempel at advokaten som deltaker i et boligfellesskap må kunne opptre for fellesskapet hvor alle deltakere har felles interesse, men hvis advokatens økonomiske interesse ikke er sammenfallende med klientens interesse, må han avstå fra å opptre, f.eks. i en tvist om fastsettelse av leie eller fordeling av utgifter i boligfellesskapet.

3) Personlige økonomiske interesser vil ofte være knyttet til annen næringsvirksomhet enn advokatvirksomheten som advokaten er involvert i, enten som aktiv deltaker eller som passiv investor. Det kan være virksomhet med tilknytning til motparten, egen klient eller andre, jfr. kommentaren til pkt. 2.1.1 ovenfor.

Andre eksempler på økonomiske interesser som er uforenlige med oppdraget, fremgår av pkt. 2.1.2 annet ledd og pkt. 3.3.2 og 3.3.3. Hvilken betydning det kan ha at advokatens salær er gjort betinget av et bestemt utfall, er nærmere behandlet av Sogn s. 180.

4)Hvor advokatens personlige økonomiske interesse er sammenfallende med klientens interesser, kan advokaten ikke påta seg oppdraget hvis hans interesse kan påvirke hans uavhengige stilling som advokat. En slik økonomisk særinteresse kan medføre at advokatens evne til å opptre som en objektiv rådgiver for klienten blir svekket.

5) Første punktum i annet ledd fastsetter at advokaten ikke må gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av saken ved helt eller delvis å overta klientens krav. Dette må naturlig forstås slik at det gjelder overtakelse av det krav som er gjenstand for oppdraget. Bestemmelsen i annet ledd første punktum har for øvrig nær sammenheng med reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

6) Forbudet i annet punktum mot å påta seg kausjon for klienter kom inn ved revisjonen av de etiske regler i 1967. Halvorsen (s. 101) opplyser at bakgrunnen bl.a. var en uttalelse avgitt av styret i Oslo krets i 1948. Det ble i denne uttalelsen vist til tilfelle hvor advokaten som ledd i et oppdrag ordnet lån for sin klient og selv påtok seg kausjonsansvar for lånet. Som eksempel ble nevnt at advokater som ledd i gårdsbestyrelse hadde stilt seg som garantist for lån som ble opptatt for å finansiere vedlikeholds- eller utbedringsarbeider på gården. Som en generell begrunnelse for et forbud anføres det at «sakføreren bør unngå å påta seg slikt ansvar for ikke å bli beskåret i sin uavhengighet overfor klienten».

7) Siste punktum i pkt. 2.1.2 annet ledd inneholder en varslingsregel. Representerer advokaten helt eller delvis egne økonomiske interesser, skal han gjøre sine medkontrahenter og andre interesserte oppmerksom på dette.

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2002-30 (Aust-Agder krets mfl.)
Da advokaten hadde anlagt saken mot feil saksøkt, ble søksmålet trukket, og advokatens klient ble pålagt å betale motpartens saksomkostninger. Da det feilaktige saksanlegg skyldtes en feilvurdering fra advokatens side, hadde advokaten blitt enig med klienten om at han ikke skulle kreve salær for eget arbeid samt betale motpartens omkostninger hvis beløpet oversteg kr 20.000,-. De ilagte saksomkostninger beløp seg til kr 20.930,-. Disiplinærutvalget la til grunn at sannsynligheten var stor for at advokaten ville ha kunnet blitt holdt erstatningsansvarlig som følge av det feilaktige søksmål. Det var da i strid med pkt. 2.1.2 å gi klienten råd om deling av motpartens saksomkostninger da advokaten hadde en klar egeninteresse i det råd som ble gitt. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.)

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-60 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
God advokatskikk. Rettslig klageinteresse, klage på motpartens advokat. Egen økonomisk interesse. Det legges til grunn at klage på motpartens advokat reserveres for de tilfelle der advokaten har gått frem på en uakseptabel måte ovenfor motparten, lenger enn hva som må aksepteres ut fra den motpartsrollen advokaten har. Utvalget kunne ikke se at advokaten hadde blandet egne økonomiske interesser med klientens, konsekvensen ville være at advokaten fikk et tilleggsoppdrag. Om dette skulle innebære brudd på Regler for god advokatskikk ville dette være å gi regelen et for omfattende virkeområde. Klagen ble avvist.

ADA-2007-D99 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke handlet i strid med Regler for god advokatskikk ved å ha bistått klager i domenesaken mot et selskap indirekte eiet av selskapskonstellasjoner hvor partnere i innklagedes advokatfirma var tillitsvalgt. Disiplinærnemnden fant ikke at klager på noen måte har dokumentert eller på annen måte sannsynliggjort at innklagede hadde opptrådt kritikkverdig.

ADA-2007-18 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-2007-40 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten hadde videreformidlet navnet på en megler i et eiendomsmeglerforetak som advokaten selv var faglig leder i. Dette var etter disiplinærutvalgets syn ikke i strid med Regler for god advokatskikk. Disiplinærutvalget kom til at advokaten for øvrig også hadde ivaretatt sin klients interesser på en tilfredsstillende måte.

ADA-2009-D53 (Disiplinærnemnden)
Advokaten bisto klagernes søster og hennes far i forbindelse med tvangsoppløsning av et sameie. Klagen gjaldt advokatens opptreden i forbindelse med tvangsoppløsningen og tvangssalget av den aktuelle eiendommen. Disiplinærnemnden kom under dissens til et delvis annet resultat enn disiplinærutvalget. Nemndens flertall mente at advokaten ikke hadde gjort det tilstrekkelig klart for utenforstående at han ikke ga bud på eiendommen på vegne av klienten, men derimot på vegne av seg selv. Advokaten hadde dermed opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 1.3 om plikt til å opptre saklig og korrekt og til å unngå opptreden som kan skade standens og yrkets anseelse. Videre mente flertallet at advokaten ved å gi bud på egne vegne hadde etablert en egen økonomisk interesse i saken som var i strid med Regler for god advokatskikk punkt 2.1. For disse overtredelsene ble advokaten meddelt kritikk.

2.1.3 1)
En advokat må ikke organisere sin virksomhet på en måte som medfører at han ikke fritt og uavhengig 2) kan rådgi og bistå sine klienter eller slik at hans uavhengighet på annen måte 3) blir svekket.

1) Pkt. 2.1.3 ble innført i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. Bestemmelsen supplerer domstolslovens regler om organisering av advokatvirksomhet. Det som er uttalt i pkt. 2.1.3, følger i og for seg av de alminnelige regler om uavhengighet. Man fant det likevel hensiktsmessig å innta en særbestemmelse om organisering av advokatvirksomhet i pkt. 2.1. Som begrunnelse er det i Etikkutvalget, Innstilling (s. 15) vist til den utvikling som har funnet sted – og som stadig finner sted – når det gjelder organisering av advokatvirksomhet på nye måter og med nye samarbeidskonstellasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Det er påpekt at denne utviklingen har sammenheng med den generelle samfunnsmessige utvikling og en endret markedssituasjon for advokatene med skjerpet konkurranse og at prinsippet om advokatens uavhengighet da lett kan komme i bakgrunnen i bestrebelsene etter å tilpasse seg de endringer som finner sted. En særbestemmelse om organiseringen av advokatens virksomhet kan motvirke dette og skape økt bevissthet om at hensynet til advokatens uavhengighet må ivaretas.
Pkt. 3.2.6 omtaler hvordan bestemmelsene om interessekonflikter gis anvendelse på fellesskap.

2) Pkt. 2.1.3 ivaretar advokatens uavhengighet i flere relasjoner. For det første gjøres det klart at advokaten ikke ved avtaler eller på annen måte kan organisere sin virksomhet på en måte som medfører begrensninger i advokatens muligheter for å bistå klienten på beste måte. Dette medfører at advokaten ikke vil kunne inngå avtaler om samarbeid med andre advokater eller profesjoner, som forutsetter eksklusivitet slik at advokaten hvis det i saken er behov for andres bistand, ikke fritt kan velge ut fra klientens interesser hvem han skal henvende seg til.

3) Dernest følger det av bestemmelsen at advokaten gjennom organiseringen av sin virksomhet må sørge for at hans uavhengighet heller ikke på annen måte blir svekket. Dette innebærer bl.a. at advokaten ved utformingen av avtaler om samarbeid med andre advokater eller profesjoner må sørge for at han ikke forplikter seg på en måte som svekker hans uavhengige stilling i forhold til oppdrag og klienter han får som følge av samarbeidet. Advokaten må således sørge for at han har den nødvendige uavhengighet både når det gjelder spørsmålet om han skal påta seg oppdraget og hvorledes oppdraget skal utføres. Det følger for øvrig av domstolsloven § 232 første ledd siste punktum at et advokatselskap, hvor advokaten er deltaker, ikke kan instruere advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget.

Er advokatens virksomhet organisert i et selskap hvor advokaten arbeider sammen med andre, kan krav eller forventninger om inntjening legge et press på advokaten som kan påvirke utførelsen av de oppdrag han får. Domstolloven har regler om organisering av advokatvirksomhet som skal ivareta advokatens uavhengighet i forhold til selskapets eiere. Etter domstolloven § 231 kan selskaper som driver advokatvirksomhet, bare eies av personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste. Domstolloven suppleres av Regler for god advokatskikk. Det følger av disse regler at advokaten under utførelsen av det enkelte oppdrag ikke må la seg påvirke av press fra kolleger eller andre han arbeider sammen med, verken når det gjelder inntjening eller andre forhold. I praksis blir det særlig viktig at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg styre av økonomiske overlegninger fra sine kolleger i advokatfellesskapet.

2.2 Tillitsforhold 1)
I sin virksomhet er advokaten avhengig av tillit 2) som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet 3) er hevet over tvil.

1) Bestemmelsen kom inn i våre etiske regler ved revisjonen i 1991 og har sitt forbilde i pkt. 2.2 i CCBE-reglene.

2) Bestemmelsen fastslår for det første at advokaten i sin virksomhet er avhengig av tillit og for det annet at slik tillit bare kan foreligge hvis det ikke er tvil om advokatens hederlighet og integritet. At advokatens virksomhet er avhengig av tillit, krever ingen nærmere begrunnelse. Det sier seg selv at advokaten ikke kan utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte hvis han ikke har klientens tillit. Men advokaten er i sin virksomhet også avhengig av at andre har tillit til hans opptreden og de uttalelser han gir. Advokaten vil vanskelig kunne ivareta sin klients interesser hvis han ikke har tillit hos domstolene, offentlige myndigheter eller andre han har kontakt med i sitt oppdrag for klienten.

Punkt 2.2 har nær sammenheng med pkt 1.3, jfr. ovenfor. Opptreden som skader standens og yrkets anseelse, vil også gå ut over tilliten til advokaten, jfr. praksis referert under pkt. 1.3. Helt klart gjelder dette lovstridige handlinger, f. eks. at man ikke følger reglene om behandling av klientmidler eller leverer fingerte timelister i saker hvor det offentlige dekker advokatens salær. Også lovovertredelser som ikke har sammenheng med yrkesutøvelsen, kan medføre tap av tillit. Folk flest forventer at en advokat, på samme måte som en dommer, holder seg innenfor lovens rammer og vil anse det som en karakterbrist hvis advokaten begår lovbrudd. Også opptreden som ikke er direkte lovstridig, men som anses som etisk klanderverdig, vil kunne føre til at advokatens hederlighet trekkes i tvil, f. eks. alvorlige brudd på bestemmelsene om salærberegning i Regler for god advokatskikk.
Pkt. 2.2 må også ses i sammenheng med bestemmelsene under kap. 2.4. Advokatens opptreden i media påvirker allmenhetens syn på standen. Det bildet som blir skapt av advokatene og deres virke, har derfor stor betydning for den tillit advokatene skal ha.

3) Advokatens integritet beskyttes bl.a. av reglene om advokatens uavhengighet, jfr. pkt 2.1, 2.1.1 og 2.1.2 ovenfor. Sørger ikke advokaten for å ivareta sin frie og uavhengige stilling, vil det lett kunne bli reist spørsmål om hans hederlighet eller integritet, f. eks. hvis egne økonomiske interesser blandes sammen med klientens interesser.

Integritet forutsetter at advokaten ikke lar seg påvirke av andre hensyn enn hensynet til egen klient. Viktigheten av at klientene og andre har tillit til advokatene fremheves ofte av disiplinærmyndighetene i forhold til reglene om inntressekonflikter, jfr. kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.1 og 3.2.2.

I pkt 1.2 tredje ledd er det fastsatt at advokaten ikke bør identifisere seg med sin klient. Som nevnt vil det kunne bli oppfattet som en form for identifikasjon hvis advokaten formulerer seg slik at han innestår personlig for klientens syn eller går god for klientens handlemåte. En slik opptreden kan medføre tvil om advokatens integritet og uavhengighet i forhold til klienten. Det er viktig at advokaten ivaretar sin faglige integritet, også når det gjelder de juridiske argumenter som fremføres (se til illustrasjon avgjørelsen i U Bind VII (Oslo 1995 s. 440), referert under Regler for god advokatskikk pkt 1.2).

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2007-D44 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

2.3 Fortrolighet

Bestemmelsene om taushetsplikt og plikt til fortrolighet (diskresjonsplikt) ble flyttet til pkt. 2.3 i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Ved revisjonen i 2001 ble bestemmelsene vesentlig omarbeidet. Et nytt pkt. 2.3.1 ble føyd til, og ordet «diskresjon» ble erstattet med «fortrolighet». Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.1 har nå en utforming som i hovedsak er i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i pkt. 2.3 i CCBE Code of Conduct.

En bred fremstilling av reglene om taushetsplikt for advokater er gitt av Knut Svalheim i «Advokaters taushetsplikt» (Universitetsforlaget 1996). Av eldre litteratur kan det særlig vises til Georg Lous: «Sakføreres taushetsplikt» (Oslo 1960).

2.3.1
Det er av sentral betydning for advokatens virke at klienter og andre kan gi advokaten opplysninger som advokaten er forpliktet 1) til ikke å meddele videre. Advokatens plikt til å behandle opplysningene fortrolig, er en nødvendig forutsetning for tillit og er således en grunnleggende og overordnet rett og plikt for advokaten.
Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse 2) fra statens side.

1) Dette punktet stadfester betydningen av advokatens taushets- og fortrolighetsplikt. Skal advokaten kunne utføre sin oppgave og bistå klienten på en best mulig måte, er det nødvendig at han får alle opplysninger som er av betydning. Dette forutsetter at advokaten har klientens tillit, slik at klienten vet at han trygt kan gi advokaten alle opplysninger i forvissning om at disse ikke vil bli brakt videre uten hans samtykke. Det samme gjelder opplysninger advokaten innhenter eller mottar fra andre enn klienten. Også her vil advokatens plikt til å behandle opplysningene fortrolig være en grunnleggende forutsetning.

Taushets- og fortrolighetsplikten er nødvendig for at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver i rettspleien. Advokaten ville ellers ikke kunne bistå sine klienter på en effektiv måte, verken i straffesaker eller i sivile saker.
Taushetsplikten er en rettssikkerhetsgaranti og en forutsetning for et fungerende rettssamfunn. Den er således av stor samfunnsmessig betydning, foruten at den ivaretar klientens og advokatens interesser. Dette gjelder også i tilfeller hvor det ikke foreligger konflikter. Gjennom sin rådgivning vil advokaten kunne forebygge konflikter og avverge ulovlige handlinger. En klient ville neppe søke advokatens råd, f. eks. om en handling ville være ulovlig eller ikke, hvis han ikke var sikker på advokatens taushet.
Etikkutvalget har i en uttalelse av 19. desember 2006 frarådet utøvelse av vanlig advokatpraksis i åpent kontorlandskap. Uttalelsen baserer seg på en henvendelse fra ”husadvokater” i en næringslivsorganisasjon.

2) Pkt. 2.3.1 ble føyd til ved revisjonen i 2001 for å understreke og fremheve taushetspliktens samfunnsmessige betydning i rettspleien. Det ble i den forbindelse uttalt (jfr. Etikkutvalget, Innstilling s. 20) at pkt. 2.3.1 annet ledd måtte ses på bakgrunn av de forsøk på innhugg i taushetsplikten som fra tid til annen ble gjort ut fra i og for seg aktverdige formål, som bekjempelse av organisert kriminalitet, narkotikaforbrytelser, incest osv. Det ble antatt at bestemmelsen ville medvirke til økt bevissthet om den betydning taushetsplikten har i et rettssamfunn og motvirke at det finner sted en uthuling av taushetsplikten.

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-D167 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2006-61 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-2007-D114 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2008-D10 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde på spørsmål fra media uttalt at han ikke var løst fra taushetsplikten fra sin tidligere klient. Disiplinærutvalget kom til at dette var i strid med bestemmelsene om taushetsplikt i Regler for god advokatskikk og ila advokaten en advarsel. Disiplinærnemnden kom i sin behandling av saken til at det ikke var grunnlag for å si at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk. Disiplinærnemnden uttalte at man i visse situasjoner måtte kunne henvise til at man ikke var fritatt fra sin taushetsplikt.

ADA-2009-D165 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden mente at det var i strid med punkt 2.3.1 at advokaten ved gjentatte ganger hadde feilsendt opplysninger om klager til andre klienter.

ADA-2009-32 (Møre og Romsdal og Trøndelag kretser)
Advokaten bisto klagers motpart i forbindelse med at klager hadde tatt med seg partenes felles barn til et krisesenter. Advokaten videreformidlet utdrag fra dagboknotater som klager hadde etterlatt seg, til krisesenteret. Disiplinærutvalget kom til at advokaten ikke hadde gjort seg skyldig i brudd på Regler for god advokatskikk punkt 2.3. om fortrolighet da klager ikke var advokatens klient og dermed ikke var omfattet av den persongruppe som var vernet av bestemmelsen. For øvrig mente utvalget at advokaten syntes å ha opptrådt med tilbørlig aktsomhet i forhold til å meddele dagboknotatene til krisesenteret da det kun gjaldt et mindre sitat, og da det hadde til hensikt å ivareta barnas behov for sikkerhet.

2.3.2 1)
En advokat skal overholde den taushetsplikt som han er pålagt gjennom lovgivningen 2).
Opplysninger 3) advokaten blir kjent med 4) i sitt virke som advokat 5), må behandles fortrolig 6) også når opplysningene ikke omfattes av hans lovbestemte taushetsplikt 7). Plikten til fortrolighet er ikke tidsbegrenset 8).

1) Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 skiller mellom den lovbestemte taushetsplikten som advokaten har og advokatens fortrolighetsplikt. Taushetsplikten er regulert i lovgivningen. Fortrolighetsplikten går lenger enn taushetsplikten og gjelder også opplysninger som ikke er omfattet av den lovbestemte taushetsplikten, jfr. pkt. 2.3.2 annet ledd.

2) Den sentrale lovbestemmelse som omhandler advokaters taushetsplikt, er straffeloven § 144. Det er her fastsatt at advokater mfl. «som rettsstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder». Som det fremgår retter straffebudet seg bare mot «hemmeligheter» som er «betrodd» advokaten. At det må dreie seg om hemmeligheter, medfører at opplysninger som er alminnelig kjent eller allment tilgjengelig ikke omfattes av taushetsplikten. For øvrig stilles det intet krav til opplysningenes art. Taushetsplikten er fullstendig og gjelder uavhengig av om opplysningene er av personlig art, om de er uheldige eller skadelige for den som gir opplysningene eller om opplysningene er relevante for advokatens oppdrag.

Kravet til at opplysningene må være «betrodd» advokaten, medfører at opplysninger som advokaten har fått kunnskap om på annen måte, faller utenfor. Hvor grensen går mellom opplysninger som er betrodd advokaten og opplysninger som advokaten har fått vite om på annen måte, er tvilsomt og vanskelig å fastlegge i praksis, jfr. Svalheim s. 112 flg. Eksempel på opplysninger som ikke anses å være betrodd advokaten, kan være opplysninger som relaterer seg til kontraktsforholdet mellom advokaten og klienten. I en beslutning gjengitt i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 191 kom Disiplinærnemnda til at det ikke var brudd på taushetsplikten at en advokat hadde fortalt en venn av klienten at det var tvist om betaling av advokatens salær. I en avgjørelse fra samme år i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 300 la Disiplinærnemnda til grunn at en advokat må kunne meddele retten at det har oppstått et motsetningsforhold mellom ham og klienten som begrunnelse for at advokaten ser seg nødt til å trekke seg som prosessfullmektig.

Det følger av det ovenstående at en advokat vil kunne gå til domstolene for å inndrive et ubetalt salærkrav. Advokaten vil imidlertid ikke kunne underbygge eller sannsynliggjøre sitt krav ved å røpe taushetsbelagte opplysninger. Også her hvor advokaten selv er part, antas det som sikkert at tvistemålsloven § 205, nå tvistelovens § 22-5, gjelder, jfr. Svalheim s. 116. En advokat kan heller ikke overlevere saksdokumenter til fylkesmannen for å underbygge sitt salærkrav i forbindelse med søknad om fri rettshjelp uten klientens samtykke, jfr. uttalelsen gjengitt i U bind II (Hovedstyret 1977) s. 110 samt uttalelse fra Hovedstyret gjengitt i Norsk Advokatblad 1983 nr. 2 s. 62 og Justisdepartementets rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp kap. XIII pkt. 1.
Hvorledes betroelsen skjer er uten betydning. Taushetsplikten omfatter selvfølgelig også overlevering av dokumenter, disketter, fotografier etc. og overføring av datafiler. Også opplysninger som klienten mer eller mindre ufrivillig røper for advokaten, må anses som betrodde, jfr. Svalheim s. 113.

I tillegg til straffeloven § 144 er det en rekke særbestemmelser om taushetsplikt i spesiallovgivningen, som har stor praktisk betydning for advokater selv om de også gjelder for andre. Slike bestemmelser er f. eks. eiendomsmeglingsloven (lov av 29. juni 2007 nr. 73) § 3-6, konkursloven (lov av 8. juni 1984 nr. 58) § 160 og forvaltningsloven (lov av 10. februar 1967) § 13 b. For privatansatte advokater kan det også gjelde særlige taushetspliktsbestemmelser, f. eks. forretningsbankloven (lov av 24. mai 1961 nr. 2) § 18.

Forholdet mellom taushetsplikten og vitneplikten er regulert i prosesslovgivningen. Både tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119 fritar advokater for vitneplikt når det gjelder noe «som er betrodd dem i deres stilling». Tilsvarende bestemmelser gjelder for plikt til utlevering av dokumenter og for beslag, jfr. tvisteloven § 21-5 og kap. 22, straffeprosessloven § 204 første ledd og straffeprosessloven § 210.

Taushetsplikten etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 omfatter bare det som er betrodd advokaten i hans «egentlige advokatvirksomhet», d.v.s. som prosessfullmektig, juridisk rådgiver eller hjelper. Betroelser i forbindelse med eiendomsmegling, formuesforvaltning, forretningsførsel, bobestyrelse, inkassovirksomhet, styreverv m.v. faller utenfor, jfr. nærmere Svalheim s. 67 flg. Når det gjelder bestemmelsen om beslag i straffeprosessloven § 204 og adgangen til å foreta ransaking hos en advokat som tredjemann i medhold av straffeprosessloven § 119 er Høyesteretts kjennelse i Rt. 1996 s. 1081 av særlig interesse. Begjæringen ble ikke tatt til følge, og kjæremålsutvalget fant ikke at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil når lagmannsretten hadde uttalt at det som utgangspunkt var en presumsjon for at dokumenter og tilsvarende som befinner seg på kontoret hos en frittstående privatpraktiserende advokat, er undergitt taushetsplikt og dermed beslagforbud etter § 204.

I forhold til tvistemålsloven § 205 har Høyesteretts Kjæremålsutvalg (kjennelse av 22.12.2000) fastslått at taushetsplikten også omfatter utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. Det avgjørende i forhold til bestemmelsen er om det arbeid advokaten utfører for sin oppdragsgiver eller arbeidsgiver, er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet. Ansatte advokaters taushetsplikt er nærmere behandlet av Anne Rogstad i Tidsskrift for Forretningsjus 2003 s. 3.

Taushetsplikten gjelder ikke uten unntak. Som andre har advokater en opplysningsplikt når det gjelder å forhindre alvorlige forbrytelser, jfr. straffeloven § 139 og for å hindre at uskyldige blir straffet, jfr. straffeloven § 172 og straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Også ellers i lovgivningen er det spredte eksempler på opplysnings- eller meldeplikt som gjelder uavhengig av taushetsplikten. I advokatforskriften § 4-5 om Tilsynsrådets kontroll med advokatvirksomhet er det i annet ledd fastsatt at en advokat plikter å gi Tilsynsrådet de opplysninger som er nødvendige for kontrollen uten hinder av taushetsplikt. Hvitvaskingsloven (lov av 6.mars 2009 nr.11) har bestemmelser om plikt til rapportering av mistenkelige forhold som med visse begrensninger også gjelder for advokater.

I NOU 2009:4 Tiltak mot skatteunndragelser, er advokatens profesjonsbestemte taushetsplikt og fortrolighetsplikten behandlet i avsnitt 9.2.1. I avsnitt 9.6.2. drøftes behovet og mulighetene for å innføre en hjemmel for begrensning av advokatens taushetsplikt på skatte- og avgiftsområdet. I høringsuttalelse av 17. juni 2009 har Advokatforeningens lovutvalg for skatterett gått i mot forslaget om unntak fra advokaters taushetsplikt i skatte- og avgiftslovgivningen. Saken er foreløpis ikke viderebehandlet i departementet.

3) I Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 annet ledd er det fastsatt at advokaten må behandle opplysninger fortrolig også når disse ikke er omfattet av hans lovbestemte taushetsplikt. Fortrolighetsplikten omfatter enhver opplysning som advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat. Denne plikten er således ikke begrenset til hemmeligheter eller betroelser. Men opplysninger som er offentlig kjent eller allment tilgjengelig omfattes heller ikke av fortrolighetsplikten, jfr. Ringdal s. 16. Som eksempel på opplysninger som er blitt ansett omfattet av fortrolighetsplikten, men ikke av taushetsplikten etter straffeloven § 144, kan det vises til avgjørelsen i U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 313.

4) Fortrolighetsplikten gjelder uansett hvorledes opplysningene er kommet til advokatens kunnskap, jfr. formuleringen «blir kjent med i sitt virke som advokat». Plikten gjelder altså også opplysninger advokaten mottar uten at han selv har tatt noe initiativ for å innhente opplysningene.

5) Opplysninger som advokaten mottar som privatperson uten sammenheng med advokatvirksomheten, omfattes imidlertid ikke.

6) Fortrolighetsplikten er ikke absolutt på samme måte som taushetsplikten. Advokaten står her friere til selv å vurdere om og i hvilken grad han skal gå ut med opplysninger, men opplysningene må som påpekt av Ringdal (s. 16) ikke benyttes utenfor det forhold eller utover det formål som de var skaffet til veie for. For øvrig må advokaten treffe sin beslutning om utlevering av opplysninger på grunnlag av et forsvarlig skjønn hvor opplysningenes art, hvem opplysningene gjelder eller stammer fra, formålet med utleveringen og måten dette vil skje på, vil være sentrale momenter, jfr. Svalheim s. 33 og Bernhardt s. 263. Bruk eller utlevering av opplysninger må aldri skje på en måte som medfører at flere eller andre personer blir kjent med opplysningene enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser.

7) Grensen mellom hva som omfattes av taushetsplikten og hva som "bare" er fortrolig, er ikke uten videre klar. Advokaten bør derfor som hovedregel vise varsomhet med å meddele opplysninger.

Det er tvilsomt i hvilken grad advokatens egne vurderinger og råd omfattes av taushetsplikten i straffeloven § 144, bortsett fra i de tilfeller hvor det ikke er mulig å gi opplysninger om advokatens vurderinger og råd uten samtidig å røpe taushetsbelagte opplysninger. Advokatens vurderinger og råd kan vanskelig sies å være opplysninger betrodd av advokaten selv om disse bygger på opplysninger som er blitt betrodd advokaten, jfr. Svalheim s. 120 flg. Derimot er det ikke tvilsomt at en advokats vurderinger og råd vil omfattes av fortrolighetsplikten. Riktignok refererer fortrolighetsplikten, slik den er fastsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2, seg til opplysninger som advokaten «blir kjent med i sitt virke». Men her kan man ikke legge avgjørende vekt på ordlyden. Det avgjørende må være fortrolighetspliktens formål og vernet om tillitsforholdet mellom advokat og klient. Illustrerende er en beslutning av disiplinærutvalget i Oslo krets gjengitt i U bind IV (Oslo krets 1986) s. 361. Her var advokatens brev til klienten gjengitt i en avis som følge av at advokaten hadde behandlet brevet på en uforsvarlig måte. Disiplinærutvalget uttalte her: «En advokats diskresjonsplikt omfatter ikke bare de råd han gir klienten, men også hans vurderinger og meninger om saken. Om slike forhold skulle komme ut, kunne det rokke ved det tillitsforhold som nødvendigvis må bestå mellom advokat og klient». Se også avgjørelsen i ADA-2003-9 (Oslo krets).
Også det forhold at en klient har oppsøkt advokaten, kan etter omstendighetene i seg selv være en «hemmelighet» som er beskyttet av taushetsplikten etter straffeloven § 144. Hvor langt taushetsplikten etter straffeloven går når det gjelder selve klientforholdet, er imidlertid uklart, jfr. Svalheim s. 103 flg. Klart er det at klientforholdet vil måtte betraktes som en hemmelighet hvis dette ikke kan røpes uten at taushetsbelagte opplysninger samtidig gjøres kjent.
I forhold til straffeprosessloven § 119 har Høyesterett lagt til grunn at selve klientforholdet som sådant ikke er omfattet av forklaringsforbudet da dette ikke kan anses som noe som er «betrodd» advokaten. Forbudet mot å gi forklaring inntrer imidlertid hvis kunnskap om klientforholdet vil kunne lede til at opplysninger som klienten har betrodd sin advokat, derved blir kjent (Rt. 1999 s. 911).

I kjennelse inntatt i Rt-2010-1638 har Høyesterett lagt til grunn at navnet på en klient i et egentlig advokatoppdrag er omfattet av taushetsplikten. I Rt-2008-645 er "egentlig advokatvirksomhet" betegnet som " juridisk bistand og rådgivning" med videre henvisning til Rt-1999-911.

At opplysninger om eksistensen av et klientforhold er omfattet av advokatens fortrolighetsplikt, er ikke tvilsomt. Illustrerende er en beslutning fra 1988 gjengitt i U bind V (Oslo krets 1988) s. 149. Her nektet advokaten å oppgi navnet på sin klient, som ønsket å være anonym, overfor motpartens advokat som ba om å få navnet opplyst for å kunne begjære midlertidig forføyning overfor klienten. Disiplinærutvalget kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å oppgi klientens identitet og uttalte at den «forpliktelse til diskresjon som advokaten har påtatt seg overfor sin klient, må veie tyngre enn motpartens ønske om å få vedkommendes identitet avslørt».
Hvis eksistensen av klientforholdet ikke er forutsatt å være hemmeligholdt, er det et spørsmål i hvilken grad advokaten kan gi opplysninger som gjelder kontraktsforholdet mellom ham og klienten. Særlig praktisk er dette hvis klienten misligholder sine forpliktelser overfor advokaten eller det ellers oppstår et motsetningsforhold mellom dem. Som nevnt ovenfor kan opplysning om at klienten har misligholdt sine forpliktelser ikke sies å være betrodd advokaten og omfattes derfor ikke av taushetsplikten etter straffeloven § 144. I den avgjørelse i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 191 som det er referert til ovenfor, kom Disiplinærnemnda også til det resultat at advokaten heller ikke hadde brutt plikten til fortrolighet ved å opplyse om misligholdet. Avgjørelsen kritiseres av Svalheim (s. 116), som mener at det ikke var noen aktverdig grunn for at advokatens opptreden ikke skulle være omfattet av fortrolighetsplikten. Det samme kan også sies om beslutningen i ADA-1997-D65 (Disiplinærnemnden) hvor Disiplinærnemnden kom til etter en konkret vurdering at det ikke var i strid med god advokatskikk at advokaten hadde opplyst til en journalist at han hadde trukket seg fra saken på grunn av manglende betaling.
Formålet med taushetsplikten er først og fremst å beskytte klientens interesser. Men også andre som betror seg til advokaten, kan ha behov for vern. Det er ikke tvilsomt at den som oppsøker en advokat for å få råd, er beskyttet av taushetsplikten, både etter straffeloven § 144 og bestemmelsene i prosesslovgivningen, selv om noe klientforhold ikke oppstår fordi advokaten ikke påtar seg oppdraget. På den annen side er det klart at klientens motpart ikke har krav på beskyttelse i henhold til taushetspliktbestemmelsene i tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119, jfr. Rt. 1967 s. 847. Det samme antas å gjelde også i forhold til straffeloven § 144, jfr. Svalheim s. 58-59 og avgjørelse i U VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 181. Fortrolighetsplikten vil derimot i utgangspunktet også omfatte opplysninger som advokaten mottar fra klientens motpart og opplysninger om motparten som advokaten har mottatt fra egen klient eller andre, jfr. avgjørelsen i ADA-2003-D37 (Disiplinærnemnden). Men som nevnt ovenfor innebærer ikke fortrolighetsplikten noen absolutt plikt til hemmelighold, og hensynet til egen klient må gå foran hvis klientens interesser i forhold til motpartens interesser tilsier dette. Er motparten tidligere klient hos advokaten, gjelder selvfølgelig både taushetsplikten og fortrolighetsplikten i forhold til opplysninger som advokaten har mottatt i forbindelse med tidligere oppdrag for motparten, jfr. ADA-2003-D48 (Disiplinærnemnden).
Et praktisk forekommende tilfelle er opplysninger som meddeles advokaten ved en feil fra motparten eller motpartens advokat. I hvilken grad slike opplysninger er omfattet av taushets- og fortrolighetsplikten, er drøftet av Disiplinærnemnda i en beslutning inntatt i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438. Her hadde en telefaks fra en klient til hans advokat blitt feilsendt til motpartens advokat. Spørsmålet var om sistnevnte advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha lest innholdet og ikke makulert telefaksen da han ble bedt om det av motpartens advokat. Disiplinærnemnda fant at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og at han heller ikke var forhindret fra å benytte seg av opplysningene i faksen. Disiplinærnemnda la avgjørende vekt på at avsenderen måtte ha risikoen for feil som var begått av ham selv. Nemnda ga imidlertid uttrykk for at dersom avsenderen var blitt klar over feilsendingen og hadde rukket å varsle mottakeren om dette før faksen var lest, ville det ha vært i strid med god advokatskikk å lese faksen og benytte seg av dens innhold.
Det er tvilsomt i hvilken grad personer som betror advokaten opplysninger og som ikke står i noe motsetningsforhold til klienten, har krav på vern etter straffeloven § 144 og etter bestemmelsene i prosesslovgivningen. I sin drøftelse av spørsmålet tar Svalheim utgangspunkt i taushetspliktens formål, som er å verne det rettssøkende publikum, og anfører at tredjemenn som hovedregel ikke har krav på et selvstendig vern, jfr. Svalheim s. 63. Som eksempel på tredjemenn som kan være beskyttet av taushetsplikten, nevner Svalheim klientens nærmeste, f. eks. hvor klienten er et barn og advokaten mottar opplysningene fra barnets foreldre.
Det er derimot sikkert at tredjemenn er omfattet av advokatens fortrolighetsplikt. Vernet er sterkere jo nærmere vedkommende står klienten. I særlige tilfelle kan endog fortrolighetsplikten gjelde overfor egen klient. Illustrerende er her en beslutning inntatt i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 50. Her ble fortrolighetsplikten ansett brutt ved at advokaten i en barnevernssak hadde utlevert til sin narkomane klient dokumenter med sensitive opplysninger som stammet fra klientens foreldre. Disiplinærutvalget fant at advokaten hadde brutt fortrolighetsplikten i forhold til klientens foreldre. Denne avgjørelsen gjelder nok et unntakstilfelle. Hovedregelen må ellers være at advokaten må stå fritt til å gi opplysninger han henter inn, videre til klienten. Men har advokaten mottatt et dokument på det vilkår at dokumentet ikke skal gjøres kjent for klienten, er advokaten bundet av dette. Ønsker advokaten ikke å komme i en slik situasjon, må han avslå å motta dokumentet, jfr. beslutningen i ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden).
Taushets- og fortrolighetsplikten kan oppheves ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Det gjelder intet formkrav for samtykket. Det kan også gis ved konkludent adferd eller passivitet. Men det må kreves at det fremstår som klart at klienten gir avkall på sin rett til taushet og at det er klart hva samtykket omfatter. I praksis vil eventuell bevistvil om samtykke er gitt, lett gå ut over advokaten, særlig hvis det gjelder sensitive opplysninger. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 477.
Et eksempel på underforstått samtykke eller samtykke ved konkludent adferd er det når klienten selv innstevner advokaten som vitne. Advokaten må da anses løst fra sin taushetsplikt, jfr. Rt. 1992 s. 949. Klienten kan ikke ensidig begrense advokatens forklaringsplikt til å gjelde visse sider av saken under henvisning til taushetsplikten. Advokatens forklaring må gjelde alle forhold som kan ha bevisverdi i saken, med mindre motparten samtykker i en avgrenset forklaring, jfr. Rt. 2001 s. 1113.
En særlig problemstilling gjelder situasjonen når klienten går til angrep på advokaten, f. eks. ved å reise erstatningssøksmål eller klagesak overfor disiplinærorganene. Her antas det at det i selve aksjonen fra klienten må innfortolkes en frigivelse av advokaten fra taushetsplikten vedrørende det forhold saken gjelder. Men dette gjelder bare så langt det er nødvendig for å kunne forsvare seg mot klientens anklager. For øvrig må advokaten være bundet av taushets- og fortrolighetsplikten. Det samme må gjelde hvis klienten går ut med kritikk av advokaten i media. Her kan man ikke uten videre innfortolke et samtykke til at advokaten skal være fritatt fra taushetsplikten.
Men er det beskyldninger av sterkt infamerende karakter, er det et spørsmål om ikke advokaten må gis anledning til å forsvare seg ut fra nødrettsbetraktninger.

8) Taushetsplikten og plikten til fortrolighet gjelder uten noen form for tidsbegrensning. Når det gjelder fortrolighetsplikten, er dette fastsatt i siste punktum i pkt. 2.3.2 annet ledd. I dommen inntatt i Rt. 1983 s. 430 fastslo Høyesterett at taushetsplikten også gjelder etter at klienten er død. Retten drøftet spørsmålet om taushetsplikten kunne tilsidesettes etter en interesseavveining, men flertallet kom til at taushetsplikten var absolutt, også etter at klienten var død.

I kjennelse inntatt i Rt. 2006 s. 633 har Høyesterett på ny tatt opp spørsmålet om lemping i taushetsplikten etter interesseavveining og enstemmig kommet til at advokaten kan løses fra sin taushetsplikt etter klientens død hvis dette gir fordeler som vesentlig overstiger krenkelsen av fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat. Avdødes interesse og hans formodede vilje vil være sentrale momenter i denne vurderingen.

Det følger av fortrolighetspliktens innhold at det etter klientens død kan forets en interesseavveining som medfører at plikten må vike.

Er klienten et selskap og selskapet blir oppløst, er det mer tvilsomt om taushetsplikten fortsatt gjelder. Se nærmere om dette, Svalheim s. 143.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Hovedstyret 1977) s. 110
Uttalt at en advokat ikke kan overlevere saksdokumenter til andre uten klientens samtykke og at dette også gjelder ved søknad om fri sakførsel eller fritt rettsråd, samt ved eventuell kontroll av advokatens arbeidsoppgave i forbindelse med salærfastsettelsen. Klientens tillatelse må foreligge før eventuelle dokumenter som er nødvendige for søknaden, fremlegges for offentlig myndighet.

U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 313
Advokaten hadde på vegne av sin klient inngått avtale om salg av fast eiendom. Klienten valgte imidlertid å gå fra salget og trakk oppdraget tilbake. Advokaten overleverte kopier av deler av korrespondansen med klienten til kjøperens advokat for å vise at han ikke var skyld i tvisten som oppsto. Det ble lagt til grunn at det ikke dreide seg om stoff og opplysninger som kunne karakteriseres som «hemmeligheter» i straffelovens for stand. Å gi fra seg korrespondansen til en annen advokat ble likevel ansett som et brudd på fortrolighetsplikten.

U bind IV (Oslo krets 1986) s. 361
Advokaten hadde gitt kopier av et brev til en tidligere klient til en annen klient og to andre personer. Uttalt at en advokats fortrolighetsplikt omfatter ikke bare de råd som gis klienten, men også advokatens vurderinger og meninger om saken. Hvis slike forhold skulle komme ut, vil det kunne rokke ved det tillitsforhold som må bestå mellom advokat og klient. Advokaten hadde her på en særlig klanderverdig måte tilsidesatt Regler for god advokatskikk.

U bind V (Møre og Romsdal krets 1988) s. 143
Advokaten funnet å ha opptrådt i strid med straffeloven § 144 og Regler for god advokatskikk ved å ha gitt opplysninger til fylkeslegens kontor om klientens sykejournal i strid med klientens uttalte ønske. Påpekt at det er av særlig viktighet at taushetsplikten blir strengt overholdt når det gjelder opplysninger vedrørende en persons helseforhold.

U bind V (Oslo krets 1988) s. 149
Advokaten fremmet krav på vegne av en klient som hadde kjøpt et maleri, som klienten mente var falskt. Klienten hadde kjøpt maleriet gjennom en mellommann, og klientens navn ble ikke oppgitt da klienten ønsket å være anonym. Selgerens advokat anmodet kjøperens advokat om å oppgi kjøperens navn da selgeren ønsket å begjære midlertidig forføyning overfor kjøperen. Kjøperens advokat nektet å oppgi sin klients identitet under henvisning til sin fortrolighetsplikt. Utvalget kom til at kjøperens advokat ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å oppgi klientens identitet og uttalte at plikten til fortrolighet må veie tyngre enn motpartens ønske om å få identiteten opplyst.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 50
Advokatens klient var narkoman og hadde engasjert advokat for å få omgjort barnevernsnemndas vedtak om at han skulle plasseres i kollektiv for narkomane. Fra barnevernsnemnda fikk advokaten utlevert diverse dokumenter, bl.a. en epikrise med sensitive opplysninger fra klientens foreldre. Advokaten overleverte senere disse dokumentene til sin klient. Etter klage fra klientens foreldre fant disiplinærutvalget at advokaten hadde brutt sin fortrolighetsplikt ved å utlevere dokumentene til sin klient. Det ble uttalt at advokaten måtte ha vært klar over at de dokumenter det gjaldt, var av særlig sensitiv karakter og således måtte behandles med forsiktighet.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 191
Advokaten hadde fortalt en venn av klienten at det var tvist om betaling av advokatens salær. En slik opplysning var ikke omfattet av taushetsplikten etter straffeloven § 144. Da det ikke var gitt opplysninger om selve saken, men bare om spørsmålet om betaling av salær, fant Disiplinærnemnda i likhet med disiplinærutvalget at advokaten heller ikke hadde brutt sin fortrolighetsplikt. (Når det gjelder forholdet til fortrolighetsplikten, kritiseres avgjørelsen av Svalheim, s. 116).

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 300
Advokaten hadde i et brev til retten opplyst at han fratrådte som prosessfullmektig på grunn av motsetningsforhold mellom ham og klienten. Det ble i brevet ikke opplyst noe om hva som var årsaken til dette motsetningsforholdet. Advokaten ble ikke ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å gi retten en slik underretning.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438
Advokaten hadde mottatt en telefaks som ved en feil var sendt ham av motparten i stedet for til motpartens advokat. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å lese innholdet og ikke å ha makulert telefaksen etter å ha blitt bedt om det av motpartens advokat. Uttalt at advokaten heller ikke ville være forhindret fra å benytte seg av opplysningene i faksen. Mottakeren kunne ikke bebreides for å ha mottatt opplysningene, og avsenderen av faksen måtte ha risikoen for feil som var begått av ham selv. Det er presisert at avgjørelsen er basert på at advokaten ikke visste om feilsendingen da han leste telefaksen. Hadde avsenderen selv oppdaget feilen og varslet mottakeren før faksen var lest, ville mottakeren ikke ha hatt noen rett til å lese innholdet og heller ingen rett til å beholde faksen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 477
Klienten klaget over at hans advokat hadde oversendt en logopedrapport til motpartens (foreldrenes) advokat. Advokaten hevdet at det forelå samtykke til oversendelsen, noe klienten benektet. Disiplinærnemnda lot bevistvilen gå ut over advokaten og uttalte under henvisning til de følsomme opplysninger som rapporten inneholdt, at advokaten ikke burde ha oversendt denne uten å ha sikret seg klientens uttrykkelige samtykke på en slik måte at dette i ettertid lot seg dokumentere.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 181
Motparten i en tidligere sak tilskrev advokaten om saken, samt anmodet om advokatens bistand i en annen sak. Disiplinærnemnda uttalte at taushetsplikten også gjelder i forhold til den som søker råd hos advokat selv om advokaten ikke påtar seg oppdraget. Det var likevel ikke strid med taushetsplikten at advokaten som avslo oppdraget, informerte sin part da henvendelsen i det vesentlige omhandlet den sak partene var involvert i.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D65 (Disiplinærnemnden)
Uttalt at en advokat normalt bør unngå å opplyse til media grunnen til fratreden fra et oppdrag. Etter omstendighetene hadde advokaten likevel i dette tilfelle ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha opplyst til en journalist at han trakk seg fra saken fordi han ikke fikk oppgjør fra klienten.

ADA-1995-7 (Østfold og Follo krets mfl.)
I strid med plikten til fortrolighet å sende telefaks med sensitive personopplysninger til motparten på arbeidssted og i arbeidstid uten å forvisse seg om at adressaten befinner seg ved telefaksapparatet. Uttalt at det samme måtte gjelde en telefaks hvor det fremgikk at det var tvist om utøvelse av samværsretten selv om innholdet som sådant ikke var spesielt sensitivt.

ADA-1997-94 (Oslo krets)
Advokaten hadde brutt fortrolighetsplikten ved å sende telefaks til motparten uten å forsikre seg om at motparten alene fikk tilgang til faksen. Det ble fremholdt at i saker av så personlig art som barnefordelingssaker vil praktisk talt all skriftlig kommunikasjon være omfattet av fortrolighetsplikten selv om det som oversendes ikke inneholder direkte sensitive opplysninger.

ADA-1998-D1 (Disiplinærnemnden)
Ubetenksomt, men ikke ansett i strid med god advokatskikk å sende brev som gjaldt tilbud om kjøp av båt i et booppgjør pr. faks til adressatens arbeidssted uten å varsle adressaten på forhånd. Innholdet i brevet kunne ikke karakteriseres som sensitivt eller på annen måte bringe adressaten i forlegenhet eller miskreditt hos andre.

ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1.

ADA-1999-18 (Nord-Norge kretsene)
I strid med god advokatskikk å minne klienten på manglende betaling av salærregning på en slik måte at samtalen ble overhørt av utenforstående. Advokaten burde ha forvisset seg om at samtalen, som han hadde med klienten på en bensinstasjon, ikke ble overhørt av andre.

ADA-2003-D32 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i en pasientskadesak oversendt brev fra klientens hjelpeverge med fortrolige og sensitive opplysninger til motparten uten samtykke fra klienten. Dette var etter nemndens syn et alvorlig brudd på advokatens taushets- og fortrolighetsplikt, og advokaten ble meddelt irettesettelse.

ADA-2003-D37 (Disiplinærnemnden)
I sak mellom ektefeller i forbindelse med separasjon, barnefordeling og skifte hadde advokaten tilskrevet familiens bankforbindelse for å få opplysninger om motpartens bankkonto. Banken var også motpartens arbeidsgiver. Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 2.3.2 annet ledd da brevet til banken inneholdt personlige og sensitive opplysninger om motparten. Advokatens fremgangsmåte var heller ikke nødvendig for ivaretakelse av egen klients interesser da opplysningene om motpartens bankkonto kunne ha vært innhentet på en annen måte.

ADA-2003-D48 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden fant under dissens (4-1) at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk i en sak mot klageren ved å ha fremlagt et brev som stammet fra en tidligere sak hvor han bistod klageren. Uttalt at i sak mot tidligere klient må advokaten være meget varsom med å fremlegge korrespondanse og øvrige saksdokumenter fra tidligere oppdrag for motparten. I dette tilfelle hadde advokaten ikke opptrådt i strid med god advokatskikk da brevet ikke gjaldt eksklusiv og fortrolig informasjon mellom advokaten og hans tidligere klient. Brevet var i sin helhet blitt gjengitt i en tidligere dom, som var offentlig, og var således tilgjengelig for alle.

ADA-2002-13A  (Hordaland krets mfl.)
I klage til fylkesmannen over vedtak i en byggesak opplyste advokaten at han tidligere hadde representert klagerens ektefelle mot klageren i to rettssaker av svært personlig karakter. Klageren var medlem av det utvalg som hadde truffet vedtaket, som klagen til fylkesmannen gjaldt. Disiplinærutvalget kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk da utvalget fant å måtte legge til grunn advokatens forklaring om det motsetningsforhold som var oppstått mellom advokaten og klageren under befaringen i byggesaken og at dette kunne ha hatt negativ innvirkning på klientens sak. Utvalget bemerket likevel at advokaten kunne ha ivaretatt sin klients interesser uten å vise til at sakene hadde vært av personlig karakter.

ADA-2003-9 (Oslo krets)
Advokaten som hadde trukket seg fra oppdraget, meddelte fylkesmannen i brev vedrørende avregning av innvilget fri rettshjelp at han hadde frarådet klienten å gå videre med saken. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at advokatens faglige vurdering som meddeles klienten som ledd i et oppdrag, vil være omfattet av fortrolighetsplikten i pkt. 2.3.2 selv om vurderingen etter sitt innhold ikke nødvendigvis ville være omfattet av den lovbestemte taushetsplikten.

ADA-2003-37 (Oslo krets)
Advokaten utførte et inkassooppdrag for Kirke- og utdanningsdepartementet i forbindelse med at klagerens sønn hadde misligholdt betaling av festeavgift. Ved oversendelse av tvangssalgsbegjæringen til namsretten vedla advokaten kopi av klagerens skilsmisseoppgjør, som namsretten igjen fordelte til de berørte kreditorer. Dokumentet ble benyttet som bevis for eierforholdet til angjeldende eiendom. Klageren brakte saken inn for Datatilsynet, som konkluderte med at advokaten hadde brutt personopplysningsforskriften ved oversendelsen av den sensitive informasjonen til namsretten. Disiplinærutvalget kom likevel til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Utvalget fant at Datatilsynets tolkning av unntaksbestemmelsen var så vidt tvilsom at advokatens handlemåte i saken ikke var så kritikkverdig at utvalget ville betegne den som stridende mot god advokatskikk.

ADA-2005-D65 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Fortrolighetsplikt. Selv om ikke de opplysningene advokaten ble kjent med var underlagt den lovbestemte taushetsplikt, var de underlagt fortrolighetsplikten i Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2. Under tvil kom Disiplinærnemnden til at advokaten brøt bestemmelsen selv om Disiplinærnemnden forstod vanskelighetene i forhold til de valg advokaten sto ovenfor. En streng etterlevelse i forhold til taushets- og fortrolighetsplikten er imidlertid nødvendig.

ADA-2006-D167 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2006-20A (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
God advokatskikk. Kommunikasjon med klienter, massesøksmål. « No cure-no pay ». Der en advokat påtar seg et oppdrag for mange klienter, må det aksepteres at det opprettes andre former for informasjonsutveksling og kommunikasjon enn i andre saker. Det må imidlertid være satt klare betingelser for dette fra advokatens side før oppdraget formaliseres, og klientene må informeres om deres plikt til å holde seg informert. En advokat kan ikke ensidig si opp en avtale om å bistå en klient uten å informere vedkommende direkte om det. Oppdrag etter prinsippet om « no cure-no pay » innebærer ikke at advokaten påtar seg risikoen for idømte saksomkostninger.

ADA-2006-61 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-2007-D41 (Disiplinærnemnden)
Klager mente advokaten hadde gitt fortrolig informasjon videre til motparten. Disiplinærnemnden mener at man må legge til grunn at det som blir meddelt en advokat under en innledende konferanse er å anse som gitt av en klient frem til advokaten tilkjennegir at han ikke kan påta seg oppdraget. I motsetning til disiplinærutvalget fant ikke disiplinærnemnden saken tilstrekkelig dokumentert til å fastslå at advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk.

ADA-2007-D114 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-4 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Som borettslagets advokat hadde advokaten brutt sin taushetsplikt ved å sende et brev med taushetsbelagt informasjon vedrørende tvist med klager til samtlige beboere.

ADA-2008-D10 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.1.

ADA-2009-D67 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde tidligere bistått klager. Etter at advokaten hadde mottatt flere påstått sjikanøse henvendelser fra klager via tekstmeldinger leverte advokaten sin mobiltelefon til politiet slik at de kunne foreta utskrift av tekstmeldingene og vurdere saken. Klager mente at advokaten derved brøt sin taushetsplikt. Disiplinærnemnden kom til samme resultat som disiplinærutvalgets flertall, og mente at advokaten måtte frifinnes for de påståtte brudd på Regler for god advokatskikk punkt 2.3.1 og 2.3.2. Nemnden anså ikke tekstmeldingene som advokaten hadde gitt politiet samtykke til å lese som problematiske i forhold til taushetsplikten. Når det gjaldt mulighetene for at andre tekstmeldinger og annen informasjon kunne ha kommet på avveie, mente nemnden at dette ikke kunne være advokatens ansvar.

2.3.3
Advokaten skal kreve at fullmektiger, personale og enhver person 1) som man engasjerer i forbindelse med advokatvirksomheten, overholder den samme taushets- og fortrolighetsplikt 2).

1) Som det fremgår gjelder pkt. 2.3.3 ikke bare personer som advokaten ansetter, men også andre som engasjeres i forbindelse med advokatvirksomheten. Dette vil omfatte alle som blir gitt tilgang til advokatens kontor, arkiver, databaser eller tekniske hjelpemidler, f. eks. personer som yter konsulenthjelp eller service vedrørende datautstyr.

2) Alle som ansettes bør undertegne en taushetserklæring, som eventuelt kan inntas i ansettelsesavtalen. En slik taushetserklæring bør også kreves undertegnet av andre som regelmessig har adgang til advokatens kontor eller databaser. I en slik erklæring bør det også vises til straffeloven § 144, hvor det uttrykkelig fremgår at taushetsplikten også gjelder for advokatens «betjenter eller hjelpere».

2.4 Advokaters reklame og forhold til media

2.4.1 1)
En advokats reklame skal i form og innhold være saklig og korrekt 2) og følgelig ikke inneholde noe som er uriktig, misvisende eller villedende 3).
Det er tillatt å fremheve en eller flere grener av advokatvirksomheten under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innen vedkommende felt 4).
Advokatene bør 5) medvirke til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke på en slik måte at dette kommer advokatstanden og det rettssøkende publikum til gode.

1) Ved revisjonen i 1991 ble reklamebestemmelsen supplert med regelen i annet ledd. Første og tredje ledd var en videreføring av de bestemmelser som gjaldt tidligere. I tillegg hadde pkt. 2.4.1 etter revisjonen i 1991 følgende bestemmelser i tilknytning til første ledd:

«Advokatens reklame må verken i form eller innhold være egnet til å skade advokatstandens omdømme, og den må ikke inneholde noe som kan gi det inntrykk at vedkommende advokat kan utføre oppdrag bedre enn andre advokater. Advokatene har ingen autorisasjonsordning for spesialister, og det er derfor ikke tillatt selv å benevne seg som spesialist på ett eller flere områder av advokatvirksomheten.»

Ovennevnte forbud mot å benevne seg som spesialist ble fjernet etter pålegg av Prisdirektoratet i 1992. Senere er også forbudet mot reklame som kan gi inntrykk av at vedkommende kan utføre oppdrag bedre enn andre, fjernet. CCBE Code of Conduct har ingen bestemmelser tilsvarende de norske. CCBE-reglene (pkt. 2.6) er generelle og viser i stor utstrekning til nasjonale regler. For øvrig er det store variasjoner mellom medlemslandene i CCBE når det gjelder regler om markedsføring av advokattjenester.

2) At advokatens reklame skal være saklig og korrekt i form og innhold, er i samsvar med det generelle krav til saklig og korrekt opptreden i Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 første punktum. At reklamen skal være saklig og korrekt, innbærer et krav om at den skal være nøktern og uten overdrivelser eller provoserende utforming, jfr. Ringdal s. 19.

3) Eksempel på villedende markedsføring inneholder avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1992) s. 359 hvor bruken av uttrykket «fri rettshjelp» ga inntrykk av at advokaten tilbød noe annet enn det som fulgte av de offentlige rettshjelpsordningene. At reklamen ikke skal være uriktig, misvisende eller villedende er i samsvar med det som ellers følger av lovgivningen og som gjelder for alle næringsdrivende, jfr. lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår av 9. januar 2009 nr. 2.

4) Bestemmelsen i annet ledd er i samsvar med kravet i første ledd om at reklamen skal være korrekt og ikke villedende. Bestemmelsen imøtekommer advokatens behov for å gjøre kjent sin kompetanse på bestemte områder og imøtekommer også publikums behov for denne type informasjon.

Det er ingen begrensninger med hensyn til hvilke formuleringer som benyttes, såfremt det er faktisk dekning for ordbruken, jfr. avgjørelsen ADA-1997-D3 (Disiplinærnemnden) vedrørende formuleringen «spisskompetanse». Å reklamere med at man har bedre kompetanse eller kan utføre oppdrag bedre enn andre, bør man imidlertid avstå fra da slike formuleringer som regel vil bli ansett som stridende mot pkt. 2.4.1 første ledd.

Som følge av at Advokatforeningen ikke har etablert noen spesialistordning og det tidligere forbud mot å benevne seg som spesialist er fjernet, er det ingen bestemmelse som direkte regulerer advokatens rett til å benytte betegnelsen spesialist i markedsføringen. Ringdal (s. 19) fastslår på denne bakgrunn «at en advokat som virkelig er spesialist på et rettsfelt, trygt kan tilkjennegi det i sin reklame.» Dette kan nok ikke gjelde reservasjonsløst. Betegnelsen spesialist kan ikke benyttes på en måte som gir inntrykk av at advokaten er «autorisert spesialist» i henhold til en etablert spesialistordning (f.eks. slik legene benytter spesialistbetegnelsen). Dette vil være villedende og i strid med første ledd i pkt. 2.4.1.

Advokatkonkurranseutvalget viser i sin utredning til at det i dag ikke foreligger formelle restriksjoner eller reguleringer av advokaters markedsføringsvirksomhet utover det som gjelder for andre næringer, og utvalget ser derfor ikke at det av hensyn til konkurransen er behov for endringer i reglene om advokaters adgang til å drive markedsføring, jfr. NOU 2002:18, s. 202-03.

5) Tredje ledd er en «bør-bestemmelse», som oppfordrer advokatene til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke og således imøtekomme det rettssøkende publikums behov for slik informasjon. Orientering om hva advokater kan bistå med og den enkelte advokats kompetanse og arbeidsfelt samt hva tjenestene koster, er eksempler på den type informasjon som publikum har behov for. At slik informasjon blir gitt på en objektiv og nøktern måte, er også i advokatstandens interesse.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 359
Det er ikke i strid med Regler for god advokatskikk å annonsere at det ytes bistand etter
rettshjelpsordningene. I denne saken var annonseringen med «fri rettshjelp» så dominerende at den kunne forlede publikum til å tro at det ble tilbudt noe annet og mer enn de offentlige rettshjelptilbud. Advokatens opptreden var i strid med pkt. 2.4.1 første ledd.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D3 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk - reklame - etiske regler 2.4.1. Ikke i strid med god advokatskikk å bruke ordet «spisskompetanse» i forbindelse med markedsføring.

ADA-1997-32 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Klagen gjaldt advokatens samarbeid med et begravelsesbyrå i forbindelse med behandlingen av et dødsbo. Samarbeidet ble av disiplinærutvalget funnet å være i strid med god advokatskikk. I tillegg mente utvalget at advokaten ikke hadde besørget for at de betrodde midlene i det aktuelle dødsboet ble behandlet i samsvar med advokatforskriften. Dessuten hadde advokaten opptrådt i strid med god advokatskikk i forbindelse med markedsføringen av advokattjenester i samarbeid med begravelsesbyrået. For disse overtredelsene ble advokaten meddelt en advarsel.

2.4.2 1)
En advokat plikter ved enhver omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til partenes interesser 2) og domstolens verdighet 3), herunder hindre faren for påvirkning av dommere, lagrette og vitner. Advokaten skal vise særskilt tilbakeholdenhet når det gjelder medieomtale av forestående eller verserende rettssaker der han selv er eller har vært engasjert.
I ethvert tilfelle der en advokat uttaler seg i en sak der han har eller har hatt oppdrag 4), må det gjøres uttrykkelig oppmerksom 5) på dette.

1) Pkt. 2.4.2 fikk sin nåværende utforming i 1991 og ble betydelig forkortet i forhold til § 3 i de tidligere regler.

Bestemmelsen tar sikte på å motvirke prosedyre utenfor rettssalen. Domstolene skal avgjøre tvister på det grunnlag som blir presentert for retten under hovedforhandlingen og ikke på grunnlag av forhåndsprosedyre og opinionspress gjennom massemedia.

Bestemmelser om advokaters forhold til media er også inntatt i Retningslinjer for forsvarere. I retningslinjene understrekes det at advokatens opptreden overfor media i konkrete saker skal ha basis i klientens interesser og at klientens samtykke normalt skal innhentes. Kravet til samtykke fra klienten er fastsatt i retningslinjenes pkt. 5.1 som lyder:

«Klientens samtykke bør i alminnelighet innhentes før forsvareren uttaler seg om saken, hvis ikke hensynet til klienten nødvendiggjør at forsvareren uttaler seg uten forhåndsgodkjenning. Forsvareren skal respektere et ønske fra klienten om ikke å bidra til medieomtale.»

Temaet er behandlet en rekke steder i litteraturen. Det kan særlig vises til Halvorsen s. 156-164 og Cato Schiøtz’ artikkel «Advokater og media» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) s. 290 flg. For øvrig er teamet omhandlet i Ringdal s. 17 og Wilhelmsen og Woxholdt s. 81. Når det gjelder straffesaker, se også Langbach s. 56.

2) Det fremgår av første punktum at advokaten plikter å ta «tilbørlig hensyn til partenes interesser» ved enhver omtale av rettssaker. Først og fremst må advokaten ta hensyn til sin egen parts interesser. Det er klientens interesser advokaten skal ivareta. Det forutsetter at advokaten er lydhør overfor klientens ønsker. Hovedregelen i pkt. 5.1 i Retningslinjer for forsvarere om at samtykke normalt skal innhentes før advokaten uttaler seg til media, må gjelde som en generell regel også i andre saker enn straffesaker, slik også Etikkutvalget 2003, s. 34.

Som det er fastsatt i pkt. 5.2 i Retningslinjer for forsvarere, er det klientens interesser advokaten skal ha for øye ved opptreden overfor media. Advokaten må ikke falle for fristelsen til å benytte medieomtalen som en anledning til i egen interesse å profilere seg selv eller sitt advokatfirma, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 36 og Wilhelmsen og Woxholdt s. 81.

Første ledd gjelder advokatens omtale av rettssaker og saker hvor domstolsbehandling er forestående. Men også når det gjelder andre saker, må det være klientens interesser som er styrende for advokatens opptreden i forhold til media. Dette følger for så vidt også av Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og pkt. 2.1.1.

Fra tid til annen kan det være i klientens interesse at en sak, som ikke tidligere har vært det, blir gjenstand for medieomtale. Hvis klienten ønsker det, er det selvfølgelig intet i veien for at advokaten gjør media kjent med saken hvis det foreligger en saklig og aktverdig grunn til det. Dette vil kunne være tilfelle i forvaltningssaker hvor man f. eks. ønsker å avdekke myndighetsmisbruk, urimelig forskjellsbehandling eller kritikkverdig saksbehandling, eller det kan være maktmisbruk eller kritikkverdig opptreden overfor privatpersoner eller kunder fra private institusjoner eller foretak. Men medieomtalen må være saklig og korrekt og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Her har imidlertid advokaten vide grenser for sitt skjønn, og det skal meget til før man vil stemple advokatens uttalelser som stridende mot god advokatskikk, jfr. praksis referert under pkt. 1.3.

3) Er det sannsynlig at saken vil havne for domstolene, må advokaten utvise varsomhet, jfr. annet punktum i pkt. 2.4.2 første ledd. Han må, på samme måte som når saken står for retten, unngå at saken blir gjenstand for forhåndsprosedyre. Når det gjelder rettssaker hvor det ikke allerede foreligger medieomtale, uttaler Etikkutvalget 2003 i sin innstilling (s. 34) at det i utgangspunktet både i straffesaker og sivile saker bør vises tilbakeholdenhet med å ta initiativ i forhold til media.

Situasjonen er en annen dersom saken allerede er omtalt i media. For å bringe balanse og nyansere eller korrigere uttalelser kan det her være berettiget og ofte nødvendig at advokaten bringer frem sin klients syn. Advokaten er også talsmann for sin klient og plikter å ivareta klientens interesser. Om dette uttaler Schiøtz (s. 299) følgende:

«I dagens samfunn er advokatenes rolle delt – de er ikke bare juridiske rådgivere, men også i enkelte tilfeller talsmenn og strateger overfor offentligheten. Ofte møter de sterke motparter som bevisst benytter seg av pressen og som er profesjonelle. Advokatens oppgave blir da å ivareta klientens interesser i forhold til offentlig omtale, særlig i de tilfeller hvor klienten selv ikke kan forsvare seg.»

Særlig i straffesaker vil det kunne være behov for å korrigere eller nyansere det bildet som tegnes av saken og klienten i media, og kommentere, eventuelt korrigere, opplysninger som gis i media, ofte etter lekkasje fra politi eller påtalemyndighet. Men også her bør klientens samtykke innhentes før advokaten uttaler seg, iallfall hvis det er tilstrekkelig tid til dette, og det bør utvises varsomhet slik at forhåndsprosedyre unngås.

I pkt. 5.3 i Retningslinjer for forsvarere er det fastsatt at forsvareren skal behandle informasjon fra etterforskningen og sakens dokumenter med forsiktighet også når klientens samtykke foreligger, men at forsvareren ved vurderingen av hvilken informasjon som bør gis til offentligheten, bl.a. kan legge vekt på «behovet for å korrigere eller balansere informasjon som allerede er offentlig.»

Advokatforeningen og Riksadvokaten oppnevnte 17. januar 2000 et utvalg som skulle søke å nå frem til felles veiledende adferdsnormer for uttalelse til offentligheten fra politi og forsvarere på etterforskningsstadiet. Utvalget fremla sin enstemmige innstilling 25. oktober 2001 og foreslo følgende veiledende normer for både politi/påtalemyndighet og forsvarere:

1.  Vis respekt for medienes sentrale rolle som informasjonsformidler.
2.  Vær bevisst at enhver er å anse som uskyldig inntil endelig dom foreligger
3.  Ta hensyn til at medieomtale kan være en betydelig tilleggsbelastning.
4.  Gi ikke uttalelser eller opplysninger anonymt. Be om å bli oppgitt som
kilde.
5.  Gi saklig informasjon.
6.  Vurder å gi informasjon til øvrige parter om hvilke opplysninger du gir til
mediene.
7.  Utlever ikke straffesaksdokumenter uten samtykke fra politiet.
8. Unngå forhåndsprosedyre.
9.  Tenk på at dine uttalelser kan svekke troverdigheten til deg selv og din profesjon.
10.  Vis respekt for andres profesjonelle oppgaver i saken.

Advokatenes opptreden i media i saker hvor de har advokatoppdrag, kan lett medføre at de av omverdenen blir identifisert med sine klienter. Etter Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd har advokaten krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har. Dette forutsetter imidlertid at advokaten ikke opptrer på en måte som gjør at han blir identifisert med klienten. Advokaten må ikke stille seg som personlig garantist for klientens troverdighet og må i straffesaker være forsiktig med å gå god for sin klients uskyld, jfr. ovenfor under kommentaren til pkt. 1.2 tredje ledd.

Etter første punktum i pkt. 2.4.2 første ledd plikter advokaten under omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til «domstolens verdighet». Dette gjelder også når advokaten omtaler dommer som er avsagt. Illustrerende er avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460, hvor advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å uttale til pressen at han var «lattermildt overrasket over dommen og brennsikker på at den ville bli opphevet», se også avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152.

For øvrig må avsagte dommer kunne kritiseres så lenge kritikken har en saklig og korrekt form. Dersom advokaten selv har prosedert saken for den tapende part, må advokaten vokte seg for ikke å prosedere saken på nytt i media med argumenter han ikke har vunnet frem med i retten. Er dommen ikke rettskraftig, vil dette kunne oppfattes som forhåndsprosedyre i forhold til en ankebehandling. Men også hvis dommen er rettskraftig, bør advokaten vise varsomhet. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86, hvor advokaten i en avisartikkel om en tapt sak i Høyesterett fortsatte å prosedere saken med de samme anførsler og argumenter som ikke hadde vunnet gjennomslag i Høyesterett. Disiplinærnemnda uttalte at når man på denne måten fortsatte å prosedere saken i avisen, innebar det at man ikke aksepterte at Høyesterett dømte i siste instans, og en slik holdning var med på å undergrave tilliten til rettsapparatet. Disiplinærnemndas avgjørelse må sees på bakgrunn av at det var en konkret sak som ble omhandlet i avisartikkelen. Annerledes er det selvfølgelig hvis man på mer generelt grunnlag angriper den rettsoppfatning som en dom gir uttrykk for, med sikte på å få denne endret i fremtidige saker.

4) Bestemmelsen gjelder ikke bare rettssaker, men enhver sak hvor advokaten har eller har hatt oppdrag, f. eks. en forvaltningssak. Det er imidlertid en forutsetning at advokaten uttaler seg som advokat. Uttaler advokaten seg som privatperson, uten at det ved bruk av tittel eller på annen måte fremgår at han er advokat, må han kunne gjøre dette, iallfall når det gjelder avsluttede oppdrag, uten å vise til sin tidligere beskjeftigelse med saken, jfr. avgjørelsen i U bind V
(Disiplinærnemnda 1989) s. 175.

5) Bakgrunnen for regelen i annet ledd er at det ville være betenkelig hvis advokater i forbindelse med omtale av saker hvor de har eller har hatt oppdrag, bruker sin yrkestittel for å gi inntrykk av en spesiell faglig bakgrunn for meningsytring uten at det blir opplyst om advokatens tilknytning til saken.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 116
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å medvirke til presseomtale vedrørende det forhold at hun hadde anmodet statsadvokaten om at en sak skulle overføres til et annet politikammer pga. mottatte opplysninger om vennskap mellom politimesteren og siktede. Opplysningene ble senere dementert. Uttalt at spørsmålet om hvem som har tatt initiativet til presseomtalen, ikke var avgjørende. Advokaten burde ha tatt spørsmålet opp innenfor rammene for ordinær saksbehandling, hvor det formodentlig raskt ville ha vært avklart hvordan det virkelig forholdt seg. Hensynet til advokatens klient kunne ikke begrunne at det hadde vært tatt opp i pressen.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 175
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha kommentert en sak vedrørende et forvaltningsorgan i et avisinnlegg uten å opplyse at han hadde vært engasjert i saken. Advokaten hadde opptrådt som en privatperson og leserbrevet var undertegnet med navn uten tittel og formet som en generell vurdering og kritikk av forvaltningsorganets rolle.

U bind V (Oslo krets 1989) s. 229
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk med sine uttalelser til pressen idet han kun hadde gitt generelle uttalelser og ikke uttalt seg om det konkrete rettsforlik som var inngått mellom partene.

U bind V (Østfold og Follo krets 1989) s. 263
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved uttalelse til pressen i forbindelse med dom i straffesak. Uttalt at en advokat må ha stor frihet til å uttale seg om generelle spørsmål også når det skjer med tilknytning til en konkret dom. Det må gjøres på en måte som ikke virker nedverdigende for domstolen, og det skal vises respekt for den som har truffet avgjørelsen.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 384
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å la seg intervjue av en lokalavis for å få frem sine argumenter i saken etter at hovedforhandling var avsluttet, men før dom var avsagt. Uttalt at gode grunner tilsier at prosessfullmektiger før en dom er rettskraftig, iallfall før en dom er avsagt, er svært varsomme med å komme med uttalelser i saken til media. Advokaten kunne ikke høres med at han var blitt uriktig referert i avisens dekning av hovedforhandlingen. Det var under enhver omstendighet ikke forsvarlig å forsette prosedyren i pressen, og hvem som hadde tatt initiativ til intervjuet, var av underordnet betydning.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 9
Advokat som bobestyrer i konkursbo hadde på spørsmål fra lokalpressen opplyst at bostyret mente det forelå ulovlige transaksjoner til skade for kreditorfellesskapet og som ga grunnlag for omstøtelse. Dette var ikke i strid med de etiske regler. Uttalt at i saker med stor offentlig interesse må man være varsom med å trekke grensen slik at bobestyrer i realiteten får munnkurv.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 52
En forsvarer i straffesak gikk på spørsmål fra en journalist ut med relativt krass kritikk av fornærmede i saken, en tidligere støttekontakt for tiltalte. Bakgrunnen var at den kvinnelige støttekontakten hadde hatt sex med tiltalte. Artikkelen sto samme dag som hovedforhandlingen ble holdt. Dette ble ansett berettiget av hensyn til klientens tarv, selv om det ble reist tvil om nødvendigheten av omfanget og krassheten i uttalelsen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86
Advokat meddelt irettesettelse for å ha kritisert dommen i en sak, som var tapt i Høyesterett og hvor advokatens bror var den tapende part. Advokaten selv hadde prosedert saken i første instans og deltatt i saksforberedelsen for Høyesterett. Artikkelen ansett å ha et klart prosederende preg med argumenter som ikke fikk gjennomslag i Høyesterett. I tillegg ble advokaten kritisert for å ha trukket Høyesteretts nøytralitet og integritet i tvil.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152
En advokat hadde representert den tapende part i to saker i herredsretten. I et etterfølgende
møte i den tomtefesteforening advokaten representerte, hadde han med journalist til stede karakterisert dommerne i de to sakene «som unge dommerfullmektiger uten livserfaring og mot til å avgjøre saken ut over det de tror er god latin etter to høyesterettsdommer. For karrierens skyld». Dette utsagnet ble ansett kritikkverdig og uriktig og ikke i tråd med de krav til saklighet og verdig form som er nedfelt i de etiske regler.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 234
På forespørsel fra lokalradioen om hvorfor et injuriesøksmål var innledet svarte advokaten at dette var «fordi vi står overfor et av de mest hensynsløse forsøk fra en avis på offentlig henrettelse av en privatperson jeg noen gang har opplevd». I et senere radiointervju uttalte han i tillegg at hovedhensikten med injuriesøksmålet mot avisen var taktisk begrunnet for at klienten skulle få tilbake sin stilling som leder for Kriminalomsorgen i frihet. Dette ble ikke ansett som stridende mot de etiske regler selv om både form og innhold nok lå i grenselandet for det akseptable.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 264
Advokatfullmektig ble ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å overlevere prosesskrifter til journalist i en avis som uansett ville skrive om saken. Lagt vekt på at formålet var å gi saklig informasjon og at avisartikkelen ikke bar preg av forhåndsprosedyre. Advokatfullmektigens prinsipal hadde latt seg avbilde sammen med klienten i en avisartikkel en uke før hovedforhandlingen. Under tvil ikke funnet i strid med reglene. Lagt vekt på at advokaten ikke hadde tatt initiativet til intervjuet og medvirkningen var begrenset til avfotografering sammen med klienten.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 348
En advokat som representerte to politimenn, ble av en avis spurt hvorfor de to ikke ønsket å stå frem offentlig selv. Advokaten ga uttrykk for at dette antagelig skyldtes frykt for represalier fra politimesterens side. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at det må trekkes vide grenser for advokaters ytringsfrihet, og den vinkling som journalistene gir sine oppslag, kan advokaten ikke være ansvarlig for.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460
Advokat meddelt advarsel for at han uttalte til pressen at han var «lattermidt overrasket over dommen og brennsikker på at den ville bli opphevet». Å uttale at domstolens avgjørelse var latterlig, var både respektløst overfor retten og viste mangel på tilbørlig hensyn til domstolens verdighet. Dommen ble ikke endret, og det gjorde ikke saken bedre at advokaten i tilsvaret til disiplinærutvalget uttalte følgende: «Når det gjelder min skråsikkerhet m.h.t. kjæremålsutvalgets vurdering av herredsrettsdommen, er det helt klart at jeg overvurderte utvalget.» Bemerkningen ble ansett utillatelig flåsete.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 56
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å utlevere stevning til en journalist som på forhånd hadde full innsikt i saksforholdet.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 434
En advokat hadde etter anmodning fra klienten deltatt i en pressekonferanse arrangert av klienten og redegjort for generelle lovspørsmål og en pågående tvist. Ikke ansett i strid med Regler for advokatskikk. Det må trekkes vide grenser for advokaters ytringsfrihet.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 683
Saksøkers advokat oversendte kopi av stevningen i en erstatningssak til bladet Kapital ca. 1 måned før hovedforhandling og underrettet saksøktes advokat om dette. Dette ble ikke ansett regelstridig. Lagt vekt på at Kapital uansett ville ha skrevet om saken, at formålet var å gi korrekt informasjon og at saksøktes advokat selv kunne ha oversendt tilsvar og motsøksmål slik at bladet kunne ha fått saken belyst fra begge sider.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2007-D37 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2007-106 (Oslo krets)
Advokaten som representerte klagers motpart i en sivil ankesak, kom i et intervju med et tidsskrift med uttalelser som ble funnet å være krenkende og unødvendig i forhold til ivareta klientens interesser. Uttalelsene var følgelig i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.3. Uttalt at en advokat skal være forsiktig med å prosedere en sak i pressen med argumenter som retten ikke har gitt ham medhold i, særlig før endelig dom er avsagt da slik prosedyre er egnet til å påvirke retten som skal avgjøre saken. Disiplinærutvalget mente i den forbindelse at det var brudd på pkt. 2.4.2 av advokaten å uttale uten forbehold til avisen at klager har opptrådt i strid med redelighet og god tro. Advokaten ble for disse overtredelser meddelt en advarsel.

ADA-2009-D56 (Disiplinærnemnden)
Advokaten var forsvarer i en sak for tingretten hvor klager avga vitneforklaring. Før dom var falt i saken kom advokaten med uttalelser til en lokalavis der han hevdet at klager ikke hadde snakket sant under sitt vitnemål. Advokaten anmeldte også klager til politiet for sitt vitnemål. Advokaten ble frifunnet for forholdene i disiplinærutvalget. Disiplinærnemdnen kom til et annet resultat og mente at politianmeldelsen sammenholdt med uttalelsene til pressen medførte at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 2.4.2. Advokaten ble meddelt kritikk for overtredelsen.