Oppdatert utgave

 1.  INNLEDNING.

1.1 Reglenes formål 1)

Regler for god advokatskikk har som formål å sikre at advokatvirksomhet 2) utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Brudd på reglene er grunnlag for disiplinære følger for advokaten.

1) Bestemmelsen fastslår at Regler for god advokatskikk har til formål å sikre at advokatvirksomhet utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Det fastslås videre at brudd på reglene gir grunnlag for disiplinære følger for advokaten.

Som påpekt av Halvorsen (s. 188) var de første spor av etiske regler for Advokatforeningens
medlemmer å finne ved foreningens stiftelse i 1908 i formålsparagrafen, hvorav det bl.a. fremgikk at formålet er «å søke de sedvanemessige regler for advokatvirksomheten fremmet i et korrekt spor», jfr. pkt. 1.3 i dagens regler, hvor det er fastsatt at en advokat «må unngå en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse».

Advokatforeningen fikk de første skrevne Regler om god advokatskikk i 1946. Men foreningen hadde i mange år før dette håndhevet justis på grunnlag av hva som var ansett som god advokatskikk. Frem til 1967, da reglene undergikk en omfattende revisjon, bar de betegnelsen «Regler for god advokatskikk og kollegialt forhold». Tilføyelsen om «kollegialt forhold» ble sløyfet i 1967 som unødvendig, selv om reglene hadde og fortsatt har bestemmelser som gjelder forholdet mellom advokater, jfr. reglenes kapittel 5.

Reglene har senere gjennomgått en rekke revisjoner. Særlig viktig er revisjonen i juni 1991 da reglene langt på vei ble harmonisert med de regler som Den europeiske advokatorganisasjonen (CCBE) vedtok i 1988 og som 18 europeiske land, blant dem Norge, har tiltrådt. CCBE-reglene (CCBE Code of Conduct) gjelder for advokatvirksomhet over landegrensene («cross border practice»). Det ble ansett som en vesentlig fordel at våre nasjonale regler var så like som mulig CCBE-reglene. Regelsettene er imidlertid ikke identiske, og det er på enkelte punkter vesentlige avvik.

Også etter 1991 har Regler for god advokatskikk vært gjenstand for revisjoner, senest ved representantskapsmøtets vedtak 8. juni 2001. Revisjonen i 2001 var foranlediget av de endringer i CCBE Code of Conduct som ble vedtatt av CCBE i 1998.

Regler for god advokatskikk var tidligere internregler for Advokatforeningens medlemmer. Som følge av at domstollovens kapittel 11 ble endret ved lovendring av 1. september 1995, ble Regler for god advokatskikk ved kgl. resolusjon av 20. november 1996 inntatt som kapitel 12 i advokatforskriften. Lovendringen og advokatforskriften trådte i kraft 1. januar 1997, og Regler for god advokatskikk er etter dette gjeldende for alle advokater uavhengig av om advokaten er medlem av Advokatforeningen eller ikke.

Det følger av domstolloven § 224 annet ledd at Advokatforeningen kan beslutte endringer i Regler for god advokatskikk. Disse endringene kan stadfestes eller forkastes av Kongen (Justisdepartementet). Stadfestes endringene, blir de innarbeidet i kapittel 12 i advokatforskriften. Justisdepartementet har tolket § 224 annet ledd slik at departementet ikke på eget initiativ kan gjøre endringer i Regler for god advokatskikk. Alle endringer i reglene som er blitt vedtatt etter 1997, er blitt stadfestet av Justisdepartementet og innarbeidet i advokatforskriften. Den siste endring i forskriftens kapittel 12 fant sted ved endringsforskrift av 8. mars 2002 og gjaldt revisjonen av reglene som ble foretatt i 2001.

Til tross for de mange endringer reglene har gjennomgått, foreligger bare i meget begrenset utstrekning forarbeider som man kan basere forståelsen og tolkningen på. Sikkert er det imidlertid at de skrevne regler ikke er uttømmende.
Skal man oppnå det formål som må innfortolkes i pkt. 1.1, må de skrevne regler suppleres med uskrevne normer, som i likhet med andre normer for akseptabel menneskelig opptreden er gjenstand for endringer og tilpasning til det samfunn som til enhver tid omgir oss.

Bernhardt uttaler på s. 250:

«Det er sagt at en advokat etisk sett kommer langt med alminnelig folkeskikk og sunt skjønn. Noe sant er det i det, men det er nok alminnelig akseptert at både klientene, den enkelte advokat og advokatstanden som sådan er tjent med noe mer konkrete retningslinjer for de veivalg som må tas. Det er derfor en trygghet både for klientene og for advokatene selv, at vi har skrevne regler og ikke minst en håndhevelse av de etiske regler som fungerer som rettesnor».

Selv om det i formålsbestemmelsen uttrykkelig er påpekt at brudd på de etiske regler er grunnlag for disiplinære følger, er det viktig å peke på at advokatens opptreden kan være å anse som uetisk uten at det dermed kvalifiserer for disiplinære forføyninger. Det bør i forhold til de etiske regler, som i forhold til andre normer for menneskelig adferd, holdes god margin. Opptreden i grenseland bør unngås. I Perugiadeklarasjonen om prinsippene i fellesmarkedslandenes advokatorganisasjoners Regler for god advokatskikk, vedtatt i 1977, het det i avsnitt I om karakteren av reglene (i dansk oversettelse):

«Regler om god advokatskikk har ikke som eneste mål at fastlægge de forpligtelser, hvis manglende efterlevelse medfører disciplinære foranstaltninger. Anvendelsen af disciplinære foranstaltninger er kun en sidste løsning, der kan betragtes som udtryk for manglende overholdelse af de disciplinære regler.

Advokatsammenslutningenes regler har til formål at sikre, ved frivillig accept, advokatens gode udførelse af et hverv, der er anerkendt af ethvert civiliseret samfund som nødvendigt. Enhver advokatsammenslutnings specielle regler er knyttet til dens egne traditioner. De er tilpasset sammenslutningen og arbejdsområdet i det bestemte land, så vel som den administrative og judicielle retspleje, samt den nationale lovgivning.»

2) Uttrykket advokatvirksomhet refererer seg til advokaten som individuell utøver av sitt yrke. Men advokatvirksomhet er mangfoldig i den forstand at advokatene utøver sitt yrke ofte innenfor spesielle områder og i forskjellige organisasjonsformer alt fra enkeltmannsvirksomhet til større fellesskap med både eiere og ansatte advokater. Det er også bedrifter som har ansatte advokater, og det er advokater ansatt i det offentlige.
Etikkutvalget er oppmerksom på at dette mangfoldet kan skape særlige utfordringer. Det er derfor på enkelte områder utarbeidet praktiske retningslinjer og huskelister. Etikkutvalget avgir også prinsipielle uttalelser knyttet til enkelte tema etter henvendelser fra advokater eller foreningens organer. Det er i denne kommentaren referert til noen av disse.

Etikkutvalget har det syn at det vil være prinsipielt uheldig om det skal utarbeides egne retningslinjer innenfor advokatenes forskjellige arbeidsområder. Utvalget mener at de gjeldende regler er godt dekkende for de forskjellige typer advokatvirksomhet. Det vises i denne forbindelse til Etikkutvalgets uttalelser nr.23 av 14. august 2007 om bistandsadvokater og nr. 24 av 31.juli 2007 om bobestyrere.

 

1.2 Advokatens oppgave 1)

En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett 2). 
Advokaten plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta 3) sine klienters interesser. Det skal skje uten tanke på personlig fordel eller risiko, politisk oppfatning, rase, religion eller utenforliggende hensyn 4).
5) Advokaten bør ikke identifisere seg med sin klient og har krav på ikke å bli identifisert 6) med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har.
Advokaten plikter både å være rådgiver og talsmann for sin klient 7).
Advokaten avgjør selv om han vil påta seg et oppdrag 8).

1) Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 består av fem ledd som samlet beskriver hva som er advokatens oppgave. Beskrivelsen er basert på tre prinsipper, som er fundamentale i ethvert rettssamfunn:
• advokatens plikt til å fremme rett og hindre urett
• plikten til å ivareta klientens interesser på best mulig måte
• prinsippet om advokatens uavhengighet og integritet.

Bestemmelsene i pkt. 1.2 har i hovedsak vært uendret siden 1973. Fjerde ledd ble føyd til ved revisjonen i 1991.

Da første ledd fikk sin utforming i 1973, ble det, som påpekt av Ringdal s. 9, reist spørsmål om hvorvidt bestemmelsen var for bombastisk formulert. Det ble særlig fremholdt at den ikke passet så godt når det gjaldt rollen som forsvarer i straffesaker. Den ble likevel innført og er opprettholdt frem til i dag, først og fremst som en «fanebestemmelse».

2) I andre roller enn forsvarerrollen må det være åpenbart at advokaten plikter å gripe inn for å hindre urett og at advokaten må unnlate å medvirke i oppdrag hvor det er klart eller synes mulig at advokatens medvirkning kan føre til resultater i strid med hva som er rett. Ringdal (s. 9) peker på advokatens plikt til å gripe inn om han i rettergang oppdager at klienten søker å føre falske bevis eller å villede domstol og motpart.

Også som forsvarer går det klare grenser for hva advokaten kan medvirke til. Advokaten kan eksempelvis ikke aktivt motarbeide sakens rette opplysning, f. eks. ved å gi uriktige opplysninger eller medvirke til at klienten gir uriktig forklaring, jfr. pkt. 2.4 i Retningslinjer for forsvarere, Langbach s. 39 og Hall s. 155. Med utgangspunkt i eksempler fra det praktiske liv, hvor klientens interesser kan krysse advokatens sannhetsplikt, har Bernhardt følgende betraktninger (s. 258-59):

«Banken innkrever et lån hos debitor som debitor påstår er innfridd, men som han ikke kan legge frem kvittering for. Banken reiser søksmål mot debitor. På grunn av omfattende dokumentasjon av bankens bokføring og bevisførsel i form av vitneforklaringer fra bankens ansatte, foregår hovedforhandling over to dager. Etter første rettsdag finner en av bankens ansatte det originale gjeldsbrev i kvittert stand. Når banken forteller dette til prosessfullmektigen, er det i og for seg en betroelse som advokaten plikter å bevare taushet om. Men advokaten må selvsagt råde banken til å fremlegge dokumentet og trekke kravet mot debitor, antakelig også til å betale debitors saksomkostninger. Følger ikke banken rådet kan – og i dette tilfelle må vi nok tilføye skal – advokaten trekke seg fra oppdraget, Regler for god advokatskikk punkt 3.1.6.

Et annet eksempel som må bedømmes på samme måte er skiftesituasjoner der klienten betror
advokaten at han har gjemt unna bomidler som de(n) andre loddeeieren(e) ikke kjenner til. Her må advokaten etter vår mening fratre hvis ikke klienten følger hans råd om å gi motparten beskjed om midlenes eksistens.

Eksemplene ovenfor er ikke spesielt problematiske. Men hva om det parten opplyser til (betror)
advokaten åpenbart har betydning for saken, selv om det kanskje ikke er klart avgjørende? Det
dreier seg f eks om et dokument som bidrar vesentlig til forståelsen av en omstridt avtalebestemmelse, men som trekker i motsatt retning av det resultat klienten ønsker å oppnå. Det kan i slike tilfeller bli vanskelige vurderinger. Et generelt svar på hva advokaten skal gjøre i slike tilfeller – legge frem dokumentet («fremme rett») eller holde det for seg og klienten («ivareta klientens interesser»/«taushetsplikt») – er det ikke mulig å gi. Det må likevel være et etisk krav at advokaten foretar en forsvarlig konkret vurdering av situasjonen, herunder særlig av den betydning opplysningen/dokumentet måtte ha for saken. Løsningen vil også kunne avhenge av om motparten har tilgang til opplysningen. Det er imidlertid vanskelig å gi en generell etisk veiledning når det ikke er tale om forhold som er av avgjørende betydning.»

Den alminnelige oppfatning er nok at det vil være uetisk og i strid med edisjonsplikten
i sivile saker å underslå dokumenter eller andre bevis av betydning som den annen part ikke kjenner til selv om beviset går ens egen part imot, jfr. Halvorsen s. 220 og Wilhelmsen og Woxholth s. 71.
Dette prinsippet er kommet klart til utrykk i tvisteloven av 17. juni 2005 nr.90.

Det heter i lovens § 5-3:
§ 5-3. Plikt til å opplyse om viktige bevis
(1) Den som varsler om et krav eller bestrider et varslet krav, plikter 1 samtidig å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som parten selv kjenner til, og som parten ikke kan regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller for den annen part.
(2) Plikten etter første ledd gjelder med de begrensninger som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.
Denne bestemmelsen fastslår partenes sannhets og opplysningsplikt før sak reises.
Etter at sak er reist er partenes sannhets og opplysningsplikt fastslått i § 21-4 der det heter:
§ 21-4. 1 Partenes sannhets- og opplysningsplikt
(1) Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, 2 og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5.
(2) En part skal også opplyse om viktige bevis som parten ikke har hånd om, og som parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller den annen part.

Bestemmelsene setter således vide rammer for partenes opplysnings og sannhetsplikt.

Forholdet kan bli komplisert for advokaten hvis klienten ikke samtykker i at opplysningene meddeles eller at dokumentet fremlegges.
Dreier det seg om opplysninger som er omfattet av advokatens taushetsplikt, har advokaten ikke anledning til å meddele opplysningene eller fremlegge dokumentet uten klientens samtykke. Vil klienten ikke følge advokatens råd, kan advokaten ikke gjøre annet enn å frasi seg oppdraget under henvisning til Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6, jfr. Halvorsen s. 221.
Dersom pliktene blir tilsidesatt, vil det kunne lede til straffansvar etter bestemmelsene i straffelovens §§ 163 og 166.
Tilsidesettelsen av pliktene vil også ha betydning for bevisvurderingen. Rt. 1994 s. 1414 er et eksempel på det.

Som forsvarer i en straffesak blir problemstillingene annerledes. Her gjelder ingen edisjonsplikt, og den siktede eller tiltalte har ingen plikt til å forklare seg. Det er opp til påtalemyndigheten å føre bevis for at den tiltalte er skyldig. Dette fremgår også av pkt. 3.4 i Retningslinjer for forsvarere, hvor det er fastsatt:

«Dersom forsvareren under etterforskningen blir kjent med opplysninger som kan skade klienten, har han ikke plikt til å legge disse frem for påtalemyndigheten eller retten. Uten klientens samtykke har han heller ikke adgang til dette».

Tilsvarende må gjelde under hovedforhandlingen, iallfall hvis opplysningene kommer fra klienten. Men advokaten kan komme i et etisk dilemma som gjør det vanskelig for ham å fortsette som forsvarer hvis klienten overfor ham erkjenner å ha begått straffbare handlinger eller gir andre opplysninger av betydning i saken, samtidig som han ikke gir tillatelse til at opplysningene blir gjort kjent. Om advokatens adgang til å trekke seg som forsvarer i slike tilfelle, se kommentaren til pkt. 3.1.6. note 5,6,10.

I alminnelig rådgivning kan det ofte være vanskelig å trekke grensen, men det må være klart at advokaten er avskåret fra å bevege seg på kanten av loven ved å anbefale løsninger i strid med lovgivers intensjoner, jfr. Halvorsen, En innføring s. 20. Advokaten kan selvfølgelig heller ikke anbefale løsninger som er i strid med eller på kanten av loven under henvisning til at «oppdagelsesrisikoen» er liten eller ut fra synspunktet «går det, så går det». Å finne frem til den av flere løsninger som gir klienten det beste resultat, f.eks. ved lovlig skatteplanlegging, må være tillatt, selv om myndighetene for eget vedkommende gjerne skulle sett at denne mulighet for skatteråd var avskåret.

Å øve press på motparten ved å fremsette trusler, f.eks. true med politianmeldelse eller å gå til pressen, kan være i strid med pkt. 1.2 første ledd og pkt. 1.3. Illustrerende i så måte er avgjørelsen i U bind V (Oslo krets 1988) s. 59, som er referert under kommentaren til pkt. 1.3. Det vises ellers til kommentaren til pkt. 1.3 hvor bruk av trusler er nærmere omtalt.

3) Det følger av bestemmelsens annet ledd at advokaten «plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser». Skal advokaten etter beste evne ivareta sine klienters interesser, forutsetter det at advokaten har skaffet seg de nødvendige kunnskaper og at advokaten utnytter sin kompetanse på den beste måte for klienten. Det er et grunnleggende krav at advokaten skal ha skaffet seg den nødvendige faglige kompetanse og at denne holdes ved like på de rettsområder advokaten befatter seg med. Dette er også forutsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.4 første ledd. Det er i bestemmelsen fastsatt at en advokat ikke skal påta seg oppdrag hvis advokaten mangler den nødvendige kompetanse og ikke innen rimelig tid kan skaffe seg denne eller innhente den fra andre.

I en rekke disiplinærsaker har spørsmålet om den profesjonelle kvalitet på advokatens rådgivning og saksbehandling vært tema. Kritikk for mangelfull eller uriktig rådgivning og slett arbeid vil kunne relatere seg til både pkt. 1.2 og 3.1.2 i de etiske regler. Disiplinærorganene har imidlertid vært tilbakeholdende med å vurdere den faglige kvalitet på advokatens arbeid, bortsett fra i forbindelse med klager på salærfastsettelsen, se kommentaren til pkt. 3.3.1 Det er i flere avgjørelser, som en generell regel, bemerket at disiplinærmyndigheten bare i begrenset utstrekning kan ta stilling til, og eventuelt overprøve, den faglige kvaliteten på det arbeid som advokaten har utført. I en generell uttalelse fra Disiplinærnemnden i 1975 (U bind I s. 434) heter det:

«Man må regelmessig kunne påvise klare tilfelle av forsømmelighet for å stemple forholdet som stridende mot god advokatskikk.

Teoretisk kan det tenkes at det utførte arbeid ligger på et slikt bunn-nivå at grensen for god advokatskikk er overskredet. Men det skal meget til. Det er i seg selv ikke uetisk å være lite flink advokat. Det samme gjelder om det er begått en konkret og ubestridelig feil.

Det vil som regel være vanskelig å danne seg noe helt klart bilde av den situasjon advokaten har handlet under. Dertil kommer at saken blir vesentlig bedre opplyst under regulær rettergang. Dette tilsier varsomhet fra foreningens side med i slike spørsmål å avgi uttalelse som kan bli bestemmende for klagerens holdning etterpå.»

Til tross for disiplinærmyndighetenes uttalte tilbakeholdenhet når det gjelder å vurdere det faglige nivå på advokatens arbeid, er det likevel i praksis en rekke eksempler på at disiplinærmyndigheten har funnet at det foreligger feil eller forsømmelighet som må anses som brudd på god advokatskikk. Særlig gjelder dette tilfelle hvor advokatens rådgivning åpenbart har vært mangelfull, se til illustrasjon avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1984) s. 7, U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 183 og U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 587.

Brudd på andre bestemmelser i Regler for god advokatskikk vil ofte også være et brudd på advokatens forpliktelse til å ivareta klientens interesser etter beste evne i pkt. 1.2 annet ledd. Det blir derfor ofte også henvist til pkt. 1.2 annet ledd av disiplinærmyndighetene ved overtredelse av andre bestemmelser i de etiske regler, f.eks. ved overtredelse av pkt. 3.1.2. Det er særlig når det gjelder mer alvorlige overtredelser at det i tillegg blir vist til pkt. 1.2 annet ledd.

Skal advokaten kunne ivareta sin klients interesser etter beste evne, forutsetter det at advokaten har rommelige grenser for sin ytringsfrihet. Dette må gjelde selv om motparten oppfatter advokatens uttalelse som sårende eller ærekrenkende. Men det går en grense. Advokatens opptreden skal være saklig og korrekt, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, og advokaten må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser. Se nærmere om denne problemstillingen under kommentaren til pkt. 1.3 nedenfor og den praksis som der er referert.

4) Annet punktum i annet ledd er et uttrykk for kravet til advokatens uavhengighet. At advokaten ikke lar seg påvirke av andre hensyn enn hensynet til sin klient, er nødvendig hvis klientens interesser skal bli ivaretatt på best mulig måte. Prinsippet om advokatens uavhengighet er nærmere utdypet i reglenes pkt. 2.1, og det vises til kommentaren til dette punktet.

5) Av bestemmelsens tredje ledd følger at advokaten ikke bør identifisere seg med sin klient og at advokaten har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har. Dette er viktige forutsetninger for advokatens uavhengighet og for at advokaten skal kunne ivareta klienters interesse i saker av enhver art «innenfor lovens ramme og etter beste evne», slik advokaten plikter i henhold til annet ledd.

6) I saker som omtales i media, vil advokaten blant publikum lett bli identifisert med sin klient. Advokatene bør være seg dette bevisst og formulere seg slik at identifikasjon unngås.
Faren for identifikasjon er kanskje størst i straffesaker. Advokatene må her unngå å gå god for sin klients uskyld og presisere sin rolle som talsmann og rådgiver. I pkt. 2.2 i Retningslinjer for forsvarere er det uttrykkelig uttalt at forsvareren ikke skal identifisere seg med sin klient. Men også ellers bør advokaten unngå å gå god for eller innestå for klientens syn. Som påpekt av Wilhelmsen og Woxholth s. 47 vil det kunne være med å svekke tilliten til at advokater ivaretar klientenes interesser på et uavhengig grunnlag hvis advokaten, som man ikke sjelden ser eksempler på i praksis, går langt i å uttrykke sin personlige tilslutning til klientens oppfatning.

7) Når det i fjerde ledd er bestemt at advokaten «plikter både å være rådgiver og talsmann for sin klient», ligger det i dette at advokaten skal gjøre seg opp en selvstendig mening om saken og på grunnlag av dette gi klienten råd. Advokaten kan ikke begrense sin rolle til å være formidler av klientens synspunkter og meninger, og advokaten skal ikke blindt følge klientens direktiver.

Advokaten skal gi uttrykk for sin mening og selv bestemme hvorledes oppdraget skal håndteres og hvorledes han skal opptre. Klienten bestemmer hvilket resultat han ønsker å oppnå ved å henvende seg til advokaten, men han kan ikke diktere advokaten hvorledes denne skal gå frem for å oppnå dette. Dette er en selvsagt forutsetning for det profesjonsansvar som påligger advokaten.

8) Bestemmelsen i siste ledd om at advokaten «avgjør selv om han vil påta seg et oppdrag» er en forutsetning for hans integritet. En advokat må eksempelvis fritt kunne avstå fra å påta seg oppdrag som innebærer at han må forfekte standpunkter som strider mot hans overbevisning eller hans grunnleggende livsholdning. Bestemmelsen er også en forutsetning for at advokaten skal være i stand til å overholde Regler for god advokatskikk, f.eks. kravet til advokatens uavhengighet. Selv om det ofte vil være naturlig, har ikke advokaten noen plikt til å begrunne hvorfor han ikke vil påta seg oppdraget. Er grunnen interessemotsetning i forhold til en eksisterende klient, vil det kunne være i strid med advokatens plikt til fortrolighet hvis han gir opplysninger om klientforholdet, jfr. kommentaren til pkt. 2.3.2.

Når advokaten har påtatt seg et oppdrag, følger en fullføringsplikt, jfr. pkt. 3.1.6 om den begrensede adgang til å frasi seg oppdraget. 

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind I (Disiplinærnemnden 1975) s. 359
Advokaten ble ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å påta seg oppdrag om bistand med søknad om gjenopptakelse av rettssak og søknad om billighetserstatning selv om han tidligere hadde bistått i saken under den ordinære domstolsbehandling.

U bind II (Disiplinærnemnden 1977) s. 180
Etter å ha innhentet de nødvendige opplysninger fant advokaten ikke å ville påta seg prosessoppdrag da han mente at saken ikke var prosedabel. Det ble ansett godtgjort at advokaten ikke på bindende måte hadde påtatt seg saksanlegget og han hadde da anledning til ikke å påta seg oppdraget. Dette gjaldt selv om advokaten på et tidligere tidspunkt burde ha forstått at det forelå misforståelse om oppdraget mellom ham og klageren.

U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 327
Advokaten hadde skrevet brev til sin klient, som klienten uten å kontakte advokaten hadde overlevert til motparten. Motpartens advokat innklaget advokaten til disiplinærmyndighetene på grunnlag av uttalelser i brevet. Disiplinærnemnden fant at de påklagede avsnitt i brevet ikke ga tilstrekkelig grunnlag for klage til disiplinærmyndighetene, og advokaten ble ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk. Nemnden uttalte at saken hadde betydelig prinsipiell interesse idet den angikk den grad av integritet en advokat måtte ha i forhold til sin klient. Beskyttelsen av denne integritet ble ansett som et helt sentralt ledd i advokatyrket.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1984) s. 7
Saken gjaldt krav til advokaters forsvarlige rådgivning. Advokaten hadde ikke ivaretatt klientens interesser på en rimelig måte, og mangelfull utførelse av oppdraget ble antatt å stride mot god advokatskikk. Advokaten hadde bistått eieren av en kai ved skjønn i forbindelse med kommunens innløsning av kaien. Advokaten hadde ikke vurdert de forskjellige mulige oppgjørsmåter og de skattemessige konsekvenser for klienten.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 382
Advokaten ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han i brev til motpartens advokat hadde identifisert denne med motparten.

U bind V (Oslo krets 1990) s. 507
Saken gjaldt bistand til klageren i forbindelse med løslatelse etter pågripelse av politiet. Klienten var misfornøyd med den måte advokaten hadde opptrådt på. Advokaten hadde ikke overtrådt Regler for god advokatskikk. Disiplinærutvalget uttalte at det er en advokats primæroppgave å ivareta sin klients interesser etter beste evne innen lovens rammer og at det ligger i sakens natur at det kan oppstå uenighet mellom advokaten og klienten med hensyn til hva som tjener klientens interesser best. Uttalt at advokaten har plikt til å foreta sin vurdering på et selvstendig og fritt grunnlag og hvis klienten ikke vil følge de råd advokaten gir, har advokaten rett til å nekte å fullføre oppdraget.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 107
Advokaten ble ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk i forbindelse med prosessoppdrag i sak vedrørende krav og motkrav i leasingforhold. Nemnda uttalte at «ikke enhver feil som kan lede til erstatningsansvar, med nødvendighet representerer brudd på foreningens etiske regler, liksom et brudd på de etiske regler ikke nødvendigvis leder til erstatningsansvar».

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 183
Disiplinærnemnda kom til at advokatens rådgivning overfor klienten var så kvalifisert dårlig at den stred mot Regler for god advokatskikk. Advokaten burde ha opplyst klienten om at hans krav var foreldet, og han burde ha orientert om at det ved uttakelse av forliksklage og senere stevning ville påløpe gebyrer og omkostninger som høyst sannsynlig ville være bortkastet.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 345
Advokaten hadde gitt råd om at oppgjør fra arbeidsgiver i en oppsigelsessak ikke medførte
skatteplikt. At utbetalingen ville være skattefri, var åpenbart uriktig og uttalelsen så kritikkverdig at nemnda fant advokatens rådgivning i strid med god advokatskikk.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1993) s. 540
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å orientere klienten om andre fremgangsmåter enn å ta ut stevning i en barnefordelingssak. Advokaten burde også ha orientert om muligheten for å bli ilagt saksomkostninger.

U bind VI (Oppland krets mfl. 1993) s. 548
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 1.2 annet ledd ved mangelfull rådgivning i forbindelse med tvist om oppgjør ved overtakelse av fast eiendom.

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1993) s. 560
Etter omstendighetene var det ikke strid med god advokatskikk at advokaten hadde opplyst i retten at en tomt som var del av et skifteoppgjør, ville bli tillatt fradelt. At opplysningen ble gitt, var ikke til klientens fordel, men disiplinærutvalget var enig med advokaten i at advokatens sannhetsplikt måtte gå foran klientens interesser i dette tilfelle, jfr. pkt. 1.2 første ledd.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 587
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk, jfr. pkt. 1.2 annet ledd, ved ikke å gjøre klienten oppmerksom på muligheten for foreldelse og ved ikke å ta skritt for å avverge foreldelse.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 440
Uttalelse om advokatens plikt og adgang til å være talsmann for sin klient og dennes, til dels kontroversielle, standpunkter og formuleringer uten selv å bli identifisert med disse. Uttalt at advokatens argumentasjon etter utvalgets syn gikk noe langt i retning av hva en advokat kan videreformidle av klientens syn, ikke bare når det gjelder faktiske forhold, men også med hensyn til grensen mellom rett og urett. Presisert at advokaten plikter å gjøre seg opp en faglig fundert mening om grunnlaget for de karakteristikker som klienten ønsker å benytte.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D40 (Disiplinærnemnden) 
Advokat hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å bebude erstatningssøksmål dersom motparten ikke dokumenterte påstander om klienten. Under henvisning til pkt. 1.2 annet ledd uttalte nemnden at advokaten selv må ta standpunkt til hvorledes egen klients interesser best kan ivaretas i hvert enkelt tilfelle og at han eller hun må gis vide rammer i denne vurderingen. Uttalt at det sier seg selv at selve motpartskonstellasjonen vil føre til at motparten ofte vil være misfornøyd og uenig med hvordan en advokat ivaretar sin klients interesser.

ADA-1998-D81 (Disiplinærnemnden)
Det ble ikke ansett i strid med god advokatskikk at advokaten hadde meddelt at han ikke ville påta seg oppdraget dersom det kom inn under ordningen for fri rettshjelp, jfr. pkt. 1.2 femte ledd.

ADA-2000-D92 (Disiplinærnemnden)
Det var klaget over kvaliteten på det utførte arbeid. Disiplinærnemnden fant ikke at det forelå brudd på de advokatetiske regler i forhold til det arbeid som var utført. Som en generell regel uttalte Disiplinærnemnden «at disiplinærmyndighetene bare i begrenset utstrekning kan ta stilling til og eventuelt overprøve kvaliteten på de råd advokaten gir i anledning behandlingen av konkrete saker. For at advokatens faglige utførelse av et oppdrag skal anses for brudd på Regler for god advokatskikk, må det foreligge klare feil eller forsømmelser fra advokatens side».

ADA-2001-D64 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk at advokaten brakte videre til motparten trussel om å rive et gjerde. Advokaten hadde overfor sin egen klient fremholdt at riving ville være ulovlig. Advokaten ble ikke hørt med at han har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient.

ADA-2001-D72 (Disiplinærnemnden)
Uttalt som en generell regel at disiplinærmyndighetene bare i begrenset utstrekning kan ta stilling til, og eventuelt overprøve, kvaliteten på de råd advokaten gir i anledning behandlingen av konkrete saker. For at advokatens faglige utførelse av et oppdrag skal anses som brudd på Regler for god advokatskikk, må det foreligge klare feil/forsømmelser fra advokatens side.

ADA-2001-36 (Bergen krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og ikke ivaretatt sin klients interesser ved ikke selv å undersøke relevante dokumenter i Statsarkivet i en jordskiftesak.

ADA-2001-43 (Oppland krets mfl.)
Advokaten hadde i brev omtalt motparten og dennes advokat på en slik måte at motpartens advokat ble identifisert med motpartens standpunkter og interesser. Dette ble ansett for å være i strid med pkt. 1.2 tredje ledd.

ADA-2004-D155 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Advokatens formulering i brevs form til motpart. Advokaten hadde sendt brev til motparten etter at dom hadde falt i saken. Brevets innhold var forvirrende og egnet til å krenke vedkommende. Advokaten gikk lengre enn nødvendig for å ivareta sin klients interesser og dette utgjorde brudd på Regler for god advokatskikk pkt 1.2. og 1.3.

ADA-2005-D89 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Anmodning om bistand. Timesats eksklusiv merverdiavgift. Uttalt at når advokaten hadde oppgitt timesatsene eksklusive merverdiavgift, uten at dette ble opplyst noe nærmere, kan det da ikke senere påplusses merverdiavgift.

ADA-2005-D92 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Uttalelser til media. Fortrolighet. Taushet. Uttalt at alminnelige prosessregler skal legges til grunn for nemndens behandling. Plikten til fortrolighet omfatter i utgangspunktet enhver opplysning advokaten mottar i en sak og må vurderes ut fra bestemmelsens formål. Opplysninger må ikke spres utover hva som er nødvendig for å ivareta klientens interesser. Advokaten hadde her handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd og 2.3.2 annet ledd.

ADA-2005-D167 (Disiplinærnemnden)
Advokaten representerte klagers motpart. Klagerne reagerte på formen som ble brukt i et brev skrevet av innklagede advokat. Disiplinærnemnden fant at advokaten kun hadde referert til sin klients påstand og at han derfor etter de advokatetiske reglers punkt 1.2, 3. ledd måtte ha krav på ikke å bli identifisert med klientens syn.

ADA-2005-D178 (Disiplinærnemnden)
Advokaten søkte om etterbevilging av fritt rettsråd fra Fylkesmannen etter at oppdraget var avsluttet og fikk søknaden delvis etterkommet. Disiplinærnemnden fant at advokatens bakgrunn for å henvende seg til Fylkesmannen var motivert av den pågående salærtvisten med klager, og at innklagede ved dette ivaretok egne interesser på bekostning av klientens interesser, i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.2. Disiplinærnemnden mente at forholdet var grovt og at det er grunnlag for en forsterket reaksjon.

ADA-2005-32 (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
Regler for god advokatskikk og salær. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk, og salæret var ikke for høyt. Det understrekes at disiplinærutvalget ikke formell kompetanse til å vurdere advokatens faglige/juridiske arbeid i saken. Momentene for vurdering av salær nevnes.

ADA-2005-49 (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
God advokatskikk. Informasjonsplikt, fri rettshjelp. Regler for god advokatskikk pkt. 3.4 inneholder en informasjonsplikt om rettshjelpsordninger, men i sammenheng med pkt. 1.2 må dette også forstås som en plikt til ikke bare å informere klienten, men også følge opp saken med forsikringsselskapet. Selv om innklaget advokat overtok saken fra en annen advokat burde han ha undersøkt forholdet til rettshjelpsordningene. Ved ikke å ha gjort dette brøt advokaten Regler for god advokatskikk. Krav om erstatning faller utenfor disiplinærmyndighetenes myndighetsområde.

ADA-2005-29 (Oslo krets)
God advokatskikk. Taushetsplikt. Selektiv utvelgelse ved oversendelse av dokumenter. Advokaten opptrådte i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 ved å bryte taushets- og fortrolighetsplikten i henhold til lov. Selv om dette skulle være for å ivareta sin egen klients interesse i tråd med de etiske reglers pkt. 1.2 er begrensningen at det finner sted innenfor lovens ramme, hvilket utvalget i denne forbindelse henviser til Rt-1983-430. Advokaten hadde foretatt et selektivt utvalg av dokumenter til vedkommendes ugunst ved oversendelse til trygdekontoret. Utvalget påpekte at dette var uheldig da det kunne medføre at beslutning ble tatt på feilaktig grunnlag, men bruddet må vurderes ut fra motpartens tilgang på dokumentene. Derfor var advokatens opptreden etter en totalvurdering ikke tilfredsstillende, men ikke tilstrekkelig til å innebære brudd på Regler for god advokatskikk pkt 1.2 1.ledd.

ADA-2005-137 (Oslo krets)
God advokatskikk. Uttalelser til media. Avvisning, identisk saksforhold. Advokaten hadde blitt sitert i media. Uvalget kom frem til at advokaten ikke hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.2., 1.3. og 2.4.2, da risikoen for feilsitat var tilstede. Saken ble avvist med den begrunnelse at den åpenbart ikke ville føre frem, da identisk sak med andre klagere var behandlet tidligere uten å føre frem.

ADA-2005-179 (Oslo krets)
God advokatskikk. Kvalitetsvurdering. Det forelå klare feil eller forsømmelser i advokatens arbeid og disiplinærutvalget foretok derfor en vurdering av advokatens arbeid og faglige utførelse. Advokaten hadde opptrådt i strid med eiendomsmeglingsloven § 3-1 ved ikke å overholde omsorgsplikten. Han unnlot å foreta nærmere undersøkelser når det forelå grunn til å tvile på kjøpers betalingsevne. Disiplinærutvalgets kompetanse til å overprøve advokatens salær kommer analogisk til anvendelse ved overprøving av advokatens provisjonskrav etter lov om eiendomsmegling. Advokatens vederlagskrav falt bort.

ADA-2006-D33 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Ivaretakelse av klients interesser. Saken ble avvist da advokaten åpenbart hadde utført oppdraget ved ordinær ivaretakelse av sin klients interesser. Motpartskonstellasjonen vil i seg selv innebære motsetninger.

ADA-2006-D59 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt en tvist der advokaten representerte klagers motpart, og hvor advokaten i et TV-intervju ga uttrykk for at en innkommet stevning mot hans klient var et forsøk på å sverte vedkommende. Disiplinærnemnden kom til at advokatens uttalelse til media ikke gikk ut over hva som var nødvendig for å ivareta sin klients interesse.

ADA-2006-D90 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Salær. Avslutning av oppdrag. Veiledningsansvar for advokatfullmektig. Overlate oppdraget til fullmektigen. Klienten hadde krav på begrunnelse når advokaten frasa seg oppdraget. Advokaten utviste manglende veilednings- og underretningsansvar til fullmektigen og opptrådte på den måten i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Det var videre i strid med de etiske regler i dette tilfellet å overlate oppdraget til fullmektigen. Disiplinærutvalget hadde satt salæret ned fra totalt kr 119.335,- til kr 90.000,-. Disiplinærnemnden satte dette ytterligere ned, til kr 70.000,- inkl. mva.

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde bistått klagerne i forbindelse med et utbyggingsprosjekt. Samtidig som at advokaten hadde bistått klagerne hadde advokaten inngått avtale med utbygger om rett til megling, salg og utleie av de fremtidige leiligheter på eiendommen. Advokaten ble for dette funnet å ha handlet i strid med sine klienters interesser, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 og 1.3, i strid med sin uavhengighet, jfr. pkt 2.1.1., 2.1.2., og i strid med regler om interessekonflikter, jfr. pkt 3.2.1 og 3.2.2. Videre ble advokaten funnet å ha handlet i strid med taushetsplikten, jfr. pkt 2.3.1 ved å ha redegjort for de ulike postene i salærkravet mot klagerne overfor en eiendomsmegler. Advokaten ble heller ikke funnet å ha redegjort på en tilfredsstillende måte overfor klagerne hvordan salæret var beregnet, samt at salæret ble funnet for høyt. Følgelig var reglenes pkt 3.3.1 ikke overholdt. Salæret ble nedsatt fra kr 490.468,- til kr 150.000,-. Advokaten måtte også dekke klagernes saksomkostninger på kr 30.000,-. For disse overtredelser ble advokaten gitt en advarsel.

ADA-2006-D163 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Interne rutiner, sykdom, forglemmelser. Tilbakeføring til klientkonto. Tilbakebetalingen til klientkontoen fant sted to måneder etter at den kunne ha funnet sted. Sykdom kombinert med forglemmelse hos de ansatte kan ikke automatisk innebære brudd på Regler for god advokatskikk så lenge den ansvarlige advokat ikke på subjektivt grunnlag kan lastes konkret for at utbetalingen ikke fant sted som forutsatt. Forsinkelser bør i utgangspunktet ikke forekomme og man bør ha interne rutiner for dette. Men klager kunne selv ved å ta en telefon til advokaten fått pengene overført på et tidligere tidspunkt. Under en helhetsvurdering kom man under tvil til at advokaten ikke hadde brutt Regler for god advokatskikk.

ADA-2006-94 (Oslo krets)
God advokatskikk. Bruk av feilsendt dokument. Ivaretakelse av sin klients interesse. Advokaten benyttet et dokument fra motparten som feilaktig ble sendt til hans kontor som bilag til et prosesskriv uten at utvalget kunne se at dette var i strid med Regler for god advokatskikk. Utvalget viser til en tidligere avgjørelse og uttaler at utgangspunktet er at bruk av informasjon som er mottatt ved en feil fra motpartens advokats side, ikke er i strid med Regler for god advokatskikk når mottaker ikke var å klandre for feilen fra den annen side. Mottakeren hadde ikke fått varsel om feilsendingen før han hadde gjort seg kjent med innholdet. I slike situasjoner må plikten til å ivareta sin klients interesse være avgjørende.

ADA-2006-105 (Oslo krets)
God advokatskikk. Saklig og korrekt opptreden. Unnlatelse av å gi retten korrekt informasjon. Sakens opplysning. Advarsel. Saksomkostninger. Advokaten hadde ikke oppgitt motpartens advokats navn til retten og heller ikke gitt korrekte opplysninger til retten. Advokaten hadde konkret anmodet om at rettens beslutning skulle unndras kontradiksjon. Utvalget fant at advokatens opptreden fremstår som en bevisst villedning av retten og et forsettlig forsøk på å hindre sakens opplysning. Ved å overtre Regler for god advokatskikk pkt. 1.2, 1.3 og 4.2 har advokaten overtrådt sentrale bestemmelser og ila advokaten en advarsel samt påla ham å dekke klagers saksomkostninger med kr 5.000,-.

ADA-2006-18 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
God advokatskikk. Interessekonflikt. Oppdrag mot tidligere klient. Salær. Advokaten ble engasjert i et sameie etter at det hadde oppstått en konflikt. Advokaten deltok på sameiemøtet og det oppsto en opphetet diskusjon hvor advokaten kom med uheldige uttalelser. Etter at dette oppdraget var avsluttet bisto han naboeiendommen i en tomtereguleringssak hvor det aktuelle sameiet ble dratt inn. Samtidig ble advokaten igjen engasjert av styrets leder i sameiet og deltok på møtet hvor tomtereguleringssaken ble tema. Uttalt at en advokat ikke skal komme med karakteristikker eller omtale av motpart eller andre som er personlig krenkende og som ikke gjelder saken eller ikke er nødvendige for å ivareta klientens interesser. Advokaten hadde ved sin opptreden brutt Regler for god advokatskikk punkt 1.2, 1.3, 3.2.1 og 3.2.2. Salæret sto i rimelig forhold til arbeidets omfang. Uttalt at disiplinærutvalget ikke har hjemmel til å etterkomme klagers påstand om at advokaten skulle fratre saken.

ADA-2007-D4 (Disiplinærnemnden)
Advokaten ble innklaget av advokaten til sin klients motpart i forbindelse med en rettslig tvist. Klagen gjaldt et varsel om politianmeldelse som innklagede advokat skal ha fremsatt overfor klager i forbindelse med krav om utbetaling av et forliksbeløp. Siden klager ikke hadde besvart advokatens henvendelser, fant Disiplinærnemnden at advokaten ikke hadde overtrådt Regler for god advokatskikk ved sine henvendelser til klager.

ADA-2007-D67 (Disiplinærnemnden)
Advokaten, som tidligere hadde vært klagers forsvarer, uttalte seg til media om sin tidligere klients dyre armbåndsur. Klager var dømt til å betale et stort erstatningsbeløp til staten. Disiplinærnemnden var enig med utvalget i at advokaten hadde en lojalitetsplikt overfor klager som fortsatt måtte respekteres, og at uttalelsen kom på et tidspunkt hvor klagerens sak fortsatt var til behandling for mulig gjenopptakelse. På bakgrunn av dette måtte advokaten da forstå at uttalelsen åpenbart ikke var i tråd med den tidligere klientens interesse, og advokaten ble følgelig funnet å ha overtrådt Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og pkt. 1.3. Advokaten ble meddelt en advarsel under henvisning til at det forelå flere saker mot advokaten som det var ønskelig å reageres mot under ett.

ADA-2007-D93 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden kom til at de sterke negative personkarakteristikkene advokaten hadde brukt om motparten, ikke innebar brudd på Regler for god advokatskikk. Advokaten hadde etter Disiplinærnemndens syn forsikret seg om at negative personkarakteristikker var dekkende for klientens syn, og at dette også kunne underbygges gjennom vitneførsel under hovedforhandlingen. Helhetsbildet av klager som søkes beskrevet og relevansen av dette i forhold til rettens vurdering av besøksrett, er akseptabelt og ikke i strid med innklagedes plikter etter Regler for god advokatskikk.

ADA-2007-D114 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk ved å benytte en sakkyndigrapport som var ment til et annet formål, til å inngi bekymringsmelding til barnevernet. Det ble lagt vekt på at dette var gjort på vegne av sin klient og var en del av forsvarlig ivaretagelse av sin klients interesser. Videre var det heller ikke brudd på Regler for god advokatskikk å gi opplysninger til barnevernet og oppfordret disse til å kontakte klienten og klientens mor for verifisering. Disiplinærnemnden fremholder at advokaten gikk relativt langt i sine karakteristikker, men at det fremgikk klart at dette ikke var advokatens egne karakteristikker.

ADA-2007-D167 (Disiplinærnemnden)
Advokaten lot det gå over 4 år fra oppdraget skulle vært gjennomført til skjøte ble tinglyst. Når beslutning ble avsagt var urådighetserklæring fremdeles ikke slettet og advokaten besvarte heller ikke klagers henvendelser. Disiplinærnemnden fant at advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 2.ledd og 3.1.2. For sin opptreden ble advokaten ilagt en advarsel. Nemnden fant også at advokaten ikke kunne kreve salær for sitt arbeid med tinglysningen og sletting av heftelse.

ADA-2007-D187 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden kom til et annet resultat enn disiplinærutvalgt etter en vurdering av advokatens uttalelser om motpartens psykiske tilstand. Disiplinærnemnden la vekt på at uttalelsen synes å være en gjengivelse av klientens oppfatning. Advokaten har krav på å ikke bli identifisert med klientens synspunkt og advokaten ble derfor frifunnet.

ADA-2007-19A (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
Advokaten skulle skrive et brev til motpartens advokat. Dette ble ikke lagt frem for klientene før det ble sendt. Klientene mente advokaten ikke hadde holdt seg til det de ble enige om. Disiplinærutvalget fant at advokaten ikke hadde handlet i strid med Regler for god advokatskikk. Uttalt at en advokat må kunne skrive på vegne av sin klient uten å legge det frem for denne, med unntak av i stor og komplekse saker der brevet eller prosesskriftet kan få en helt avgjørende betydning.

ADA-2007-43 (Oslo krets)
Advokaten representerte klagers motpart ved inndrivelse av idømte saksomkostninger mot klager etter en dom. Da klager ikke betalte beløpet ved forfall fremsatte advokaten frist om betaling, med knappere frist enn det inkassoloven oppstiller, samtidig som at advokaten opplyste at pressen ville bli informert dersom salæret ikke ble innbetalt samme dag. Disiplinærutvalget fant dette uakseptabelt, og mente at forholdet ble ytterligere skjerpet ved at advokatens egeninteresse i saken syntes å ha vært styrende for advokatens opptreden samtidig som at advokaten til fulle var kjent med regleverket og følgelig de frister som gjaldt for forholdet. Advokaten ble således funnet å ha brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 jfr. pkt. 3.1.2, pkt. 2.1.1, samt pkt. 1.3.

 

1.3 Advokatens opptreden 1)

En advokat skal i sitt virke opptre saklig og korrekt 2). Advokaten må unngå
en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse 3).

1) Bestemmelsen, som har vært uendret siden 1967, fastslår innledningsvis at advokaten i sin yrkesutøvelse skal «opptre saklig og korrekt». Dette er et selvsagt krav, og det kan synes overflødig å ha med en generell formulering av denne art i de etiske regler. Det er likevel nyttig å ha en slik regel at den fanger opp alle tilfelle av opptreden som må anses å være i strid med god advokatskikk og som ikke er regulert i noen av de øvrige mer spesifikt utformede bestemmelsene.
Advokatstanden er en viktig del av rettspleien. Derfor er advokatenes opptreden til syvende og sist også et spørsmål om tilliten til rettssystemet.
Det blir av disse grunner hyppig vist til pkt. 1.3 første punktum i disiplinærorganenes avgjørelser. Dessuten understreker pkt. 1.3 første punktum kravet til saklig opptreden, noe som ikke alltid etterleves i praksis, jfr. nedenfor.

2) Samtidig som advokaten skal opptre saklig og korrekt, skal advokaten etter beste evne ivareta klientens interesser, jfr. pkt. 1.2 annet ledd. Hensynet til klientens interesser tilsier at advokaten må ha vide grenser for sin opptreden og ytringsfrihet. Advokaten kan imidlertid ikke komme med karakteristikker eller omtale av motpart eller andre som er personlig krenkende og som ikke gjelder saken eller ikke er nødvendige for å ivareta klientens interesser, jfr. avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 289, U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 308, U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1992) s. 288 og ADA-2001-12 (Oppland krets mfl.). Advokaten må her ha rommelige grenser for sitt skjønn og hvorledes han vil tolke de opplysninger som foreligger i en sak, jfr. U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 113, ADA-1997-D4 (Disiplinærnemnden) og ADA-2000-D32 (Disiplinærnemnden). Men advokaten kan ikke uttale seg mot bedre vitende når det gjelder faktiske forhold, jfr. U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 177.

Advokaten har også en aktsomhetsplikt. Advokaten kan ikke blindt stole på de opplysninger han får fra sin klient, særlig ikke når disse innebærer grove beskyldninger som kan ramme andre. Advokaten må i slike tilfelle enten foreta undersøkelser eller ta nødvendige reservasjoner i sine uttalelser, f.eks. ved å la det klart fremgå at det er en gjengivelse av klientens oppfatning av situasjonen. Se til illustrasjon avgjørelsene i U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 281, U bind V (Møre og Romsdal krets mfl. 1989) s. 418, ADA-2005-D108 (Disiplinærnemnden), ADA-2005-D124 (Disiplinærnemnden) og ADA-2007-D61 (Disiplinærnemnden). Spørsmål som gjelder advokatens ytringsfrihet er inngående behandlet av Halvorsen, s. 142 flg. Etter en grundig gjennomgang av disiplinærorganenes praksis foretar Halvorsen (s. 181) følgende oppsummering:

«Vi må være varsomme med å legge andre bånd på ytringsfriheten enn de som følger av det generelle
krav om at det utvises tilbørlig aktsomhet, og som innebærer
– at advokaten holder seg til sak og ikke går på person,
– at advokatens språkbruk er anstendig og sømmelig,
– at advokaten ikke farer med usannheter, samt
– at advokaten i forestående og verserende rettssaker ikke øver opinionstrykk på domstolene,
men slik at det iakttas
– at advokaten ikke skader standens eller yrkets anseelse, og
– at advokaten gjør det klart om han opptrer profesjonelt på vegne av andre, eller om han opptrer som privatperson.»

Det som her er uttalt, har fortsatt gyldighet. Det kan legges til at advokaten ikke må gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta sin klients interesser, men at advokaten her må ha vide grenser for sitt skjønn. Innebærer advokatens uttalelser alvorlige beskyldninger som rammer andre, er det særlig grunn til å understreke advokatens aktsomhetsplikt.

Det er flere eksempler i disiplinærorganenes praksis hvor bruk av trusler, f. eks. politianmeldelse eller oppslag i pressen, har vært ansett som stridende mot kravet til saklig og korrekt opptreden i pkt. 1.3. Som påpekt av Halvorsen (s. 180) behøver det ikke være noe kritikkverdig i å fremsette trusler, men forutsetningen må da være at man truer med noe man har lov til å gjøre for å oppnå noe man rettmessig har krav på. I tillegg må det kreves at det er saklig sammenheng mellom det forhold trusselen gjelder og det saksforhold som kravet refererer seg til, jfr. avgjørelsene i U bind II (Hedmark krets 1979) s. 353 og U bind V (Oppland krets mfl. 1990) s. 445.

3) Det følger videre av bestemmelsen at advokaten må «unngå en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse». Det vil fra tid til annen, og særlig i straffesaker, være advokatens plikt å forsvare personer som har begått handlinger eller kommet med uttalelser, som vekker sterk motvilje, f.eks. i forbindelse med særlig provoserende forbrytelser eller annet avvik fra akseptert adferdsnorm. Under slike omstendigheter er det ekstra viktig at advokaten har en reflektert holdning til sin rolle. Ved sin opptreden skal advokaten ivareta sin klients interesser og samtidig unngå identifikasjon.
 Standens anseelse kan også bli skadet ved kritikkverdig opptreden i forbindelse med den måten advokaten utfører et oppdrag på, eller ved opptreden som ikke anses som «renhårig» eller som ellers oppfattes som sterkt kritikkverdig. Det er disse sistnevnte former for opptreden bestemmelsen tar sikte på å forhindre.

Kritikkverdige forhold vedrørende økonomi og behandling av klientens midler er eksempler på opptreden som lett vil bli ansett å skade standens eller yrkets anseelse, jfr. avgjørelsene i U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 180 og U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 410. I sistnevnte avgjørelse ble det uttalt: «Disiplinærnemnda finner det av vesentlig betydning for standens anseelse at alle forhold tilknyttet klientens midler, herunder også salæravregning, behandles korrekt og med nøyaktighet, og at det må reageres strengt mot brudd på dette».

Manglende ivaretakelse av klientens interesser ved utførelsen av oppdraget vil være til skade for standens og yrkets anseelse. Se til illustrasjon avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 419, hvor Disiplinærnemnda sluttet seg til disiplinærutvalget som uttalte: «Det er utvalgets oppfatning at innklagedes opptreden representerer eklatante brudd på sentrale bestemmelser i regler for god advokatskikk. Innklagede har således ikke etter beste evne ivaretatt sin klients interesser. De oppdrag hun påtok seg har ikke vært ivaretatt raskt, samvittighetsfullt og påpasselig, og hun har forsømt plikten til å holde klienten underrettet om sakens gang. Det er således utvalgets oppfatning at innklagedes opptreden er egnet til å skade standens og yrkets anseelse».

Dersom den faglige kvalitet på advokatens rådgivning er så slett at disiplinærmyndigheten finner den uforsvarlig og kritikkverdig, vil dette utvilsomt være egnet til å skade standens og yrkets anseelse. Om vilkårene for slik kritikk, se kommentaren til pkt. 1.2 note 3 ovenfor.

Ekstrem språkbruk eller annen opptreden i strid med aksepterte normer i samfunnet vil også kunne være egnet til å skade standens eller yrkets anseelse. Det er intet vilkår i forhold til pkt. 1.3 at advokatens opptreden har tilknytning til et klientforhold. Det avgjørende er om advokaten i forbindelse med sin opptreden må oppfattes «som advokat», jfr. avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnden 1987) s. 387 og U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86.

Ethvert forhold som blir funnet stridende mot god advokatskikk av disiplinærmyndighetene, kan sies å være skadelig for standens og yrkets anseelse. Det er imidlertid ikke vanlig eller nødvendig eksplisitt å nevne dette i enhver sak. Det kan av praksis synes som om dette reserveres for de mer graverende tilfelle.

 

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Disiplinærnemnden 1977) s. 166
Advokaten hadde i prosesskrift vedrørende sak om forkjøpsrett til en eiendom hevdet at motparten ikke ville være i stand til å innløse eiendommen. Oppgitte vitner skulle uttale seg om dette, bl.a. ved å forklare at motparten hadde underslått veimidler. Det ble påpekt at sistnevnte forhold ikke hadde noen relevans til saken, og advokaten ble ansett for å ha opptrådt i strid med kravet til saklig og korrekt opptreden.

U bind II (Disiplinærnemnden 1977) s. 193
En advokat var i privat straffesak frifunnet for ærekrenkelse mot klageren. Klagen gjaldt spørsmålet om utsagnene var i strid med Regler for god advokatskikk. Disiplinærnemnden viste til byrettens begrunnelse for at utsagnene ikke var straffbare og uttalte at de samme hensyn og omstendigheter gjorde seg gjeldende ved bedømmelsen av om advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Nemnden fant at advokaten ikke hadde krenket reglene. Advokaten hadde ikke gått lenger enn han var berettiget til for å ivareta sin klients interesser og hadde krav på ikke å bli identifisert med sin part.

U bind II (Hedmark krets 1979) s. 353
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha formidlet trussel om anmeldelse for moms- og skatteunndragelse i forbindelse med tvist om oppgjør i arbeidsforhold. Det var ikke saklig sammenheng mellom tvistegjenstanden og det forhold trusselen gjaldt.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 289
Advokaten meddelte i brev til sin klients kreditorer at alle henvendelser måtte rettes til advokaten da hans klient var blitt sykmeldt og sterkt redusert på grunn av vedvarende hodepine. Det ble opplyst at grunnen til dette var at klienten var blitt slått ned av en person, som ble navngitt av advokaten i brevet. Disiplinærnemnden fant det åpenbart at advokaten hadde opptrådt i strid med kravet til saklig opptreden.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 308
I en ekteskapssak hadde advokaten i et prosesskrift uttalt at det barn som motparten hadde fått, var «et produkt av utenomekteskapelig forlystelse». Nemnden fant at advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalelsen var krenkende for motparten og ikke nødvendig for å ivareta egen parts interesser. Det ble videre lagt vekt på at advokaten ikke hadde villet gi noen unnskyldning for den sleivete og støtende uttrykksform han hadde benyttet.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1987) s. 387
Advokaten hadde ved sine uttalelser i brev til kommunale instanser opptrådt på en måte som var egnet til skade standens og yrkets anseelse. Advokaten anførte under klagebehandlingen at hans opptreden ikke hadde tilknytning til advokatvirksomheten, men annen næringsvirksomhet som han drev «som bonde, fiskeoppdretter og distriktsutbygger». Disiplinærnemnden uttalte at det ikke var avgjørende hvilke interesser advokaten hadde representert i sin korrespondanse med kommunen. Det avgjørende var at kommunen og andre måtte oppfatte ham som advokat.

U bind V (Oslo krets 1988) s. 59
Advokat funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved utilbørlig å ha presset sin klients motpart til forlik. Saken gjaldt vietnamesiske båtflyktningers ansettelse i et norsk firma. Motparten ble foreholdt muligheten for skandaleoppslag i pressen og politianmeldelse. Det ble satt svært korte frister for innfrielse av krav, og de juridiske spørsmål saken reiste, var ikke så klare at det var reelt grunnlag for anvendelse av slike pressmidler. Det er i avgjørelsen vist til Halvorsen og det som der er anført om berettigelsen av å fremsette trusler.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 113
Domstolen hadde reagert på uttalelser i prosesskrift med irettesettelse til advokaten. Disiplinærnemnda var enig med domstolen i at uttalelsene var unødvendige og uten opplysningsverdi for retten, men advokaten ble likevel ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk. Nemnda uttalte i den forbindelse: «En advokat er i en prosess profesjonelt talerør for sin klient, og det må være relativt rommelige grenser for hva en advokat kan fremføre i ytringsfrihetens navn, selv om ytringene kan bli oppfattet krenkende for motparten. Det påligger retten å sørge for at skriftlige og muntlige uttalelser under rettergangen holdes innenfor visse grenser, og Advokatforeningens disiplinærorganer bør være tilbakeholdende med å øve justis utover rettens reaksjoner i slike tilfeller.»

U bind V (Trøndelag krets 1989) s. 168
Advokaten hadde handlet i strid med kravet til saklig og korrekt opptreden ved at han i brev til sin klients tidligere hustru hadde anført at hun åpenbart hadde store problemer og rådet henne til å oppsøke psykolog/psykiater.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 177
I en ansettelsessak representerte advokaten en klient som ikke var blitt ansatt som rådmann i en kommune, og i klage til Sivilombudsmannen omtalte advokaten de opplysninger som var gitt i søknaden til den person som var blitt ansatt. Disiplinærnemnden fant under henvisning til kravet om saklig og korrekt opptreden at advokaten ved sine uttalelser ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. I den forbindelse uttalte nemnda: «Når en advokat skal ivareta klientens interesser, må advokaten ha frihet til å opptre subjektivt i sin argumentasjon. Han må ikke uttale seg mot bedre vitende når det gjelder fakta, men det må stå ham nokså fritt å foreta vurderinger og fortolkninger av fremlagte opplysninger». Nemnda viste også til advokatens plikt til å ivareta sin klients interesser etter beste evne.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 180
Advokaten ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk på grunn av for sen behandling og for å ha beholdt klientmidler unødvendig lenge på ikke rentebærende klientkonto. Uttalt at advokatens behandling av klientforholdet var meget uprofesjonelt og egnet til å skade standens og yrkets anseelse.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 281
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å meddele i brev til bidragsfogden at motparten misbrukte alkohol og brukte mye penger på dette. I klagesaken anførte advokaten at han i sitt brev til bidragsfogden bare hadde gjengitt sin klients påstander og at brevet ble skrevet i samråd med klienten. Disiplinærnemnda viste til at beskyldningen om alkoholmisbruk var fremsatt som et objektivt faktum og uttalte at når det gjelder såpass alvorlige beskyldninger som dette, bør advokaten ha plikt til å kontrollere de opplysninger han får fra sin klient før han går videre med dem.

U bind V (Oslo krets 1989) s. 320
Det var sterkt kritikkverdig og egnet til å skade standens og yrkets anseelse å medvirke til at det i kjøpekontrakt og skjøte ble operert med en lavere sum enn avtalt i den hensikt å få redusert dokumentavgiften.

U bind V (Møre og Romsdal krets mfl. 1989) s. 418
Advokaten ble meddelt irettesettelse for å ha fremsatt påstand om falsum i brev til bygningsrådet
uten å ha foretatt nærmere undersøkelser. En beskyldning om forfalskning er meget alvorlig, og advokaten kan ikke legge til grunn klientens påstand uten selv å gjøre visse undersøkelser. Advokaten hadde også opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha ekspedert klagen til bygningsrådet på firmaets ark undertegnet av parten, men uten at advokaten selv hadde medundertegnet.

U bind V (Oppland krets mfl. 1990) s. 443
Advokaten hadde tilskrevet en lege med påstand om feilbehandling av klient og bedt meddelt om legen erkjente ansvar. Samme dag som brevet ble skrevet, tok advokaten ut forliksklage mot legen. Dette var ikke nødvendig for å avbryte foreldelse, og det ble uttalt at det var i strid med god advokatskikk ikke å gi legen anledning til å besvare brevet før forliksklage ble uttatt.

U bind V (Oppland krets mfl. 1990) s. 445
Advokaten ble meddelt irettesettelse for på vegne av klient å ha meddelt motparten i et skilsmisseoppgjør at hans part overveide å anmelde en voldtekt og at det var en absolutt forutsetning for å unngå dette at parten overtok visse deler av boet. Trusselen var klart i strid med kravet til saklig opptreden i pkt. 1.3.

U bind V (Aust-Agder krets mfl.1990) s. 522
I forbindelse med bistand i barnevernssak hadde advokaten overfor kommunens helse og sosialavdeling uttalt i brev at saken skulle bli gjort kjent i pressen hvis klientens krav ikke ble etterkommet. Trusselen om offentliggjørelse av saken var ikke i strid med god advokatskikk. Uttalt at advokaten må kunne vurdere om det vil tjene klienten å offentliggjøre feil som forvaltningen begår i saksbehandling eller realitetsavgjørelse og hvis advokaten finner at dette kan være formålstjenlig og at saken kvalifiserer til medieomtale, er det ikke prinsipielt betenkelig at denne mulighet for omtale meddeles forvaltningen på forhånd.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1992) s. 288
I forbindelse med en barnevernssak hadde advokaten opptrådt i strid med god advokatskikk ved to blant mange karakteristikker av administrasjonens innstilling. Uttalt at advokaten ikke bare hadde rett, men også plikt til å argumentere for klientens syn og at han må ha rommelige grenser for sin ytringsfrihet. Men advokaten gikk over grensen ved å karakterisere deler av et saksfremlegg fra sosialkontoret som «grotesk, frekt og uansvarlig» og ved å uttale at «Administrasjonen viser her en dyp forakt for de som administrasjonen skal ivareta». Advokaten hadde her gått over fra å argumentere klientens sak til å skjelle ut klientens motpart.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 348
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 410
Advokaten hadde feilberegnet klientens egenandel ved rettshjelpforsikringen og krevet klienten for en for høy egenandel. Advokaten påsto i ettertid at differansen var salær for arbeid utført etter avregningen. Disiplinærnemnda fant ikke at det var grunnlag for at advokaten i ettertid skulle kunne beregne seg noe ekstra salær og at et slikt ekstra salær i så fall skulle ha vært tatt med og avregnet overfor forsikringsselskapet. Uttalt at det er av vesentlig betydning for standens anseelse at alle forhold i tilknytning til klientmidler og salæravregning behandles korrekt og nøyaktig.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 419
Advokaten ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved manglende oppfølgning, manglende orientering til klient og manglende avregning. Det ble bl.a. vist til plikten til å ivareta klientens interesser etter Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og til pkt. 1.3. Uttalt at advokatens opptreden var egnet til å skade standens og yrkets anseelse. At advokaten hadde overlatt saken til en fullmektig, hadde ingen betydning. Presisert at prinsipalen må føre tilsyn med fullmektigens virksomhet og sørge for forsvarlig veiledning.

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1993) s. 641
Advokaten ble ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved valg av uttrykksform på vegne av foreldre i en barnevernssak. Uttalt at en advokat generelt må ha et meget vidt spillerom for anførsler for å ivareta sin klients interesser og at det må være rommelige grenser for hva en advokat kan fremføre i ytringsfrihetens navn selv om ytringen kan bli oppfattet som krenkende av motparten.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 170
Nemnden konkluderte med at en advokats omtale av motpartens opptreden som «ryggesløshet» og «feigt» i forbindelse med forestående rettssak var stridende mot bl.a. bestemmelsen i pkt. 1.3 om at en advokat i sitt virke skal opptre saklig og korrekt.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 174
Avgjørelsen refererer seg til advokatens omtale av motparten som «paranoid». Det var klaget over at advokaten, kort tid før hovedforhandling, hadde frasagt seg oppdraget. Ifølge advokaten hadde dette sin grunn i klagerens egenrådighet og mangel på vilje til å følge advokatens råd. Nemnda uttalte at det ikke var i strid med god advokatskikk når advokaten i tilsvaret til klagen ga uttrykk for at klageren på ham virket paranoid. Uttrykket var åpenbart nyttet for å karakterisere de holdninger som klageren la for dagen og som etter advokatens mening måtte føre til at han frasa seg saken. Nemnda påpekte at uttalelsen fremsto som advokatens subjektive syn, uten å være forankret i noen medisinsk vurdering. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6.)

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 188
I forbindelse med forsøk på å få klientens ektefelle til bl.a. å omgjøre ektepakt, hadde advokaten i en begjæring til namsretten kommet med karakteristikker, bl.a. om ektefellens mentale tilstand og intellektuelle evner, som ble funnet å være langt utover det advokatetisk forsvarlige. Advokaten ble ikke hørt med at språkbruken var nødvendig for å få «åpnet øynene hennes» og forhindre økonomisk ruin.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1994) s. 222
I strid med pkt. 1.3 å beskrive motpartens intellektuelle evner slik advokaten gjorde det
i begjæring til namsretten.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 546
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1.

 

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D4 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i innledningsforedrag karakterisert motparten som «en paranoid kverulant av Juklerød-typen». Nemnden viste til at en advokat, innenfor lovens ramme, etter beste evne plikter å ivareta klientens interesser og uttalte videre at advokaten selv må ta standpunkt til hvordan dette best skal gjøres i hvert enkelt tilfelle og at vedkommende må gis vide rammer i denne vurdering. Nemnden konkluderte med at advokaten i denne saken ikke hadde gått ut over akseptable rammer.

ADA-1997-D40 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å bebude erstatningssøksmål dersom motparten ikke dokumenterte påstander om klienten. Advokatens opptreden ble ansett som normal ivaretakelse av klientens interesser. Det ble heller ikke ansett i strid med god advokatskikk at advokaten meddelte motparten hva hans klient eventuelt ville foreta seg i forhold til media.

ADA-1997-14 (Hordaland krets mfl.)
Brev til motparten om at motpartens foreldre hadde tilbudt klienten narkotika, ble ansett å være i strid med god advokatskikk. Beskyldningen var ikke fremsatt som et referat av klientens opplysninger, og omtalen var gjort på en unødig krenkende måte.

ADA-1997-D114 (Disiplinærnemnden)
Det ble ikke ansett i strid med god advokatskikk at advokaten hadde truet motparten med anmeldelse for ærekrenkelse. Men uttalelser til pressen om at brev fra motparten «ikke lignet grisen» og inneholder «meningsløse påstander» ble ansett å være i strid med pkt. 1.3.

ADA-1999-D14 (Disiplinærnemnden)
Advokatens uttrykksform i forbindelse med begrunnelse for klientens søknad til kommunen om å få satt opp skjermvegg mot naboen ble ikke ansett for å være i strid med god advokatskikk. Advokatens anførsler, som rettet seg mot naboens opptreden overfor klienten, var en gjengivelse av hvorledes klienten oppfattet situasjonen, og anførslene gikk ikke lenger enn det som var nødvendig for å ivareta klientens interesser.

ADA-1998-27 (Aust-Agder krets mfl.)
Til tross for en rekke skriftlige henvendelser unnlot advokaten å bistå vitne med informasjon om hvorledes han skulle få dekket sine utgifter i forbindelse med fremmøte som vitne i en sivil sak. Utvalget fant advokatens forsømmelse stridende mot pkt. 1.3.

ADA-1999-11 (Oppland krets mfl.)
Etter avsluttet hovedforhandling og dom i sivil sak tilskrev tapende parts prosessfullmektig et vitne vedrørende sannheten i vitnets avgitte forklaring. Uttalt at utvalget ikke kunne se noen aktverdig grunn til at brevet ble sendt. At en part er uenig i deler av det motpartens vitner forklarer for retten, er ikke uvanlig. Dette forutsettes imidlertid tatt opp i retten og ikke i henvendelse fra prosessfullmektigene etter at saken er tatt opp til doms. Utvalget konkluderte med at innklagede hadde opptrådt i strid med pkt. 1.3.

ADA-2000-D34 (Disiplinærnemnden)
Det ble ansett i strid med god advokatskikk å fremlegge som bevis kopi av gammelt skjøte uten å gjøre oppmerksom på at en påtegning/rettelse var foretatt av advokaten selv. Også i strid med god advokatskikk ikke å besvare henvendelse om dette fra motpartens advokat, jfr. også Regler for god advokatskikk pkt. 5.1. I motklage ble motpartens advokat funnet å ha opptrådt i strid med pkt. 1.3 og 5.1 ved i skrift og ellers å ha påstått at den andre advokat hadde gjort seg skyldig i forfalskning.

ADA-2000-D32 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i et avisintervju i forbindelse med en avsluttet konsesjonssak fremsatt kritikk mot leder av det lokale bondelag samtidig med at han kritiserte fylkeslandbruksstyrets saksbehandling. Disiplinærnemnden fremhevet at bondelaget ikke er en del av den offentlige forvalting og uttalte: «Det er disiplinærnemndens oppfatning at det også i et slikt tilfelle må være adgang til å fremføre kritikk, både av virksomheten og dens leder. Advokaten bør imidlertid her utvise større varsomhet ved fremføring av kritikken, enn hva som ville være naturlig overfor det offentlige.» Nemnden anså uttrykk som «blankt tøv» og «lar seg bruke til å …» som uheldige, men fant likevel at advokatens uttalelse både i form og innhold lå innenfor advokaters ytringsfrihet.

ADA-1999-29 (Oslo krets)
Uttrykksform i brev til ansatt i helsevesenet var stridende mot pkt. 1.3. Advokaten kunne ha fått frem klientens synspunkter ved å uttrykke seg i andre ordelag.

ADA-1999-18 (Nord-Norge kretsene)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2.

ADA-2001-D21 (Disiplinærnemnden)
Advokat ble ansett å ha drevet advokatvirksomhet ved inndrivelse av privat krav. Han korresponderte på eget forretningspapir. Uttrykkform og handlemåte ga grunn til å tro at advokaten kunne benytte torpedo for inndrivelse av kravet og ble ansett stridende mot pkt. 1.3.

ADA-2000-16 (Nord-Norge kretsene)
Advokaten ble ansett for å ha opptrådt i strid med pkt. 1.3 ved ikke etter flere purringer å ha meddelt motparten at hans tilbud ikke var akseptert av klienten. Klienten hadde overfor advokaten gitt klare tilbakemeldinger.

ADA-2001-12 (Oppland krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 1.3 ved at han i forliksklage brukte formuleringer som kunne oppfattes som insinuasjon om at det forelå straffbare forhold hos motparten i form av skatte- og avgiftsunndragelser. At det forelå straffbare forhold var ikke dokumentert, og det var ikke nødvendig for sakens fullstendige opplysning overfor forliksrådet å formulere seg på den måte som advokaten hadde gjort.

ADA-2002-D55 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Advokaten kan rådgi klienten, men han kan ikke motsette seg klientens uttrykkelige anmodning om hvilke vitner klienten ønsker avhørt. Hvis klienten ikke vil følge advokatens råd, har advokaten adgang til å frasi seg oppdraget. Når advokaten velger å fortsette oppdraget, er han også forpliktet til å etterkomme klientens ønske om føring av vitner. I motsatt fall ivaretar han ikke klientens interesser.

ADA-2001-32 (Møre og Romsdal krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 1.3 ved ikke å betale for en spesialisterklæring som advokaten hadde bestilt og avtalt pris for. Advokaten hadde heller ikke besvart henvendelser i sakens anledning.

ADA-2001-147 (Oslo krets)
Advokaten hadde engasjert spesialist og meddelt at arbeidet ville bli dekket etter regning. Det var da i strid med god advokatskikk å henvise spesialisten til klienten når klienten bestred regningen fordi han ikke likte erklæringen. Det ble også ansett stridende mot pkt. 1.3 i de etiske regler at advokaten hadde forsøkt å påvirke innholdet i den sakkyndiges erklæring.

ADA-2002-18 (Østfold og Follo krets mfl.)
På vegne av selger av en hytteeiendom hadde advokaten tilskrevet kjøperen, som hadde gjort misligholdsbeføyelser gjeldende, om at hun ville bli holdt ansvarlig for advokatens honorar hvis hun kom med uholdbare påstander. Advokaten fakturerte deretter motparten. Disiplinærutvalget fant at det var i strid med pkt. 1.3 å true motparten med at hun ville bli ansvarlig for advokatens salær. Advokaten kunne heller ikke kreve motparten for salær for sitt arbeid.

ADA-2002-D114 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.1.

ADA-2003-D18 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden fant under tvil at advokatens feil ved ikke å besørge transport på andelsobligasjon ikke medførte brudd på de advokatetiske regler. Det var rimelig at advokaten bisto vederlagsfritt med å ordne opp i forholdet, og advokaten hadde ikke krav på salær for dette arbeidet. Dersom advokaten mente at dette var et arbeid som skulle utføres som et ordinært advokatoppdrag, måtte dette ha vært presisert og avklart før arbeidet ble igangsatt.

ADA-2002-24 (Hordaland krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 3.1 ved å oppmuntre potensiell kjøper med fortrinnsrett til kjøp av leilighet i boligbyggelaget til stadig å høyne bud. Advokaten hadde ikke ivaretatt kjøpers interesser i samsvar med eiendomsmeglingsloven § 3-1.

ADA-2002-52 (Møre og Romsdal krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.

ADA-2003-7 (Østfold og Follo krets mfl.)
Advokaten opptrådte ikke i strid med god advokatskikk ved å varsle om et mulig erstatningskrav og samtidig etterlyse initiativ for å få løst saken.

ADA-2003-13 (Hordaland krets mfl.)
Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten i brev til fylkestrygdekontoret anførte at saken vil bli «ført til topps» og at man ville gå til media med saken.

ADA-2005-D56 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Saklig og korrekt opptreden. I sitt virke som eiendomsmegler hadde advokaten i strid med saklig og korrekt opptreden, Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, unnlatt å varsle aktuell byder i budrunden om høyeste bud.

ADA-2005-D58 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Ivaretakelse av egen klients interesse. Advokaten hadde sendt brev til klagers barn som satte klager i en presset situasjon. Klagen ble avvist hva angikk brevets innhold, men det var i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.3 å sende brevet til klagerens barn. Dette var ikke nødvendig for å ivareta egen klients interesse når dette satte vedkommende i en uheldig situasjon.

ADA-2005-D100 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Rettshjelpsforsikring. Advokaten ble meddelt en irettesettelse for å ha unnlatt å søke salæret dekket via rettshjelpsforsikring, før han innkrevde hele salæret fra klienten.

ADA-2005-D108 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Kvalitetssikring. Media. Advokaten hadde ikke kontrollert opplysninger fra klient fremsatt i anmeldelse til SEFO. Kopi av anmeldelsen ble sendt til media. Dette ble funnet å være i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.3 og 2.4.2.

ADA-2005-D109 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt det forhold at advokaten, som representerte klagers motpart, i et prosesskrift listet opp en rekke konflikter som klager ble påstått å være en del av.  Disiplinærnemnden mente at advokatens opptreden ikke var saklig og korrekt, og at han burde ha funnet andre måter å få frem sine klienters syn på.

ADA-2005-D124 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Saklig og korrekt opptreden. Ytringer om motpart. Verifisering. Advokaten hadde uttalt seg om motpartens psykiske helsetilstand på en støtende måte, i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Uttalt at en advokat må ha vide rammer for sin ytringsfrihet, men må samtidig vise aktsomhet og kritisk sans ovenfor de opplysninger man blir gitt. Nemnden erkjenner at slik informasjon etter sin art kan være relevant, men at det stilles krav til advokatens undersøkelse av påstandenes sannhet.

ADA-2005-D155 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Trusler fra advokat. Advokaten fikk en irettesettelse for ha handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 ved å true klager til å frafalle sitt krav. Uttalt at det ble funnet ekstra kritikkverdig når advokaten fremholdt at oppfølging av rapporteringsplikt var avhengig av om klager opprettholdt eller frafalt sitt krav.

ADA-2005-D170 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Motanke. Uttalelser til media. Saklig og korrekt opptreden. Alminnelige prosessregler må legges til grunn også innen disiplinærsystemet, og saken ble derfor tatt til behandling hos Disiplinærnemnden på bakgrunn av regler om «aksessorisk motanke». Advokaten hadde uttalt seg til media om en annen advokat og dennes håndtering av sine saker. Nemnden uttalte at det må være en viss adgang til å påtale forhold hos en kollega man anser er kritikkverdig forutsatt at dette gjøres på en saklig og korrekt måte.

ADA-2005-D171 (Disiplinærnemnden)
Korrekt opptreden. Klagefrist, «særlige grunner». Etterlevelse av utvalgsbeslutning. Klagen ble tatt til behandling til tross for at klagefristen var overskredet. At advokaten hadde unnlatt å etterkomme en beslutning fra disiplinærutvalget medførte at det forelå «særlige grunner», slik at unntaksbestemmelsen kom til anvendelse. At advokaten hadde unnlatt å etterkomme utvalgsbeslutningen var i seg selv et brudd med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Advokaten ble for dette ilagt en advarsel og måtte erstatte klagers saksomkostninger.

ADA-2006-D8 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Prosessfullmakt. Salær. Prosessfullmakten innebærer ikke fullmakt til å inngå forlik slik advokaten her hadde gjort. Da det ikke forelå særlige grunner som begrunnet at innklagede ikke kunne avvente klientens vurdering i saken, forelå brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Salæret ble funnet å være rimelig i forhold til oppdragets omfang og art. Uttalt at det ligger utenfor Disiplinærmyndighetenes kompetanse å ta stilling til erstatningsspørsmål.

ADA-2006-D18 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Ivaretakelse av sin klients interesse. Under en konflikt vil det kunne bli brukt sterkere ord og uttrykk enn det som strengt tatt er nødvendig for sakens opplysning. Tatt i betrakting omstendighetene vil det kunne være åpning for en viss romslighet og begge parters forhold må holdes opp mot hverandre. På bakgrunn av dette var advokatens opptreden ikke i strid med Regler for god advokatskikk.

ADA-2006-D26 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Uttalelser til media. Advokaten hadde uttalt seg til media om annen advokats opptreden ovenfor dennes klient. Disiplinærnemnden uttalte at man må ta hensyn til de negative konsekvenser et slikt utsagn kan medføre, samtidig som en advokat må ha spillerom til selv å velge uttrykksformer ut fra sin vurdering av hva som er tjenlig for sin klient og dennes sak. Disiplinærnemnden la vekt på at klager ikke var uten skyld i at konfliktnivået var blitt så høyt og fant under tvil at innklagede ikke hadde brutt de advokatetiske regler.

ADA-2006-D90 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-D103 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Eiendomsmegler, riktig innklaget, disiplinærorganenes kompetanse. Forholdet til megleransvar. Ivaretagelse av sin klients interesse. Faglig leder for et eiendomsmeglerforetak er ansvarlig for at både han selv og hans underordnede opptrer i samsvar med eiendomsmeglerloven slik at der hvor en advokat er faglig leder, kan en klage behandles av advokatens disiplinærorgan. I forhold til disiplinærmyndighetene er det spørsmål om atferden er kritikkverdig, og ikke om den er så uaktsom at den kan medføre erstatningsansvar. Disiplinærnemnden var enig med disiplinærutvalget i at innklagede har opptrådt i strid med de krav som stilles til god meglerskikk, jfr. eiendomsmeglingsloven § 3-1, og derved Regler for god advokatskikk punkt 1.3 ved ikke å ha drøftet kjøpers betalingsmuligheter tilstrekkelig med selger. Advokaten ble ilagt å betale klagers saksomkostninger på kr 12.375,-.

ADA-2006-D150 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Saklig og korrekt opptreden. Fremleggelse av opplysninger. Advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 ved å legge frem opplysninger som stilte motparten i et negativt lys og ikke var relevant for saken som var oppe. Klager ble tilkjent saksomkostninger på kr 2.000,-.

ADA-2006-D155 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Aksept av oppdrag, oppdrag fra en umyndiggjort. Klientkollisjon. Irettesettelse. Saksomkostninger. Advokaten handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.1 og pkt. 1.3 ved påta seg oppdrag for en umyndiggjort. Samtidig som klager således representerte klager representerte advokaten også klagers venninne som hadde fått besøksforbud mot klager og hvor det forelå et motsetningsforhold. Dette var klart i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.3 om klientkollisjon. At advokaten i lang tid var kjent med dette motsetningsforholdet medfører også et brudd på pkt. 1.3. Samlet sett ble kritikken forsterket med en irettesettelse i forhold til disiplinærutvalgets beslutning. Innklagede måtte betale saksomkostninger med kr 3.000,-.

ADA-2006-D163 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-D167 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt påstand om brudd på de etiske regler med hensyn til dobbeltrepresentasjon og salær. Klagen ble avvist som for sent fremsatt, med unntak av en del av klagen som var omhandlet i et brev som var blitt utelatt av utvalget. Denne delen av klagen ble å behandle av et samlet Disiplinærnemnd på et senere tidspunkt.

ADA-2006-D172 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Ivaretagelse av sin klients interesser. Bistand ved salg av eiendom. Sletting av pant. I mangel på redegjørelse fra advokaten gikk Disiplinærnemnden ut fra at advokaten hadde slettet pantet før gjelden var innfridd. Advokaten hadde ikke ivaretatt klientens interesser på en betryggende måte. Disiplinærnemnden kom til et annet resultat enn utvalget og kom til at advokaten hadde handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2006-D178 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Inkasso, god inkassoskikk. Inkassovarsel mot mindreårige, betalingsinnsigelse. Advokaten sendte i strid med god inkassoskikk et inkassovarsel til klientens mindreårige sønn etter at klienten hadde fremført en betalingsinnsigelse. Inkassokostnader kan etter inkassoloven § 17 andre ledd ikke inndrives dersom skyldneren har gjort gjeldende betalingsinnsigelser som vedkommende har rimelig grunn til å få vurdert. Disiplinærnemnden kom i motsetning til disiplinærutvalget til at advokaten hadde opptrådt i strid med inkassoloven og Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2006-D187 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt utsagn som innklagede advokat fremsatte om klager som også var advokat, i innlegg til disiplinærmyndighetene. Disiplinærnemnden kom i motsetning til disiplinærutvalget til at klagen ikke kunne avvises. Innklagede advokat ble under tvil ikke funnet å ha opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk, under hensyn til det høye konfliktnivået partene imellom.

ADA-2006-D189 (Disiplinærnemnden)
Advokaten bisto klagers motpart i en rettstvist. Klagen gjaldt innholdet i et brev som advokaten sendte til klager etter at dom i saken var avsagt. Advokaten ble funnet å ha overtrådt pkt. 1.3 i Regler for god advokatskikk ved bruk av karakteristikken «løyet under ed» om motparten i brevet. Videre hadde advokaten overtrådt pkt. 5.3 ved å ta direkte kontakt med motparten.

ADA-2006-D201 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Saklig og korrekt opptreden, uklar henvendelse til motparten. Advokaten hadde gått ut over det som kan kalles saklig og korrekt opptreden ved sitt upresise brev til motparten, som var 87 år gammel. Advokaten har vide rammer for vurderingen av hvordan han selv ønsker å ivareta sin klients interesser, men gjennom sitt brev skulle advokaten ha uttrykt seg klarere.

ADA-2006-105 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-D1 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Unnlatt å besvare henvendelser. Trenering av skifte. Disiplinærnemnden kom i motsetning til disiplinærutvalget frem til at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Advokaten hadde unnlatt å besvare henvendelser fra klagers advokat om oversendelse av dokumenter som ikke hadde kommet frem. Det ble lagt til grunn at advokatens opptreden hadde bidratt til å trenere bobehandlingen.

ADA-2007-D4 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-D6 (Disiplinærnemnden)
Usikkerheten vedrørende salærkravets størrelse og manglende klargjøring fra innklagedes side angående hva som er innbetalt av klager må advokaten bære risikoen for, og klagers redegjørelse ble lagt til grunn. Disiplinærnemnden la omkostningsoppgaven til retten til grunn, slik at salæret ikke skulle overstige kr 165.198,-. Disiplinærnemnden la videre til grunn klagers opplysning om å ha innbetalt kr 224.244,50 til advokaten, hvilket innebar at innklagede måtte tilbakebetale klager kr 59.046,50. Advokaten hadde ikke ønsket å tilbakelevere dokumenter så lenge klagesaken pågikk. Så lenge klienten hadde betalt salæret, så ikke Disiplinærnemnden at advokaten hadde grunnlag for dette og fant at dette var i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.7. Advokatens brudd på Regler for god advokatskikk, både på de ankede punkter samt punkter i utvalgets beslutning som ikke er påanket, representerte etter Disiplinærnemndens vurdering en opptreden som er egnet til å skade advokatstanden og yrkets anseelse og innklagedes opptreden hadde vært i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Advokaten ble ilagt en irettesettelse.

ADA-2007-D15 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt uttalelser som innklagede advokat hadde fremsatt i tilsvaret til en tidligere klagesak, som hadde blitt trukket. Disiplinærnemnden fant advokatens uttalelser i strid med kravet om saklig opptreden i Regler for god advokatskikk pkt 1.3. Som følge av uttalelsenes uriktige, irrelevante og alvorlige karakter, samt at advokaten lot være å besvare henvendelser i saken ble advokaten derfor meddelt en irettesettelse.

ADA-2007-D30 (Disiplinærnemnden)
Advokaten henvendte seg flere ganger i brev til klager, som på daværende tidspunkt var innsatt, i forsøk på å bli hans forsvarer. Disiplinærnemnden fant at henvendelsene utgjorde et klart brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. For overtredelsen ble advokaten meddelt en advarsel.

ADA-2007-D32 (Disiplinærnemnden)
Advokaten bisto to ektefeller i forbindelse med skjøte og tinglysning. Uten samtykke av den ene ektefellen foretok advokaten endring på et skjøte. Disiplinærnemnden kom til et annet resultat enn disiplinærutvalget når det gjaldt dette forholdet og fant at advokatens handling var i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2007-D37 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden la en annen forståelse av advokatens utsagn til grunn enn disiplinærutvalget. Selv om utsagnet kunne tolkes i retning av å spille på fordommer, er ikke utsagnet i strid med Regler for god advokatskikk. Ellers ble det uttalt at det i forholdet mellom advokater og media var en til dels motstridende interesser som måtte avveies og Disiplinærnemnden fant at advokaten ikke hadde brutt Regler for god advokatskikk i dette tilfellet.

ADA-2007-D44 (Disiplinærnemnden)
Saken ble avvist hva gjaldt innklagedes eventuelle brudd på fortrolighet/taushetsplikt ved overlevering av dokumenter til den innsatte medhjelperen som en følge av begrensninger i fengselsmyndighetenes klageadgang. Innklagede advokat bisto en innsatt tidligere advokat, som ønsket advokatens hjelp til å få gjenopptatt den sak som dannet grunnlag for avsoningen. Advokaten var ikke oppnevnt som offentlig forsvarer. Under kontroll av fengselscellen til advokatens klient ble det funnet ulike typer dokumenter som klienten opplyste at han delvis hadde mottatt fra advokaten. Disiplinærnemnden fant at dokumentene skulle vært klarert med fengselets ledelse, og at advokatens opptreden fremsto som en omgåelse av og nærmest et misbruk av en offentlig oppnevnt forsvarers privilegier sett på bakgrunn av at advokaten ikke var oppnevnt som offentlig forsvarer for klienten. Disiplinærnemnden uttalte i den forbindelse at det i tillitsforholdet mellom en advokat og soningsinstitusjonen er avgjørende at man kan stole på at advokaten ikke misbruker denne tillit. På denne bakgrunn ble advokaten funnet å ha handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. samt pkt. 2.2. Advokaten ble meddelt en advarsel under henvisning til at det forelå flere saker mot advokaten som det var ønskelig å reageres mot under ett.

ADA-2007-D46 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt advokatens opptreden overfor bobestyrer i et konkursbo. Klageren var medeier i det selskapet som gikk konkurs og Disiplinær nemnden kom da i likhet med disiplinærutvalget til at klager hadde rettslig klageinteresse. Advokaten unnlot å besvare henvendelser fra bobestyrer da han anså saken for avsluttet. Disiplinærnemnden fant at advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 da han ikke hadde gitt klart uttrykk for at saken var avsluttet fra hans side slik at ytterligere henvendelser ikke ville bli besvart.

ADA-2007-D61 (Disiplinærnemnden)
Advokaten ble funnet å ha handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 ved å formidle opplysninger fra sin klient og som bygde på rykter, i en habilitetsinnsigelse. Uttalt at en advokat som hovedregel har rett til å legge til grunn de opplysninger han får fra sin klient, men at det i dette tilfellet ikke var nødvendig.

ADA-2007-D67 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-D72 (Disiplinærnemnden)
Advokaten bisto klagers søster som selger overfor klager som kjøper. Klagen ble avvist i disiplinærutvalget grunnet manglende klageinteresse, men undergitt realitetsbehandling i disiplinærnemnden. Etter Disiplinærnemndens vurdering hadde advokaten overfor klager skapt det inntrykk at han selv var den rette kjøper av søsterens ideelle andel av eiendommen. Denne sammenblanding av advokat- og partsrollen ble ansett som en svært uryddig opptreden fra innklagedes side. Disiplinærnemnden fant at advokaten ved dette har handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.3 om saklig og korrekt opptreden, samt unngå en opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse. Advokaten ble for denne overtredelsen meddelt en irettesettelse.

ADA-2007-D73 (Disiplinærnemnden)
Klagernes datter var blitt drept og innklagede var gjerningsmannens forsvarer. Disiplinærnemnden kom til at for nære pårørende, som er i en meget sårbar og fortvilt situasjon, kan uttalelser fra profesjonelle aktører i en prosedyre hvor formen er muntlig og hvor hensikten er å fremheve forhold som er til fordel for tiltalte, oppfattes som sårende og støtende. Uttalelsene kan likevel anses å ligge innenfor en norm som er akseptabel og advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk.

ADA-2007-D100 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i et brev fremsatt uttalelser om at motpartens advokat hadde begått straffbare handlinger. Etter Disiplinærnemndens syn må det stilles kvalifiserte krav til sannsynliggjøring for at det foreligger grunnlag for at slike uttalelser kan aksepteres. Dette kunne ikke anses sannsynliggjort i denne saken og nemnden fant at advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, 5.1 og 5.5. Disiplinærnemnden fant advokatens opptreden graverende og med tanke på at advokaten var felt to ganger tidligere, ble advokaten ilagt en irettesettelse.

ADA-2007-D114 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-D136 (Disiplinærnemnden)
Klagen gjaldt en nabotvist der advokaten bisto grunneier og klageren var naboens vitne, og hvor advokaten i et brev til kommunen med henvisning til klagerens vandel hadde anført at klagerens uttalelse i saken ikke hadde noen verdi. Advokaten ble frifunnet av disiplinærutvalget. Disiplinærnemnden kom til et annet resultat enn disiplinærutvalget og fant at det var kritikkverdig av innklagede å trekke frem dette i brevet til kommunen. Disiplinærnemnden uttalte at advokater generelt må være meget tilbakeholdne med å trekke inn parters eller vitners vandel i saker for domstol eller i forhold til forvaltningen uten at dette har en meget klar relevans for saken. Advokaten ble følgelig funnet å ha brutt Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2007-D169 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk ved å trekke seg fra oppdraget da det hadde inntruffet slike omstendigheter at det ikke rimeligvis kunne forlanges at advokaten skulle fortsette oppdraget. Dessuten hadde advokaten ivaretatt klientens interesser ved å be om fristutsettelse slik at en ny advokat ville få tid til å sette seg inn i saken. Selv om noen av formuleringen i e-poster og brev kunne vært formulert annerledes og en advokat skal være svært varsom i sin uttrykksform ovenfor klienter, måtte uttalelsene ses i sammenheng og etter en totalvurdering fant Disiplinærnemnden at advokaten ikke hadde brutt Regler for god advokatskikk. Klager fremholdt at advokaten hadde truet med torpedo, til dette uttalte nemnden at når påstand står mot påstand må det i dette tilfellet stilles kvalifiserte krav før man kan legge dette til grunn. Disiplinærnemnden kom til at slike kvalifiserte krav til sannsynliggjøring ikke var oppfylt. Videre kom Disiplinærnemnden til at salæret sto i rimelig forhold til oppdraget.

ADA-2007-D187 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

 

2.  Alminnelige prinsipper

2.1 Uavhengighet

Som nevnt ovenfor under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 er det en forutsetning for at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver at advokaten er uavhengig og ikke er bundet av andre hensyn enn hensynet til sin klient. Advokatens uavhengighet er et grunnleggende prinsipp i ethvert rettssamfunn og er da også det prinsipp som nevnes først blant de «alminnelige prinsipper» i Regler for god advokatskikk pkt. 2.

Reglene om uavhengighet fikk sin nåværende utforming ved revisjonen i 1991 etter mønster av reglene i CCBE Code of Conduct. Reglene ble supplert med enkelte nye bestemmelser ved revisjonen i 2001.

Hovedbestemmelsen er pkt. 2.1.1 hvor det er fastslått at advokaten må være uavhengig slik at advokatens råd og handlinger ikke blir påvirket av uvedkommende hensyn. Pkt. 2.1.2 gjelder forholdet til advokatens personlige økonomiske interesser. Det er her fastsatt at en advokat ikke må påta seg oppdrag hvor advokatens personlige økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller få betydning for advokatens uavhengighet. Pkt. 2.1.3 gjelder organisering av advokatens virksomhet, og det fastslås at denne ikke må organiseres på en måte som medfører at advokatens uavhengighet blir svekket.

Kravet til advokatens uavhengighet er omtalt en rekke steder i litteraturen om god advokatskikk. Av særlig interesse er artiklene i «Advokatvirksomhet og advokatuavhengighet» (Niels og Dina Espelands legat 1990), Helge Aarseths artikkel «Advokaters uavhengighet» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) og fremstillingen i Wilhelmsen og Woxholth (s. 45-58).
Gulating Lagmannsrett har i dom av 14. mars 2008, LG-2007-91077 vist til bla. denne bestemmelsen ved anvendelsen av avtalelovens § 33 der den oppdragsavtale et advokatfirma benyttet ble kjent ugyldig og advokatfirmaet ble idømt erstatning.

2.1.1 1)
For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig 2) slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn 3). Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser 4) eller press utenfra 5). Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard 6) for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.

1) Pkt. 2.1.1 første punktum angir hovedregelen om uavhengighet og begrunnelsen for denne. Det fastsettes at advokaten må være uavhengig slik at advokatens råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn.

2) Som begrunnelse vises det til at uavhengighet er nødvendig for at advokaten skal kunne leve opp til de forpliktelser han som advokat påtar seg. De grunnleggende forpliktelser som en advokat har, er beskrevet i pkt. 1.2 («Advokatens oppgave»), og pkt. 2.1.1 må leses i sammenheng med pkt. 1.2. Det er i pkt. 1.2 første ledd fastsatt at advokatens oppgave er å fremme rett og hindre urett, jfr. kommentaren til pkt. 1.2 ovenfor. Det er videre fastsatt i annet ledd at advokaten innenfor lovens ramme plikter etter beste evne å ivareta sine klienters interesser og advokaten skal som fastsatt i fjerde ledd være både rådgiver og talsmann for sin klient. Skal advokaten kunne fremme rett og hindre urett og samtidig etter beste evne ivareta klientens interesser, må advokaten være ubundet av uvedkommende hensyn.

Kravet til advokatens uavhengighet er begrunnet i flere hensyn. Først og fremst er det hensynet til klienten. Som nevnt er det nødvendig at advokaten er uavhengig av andre hensyn hvis han skal gjøre en best mulig innsats for klienten.

Uavhengighet i forhold til andre interesser er nødvendig for at advokaten skal kunne opptre som en objektiv og nøktern rådgiver. Dessuten er uavhengighet nødvendig hvis advokaten skal beholde klientens tillit. Eksistensen av andre bindinger eller utenforliggende interesser kan i seg selv være tilstrekkelig til at klientens tillit tapes. Selv om advokaten i den konkrete sak ikke lar seg influere av slike bindinger eller interesser, kan det likevel oppstå tvil hos klienten som fører til at tilliten svekkes. Her kommer også det forhold inn at advokatvirksomhet innebærer en rekke valg og avgjørelser av skjønnsmessig karakter, hvor det i ettertid er vanskelig å etterprøve advokatens lojalitet overfor klienten.

Uavhengighet er dessuten viktig av hensyn til advokaten selv og utførelsen av advokatens arbeid. Ikke minst er det viktig at advokaten har en uavhengig stilling i forhold til klienten, slik at advokaten kan opptre med den nødvendige autoritet og ikke føle seg bundet til å følge klientens ønsker og direktiver. At advokaten er uavhengig i forhold til sine klienter, er nødvendig hvis advokaten skal kunne fylle den rolle advokaten har i et rettssamfunn. Ikke minst gjelder dette i samspillet med domstolene, hvor advokatens oppgave er å bidra til at saken blir best mulig opplyst samtidig som han er talsmann for sin klient. At advokaten er uavhengig, er viktig for domstolenes tillit til advokaten og det arbeid advokaten utfører og er også viktig for den tillit publikum har til rettspleien generelt.

Advokatens overordnede plikt er å fremme rett og hindre urett. Faren for at advokater ikke opptrer i samsvar med dette og i strid med rettsregler og yrkesetiske regler, vil være større hvis det ikke stilles krav om uavhengighet. Særlig gjelder dette hvis advokaten har en personlig interesse av økonomisk eller annen art i sakens utfall. Selv om den enkelte advokat ikke skulle la seg forlede til å gå over grensen for det akseptable, kan det likevel oppstå mistanke om dette. På lengre sikt vil det kunne føre til svekkelse av den alminnelige tillit og anseelse som advokatene har i samfunnet.

Kravet til advokatens uavhengighet gjelder i en rekke forskjellige situasjoner og sammenhenger.
Grovt sett kan man si at kravet gjelder i følgende fire relasjoner:

(1) uavhengighet i forhold til motparten
(2) uavhengighet i forhold til klienten
(3) uavhengighet i forhold til andre
(4) uavhengighet i forhold til oppdraget.

Uavhengighet i forhold til motparten
Som hovedregel må advokaten avstå fra å påta seg et oppdrag hvis han har en tilknytning som gjelder motparten. Motparten kan være et selskap hvor advokaten har en betydelig eierinteresse eller det kan foreligge andre bånd mellom advokaten og motparten som f.eks. forretningssamarbeid, vennskap eller slektskap.

Men ikke enhver tilknytning til motparten må medføre at advokaten sier fra seg oppdraget. Er f.eks. motparten et børsnotert selskap hvor advokaten har en mindre aksjepost, vil dette normalt ikke kunne tenkes å få noen betydning for advokatens utførelse av oppdraget. Likeledes hvis advokatens bekjentskap eller forbindelse med motparten er av mer perifer art. I slike tilfelle, hvor advokatens tilknytning til motparten ikke er særlig sterk, må det være tilstrekkelig at advokaten opplyser om forholdet, slik at klienten selv kan avgjøre om han vil la seg bistå av advokaten.

Det er et spørsmål om advokaten også i tilfelle hvor det foreligger et sterkere tilknytningsforhold til motparten, kan reparere den manglende uavhengighet ved å gi klienten alle opplysninger og deretter overlate til denne å avgjøre om advokaten skal utføre oppdraget. Hvis klienten likevel ønsker å engasjere advokaten, kan det hevdes at advokaten da må kunne påta seg oppdraget. Advokaten bør likevel være varsom med å påta seg oppdrag i slike tilfelle.

For det første kan mange klienter finne det vanskelig å si nei til advokatens tjenester selv etter at man er blitt gjort kjent med de forhold som berører advokatens uavhengighet.
For det annet er advokaten avhengig av klientens tillit, og denne tillit kan være svekket selv om klienten har gitt sitt samtykke til at advokaten skal utføre oppdraget.
For det tredje vil det i ettertid kunne oppstå problemer som følge av advokatens tilknytning til motparten hvis klienten ikke skulle være fornøyd med advokatens utførelse av oppdraget.

Et særlig tilfelle foreligger hvis motparten er eller har vært klient hos advokaten eller hos en annen advokat som advokaten arbeider sammen med. Disse tilfellene av interessekonflikt er regulert i pkt. 3.2. I pkt. 3.2.1 er det uttrykkelig uttalt at en advokat skal avstå fra å påta seg oppdrag hvis det oppstår risiko for brudd på advokatens uavhengighet.

I en del tilfelle vil det allerede ved oppdragets begynnelse være på det rene at motparten vil betale advokatens salær. Det kan f.eks. være tvist om et erstatningsoppgjør med et forsikringsselskap hvor forsikringsselskapet ønsker at sikrede skal la seg bistå av en advokat. Den som blir utsatt for ekspropriasjon, har som hovedregel krav på å få dekket utgifter til advokathjelp av eksproprianten.

Slike tilfelle hvor det er opp til klienten selv å engasjere den advokat han ønsker, medfører ingen problemer for advokatens uavhengighet. Advokaten har intet tilknytningsforhold til motparten bortsett fra at denne skal dekke klientens advokatutgifter. Spørsmål knyttet til erstatningsutmålingssaker der selskapet dekker skadelidtes advokatutgifter er omtalt i pkt.3.3.1 note 3.
Annerledes vil det kunne være hvis advokaten var engasjert av motparten for å bistå klienten. Slike engasjementer, som også berører klientens rett til fritt advokatvalg, er det liten grunn til å oppmuntre til, og advokaten bør vise varsomhet med å la seg engasjere i slike oppdragsforhold.

Er advokaten engasjert av det offentlige for å bistå publikum med rettshjelp, vil det i de fleste tilfelle ikke foreligge noe motsetningsforhold som berører advokatens uavhengighet.
Dette gjelder imidlertid ikke hvis det offentlige er motpart i den konkrete sak. I slike tilfelle er det viktig at advokaten er seg forholdet bevisst og ikke lar seg påvirke av engasjementsforholdet til det offentlige.
Ofte vil dette heller ikke være noe problem for advokaten. Det oppleves neppe som problematisk av de advokater som er tilknyttet Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp, å bistå klienten i en sak mot kommunen. Et viktig moment i denne forbindelse er om fordelingen av innkomne saker er tilfeldig, slik at saker mot det offentlige ikke kanaliseres til bestemte advokater.
Men hvis klienten opplever det som et problem, må advokaten avstå fra oppdraget. Det vil kunne stille seg annerledes hvis det foreligger et fast ansettelsesforhold eller hvis det på annen måte er et tettere samarbeid mellom advokaten og det offentlige. Blir advokaten engasjert av et sosialkontor for å bistå sosialklienter i saker som gjelder sosialkontorets ytelser, kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved advokatens uavhengighet. Advokatbistand ytet under slike forhold vil vanskelig være forenlig med hovedgrunnsetningen om uavhengighet i pkt. 2.1.1.

Uavhengighet i forhold til klienten
Kravet om uavhengighet overfor klienten reiser vanskelige avgrensningsspørsmål. Det kan være mange former for avhengighet og tilknytningsforhold mellom advokat og klient. Ved vurderingen av hvor grensen bør gå, må det avgjørende være om advokaten har den tilstrekkelige frihet i forhold til klientens ønsker og krav.
Som nevnt må advokaten ikke la seg påvirke av klienten til å tilsidesette sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett eller til å opptre i strid med rettslige eller yrkesetiske krav.
Advokaten plikter å fremholde sitt syn selv om det går på tvers av klientens ønsker.
Advokaten må stå fritt til å bestemme om han vil påta seg et oppdrag, jfr. pkt. 1.2 siste ledd, og han må selv ha frihet til å bestemme hvorledes han vil gjennomføre oppdraget. Det følger av Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6 at advokaten kan si fra seg et oppdrag hvis klienten ikke vil følge advokatens råd.

Advokater som er ansatt hos andre enn privatpraktiserende advokater, vil regelmessig ha sin arbeidsgiver som klient. Også for disse advokatene gjelder Regler for god advokatskikk og kravet til advokatens uavhengighet.
For denne gruppe advokater representerer Regler for god advokatskikk og kravet til uavhengighet en særlig beskyttelse for så vidt som de begrenser arbeidsgiverens styringsrett innen advokatens profesjonsområde. Men dette forutsetter at advokaten er sterk og modig nok til å påberope disse reglene overfor arbeidsgiveren.

Men også for den privatpraktiserende advokat vil det kunne være vanskelig og en belastning å påberope seg de yrkesetiske regler overfor en klient. Særlig gjelder dette hvis klienten er en fast forbindelse som kanskje har stor betydning for advokatens eller advokatfirmaets økonomi eller som det knytter seg stor prestisje til å betjene. Også overfor slike klienter må det kreves at advokaten i forbindelse med det enkelte oppdrag inntar en selvstendig og uavhengig stilling og ikke lar seg styre av klientens ønsker selv om det skulle medføre at advokaten mister klienten.

Det kan være særlig grunn til å advare mot situasjoner hvor advokaten kommer i et økonomisk avhengighetsforhold til klienten, f.eks. hvor advokatens eller advokatfirmaets salærinntekter i det vesentlige kommer fra en stor klient, jfr. Helge Jacob Kolrud i «Advokatvirksomhet og advokatuavhengighet» s. 50 og Sogn s. 179. Det har vært tatt til orde for at det bør gjelde en regel for advokater tilsvarende den som gjelder for revisorer, jfr. Aarseth s. 282 og Wilhelmsen og Woxholth s. 54. Etter lov om revisjon og revisorer av 15. januar 1999 nr. 2 § 4- 6 skal revisor påse at honoraret fra en klient, en gruppe samarbeidende klienter eller fra en og samme kilde ikke utgjør en så stor del av revisors samlede honorar at det er egnet til å påvirke eller reise tvil om revisors uavhengighet og objektivitet.

Økonomisk avhengighet i forhold til klienten vil også oppstå hvis advokaten eller advokatselskapet opptar lån hos klienten. Det vil ikke være lett å ivareta kravet til faglig og profesjonell selvstendighet hvis dette innebærer risiko for at man irriterer den man har som kreditor. Slike låneopptak bør derfor unngås da de som regel ikke vil være forenlig med den frie og uavhengige stilling som advokater skal ha, jfr. Wilhelmsen og Woxholth s. 51.

Det er ikke uvanlig at det inngås langsiktige oppdragsavtaler eller rammeavtaler med faste næringslivsklienter. Advokaten må ved utformingen av slike avtaler sørge for at han i forbindelse med de enkelte oppdrag har den uavhengige stilling som Regler for god advokatskikk forutsetter.

Advokaten kan ha andre tilknytninger til klienten enn det som følger av et advokat- klientforhold. Uavhengighetskravet medfører ikke noe forbud mot å ta oppdrag for slektninger eller andre som advokaten har et nært forhold til.
En slik nær relasjon vil imidlertid kunne medføre at advokaten ikke har den avstand til klienten som er nødvendig for at han skal kunne foreta en objektiv vurdering av saken og gi klienten det best mulige råd. Advokaten bør derfor vurdere om ikke klienten i et slikt tilfelle vil være bedre tjent med en annen advokat, som har en større avstand til klienten.

Er advokaten engasjert i annen virksomhet som utfører oppdrag eller arbeid for klienten, eller i næringsvirksomhet sammen med klienten, må advokaten vurdere om hans tilknytning til klienten vil kunne påvirke rollen som advokat, slik at han ikke har den frie og uavhengige stilling som de etiske regler forutsetter. Hvis så er tilfelle, må advokaten ta konsekvensen av dette og si fra seg oppdraget. Det samme gjelder hvis klienten er et selskap hvor advokaten har eierinteresser. Er eierinteressene betydelige og oppdraget vil ha stor økonomisk betydning for klienten, vil det kunne medføre at advokaten har en økonomisk interesse i utfallet av oppdraget som må medføre at han ikke kan påta seg dette, jfr. også pkt. 2.1.2.
Advokatforeningens hovedstyre har i skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger vedrørende investering i klientselskaper. Det er her uttalt at advokat som yter juridiske tjenester til et selskap, må utvise særlig forsiktighet når det gjelder kjøp og salg av aksjer i selskapet for å unngå at slike transaksjoner kommer i strid med kravet til advokaters uavhengighet.

Særlige spørsmål reiser seg i de tilfelle hvor klienten er et selskap hvor advokaten er medlem av styret, jfr. om dette Aarseth s. 282, Wilhelmsen og Woxholth . 55 og Sogn s. 182. Ofte er styrevervet nært knyttet til rollen som advokat for selskapet. Mange mindre og mellomstore næringsdrivende ønsker at deres advokat skal være medlem av styret, og det kan i slike tilfelle ofte være vanskelig å skille mellom det arbeid som advokaten utfører som styremedlem og det han gjør som advokat. På tilsvarende måte er det ofte når et utenlandsk selskap ønsker at dets advokatforbindelse i Norge skal være representert i styret i et norsk datterselskap.
I andre tilfelle er styrevervet ikke knyttet til rollen som advokat for selskapet. Særlig gjelder dette børsnoterte og andre større selskaper. Som styremedlem er advokaten med på å treffe forretningsmessige beslutninger i selskapet. I hvilken grad dette faktisk skjer, er avhengig av selskapets størrelse og eierforhold. Er selskapet eiet av en eller få personer, vil advokaten som styremedlem ofte opptre mer som rådgiver enn beslutningstaker. Men det behøver ikke alltid være tilfellet. Advokaten kan være medlem av styret for å være en «oppmann» i tilfelle uenighet mellom eierne. Som medlem av styret i utenlandskeide datterselskaper vil advokaten regelmessig i liten grad delta i beslutningsprosessen. Hans oppgave som styremedlem er mer å være en garantist for at selskapet opptrer i samsvar med de regler og krav som gjelder i Norge. Annerledes hvor advokaten er medlem av et profesjonelt styre i et børsnotert selskap. Her vil advokaten være beslutningstaker på linje med de øvrige styremedlemmer.

Spørsmål om uavhengighet oppstår særlig i de tilfelle hvor advokatoppdraget har en tilknytning til en sak som advokaten har vært med på å behandle som medlem av styret. Advokaten vil da for det første kunne ha en nærhet til saken som svekker hans evne til å opptre som en objektiv rådgiver for selskapet. Dernest vil advokaten kunne ha en egeninteresse i å forsvare de beslutninger eller disposisjoner han har foretatt som medlem av styret. I slike tilfelle vil advokaten ikke kunne påta seg oppdraget uten å komme i strid med kravet til uavhengighet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.

Et annet forhold som skal nevnes er forholdet til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd. Det vil kunne være vanskelig for advokaten å påberope seg at han ikke skal identifiseres med sin klient når han er medlem av klientens styre. Også i forhold til rollen som styremedlem kan spørsmålet om uavhengighet og habilitet oppstå. En viktig styreoppgave er å føre kontroll med administrasjonens virksomhet. Mottar man oppdrag fra administrasjonen i selskapet, får man et forretningsmessig forhold til administrasjonen som kan være vanskelig å forene med vervet som styremedlem, jfr. nærmere om dette Sogn s. 183. Dette gjelder ikke bare advokater. Også andre yrkesutøvere, herunder representanter for foretak som leverer tjenester til det selskap de er styremedlem i, kan komme i en slik dobbeltposisjon.

Advokatforeningens hovedstyre har i ovennevnte skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger som gjelder kombinasjonen styreverv og advokatoppdrag. Det er her understreket at dersom en advokat som er styremedlem, eller det advokatfirma som advokaten er tilknyttet, blir anmodet om å utføre ordinær advokatbistand for selskapet, bør advokaten nøye vurdere om en slik kombinasjon kan oppfattes å komme i konflikt med kravet til advokaters uavhengighet. Det bør særlig utvises varsomhet med å påta seg advokatoppdrag i slike tilfelle hvis det er tale om børsnoterte selskaper eller andre større selskaper med spredt aksjonærkrets eller hvis advokaten er valgt som styremedlem etter ønske fra en bestemt aksjonærkrets. Det er også uttalt at advokat som påtar seg styreverv, ikke må stille som vilkår at vedkommende eller vedkommendes advokatfirma skal være leverandør av juridiske tjenester til selskapet.

Uavhengighet i forhold til andre
Advokaten kan være i et avhengighetsforhold til andre enn sakens parter. Også slike avhengighetsforhold kan få betydning for advokatens håndtering av den aktuelle sak og medføre at advokaten ikke har den nødvendige frie og uavhengige stilling.

Avhengighet i forhold til andre kan oppstå som følge av den måte advokaten har organisert sin virksomhet på. Regler som skal sikre advokatens uavhengighet, er inntatt i domstolslovens bestemmelser om organisering av advokatvirksomhet. Domstolslovens regler suppleres av Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.3, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

En særlig binding kan foreligge hvis en advokat bistår flere klienter i samme sak. Har klientene motstridende interesser eller kan det tenkes at de får det, er advokaten ikke uavhengig i forhold til den enkelte klient. Slik dobbeltrepresentasjon er regulert i Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2.

Advokaten kan være ansatt i eller engasjert av en organisasjon, f.eks. en interesseorganisasjon eller bransjeorganisasjon, for å yte bistand til organisasjonens medlemmer. Dette er i alminnelighet uproblematisk forutsatt at det i forbindelse med oppdraget ikke foreligger noe motsetningsforhold mellom organisasjonen og medlemmet og at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg påvirke av sitt forhold til den organisasjon han er tilknyttet. Tilsvarende vil det heller ikke være problematisk om et selskap lar sin advokatforbindelse yte juridisk bistand, helt eller delvis for selskapets regning, til sine ansatte vedrørende deres private forhold.

Enkelte private virksomheter kan også tenkes å ville tilby juridiske tjenester til et bredere publikum. Som et ledd i markedsføring eller som et servicetilbud overfor sine kunder ønsker f.eks. en bank eller et forsikringsselskap å tilby advokatbistand og som ledd i dette engasjeres en privatpraktiserende advokat til å yte slik rettshjelp i et avtalt omfang. Deltakelse i slike ordninger kan synes uproblematisk, men også her kan det oppstå spørsmål om advokatens uavhengighet. Selv om det ikke ytes hjelp i saker hvor banken eller forsikringsselskapet er motpart, kan de råd og den bistand som gis, bli preget av de interesser som banken eller forsikringsselskapet har, f.eks. når det gjelder råd om økonomiske disposisjoner.
Deltakelse i slike ordninger forutsetter derfor at advokaten har en bevisst holdning til problemet, slik at han ikke vil la seg påvirke av sin oppdragsgivers interesser, og han må ikke inngå noen avtale med oppdragsgiveren som svekker hans uavhengighet når det gjelder utførelsen av de oppdrag han får.

De fleste advokater vil anse det som viktig å ha et godt forhold til domstolene. Ikke minst gjelder dette domstoler som advokaten ofte har kontakt med, f.eks. den stedlige tingrett. Et godt forhold til domstoler og dommere kan også ha direkte økonomisk betydning for advokaten, f.eks. kan advokaten anse dette som viktig for å få tilført oppdrag som bestyrer av konkurs- og dødsboer. Advokatens interesse i å ha et godt forhold til domstolen må imidlertid ikke medføre at hensynet til klienten ikke kommer i første rekke, jfr. pkt. 2.1.1 tredje punktum. Advokaten må heller ikke unnlate å øve kritikk overfor domstolen hvis det er grunnlag for det og det er i klientens interesse, jfr. pkt. 4.1 tredje punktum.

Uavhengighet i forhold til oppdraget
Kravet til uavhengighet medfører også at advokaten ikke må ha egne personlige interesser knyttet til gjennomføringen av oppdraget eller utfallet av dette. Slike personlige interesser kan være av økonomisk art. Dette er nærmere omhandlet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2, se nedenfor. Nær sammenheng med pkt. 2.1.2 har også reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2 og 3.3.3.

For å profilere seg selv kan advokaten være interessert i medieomtale i forbindelse med oppdraget. En slik interesse må imidlertid helt ut underordnes klientens interesse. Initiativ overfor mediene må bare skje i klientens interesse og normalt også etter å ha innhentet dennes samtykke, jfr. kommentaren til pkt. 2.4.2.

Hvis klientens interesser i en rettstvist er tjent med en minnelig ordning, skal advokaten arbeide for en slik løsning, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.3. Advokaten kan her ikke ta hensyn til en eventuell egeninteresse i å prosedere saken. Dette gjelder enten egeninteressen er knyttet til utsikten til et betydelig salær eller ønsket om å gjennomføre hovedforhandlingen for å få saken godkjent for advokatbevilling eller som prøvesak for Høyesterett.

For øvrig kan det tenkes en rekke forhold av privat karakter som vil kunne påvirke advokatens uavhengighet. Aarseth (s. 281) nevner deltakelse i politisk aktivitet, interesseorganisasjoner og fritidsaktiviteter som eksempler på aktiviteter som i gitte situasjoner vil kunne tenkes å påvirke advokaten i utførelsen av oppdraget.

En særlig regel som gjelder advokatens uavhengighet til oppdraget, er inntatt i Regler for god adv0katskikk pkt. 4.7. Det er her fastsatt at en advokat bør vise varsomhet med å motta prosessoppdrag i saker hvor det må anses som sannsynlig at han vil kunne bli ført som vitne.

3) Uvedkommende hensyn kan være hensynet til motparten, til andre personer eller til egne interesser.

4) I pkt. 2.1.1 annet punktum er det understreket at advokaten ikke må la seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Hensynet til egne interesser kan være av økonomisk eller av annen personlig art.

5) I pkt. 1.2 annet ledd er det presisert at advokaten skal ivareta sine klienters interesser uten tanke på personlig fordel eller risiko, politisk oppfatning, rase, religion eller utenforliggende hensyn, og i pkt. 1.2 tredje ledd er det fastsatt at advokaten har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter og interesser klienten har. Press utenfra etter pkt. 2.1.1 annet punktum kan også være press fra egen klient. Advokaten må ikke la seg presse av klienten til ikke å ivareta sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett og må alltid opptre innenfor lovens ramme.

6) For å bringe pkt. 2.1.1 mer i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i CCBE-reglene, ble pkt. 2.1.1 tredje punktum føyd til ved revisjonen i 2001. Dette punktum understreker at advokaten ikke må sette seg i en posisjon hvor hans uavhengighet blir svekket og at kravene til faglig og profesjonell standard ikke må tøyes for å behage klienten, retten eller andre.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind IV (Østfold og Follo krets 1985) s. 149
Advokat som foresto et booppgjør hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å inngå avtale med arvingene om å overføre en av boets aksjer til seg selv mot at han dekket mortifikasjonsomkostningene. Uttalt at uten hensyn til aksjens verdi var det foretatt en sammenblanding av økonomiske midler som var sterkt klanderverdig.

U bind IV (Hovedstyret 1987) s. 403
Hovedstyret uttalte at det ikke ville være etisk forsvarlig at en advokat mottok provisjon fra bank ved plassering av klienters midler fordi advokatens egeninteresse da kunne påvirke advokatens rådgivning.

U bind V (Østfold og Follo krets mfl. 1990) s. 450
Advokat som var overformynder ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han i egenskap av overformynder hadde bekreftet at et skjøte, som gjaldt en eiendom han selv hadde kjøpt, kunne tinglyses. Uttalt at en privatpraktiserende advokats oppdrag som overformynder må anses som en del av advokatvirksomheten i relasjon til de etiske regler.

U bind VI (Hovedstyret 1991) s. 125
Advokat ekskludert for bl.a. å ha medvirket til å omgå bestemmelsene om kommunal forkjøpsrett gjennom en fremgangsmåte med salg, utbedring og seksjonering av leiegårder. Det dreide seg om store økonomiske verdier, og advokaten hadde på en utillatelig måte blandet sammen personlige økonomiske interesser og juridisk rådgivning for andre.

U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1991) s. 142
Advokaten hadde som bobestyrer opptrådt i strid med god advokatskikk ved å gå inn som aksjonær i og forretningsfører for selskapet som kjøpte boets eiendom og ved selv å kjøpe leilighet til underpris. Videre hadde han opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å overlate et salgsoppdrag til andre da det viste seg at hans foreldre hadde vist interesse for en eiendom som han hadde til salg for et bo som han bestyrte.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 239
Ansvar var blitt gjort gjeldende overfor en advokat som var sikret i henhold til en vanlig ansvarsforsikring for advokater. Som prosessfullmektig for den forsikrede advokaten opptrådte en advokat som var ansatt i forsikringsselskapet. Denne ble ansett å ha opptrådt
i strid med god advokatskikk ved at han mens han var prosessfullmektig hadde fremsatt på vegne av selskapet et bindende forlikstilbud uten at sikrede var kjent med dette. Uttalt at advokaten i slike tilfelle ikke kan ta direktiver fra sin arbeidsgiver eller la seg påvirke av arbeidsgiverens ønske eller interesser ved ivaretakelsen av klientens interesser.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 616
Advokaten hadde påtatt seg et oppdrag for en klient mot en motpart som advokaten selv hadde tvist med. Advokaten forhandlet frem et forlik for klienten samtidig som hans egen tvist ble brakt til opphør. Uttalt at en slik sammenblanding av økonomiske interesser vil være utillatelig selv med et uttrykkelig samtykke fra klienten. Poenget er at advokaten i en slik situasjon ikke kan sies å ha den nødvendige uavhengighet som er en forutsetning for fullverdig rådgivning overfor klienten, og forholdet ble ansett klart rammet av pkt 2.1.1 og 2.1.2 i de etiske regler.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D2 (Disiplinærnemnden)
Advokat, som var vernepliktig offiser og mobilisert som krigsadvokat, opptrådte i strid med pkt 2.1.1 ved å påta seg oppdrag i ærekrenkelsessak mot en offiser i samme regiment som advokaten tilhørte.

ADA-1997-D5 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde kjøpt en hytteeiendom av sin klient. Advokaten hadde ikke som oppdrag
å selge hytteeiendommen, men han hadde hatt andre oppdrag for klienten både før og etter at handelen med hytteeiendommen fant sted. Disiplinærnemnden fant det kritikkverdig at advokaten i en slik situasjon innlot seg på en handel med sin klient uten å sørge for at denne hadde annen fagkyndig bistand til å ivareta sine interesser. Uttalt at det var i strid med pkt. 2.1 i de etiske regler å innlate seg på egenhandel med klienten på en måte hvor det kunne oppstå tvil om advokatens uavhengighet.

ADA-1997-D119 (Disiplinærnemnden)
Etter Disiplinærnemndens oppfatning var det ikke i samsvar med pkt 2.1.1 og 3.2.1 at en advokat påtok seg prosessoppdrag i saker han hadde behandlet i ligningsnemnden. Uttalt at en advokat som påtar seg prosessoppdrag i saker han på en eller annen måte har behandlet forvaltningsmessig i forkant, ikke vil ha den nødvendige distanse til saken og at det lett kan oppstå tvil om han kan vurdere og behandle denne på en objektiv måte. Dette må være tilstrekkelig til å konstatere brudd på regelverket selv om manglende objektivitet ikke konkret kan påvises.

ADA-1999-D1 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde bistått med opprettelse av ektepakt som endret tidligere ektepakt og endringen tilgodeså advokatens mor. Disiplinærnemnden fant at advokaten ved opprettelsen av ektepakten hadde overtrådt pkt 2.1.1 og 2.1.2 i Regler for god advokatskikk. Uttalt at det er et viktig prinsipp at advokaten i enhver oppdragssituasjon er uavhengig og at det er særlig viktig å påse at advokaten ikke kan mistenkes for å ha latt seg påvirke av egne personlige interesser. Da endringen var til fordel for advokatens mor, ble det lagt til grunn at endringen ville i sin tid kunne gi økonomiske fordeler for advokaten personlig.

ADA-2001-D18 (Disiplinærnemnden)
Uttalt at felles medlemskap som frimurer normalt ikke anses å influere på kravet om uavhengighet. I dette tilfelle var advokaten og partsrepresentanten for motparten samt muligens to sentrale vitner og en av meddommerne medlemmer av samme frimurerlosje. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdraget, og Disiplinærnemnden fant det lite sannsynlig at advokaten i den foreliggende situasjon ikke skulle ha følt seg uavhengig i forhold til oppdraget og ivaretakelsen av klientens interesser. Disiplinærnemnden uttalte generelt at det i gitte situasjoner kunne være klokt av en advokat å opplyse klienten om felles medlemskap i en forening, som f.eks. en frimurerlosje. Unnlatelse av å gi en slik opplysning vil imidlertid alene ikke kunne anses å være brudd på Regler for god advokatskikk.

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-19 (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
God advokatskikk. Salær. Uavhengighet. Innklagede hadde opptrådt korrekt overfor klienten ved å opplyse klienten om at han på bakgrunn av klientens egen redegjørelse, ville undersøke saken nærmere før han ga et råd. Videre hadde innklagede opptrådt korrekt ved i oppdragsbekreftelsen å redegjøre for sakens svake sider slik han vurderte de.

ADA-2006-61 (Oslo krets)
God advokatskikk. Uavhengighet. Fortrolighet. Taushetsplikt. Irettesettelse. Saksomkostninger. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.1, 3.2.2 og 3.2.4 ved å ta på seg et oppdrag mot en tidligere klient og benytte dokumenter mot sin tidligere klient som var betrodd ham under den tid han var dennes advokat. Advokaten hadde på en kvalifisert måte overtrådt sine forpliktelser til uavhengighet, lojalitet og fortrolighet. Advokaten hadde med dette også overtrådt strl § 144. Utvalget meddelte han derfor en irettesettelse. Klager ble tilkjent saksomkostninger på kr 10.000,-.

ADA-2007-47 (Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark kretser)
Advokaten innehadde sentrale posisjoner i flere kommunale organer. Overformynderiet i kommunen traff et vedtak overfor en av advokatens klienter. Overformynderiet mente at advokaten med sin sentrale posisjon i kommunen hadde svært stor innflytelse over deres økonomiske og administrative rammevilkår og at dette medførte at advokaten ikke var uavhengig slik som Regler for god advokatskikk punkt 2.1.1 krever. Disiplinærutvalget foretok en avveining av de ulike hensyn i saken og kom til at advokaten ikke hadde overtrådt Regler for god advokatskikk. Det ble lagt vesentlig vekt på Overformynderiets særlige stilling og uavhengighet av den kommunale forvaltningen forøvrig.

ADA-2007-43 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-18 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten opptrådte som privatperson overfor en som skulle selge en eiendom. Det viste seg at advokaten opptrådte på vegne av en som selger ikke ønsket å selge til. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1 og 2.1.2 ved å blande sine roller som advokat og privatperson.

ADA-2007-20 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten representerte sin samboer vedrørende et pengekrav klager hadde mot advokatens samboer. Disiplinærutvalget kom til at uavhengighetskravet ikke er til hinder for at advokaten kan ta på seg et oppdrag for sin samboer. Imidlertid krever dette at advokaten utviser betydelig varsomhet og at advokaten sørger for å holde den nødvendige profesjonelle avstanden til klienten slik at han kan foreta en objektiv vurdering av klientens sak.

 

2.1.2 1)
En advokat må ikke 2) påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser 3) kan komme i konflikt med klientens interesser eller ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling 4) som advokat.
En advokat må ikke gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av et oppdrag ved at klientens krav eller en del av dette overtas av advokaten 5).
Advokaten må ikke påta seg kausjon 6) for klienten. En advokat som representerer egne økonomiske interesser, helt eller delvis, plikter 7) å gjøre sine medkontrahenter og andre interesserte oppmerksom på dette.

1) Pkt. 2.1.2 er en bestemmelse som retter seg direkte mot økonomiske interesser som advokaten måtte ha. Bestemmelsen er en videreføring av § 12 (Sammenblanding av økonomiske interesser) i Regler for god advokatskikk slik disse lød før revisjonen i 1991. Første ledd i § 12 var identisk med første ledd i det nåværende pkt. 2.1.2 bortsett fra på et vesentlig punkt. Ordet «bør» i § 12 ble ved revisjonen i 1991 erstattet av ordet «må». Denne endring var i samsvar med den holdning og det syn som var kommet til uttrykk gjennom disiplinærmyndighetenes praksis.

2) Første ledd er en presisering av det som følger av pkt. 2.1.1. Har advokaten en personlig interesse i saken, som ikke er sammenfallende med klientens, er det klart at han ikke kan påta seg oppdraget. Ringdal (s. 14) nevner som eksempel at advokaten som deltaker i et boligfellesskap må kunne opptre for fellesskapet hvor alle deltakere har felles interesse, men hvis advokatens økonomiske interesse ikke er sammenfallende med klientens interesse, må han avstå fra å opptre, f.eks. i en tvist om fastsettelse av leie eller fordeling av utgifter i boligfellesskapet.

3) Personlige økonomiske interesser vil ofte være knyttet til annen næringsvirksomhet enn advokatvirksomheten som advokaten er involvert i, enten som aktiv deltaker eller som passiv investor. Det kan være virksomhet med tilknytning til motparten, egen klient eller andre, jfr. kommentaren til pkt. 2.1.1 ovenfor.

Andre eksempler på økonomiske interesser som er uforenlige med oppdraget, fremgår av pkt. 2.1.2 annet ledd og pkt. 3.3.2 og 3.3.3. Hvilken betydning det kan ha at advokatens salær er gjort betinget av et bestemt utfall, er nærmere behandlet av Sogn s. 180.

4)Hvor advokatens personlige økonomiske interesse er sammenfallende med klientens interesser, kan advokaten ikke påta seg oppdraget hvis hans interesse kan påvirke hans uavhengige stilling som advokat. En slik økonomisk særinteresse kan medføre at advokatens evne til å opptre som en objektiv rådgiver for klienten blir svekket.

5) Første punktum i annet ledd fastsetter at advokaten ikke må gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av saken ved helt eller delvis å overta klientens krav. Dette må naturlig forstås slik at det gjelder overtakelse av det krav som er gjenstand for oppdraget. Bestemmelsen i annet ledd første punktum har for øvrig nær sammenheng med reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

6) Forbudet i annet punktum mot å påta seg kausjon for klienter kom inn ved revisjonen av de etiske regler i 1967. Halvorsen (s. 101) opplyser at bakgrunnen bl.a. var en uttalelse avgitt av styret i Oslo krets i 1948. Det ble i denne uttalelsen vist til tilfelle hvor advokaten som ledd i et oppdrag ordnet lån for sin klient og selv påtok seg kausjonsansvar for lånet. Som eksempel ble nevnt at advokater som ledd i gårdsbestyrelse hadde stilt seg som garantist for lån som ble opptatt for å finansiere vedlikeholds- eller utbedringsarbeider på gården. Som en generell begrunnelse for et forbud anføres det at «sakføreren bør unngå å påta seg slikt ansvar for ikke å bli beskåret i sin uavhengighet overfor klienten».

7) Siste punktum i pkt. 2.1.2 annet ledd inneholder en varslingsregel. Representerer advokaten helt eller delvis egne økonomiske interesser, skal han gjøre sine medkontrahenter og andre interesserte oppmerksom på dette.

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2002-30 (Aust-Agder krets mfl.)
Da advokaten hadde anlagt saken mot feil saksøkt, ble søksmålet trukket, og advokatens klient ble pålagt å betale motpartens saksomkostninger. Da det feilaktige saksanlegg skyldtes en feilvurdering fra advokatens side, hadde advokaten blitt enig med klienten om at han ikke skulle kreve salær for eget arbeid samt betale motpartens omkostninger hvis beløpet oversteg kr 20.000,-. De ilagte saksomkostninger beløp seg til kr 20.930,-. Disiplinærutvalget la til grunn at sannsynligheten var stor for at advokaten ville ha kunnet blitt holdt erstatningsansvarlig som følge av det feilaktige søksmål. Det var da i strid med pkt. 2.1.2 å gi klienten råd om deling av motpartens saksomkostninger da advokaten hadde en klar egeninteresse i det råd som ble gitt. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.)

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-60 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
God advokatskikk. Rettslig klageinteresse, klage på motpartens advokat. Egen økonomisk interesse. Det legges til grunn at klage på motpartens advokat reserveres for de tilfelle der advokaten har gått frem på en uakseptabel måte ovenfor motparten, lenger enn hva som må aksepteres ut fra den motpartsrollen advokaten har. Utvalget kunne ikke se at advokaten hadde blandet egne økonomiske interesser med klientens, konsekvensen ville være at advokaten fikk et tilleggsoppdrag. Om dette skulle innebære brudd på Regler for god advokatskikk ville dette være å gi regelen et for omfattende virkeområde. Klagen ble avvist.

ADA-2007-D99 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke handlet i strid med Regler for god advokatskikk ved å ha bistått klager i domenesaken mot et selskap indirekte eiet av selskapskonstellasjoner hvor partnere i innklagedes advokatfirma var tillitsvalgt. Disiplinærnemnden fant ikke at klager på noen måte har dokumentert eller på annen måte sannsynliggjort at innklagede hadde opptrådt kritikkverdig.

ADA-2007-18 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-2007-40 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten hadde videreformidlet navnet på en megler i et eiendomsmeglerforetak som advokaten selv var faglig leder i. Dette var etter disiplinærutvalgets syn ikke i strid med Regler for god advokatskikk. Disiplinærutvalget kom til at advokaten for øvrig også hadde ivaretatt sin klients interesser på en tilfredsstillende måte.

2.1.3 1)
En advokat må ikke organisere sin virksomhet på en måte som medfører at han ikke fritt og uavhengig 2) kan rådgi og bistå sine klienter eller slik at hans uavhengighet på annen måte 3) blir svekket.

1) Pkt. 2.1.3 ble innført i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. Bestemmelsen supplerer domstolslovens regler om organisering av advokatvirksomhet. Det som er uttalt i pkt. 2.1.3, følger i og for seg av de alminnelige regler om uavhengighet. Man fant det likevel hensiktsmessig å innta en særbestemmelse om organisering av advokatvirksomhet i pkt. 2.1. Som begrunnelse er det i Etikkutvalget, Innstilling (s. 15) vist til den utvikling som har funnet sted – og som stadig finner sted – når det gjelder organisering av advokatvirksomhet på nye måter og med nye samarbeidskonstellasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Det er påpekt at denne utviklingen har sammenheng med den generelle samfunnsmessige utvikling og en endret markedssituasjon for advokatene med skjerpet konkurranse og at prinsippet om advokatens uavhengighet da lett kan komme i bakgrunnen i bestrebelsene etter å tilpasse seg de endringer som finner sted. En særbestemmelse om organiseringen av advokatens virksomhet kan motvirke dette og skape økt bevissthet om at hensynet til advokatens uavhengighet må ivaretas.
Pkt. 3.2.6 omtaler hvordan bestemmelsene om interessekonflikter gis anvendelse på fellesskap.

2) Pkt. 2.1.3 ivaretar advokatens uavhengighet i flere relasjoner. For det første gjøres det klart at advokaten ikke ved avtaler eller på annen måte kan organisere sin virksomhet på en måte som medfører begrensninger i advokatens muligheter for å bistå klienten på beste måte. Dette medfører at advokaten ikke vil kunne inngå avtaler om samarbeid med andre advokater eller profesjoner, som forutsetter eksklusivitet slik at advokaten hvis det i saken er behov for andres bistand, ikke fritt kan velge ut fra klientens interesser hvem han skal henvende seg til.

3) Dernest følger det av bestemmelsen at advokaten gjennom organiseringen av sin virksomhet må sørge for at hans uavhengighet heller ikke på annen måte blir svekket. Dette innebærer bl.a. at advokaten ved utformingen av avtaler om samarbeid med andre advokater eller profesjoner må sørge for at han ikke forplikter seg på en måte som svekker hans uavhengige stilling i forhold til oppdrag og klienter han får som følge av samarbeidet. Advokaten må således sørge for at han har den nødvendige uavhengighet både når det gjelder spørsmålet om han skal påta seg oppdraget og hvorledes oppdraget skal utføres. Det følger for øvrig av domstolsloven § 232 første ledd siste punktum at et advokatselskap, hvor advokaten er deltaker, ikke kan instruere advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget.

Er advokatens virksomhet organisert i et selskap hvor advokaten arbeider sammen med andre, kan krav eller forventninger om inntjening legge et press på advokaten som kan påvirke utførelsen av de oppdrag han får. Domstolloven har regler om organisering av advokatvirksomhet som skal ivareta advokatens uavhengighet i forhold til selskapets eiere. Etter domstolloven § 231 kan selskaper som driver advokatvirksomhet, bare eies av personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste. Domstolloven suppleres av Regler for god advokatskikk. Det følger av disse regler at advokaten under utførelsen av det enkelte oppdrag ikke må la seg påvirke av press fra kolleger eller andre han arbeider sammen med, verken når det gjelder inntjening eller andre forhold. I praksis blir det særlig viktig at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg styre av økonomiske overlegninger fra sine kolleger i advokatfellesskapet.

2.2 Tillitsforhold 1)
I sin virksomhet er advokaten avhengig av tillit 2) som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet 3) er hevet over tvil.

1) Bestemmelsen kom inn i våre etiske regler ved revisjonen i 1991 og har sitt forbilde i pkt. 2.2 i CCBE-reglene.

2) Bestemmelsen fastslår for det første at advokaten i sin virksomhet er avhengig av tillit og for det annet at slik tillit bare kan foreligge hvis det ikke er tvil om advokatens hederlighet og integritet. At advokatens virksomhet er avhengig av tillit, krever ingen nærmere begrunnelse. Det sier seg selv at advokaten ikke kan utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte hvis han ikke har klientens tillit. Men advokaten er i sin virksomhet også avhengig av at andre har tillit til hans opptreden og de uttalelser han gir. Advokaten vil vanskelig kunne ivareta sin klients interesser hvis han ikke har tillit hos domstolene, offentlige myndigheter eller andre han har kontakt med i sitt oppdrag for klienten.

Punkt 2.2 har nær sammenheng med pkt 1.3, jfr. ovenfor. Opptreden som skader standens og yrkets anseelse, vil også gå ut over tilliten til advokaten, jfr. praksis referert under pkt. 1.3. Helt klart gjelder dette lovstridige handlinger, f. eks. at man ikke følger reglene om behandling av klientmidler eller leverer fingerte timelister i saker hvor det offentlige dekker advokatens salær. Også lovovertredelser som ikke har sammenheng med yrkesutøvelsen, kan medføre tap av tillit. Folk flest forventer at en advokat, på samme måte som en dommer, holder seg innenfor lovens rammer og vil anse det som en karakterbrist hvis advokaten begår lovbrudd. Også opptreden som ikke er direkte lovstridig, men som anses som etisk klanderverdig, vil kunne føre til at advokatens hederlighet trekkes i tvil, f. eks. alvorlige brudd på bestemmelsene om salærberegning i Regler for god advokatskikk.
Pkt. 2.2 må også ses i sammenheng med bestemmelsene under kap. 2.4. Advokatens opptreden i media påvirker allmenhetens syn på standen. Det bildet som blir skapt av advokatene og deres virke, har derfor stor betydning for den tillit advokatene skal ha.

3) Advokatens integritet beskyttes bl.a. av reglene om advokatens uavhengighet, jfr. pkt 2.1, 2.1.1 og 2.1.2 ovenfor. Sørger ikke advokaten for å ivareta sin frie og uavhengige stilling, vil det lett kunne bli reist spørsmål om hans hederlighet eller integritet, f. eks. hvis egne økonomiske interesser blandes sammen med klientens interesser.

Integritet forutsetter at advokaten ikke lar seg påvirke av andre hensyn enn hensynet til egen klient. Viktigheten av at klientene og andre har tillit til advokatene fremheves ofte av disiplinærmyndighetene i forhold til reglene om inntressekonflikter, jfr. kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.1 og 3.2.2.

I pkt 1.2 tredje ledd er det fastsatt at advokaten ikke bør identifisere seg med sin klient. Som nevnt vil det kunne bli oppfattet som en form for identifikasjon hvis advokaten formulerer seg slik at han innestår personlig for klientens syn eller går god for klientens handlemåte. En slik opptreden kan medføre tvil om advokatens integritet og uavhengighet i forhold til klienten. Det er viktig at advokaten ivaretar sin faglige integritet, også når det gjelder de juridiske argumenter som fremføres (se til illustrasjon avgjørelsen i U Bind VII (Oslo 1995 s. 440), referert under Regler for god advokatskikk pkt 1.2).

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2007-D44 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

 

2.3 Fortrolighet

Bestemmelsene om taushetsplikt og plikt til fortrolighet (diskresjonsplikt) ble flyttet til pkt. 2.3 i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Ved revisjonen i 2001 ble bestemmelsene vesentlig omarbeidet. Et nytt pkt. 2.3.1 ble føyd til, og ordet «diskresjon» ble erstattet med «fortrolighet». Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.1 har nå en utforming som i hovedsak er i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i pkt. 2.3 i CCBE Code of Conduct.

En bred fremstilling av reglene om taushetsplikt for advokater er gitt av Knut Svalheim i «Advokaters taushetsplikt» (Universitetsforlaget 1996). Av eldre litteratur kan det særlig vises til Georg Lous: «Sakføreres taushetsplikt» (Oslo 1960).

2.3.1
Det er av sentral betydning for advokatens virke at klienter og andre kan gi advokaten opplysninger som advokaten er forpliktet 1) til ikke å meddele videre. Advokatens plikt til å behandle opplysningene fortrolig, er en nødvendig forutsetning for tillit og er således en grunnleggende og overordnet rett og plikt for advokaten.
Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse 2) fra statens side.

1) Dette punktet stadfester betydningen av advokatens taushets- og fortrolighetsplikt. Skal advokaten kunne utføre sin oppgave og bistå klienten på en best mulig måte, er det nødvendig at han får alle opplysninger som er av betydning. Dette forutsetter at advokaten har klientens tillit, slik at klienten vet at han trygt kan gi advokaten alle opplysninger i forvissning om at disse ikke vil bli brakt videre uten hans samtykke. Det samme gjelder opplysninger advokaten innhenter eller mottar fra andre enn klienten. Også her vil advokatens plikt til å behandle opplysningene fortrolig være en grunnleggende forutsetning.

Taushets- og fortrolighetsplikten er nødvendig for at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver i rettspleien. Advokaten ville ellers ikke kunne bistå sine klienter på en effektiv måte, verken i straffesaker eller i sivile saker.
Taushetsplikten er en rettssikkerhetsgaranti og en forutsetning for et fungerende rettssamfunn. Den er således av stor samfunnsmessig betydning, foruten at den ivaretar klientens og advokatens interesser. Dette gjelder også i tilfeller hvor det ikke foreligger konflikter. Gjennom sin rådgivning vil advokaten kunne forebygge konflikter og avverge ulovlige handlinger. En klient ville neppe søke advokatens råd, f. eks. om en handling ville være ulovlig eller ikke, hvis han ikke var sikker på advokatens taushet.
Etikkutvalget har i en uttalelse av 19. desember 2006 frarådet utøvelse av vanlig advokatpraksis i åpent kontorlandskap. Uttalelsen baserer seg på en henvendelse fra ”husadvokater” i en næringslivsorganisasjon.

2) Pkt. 2.3.1 ble føyd til ved revisjonen i 2001 for å understreke og fremheve taushetspliktens samfunnsmessige betydning i rettspleien. Det ble i den forbindelse uttalt (jfr. Etikkutvalget, Innstilling s. 20) at pkt. 2.3.1 annet ledd måtte ses på bakgrunn av de forsøk på innhugg i taushetsplikten som fra tid til annen ble gjort ut fra i og for seg aktverdige formål, som bekjempelse av organisert kriminalitet, narkotikaforbrytelser, incest osv. Det ble antatt at bestemmelsen ville medvirke til økt bevissthet om den betydning taushetsplikten har i et rettssamfunn og motvirke at det finner sted en uthuling av taushetsplikten.

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2006-D97 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2006-D167 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2006-61 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-2007-D114 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2008-D10 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde på spørsmål fra media uttalt at han ikke var løst fra taushetsplikten fra sin tidligere klient. Disiplinærutvalget kom til at dette var i strid med bestemmelsene om taushetsplikt i Regler for god advokatskikk og ila advokaten en advarsel. Disiplinærnemnden kom i sin behandling av saken til at det ikke var grunnlag for å si at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk. Disiplinærnemnden uttalte at man i visse situasjoner måtte kunne henvise til at man ikke var fritatt fra sin taushetsplikt.

2.3.2 1)
En advokat skal overholde den taushetsplikt som han er pålagt gjennom lovgivningen 2).
Opplysninger 3) advokaten blir kjent med 4) i sitt virke som advokat 5), må behandles fortrolig 6) også når opplysningene ikke omfattes av hans lovbestemte taushetsplikt 7). Plikten til fortrolighet er ikke tidsbegrenset 8).

1) Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 skiller mellom den lovbestemte taushetsplikten som advokaten har og advokatens fortrolighetsplikt. Taushetsplikten er regulert i lovgivningen. Fortrolighetsplikten går lenger enn taushetsplikten og gjelder også opplysninger som ikke er omfattet av den lovbestemte taushetsplikten, jfr. pkt. 2.3.2 annet ledd.

2) Den sentrale lovbestemmelse som omhandler advokaters taushetsplikt, er straffeloven § 144. Det er her fastsatt at advokater mfl. «som rettsstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder». Som det fremgår retter straffebudet seg bare mot «hemmeligheter» som er «betrodd» advokaten. At det må dreie seg om hemmeligheter, medfører at opplysninger som er alminnelig kjent eller allment tilgjengelig ikke omfattes av taushetsplikten. For øvrig stilles det intet krav til opplysningenes art. Taushetsplikten er fullstendig og gjelder uavhengig av om opplysningene er av personlig art, om de er uheldige eller skadelige for den som gir opplysningene eller om opplysningene er relevante for advokatens oppdrag.

Kravet til at opplysningene må være «betrodd» advokaten, medfører at opplysninger som advokaten har fått kunnskap om på annen måte, faller utenfor. Hvor grensen går mellom opplysninger som er betrodd advokaten og opplysninger som advokaten har fått vite om på annen måte, er tvilsomt og vanskelig å fastlegge i praksis, jfr. Svalheim s. 112 flg. Eksempel på opplysninger som ikke anses å være betrodd advokaten, kan være opplysninger som relaterer seg til kontraktsforholdet mellom advokaten og klienten. I en beslutning gjengitt i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 191 kom Disiplinærnemnda til at det ikke var brudd på taushetsplikten at en advokat hadde fortalt en venn av klienten at det var tvist om betaling av advokatens salær. I en avgjørelse fra samme år i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 300 la Disiplinærnemnda til grunn at en advokat må kunne meddele retten at det har oppstått et motsetningsforhold mellom ham og klienten som begrunnelse for at advokaten ser seg nødt til å trekke seg som prosessfullmektig.

Det følger av det ovenstående at en advokat vil kunne gå til domstolene for å inndrive et ubetalt salærkrav. Advokaten vil imidlertid ikke kunne underbygge eller sannsynliggjøre sitt krav ved å røpe taushetsbelagte opplysninger. Også her hvor advokaten selv er part, antas det som sikkert at tvistemålsloven § 205, nå tvistelovens § 22-5, gjelder, jfr. Svalheim s. 116. En advokat kan heller ikke overlevere saksdokumenter til fylkesmannen for å underbygge sitt salærkrav i forbindelse med søknad om fri rettshjelp uten klientens samtykke, jfr. uttalelsen gjengitt i U bind II (Hovedstyret 1977) s. 110 samt uttalelse fra Hovedstyret gjengitt i Norsk Advokatblad 1983 nr. 2 s. 62 og Justisdepartementets rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp kap. XIII pkt. 1.
Hvorledes betroelsen skjer er uten betydning. Taushetsplikten omfatter selvfølgelig også overlevering av dokumenter, disketter, fotografier etc. og overføring av datafiler. Også opplysninger som klienten mer eller mindre ufrivillig røper for advokaten, må anses som betrodde, jfr. Svalheim s. 113.

I tillegg til straffeloven § 144 er det en rekke særbestemmelser om taushetsplikt i spesiallovgivningen, som har stor praktisk betydning for advokater selv om de også gjelder for andre. Slike bestemmelser er f. eks. eiendomsmeglingsloven (lov av 29. juni 2007 nr. 73) § 3-6, konkursloven (lov av 8. juni 1984 nr. 58) § 160 og forvaltningsloven (lov av 10. februar 1967) § 13 b. For privatansatte advokater kan det også gjelde særlige taushetspliktsbestemmelser, f. eks. forretningsbankloven (lov av 24. mai 1961 nr. 2) § 18.

Forholdet mellom taushetsplikten og vitneplikten er regulert i prosesslovgivningen. Både tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119 fritar advokater for vitneplikt når det gjelder noe «som er betrodd dem i deres stilling». Tilsvarende bestemmelser gjelder for plikt til utlevering av dokumenter og for beslag, jfr. tvisteloven § 21-5 og kap. 22, straffeprosessloven § 204 første ledd og straffeprosessloven § 210.

Taushetsplikten etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 omfatter bare det som er betrodd advokaten i hans «egentlige advokatvirksomhet», d.v.s. som prosessfullmektig, juridisk rådgiver eller hjelper. Betroelser i forbindelse med eiendomsmegling, formuesforvaltning, forretningsførsel, bobestyrelse, inkassovirksomhet, styreverv m.v. faller utenfor, jfr. nærmere Svalheim s. 67 flg. Når det gjelder bestemmelsen om beslag i straffeprosessloven § 204 og adgangen til å foreta ransaking hos en advokat som tredjemann i medhold av straffeprosessloven § 119 er Høyesteretts kjennelse i Rt. 1996 s. 1081 av særlig interesse. Begjæringen ble ikke tatt til følge, og kjæremålsutvalget fant ikke at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil når lagmannsretten hadde uttalt at det som utgangspunkt var en presumsjon for at dokumenter og tilsvarende som befinner seg på kontoret hos en frittstående privatpraktiserende advokat, er undergitt taushetsplikt og dermed beslagforbud etter § 204.

I forhold til tvistemålsloven § 205 har Høyesteretts Kjæremålsutvalg (kjennelse av 22.12.2000) fastslått at taushetsplikten også omfatter utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. Det avgjørende i forhold til bestemmelsen er om det arbeid advokaten utfører for sin oppdragsgiver eller arbeidsgiver, er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet. Ansatte advokaters taushetsplikt er nærmere behandlet av Anne Rogstad i Tidsskrift for Forretningsjus 2003 s. 3.

Taushetsplikten gjelder ikke uten unntak. Som andre har advokater en opplysningsplikt når det gjelder å forhindre alvorlige forbrytelser, jfr. straffeloven § 139 og for å hindre at uskyldige blir straffet, jfr. straffeloven § 172 og straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Også ellers i lovgivningen er det spredte eksempler på opplysnings- eller meldeplikt som gjelder uavhengig av taushetsplikten. I advokatforskriften § 4-5 om Tilsynsrådets kontroll med advokatvirksomhet er det i annet ledd fastsatt at en advokat plikter å gi Tilsynsrådet de opplysninger som er nødvendige for kontrollen uten hinder av taushetsplikt. Hvitvaskingsloven (lov av 6.mars 2009 nr.11) har bestemmelser om plikt til rapportering av mistenkelige forhold som med visse begrensninger også gjelder for advokater.

3) I Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 annet ledd er det fastsatt at advokaten må behandle opplysninger fortrolig også når disse ikke er omfattet av hans lovbestemte taushetsplikt. Fortrolighetsplikten omfatter enhver opplysning som advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat. Denne plikten er således ikke begrenset til hemmeligheter eller betroelser. Men opplysninger som er offentlig kjent eller allment tilgjengelig omfattes heller ikke av fortrolighetsplikten, jfr. Ringdal s. 16. Som eksempel på opplysninger som er blitt ansett omfattet av fortrolighetsplikten, men ikke av taushetsplikten etter straffeloven § 144, kan det vises til avgjørelsen i U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 313.

4) Fortrolighetsplikten gjelder uansett hvorledes opplysningene er kommet til advokatens kunnskap, jfr. formuleringen «blir kjent med i sitt virke som advokat». Plikten gjelder altså også opplysninger advokaten mottar uten at han selv har tatt noe initiativ for å innhente opplysningene.

5) Opplysninger som advokaten mottar som privatperson uten sammenheng med advokatvirksomheten, omfattes imidlertid ikke.

6) Fortrolighetsplikten er ikke absolutt på samme måte som taushetsplikten. Advokaten står her friere til selv å vurdere om og i hvilken grad han skal gå ut med opplysninger, men opplysningene må som påpekt av Ringdal (s. 16) ikke benyttes utenfor det forhold eller utover det formål som de var skaffet til veie for. For øvrig må advokaten treffe sin beslutning om utlevering av opplysninger på grunnlag av et forsvarlig skjønn hvor opplysningenes art, hvem opplysningene gjelder eller stammer fra, formålet med utleveringen og måten dette vil skje på, vil være sentrale momenter, jfr. Svalheim s. 33 og Bernhardt s. 263. Bruk eller utlevering av opplysninger må aldri skje på en måte som medfører at flere eller andre personer blir kjent med opplysningene enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser.

7) Det er tvilsomt i hvilken grad advokatens egne vurderinger og råd omfattes av taushetsplikten i straffeloven § 144, bortsett fra i de tilfeller hvor det ikke er mulig å gi opplysninger om advokatens vurderinger og råd uten samtidig å røpe taushetsbelagte opplysninger. Advokatens vurderinger og råd kan vanskelig sies å være opplysninger betrodd av advokaten selv om disse bygger på opplysninger som er blitt betrodd advokaten, jfr. Svalheim s. 120 flg. Derimot er det ikke tvilsomt at en advokats vurderinger og råd vil omfattes av fortrolighetsplikten. Riktignok refererer fortrolighetsplikten, slik den er fastsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2, seg til opplysninger som advokaten «blir kjent med i sitt virke». Men her kan man ikke legge avgjørende vekt på ordlyden. Det avgjørende må være fortrolighetspliktens formål og vernet om tillitsforholdet mellom advokat og klient. Illustrerende er en beslutning av disiplinærutvalget i Oslo krets gjengitt i U bind IV (Oslo krets 1986) s. 361. Her var advokatens brev til klienten gjengitt i en avis som følge av at advokaten hadde behandlet brevet på en uforsvarlig måte. Disiplinærutvalget uttalte her: «En advokats diskresjonsplikt omfatter ikke bare de råd han gir klienten, men også hans vurderinger og meninger om saken. Om slike forhold skulle komme ut, kunne det rokke ved det tillitsforhold som nødvendigvis må bestå mellom advokat og klient». Se også avgjørelsen i ADA-2003-9 (Oslo krets).
Også det forhold at en klient har oppsøkt advokaten, kan etter omstendighetene i seg selv være en «hemmelighet» som er beskyttet av taushetsplikten etter straffeloven § 144. Hvor langt taushetsplikten etter straffeloven går når det gjelder selve klientforholdet, er imidlertid uklart, jfr. Svalheim s. 103 flg. Klart er det at klientforholdet vil måtte betraktes som en hemmelighet hvis dette ikke kan røpes uten at taushetsbelagte opplysninger samtidig gjøres kjent.
I forhold til straffeprosessloven § 119 har Høyesterett lagt til grunn at selve klientforholdet som sådant ikke er omfattet av forklaringsforbudet da dette ikke kan anses som noe som er «betrodd» advokaten. Forbudet mot å gi forklaring inntrer imidlertid hvis kunnskap om klientforholdet vil kunne lede til at opplysninger som klienten har betrodd sin advokat, derved blir kjent (Rt. 1999 s. 911).
At opplysninger om eksistensen av et klientforhold er omfattet av advokatens fortrolighetsplikt, er ikke tvilsomt. Illustrerende er en beslutning fra 1988 gjengitt i U bind V (Oslo krets 1988) s. 149. Her nektet advokaten å oppgi navnet på sin klient, som ønsket å være anonym, overfor motpartens advokat som ba om å få navnet opplyst for å kunne begjære midlertidig forføyning overfor klienten. Disiplinærutvalget kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å oppgi klientens identitet og uttalte at den «forpliktelse til diskresjon som advokaten har påtatt seg overfor sin klient, må veie tyngre enn motpartens ønske om å få vedkommendes identitet avslørt».
Hvis eksistensen av klientforholdet ikke er forutsatt å være hemmeligholdt, er det et spørsmål i hvilken grad advokaten kan gi opplysninger som gjelder kontraktsforholdet mellom ham og klienten. Særlig praktisk er dette hvis klienten misligholder sine forpliktelser overfor advokaten eller det ellers oppstår et motsetningsforhold mellom dem. Som nevnt ovenfor kan opplysning om at klienten har misligholdt sine forpliktelser ikke sies å være betrodd advokaten og omfattes derfor ikke av taushetsplikten etter straffeloven § 144. I den avgjørelse i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 191 som det er referert til ovenfor, kom Disiplinærnemnda også til det resultat at advokaten heller ikke hadde brutt plikten til fortrolighet ved å opplyse om misligholdet. Avgjørelsen kritiseres av Svalheim (s. 116), som mener at det ikke var noen aktverdig grunn for at advokatens opptreden ikke skulle være omfattet av fortrolighetsplikten. Det samme kan også sies om beslutningen i ADA-1997-D65 (Disiplinærnemnden) hvor Disiplinærnemnden kom til etter en konkret vurdering at det ikke var i strid med god advokatskikk at advokaten hadde opplyst til en journalist at han hadde trukket seg fra saken på grunn av manglende betaling.
Formålet med taushetsplikten er først og fremst å beskytte klientens interesser. Men også andre som betror seg til advokaten, kan ha behov for vern. Det er ikke tvilsomt at den som oppsøker en advokat for å få råd, er beskyttet av taushetsplikten, både etter straffeloven § 144 og bestemmelsene i prosesslovgivningen, selv om noe klientforhold ikke oppstår fordi advokaten ikke påtar seg oppdraget. På den annen side er det klart at klientens motpart ikke har krav på beskyttelse i henhold til taushetspliktbestemmelsene i tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119, jfr. Rt. 1967 s. 847. Det samme antas å gjelde også i forhold til straffeloven § 144, jfr. Svalheim s. 58-59 og avgjørelse i U VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 181. Fortrolighetsplikten vil derimot i utgangspunktet også omfatte opplysninger som advokaten mottar fra klientens motpart og opplysninger om motparten som advokaten har mottatt fra egen klient eller andre, jfr. avgjørelsen i ADA-2003-D37 (Disiplinærnemnden). Men som nevnt ovenfor innebærer ikke fortrolighetsplikten noen absolutt plikt til hemmelighold, og hensynet til egen klient må gå foran hvis klientens interesser i forhold til motpartens interesser tilsier dette. Er motparten tidligere klient hos advokaten, gjelder selvfølgelig både taushetsplikten og fortrolighetsplikten i forhold til opplysninger som advokaten har mottatt i forbindelse med tidligere oppdrag for motparten, jfr. ADA-2003-D48 (Disiplinærnemnden).
Et praktisk forekommende tilfelle er opplysninger som meddeles advokaten ved en feil fra motparten eller motpartens advokat. I hvilken grad slike opplysninger er omfattet av taushets- og fortrolighetsplikten, er drøftet av Disiplinærnemnda i en beslutning inntatt i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438. Her hadde en telefaks fra en klient til hans advokat blitt feilsendt til motpartens advokat. Spørsmålet var om sistnevnte advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha lest innholdet og ikke makulert telefaksen da han ble bedt om det av motpartens advokat. Disiplinærnemnda fant at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og at han heller ikke var forhindret fra å benytte seg av opplysningene i faksen. Disiplinærnemnda la avgjørende vekt på at avsenderen måtte ha risikoen for feil som var begått av ham selv. Nemnda ga imidlertid uttrykk for at dersom avsenderen var blitt klar over feilsendingen og hadde rukket å varsle mottakeren om dette før faksen var lest, ville det ha vært i strid med god advokatskikk å lese faksen og benytte seg av dens innhold.
Det er tvilsomt i hvilken grad personer som betror advokaten opplysninger og som ikke står i noe motsetningsforhold til klienten, har krav på vern etter straffeloven § 144 og etter bestemmelsene i prosesslovgivningen. I sin drøftelse av spørsmålet tar Svalheim utgangspunkt i taushetspliktens formål, som er å verne det rettssøkende publikum, og anfører at tredjemenn som hovedregel ikke har krav på et selvstendig vern, jfr. Svalheim s. 63. Som eksempel på tredjemenn som kan være beskyttet av taushetsplikten, nevner Svalheim klientens nærmeste, f. eks. hvor klienten er et barn og advokaten mottar opplysningene fra barnets foreldre.
Det er derimot sikkert at tredjemenn er omfattet av advokatens fortrolighetsplikt. Vernet er sterkere jo nærmere vedkommende står klienten. I særlige tilfelle kan endog fortrolighetsplikten gjelde overfor egen klient. Illustrerende er her en beslutning inntatt i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 50. Her ble fortrolighetsplikten ansett brutt ved at advokaten i en barnevernssak hadde utlevert til sin narkomane klient dokumenter med sensitive opplysninger som stammet fra klientens foreldre. Disiplinærutvalget fant at advokaten hadde brutt fortrolighetsplikten i forhold til klientens foreldre. Denne avgjørelsen gjelder nok et unntakstilfelle. Hovedregelen må ellers være at advokaten må stå fritt til å gi opplysninger han henter inn, videre til klienten. Men har advokaten mottatt et dokument på det vilkår at dokumentet ikke skal gjøres kjent for klienten, er advokaten bundet av dette. Ønsker advokaten ikke å komme i en slik situasjon, må han avslå å motta dokumentet, jfr. beslutningen i ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden).
Taushets- og fortrolighetsplikten kan oppheves ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Det gjelder intet formkrav for samtykket. Det kan også gis ved konkludent adferd eller passivitet. Men det må kreves at det fremstår som klart at klienten gir avkall på sin rett til taushet og at det er klart hva samtykket omfatter. I praksis vil eventuell bevistvil om samtykke er gitt, lett gå ut over advokaten, særlig hvis det gjelder sensitive opplysninger. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 477.
Et eksempel på underforstått samtykke eller samtykke ved konkludent adferd er det når klienten selv innstevner advokaten som vitne. Advokaten må da anses løst fra sin taushetsplikt, jfr. Rt. 1992 s. 949. Klienten kan ikke ensidig begrense advokatens forklaringsplikt til å gjelde visse sider av saken under henvisning til taushetsplikten. Advokatens forklaring må gjelde alle forhold som kan ha bevisverdi i saken, med mindre motparten samtykker i en avgrenset forklaring, jfr. Rt. 2001 s. 1113.
En særlig problemstilling gjelder situasjonen når klienten går til angrep på advokaten, f. eks. ved å reise erstatningssøksmål eller klagesak overfor disiplinærorganene. Her antas det at det i selve aksjonen fra klienten må innfortolkes en frigivelse av advokaten fra taushetsplikten vedrørende det forhold saken gjelder. Men dette gjelder bare så langt det er nødvendig for å kunne forsvare seg mot klientens anklager. For øvrig må advokaten være bundet av taushets- og fortrolighetsplikten. Det samme må gjelde hvis klienten går ut med kritikk av advokaten i media. Her kan man ikke uten videre innfortolke et samtykke til at advokaten skal være fritatt fra taushetsplikten.
Men er det beskyldninger av sterkt infamerende karakter, er det et spørsmål om ikke advokaten må gis anledning til å forsvare seg ut fra nødrettsbetraktninger.

8) Taushetsplikten og plikten til fortrolighet gjelder uten noen form for tidsbegrensning. Når det gjelder fortrolighetsplikten, er dette fastsatt i siste punktum i pkt. 2.3.2 annet ledd. I dommen inntatt i Rt. 1983 s. 430 har Høyesterett fastslått at taushetsplikten også gjelder etter at klienten er død. Det var imidlertid dissens om taushetsplikten kunne tilsidesettes ved en interesseavveining. Flertallet (tre dommere) kom til at det ikke var hjemmel for en slik interesseavveining. Også plikten til å behandle opplysninger fortrolig etter Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 må gjelde etter at klienten er død. Men her følger det av fortrolighetspliktens innhold at det kan foretas en interesseavveining som medfører at plikten må vike.
Er klienten et selskap og selskapet blir oppløst, er det mer tvilsomt om taushetsplikten fortsatt gjelder. Se nærmere om dette Svalheim s. 143 flg.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Hovedstyret 1977) s. 110
Uttalt at en advokat ikke kan overlevere saksdokumenter til andre uten klientens samtykke og at dette også gjelder ved søknad om fri sakførsel eller fritt rettsråd, samt ved eventuell kontroll av advokatens arbeidsoppgave i forbindelse med salærfastsettelsen. Klientens tillatelse må foreligge før eventuelle dokumenter som er nødvendige for søknaden, fremlegges for offentlig myndighet.

U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 313
Advokaten hadde på vegne av sin klient inngått avtale om salg av fast eiendom. Klienten valgte imidlertid å gå fra salget og trakk oppdraget tilbake. Advokaten overleverte kopier av deler av korrespondansen med klienten til kjøperens advokat for å vise at han ikke var skyld i tvisten som oppsto. Det ble lagt til grunn at det ikke dreide seg om stoff og opplysninger som kunne karakteriseres som «hemmeligheter» i straffelovens for stand. Å gi fra seg korrespondansen til en annen advokat ble likevel ansett som et brudd på fortrolighetsplikten.

U bind IV (Oslo krets 1986) s. 361
Advokaten hadde gitt kopier av et brev til en tidligere klient til en annen klient og to andre personer. Uttalt at en advokats fortrolighetsplikt omfatter ikke bare de råd som gis klienten, men også advokatens vurderinger og meninger om saken. Hvis slike forhold skulle komme ut, vil det kunne rokke ved det tillitsforhold som må bestå mellom advokat og klient. Advokaten hadde her på en særlig klanderverdig måte tilsidesatt Regler for god advokatskikk.

U bind V (Møre og Romsdal krets 1988) s. 143
Advokaten funnet å ha opptrådt i strid med straffeloven § 144 og Regler for god advokatskikk ved å ha gitt opplysninger til fylkeslegens kontor om klientens sykejournal i strid med klientens uttalte ønske. Påpekt at det er av særlig viktighet at taushetsplikten blir strengt overholdt når det gjelder opplysninger vedrørende en persons helseforhold.

U bind V (Oslo krets 1988) s. 149
Advokaten fremmet krav på vegne av en klient som hadde kjøpt et maleri, som klienten mente var falskt. Klienten hadde kjøpt maleriet gjennom en mellommann, og klientens navn ble ikke oppgitt da klienten ønsket å være anonym. Selgerens advokat anmodet kjøperens advokat om å oppgi kjøperens navn da selgeren ønsket å begjære midlertidig forføyning overfor kjøperen. Kjøperens advokat nektet å oppgi sin klients identitet under henvisning til sin fortrolighetsplikt. Utvalget kom til at kjøperens advokat ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å oppgi klientens identitet og uttalte at plikten til fortrolighet må veie tyngre enn motpartens ønske om å få identiteten opplyst.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 50
Advokatens klient var narkoman og hadde engasjert advokat for å få omgjort barnevernsnemndas vedtak om at han skulle plasseres i kollektiv for narkomane. Fra barnevernsnemnda fikk advokaten utlevert diverse dokumenter, bl.a. en epikrise med sensitive opplysninger fra klientens foreldre. Advokaten overleverte senere disse dokumentene til sin klient. Etter klage fra klientens foreldre fant disiplinærutvalget at advokaten hadde brutt sin fortrolighetsplikt ved å utlevere dokumentene til sin klient. Det ble uttalt at advokaten måtte ha vært klar over at de dokumenter det gjaldt, var av særlig sensitiv karakter og således måtte behandles med forsiktighet.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 191
Advokaten hadde fortalt en venn av klienten at det var tvist om betaling av advokatens salær. En slik opplysning var ikke omfattet av taushetsplikten etter straffeloven § 144. Da det ikke var gitt opplysninger om selve saken, men bare om spørsmålet om betaling av salær, fant Disiplinærnemnda i likhet med disiplinærutvalget at advokaten heller ikke hadde brutt sin fortrolighetsplikt. (Når det gjelder forholdet til fortrolighetsplikten, kritiseres avgjørelsen av Svalheim, s. 116).

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 300
Advokaten hadde i et brev til retten opplyst at han fratrådte som prosessfullmektig på grunn av motsetningsforhold mellom ham og klienten. Det ble i brevet ikke opplyst noe om hva som var årsaken til dette motsetningsforholdet. Advokaten ble ikke ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å gi retten en slik underretning.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438
Advokaten hadde mottatt en telefaks som ved en feil var sendt ham av motparten i stedet for til motpartens advokat. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å lese innholdet og ikke å ha makulert telefaksen etter å ha blitt bedt om det av motpartens advokat. Uttalt at advokaten heller ikke ville være forhindret fra å benytte seg av opplysningene i faksen. Mottakeren kunne ikke bebreides for å ha mottatt opplysningene, og avsenderen av faksen måtte ha risikoen for feil som var begått av ham selv. Det er presisert at avgjørelsen er basert på at advokaten ikke visste om feilsendingen da han leste telefaksen. Hadde avsenderen selv oppdaget feilen og varslet mottakeren før faksen var lest, ville mottakeren ikke ha hatt noen rett til å lese innholdet og heller ingen rett til å beholde faksen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 477
Klienten klaget over at hans advokat hadde oversendt en logopedrapport til motpartens (foreldrenes) advokat. Advokaten hevdet at det forelå samtykke til oversendelsen, noe klienten benektet. Disiplinærnemnda lot bevistvilen gå ut over advokaten og uttalte under henvisning til de følsomme opplysninger som rapporten inneholdt, at advokaten ikke burde ha oversendt denne uten å ha sikret seg klientens uttrykkelige samtykke på en slik måte at dette i ettertid lot seg dokumentere.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 181
Motparten i en tidligere sak tilskrev advokaten om saken, samt anmodet om advokatens bistand i en annen sak. Disiplinærnemnda uttalte at taushetsplikten også gjelder i forhold til den som søker råd hos advokat selv om advokaten ikke påtar seg oppdraget. Det var likevel ikke strid med taushetsplikten at advokaten som avslo oppdraget, informerte sin part da henvendelsen i det vesentlige omhandlet den sak partene var involvert i.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D65 (Disiplinærnemnden)
Uttalt at en advokat normalt bør unngå å opplyse til media grunnen til fratreden fra et oppdrag. Etter omstendighetene hadde advokaten likevel i dette tilfelle ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha opplyst til en journalist at han trakk seg fra saken fordi han ikke fikk oppgjør fra klienten.

ADA-1995-7 (Østfold og Follo krets mfl.)
I strid med plikten til fortrolighet å sende telefaks med sensitive personopplysninger til motparten på arbeidssted og i arbeidstid uten å forvisse seg om at adressaten befinner seg ved telefaksapparatet. Uttalt at det samme måtte gjelde en telefaks hvor det fremgikk at det var tvist om utøvelse av samværsretten selv om innholdet som sådant ikke var spesielt sensitivt.

ADA-1997-94 (Oslo krets)
Advokaten hadde brutt fortrolighetsplikten ved å sende telefaks til motparten uten å forsikre seg om at motparten alene fikk tilgang til faksen. Det ble fremholdt at i saker av så personlig art som barnefordelingssaker vil praktisk talt all skriftlig kommunikasjon være omfattet av fortrolighetsplikten selv om det som oversendes ikke inneholder direkte sensitive opplysninger.

ADA-1998-D1 (Disiplinærnemnden)
Ubetenksomt, men ikke ansett i strid med god advokatskikk å sende brev som gjaldt tilbud om kjøp av båt i et booppgjør pr. faks til adressatens arbeidssted uten å varsle adressaten på forhånd. Innholdet i brevet kunne ikke karakteriseres som sensitivt eller på annen måte bringe adressaten i forlegenhet eller miskreditt hos andre.

ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1.

ADA-1999-18 (Nord-Norge kretsene)
I strid med god advokatskikk å minne klienten på manglende betaling av salærregning på en slik måte at samtalen ble overhørt av utenforstående. Advokaten burde ha forvisset seg om at samtalen, som han hadde med klienten på en bensinstasjon, ikke ble overhørt av andre.

ADA-2003-D32 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i en pasientskadesak oversendt brev fra klientens hjelpeverge med fortrolige og sensitive opplysninger til motparten uten samtykke fra klienten. Dette var etter nemndens syn et alvorlig brudd på advokatens taushets- og fortrolighetsplikt, og advokaten ble meddelt irettesettelse.

ADA-2003-D37 (Disiplinærnemnden)
I sak mellom ektefeller i forbindelse med separasjon, barnefordeling og skifte hadde advokaten tilskrevet familiens bankforbindelse for å få opplysninger om motpartens bankkonto. Banken var også motpartens arbeidsgiver. Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 2.3.2 annet ledd da brevet til banken inneholdt personlige og sensitive opplysninger om motparten. Advokatens fremgangsmåte var heller ikke nødvendig for ivaretakelse av egen klients interesser da opplysningene om motpartens bankkonto kunne ha vært innhentet på en annen måte.

ADA-2003-D48 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden fant under dissens (4-1) at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk i en sak mot klageren ved å ha fremlagt et brev som stammet fra en tidligere sak hvor han bistod klageren. Uttalt at i sak mot tidligere klient må advokaten være meget varsom med å fremlegge korrespondanse og øvrige saksdokumenter fra tidligere oppdrag for motparten. I dette tilfelle hadde advokaten ikke opptrådt i strid med god advokatskikk da brevet ikke gjaldt eksklusiv og fortrolig informasjon mellom advokaten og hans tidligere klient. Brevet var i sin helhet blitt gjengitt i en tidligere dom, som var offentlig, og var således tilgjengelig for alle.

ADA-2002-13A  (Hordaland krets mfl.)
I klage til fylkesmannen over vedtak i en byggesak opplyste advokaten at han tidligere hadde representert klagerens ektefelle mot klageren i to rettssaker av svært personlig karakter. Klageren var medlem av det utvalg som hadde truffet vedtaket, som klagen til fylkesmannen gjaldt. Disiplinærutvalget kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk da utvalget fant å måtte legge til grunn advokatens forklaring om det motsetningsforhold som var oppstått mellom advokaten og klageren under befaringen i byggesaken og at dette kunne ha hatt negativ innvirkning på klientens sak. Utvalget bemerket likevel at advokaten kunne ha ivaretatt sin klients interesser uten å vise til at sakene hadde vært av personlig karakter.

ADA-2003-9 (Oslo krets)
Advokaten som hadde trukket seg fra oppdraget, meddelte fylkesmannen i brev vedrørende avregning av innvilget fri rettshjelp at han hadde frarådet klienten å gå videre med saken. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at advokatens faglige vurdering som meddeles klienten som ledd i et oppdrag, vil være omfattet av fortrolighetsplikten i pkt. 2.3.2 selv om vurderingen etter sitt innhold ikke nødvendigvis ville være omfattet av den lovbestemte taushetsplikten.

ADA-2003-37 (Oslo krets)
Advokaten utførte et inkassooppdrag for Kirke- og utdanningsdepartementet i forbindelse med at klagerens sønn hadde misligholdt betaling av festeavgift. Ved oversendelse av tvangssalgsbegjæringen til namsretten vedla advokaten kopi av klagerens skilsmisseoppgjør, som namsretten igjen fordelte til de berørte kreditorer. Dokumentet ble benyttet som bevis for eierforholdet til angjeldende eiendom. Klageren brakte saken inn for Datatilsynet, som konkluderte med at advokaten hadde brutt personopplysningsforskriften ved oversendelsen av den sensitive informasjonen til namsretten. Disiplinærutvalget kom likevel til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Utvalget fant at Datatilsynets tolkning av unntaksbestemmelsen var så vidt tvilsom at advokatens handlemåte i saken ikke var så kritikkverdig at utvalget ville betegne den som stridende mot god advokatskikk.

ADA-2005-D65 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Fortrolighetsplikt. Selv om ikke de opplysningene advokaten ble kjent med var underlagt den lovbestemte taushetsplikt, var de underlagt fortrolighetsplikten i Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2. Under tvil kom Disiplinærnemnden til at advokaten brøt bestemmelsen selv om Disiplinærnemnden forstod vanskelighetene i forhold til de valg advokaten sto ovenfor. En streng etterlevelse i forhold til taushets- og fortrolighetsplikten er imidlertid nødvendig.

ADA-2006-D167 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2006-20A (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
God advokatskikk. Kommunikasjon med klienter, massesøksmål. « No cure-no pay ». Der en advokat påtar seg et oppdrag for mange klienter, må det aksepteres at det opprettes andre former for informasjonsutveksling og kommunikasjon enn i andre saker. Det må imidlertid være satt klare betingelser for dette fra advokatens side før oppdraget formaliseres, og klientene må informeres om deres plikt til å holde seg informert. En advokat kan ikke ensidig si opp en avtale om å bistå en klient uten å informere vedkommende direkte om det. Oppdrag etter prinsippet om « no cure-no pay » innebærer ikke at advokaten påtar seg risikoen for idømte saksomkostninger.

ADA-2006-61 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-2007-D41 (Disiplinærnemnden)
Klager mente advokaten hadde gitt fortrolig informasjon videre til motparten. Disiplinærnemnden mener at man må legge til grunn at det som blir meddelt en advokat under en innledende konferanse er å anse som gitt av en klient frem til advokaten tilkjennegir at han ikke kan påta seg oppdraget. I motsetning til disiplinærutvalget fant ikke disiplinærnemnden saken tilstrekkelig dokumentert til å fastslå at advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk.

ADA-2007-D114 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-4 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Som borettslagets advokat hadde advokaten brutt sin taushetsplikt ved å sende et brev med taushetsbelagt informasjon vedrørende tvist med klager til samtlige beboere.

ADA-2008-D10 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.1.

2.3.3
Advokaten skal kreve at fullmektiger, personale og enhver person 1) som man engasjerer i forbindelse med advokatvirksomheten, overholder den samme taushets- og fortrolighetsplikt 2).

1) Som det fremgår gjelder pkt. 2.3.3 ikke bare personer som advokaten ansetter, men også andre som engasjeres i forbindelse med advokatvirksomheten. Dette vil omfatte alle som blir gitt tilgang til advokatens kontor, arkiver, databaser eller tekniske hjelpemidler, f. eks. personer som yter konsulenthjelp eller service vedrørende datautstyr.

2) Alle som ansettes bør undertegne en taushetserklæring, som eventuelt kan inntas i ansettelsesavtalen. En slik taushetserklæring bør også kreves undertegnet av andre som regelmessig har adgang til advokatens kontor eller databaser. I en slik erklæring bør det også vises til straffeloven § 144, hvor det uttrykkelig fremgår at taushetsplikten også gjelder for advokatens «betjenter eller hjelpere».

 

2.4 Advokaters reklame og forhold til media

2.4.1 1)
En advokats reklame skal i form og innhold være saklig og korrekt 2) og følgelig ikke inneholde noe som er uriktig, misvisende eller villedende 3).
Det er tillatt å fremheve en eller flere grener av advokatvirksomheten under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innen vedkommende felt 4).
Advokatene bør 5) medvirke til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke på en slik måte at dette kommer advokatstanden og det rettssøkende publikum til gode.

1) Ved revisjonen i 1991 ble reklamebestemmelsen supplert med regelen i annet ledd. Første og tredje ledd var en videreføring av de bestemmelser som gjaldt tidligere. I tillegg hadde pkt. 2.4.1 etter revisjonen i 1991 følgende bestemmelser i tilknytning til første ledd:

«Advokatens reklame må verken i form eller innhold være egnet til å skade advokatstandens omdømme, og den må ikke inneholde noe som kan gi det inntrykk at vedkommende advokat kan utføre oppdrag bedre enn andre advokater. Advokatene har ingen autorisasjonsordning for spesialister, og det er derfor ikke tillatt selv å benevne seg som spesialist på ett eller flere områder av advokatvirksomheten.»

Ovennevnte forbud mot å benevne seg som spesialist ble fjernet etter pålegg av Prisdirektoratet i 1992. Senere er også forbudet mot reklame som kan gi inntrykk av at vedkommende kan utføre oppdrag bedre enn andre, fjernet. CCBE Code of Conduct har ingen bestemmelser tilsvarende de norske. CCBE-reglene (pkt. 2.6) er generelle og viser i stor utstrekning til nasjonale regler. For øvrig er det store variasjoner mellom medlemslandene i CCBE når det gjelder regler om markedsføring av advokattjenester.

2) At advokatens reklame skal være saklig og korrekt i form og innhold, er i samsvar med det generelle krav til saklig og korrekt opptreden i Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 første punktum. At reklamen skal være saklig og korrekt, innbærer et krav om at den skal være nøktern og uten overdrivelser eller provoserende utforming, jfr. Ringdal s. 19.

3) Eksempel på villedende markedsføring inneholder avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1992) s. 359 hvor bruken av uttrykket «fri rettshjelp» ga inntrykk av at advokaten tilbød noe annet enn det som fulgte av de offentlige rettshjelpsordningene. At reklamen ikke skal være uriktig, misvisende eller villedende er i samsvar med det som ellers følger av lovgivningen og som gjelder for alle næringsdrivende, jfr. lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår av 9. januar 2009 nr. 2.

4) Bestemmelsen i annet ledd er i samsvar med kravet i første ledd om at reklamen skal være korrekt og ikke villedende. Bestemmelsen imøtekommer advokatens behov for å gjøre kjent sin kompetanse på bestemte områder og imøtekommer også publikums behov for denne type informasjon.

Det er ingen begrensninger med hensyn til hvilke formuleringer som benyttes, såfremt det er faktisk dekning for ordbruken, jfr. avgjørelsen ADA-1997-D3 (Disiplinærnemnden) vedrørende formuleringen «spisskompetanse». Å reklamere med at man har bedre kompetanse eller kan utføre oppdrag bedre enn andre, bør man imidlertid avstå fra da slike formuleringer som regel vil bli ansett som stridende mot pkt. 2.4.1 første ledd.

Som følge av at Advokatforeningen ikke har etablert noen spesialistordning og det tidligere forbud mot å benevne seg som spesialist er fjernet, er det ingen bestemmelse som direkte regulerer advokatens rett til å benytte betegnelsen spesialist i markedsføringen. Ringdal (s. 19) fastslår på denne bakgrunn «at en advokat som virkelig er spesialist på et rettsfelt, trygt kan tilkjennegi det i sin reklame.» Dette kan nok ikke gjelde reservasjonsløst. Betegnelsen spesialist kan ikke benyttes på en måte som gir inntrykk av at advokaten er «autorisert spesialist» i henhold til en etablert spesialistordning (f.eks. slik legene benytter spesialistbetegnelsen). Dette vil være villedende og i strid med første ledd i pkt. 2.4.1.

Advokatkonkurranseutvalget viser i sin utredning til at det i dag ikke foreligger formelle restriksjoner eller reguleringer av advokaters markedsføringsvirksomhet utover det som gjelder for andre næringer, og utvalget ser derfor ikke at det av hensyn til konkurransen er behov for endringer i reglene om advokaters adgang til å drive markedsføring, jfr. NOU 2002:18, s. 202-03.

5) Tredje ledd er en «bør-bestemmelse», som oppfordrer advokatene til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke og således imøtekomme det rettssøkende publikums behov for slik informasjon. Orientering om hva advokater kan bistå med og den enkelte advokats kompetanse og arbeidsfelt samt hva tjenestene koster, er eksempler på den type informasjon som publikum har behov for. At slik informasjon blir gitt på en objektiv og nøktern måte, er også i advokatstandens interesse.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 359
Det er ikke i strid med Regler for god advokatskikk å annonsere at det ytes bistand etter
rettshjelpsordningene. I denne saken var annonseringen med «fri rettshjelp» så dominerende at den kunne forlede publikum til å tro at det ble tilbudt noe annet og mer enn de offentlige rettshjelptilbud. Advokatens opptreden var i strid med pkt. 2.4.1 første ledd.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D3 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk - reklame - etiske regler 2.4.1. Ikke i strid med god advokatskikk å bruke ordet «spisskompetanse» i forbindelse med markedsføring.

ADA-1997-32 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Klagen gjaldt advokatens samarbeid med et begravelsesbyrå i forbindelse med behandlingen av et dødsbo. Samarbeidet ble av disiplinærutvalget funnet å være i strid med god advokatskikk. I tillegg mente utvalget at advokaten ikke hadde besørget for at de betrodde midlene i det aktuelle dødsboet ble behandlet i samsvar med advokatforskriften. Dessuten hadde advokaten opptrådt i strid med god advokatskikk i forbindelse med markedsføringen av advokattjenester i samarbeid med begravelsesbyrået. For disse overtredelsene ble advokaten meddelt en advarsel.

2.4.2 1)
En advokat plikter ved enhver omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til partenes interesser 2) og domstolens verdighet 3), herunder hindre faren for påvirkning av dommere, lagrette og vitner. Advokaten skal vise særskilt tilbakeholdenhet når det gjelder medieomtale av forestående eller verserende rettssaker der han selv er eller har vært engasjert.
I ethvert tilfelle der en advokat uttaler seg i en sak der han har eller har hatt oppdrag 4), må det gjøres uttrykkelig oppmerksom 5) på dette.

1) Pkt. 2.4.2 fikk sin nåværende utforming i 1991 og ble betydelig forkortet i forhold til § 3 i de tidligere regler.

Bestemmelsen tar sikte på å motvirke prosedyre utenfor rettssalen. Domstolene skal avgjøre tvister på det grunnlag som blir presentert for retten under hovedforhandlingen og ikke på grunnlag av forhåndsprosedyre og opinionspress gjennom massemedia.

Bestemmelser om advokaters forhold til media er også inntatt i Retningslinjer for forsvarere. I retningslinjene understrekes det at advokatens opptreden overfor media i konkrete saker skal ha basis i klientens interesser og at klientens samtykke normalt skal innhentes. Kravet til samtykke fra klienten er fastsatt i retningslinjenes pkt. 5.1 som lyder:

«Klientens samtykke bør i alminnelighet innhentes før forsvareren uttaler seg om saken, hvis ikke hensynet til klienten nødvendiggjør at forsvareren uttaler seg uten forhåndsgodkjenning. Forsvareren skal respektere et ønske fra klienten om ikke å bidra til medieomtale.»

Temaet er behandlet en rekke steder i litteraturen. Det kan særlig vises til Halvorsen s. 156-164 og Cato Schiøtz’ artikkel «Advokater og media» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) s. 290 flg. For øvrig er teamet omhandlet i Ringdal s. 17 og Wilhelmsen og Woxholdt s. 81. Når det gjelder straffesaker, se også Langbach s. 56.

2) Det fremgår av første punktum at advokaten plikter å ta «tilbørlig hensyn til partenes interesser» ved enhver omtale av rettssaker. Først og fremst må advokaten ta hensyn til sin egen parts interesser. Det er klientens interesser advokaten skal ivareta. Det forutsetter at advokaten er lydhør overfor klientens ønsker. Hovedregelen i pkt. 5.1 i Retningslinjer for forsvarere om at samtykke normalt skal innhentes før advokaten uttaler seg til media, må gjelde som en generell regel også i andre saker enn straffesaker, slik også Etikkutvalget 2003, s. 34.

Som det er fastsatt i pkt. 5.2 i Retningslinjer for forsvarere, er det klientens interesser advokaten skal ha for øye ved opptreden overfor media. Advokaten må ikke falle for fristelsen til å benytte medieomtalen som en anledning til i egen interesse å profilere seg selv eller sitt advokatfirma, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 36 og Wilhelmsen og Woxholdt s. 81.

Første ledd gjelder advokatens omtale av rettssaker og saker hvor domstolsbehandling er forestående. Men også når det gjelder andre saker, må det være klientens interesser som er styrende for advokatens opptreden i forhold til media. Dette følger for så vidt også av Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og pkt. 2.1.1.

Fra tid til annen kan det være i klientens interesse at en sak, som ikke tidligere har vært det, blir gjenstand for medieomtale. Hvis klienten ønsker det, er det selvfølgelig intet i veien for at advokaten gjør media kjent med saken hvis det foreligger en saklig og aktverdig grunn til det. Dette vil kunne være tilfelle i forvaltningssaker hvor man f. eks. ønsker å avdekke myndighetsmisbruk, urimelig forskjellsbehandling eller kritikkverdig saksbehandling, eller det kan være maktmisbruk eller kritikkverdig opptreden overfor privatpersoner eller kunder fra private institusjoner eller foretak. Men medieomtalen må være saklig og korrekt og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Her har imidlertid advokaten vide grenser for sitt skjønn, og det skal meget til før man vil stemple advokatens uttalelser som stridende mot god advokatskikk, jfr. praksis referert under pkt. 1.3.

3) Er det sannsynlig at saken vil havne for domstolene, må advokaten utvise varsomhet, jfr. annet punktum i pkt. 2.4.2 første ledd. Han må, på samme måte som når saken står for retten, unngå at saken blir gjenstand for forhåndsprosedyre. Når det gjelder rettssaker hvor det ikke allerede foreligger medieomtale, uttaler Etikkutvalget 2003 i sin innstilling (s. 34) at det i utgangspunktet både i straffesaker og sivile saker bør vises tilbakeholdenhet med å ta initiativ i forhold til media.

Situasjonen er en annen dersom saken allerede er omtalt i media. For å bringe balanse og nyansere eller korrigere uttalelser kan det her være berettiget og ofte nødvendig at advokaten bringer frem sin klients syn. Advokaten er også talsmann for sin klient og plikter å ivareta klientens interesser. Om dette uttaler Schiøtz (s. 299) følgende:

«I dagens samfunn er advokatenes rolle delt – de er ikke bare juridiske rådgivere, men også i enkelte tilfeller talsmenn og strateger overfor offentligheten. Ofte møter de sterke motparter som bevisst benytter seg av pressen og som er profesjonelle. Advokatens oppgave blir da å ivareta klientens interesser i forhold til offentlig omtale, særlig i de tilfeller hvor klienten selv ikke kan forsvare seg.»

Særlig i straffesaker vil det kunne være behov for å korrigere eller nyansere det bildet som tegnes av saken og klienten i media, og kommentere, eventuelt korrigere, opplysninger som gis i media, ofte etter lekkasje fra politi eller påtalemyndighet. Men også her bør klientens samtykke innhentes før advokaten uttaler seg, iallfall hvis det er tilstrekkelig tid til dette, og det bør utvises varsomhet slik at forhåndsprosedyre unngås.

I pkt. 5.3 i Retningslinjer for forsvarere er det fastsatt at forsvareren skal behandle informasjon fra etterforskningen og sakens dokumenter med forsiktighet også når klientens samtykke foreligger, men at forsvareren ved vurderingen av hvilken informasjon som bør gis til offentligheten, bl.a. kan legge vekt på «behovet for å korrigere eller balansere informasjon som allerede er offentlig.»

Advokatforeningen og Riksadvokaten oppnevnte 17. januar 2000 et utvalg som skulle søke å nå frem til felles veiledende adferdsnormer for uttalelse til offentligheten fra politi og forsvarere på etterforskningsstadiet. Utvalget fremla sin enstemmige innstilling 25. oktober 2001 og foreslo følgende veiledende normer for både politi/påtalemyndighet og forsvarere:

1.  Vis respekt for medienes sentrale rolle som informasjonsformidler.
2.  Vær bevisst at enhver er å anse som uskyldig inntil endelig dom foreligger
3.  Ta hensyn til at medieomtale kan være en betydelig tilleggsbelastning.
4.  Gi ikke uttalelser eller opplysninger anonymt. Be om å bli oppgitt som
kilde.
5.  Gi saklig informasjon.
6.  Vurder å gi informasjon til øvrige parter om hvilke opplysninger du gir til
mediene.
7.  Utlever ikke straffesaksdokumenter uten samtykke fra politiet.
8. Unngå forhåndsprosedyre.
9.  Tenk på at dine uttalelser kan svekke troverdigheten til deg selv og din profesjon.
10.  Vis respekt for andres profesjonelle oppgaver i saken.

Advokatenes opptreden i media i saker hvor de har advokatoppdrag, kan lett medføre at de av omverdenen blir identifisert med sine klienter. Etter Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd har advokaten krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har. Dette forutsetter imidlertid at advokaten ikke opptrer på en måte som gjør at han blir identifisert med klienten. Advokaten må ikke stille seg som personlig garantist for klientens troverdighet og må i straffesaker være forsiktig med å gå god for sin klients uskyld, jfr. ovenfor under kommentaren til pkt. 1.2 tredje ledd.

Etter første punktum i pkt. 2.4.2 første ledd plikter advokaten under omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til «domstolens verdighet». Dette gjelder også når advokaten omtaler dommer som er avsagt. Illustrerende er avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460, hvor advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å uttale til pressen at han var «lattermildt overrasket over dommen og brennsikker på at den ville bli opphevet», se også avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152.

For øvrig må avsagte dommer kunne kritiseres så lenge kritikken har en saklig og korrekt form. Dersom advokaten selv har prosedert saken for den tapende part, må advokaten vokte seg for ikke å prosedere saken på nytt i media med argumenter han ikke har vunnet frem med i retten. Er dommen ikke rettskraftig, vil dette kunne oppfattes som forhåndsprosedyre i forhold til en ankebehandling. Men også hvis dommen er rettskraftig, bør advokaten vise varsomhet. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86, hvor advokaten i en avisartikkel om en tapt sak i Høyesterett fortsatte å prosedere saken med de samme anførsler og argumenter som ikke hadde vunnet gjennomslag i Høyesterett. Disiplinærnemnda uttalte at når man på denne måten fortsatte å prosedere saken i avisen, innebar det at man ikke aksepterte at Høyesterett dømte i siste instans, og en slik holdning var med på å undergrave tilliten til rettsapparatet. Disiplinærnemndas avgjørelse må sees på bakgrunn av at det var en konkret sak som ble omhandlet i avisartikkelen. Annerledes er det selvfølgelig hvis man på mer generelt grunnlag angriper den rettsoppfatning som en dom gir uttrykk for, med sikte på å få denne endret i fremtidige saker.

4) Bestemmelsen gjelder ikke bare rettssaker, men enhver sak hvor advokaten har eller har hatt oppdrag, f. eks. en forvaltningssak. Det er imidlertid en forutsetning at advokaten uttaler seg som advokat. Uttaler advokaten seg som privatperson, uten at det ved bruk av tittel eller på annen måte fremgår at han er advokat, må han kunne gjøre dette, iallfall når det gjelder avsluttede oppdrag, uten å vise til sin tidligere beskjeftigelse med saken, jfr. avgjørelsen i U bind V
(Disiplinærnemnda 1989) s. 175.

5) Bakgrunnen for regelen i annet ledd er at det ville være betenkelig hvis advokater i forbindelse med omtale av saker hvor de har eller har hatt oppdrag, bruker sin yrkestittel for å gi inntrykk av en spesiell faglig bakgrunn for meningsytring uten at det blir opplyst om advokatens tilknytning til saken.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 116
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å medvirke til presseomtale vedrørende det forhold at hun hadde anmodet statsadvokaten om at en sak skulle overføres til et annet politikammer pga. mottatte opplysninger om vennskap mellom politimesteren og siktede. Opplysningene ble senere dementert. Uttalt at spørsmålet om hvem som har tatt initiativet til presseomtalen, ikke var avgjørende. Advokaten burde ha tatt spørsmålet opp innenfor rammene for ordinær saksbehandling, hvor det formodentlig raskt ville ha vært avklart hvordan det virkelig forholdt seg. Hensynet til advokatens klient kunne ikke begrunne at det hadde vært tatt opp i pressen.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 175
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha kommentert en sak vedrørende et forvaltningsorgan i et avisinnlegg uten å opplyse at han hadde vært engasjert i saken. Advokaten hadde opptrådt som en privatperson og leserbrevet var undertegnet med navn uten tittel og formet som en generell vurdering og kritikk av forvaltningsorganets rolle.

U bind V (Oslo krets 1989) s. 229
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk med sine uttalelser til pressen idet han kun hadde gitt generelle uttalelser og ikke uttalt seg om det konkrete rettsforlik som var inngått mellom partene.

U bind V (Østfold og Follo krets 1989) s. 263
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved uttalelse til pressen i forbindelse med dom i straffesak. Uttalt at en advokat må ha stor frihet til å uttale seg om generelle spørsmål også når det skjer med tilknytning til en konkret dom. Det må gjøres på en måte som ikke virker nedverdigende for domstolen, og det skal vises respekt for den som har truffet avgjørelsen.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 384
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å la seg intervjue av en lokalavis for å få frem sine argumenter i saken etter at hovedforhandling var avsluttet, men før dom var avsagt. Uttalt at gode grunner tilsier at prosessfullmektiger før en dom er rettskraftig, iallfall før en dom er avsagt, er svært varsomme med å komme med uttalelser i saken til media. Advokaten kunne ikke høres med at han var blitt uriktig referert i avisens dekning av hovedforhandlingen. Det var under enhver omstendighet ikke forsvarlig å forsette prosedyren i pressen, og hvem som hadde tatt initiativ til intervjuet, var av underordnet betydning.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 9
Advokat som bobestyrer i konkursbo hadde på spørsmål fra lokalpressen opplyst at bostyret mente det forelå ulovlige transaksjoner til skade for kreditorfellesskapet og som ga grunnlag for omstøtelse. Dette var ikke i strid med de etiske regler. Uttalt at i saker med stor offentlig interesse må man være varsom med å trekke grensen slik at bobestyrer i realiteten får munnkurv.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 52
En forsvarer i straffesak gikk på spørsmål fra en journalist ut med relativt krass kritikk av fornærmede i saken, en tidligere støttekontakt for tiltalte. Bakgrunnen var at den kvinnelige støttekontakten hadde hatt sex med tiltalte. Artikkelen sto samme dag som hovedforhandlingen ble holdt. Dette ble ansett berettiget av hensyn til klientens tarv, selv om det ble reist tvil om nødvendigheten av omfanget og krassheten i uttalelsen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86
Advokat meddelt irettesettelse for å ha kritisert dommen i en sak, som var tapt i Høyesterett og hvor advokatens bror var den tapende part. Advokaten selv hadde prosedert saken i første instans og deltatt i saksforberedelsen for Høyesterett. Artikkelen ansett å ha et klart prosederende preg med argumenter som ikke fikk gjennomslag i Høyesterett. I tillegg ble advokaten kritisert for å ha trukket Høyesteretts nøytralitet og integritet i tvil.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152
En advokat hadde representert den tapende part i to saker i herredsretten. I et etterfølgende
møte i den tomtefesteforening advokaten representerte, hadde han med journalist til stede karakterisert dommerne i de to sakene «som unge dommerfullmektiger uten livserfaring og mot til å avgjøre saken ut over det de tror er god latin etter to høyesterettsdommer. For karrierens skyld». Dette utsagnet ble ansett kritikkverdig og uriktig og ikke i tråd med de krav til saklighet og verdig form som er nedfelt i de etiske regler.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 234
På forespørsel fra lokalradioen om hvorfor et injuriesøksmål var innledet svarte advokaten at dette var «fordi vi står overfor et av de mest hensynsløse forsøk fra en avis på offentlig henrettelse av en privatperson jeg noen gang har opplevd». I et senere radiointervju uttalte han i tillegg at hovedhensikten med injuriesøksmålet mot avisen var taktisk begrunnet for at klienten skulle få tilbake sin stilling som leder for Kriminalomsorgen i frihet. Dette ble ikke ansett som stridende mot de etiske regler selv om både form og innhold nok lå i grenselandet for det akseptable.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 264
Advokatfullmektig ble ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å overlevere prosesskrifter til journalist i en avis som uansett ville skrive om saken. Lagt vekt på at formålet var å gi saklig informasjon og at avisartikkelen ikke bar preg av forhåndsprosedyre. Advokatfullmektigens prinsipal hadde latt seg avbilde sammen med klienten i en avisartikkel en uke før hovedforhandlingen. Under tvil ikke funnet i strid med reglene. Lagt vekt på at advokaten ikke hadde tatt initiativet til intervjuet og medvirkningen var begrenset til avfotografering sammen med klienten.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 348
En advokat som representerte to politimenn, ble av en avis spurt hvorfor de to ikke ønsket å stå frem offentlig selv. Advokaten ga uttrykk for at dette antagelig skyldtes frykt for represalier fra politimesterens side. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at det må trekkes vide grenser for advokaters ytringsfrihet, og den vinkling som journalistene gir sine oppslag, kan advokaten ikke være ansvarlig for.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460
Advokat meddelt advarsel for at han uttalte til pressen at han var «lattermidt overrasket over dommen og brennsikker på at den ville bli opphevet». Å uttale at domstolens avgjørelse var latterlig, var både respektløst overfor retten og viste mangel på tilbørlig hensyn til domstolens verdighet. Dommen ble ikke endret, og det gjorde ikke saken bedre at advokaten i tilsvaret til disiplinærutvalget uttalte følgende: «Når det gjelder min skråsikkerhet m.h.t. kjæremålsutvalgets vurdering av herredsrettsdommen, er det helt klart at jeg overvurderte utvalget.» Bemerkningen ble ansett utillatelig flåsete.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 56
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å utlevere stevning til en journalist som på forhånd hadde full innsikt i saksforholdet.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 434
En advokat hadde etter anmodning fra klienten deltatt i en pressekonferanse arrangert av klienten og redegjort for generelle lovspørsmål og en pågående tvist. Ikke ansett i strid med Regler for advokatskikk. Det må trekkes vide grenser for advokaters ytringsfrihet.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 683
Saksøkers advokat oversendte kopi av stevningen i en erstatningssak til bladet Kapital ca. 1 måned før hovedforhandling og underrettet saksøktes advokat om dette. Dette ble ikke ansett regelstridig. Lagt vekt på at Kapital uansett ville ha skrevet om saken, at formålet var å gi korrekt informasjon og at saksøktes advokat selv kunne ha oversendt tilsvar og motsøksmål slik at bladet kunne ha fått saken belyst fra begge sider.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2007-D37 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2007-106 (Oslo krets)
Advokaten som representerte klagers motpart i en sivil ankesak, kom i et intervju med et tidsskrift med uttalelser som ble funnet å være krenkende og unødvendig i forhold til ivareta klientens interesser. Uttalelsene var følgelig i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.3. Uttalt at en advokat skal være forsiktig med å prosedere en sak i pressen med argumenter som retten ikke har gitt ham medhold i, særlig før endelig dom er avsagt da slik prosedyre er egnet til å påvirke retten som skal avgjøre saken. Disiplinærutvalget mente i den forbindelse at det var brudd på pkt. 2.4.2 av advokaten å uttale uten forbehold til avisen at klager har opptrådt i strid med redelighet og god tro. Advokaten ble for disse overtredelser meddelt en advarsel.

 

3.   Forholdet til klienten

3.1 Aksept og avslutning av oppdrag

3.1.1 1)
En advokat må ikke påta seg oppdrag 2) uten etter anmodning direkte fra klienten 3), fra en annen advokat på en klients vegne eller fra et kompetent organ.
Påtar en advokat seg et oppdrag i tilknytning til en økonomisk transaksjon, skal advokaten undersøke identiteten 4) til klienten eller mellommann som advokaten påtar seg oppdrag for.

1) Bestemmelsen kom inn i de etiske regler ved revisjonen i 1991 etter mønster av tilsvarende bestemmelse i pkt. 3.1.1 i CCBE Code of Conduct. Tilsvarende regler er inntatt i pkt. 1.1 og 1.2 i Retningslinjer for forsvarere. Bestemmelsen bygger på prinsippet om det frie advokatvalg. Foruten å ivareta klientens rett til å velge advokat, gir bestemmelsen også sikkerhet for at det er klientens ønsker og instrukser som advokaten mottar. Dette er også kommet til uttrykk i «Explanatory Memorandum and Commentary on the CCBE Common Code of Conduct for Lawyers in the EC» (inntatt i Ringdal s. 58 flg.), hvor det er uttalt at bestemmelsen er «designed to ensure that a relationship is maintained between Lawyer and Client and that the Lawyer in fact receives instructions from the Client, even though these may be transmitted through a duly authorized intermediary».

Bestemmelsen har også et praktisk formål. Den skal bidra til å holde klare linjer med hensyn til hvem som er advokatens klient og hva oppdraget går ut på. Dette er både i publikums og advokatens interesse. Det skaper problemer for alle involverte hvis advokaten opptrer på vegne av noen som ikke har ønsket å la seg representere av advokaten. For advokaten er det viktig at det er klart hva oppdraget går ut på og at det er en klient som er pliktig til å betale det salær og de omkostninger som advokatens arbeid medfører. Det er advokaten som bærer risikoen hvis det foreligger tvil om det er gitt noe oppdrag eller hva det eventuelt går ut på.

2) Advokaten må også sørge for at det er klart hva oppdraget går ut på. Det er advokaten som har risikoen for eventuell uklarhet med hensyn til hva som avtales om oppdragets omfang og gjennomføring, noe som bl.a. kan få konsekvenser for den betaling advokaten kan kreve for det arbeid som utføres, jfr. kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

Advokatforeningen har i lengre tid anbefalt overfor sine medlemmer at det ved et oppdrag av noe omfang avklares med klienten når advokaten påtar seg oppdraget, hvilket omfang dette skal ha og de vilkår som skal gjelde med hensyn til betaling og gjennomføring av oppdraget og at denne avklaringen skjer i form av et brev eller en skriftlig avtale. I november 2004 vedtok Advokatforeningens representantskap at foreningens medlemmer skal pålegges å gi skriftlig oppdragsbekreftelse til sine klienter. Oppdragsbekreftelsen skal inneholde angivelse av oppdraget og dets antatte omfang, opplysninger om hvordan salæret vil bli beregnet og fakturert, samt informasjon om klageadgang. Pålegget trådte i kraft 1. august 2005.

3) Sett fra en praktisk synsvinkel kan bestemmelsen ut fra sin ordlyd virke noe formalistisk. Det er ingen uvanlig situasjon at advokaten får en henvendelse fra noen som opptrer på vegne av andre. Det kan eksempelvis dreie seg om en telefonhenvendelse fra barn på vegne av gamle foreldre eller fra en arving som også opptrer på vegne av medarvingene. Omstendighetene omkring etableringen av oppdraget kan således variere. Dette er det rom for, slik regelen er å forstå. Men advokaten må sørge for at oppdraget snarest mulig bekreftes av den egentlige oppdragsgiver på en tydelig måte. Det er advokaten som bærer risikoen hvis det foreligger tvil om hvem som er oppdragsgiver.

4) Annet ledd ble tilføyd ved revisjonen i 2001. Foranledningen var en anbefaling fra CCBE om at en bestemmelse med dette innehold skulle inntas i alle medlemslandenes Regler for god advokatskikk som et ledd i bekjempelsen av hvitvasking av penger. En advokat som mottar et oppdrag av denne art, må være klar over hvem oppdraget utføres på vegne av.

Bestemmelsen har i dag mindre praktisk betydning som følge av de strenge regler man har fått i hvitvaskingsloven med tilhørende forskrifter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den regel som er inntatt i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.8.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1993) s. 636
At en av mange grunneiere ikke hadde reservert seg mot saksanlegg, kunne ikke gi advokaten rett til å anlegge sak på vegne av vedkommende. Disiplinærutvalget fant det åpenbart at det ikke forelå prosessfullmakt på grunnlag av passivitet som følge av at vedkommende grunneier hadde unnlatt å returnere en reservasjonserklæring. Advokaten ble meddelt irettesettelse.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 389
Advokaten hadde utført bistand som gjaldt klientens samboer. Dette var gjort etter drøftelser med en privat etterforsker som klienten hadde engasjert. Advokaten kunne ikke kreve noe salær for den bistand som var ytet da oppdraget ikke var gitt, verken av klienten eller samboeren.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-32 (Hordaland krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.1.

ADA-1998-57 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke rett til salær for arbeidet. Uttalt under henvisning til pkt. 3.1.1 at det må påligge advokaten en plikt til å avklare hvem som er hans oppdragsgiver. Det er ikke tilstrekkelig å basere seg på en «forståelse» som advokaten mener å ha fått. Det er advokatens risiko hvis han tar feil.

ADA-1999-D123 (Disiplinærnemnden)
En advokat hadde ikke fått oppdraget direkte fra klager, men fra et revisorkontor som klager hadde henvendt seg til. Revisor brakte oppdraget videre til advokaten. Advokaten innhentet ikke oppdragsgivers samtykke og hadde ikke krav på salær. Dissens.

ADA-1999-27 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten var blitt kontaktet av en av flere arvinger som ba advokaten handle på vegne av samtlige. Det var i strid med god advokatskikk at advokaten i prosesskrift til skifteretten tilkjennega at han representerte alle arvingene. At advokaten tidligere hadde representert klageren i en annen sak, medførte ikke at advokaten kunne opptre på vegne av henne i en ny sak.

ADA-2002-D122 (Disiplinærnemnden)
Det var uklart hvem som egentlig var oppdragsgiver i saken og hvem som skulle være betalingsansvarlig for det arbeid advokaten utførte. Uttalt at berettiget tvil om hvem som er oppdragsgiver, i første rekke må gå ut over advokaten. Det er advokaten som sender ut fakturakrav og må dokumentere berettigelsen av dette. Klageren fikk medhold i at det mottatte fakturakrav måtte splittes, slik at klageren bare kunne belastes med halvdelen.

ADA-2002-D133 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.

ADA-2007-D45 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde bistått klagers sønn i en sak, og kom ved et tilfelle i snakk med klager over telefon da han ikke lyktes med å komme i kontakt med hennes sønn. Klager benyttet anledningen til å spørre advokaten noen juridiske spørsmål som ble fulgt opp fra advokaten. Advokaten opplyste på slutten av den 30 minutter lange samtalen at hun ville bli fakturert for kr 612,50 inkl. mva. Disiplinærnemnden fant at advokaten ikke hadde rett til salær for denne samtalen. Begrunnelsen var blant annet at kontakten mellom klager og innklagede ble invitert av advokaten gjennom telefonhenvendelsen.

ADA-2007-D88 (Disiplinærnemnden)
Spørsmålet var om innklagde advokat hadde etablert et klientforhold i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.1.1. Disiplinærnemnden kunne ikke se det var galt av advokaten å la ansatte i fengsel eller politi ta initiativ på vegne av en innsatt.

3.1.2 1)
En advokat skal gi råd 2) til klienten og ivareta hans interesser raskt 3), samvittighetsfullt og påpasselig 4). Advokaten er personlig ansvarlig 5) for å utføre de oppgaver han påtar seg. Han skal 6) holde klienten underrettet 7) om sakens gang.

 
1) Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved revisjonen i 1991. Den erstattet da den tidligere bestemmelse i reglenes § 8, som fastsatte at advokaten «skal behandle ethvert oppdrag med tilbørlig hurtighet og plikter å holde klienten orientert.»

Den nåværende bestemmelse er så godt som identisk med pkt. 3.1.2 i CCBE Code of Conduct.

2) Første punktum fastslår at advokaten skal «gi råd til klienten». At advokaten skal være klientens rådgiver, er også fastsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 fjerde ledd.

Skal advokaten fylle sin oppgave som rådgiver, må han i rimelig grad orientere klienten om de aktuelle rettsregler. Særlig viktig er det at klienten får nødvendig orientering om regler og praksis som har betydning for de beslutninger klienten selv må ta. Klienten må således bli gjort kjent med nødvendige frister som må overholdes for å unngå rettstap, f. eks. klagefrister og søksmåls- og ankefrister, alternative fremgangsmåter og omfanget av de omkostninger som må påregnes å påløpe. Advokaten må gi uttrykk for sin oppfatning av saken og gi råd om den fremgangsmåte som eventuelt bør velges.

3) Det følger videre av første punktum i bestemmelsen at advokaten skal ivareta klientens interesser «raskt, samvittighetsfullt og påpasselig». Kravet til raskhet syndes det ofte mot hvis man ser på disiplinærorganenes praksis. Et stort antall av klagesakene gjelder sommel og sendrektighet fra advokatens side. Hvilken hurtighet man skal kreve av advokatens saksbehandling, vil selvfølgelig variere med omstendighetene. Enkelte saker krever øyeblikkelig oppfølging, mens andre saker har mindre hast. Det er også av betydning hva advokaten har avtalt med klienten.
Har advokaten en stor arbeidsbyrde, som gjør at det vil ta tid før oppdraget vil kunne bli utført, må han ta dette opp med klienten og eventuelt få klientens samtykke til den tidsplan som advokaten foreslår. Ved enhver slik tidsplan bør advokaten ta hensyn til at det kan inntreffe uforutsette omstendigheter og at de fleste arbeidsoppgaver har en tendens til å ta lengre tid enn antatt. I Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.4 annet ledd er det fastsatt at en advokat ikke bør påta seg nye saker dersom hans øvrige arbeidspress gjør at sakene ikke kan bli behandlet med rimelig hurtighet.
Kravet til rask behandling i rettergang er omtalt i Regler for god advokatskikk pkt 4.3 og 4.4.

En rekke klagesaker gjelder sommel som kan tilskrives at advokaten har mangel på tid som følge av høyt arbeidspress eller andre omstendigheter. Dette er ingen unnskyldning for å somle med å holde klienten underrettet om sakens gang, f. eks. meddele klienten et domsresultat og oversende dommer, korrespondanse eller andre dokumenter jfr. nedenunder.
Særlig viktig er det at advokaten ikke somler når det gjelder å foreta oppgjør av pengebeløp overfor klienten eller andre. Innbetalinger som advokaten mottar og som klienten har krav på, f. eks oppgjør fra et forsikringsselskap i en erstatningssak, skal ikke uten avtale med klienten bli stående på klientkonto utover det som eventuelt er nødvendig for å dekke salær og omkostninger, men raskt utbetales til klienten.

Disiplinærorganenes praksis er forankret i de konkrete omstendigheter. Det generelle inntrykk er at kravene over tid er blitt skjerpet i forhold til hva de var tidligere. Dette er ikke overraskende. Det er et generelt samfunnstrekk at kravet til hurtighet og effektivitet stadig øker – i takt med den tekniske utvikling. Advokatens hverdag er i dag med bruk av datateknologi, internett, e-post og mobiltelefon en helt annen enn den var for bare få år siden.

4) Samvittighetsfull og påpasselig ivaretakelse av klientens interesser innebærer at advokaten har et visst ansvar for å sørge for at saken blir opplyst. Særlig gjelder dette i sivile saker. I straffesaker er det først og fremst påtalemyndigheten som har dette ansvaret, men advokaten må selvfølgelig sørge for at de opplysninger som tjener klientens sak, kommer frem.
Advokaten kan ikke uten videre stole på at klienten har fremskaffet eller fremskaffer alle nødvendige opplysninger. En rekke undersøkelser er det både naturlig og nødvendig at advokaten selv foretar, se til illustrasjon avgjørelsen i ADA-2001-36 (Bergen krets mfl.) (referert under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2), hvor advokaten ble ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha undersøkt relevante dokumenter i Statsarkivet i en jordskiftesak. Advokaten kan heller ikke alltid stole på at de opplysninger han mottar fra klienten, er korrekte og må i rimelig grad foreta selvstendige undersøkelser.

Disiplinærorganene er tilbakeholdne når det gjelder å overprøve den faglige kvaliteten på det arbeid som advokaten har utført. Det er bare hvor det foreligger klare feil eller forsømmelser eller åpenbare mangler eller unnlatelser når det gjelder rådgivning eller oppfølging av saken at forhold vedrørende kvaliteten på arbeidet vil bli ansett som stridende mot god advokatskikk, jfr. nærmere om dette kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd. Derimot har disiplinærorganene ikke veket tilbake for å vurdere kvaliteten på arbeidet, hvor dette er mulig, i forhold til advokatens salær, jfr. kommentaren til pkt. 3.3.1.

5) Bestemmelsen slår fast det personlige ansvar for den advokaten som har påtatt seg oppdraget. Bestemmelsen er i samsvar med det generelle prinsipp om det personlige advokatansvar som er fastsatt i domstolloven § 232.

Oppdrag som advokaten overlater til en fullmektig, er advokaten personlig og selvstendig ansvarlig for utførelsen av. Klage til disiplinærorganene over gjennomføringen av oppdraget kan rettes mot både prinsipalen og fullmektigen. Gjøres erstatningsansvar gjeldende, er prinsipalen ansvarlig, og kravet må rettes mot prinsipalen eller direkte mot prinsipalens forsikringsselskap under henvisning til den lovbestemte sikkerhetsstillelse eller ansvarsforsikring som er tegnet.

Advokaten bestemmer selv i hvilken grad han vil overlate utførelsen av oppdraget til en fullmektig. En del saker er av en slik karakter at det må anses underforstått at advokaten selv skal utføre oppdraget eller det er klart at klienten forutsetter dette når advokaten får oppdraget. I slike tilfelle kan advokaten ikke overlate oppdraget til en fullmektig uten klientens samtykke. En annen sak er at advokaten alltid vil kunne la seg bistå av en fullmektig og også overlate utførelsen av avgrensede og mindre viktige deler av oppdraget til denne uten å måtte forelegge dette for klienten. Ofte vil dette også være nødvendig for en rask, effektiv og kostnadsbesparende ivaretakelse av klientens interesser.

For øvrig må hovedregelen være at advokaten kan overlate utførelsen av oppdraget til en fullmektig uten klientens samtykke, jfr. Regler for god advokatskikk pkt 5.7 hvor det er fastsatt at prinsipalen må føre tilsyn med fullmektigens virksomhet og sørge for forsvarlig veiledning. Klienten bør imidlertid underrettes om at oppdraget utføres av en fullmektig, slik at han kan få anledning til å ta dette opp med advokaten hvis han er uenig, eventuelt skifte til en annen advokat, jfr. avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 155.

Straffesaker står i en særstilling. I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt 2.6 fastsatt at forsvareren kan «i den grad det er nødvendig for en forsvarlig utførelse av oppdraget la seg bistå av autorisert fullmektig eller annen advokat ved samme kontor». Er det ikke nødvendig for forsvarlig utførelse av oppdraget, kan en fullmektig likevel bistå hvis det «gjøres for å sikre nødvendig opplæring og utviklingsmuligheter», men forutsetningen er at klienten uttrykkelig samtykker og det påses at oppdraget blir forsvarlig utført.

6) Det er her fastsatt at advokaten har en plikt til å holde klienten orientert om fremdriften i saken. Løpende informasjon til klienten er viktig og vil langt på vei forebygge at klienten blir misfornøyd med behandlingen av saken.

7) Klienten må selvsagt umiddelbart orienteres om avgjørelser som advokaten mottar i saken, jfr. note 3. Kopi av brev og andre dokumenter som innkommer, bør uten forsinkelse oversendes klienten, som også bør få kopi av all utgående korrespondanse samtidig med at utsendelse finner sted. Tilsvarende må gjelde post som sendes elektronisk. Inntreffer det uforutsette omstendigheter, som medfører at oppdraget ikke kan behandles med den hurtighet som var forutsatt, f.eks. sykdom, må advokaten sørge for at klienten blir underrettet innen rimelig tid.

Forpliktelsen til å holde klienten underrettet om sakens gang, innebærer også en plikt for advokaten til å besvare spørsmål som klienten har om saksgangen. Advokaten må i rimelig grad være tilgjengelig for klienten og må innen rimelig tid svare på henvendelser fra klienten, enten det er pr. telefon eller på annen måte.

Klienten har også krav på å bli holdt informert om kostnadsutviklingen i saken. Dette kan skje ved at klienten mottar jevnlige avregninger fra advokaten, f.eks. hver måned. Finner det ikke sted en løpende avregning av salær og kostnader, må advokaten sørge for å holde klienten informert om kostnadsutviklingen på annen måte. Den endelige regning skal ikke komme som en stor overraskelse på klienten, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 44. En bestemmelse om plikt til å varsle klienten på forhånd om kostnadene i saken er inntatt i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1984) s. 7
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind V (Oslo krets 1990) s. 507
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 107
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 155
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha latt advokatfullmektig behandle oppdraget. Uttalt at klienten bør gjøres kjent med hvem som er ansvarlig saksbehandler. På forespørsel har klienten krav på informasjon om advokatens forutsetninger, faglig, erfaringsmessig og kapasitetsmessig.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 183
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 345
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1992) s. 364
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.4.

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1992) s. 366
Advokaten meddelt irettesettelse for å ha oversittet tilsvarfrist med det resultat at det ble avsagt uteblivelsesdom. Kritisert at advokaten ikke hadde foretatt seg noe for å rette opp feilen ved å søke oppreisning eller begjære oppfriskning. Han hadde heller ikke orientert klienten om disse mulighetene.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1992) s. 377
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å sørge for instruks til sitt kontor om at dom i arbeidsrettssak skulle sendes klienten under advokatens sykefravær.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1993) s. 540
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Oppland krets mfl. 1993) s. 548
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 576
Advokaten mottok brev fra Høyesteretts kjæremålsutvalg om at det var reist spørsmål om å nekte anken fremmet. Han tok ikke kontakt med sin klient. Klienten klaget over at han dermed var avskåret fra å fremlegge tilleggsmateriale, noe advokaten mente uansett ikke ville ha gitt foranledning til tilleggsargumenter. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk fordi det måtte være avgjørende at klienten uansett ikke var underrettet og derved fratatt muligheten til å påvirke mulig argumentasjon ved et nytt innlegg.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 587
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 604
Advokaten hadde overtrådt Regler for god advokatskikk ved ikke å gjøre sin klient kjent med dommen før 14 dager etter at den var forkynt.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 44
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han avventet avregning. Dessuten uttalt at advokaten har plikt til å orientere klienten om mellomværende både med hensyn til opparbeidet salær og påløpte omkostninger for øvrig. Klienten skal spares for overraskelser ved å motta en stor regning etter flere år.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 73
Advokaten fulgte ikke opp oppdrag pga. egen sykdom. Det påligger advokaten å sørge for at klienten får beskjed om at advokaten ikke er i stand til å utføre oppdraget. Forholdet ansett i strid med god advokatskikk.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 158
Advokaten hadde ikke sørget for at klienten underskrev et dokument. Det pådro klienten et rentetap, og forholdet ble ansett å være i strid med god advokatskikk.

U bind VII (Oslo krets 1994) s. 218
Advokaten var engasjert av en styringsgruppe for en rekke aksjonærer. Ikke i strid med god advokatskikk at én aksjonær ikke var blitt holdt løpende orientert om sakens gang og disponering av innsamlede midler da dette ikke kunne lastes advokaten. Styringsgruppen hadde påtatt seg en funksjon for alle aksjonærene, og advokaten forholdt seg til gruppen som sin klient og gikk ut fra at den ga den nødvendige orientering videre.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 282
Advokat meddelt irettesettelse fordi han ikke umiddelbart sendte en avgjørelse i barnevernssak til klienten og fordi han ikke gav klienten veiledning om hva hun videre burde foreta seg.

U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1995) s. 318
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å sørge for klientens samtykke før han godtok forsikringsselskapets forslag.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 356
Uttalt at en barnevernssak krever hurtig og aktivt engasjement fra advokatens side. Etter klage fra barnevernskontoret ble advokaten funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk til tross for at moren, som advokaten representerte, var fornøyd med advokatens arbeid i saken.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 493
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å fremlegge dokumentasjon for mellomregning og ved først å sende faktura 1½ år etter oppdragets avslutning.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 562
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk da han ikke hadde utført sitt oppdrag, som var å ta ut stevning, i løpet av 5 måneder.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-D73 (Disiplinærnemnden)
Advokat opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å besvare klientens henvendelser i løpet av et halvt år selv om han var syk. Det må kunne forventes at en advokat til tross for sykdom må kunne gi sine klienter en tilbakemelding.

ADA-1998-D79 (Disiplinærnemnden)
Advokat opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å avvikle et enkelt arvebo i løpet av 3 år. Dertil hadde advokaten ikke besvart sine klienters forespørsler om bobehandlingen og orientert dem om sakens utvikling.

ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl. 1998)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1 og 4.1.

ADA-1998-D60 (Disiplinærnemnden)
Advokaten meddelt advarsel for ikke å ha oversendt dom til klienten og for manglende oversikt og orientering om økonomisk mellomværende.

ADA-1999-D45 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk at advokaten ikke hadde oversendt dom til klienten. Advokaten hadde vedtatt forkynnelse av dommen i november 1995. Klienten fikk først kjennskap til dommen sommeren 1996. Ankefristen var oversittet og klienten mistet muligheten til å få saken prøvet på ny, noe som hun ønsket. Salæret ble vesentlig nedsatt. Advokatens forsømmelse med den konsekvens at klienten ble avskåret fra å få prøvet sin sak for ankeinstansen, ble tillagt betydning for vurderingen av rimeligheten av salæret.

ADA-1998-28 (Østfold og Follo krets mfl.)
Advokat opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han ikke kontaktet klientens lege om foreliggende sykemelding før han tok ut stevning i arbeidsrettssak.

ADA-1999-D106 (Disiplinærnemnden)
Det var i strid med god advokatskikk at advokaten ikke hadde fulgt opp overfor klienten at den dokumentasjon klienten hadde gitt, ikke var tilstrekkelig. Når advokaten ikke lyktes med å få kontakt med klienten pr. telefon, burde han forholdsvis raskt ha skrevet brev til klienten om forholdet og presisert hva som måtte fremkaffes av dokumentasjon.

ADA-2000-D92 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2000-D81 (Disiplinærnemnden)
Advokaten meddelt advarsel som følge av sendrektig saksbehandling og mangelfull kontakt med klienten under saksgangen. Advokaten hadde i strid med advokatforskriftens kapitel 3 unnlatt å foreta avregning av utbetaling fra forsikringsselskap og heller ikke gitt noen orientering om dette til klienten.

ADA-2001-D72 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2001-36 (Bergen krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2001-D123 (Disiplinærnemnden)
Advokat opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han som testamentfullbyrder gav mangelfull informasjon om løpende inntekter og utgifter i boet og ved at han ikke kunne dokumentere hvordan han hadde forholdt seg til likningsmyndighetene.

ADA-2002-D111 (Disiplinærnemnden)
Inkassoselskapet som advokaten var ansvarlig for, hadde ytet sin klient en tjeneste med klare mangler. For det første var det utvist kritikkverdig sendrektighet fra oppdraget ble mottatt til det ble avsluttet uten resultat 2 år senere. Oppdraget var videre utført mangelfullt ved bl.a. unnlatt kontroll av eksisterende heftelser i utleggsobjekter og eierforhold til objekter begjært for tvangssalg. Konsekvensen var pådratte utgifter uten resultat for klienten. Advokatens håndtering av oppdraget var så mangelfull at det forelå brudd på pkt. 3.1.2.

ADA-2002-D133 (Disiplinærnemnden)
Etter konferanse på advokatens kontor etterlot klageren seg diverse dokumenter som gjaldt hans sak. Klageren gikk ut fra at advokaten hadde påtatt seg oppdraget. Advokaten opptrådte i strid med pkt. 3.1.2, jfr. pkt. 3.1.6, ved ikke å følge opp oppdraget. Uttalt at når en advokat mottar dokumenter fra en part, må det være advokaten, som den profesjonelle part, som klart tilkjennegir at overlevering av dokumentene ikke er å betrakte som nytt oppdrag, men kun som bevis i en annen sak.

ADA-2002-52 (Møre og Romsdal krets mfl.)
Advokaten hadde overtrådt pkt. 1.3 og pkt. 3.1.2 ved ikke å ha fulgt opp saken og svart på henvendelser fra klienten. Advokaten besvarte heller ikke henvendelser fra Advokatforeningen eller fra disiplinærutvalget. Advokaten ble ilagt bot og meddelt advarsel.

ADA-2002-30 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten hadde rettet søksmålet mot feil saksøkt. Utvalget uttalte at advokaten ikke i tilstrekkelig grad hadde hatt kjennskap til eller satt seg inn i lovgrunnlaget for søksmålet og som følge av dette pådratt innklagede omkostninger. Selv om innklagedes håndtering av saken kunne utløse krav på erstatning fra klientens side, kom utvalget under tvil til at advokatens handlemåte ikke var i strid med pkt. 3.1.2. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2.)

ADA-2006-D30 (Disiplinærnemnden)
Advokaten godtgjorde ikke på en tilfredsstillende måte at han hadde informert klienten godt nok om prosessrisikoen, og ble derfor funnet å ha handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. Når påstand står mot påstand, bærer advokaten som den profesjonelle part bevisbyrden. Advokaten burde ha bekreftet telefonsamtalen skriftlig ved å gjengi noen av de viktigste argumentene som fremkom.

ADA-2006-D38 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde inngått forlik uten å være sikker på at dette var klientens ønske. Advokaten hadde dessuten ikke tilbakeført forlikssummen, selv om han opplyste at dette ville han gjøre dersom klienten ikke ombestemte seg og godtok forliket. Advokaten brøt med dette Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.

ADA-2006-D107 (Disiplinærnemnden)
Advokaten, som den profesjonelle part, måtte være aktiv, aktpågivende og informerende ettersom klienten ikke kunne språket perfekt, og man kunne risikere at klienten misforsto. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 ved ikke å være informativ nok om klientens ankemuligheter. Uten betydning at klienten ikke led rettstap.

ADA-2006-D202 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden fant at Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. var brutt da det ikke var tvilsomt at klager hadde krav på å få opplysninger om prosessrisiko. I begrunnelsen fra nemnden ble det blant annet vist til at saken ble fullstendig tapt, og at det i dommen ble vist til at saken ikke hadde vært tvilsom samt at løsningen har vært klar på flere grunnlag.

ADA-2007-D176 (Disiplinærnemnden)
Selv om Disiplinærnemnden hadde stor forståelse for at en kontorbrann på advokatens kontor innebar store problemer for rekonstruksjon og håndtering av løpende oppdrag, ble advokaten funnet å ha handlet i strid med Regler for god advokatskikk fordi han ikke på en tilfredsstillende måte hadde kommunisert og diskutert med sine klienter hvilken betydning brannen ville innebære, hvordan saker ville bli behandlet videre og innen hvilke tidsrammer.

3.1.3 1)
En advokat skal søke å oppnå 2) minnelige ordninger 3) i den utstrekning klientens interesser 4) tilsier det.

1) Bestemmelsen ble videreført ved revisjonen i 1991 og er identisk med § 9 i de tidligere regler. CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt 3.7.1.

Bestemmelsen er et utslag av den grunnleggende regel i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd om advokatens plikt til å ivareta klientens interesser på best mulig måte, jfr. også pkt. 3.1.2. Bestemmelsen trenger ingen nærmere begrunnelse. Det bør være selvsagt for alle advokater at man skal forsøke å løse tvister gjennom minnelige ordninger i den grad klientens interesser er tjent med det.

2) Minnelige ordninger kan oppnås på flere måter. Den mest vanlige er at partene forhandler direkte gjennom sine advokater om en løsning. Et alternativ til dette er å benytte en tredjepart som uavhengig mekler. Er saken brakt inn for domstolene, vil spørsmålet om deltakelse i rettsmekling oppstå. Er saken ikke brakt inn for domstolene, kan den nå etablerte ordning med mekling med advokat være et alternativ. Uansett er det advokatens oppgave å vurdere om mekling skal forsøkes og gi klienten råd om dette.

Det er klienten som må ta stilling til om forlik skal inngås. Advokaten kan bare rådgi. Hvis klienten ikke vil følge advokatens anbefaling om å inngå forlik, må advokaten innrette seg i forhold til det. At klienten ikke følger advokatens råd, vil avhengig av omstendighetene, kunne gi advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget, jfr. kommentaren til pkt. 3.1.6 note 6.

3) Det kan være mange grunner til at en tvist bør søkes løst i minnelighet av hensyn til klienten. En rettssak vil kunne medføre en stor personlig belastning for klienten og kanskje også for klientens pårørende. Er klienten avhengig av å ha et forhold til motparten også i fremtiden, vil et forlik på mange måter være å foretrekke fremfor en dom. Men det kanskje viktigste moment i mange saker vil være omkostninger og ressursbruk i forbindelse med en rettssak sammenholdt med risikoen for å tape saken.

En hovedoppgave for advokaten er å være klientens rådgiver, jfr. pkt. 1.2 fjerde ledd og pkt. 3.1.2. Sentralt i advokatens rådgivning i tvistesaker vil være spørsmålet om saken bør søkes forlikt og hva et forlik eventuelt skal gå ut på. Skal advokaten kunne gi sin klient et råd, forutsetter det at prosessrisikoen vurderes nøye og likeledes hvilke kostnader og ressursbruk som saken vil medføre. Også øvrige momenter, som den personlige belastning for klienten, må klarlegges og ofte også forklares for klienten, særlig hvis denne ikke tidligere har erfaring med rettslige konflikter.
Det er naturlig at spørsmålet om minnelig ordning vurderes og drøftes mellom advokat og klient på et så tidlig trinn i saken som mulig. Et tidlig forlik vil forhindre at konflikten ytterligere utdypes og forsterkes samt at man da unngår ytterligere omkostninger. Men erfaring viser at det ikke alltid er så enkelt å få til et forlik på et tidlig stadium i saken. Dessuten vil spørsmålet om forlik kunne stille seg forskjellig alt ettersom hvordan saken utvikler seg. Advokatens plikt til å søke en minnelig ordning hvis dette er i klientens interesse, gjelder derfor på ethvert trinn i saken. Også under hovedforhandlingen gjelder pkt 3.1.3. Ofte vil det under hovedforhandlingen fremkomme opplysninger som medfører at saken kommer i et annet lys, og advokaten må da på grunnlag av de nye opplysningene vurdere om det er i klientens interesse å søke en minnelig ordning mens det ennå er tid. Pkt 3.1.3 har nær sammenheng med pkt. 3.1.5, hvor det er fastsatt at advokaten har plikt til å varsle klienten hvis omkostningene i saken viser seg å bli uforholdsmessig høye. Formålet med denne regelen er nettopp å bidra til at spørsmålet om forlik vurderes på bakgrunn av kostnadsutviklingen i saken.

4) Det er klientens interesser og intet annet som er avgjørende for om forlik bør inngås og eventuelt på hvilke vilkår. Advokaten må foreta sin vurdering og gi sitt råd uavhengig av andre hensyn og uavhengig av press fra motparten, dommeren eller andre, jfr. nærmere om den pressituasjon advokaten her kan komme i i Bernhardt s. 272, jfr. også Rt. 1994 s. 1430.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 178
Under hovedforhandling i en arbeidsrettssak utøvet advokaten stort press på sin klient for å få henne til å godta et forlik, som etter advokatens oppfatning var den beste i den foreliggende situasjon. Dette ble ikke ansett i strid med god advokatskikk.

3.1.4 1)
En advokat skal ikke påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse. Dette gjelder likevel ikke hvis advokaten innen rimelig tid sørger for å skaffe seg den kunnskap 2) eller innhente den kompetanse som er nødvendig for en faglig forsvarlig utførelse av oppdraget 3).
En advokat bør ikke påta seg nye saker dersom hans øvrige arbeidspress gjør at saken ikke kan bli behandlet med rimelig hurtighet 4).

1) Denne bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991 etter mønster av den tilsvarende bestemmelse i pkt. 3.1.3 i CCBE Code of Conduct. Ordlyden i første ledd ble noe endret ved revisjonen i 2001, jfr. nedenfor.

Bestemmelsen er et utslag av den grunnleggende regel i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd om advokatens plikt til å ivareta sine klienters interesser etter beste evne og hovedregelen i pkt. 3.1.2 om at advokaten skal ivareta klientens interesser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig. Advokaten vil ikke opptre i samsvar med disse generelle reglene hvis han ikke etterlever bestemmelsen i pkt. 3.1.4.

2) Advokatens tidsbruk med å skaffe seg den nødvendige kunnskap innenfor det aktuelle rettsområde som oppdraget krever, kan ikke belastes klienten ved salærberegningen med mindre dette er avtalt eller det gjelder kunnskap på et så spesielt område at det ikke med rimelighet kan forventes at advokaten har slik kunnskap når han påtar seg oppdraget.

3) Før revisjonen i 2001 var det i første ledd fastsatt at en advokat «bør ikke påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse dersom han ikke kan samrå seg med en kvalifisert kollega». Som begrunnelse for å foreslå bestemmelsen endret til slik den nå lyder, er det i Etikkutvalget, Innstilling (s. 29) anført følgende:

«I den tilsvarende bestemmelse i pkt.3.1.3 i CCBE-reglene står det at en advokat ikke skal påta seg et oppdrag under slike omstendigheter. Den norske ordlyden bør trolig endres slik at den i utgangspunktet blir lik CCBEs pkt.3.1.3. Når man påtar seg et oppdrag, er det imidlertid ikke alltid like enkelt å overskue hvilken kompetanse som kreves for å utføre det til klientens beste. Det er vel heller ikke så uvanlig at advokaten gjør klienten oppmerksom på at det aktuelle saksområdet driver man vanligvis ikke med. Hvis klienten likevel ønsker at advokaten skal påta seg oppdraget, må dette være i orden forutsatt at advokaten rimelig raskt sørger for å skaffe seg den nødvendige kunnskap eller innhente hjelp fra annet hold.

Begge regelsett har i dag et unntak som er begrenset til samarbeid med en annen advokat som er kompetent til å ivareta saken. En slik begrensing i unntaket synes det ikke å være grunn til å opprettholde. Det må være underordnet hvorfra advokaten skaffer seg den hjelp eller kunnskap som er nødvendig for en faglig tilfredsstillende utførelse av oppdraget. På mindre steder kan det være vanskelig i det hele tatt å finne en velkvalifisert kollega på det aktuelle rettsområdet.»

4) Bestemmelsen er en konsekvens av kravet til rask saksbehandling i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. Som påpekt i kommentaren til denne bestemmelsen, vil det variere med omstendighetene hva som kreves med hensyn til hurtighet. Enkelte saker er av den art at de må følges opp umiddelbart. I noen tilfelle løper det frister som må overholdes. Men også i andre saker må klienten kunne forvente en rimelig rask saksbehandling fra advokatens side. Hvis advokaten ikke er i stand til dette, må han ta det opp med klienten før han påtar seg oppdraget, jfr. nærmere om dette under kommentaren til pkt. 3.1.2.

Det kan være andre årsaker enn arbeidspress som gjør at advokaten ikke vil være i stand til å behandle saken med rimelig hurtighet, f.eks. fravær fra kontoret pga. ferie eller andre årsaker. Regelen i annet ledd må gjelde tilsvarende i disse tilfellene hvis advokaten er kjent med de forhold som medfører at saken ikke vil kunne behandles med rimelig hurtighet, jfr. avgjørelsen i ADA-1997-26 (Møre og Romsdal krets mfl.). Den tilsvarende bestemmelse i pkt. 3.1.3 i CCBE-reglene har her en noe mer treffende formulering enn den norske.
Kravet til rask saksbehandling i rettergang følger av Regler for god advokatskikk pkt. 4.3 og 4.4.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1992) s. 392
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved sen avvikling av skifteoppdrag. Stort arbeidspress var ingen unnskyldning. Uttalt at advokater er forpliktet til selv å begrense sin arbeidsmengde gjennom ikke å påta seg nye oppdrag som fortrenger muligheten til å ivareta eksisterende oppdrag med tilfredsstillende hurtighet.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1995) s. 297
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha latt oppdrag ligge i 3 måneder uten å ha utført noe av betydning i saken. Advokaten kunne ikke høres med at saken var blitt liggende pga. andre presserende gjøremål og at det ikke løp frister i saken. Advokaten hadde heller ikke orientert klienten om den manglende fremdrift i saken.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1996-13 (Oslo krets)
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk. Han hadde mangelfull detaljkunnskap om reglene for lønnskravs stilling etter dekningsloven og iverksatte ikke i tide adekvate tiltak for å ivareta sin klients interesser. Han burde ha forstått at han manglet nødvendig kunnskap og burde ha konsultert en kvalifisert kollega.

ADA-1997-26 (Møre og Romsdal krets mfl. 1998)
Advokaten hadde bl.a. påtatt seg oppdrag med utkastelse i en husleiesak. Advokaten hadde sendt påkrav, men fulgte ikke umiddelbart opp med utkastelsesbegjæring etter at fristene var utløpt uten at leietakeren hadde flyttet. Utleieren ble som følge av dette påført et husleietap. Uttalt at advokaten ikke burde ha påtatt seg oppdraget med utkastelsen når han pga. ferieavvikling ikke hadde anledning til å fremme utkastelsesbegjæring etter at fristene i påkravet var utløpt. Advokaten hadde heller ikke sørget for at andre i hans feriefravær fulgte opp saken med å sende slik begjæring. Advokaten hadde da opptrådt i strid med god advokatskikk ved at han hadde påtatt seg et oppdrag som ikke kunne behandles med rimelig hurtighet under de rådende omstendigheter.

ADA-1999-7 (Møre og Romsdal krets mfl.)
Advokaten kjente ikke til at fristoversittelse i henhold til straffeprosessloven § 419 kunne ha preklusiv virkning. Advokatens manglende kunnskap om prosessreglene førte til at klienten ble avskåret fra å få prøvd sitt materielle krav. Advokaten hadde overtrådt reglene i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 og 3.1.4. Når advokaten opptrådte på et område hvor han ikke hadde detaljkunnskap, hadde han oppfordring til å sette seg grundig inn i reglene eller samrå seg med en kvalifisert kollega.

3.1.5 1)
Hvis omkostningene i forbindelse med et oppdrag må antas 2) å bli uforholdsmessig høye 3) i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interesser saksforholdet gjelder, skal advokaten i tide 4) gjøre klienten oppmerksom på dette. Før en advokat engasjerer en annen advokat, sakkyndig eller andre i anledning av et oppdrag bør 5) klientens samtykke innhentes.

1) Bestemmelsen er en videreføring av § 10 i reglene som gjaldt før revisjonen av 1991. CCBE-reglene har intet direkte motstykke til bestemmelsen. Første punktum i bestemmelsen kan ses i sammenheng med pkt. 3.1.2 og 3.1.3. Etter pkt. 3.1.2 skal advokaten holde klienten underrettet om sakens gang. Dette innebærer at klienten også må få underretning om kostnadsutviklingen. Ofte skjer dette ved at det foretas løpende avregning overfor klienten etter hvert som arbeidet skrider frem.

2) I motsetning til pkt. 3.1.2 fastsetter pkt. 3.1.5 en plikt for advokaten til å orientere om omfanget av kostnadene før de påløper. Det er således ikke tilstrekkelig å holde klienten informert om kostnadsbildet ved å foreta løpende avregninger eller gi annen informasjon om påløpte kostnader, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 460. Klienten skal ha oversikt over kostnadsutviklingen på forhånd og disse opplysningene skal han ha i tide, jfr. nedenfor. Som nevnt i kommentaren til pkt. 3.3.1 anbefales det at advokaten gir klienten et kostnadsoverslag eller en prisantydning ved oppdragets begynnelse. I de tilfellene som pkt. 3.1.5 første punktum omhandler, har advokaten en plikt til å gjøre dette, jfr. ordet «skal». Denne plikten til å forhåndsvarsle om kostnader vedvarer så lenge oppdraget består. Er kostnadsutviklingen i samsvar med kostnadsoverslaget som advokaten har gitt, er det ikke behov for ytterligere forhåndsvarsel. Ser derimot advokaten at kostnadsoverslaget sprekker, må klienten snarest og før ytterligere kostnader pådras varsles, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 460 og ADA-1999-D9 (Disiplinærnemnden).

3) Varslingsplikten etter punkt 3.1.5 første punktum gjelder i de tilfellene hvor kostnadene må «antas å bli uforholdsmessige høye i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interesser saksforholdet gjelder». Hva som anses å være «uforholdsmessig», beror på et skjønn hvor advokaten og klienten kan ha forskjellig syn. Kanskje mener klienten at gjennomføringen av oppdraget er verdt pengene uansett. Poenget er at advokaten på forhånd skal varsle klienten om omfanget av kostnadene og gi uttrykk for sitt syn på spørsmålet om forholdsmessigheten. Det er klienten som må ta den endelige avgjørelsen, og er advokaten i tvil om forholdsmessigheten, bør han likevel orientere klienten for å være på den sikre siden.

Ved prosessoppdrag er det viktig at advokaten gir sin vurdering av prosessrisikoen og risikoen for å bli idømt saksomkostninger til motparten og hvilke kostnader som da kan påregnes, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 590.

4) Kostnadsorienteringen skal gis klienten «i tide». I dette ligger det at klienten må motta orienteringen i så god tid at han får anledning til å ta stilling til om kostnadene skal pådras. Det må også være tid for klienten til å drøfte dette spørsmålet med advokaten og vurdere alternative fremgangsmåter, som f.eks. inngåelse av forlik.

5) Annet punktum i pkt. 3.1.5 er en «bør»-bestemmelse. Bakgrunnen for regelen er at andre personer ikke bør involveres i saken uten at klienten har tatt stilling til dette, herunder om kostnadene i forbindelse med et slikt engasjement skal pådras. At regelen ikke gir noe absolutt påbud, innebærer at advokaten kun må unnlate å innhente klientens samtykke hvor engasjementet av andre har et bagatellmessig eller meget begrenset omfang eller hvor det ikke er tid eller mulig å innhente klientens samtykke. Men forutsetningen må alltid være at klientens interesser klart tilsier at slikt engasjement finner sted.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 114
Salær for bistand med stevning og saksforberedelse i byggesak ble vesentlig redusert. Disiplinærnemnda viste i den forbindelse til advokatens plikt til å varsle klienten dersom omkostningene antas å bli uforholdsmessig høye.

U bind VII (Nord-Norge kretsene 1994) s. 214
Salæret ble redusert under henvisning til at regelen i pkt. 3.1.5 ikke var overholdt. Advokaten burde ha informert klienten om sitt honorarkrav før forlik ble inngått under behandlingen av saken i lagmannsretten.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 273
Omfanget av advokatens arbeid i en inkassosak sto ikke i forhold til det beløp som skulle inndrives. Orientering om kostnadsutviklingen burde ha skjedd skriftlig, og det burde ha funnet sted periodiske avregninger i den periode på 1½ år som oppdraget varte. Vesentlig reduksjon av salær.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 460
I strid med god advokatskikk at klienten ikke fikk informasjon om økte omkostninger i forhold til estimat. Advokaten hevdet at informasjon var gitt muntlig, noe klienten bestred. Tvilen gikk ut over advokaten da han ikke hadde gjentatt skriftlig det som måtte være sagt muntlig. Nemnda kunne heller ikke se at månedlig fakturering var tilstrekkelig informasjon, selv om det etter hvert ble klart at opprinnelige estimat var overskredet. Uttalt at klienten skal informeres på forhånd, særlig når det er tale om et estimat som sprekker. Salæret ble nedsatt.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 590
Advokaten hadde i forbindelse med stevning til retten i en sak som gjaldt et krav på kr 5.485,-, anslått at kostnadene ikke ville overstige kr 10.000,-. Advokatens salærkrav etter tapt sak var på kr 11.300,-, som ble ansett for å ligge innenfor vanlige normer. I tillegg ble klienten ilagt saksomkostninger til motparten med kr 18.000,-. Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 3.1.5 ved ikke å klargjøre for klienten risikoen for å bli idømt saksomkostninger til motparten før saksanlegget. Salæret ble vesentlig redusert fordi det gikk ut over hva som var rimelig i forhold til sakens karakter og tvistegjenstandens verdi.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D31 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å holde klienten orientert om kostnadsutviklingen på en rimelig måte. Selv om klienten hadde rettshjelpforsikring, hadde advokaten plikt til å holde klienten orientert om kostnadene.

ADA-1998-D60 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

ADA-1999-D9 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde anslått en kostnadsramme for saken, som ikke var bindende. Disiplinærutvalget uttalte at plikten til å varsle klienten etter pkt. 3.1.5 hvis omkostningene antas å bli uforholdsmessig høye, skjerpes når det er gitt et kostnadsoverslag fra advokatens side. Det må da kunne forventes at advokaten følger med på de kostnader som påløper, og i god tid varsler klienten hvis kostnadsrammen står i fare for å sprekke. Disiplinærnemnden erklærte seg enig med utvalget, og advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å varsle om at kostnadsrammen ble overskredet. Salæret ble imidlertid funnet i orden.

ADA-1999-82 (Oslo krets)
En advokat har rett til å ta seg betalt for ethvert oppdrag av faglig karakter. Dette gjelder også for innledende konsultasjoner når ikke annet er avtalt. Disiplinærutvalget uttalte at dette særlig måtte gjelde i foreliggende sak hvor advokatens råd nødvendiggjorde en gjennomgang av sakens dokumenter. Det ble lagt til grunn at pkt. 3.1.5 ikke kom til anvendelse på et tilfelle som det foreliggende hvor det kun var gitt en begrenset rådgivning vedrørende et objektivt sett viktig rettsspørsmål.

ADA-1999-40 (Oslo krets)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å underrette klienten om uforholdsmessig høye omkostninger. Klienten burde vært orientert på et langt tidligere tidspunkt.

ADA-2000-116 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.4.

3.1.6 1)
En advokat som har påtatt seg et oppdrag, plikter å fullføre 2) det hvis klienten ønsker dette 3), med mindre det viser seg 4):

at advokaten har fått feilaktig eller ufullstendige opplysninger 5)

at klienten ikke vil følge advokatens råd i saken 6)

at klienten ikke på anmodning betaler forskudd eller stiller sikkerhet for salær og omkostninger 7)

at klienten ikke på anmodning betaler à konto regning for utført arbeid og/eller påløpte omkostninger 8)

at klienten foranlediger eller medvirker til offentliggjørelse i strid med advokatens anmodning om å avstå fra slik offentliggjørelse 9), eller

at det inntreffer slike omstendigheter at det ikke rimeligvis 10) kan forlanges at advokaten fortsetter oppdraget.

Før advokaten frasier seg et oppdrag, plikter han å utføre det som ikke kan utstå uten at klienten utsettes for rettstap 11).

1) Ved revisjonen i 1991 ble bestemmelsene i de tidligere reglers § 11 videreført med noen mindre justeringer. En ytterligere endring ble foretatt ved revisjonen i 2001 ved at det ble presisert at advokaten også skulle ha rett til å trekke seg ved manglende á konto-betaling for utført arbeid.

CCBE-reglene har ingen tilsvarende bestemmelse som pkt. 3.1.6, bortsett fra at pkt. 3.1.6 annet ledd har en korresponderende bestemmelse i CCBE-reglenes pkt. 3.1.4. Ved revisjonen i 2001 ble det vurdert om det burde foretas ytterligere endringer i bestemmelsen. Dette så man ingen grunn til da de eksisterende reglene ble ansett for å inneholde en hensiktsmessig regulering av situasjoner som i praksis kan være vanskelige, jfr. Etikkutvalget, Innstilling s. 31.

2) Det er fastsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 femte ledd at advokaten selv avgjør om han vil påta seg et oppdrag. Påtar han seg oppdraget, plikter han imidlertid å fullføre dette i samsvar med den avtale han måtte ha inngått med klienten. Dette er uttrykkelig fastslått i pkt. 3.1.6 første ledd. Det er bare i spesielle unntakstilfelle at advokaten har anledning til å trekke seg fra oppdrag, jfr. nedenfor. Retningslinjer for forsvarere har i pkt. 6.1 en tilsvarende regel om forsvarerens plikt til å fullføre oppdraget.

3) Advokaten har selvfølgelig ingen plikt til å fullføre oppdraget hvis klienten ikke ønsker det. Advokaten må finne seg i at klienten når som helst kan si opp engasjementet. I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt. 6.2 uttrykkelig uttalt at advokaten plikter å fratre dersom klienten ønsker det, dog med forbehold for tilfelle hvor advokaten har fått oppdraget som fast forsvarer ved vedkommende domstol. I sistnevnte tilfelle har advokaten bare plikt til å trekke seg hvis det i tillegg til klientens ønske foreligger særlige forhold som tilsier at han skal gjøre dette.

4) De situasjoner hvor advokaten har rett til å trekke seg fra oppdraget, er nærmere regulert i pkt. 3.1.6 første ledd. Situasjonene er gruppert i seks alternative grupper av tilfeller, hvorav fem er spesifikt utformede typetilfeller og det sjette alternativ er en generell bestemmelse som fanger opp situasjoner som ikke kommer inn under de øvrige alternativene. Det er i disiplinærorganenes praksis presisert at det dreier seg om unntakstilfeller og at bestemmelsene må undergis en streng fortolkning.

5) Det første alternativ er situasjoner hvor advokaten har fått feilaktige eller ufullstendige opplysninger. Det fremgår ikke av bestemmelsen, men det må rimeligvis innfortolkes at det må dreie seg om opplysninger av ikke helt uvesentlig betydning i saken. Det kan være opplysninger advokaten har bygget på da han påtok seg oppdraget eller det kan være feilaktige eller mangelfulle opplysninger som han har fått senere og som har vært bestemmende for advokatens vurdering eller opplegg av saken. Er de feilaktige eller ufullstendige opplysningene gitt av en tredjemann, skal det nok mer til før advokaten kan trekke seg fra oppdraget enn om de hadde vært gitt av klienten selv.

Hvis advokaten ikke får de opplysninger eller den dokumentasjon han trenger fra klienten for å kunne utføre oppdraget på en forsvarlig måte, vil den manglende medvirkning fra klientens side gi advokaten rett til å frasi seg oppdraget. Dette forutsetter imidlertid at advokaten har gjort visse anstrengelser for å få opplysningene fra klienten og gjort det klart for klienten hvilke følger det får hvis han ikke etterkommer advokatens anmodning.

Har klienten bevisst gitt feilaktige eller ufullstendige opplysninger til advokaten, skal det mindre til før advokaten kan trekke seg fra oppdraget enn om opplysningene har vært gitt i god tro. Advokaten må kunne forutsette at klienten opptrer sannferdig overfor ham og må kunne vise til at det nødvendige tillitsforhold ikke foreligger hvis klienten bevisst forsøker å holde opplysninger skjult for advokaten.

I straffesaker stiller det seg selvfølgelig annerledes. Her vil det som oftest være normalsituasjonen at klienten ikke forteller den fulle sannhet for advokaten. At det senere under etterforskningen avdekkes at klienten ikke har fortalt sannheten, vil forsvareren som regel måtte leve med. Som påpekt av Langbach (s. 36) vil det bare være i de helt ekstreme tilfeller at en forsvarer vil kunne frasi seg oppdraget på dette grunnlaget.

6) Den andre unntaksbestemmelsen påberopes ofte i praksis. Det forekommer ikke sjelden at klienten ikke ønsker å følge advokatens råd i saken. Dette kan imidlertid ikke uten videre gi advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget. Det må dreie seg om råd som har betydning for valg av fremgangsmåte eller opplegg i saken. For eksempel må advokaten ha anledning til å trekke seg hvis han etter en vurdering finner at saken ikke er prosedabel og klienten til tross for advokatens
råd insisterer på at saken skal bringes inn for retten, jfr. U bind V (Oslo krets 1988) s. 155.

Et særlig tilfelle er nevnt ovenfor under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 note 2. Hvis klienten ikke vil følge advokatens råd om å medvirke til at saken opplyses, ved f. eks. å gi samtykke til fremleggelse av dokumenter av vesentlig betydning, må advokaten ha anledning til å frasi seg oppdraget. Annerledes blir det som nevnt i straffesaker, hvor det ikke gjelder noen edisjonsplikt. Her kan advokaten som regel ikke trekke seg, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 25, med mindre det foreligger særlige omstendigheter, jfr. kommentaren nedenfor til den sjette unntaksbestemmelsen.

Mange disiplinæravgjørelser gjelder advokatens rett til å trekke seg fra oppdraget hvis klienten ikke vil følge advokatens råd om forlik. Nå er det som nevnt under kommentaren til pkt. 3.1.3 note 2 klienten som må ta stilling til om et forlikstilbud skal aksepteres. Det forhold at klienten ikke ønsker å følge advokatens råd om at forlikstilbudet bør godtas, vil ikke uten videre være tilstrekkelig grunn for advokaten til å trekke seg fra oppdraget. Det må kreves at uenigheten er uttrykk for en mer dyptgripende meningsforskjell som gjør det vanskelig for advokaten å fortsette oppdraget, jfr. den generelle formuleringen i den sjette unntaksbestemmelsen («at det ikke rimeligvis kan forlanges at advokaten fortsetter oppdraget»). Dreier det seg om et prosessoppdrag, må det forutsettes at advokaten vurderer sakens prosedabilitet før saksanlegget, og hvis det ikke kommer nye opplysninger etter at saken er brakt inn for retten, kan han ikke trekke seg bare fordi klienten ikke følger advokatens anbefaling om en forliksløsning. Illustrerende for de krav som stilles, er avgjørelsen i U Bind III (Disiplinærnemnden 1982) s. 171, hvor følgende er uttalt:

«Når det gjelder spørsmålet om å akseptere et forlikstilbud fremsatt av motparten, kan og bør en advokat selvsagt vurdere dette og gi råd til klienten, men det er klienten som må avgjøre om forlikstilbudet skal godtas eller ikke. Når advokaten på klientens vegne har nedlagt påstand om full frifinnelse for et krav, må han være innforstått med å prosedere på dette med mindre nye opplysninger skulle gjøre dette betenkelig. Advokaten er engasjert som profesjonelt «talerør» for klienten, og etter at advokaten har gitt klienten råd om hvordan saken bør legges an, må det være opp til klienten å ta stilling til forlikstilbud. Etter Disiplinærnemndens mening må det derfor være råd fra advokaten av mer prinsipiell art som klienten ikke vil følge, dersom dette skal kunne brukes som en grunn til ikke å fullføre et oppdrag».

7) Den tredje unntaksbestemmelsen gir advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget hvis klienten ikke på anmodning betaler forskudd eller stiller sikkerhet for salær og omkostninger. Det må være en forutsetning for å kunne trekke seg at kravet om forskudd er i samsvar med Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.4, jfr. avgjørelsen i ADA-2000-116 (Oslo krets). Hvis klienten nekter å betale forskuddet fordi han mener at kravet er i strid med pkt. 3.3.4, kan advokaten ikke uten videre trekke seg fra oppdraget. Han må da, hvis forskuddskravet fastholdes, kreve at klienten stiller sikkerhet for beløpet inntil spørsmålet er avgjort av disiplinærmyndighetene. Hvis klienten nekter å stille slik sikkerhet og det ikke er åpenbart at forskuddskravet er urimelig, må advokaten ha anledning til å frasi seg oppdraget, jfr. avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 415.

8) I den fjerde unntaksbestemmelsen er det fastsatt at advokaten har rett til å trekke seg hvis klienten ikke betaler á konto-regning for utført arbeid eller påløpte omkostninger. Forutsetningen må her være at kravet om betaling er i samsvar med de generelle regler om salærberegning, jfr. pkt. 3.3.1 og kommentaren til denne bestemmelsen, og heller ikke i strid med avtale som advokaten måtte ha inngått med klienten om avregning og betaling av salær.

9) Den femte unntaksbestemmelsen gjelder offentliggjørelse i strid med advokatens uttalte ønske. Klienten lar seg for eksempel intervjue i media om saken eller oversender kopi av prosesskrifter eller dokumenter til pressen. Som det fremgår av bestemmelsen, er det en forutsetning for at advokaten skal kunne trekke seg fra oppdraget at han uttrykkelig har gjort det klart for klienten at han ikke ønsker slik offentliggjørelse.

10) Den sjette unntaksbestemmelsen er en såkalt sekkebestemmelse, som gir advokaten adgang til å frasi seg oppdraget i andre tilfeller enn dem som er omhandlet i de øvrige bestemmelser hvis det inntreffer slike omstendigheter at det ikke med rimelighet kan forlanges at advokaten fortsetter oppdraget. Bestemmelsen kan dekke flere forhold. Som oftest vil det dreie seg om omstendigheter som gjelder tillitsforholdet mellom advokaten og klienten. I disiplinærorganenes praksis er det mange eksempler på at advokaten har vært ansett berettiget til å trekke seg fra saken fordi han på grunn av inntrufne omstendigheter hadde grunn til å tro at han ikke lenger hadde klientens tillit. Slike omstendigheter kan være uttalelser fra klientens side, som f.eks. innebærer kritikk av advokatens håndtering av saken, eller forskjellig syn på saken som medfører et motsetningsforhold mellom advokaten og klienten, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 108, U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 174 og ADA-2006-D41 (Disiplinærnemnden).

I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt. 6.1 annet ledd fastsatt at dersom klienten erkjenner skyld bare overfor forsvareren, kan denne frasi seg oppdraget hvis det kan skje uten å skade klientens interesser. I hvilken grad og under hvilke omstendigheter en forsvarer har anledning til og eventuelt bør trekke seg fra oppdraget når klienten tilstår overfor forsvareren, men samtidig ønsker at advokaten skal fortsette som forsvarer uten at tilståelsen gjøres kjent, er et omdiskutert spørsmål som det ikke kan gis noe enkelt svar på. Se nærmere om denne problemstillingen Langbach s. 37, Bernhardt s. 259, Wilhelmsen og Woxholth s. 72 og Hall s. 163.

Også andre omstendigheter kan inntreffe som ikke gjelder tillitsforhold eller samarbeidsforhold overfor klienten, men som likevel må gi advokaten rett til å frasi seg oppdraget. Det kan f.eks. være sykdom hos advokaten, som medfører at han ikke kan ivareta klientens interesser på en tilfredsstillende måte. I pkt. 6.1 i Retningslinjer for forsvarere er det uttalt at forsvareren har anledning til å fratre hvis det «oppstår en situasjon som gjør at forsvareren ikke finner å kunne
ivareta oppdraget på en forsvarlig måte». I slike tilfelle vil advokaten som regel ha en plikt til å fratre. Det samme gjelder hvis det oppstår en situasjon som medfører at advokaten ikke lenger har den frie og uavhengige stilling som han forutsettes å ha i henhold til Regler for god advokatskikk pkt. 2.1. Hvor advokaten bistår flere klienter i samme sak, følger det av Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2 at advokaten må trekke seg hvis det oppstår motstridende interesser mellom klientene, jfr. pkt 7.2 nedenfor. En særbestemmelse om plikt for advokaten til å frasi seg oppdraget ved mistanke om hvitvasking av penger er inntatt i pkt. 3.1.8.

Siden det er en beslutning som bringer klientforholdet til opphør og det bare er i unntakstilfelle at advokaten kan frasi seg oppdraget, bør advokaten gi klienten en skriftlig og dekkende begrunnelse for sin beslutning. Kommer partene muntlig overens om at advokaten trekker seg fra oppdraget, bør enigheten bekreftes skriftlig.

11) Uansett om det foreligger forhold hvor advokaten har rett til å frasi seg oppdraget, har advokaten plikt til å gjøre det som er nødvendig for å hindre at klienten lider rettstap. Advokaten må sørge for at frister ikke oversittes som følge av at han trekker seg fra saken. Dette kan han gjøre ved selv å utføre det som er nødvendig for å avbryte fristen eller forsikre seg om at dette ivaretas av andre, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Oslo krets 1995) s. 298. Det vil heller ikke være forenlig med pkt. 3.1.6 annet ledd å trekke seg fra oppdraget kort tid forut for hovedforhandlingen, jfr. til illustrasjon avgjørelsen i ADA-1997-D45 (Disiplinærnemnden). Unntak fra dette kan bare skje hvis det har oppstått et svært alvorlig motsetningsforhold mellom advokaten og klienten (jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 174) eller advokaten forsikrer seg om at hovedforhandlingen blir utsatt (jfr. U bind IV (Oslo krets 1987) s. 488) eller at klienten får tilfredsstillende bistand fra annen advokat jfr. ADA-2000-116 (Oslo krets).

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind I (Disiplinærnemnden 1975) s. 417
Advokaten frasa seg oppdraget med den begrunnelse at «situasjonen var håpløs og saken var dømt til å mislykkes». Uttalt at det forhold at en sak ligger dårlig an, ikke berettiger advokaten til å frasi seg oppdraget som han har påtatt seg. Det var særlig graverende at advokaten frasa seg oppdraget tre dager før hovedforhandlingen, som var blitt berammet over en måned tidligere.

U bind II (Disiplinærnemnden 1976) s. 101
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å frasi seg oppdrag i en erstatningssak på grunn av manglende opplysninger fra klientens side. Drøftet om advokaten da han frasa seg oppdraget burde ha gjort klienten uttrykkelig oppmerksom på muligheten for foreldelse og hva som måtte foretas for å avbryte denne. Tatt i betraktning at det gjensto mer enn 6 måneder av foreldelsesfristen og at advokaten i brev hadde rådet klienten til snarest å kontakte en annen advokat, kunne advokatens opptreden ikke betegnes som forsømmelig.

U bind III (Disiplinærnemnden 1982) s. 171
Advokaten trakk seg fra et prosessoppdrag i en ankesak fordi klienten ikke ville følge hans anbefaling om forlik. Dette ble etter omstendighetene ansett for å være i strid med god advokatskikk. Advokaten hadde prosedert saken for herredsretten og også uttatt anke for lagmannsretten uten å gi uttrykk for tvil om sakens prosedabilitet. Det var heller ikke fremkommet nye opplysninger i saken som skulle ha medført at den kom i en annen stilling, og Disiplinærnemnden la til grunn at advokaten hadde tatt stilling til spørsmålet om saken var prosedabel før herredsrettssaken ble anlagt og senere også før saken ble påanket til lagmannsretten. Klienten hadde gitt uttrykk for at han fortsatt hadde tillit til advokaten selv om de var uenige om forlikstilbudet skulle godtas. Nemnden uttalte at når advokaten har påtatt seg et oppdrag, må hovedregelen være at han plikter å fullføre det hvis klienten ønsker det. Advokaten kan ikke bruke enhver uenighet med klienten som påskudd for å trekke seg fra saken, og unntaksbestemmelsene om advokatens rett til å trekke seg fra oppdraget må tolkes strengt.

U bind IV (Oslo krets 1987) s. 435
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha trukket seg som prosessfullmektig i en inkassosak da det oppsto uoverensstemmelse mellom advokaten og klienten vedrørende reklamasjonsinnsigelser. Klienten hadde i brevs form kommet med alvorlige beskyldninger mot advokaten som følge av uoverensstemmelsen, og det kunne ikke rimeligvis forlanges at advokaten fortsatte oppdraget.

U bind IV (Oslo krets 1987) s. 488
Hovedforhandling var påbegynt i en arbeidsrettssak. Det ble ført forliksforhandlinger, og klienten ønsket ikke å følge advokatens råd om å akseptere et fremsatt forlikstilbud. Det oppsto i den forbindelse et sterkt motsetningsforhold mellom advokaten og klienten. Advokaten meddelte retten at han av denne grunn hadde funnet å måtte trekke seg som prosessfullmektig, noe retten ikke hadde bemerkninger til. Retten gikk imidlertid ikke med på å utsette behandlingen og beramme ny hovedforhandling. På denne bakgrunn var det i strid med god advokatskikk å trekke seg som prosessfullmektig da det forelå fare for rettstap for klienten. Advokaten burde ha forsøkt å bringe på det rene spørsmålet om utsettelse av hovedforhandlingen før han tok sin beslutning om å trekke seg.

U bind V (Oslo krets 1988) s. 155
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved i mai 1987 å ha frasagt seg et oppdrag han påtok seg i mars 1986. Nødvendig medvirkning fra klienten skjedde ikke, og klienten var ikke enig i advokatens forslag om å søke å oppnå en minnelig ordning. Uttalt at en advokat må ha anledning til å trekke seg fra oppdraget hvis han kommer til at en sak ikke er prosedabel, og klienten likevel fastholder at saken skal bringes inn for retten.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 108
Klienten ga i flere brev uttrykk for at han var misfornøyd med advokaten og dennes behandling av saken. Det var da ikke i strid med god advokatskikk at advokaten frasa seg oppdraget. Uttalt at en advokat må stå fritt til å si opp et oppdrag hvis han føler at han ikke lenger har den nødvendige tillit fra klientens side.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 293
Advokaten ble gitt medhold i at en disiplinærklage må anses som en erklæring om mangel på tillit som gjør fortsatt representasjon så vanskelig at advokaten må være berettiget til å frasi seg oppdraget uten at dette kan betegnes som utidig press fra advokatens side.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 227
Som klientens prosessfullmektig anbefalte advokaten å akseptere et forlik på et bestemt beløp. Klienten karakteriserte forliksforslaget som skandaløst og kritiserte advokaten fordi han hadde brukt tid på å undersøke mulighetene for en forliksløsning. Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten som følge av at klienten ikke fulgte hans råd, trakk seg fra oppdraget.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 382
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å frasi seg oppdraget da klienten ikke ville følge hans råd om en minnelig løsning. Uttalt at det var klart ut fra sakens karakter at det var gjort det som var mulig fra begge parters side for å oppnå en utenrettslig løsning.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 415
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å trekke seg fra oppdraget. Det forhold at klienten ved mottakelsen av en salærregning hadde forespurt andre advokater om rimeligheten, ga ikke grunnlag for å konstatere at det forelå omstendigheter som gjorde at oppdraget ikke rimeligvis kunne fortsette. Advokaten hadde krevd forskudd, som klienten fant urimelig og nektet å betale. Heller ikke dette ga advokaten rett til å frasi seg oppdraget. Advokaten hadde ikke tatt opp med klienten spørsmålet om sikkerhetsstillelse for beløpet inntil disiplinærmyndighetens avgjørelse av rimeligheten forelå. Hadde klienten nektet å stille slik sikkerhet for salærkravet, ville advokaten vært berettiget til å frasi seg oppdraget.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 174
Uttalt at det i seg selv er ekstraordinært å frasi seg saken kort tid før hovedforhandlingen. Lagt til grunn at klienten opptrådte egenrådig, var lite villig til å følge advokatens råd og hadde gitt uttrykk for synspunkter på relevante spørsmål som advokaten var helt uenig i. På denne bakgrunn var det ikke i strid med god advokatskikk å frasi seg oppdraget. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.)

U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1994) s. 227
Det var i strid med god advokatskikk å frasi seg oppdraget fire dager før hovedforhandling. Advokaten hadde kort tid før hovedforhandlingen og med tre dagers frist bedt klienten om å innbetale et beløp på kr 32.000,- som forskudd. Klienten forsøkte å få kontakt med advokaten vedrørende dette, men lyktes ikke. Klienten, som mente det var inngått en bindende salæravtale, kontaktet deretter en annen advokat, som også forsøkte å få kontakt med advokaten uten å lykkes.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 298
Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten frasa seg oppdraget dagen før utløpet av en kjæremålsfrist fordi klienten ikke ville følge hans råd. Advokatens oppdrag var å forsøke å hindre stadfestelse av en tvangsakkord. Klienten, som var utenlandsk, ønsket at advokaten skulle fremføre innsigelser mot stadfestelsen som etter advokatens oppfatning i det vesentlige manglet rettslig forankring. Uttalt at advokaten plikter før han frasier seg sitt oppdrag å utføre det som ikke kan utstå uten at klienten utsettes for rettstap. Dette hadde advokaten gjort ved at han hadde medvirket til at klienten fikk oversatt kjæremålserklæringen til norsk basert på de innsigelser klienten ville gjøre gjeldende, slik at kjæremålserklæringen kunne innsendes av klienten innen fristen.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D45 (Disiplinærnemnden)
Advokaten fratrådte oppdraget ca. 3 uker før hovedforhandlingen på grunn av manglende betaling. Advokatens dårlige økonomi var vel kjent. Sakens kompleksitet og den korte tid til hovedforhandlingen var kjent. For advokaten måtte det fremstå som svært sannsynlig at klienten måtte møte alene under hovedforhandlingen. Under disse omstendigheter kunne advokaten ikke fritt frasi seg oppdraget uten å undersøke om klienten faktisk klarte å skaffe annen bistand.

ADA-1998-24 (Oppland krets mfl.)
Advokaten hadde krevd á konto-betaling av klienten på kr 12.325,- i en arbeidsrettssak. Betaling fant ikke sted. Advokaten innstilte sitt arbeid og meddelte i brev til klienten at ytterligere arbeid i saken ikke ville bli utført dersom regningen ikke ble betalt. Det var ikke i strid med god advokatskikk og i samsvar med pkt. 3.1.6 at advokaten stanset saksbehandlingen.

ADA-1999-D43 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden var enig med disiplinærutvalget i at det er i strid med god advokatskikk å frasi seg oppdraget fordi klienten anmoder om reduksjon av salæret. Disiplinærutvalget uttalte at skulle det forhold at en klient tar opp spørsmålet om berettigelsen av en faktura, være tilstrekkelig til at en advokat frasa seg oppdraget, ville dette kunne misbrukes ved at klienten i realiteten vil bli avskåret fra å ta opp spørsmål om en fakturas berettigelse uten å bli «straffet» ved at advokaten frasier seg oppdraget.

ADA-2000-D92 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde sterkt anbefalt klienten å godta et forliksforslag, som advokaten hadde forhandlet frem. Klienten nektet dette, og advokaten var berettiget til å frasi seg oppdraget. Det var ca 3 måneder igjen til hovedforhandlingen, noe som burde være tilstrekkelig tid for klienten til å finne en annen advokat som kunne bistå.

ADA-2001-D94 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde anledning til å fratre oppdraget da klienten ikke besvarte spørsmål og anmodninger om dokumentasjon fra advokaten og heller ikke ville følge advokatens råd med hensyn til erstatningskravets størrelse. I tillegg til at klienten ikke ønsket å følge advokatens råd, hadde det oppstått et slikt motsetningsforhold mellom advokaten og klienten at det ikke rimeligvis kunne forlanges at advokaten fortsatte oppdraget.

ADA-2000-15A (Nord-Norge kretsene)
Ikke i strid med god advokatskikk at advokaten fratrådte da hans arbeid ble sterkt kritisert av klienten, bl.a. hevdet at testamentet som advokaten hadde opprettet, kunne være ugyldig. Det kunne da ikke rimeligvis forlanges at advokaten skulle fortsette oppdraget. Påpekt at det forhold som klienten kritiserte advokaten for, kunne medføre spørsmål om erstatningsansvar.

ADA-2002-D1 (Disiplinærnemnden)
Klienten ønsket å bruke tvangsmidler i saken i strid med advokatens råd. Dessuten prøvde klienten å diktere advokaten til å utføre oppdraget på den måten klienten selv ønsket. Under disse omstendigheter kunne advokaten frasi seg oppdraget under henvisning til både den andre og den sjette unntaksbestemmelsen i pkt. 3.1.6 første ledd.

ADA-2000-116 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å trekke seg fra saken. Advokaten hadde krevd betaling av et betydelig beløp som forskudd. Advokaten hadde i den forbindelse ikke opptrådt i samsvar med god advokatskikk (se referatet under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.4), og den manglende betaling av forskudd kunne da ikke påberopes som grunn til å trekke seg. Imidlertid hadde det etter utvalgets oppfatning inntruffet slike omstendigheter at det ikke rimeligvis kunne forlanges at advokaten skulle fortsette oppdraget. Advokaten hadde grunn til å betvile om klienten overhodet ville eller kunne dekke omkostningene til salær og utlegg. Det viktigste var likevel at diskusjoner om forhåndsbetaling og totalomkostninger etter hvert gjorde forholdet mellom advokaten og klienten anstrengt. Om det nødvendige tillitsforhold forelå, var tvilsomt, og advokaten kunne henvise klienten til en advokat fra et annet firma, som kunne overta oppdraget uten ekstra kostnader. På denne bakgrunn var det ikke urettmessig av advokaten å trekke seg, selv om det bare var en knapp måned frem til hovedforhandlingen. Det skal tilføyes at klienten ikke hadde hatt innvendinger mot den nye advokatens innsats eller dyktighet.

ADA-2002-58 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.7.

ADA-2003-D20 (Disiplinærnemnden)
Advokaten trakk seg fra oppdraget etter å ha blitt gjort kjent med de grove trusler som klageren hadde rettet mot motpartens prosessfullmektig. Selv om dette skjedde bare 12 dager før saken skulle til behandling i forliksrådet, opptrådte ikke advokaten i strid med god advokatskikk ved å trekke seg fra oppdraget. Det ble tillagt vekt at advokaten hadde sendt telefaks til klienten med klare anvisninger om hvordan klienten best selv skulle kunne ivareta sine interesser. Samtidig sendte advokaten et avsluttende prosesskrift til forliksrådet med supplerende informasjon og anførsler. Det var dessuten tilstrekkelig tid for klageren, som oppholdt seg i utlandet, til å sørge for å få oppnevnt ny fullmektig eller til selv å møte opp på forliksrådsmøtet.

ADA-2006-D39 (Disiplinærnemnden)
Advokaten trakk seg fra et oppdrag med følgende begrunnelse:

«Jeg har intet ønske om å føre en sak for Dem all den tid jeg er overbevist om at vi ikke vinner frem med. De er heller ikke tjent med å ha meg som Deres prosessfullmektig når jeg har den oppfatning jeg har til Deres sak. Jeg fratrer med dette som prosessfullmektig for Dem.»

Disiplinærnemndens flertall fant ut i fra en totalvurdering og med utgangspunkt i innklagedes nærmere beskrivelse av klientforholdet og sakens utvikling at det hadde inntruffet slike omstendigheter at det rimeligvis ikke kunne forlanges av ham å fortsette oppdraget.

ADA-2006-D41 (Disiplinærnemnden)
I e-post av 24.09.05 fra klager til innklagede reises kritikk mot innklagede for dårlig fremdrift i saken og det antydes at grunnen er at han ikke våger å gå hardere og mer effektivt ut mot en advokatkollega. Han kritiseres også for ikke å ha gitt skriftlig bekreftelse på mottagelsen av et viktig dokument i saken. På bakgrunn av den kritikk innklagede fikk fra sin klient i nevnte e-post fant han det uriktig å fortsette oppdraget. Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. Det kunne ikke rimeligvis forlanges at advokaten fortsatte oppdraget med bakgrunn i den meningsforskjell om videre fremgangsmåte som hadde oppstått mellom advokaten og klienten. Advokaten var dermed berettiget til å avslutte oppdraget.

ADA-2006-D173 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde sett gjennom klientens dokumenter, men ikke tatt på seg oppdraget før det eventuelt ble betalt et forskudd. Advokaten hadde ikke på en synlig nok måte gitt uttrykk for at dette var et vilkår og hadde dermed handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6.

3.1.7 1)
En advokat har rett til å nekte å utlevere dokumenter som han har fått i sin besittelse i forbindelse med et oppdrag så lenge klienten ikke har dekket advokatens tilgodehavende for utlegg og salær i vedkommende sak 2).
Det gjelder dog ikke når og så langt som tilbakeholdelsen vil medføre rettstap 3). Er tilgodehavendet omtvistet 4), kan Disiplinærnemndens formann eller den han oppnevner, bestemme hvor meget av tilgodehavendet som skal dekkes, og at resten kan deponeres eller sikres på de betingelser vedkommende fastsetter 5).

1) Bestemmelsen er en videreføring av § 15 i reglene som gjaldt før revisjonen av 1991. CCBE Code of Conduct har ingen tilsvarende bestemmelse.

I Etikkutvalget, Innstilling (s. 31) påpekes det at tilbakeholdsrett i saksdokumenter kan være et effektivt virkemiddel for å få dekket advokatens tilgodehavende og at regelen synes ubetenkelig all den stund det er gjort unntak for de tilfelle hvor utøvelse av tilbakeholdsretten kan medføre rettstap for klienten.

2) Første punktum slår fast at advokaten har rett til å holde tilbake saksdokumenter inntil han får dekket sitt krav på salær og utlegg i saken. Det fremgår klart av ordlyden at de dokumenter advokaten kan nekte å utlevere, må gjelde den sak som utlegget og salæret relaterer seg til, jfr. formuleringen «utlegg og salær i vedkommende sak». Dette er også slått fast i praksis, jfr. avgjørelsen i ADA-1999-D106 (Disiplinærnemnden).

Tilbakeholdsretten forutsetter gjensidighet. Den kan bare gjøres gjeldende overfor klienten i forbindelse med krav på salær og utlegg som advokaten har mot klienten, jfr. avgjørelsen i ADA-1998-D76 (Disiplinærnemnden).

3) Kravet til gjensidighet og konneksitet er i samsvar med generelle regler om kreditors tilbakeholdsrett. Men for advokater gjelder det et ytterligere vilkår. Det er i annet punktum i pkt. 3.1.7 fastsatt at tilbakeholdsretten ikke kan utøves hvis det vil føre til rettstap for klienten. Dette vil eksempelvis kunne være tilfelle hvis det er nødvendig for klienten å få utlevert dokumentene for å kunne gjøre det som er nødvendig for å avbryte en frist som løper, f.eks. innlevering av anke innen ankefristens utløp, eller klienten trenger dokumentene for å kunne gjennomføre en forestående hovedforhandling på forsvarlig måte.

4) Grunnen til at klienten ikke betaler salær og omkostninger, er ofte at kravet ikke aksepteres av klienten. Han kan f.eks. være av den oppfatning at han ikke er rett adressat for kravet, at advokaten ikke har krav på noen betaling ut over det forskudd som allerede er betalt eller at salærkravet er urimelig høyt.

5) I slike tilfeller hvor kravet er bestridt, er Disiplinærnemndens formann eller den han oppnevner, i pkt. 3.1.7 tredje punktum gitt myndighet til å bestemme hvor meget av kravet som skal dekkes og hvor meget som kan deponeres eller sikres på annen måte inntil spørsmålet er endelig avgjort.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 3
Tilbakeholdsrett i dokumenter kunne ikke gjøres gjeldende overfor klienten personlig for tilgodehavende som advokaten hadde mot et selskap hvor klienten var daglig leder og styremedlem. Det var også fare for rettstap som følge av foreldelse.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 227
Etter å ha trukket seg fra oppdraget som prosessfullmektig, holdt advokaten tilbake saksdokumenter da klienten ikke hadde betalt hans salær. Tilbakeholdelsen var ikke i strid med god advokatskikk da det ikke kunne ses å foreligge fare for rettstap. Det forelå ikke opplysninger om at hovedforhandling var berammet eller at tilbakeholdelsen hadde noen konsekvenser for forberedelser til rettsmøte. Det var heller ingen opplysninger om at en ny advokat hadde overtatt og hadde problemer med å sette seg inn i saken.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 409
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å utlevere saksdokumenter da det ikke forelå udekket tilgodehavende for salær eller utlegg. Klienten hadde avsluttet oppdraget og engasjert ny advokat. Uttalt at det var klart urimelig av advokaten å kreve skriftlig, og endog begrunnet, oppsigelse av oppdraget.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 504
Advokaten hadde anledning til å holde saksdokumentene tilbake som sikkerhet for salær. Det var ikke påvist at klienten led rettstap ved det. Konkret vurdering.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-D76 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å gjøre tilbakeholdsrett gjeldende i dokumenter hun hadde fått låne av advokaten til en annen arving i et bo. Uttalt at tilbakeholdsretten er basert på gjensidighet mellom advokat og klient og at det derfor har formodningen mot seg at den kan gjøres gjeldende i forhold til andre. I dette tilfellet hadde advokaten en selvstendig tilbakeleveringsplikt overfor boet.

ADA-1999-D106 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde holdt tilbake dokumenter som også gjaldt en skattesak som han ikke hadde påbegynt arbeidet med. Uttalt at advokaten ikke har tilbakeholdsrett for annet enn dokumenter i den sak som salæret relaterer seg til.

ADA-2001-D9 (Disiplinærnemnden)
Saken gjaldt omfanget av advokatens utleveringsplikt når tilbakeholdsrett etter pkt. 3.1.7 ikke ble gjort gjeldende. Uttalt at utleveringsplikten omfatter dokumenter advokaten har fått utlevert av klienten til bruk i oppdraget eller kopier advokaten har fått fra andre og som ikke er sendt klienten direkte. Drøftet hvordan utlevering av andre dokumenter bør tilrettelegges og kostnader i den forbindelse.

ADA-2002-58 (Oslo krets)
Advokaten krevde betaling av påløpt salær 3½ mnd. før hovedforhandling. Han frarådet klienten å gjennomføre hovedforhandlingen og gjorde det klart at betaling av påløpt salær var en betingelse for en eventuell fortsettelse av oppdraget. Ikke i strid med god advokatskikk at advokaten fratrådte og holdt tilbake saksdokumenter. At den tidligere klient først fikk dokumentene 14 dager før hovedforhandlingen, hadde han selv skyld i ved å ha nektet å betale påløpt salær og omkostninger i 3 måneder etter at dette ble krevd.

3.1.8 1)
En advokat skal frasi 2) seg et oppdrag hvis han får mistanke 3) om at det omfatter en transaksjon som medfører hvitvasking av penger og klienten ikke er villig til å avstå 4) fra å gjennomføre transaksjonen.

1) Denne bestemmelsen ble inntatt i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. I likhet med bestemmelsen i pkt. 3.1.1 annet ledd var foranledningen en anbefaling fra CCBE om at en bestemmelse med dette innhold skulle inntas i medlemslandenes etiske regler som et ledd i bekjempelsen av hvitvasking av penger. Siden dette har man fått regler i hvitvaskingsloven som supplerer de etiske regler og langt på vei gjør disse overflødige. Det vises til lov 2009-03-06 nr. 11, særlig §§ 4, 2. ledd, 18, 2. ledd og 21.

2) I motsetning til det som gjelder etter pkt. 3.1.6, innebærer regelen en plikt for advokaten til å frasi seg oppdraget under de gitte omstendigheter.

3) Det må foreligge en mistanke om at det dreier seg om hvitvasking av penger før advokaten kan frasi seg oppdraget. Sikker viten kreves altså ikke. Men mistanken kan ikke være grunnløs. I den mønsterbestemmelse som CCBE utarbeidet og som ligger til grunn for den norske bestemmelsen, var det et krav at mistanken skulle være alvorlig («...seriously suspect that ...»), jfr. Etikkutvalget, Innstilling, s. 31. Dette må også være veiledende for tolkningen av den norske regelen.

4) I tillegg er det et vilkår at advokaten har tatt forholdet opp med klienten og at klienten til tross for dette vil gjennomføre transaksjonen.

 

3.2 Interessekonflikter

Advokatens forhold til saker med interessekonflikter er et vanskelig og tiltagende problem. Tiltagende fordi advokatvirksomhet i stadig større utstrekning drives av mange advokater i fellesskap og fordi man på klientsiden finner mer omfattende og uoversiktlige strukturer som skaper konfliktsituasjoner. Vanskelig fordi det kan være problematisk, uten inngående undersøkelser, å avdekke en interessekonflikt og dessuten fordi reglene om interessekonflikter representerer en innskrenkning i advokatens rett til å påta seg oppdrag, oppdrag som kanskje fremstår som svært attraktive.
Disiplinærorganenes praksis viser en relativt stor hyppighet av saker om interessekonflikter, saker som bekrefter at det kan være lett å overse en konfliktsituasjon og som viser hvilke vanskelige vurderinger advokaten ofte står overfor når han skal avgjøre om han kan påta seg et oppdrag eller ikke. Av noe eldre praksis ser man nok eksempler på at problemstillingen har vært oversett eller at samtykke fra klient uten videre har vært betraktet som problemløsende.
Med den senere tids fokusering på advokatetikk og regler for god advokatskikk, bør dette ikke skje. Ved hjelp av dagens tekniske hjelpemidler bør det i dag tilhøre rutiner og kvalitetssikring hos enhver advokat å undersøke og vurdere om interessekonflikt foreligger i forbindelse med ethvert nytt oppdrag. Ved den vurdering som skal foretas, bør det erindres at reglene representerer en avveining mellom på den ene side advokatens næringsinteresse og på den andre side klientens behov for - for ikke å si krav på – advokatens lojalitet, fortrolighet og uavhengighet. I en håndbok om det danske disiplinærsystem (Holm og Spang-Hanssen s. 117) er følgende uttalt i tilknytning til reglene om interessekonflikter:

«Reglerne om interessekonflikter må ses som et supplement til de grunnlæggende principper om tavshedspligt, uafhængighed, tillid og personlig integritet».

Bestemmelsene om interessekonflikter er inntatt i Regler for god advokatskikk under følgende punkter:

- pkt. 3.2.1 – Hovedregel
- pkt. 3.2.2 – Dobbeltrepresentasjon
- pkt. 3.2.3 – Klientkollisjon
- pkt. 3.2.4 – Oppdrag mot tidligere klient.
- pkt. 3.2.5 – Betydningen av klients samtykke
- pkt. 3.2.6 – Reglenes anvendelse på fellesskap

Retningslinjer for forsvarere har en bestemmelse i pkt. 1.6, hvor det i første ledd
er uttalt:

«En advokat må ikke påta seg forsvareroppdrag hvis det kan oppstå interessemotstrid i samme sak eller forskjellige saker med advokatens andre klienter eller i forhold til fornærmede. Det samme gjelder nåværende klienter til annen advokat ved samme kontor».
Bestemmelsen er i samsvar med de hovedprinsipper som Regler for god advokatskikk pkt. 3.2 bygger på og sammenfatter meget av det som følger av reglenes særbestemmelser.
Straffeprosesslovens § 95 har i siste ledd følgende bestemmelse:
 ”For flere siktede som har motstridende interesser, kan ikke samme person være forsvarer”.

Reglene om interessekonflikter ble endret i forbindelse med den grunnleggende revisjonen av de etiske regler i juni 1991. En endring ble foretatt i 1993, og ved revisjonen i 2001 fikk reglene den utforming de i dag har. Ved revisjonen i 1991 ble Regler for god advokatskikk harmonisert med CCBE Code of Conduct. Dette gjaldt imidlertid ikke interessekonfliktreglene, som, særlig etter revisjonen i 1993, atskilte seg på vesentlige punkter fra CCBE Code of Conduct. Ved revisjonen i 2001, som var foranlediget av at CCBE i 1998 hadde vedtatt en revidert versjon av Code of Conduct, ble spørsmålet om harmonisering med CCBE-reglene på nytt vurdert. Selv om det ikke er noen forpliktelse til å gjøre de nasjonale etiske regler identiske med Code of Conduct, var det et formål med den vurdering og de endringer som ble foretatt i 2001, å skape om mulig harmoni mellom de to regelsett. Etikkutvalget og representantskapet fant likevel ikke at det var grunnlag for full harmonisering, idet man mente at de norske regler om interessekonflikter, med de justeringer som ble gjennomført i 2001, på en bedre måte enn Code of Conduct imøtekom de hensyn som reglene skal ivareta. Ved gjennomlesing av våre bestemmelser om interessekonflikter og de tilsvarende regler i Code of Conduct er det tilsynelatende store forskjeller. De grunnleggende prinsipper og hensyn er imidlertid de samme, men slik at CCBE- reglene mangler bestemmelser om betydningen av klients samtykke, bestemmelser som nå er samlet i våre reglers pkt. 3.2.5.
Et utvalg nedsatt av Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 avga 17. oktober 2008 rapporten ”Interessekonflikt i straffesaker som forsvareretisk problemstilling” se pkt. 7.2 nedenfor.

3.2.1 (Hovedregel)
En advokat skal 1) ikke påta seg oppdrag hvis det som følge av oppdraget oppstår risiko 2) for brudd på advokatens lojalitet og fortrolighet 3) overfor klientene eller brudd på advokatens plikt til uavhengighet 4).

1) Denne hovedregel er en «føre var»-bestemmelse. Den hører sammen med og er en følge av reglenes pkt. 2.1, 2.2 og 2.3 om uavhengighet, tillitsforhold og fortrolighet. Det følger av bestemmelsen at advokaten på forhånd, i forbindelse med et nytt oppdrag, enten det er for en tidligere, bestående eller ny klient, plikter å vurdere om det foreligger eller kan oppstå risiko for brudd på advokatens plikt til lojalitet, fortrolighet eller uavhengighet.

2) Det er ikke bare i de tilfelle hvor en interessekonflikt er tilstede at advokaten må frasi seg oppdraget. Det er tilstrekkelig at det foreligger risiko for slik konflikt. Når foreliggende risiko er tilstrekkelig, er dette fordi en skade ofte vil være skjedd, ved bruk av fortrolig kunnskap, hvis interessekonflikt på et senere tidspunkt konstateres. Et skifte av advokat under oppdragets utførelse vil dessuten ofte være forbundet med betydelige ulemper og kostnader for klienten. Hovedregelen gir uttrykk for et varsomhetskrav og innebærer at advokaten må avstå fra et oppdrag i alle tilfelle hvor det foreligger risiko for overtredelse av reglene om uavhengighet, tillit og fortrolighet.
I de tilfelle hvor en advokat er i tvil ved vurderingen av de øvrige underpunkter i pkt. 3.2, bør hovedregelen i pkt. 3.2.1 erindres og anvendes. Den vil i mange tilfelle gi svar. Er advokaten i sterk tvil om det foreligger en interessekonflikt eller risiko for dette, bør tvilen løses i favør av klientens interesse ved at advokaten ikke påtar seg oppdraget.
Disiplinærorganene har gjentatte ganger uttalt at reglene om interessekonflikt i pkt. 3.2 må tolkes og praktiseres strengt og i den forbindelse vist til viktigheten av at tillitsforholdet mellom klient og advokat ikke svekkes. Som begrunnelse for en streng praktisering av reglene nevnes også publikums alminnelige tillit til advokatene, og at det ikke må skapes inntrykk av at advokatene tar interessekonfliktbestemmelsene mindre alvorlig. Se f. eks. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 585 (referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.6) og U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 622 (referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2).
Gulating Lagmannsrett har i en dom LG-2007-91077 vist til bla. bestemmelsen i pkt. 3.2.1. der en oppdragsavtale ble ansett ugyldig med hjemmel i avtalelovens §33.

3) Ordet «diskresjon» ble ved revisjonen i 2001 avløst av «fortrolighet», jfr. kommentaren til pkt. 2.3. Bestemmelsen har for øvrig stått uendret siden 1991.

Selv om pkt. 3.2.1 viser til brudd på advokatens lojalitet og fortrolighet overfor klientene, kan bestemmelsen ikke tolkes slik at advokaten står fritt til å påta seg ethvert oppdrag hvis det ikke foreligger noe tidligere klientforhold. Interessekonflikt, som medfører at advokaten må avstå fra å påta seg oppdraget, kan foreligge selv om denne ikke relaterer seg til et tidligere etablert advokat-klientforhold. Plikt til lojalitet og fortrolighet kan gjelde også i forhold til andre enn tidligere klienter, jfr. kommentaren til pkt. 2.3.2 note 4. Et praktisk eksempel er at advokaten mottar fortrolige opplysninger av en person som søker advokatens bistand, men hvor advokaten beslutter ikke å påta seg oppdraget, jfr. avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 148. Et eksempel på brudd på advokatens lojalitetsplikt er avgjørelsen i U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 24.

4) En type interessekonflikt som ikke direkte er omhandlet i noen av kapitlets spesialbestemmelser, og som heller ikke er viet mye oppmerksomhet i vårt land, er advokatens opptreden for konkurrerende foretak. Problemstillingen er omtalt i Etikkutvalget (s. 30) som fremholder den fare som i slike tilfelle foreligger for at advokaten ubevisst benytter informasjon fra en oppdragsgiver i behandlingen av oppdrag for en konkurrent av denne. Det påpekes at det i enkelte land anses uhørt at samme advokatfirma representerer konkurrerende foretak. Det er neppe grunn til å håndheve regelen i pkt. 3.2.1 så strengt. Bransjekunnskap og erfaringer fra opptreden for en bransje vil ofte være et møysommelig opparbeidet fortrinn for en advokat og deretter en fordel for oppdragsgivere i bransjen. Forutsatt tilstrekkelig aktpågivenhet, kan det ikke oppstilles noe forbud mot å ta oppdrag for flere aktører innen samme bransje selv om disse er konkurrenter forretningsmessig eller på annen måte. I Etikkutvalget 2003 (s. 31) er det slått til lyd for at en spesialbestemmelse for nærmere regulering av disse tilfelle bør overveies.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

Se også praksis referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 24
Advokaten representerte saksøker Y mot et sameie i en tvist som gjaldt hvem som skulle dekke utgiftene til installasjon av et fyringsanlegg. Partene inngikk forlik om å dele utgiftene, samt at partenes advokater skulle kreve full refusjon av den tidligere eier av eiendommen Z. Advokaten ble snart av den oppfatning at Z ikke kunne holdes ansvarlig for utgiftene og samtykket senere i å representere Z i en sak om det samme forhold som sameiet hadde anlagt mot Z. Advokaten ble ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdraget for Z selv om det aldri hadde vært et vanlig advokat-klientforhold mellom ham og sameiet. Advokaten hadde ved sin medvirkning til rettsforliket påtatt seg en forpliktelse overfor sameiet til å medvirke til å fremme et krav fra sameiet mot Z. Advokaten kunne da ikke påta seg å representere Zs interesser overfor sameiet. Dissens (4-1)

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 37
Advokat ikke funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha representert klageren i kontraktsforhandlinger med en motpart, og senere tatt oppdrag for motparten. Oppdraget for motparten hadde ikke noe med nevnte kontrakt å gjøre. Uttalt at en advokat ofte kommer i den situasjon at man blir kontaktet av en tidligere motpart, og dersom arbeidet for en klient mot en motpart er avsluttet, er det klart at en advokat ikke kan være hindret i å ta oppdrag fra motparten. Dog må det bak etableringen av klientforholdet til en tidligere motpart være et visst fornuftig og saklig skjønn.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 148
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdrag for Advokatenes erstatningsfond i tvist om erstatning, selv om motparten tidligere hadde kontaktet advokaten om sitt krav. Det var ikke etablert noe klientforhold. Uttalt som en generell bemerkning at en advokat bør være meget påpasselig med å komme i en situasjon, hvor han kan mistenkes for bruk av informasjon som han har mottatt fra en motpart i fortrolighet og i egenskap av advokat. I det foreliggende tilfellet hadde advokaten ikke mottatt informasjon fra motparten utover hva motparten selv hadde meddelt Erstatningsfondet.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D119 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.1.

ADA-1998-8 (Oslo krets)
Det ble ikke funnet i strid med god advokatskikk at en advokat som var medlem av kreditorutvalget i et konkursbo, samtidig representerte konkursdebitors motpart i et søksmål.

ADA-2006-D104 (Disiplinærnemnden)
Advokatens ektefelle i et annet firma hadde påtatt seg et annet advokatoppdrag for motparten. Flertallet i Disiplinærnemnden kom til at begge advokatene hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.1 om interessekonflikt. Det er tilstrekkelig at det foreligger risiko for brudd på regelen og det ble lagt vekt på at det utad lett vil oppfattes uheldig og derved kunne gi grobunn for konflikt mellom klient og advokat selv om noe konkret brudd ikke har funnet sted. Dissens.

3.2.2 (Dobbeltrepresentasjon) 1)
I samme sak må ikke en advokat rådgi, representere eller handle på vegne av to eller flere klienter hvis det foreligger eller oppstår motstridende interesser 2) mellom dem i saken eller det er en klar risiko 3) for dette 4).

1) Bestemmelsen ble ved revisjonen i 2001 justert slik at den også dekker situasjonen når motstridende interesser eller risiko for dette oppstår etter at advokaten har påtatt seg oppdraget. Det tidligere annet ledd om adgang for advokaten til å opptre for motstridende interesser under forliksforhandlinger, ble samtidig flyttet til pkt. 3.2.5 («samtykkebestemmelsen») som et nytt siste ledd.

2) Bestemmelsen fastslår det hovedprinsipp at en advokat ikke må rådgi eller opptre på vegne av flere klienter i samme sak hvis klientene har motstridende interesser eller det er en klar risiko for dette. Opptreden i samme sak for flere klienter, f.eks. i en skattesak eller ekspropriasjonssak, kan synes problemfritt. Men dette er ikke alltid tilfelle, selv om det ofte innledningsvis kan fortone seg som om klientenes interesser er sammenfallende eller at de i hvert fall ikke kolliderer. Advokaten bør nøye vurdere kollisjonsfaren før han påtar seg å bistå flere klienter i samme sak. Om vurderingen er vanskelig og konklusjonen beheftet med noen grad av usikkerhet, bør advokaten avstå fra dobbeltrepresentasjon.

3) Om interessemotsetning eller fare for dette viser seg på et senere tidspunkt, bør advokaten fratre oppdraget for begge (alle) oppdragsgivere, jfr. pkt. 3.2.5 fjerde ledd siste punktum. Det følger av teksten i bestemmelsen at den risiko som pliktes hensyntatt, skal være «klar». Sett på bakgrunn av hovedregelen i pkt. 3.2.1, er det ikke lett å se hvilken betydning ordet «klar» skal ha i denne sammenheng, utover det å utelukke den rent teoretiske mulighet for senere motstrid mellom klienters interesser.
Etikkutvalget har i en konkret sak drøftet spørsmålet om det ville være i samsvar med god advokatskikk om en mor og hennes sønn på 16 år med egne partsrettigheter er representert i en omsorgsovertakelsessak av advokater som arbeider i kontorfellesskap. I uttalelsen av 28. oktober 2003 er det lagt til grunn at det ikke forelå noen ”klar risiko” for at det kunne oppstå interessemotstrid. Representasjonen ville derfor ikke være i strid med god advokatskikk.

4) De åpenbare eksempler på oppdrag som rammes av bestemmelsen, er å finne i saker hvor advokaten opptrer på vegne av flere klienter med direkte motstridende eller konkurrerende interesser. Et godt eksempel er avgjørelsen i U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 393, hvor vedkommende advokat innledningsvis hadde bistått en klient med finansiering og tilbud om kjøp av en større aksjepost for deretter å ta oppdrag av samme karakter for en konkurrent til den samme aksjepost.
Avgjørelsen i LG-2007-91077 referert under pkt. 3.2.1 note 2 drøfter konsekvensene av at et advokatfirma ved inngåelse av en oppdragsavtale ikke opplyste om sitt klientforhold til forhandlingsmotparten. Det ble i den forbindelse lagt til grunn at klientforholdet til motparten ikke var avsluttet og deretter uttalt følgende: ”Etter lagmannsrettens syn var advokat x pga sin rolleblanding ikke i posisjon til å opptre uavhengig og lojalt, eller til å kunne gi de rette råd til y under forhandlingene om kjøp av eiendommen".

Mindre oversiktlig og mer uklart kan det være hvor interessemotsetningen er indirekte som f.eks. ved

– opptreden for flere kreditorer med krav mot debitor eller konkursbo hvor ikke
alle vil få full dekning,

– oppdrag for flere arvinger ved dødsboskifte hvor interessene kan utvikle seg
uensartet og motstridende,

– opptreden for flere parter i ekspropriasjons- eller refusjonssaker, hvor det kan
utvikle seg slik at «den enes død blir den annens brød».

Ved den vurdering advokaten plikter å foreta i forbindelse med ethvert oppdrag, også under dets utførelse, kan det være viktig å minne om hva tidligere generalsekretær i Sveriges Advokatsamfund, Holger Wiklund, anførte i boken «God advokatsed» (Wiklund s. 188):

«Söker man en motivering, torde det vara tillräkligt att henvisa til att varje klient, som överlämnat ett uppdrag till en advokat, har ett obetingat krav på trohet och lojalitet från advokatens sida. Klienten måste kunna lite på att advokaten inte har och inte åtager sig något uppdrag, vars fullgörande skulle innebära att advokaten skall främja ett interesse, som strider mot det interesse han åtagit sig att tillvarataga. Klienten måste också kunna lita på att de uppgifter han i förtroende lämnar advokaten, inte för någon annan klients räkning utnyttjas mot honom».

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 379
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha påtatt seg prosessoppdrag for en bank i en erstatningssak der han selv tidligere på vegne av erstatningssøker hadde varslet om at sak ville bli reist. Uttalt at forbudet i de etiske regler mot å representere motstridende interesser er en av de grunnleggende regler for advokatetikk. Det er ingen forutsetning at advokaten ved en eventuell overtredelse påfører klienten skade eller tap. Regelen er utformet for å påse at advokaten ikke skal kunne komme i en slik situasjon at de mulige følger av hans opptreden skal måtte vurderes.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 393
Advokatfirma hadde hatt oppdrag for en klient vedrørende kjøp av aksjer i et selskap og bekreftet sitt oppdrag. Da det så ut til at kjøp ikke ble noe av, bekreftet advokaten at han sto til tjeneste eventuelt senere. Kort tid deretter påtok han seg oppdrag for en annen klient om kjøp av aksjer i samme selskap. Nemnda mente at han måtte forstå at dette var i strid med interessene til den første klient. Det ble bemerket at i kampen om selskapet hadde advokaten selv valgt å opptre som uavhengig advokat i oppdrag for den første klient. Han skulle dermed være diskvalifisert fra å delta i andre forhandlinger, enten det gjaldt som advokat, styremedlem eller aksjonær.

U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 622
Advokatfirmaet hadde bistått klageren i flere saker og hadde også gitt råd vedrørende patenter i USA og den skattemessige behandling av inntekter fra patentene. I en tvist mot klageren vedrørende patentrettigheter i USA ga en av advokatfirmaets advokater bistand til motparten i USA og et annet selskap i samme konsern i Norge. Morselskapet i konsernet var et norsk selskap som var en betydelig klient for advokatfirmaet. Advokaten hadde ved sin bistand til datterselskapet overtrådt både pkt. 3.2.2 og pkt. 3.2.3. Uttalt at det er grunn til å undergi reglene om interessekonflikter en streng fortolkning. Tillitsforholdet mellom en klient og dennes advokat er av vesentlig betydning, og det må ikke festne seg noe inntrykk av at advokatene eller deres disiplinære myndigheter tar disse bestemmelsene mindre høytidelig.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D68 (Disiplinærnemnden)
Da en av flere parter på den ene side i en nabotvist døde, anmodet en av arvingene, som var eneste livsarving, motpartens advokat om å varsle avdødes advokat om at arvingene ikke ønsket å forfølge saken, hvilket advokaten gjorde. Ansett at arvingene, med sin nære tilknytning til boet, kunne ha motstridende interesse med dem som var motpartens advokats parter i nabotvisten. Denne advokat ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at selv om Regler for god advokatskikk kap. 3 primært skal verne klientens interesser, er ikke andre avskåret fra å klage, f.eks. en parts prosessfullmektig.

ADA-2001-88  (Oslo krets)
Det var i strid med pkt. 3.2.2, jfr. pkt. 3.2.6 og pkt. 1.6 i Retningslinjer for forsvarere å påta seg oppdrag som medforsvarer når en kontorfelle hadde forsvareroppdrag for en annen tiltalt i samme sak.

ADA-2003-D38  (Disiplinærnemnden)
Advokaten ved to fullmektiger opptrådte i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdrag for flere parter i sak om omsorgsovertakelse for Fylkesnemnda for sosiale saker. Det forelå en klar risiko for interessemotsetninger mellom de ulike parter. Uttalt at en slik risiko forelå allerede på det tidspunktet oppdraget ble akseptert og at brudd på punkt. 3.2.2 ikke repareres ved at advokaten hevdet at han løpende ville ha vurdert om det forelå interessemotsetninger og i så fall fratrådt som prosessfullmektig på et senere tidspunkt.

3.2.3 (Klientkollisjon) 1)
En advokat kan bare ta oppdrag for en klient mot en av advokatens øvrige klienter 2) dersom det må anses klart ubetenkelig 3) som følge av oppdragenes forskjellige art 4) eller type klient 5). Advokaten skal underrette oppdragsgiveren om forholdet 6).

1) Mens pkt. 3.2.2 angår klientkollisjon i samme sak, gjelder denne bestemmelsen slik kollisjon utenfor samme sak. Det må understrekes at denne bestemmelsen får anvendelse på det å ta et oppdrag mot en som fortsatt er advokatens klient, mens pkt. 3.2.4 refererer seg til oppdrag mot tidligere klient. Å avgjøre hvorvidt det dreier seg om et bestående eller et tidligere klientforhold, kan være vanskelig. Om forholdet ligger i «gråsonen», bør advokaten basere sin avgjørelse på bestemmelsen i pkt. 3.2.3.

2) Bestemmelsen må praktiseres ut fra sitt formål. Det formelle klient- eller partsforhold er ikke avgjørende. Det vil således kunne være i strid med pkt. 3.2.3 å påta seg oppdrag mot et selskap som er eiet av advokatens klient eller hvis klienten er et selskap, mot et annet selskap i samme konsern, jfr. til illustrasjon avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 622. Det avgjørende vil være om det foreligger risiko for brudd på advokatens plikt til lojalitet, fortrolighet eller uavhengighet, jfr. pkt. 3.2.1. Forbudet mot, utenfor samme sak, å representere en klient mot en annen klient, er ikke like absolutt som forbudet i pkt. 3.2.2. Advokaten kan ta oppdrag for en klient mot en annen, dersom det må anses klart ubetenkelig som følge av oppdragenes forskjellige art eller type klient. Bestemmelsen angir således to kumulative momenter som må vurderes av advokaten, slik at resultatet av advokatens vurderinger for begge momenters vedkommende må falle ut i favør av at det vil være ubetenkelig å påta seg oppdraget.

3) Ved vurderingen av om det er «klart ubetenkelig» å påta seg oppdraget, må advokaten i tillegg til ovennevnte momenter ha for øyet viktigheten av at klientens tillit til advokaten ikke blir svekket. Er det fare for at denne tilliten kan svekkes, må advokaten avstå fra å påta seg oppdraget.

4) Det første momentet forutsetter at det nye oppdraget ikke har tilknytning til eller på noen måte kan få betydning for det oppdraget advokaten allerede har for den annen klient. Kravet til forskjellighet kan gjelde så vel faktiske som rettslige forhold tilknyttet de to oppdragene. Også andre forhold ved det nye oppdragets karakter kan være av betydning, eksempelvis dersom saken reiser spørsmål ved motpartens gode tro, aktsomhet, hederlighet eller integritet. I så fall må advokaten avstå fra det nye oppdraget fordi det ikke er «klart ubetenkelig» å påta seg dette.

5) Momentet «type klient» gjenspeiler at det for mange – gjerne mer upersonlige klienter som større selskaper og organisasjoner – vil være uproblematisk å møte egen advokat som motpart. Ofte vil det anses som en fordel å kjenne motpartens advokat, hvis faglige og menneskelige kvaliteter man selv på forhånd har vurdert og funnet tilfredsstillende. Eksempler på klienter som langt på vei må «finne seg i å møte egen advokat», er banker, forsikringsselskaper og kommuner, som ikke ved sporadisk bruk av advokater med særlig kompetanse innen spesielle rettsfelt kan legge disse «døde» for potensielle motparter. Har vedkommende advokat mer omfattende oppdrag eller generell juridisk rådgivning for institusjonen, kan forholdet stille seg annerledes.

6) Det følger av bestemmelsen at advokaten skal underrette den nye oppdragsgiveren om forholdet. I den forbindelse må imidlertid advokaten også overholde sin fortrolighets- og taushetsplikt i forhold til øvrige klienter.
Frem til endringen i 2001 pålå det advokaten å underrette begge parter om forholdet. Endringen er i Etikkutvalget, Innstilling (s. 40) begrunnet med at «den annen part (en eller flere av advokatens øvrige klienter) vil normalt bli underrettet allerede ved at advokaten påtar seg oppdraget, for eksempel prosess- eller forhandlingsoppdrag». For øvrig må advokaten selv vurdere om den annen klient skal underrettes når det må anses «klart ubetenkelig» å ta oppdraget. Er advokaten i tvil om det er «klart ubetenkelig» å påta seg oppdraget, må samtykke søkes, jfr. pkt. 3.2.5, eller han må avstå fra oppdraget.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

Se også praksis referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.

U bind II (Disiplinærnemnden 1976) s. 87
Advokaten var fast juridisk rådgiver for en hovedorganisasjon samtidig som han også var blitt benyttet som juridisk rådgiver for organisasjonen tilknyttet hovedorganisasjonen. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha avgitt en betenkning for hovedorganisasjonen i en sak denne hadde mot en tilknyttet organisasjon som han også var rådgiver for. Det forhold at det var hovedorganisasjonen som hadde formidlet oppdragene til advokaten for de tilknyttede organisasjoner, kunne ikke føre til noe annet resultat.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1991) s. 27
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha påtatt seg inkassooppdrag samtidig som han hadde oppdrag for debitor. For øvrig uttalt at det ikke er i strid med god advokatskikk å påta seg forskjellige inkassooppdrag mot samme debitor, men det må ikke medføre at noe oppdrag gis bedre «tidsprioritet» til skade for andre inkassooppdrag.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 199
Advokaten bisto to brødre i forbindelse med en mulig tomteavståelse til kommunen. På samme tid oppsto det to tvister mellom brødrene om andre forhold. Advokaten engasjerte seg i disse to tvistene for den ene av brødrene, mens han samtidig bisto dem begge i saken mot kommunen. Advokatens opptreden var ikke forenlig med god advokatskikk. Uttalt at en slik opptreden bidro til å svekke den tillitt en klient skal ha til sin advokat. Videre uttalt at advokaten, som var en venn av den ene av brødrene, kunne ha ordnet forholdet til den andre ved å ta opp spørsmålet om sin fortsatte representasjon i saken mot kommunen på bakgrunn at han ønsket å engasjere seg i tvistene mellom brødrene.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 328
Advokaten ble meddelt irettesettelse for å ha påtatt seg oppdrag for kjøperen i tvist etter et eiendomskjøp, til tross for at den advokat som tidligere hadde vært megler i salget, i mellomtiden var blitt advokatens kontorfelle. Uttalt at megleren representerer både kjøperen og selgeren under handelen og at det vil klart virke tillitssvekkende om megleren (eller en kontorfelle) i ettertid skulle kunne forlate denne lovpålagte nøytralitet og engasjere seg i en tvist mellom partene, som springer direkte ut av den handelen meglingsoppdraget gjaldt.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 15
Det ble uttalt prinsipielt i denne sak at advokater samtidig må kunne ha oppdrag både mot og på vegne av forsikringsselskaper og banker, under forutsetning av at oppdragene ikke har tilknytning til hverandre og at klienten orienteres og aksepterer forholdet.

U bind VII (Nord-Norge kretsene 1994) s. 197
Disiplinærutvalgets flertall fant det ikke stridende mot god advokatskikk at en advokat, mens han representerte klient i en erstatningssak mot en kommune, påtok seg oppdrag for kommunen i en barnevernssak. Mindretallet dissenterte under henvisning til at det var en liten kommune med få ansatte i kommuneadministrasjonen.

U bind VII ( Bergen krets mfl. 1994) s. 198
Advokat som hadde bistått med stiftelse av aksjeselskap, opptrådte ikke i strid med god advokatskikk ved å bistå to stiftere med regresskrav mot den tredje stifter. Det opprinnelige oppdrag var for selskapet, ikke for stifterne personlig.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 267
Det var i strid med god advokatskikk å påta seg oppdrag for et agenturfirma vedrørende utløsning av en kompanjong, som advokaten hadde oppdrag for i en trygdesak. Trygdesaken gjaldt sykdom som følge av en nakkeslengskade, noe som hadde betydning for den arbeidsinnsats som vedkommende kunne gjøre i firmaet.

U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 622
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2003-D39 (Disiplinærnemnden)
Advokaten opptrådte i strid med pkt. 3.2.3 ved å påta seg oppdrag for administrerende direktør om hans ansettelsesforhold. Advokatfirmaet hadde hatt løpende oppdrag for bedriften og ytet rådgivning over et bredt spekter.

ADA-2006-D155 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

3.2.4 (Oppdrag mot tidligere klient) 1)
En advokat skal være varsom 2) med å ta oppdrag mot en tidligere klient 3).
Advokaten skal avstå fra å påta seg oppdrag mot en tidligere klient dersom advokatens kjennskap 4) til den tidligere klients forhold vil kunne brukes til urettmessig fordel for den nye klient eller medføre skade for den tidligere klient.

1) Det ble ved revisjonen i 2001 ikke foretatt noen endring i denne bestemmelsen.

2) Det er i flere avgjørelser understreket av disiplinærmyndighetene at advokaten må vise særlig varsomhet med å påta seg nye oppdrag i saker som har tilknytning til tidligere klients mer personlige forhold, f.eks. i omsorgs- og samværssaker, jfr. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 343, U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1996) s. 649 og ADA-2000-11 (Østfold og Follo krets mfl.). Det samme gjelder ved bistand i tidligere straffesak, jfr. U bind VII (Oslo krets 1995) s. 438 og ADA-2001-48 (Oppland krets mfl.).

For øvrig vil det være av betydning om oppdragene er likeartet og om klientene har noe forhold til hverandre. Eksempelvis vil det kunne være mer betenkelig å ta oppdrag for en ny klient som er en forretningsforbindelse eller konkurrent til advokatens tidligere klient, enn om ingen slik forbindelse fantes. At advokaten har særlig kunnskap om en bransje eller et rettsfelt som er av betydning for både den tidligere og den nye oppdragsgiver, kan i seg selv ikke utelukke vedkommende fra å ta det nye oppdraget, jfr. dog problemstillingen om konkurrerende oppdragsgivere nevnt under kommentaren til pkt. 3.2.1.

Det har i forbindelse med utviklingen av stadig større enheter i advokatbransjen vært slått til lyd for en oppmykning av adgangen til å ta oppdrag mot tidligere klient. Det ble under behandlingen av utkastet til 1991-reglene fra et større advokatfirma fremmet forslag om følgende tilføyelse (jfr. Ringdal s. 29):

«Ved anvendelse av … [Interessekonflikt-bestemmelsene] … skal likeledes kunne gjøres unntak
ut fra en vurdering av de konkrete forhold, herunder advokatfirmastrukturens utvikling, stedlige forhold, varighet og omfang av klientforholdet, oppdragenes uavhengige/motstridende karakter, oppdragenes art og betydning, omfanget av klientens virksomhet og oppdragsmengde, tidsrommet fra avsluttet oppdrag, den alminnelige oppfatning innen advokatstanden til enhver tid, og andre relevante forhold».

Forslaget fikk ikke tilslutning.

3) Det kan tenkes tilfelle hvor advokaten har hatt sporadisk forbindelse med motparten som har strukket seg over lang tid, men slik at vedkommende på det aktuelle tidspunkt ikke har oppdrag hos advokaten og således faller inn under kategorien «tidligere klient». I slike tilfelle bør nok bestemmelsens varsomhetsklausul sette snevrere grenser enn i de tilfelle hvor motparten bare har benyttet advokaten i ett avsluttet oppdrag. Pkt. 3.2.4 er en varsomhetsregel som oppfordrer til en grundig vurdering av alle forhold omkring et nytt oppdrag for å påse at advokatens kjennskap til den tidligere klients forhold ikke urettmessig kan benyttes til fordel for den nye klient eller til skade for den tidligere klient.

4) Det vil særlig være plikten til fortrolighet som kan hindre advokaten i å ta oppdrag mot den tidligere klienten. Det anlegges her en streng vurderingsnorm. Er det noen som helst fare for bruk av fortrolige opplysninger eller omstendighetene er slik at den tidligere klienten kan ha mistanke om dette, kan advokaten ikke påta seg oppdraget. Sentralt i vurderingen vil da være om det tidligere oppdraget var av en slik art at advokaten kunne ha fått opplysninger som vil kunne benyttes eller være til nytte i forbindelse med det nye oppdraget. Ikke bare faktiske saksopplysninger vil her ha betydning. Også informasjon om den tidligere klienten, herunder hvordan vedkommende tenker og reagerer, må tas i betraktning ved vurderingen av om advokaten kan påta seg det nye oppdraget. Se til illustrasjon avgjørelsene i U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1992) s. 231, U bind VI (Oslo krets 1993) s. 507, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 345, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 359, U bind VII (Oslo krets 1995) s. 438, U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 542, U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 576, ADA-1998-D74 (Disiplinærnemnden) og ADA-2002-D99 (Disiplinærnemnden).

Men selv om det ikke skulle foreligge fare for brudd på fortrolighetsplikten, kan advokatens lojalitetsplikt føre til at advokaten ikke kan påta seg oppdraget. En rekke forhold vil her måtte tas i betraktning, til dels de samme som vil ha betydning for spørsmålet om det foreligger fare for bruk av fortrolige opplysninger. Sentrale momenter vil være den tid som har gått mellom oppdraget for den tidligere klienten og det nye oppdraget, oppdragenes omfang og varighet, oppdragenes art (rådgivning, forhandling eller prosessoppdrag) og om det er noen likhetstrekk eller innholdsmessig sammenheng mellom oppdragene. Andre momenter av betydning er type klienter (personlig eller næringsdrivende, omfanget av den tidligere klients næringsvirksomhet og om den tidligere klient har egen juridisk avdeling eller benytter forskjellige eksterne advokater) og om den tidligere klient i den aktuelle sak har engasjert en annen advokat. Eksempler på avgjørelser hvor forskjellige momenter inngår i en helhetsvurdering, er avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 340, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 359, U bind VII (Østfold og Follo krets mfl. 1996) s. 528, U bind VII (Oslo krets 1996) s. 653, ADA-1998-D74 (Disiplinærnemnden), ADA-2000-3 (Østfold og Follo krets mfl.) og ADA-2006-D156 (Disiplinærnemnden).

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

Se også praksis referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.3.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 193
Advokaten hadde tidligere opprettet ektepakt for partene. Det var da i strid med god advokatskikk å ta oppdrag for ektemannen mot hustruen i forbindelse med forhold som berørte ektepakten. Det var dessuten i strid med god advokatskikk å gjøre bruk av opplysninger mottatt fra hustruen om at ektepakten kun skulle gjelde i forhold til kreditorene.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1992) s. 231
Advokaten hadde bistått begge parter vedrørende et forpaktningsforhold i 1981-82. Senere hadde han hatt oppdrag for den ene part og påtok seg også oppdrag for denne vedrørende avvikling av forpaktningsforholdet i 1990-91. Advokaten hadde siden 1981- 82 ikke hatt noe oppdrag for den annen part. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdraget for den ene av partene i 1990-91. Disiplinærutvalget la til grunn at advokaten gjennom sin kontakt med partene i 1981-82 ikke fikk kunnskap om forhold som det ville være uheldig at han kjente til eller uriktig av ham å bruke i den tvist som var oppstått i 1990-91.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 320
Advokat ble meddelt irettesettelse for å ha tatt ut arrestbegjæring og gjennomført arrest ved tvangsforretning mot bl.a. et selskap som hans advokatfirma hadde hatt diverse oppdrag for noen år tidligere.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 340
Advokatfirma hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha påtatt seg oppdrag i skiftesak for hustruen selv om en av advokatene tidligere hadde hatt oppdrag for mannen i straffesak og forhold vedrørende hans yrke. Disiplinærnemnda la bl.a. vekt på at hustruen hadde vært klient i advokatfirmaet før firmaet hadde oppdrag for mannen, at oppdragene for mannen var begrenset til straffesaken og spørsmål om legelisens, at de opplysninger som advokatfirmaet hadde fått i forbindelse med oppdragene for mannen ikke kunne ha noen relevans eller betydning for skiftesaken og at klagerens interesser ble tilfredsstillende ivaretatt av en annen jurist. Uttalt at det ikke forelå noen risiko for brudd på advokatens diskresjonsplikt eller at man skulle kunne utnytte tidligere kjennskap til klientens forhold til å oppnå fordeler for den nye klient.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 484
Advokaten påtok seg oppdrag for en part som han tidligere hadde bistått vedrørende det samme spørsmålet. Advokaten hadde siden den gang gått i kontorfellesskap med advokater som tidligere hadde representert motparten i samme sak. Det var da i strid med god advokatskikk å påta seg oppdraget.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 507
Det ble ikke ansett som stridende mot god advokatskikk at en advokat hadde påtatt seg prosessoppdrag mot en bank som han tidligere som konsulent hadde hatt oppdrag for vedrørende rutiner osv. Uttalt at man ved en totalvurdering av om varsomhetsplikten er overtrådt, må ta hensyn til den mistanke den tidligere klient har om at opplysninger kan ha blitt misbrukt. Dette må vurderes bl.a. i forhold til arten og omfanget av det tidligere klientforhold og karakteren av det nye oppdraget.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1993) s. 639
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdrag i herredsrettssak mot sin kontorfelles tidligere klient. Kontorfellen hadde bistått klienten i en jordskiftesak om de samme spørsmål. Uttalt at det var sannsynelig at kontorfellen hadde kjennskap til klientens vurderinger/vektlegning, og det kunne derfor foreligge risiko for diskresjonsbrudd.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 77
Advokat som i fullmektigtiden hadde bistått den ene part, påtok seg senere i kontorfellesskap med sin tidligere prinsipal, oppdrag for motparten mot sin tidligere klient. Begge oppdragene gjaldt spørsmål om eierforholdet til gamle våpen, og Disiplinærnemnda uttalte at det åpenbart forelå en klassisk situasjon med interessekonflikt som ble rammet av pkt. 3.2.4.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1994) s. 225
Funnet i strid med god advokatskikk å påta seg oppdrag som forsvarer i en voldssak der
fornærmede var klient/eventuelt tidligere klient. Advokaten måtte forstå at det ville bli
fremmet erstatningskrav fra fornærmede, og det ville være brudd på diskresjonsplikten
å ta til motmæle mot det.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 238
Advokat som tidligere hadde vært ansatt i et finansieringsselskap, var da han fikk forespørsel om oppdrag mot selskapet, klar over at hans tidligere engasjement kunne hindre at han påtok seg oppdraget. Da det viste seg at han tidligere hadde arbeidet med den konkrete saken, tok han kontakt med retten for å hindre fristoversittelse og frasa seg oppdraget. Dette forhold ble ikke funnet stridende med god advokatskikk.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 314
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.6.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 343
Det var i strid med god advokatskikk å påta seg oppdrag i en omsorgssak når advokaten tre år tidligere hadde hatt et kortvarig oppdrag i en innledende fase i en samværssak for motparten. Uttalt at sak om omsorgsrett er et så følsomt rettsområde at det bør utvises særskilt varsomhet med hensyn til å ta oppdrag mot tidligere klient, også når det tidligere oppdrag hadde vært kortvarig og gjaldt en innledende fase.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 345
Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten påtok seg oppdrag for sin svigermor mot tidligere klienter, som var søskenbarn av advokatens klient. Tvisten gjaldt en naustrett, og advokaten hadde aldri hatt oppdrag for motparten som gjaldt naustretten. Det kunne heller ikke ses at advokaten hadde fått opplysninger om sak eller personer som kunne ha betydning i den verserende tvist.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 359
Det var ikke i strid med god advokatskikk å ta oppdrag i en voldgiftssak mot tidligere klient som advokatfirmaet hadde hatt avgrensede oppdrag for. De tidligere oppdrag hadde innholdsmessig ikke noen tilknytningsmomenter til det nye oppdraget. Det var heller ikke i strid med god advokatskikk at en annen advokat i firmaet påtok seg oppdrag som bobestyrer i den tidligere klients konkursbo. Forholdet var belyst for skifteretten før oppnevnelsen, og stevning i voldgiftssaken ble først tatt ut etter at lagmannsretten hadde opphevet konkursåpningskjennelsen.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 438
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdrag for bror til tidligere straffesaksklient. Oppdraget i straffesaken gjaldt underslag og lå 15 år tilbake i tid. Advokaten hadde i en årrekke hatt løpende oppdrag for broren og dennes firma. Det nye oppdraget gjaldt oppnevnelse av hjelpeverge for mor som satt i uskiftet bo. Det fremgikk av korrespondansen at brorens formål med å begjære hjelpeverge oppnevnt var at han ønsket å unngå at den tidligere straffesaksklient fortsatt skulle ha innflytelse over morens midler. Det ble i den forbindelse vist til at den tidligere klient var uegnet til å ivareta morens interesser på grunn av sitt tidligere underslag. Uttalt at selv om oppdraget i straffesaken lå mange år tilbake i tid, burde advokaten ikke ha påtatt seg et oppdrag for en annen klient hvor kunnskap om en tidligere straffesak kunne være av betydning for argumentasjonen og utfallet av den nye saken. Generelt bemerket at særlig klienter som har hatt bistand av en advokat i en straffesak, bør unngå å komme i en situasjon hvor man føler usikkerhet med hensyn til advokatens taushetsplikt og lojalitet.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 483
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.5.

U bind VII (Østfold og Follo krets mfl. 1996) s. 528
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ta oppdrag for staten i en skattesak selv om han tidligere hadde hatt oppdrag for motparten. Oppdraget for motparten var avsluttet for ca 8 år siden, og det var innholdsmessig ingen sammenheng mellom den bistand som ble ytet den gang og det som var temaet i skattesaken.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 542
Det var i strid med god advokatskikk at advokaten hadde påtatt seg oppdrag som midlertidig bobestyrer i et aksjeselskap, som var eiet av en tidligere klient til en advokat i det samme firmaet. Denne advokat hadde bistått sin klient i spørsmål om mulige strafferettslige forhold i forbindelse med aksjeselskapet, samt bistått med samboerkontrakt, gjensidig testament og gavebrev. Uttalt at det ikke var avgjørende i forhold til de etiske regler at advokaten ikke var inhabil etter konkursloven § 12. Det forelå klart en risiko for at advokatfirmaet satt inne med informasjon som kunne benyttes i forbindelse med oppdraget som bobestyrer. Påpekt at i henhold til konkursloven § 120 skal bobestyreren uttale seg om skyldnerens formuesforhold i forbindelse med ekteskap eller samboerforhold, og bobestyreren skal dessuten uttale seg om det kan antas å foreligge
straffbare forhold.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 549
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.6.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 576
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag mot tidligere klient. Advokaten hadde ved tidligere oppdrag fått god kjennskap til den tidligere klients forhold, og det var fare for bruk av fortrolige opplysninger. Det hadde ingen betydning at klienten i det nye oppdraget var en fast klient hos advokaten fra lang tid tilbake.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 585
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.6.

U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1996) s. 649
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved å påta seg oppdrag for en av ektefellene i forbindelse med skifte og andre spørsmål. Advokaten hadde tidligere bistått familien i en barnevernssak og måtte antas å ha fått inngående kjennskap til familiens situasjon og til høyst personlige forhold hos partene.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 653
Det var ikke i strid med god advokatskikk at en advokat påtok seg prosessoppdrag mot Norges Dyrebeskyttelsesforbund vedrørende lovligheten av forskrifter om burhøns, selv om en annen advokat i samme firma fem år tidligere hadde hatt prosessoppdrag for organisasjonen om lovligheten av burhøns. Det forelå ikke risiko for brudd på lojalitets- og diskresjonsplikten, og det var gått lang tid siden det opprinnelige klientforholdet var avsluttet. Den tidligere klient hadde også søkt bistand fra annen advokat i den nye saken. Utvalget tilla det også vekt at advokatfirmaet på forhånd orienterte sin tidligere klient om saken og oppfordret denne til å fremkomme med eventuelle innvendinger, uten å motta noen reaksjon før på et langt senere tidspunkt hvor oppdraget var innledet. Uttalt at i tvilstilfelle vil slik underretning være av betydning for vurderingen av advokatens forhold.

U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 597
Advokaten hadde opprinnelig et oppdrag om å utrede odelsspørsmål for hele familien. Senere representerte han en av sønnene i et odelssøksmål. Advokaten opptrådte ikke i strid med god advokatskikk ved å representere sønnen også i en sak som en bror anla mot ham da det ikke forelå fare for lojalitets- eller diskresjonsbrudd.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-D74 (Disiplinærnemnden)
Advokatens oppdrag som medhjelper i tvangssalg overfor tidligere klient ble ikke funnet å være i strid med de etiske regler. Det ble lagt avgjørende vekt på at det tidligere oppdrag var et enkeltstående oppdrag av kort varighet og begrenset til å gjelde vurderingen av en arbeidsrettssak som sto for lagmannsretten. Ingen opplysninger i saken ga grunn til å tro at innklagede ved utførelsen av dette oppdraget fikk kjennskap til forhold som kunne brukes urettmessig til fordel for noen i senere sak eller føre til skade for klager.

ADA-1998-D87 (Disiplinærnemnden)
Det var i strid med god advokatskikk at en advokat som tidligere hadde hatt atskilte oppdrag for hver av partene i en tvist, påtok seg senere å representere den ene av dem i en tvist dem imellom for Høyesterett. Fastslått at det kunne være fare for diskresjonsbrudd.

ADA-1998-38 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokat, som tok oppdrag i et lensmannsskjønn mot tidligere klienter, opptrådte i strid med god advokatskikk. Advokatens oppdrag for to år siden for de tidligere klienter gjaldt den samme veirett som var omfattet av lensmannsskjønnet.

ADA-2000-D85 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.6.

ADA-2000-3 (Østfold og Follo krets mfl.)
Det var ikke i strid med god advokatskikk å påta seg forsvareroppdrag for klient siktet for drap på en person advokaten hadde bistått to år tidligere under et fengslingsmøte. Oppdraget som innklagede hadde hatt for avdøde, var av svært begrenset karakter med bistand i forbindelse med varetektsfengsling og utarbeidelse av støtteskriv til lagmannsretten.

ADA-2000-11 (Østfold og Follo krets mfl.)
Advokaten hadde bistått klager i samme sak med et møte, et brev og formidling av motpartens telefonsvar. Det var i strid med god advokatskikk at advokaten noen måneder senere representerte motparten i samværssaken. Uttalt at det må legges betydelig vekt på den oppfatning klageren har om kunnskap som ble meddelt advokaten. Videre måtte det tillegges vekt at klageren hadde meddelt at hun syntes det var vanskelig å møte advokaten som motpartens prosessfullmektig.

ADA-2000-32 (Oppland krets mfl.)
En advokat hadde bistått med oppgjør i et arvebo. Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten senere representerte noen av arvingene i en tvist med en annen arving vedrørende eiendom overtatt fra boet. Det forelå ikke forhold ved booppgjøret som tilsa at advokaten i ettertid var avskåret fra å representere en eller flere av de andre arvingene.

ADA-2002-D11 (Disiplinærnemnden)
Advokat X opptrådte som prosessfullmektig for klager i sak mot en kommune, representert ved advokat Y. I stedet for X valgte klager en annen advokat for lagmannsretten, mens Y fortsatte å representere kommunen i dens saker mot klager. Dette fortsatte også etter at X og Y ble partnere som følge av en firmafusjon og helt frem til det ble fremmet klage til disiplinærutvalget. Etter fusjonen påtok X seg oppdrag for kommunen vedrørende prinsipielle problemstillinger, som var likeartede med grunnlaget for tvisten med klager, men uten tilknytning til denne. Nemnden fant ikke grunnlag for kritikk av X og viste til at hans oppdrag var av generell karakter. Presisert at advokatetiske regler ikke er til hinder for å påta seg oppdrag for tidligere motparter. Også uttalt at X ikke kunne pålegges medvirkningsansvar for Ys fortsatte opptreden i saken mot klager og at det må være den enkelte advokats ansvar å vurdere sitt forhold til de advokatetiske regler. Nemnden konkluderte med kritikk av Y og presiserte at bestemmelsen i pkt. 3.2.4 ikke bare gir pålegg om å avstå fra «å påta seg oppdrag», men også å avstå fra «å fortsette med allerede igangværende oppdrag». Påpekt nødvendigheten av at man ved rekruttering, sammenslutninger m.v. gjennomgår klientmassen for å avdekke mulige konfliktforhold.

ADA-2002-D99 (Disiplinærnemnden)
Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten påtok seg oppdrag for et mindretall
kommandittister mot kommandittselskapet selv om advokatfirmaet hadde bistått selskapet i 1991. Det var ikke «samme sak», og det var ikke gitt informasjon som kunne benyttes i den nye sak. Det ble også tillagt vekt at det tidligere oppdraget lå ca. 10 år tilbake i tid.

ADA-2001-48 (Oppland krets mfl.)
Det var i strid med pkt. 3.2.4 å påta seg oppdrag som bistandsadvokat i straffesak når advokaten og kontorfellen tidligere hadde bistått tiltalte i flere straffesaker.

ADA-2002-21 (Hordaland krets mfl.)
Advokaten opptrådte i strid med pkt. 3.2.4 ved å påta seg oppdrag for en kontorfelle i et advokatfellesskap mot to andre kontorfeller i tvist om oppløsning av kontorfellesskapet. Advokaten hadde tre år tidligere representert de tre kontorfellene i en tvist mot en fjerde kontorfelle. Uttalt at en advokat må være særlig varsom med å påta seg oppdrag mot tidligere klienter hvis den nye sak har likhetstrekk med det som var tvistetema i den tidligere sak.

ADA-2005-D48 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde representert begge parter i samme tvist. Dette innebar brudd på Regler for god advokatskikk pkt 3.2.1 og pkt 3.2.4 om interessekonflikt. Dette selv om advokaten da han påtok seg det siste oppdraget ikke var kjent med at motparten var en tidligere klient. Advokaten fikk for dette en irettesettelse. Advokaten burde sagt fra seg oppdraget da denne ble kjent med de reelle forhold i saken. Reglenes formål er å forhindre at det kan oppstå situasjoner som er egnet til å reise tvil og man må derfor utvise aktsomhet på dette området.

ADA-2006-D156 (Disiplinærnemnden)
To advokater ved samme advokatfellesskap representerte klienter med motstridende interesser i samme sak. Reglene om interessekonflikt tolkes og praktiseres strengt ut i fra viktigheten av at tillitsforholdet mellom advokat og klient ikke skal svekkes. Det skal legges vekt på om klienten opplever at det kan oppstå brudd på diskresjonsplikten. Å få oversikt over alle klientene kan være en utfordring i store advokatfirmaer og det er derfor viktig med gode rutiner og systemer og også hvem som registreres som klient. Å konstituere et objektivt ansvar vil likevel være å gå for langt. Det er advokatens opptreden som skal vurderes i forhold til Regler for god advokatskikk og som er grunnlag for eventuell kritikk, herunder advokatens etterfølgende opptreden. I dette tilfellet hadde likevel advokaten foranledning til å undersøke saken nærmere, uten at dette ble gjort. Advokaten hadde med dette handlet i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.

3.2.5 (Betydningen av klients samtykke) 1)
Dersom en advokat ellers er avskåret 2) fra å foreta handlinger eller aktiviteter for en eller flere klienter i henhold til dette punkt 3.2, skal dette bare gjelde i den ustrekning 3) klienten eller klientene ikke har samtykket 4) i at handlingen eller aktiviteten kan foretas.
Selv om klientene gir samtykke, er advokaten likevel avskåret fra å handle dersom hans plikt til lojalitet eller fortrolighet overfor en klient eller advokatens plikt til uavhengighet derved blir brutt 5) .
Et samtykke fra klienten er bare gyldig dersom det er gitt på grunnlag av en henvendelse fra advokaten som gir klienten fullstendig og oppriktig opplysing 6) om hva interessekonfliktproblemet består i.
En advokat som med klientenes uttrykkelige 7) samtykke opptrer som megler eller voldgiftsdommer mellom to eller flere klienter med motstridende interesser, skal ikke anses for å overtre reglene i dette punkt 3.2. Dersom meglingen ikke fører til en løsning av tvisten, kan advokaten ved tvistens videre behandling 8) ikke representere noen av partene.

1) Denne bestemmelsen, som generelt behandler samtykkets betydning ved regulering av interessekonflikter, er helt ny i forhold til de regler som gjaldt før revisjonen i 2001.

CCBE reglene inneholder som påpekt ovenfor ingen slike bestemmelser, noe som i særlig grad har medvirket til våre reglers avvik fra Code of Conduct.

2) Bestemmelsen fastslår innledningsvis som et utgangspunkt at et samtykke fra klienten gir advokaten rett til en opptreden som ellers ville være i strid med reglene om interessekonflikter. Når dette på denne måte nå er nedfelt i regelverket, representerer det en endring i forhold til et tidligere mer absolutt forbud og en kodifisering av en, i den senere tid, oppmykende praksis vedrørende interessekonfliktreglene.

3) Det er ved vurderingen av et samtykkes betydning viktig i forkant å hensynta hovedregelen i pkt. 3.2.1 og den omstendighet at forholdet til de etiske regler også skal «holde vann» ved en etterfølgende bedømmelse når den eller de samtykkende klienter kanskje ikke er like vennlig innstilt overfor advokaten som ved oppdragets innledning.

4) Samtykket må ha kommet klart til uttrykk. Advokaten kan ikke anse det som et samtykke at klienten forholder seg passiv til advokatens forespørsel om samtykke. Men i tvilstilfelle, hvor det er usikkert om advokatens opptreden er i strid med reglene i pkt. 3.2, kan det forhold at klienten har unnlatt å besvare advokatens henvendelse, bli tillagt vekt som et moment i den vurderingen som foretas, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Oslo krets 1996) s. 653 (referert under Regler for god advokatskikk pkt.3.2.4).

Hvis de faktiske omstendigheter som samtykket bygger på endrer seg, kan advokaten ikke uten videre bygge på det samtykket som er gitt. Dette gjelder selv om samtykket er meddelt uten at det er tatt noe forbehold fra avgiverens side, se til illustrasjon avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 483.
Spørsmålet om samtykkets betydning i straffesaker er nærmere omtalt nedenfor i pkt.7.2.

5) Et samtykke er ikke ubegrenset befriende for advokaten, da det følger av bestemmelsens annet ledd at advokaten, uavhengig av samtykket, er avskåret fra å påta seg et oppdrag hvorved hans opptreden er eller kan komme i konflikt med hans plikt til lojalitet og fortrolighet eller plikten til å være uavhengig.

6) Av bestemmelsens tredje ledd følger det selvsagte at advokaten plikter å informere klienten fullstendig og oppriktig, slik at klienten får full innsikt i hva interessekonfliktproblemet består i. Dette må imidlertid gjøres uten at advokaten bryter sin fortrolighets- og taushetsplikt, og balansegangen kan bli meget vanskelig.
Dommen i LG-2007-91077 illustrerer dette. Lagmannsretten har der beskrevet hva den fant bevist mht. hvilke opplysninger advokatfirmaet ga om klientforholdet til motparten (selger) og uttaler ”Han(adv x)har videre vært klar over at en stor del av den informasjon som han hadde om tidligere klient ikke kunne videreformidles til y eller nyttiggjøres av y under kontraktsforhandlingene.”

7) Siste ledd i bestemmelsen erstatter, med en viss omforming og presisering, det tidligere annet ledd i pkt. 3.2.2. Det følger av Etikkutvalget, Innstilling (s. 42) at kravet til «uttrykkelig samtykke» normalt vil forutsette at samtykket er skriftlig.

8) Siste setning i den nåværende bestemmelsen foreligger i mer avdempet form, som gir mulighet for advokaten til fortsatt å opptre for den ene part i et omfattende sakskompleks selv om meklingen i en tvist om et avgrenset tema ikke førte til noen løsning. Det er kun det videre oppdrag i en slik tvist som i tilfelle vil være avskåret. Den tidligere formulering avskar advokatens fremtidige opptreden i hele «saken».

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 483
Advokaten bisto klageren i forbindelse med kjøp av en jordbrukseiendom. Kjøpet ble ikke gjennomført, og advokatens oppdrag ble avsluttet. Noe senere samme år påtok advokaten seg et oppdrag for to odelsberettigede som ønsket bistand til å få kjøpt eiendommen. Advokaten tok da kontakt med klageren og spurte om det var innvendinger mot at han bisto i forbindelse med odelsløsningen. Klageren samtykket og begrunnet dette med at han ikke kunne se å ha noen mulighet til å få kjøpt eiendommen selv om han fortsatt var interessert i det. Klageren lyktes imidlertid noen måneder senere å få kjøpt eiendommen. Klageren ga da uttrykk for at advokaten måtte frasi seg oppdraget for de odelsberettigede. Disiplinærnemnda kom til at advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved å bistå i den etterfølgende odelsløsningssak mot klageren. Advokaten kunne ikke påberope seg at klageren ikke hadde hatt innsigelser da advokaten påtok seg oppdraget for odelsløserne. Klageren var på dette tidspunkt ingen aktuell kjøper av eiendommen og når dette senere endret seg, kunne advokaten ikke fortsette oppdraget for odelsløserne uten å komme i konflikt med de etiske regler.

3.2.6 (Reglenes anvendelse på fellesskap) 1)
Driver en advokat virksomhet i selskap, kontorfellesskap eller lignende fellesskap 2), gjelder reglene i 3.2.1-3.2.5 om interessekonflikter for fellesskapet 3) og alle dets deltagere 4).

1) Det ble ved revisjonen i 2001 foretatt noen redaksjonelle endringer i forhold til den tidligere bestemmelsen i pkt. 3.2.5.

Bestemmelsen gjelder også i straffesaker, jfr. pkt. 1.6 første ledd annet punktum i Retningslinjer for forsvarere. Det vil således som regel være i strid med pkt. 3.2.2, jfr. pkt. 3.2.6 å påta seg oppdrag som forsvarer når en kontorfelle allerede har et forsvareroppdrag for en annen siktet eller tiltalt i samme sak, jfr. ADA-2001-88 (Oslo krets). Dette gjelder selv om forsvareroppnevnelsen ikke er i strid med straffeprosessloven § 102, jfr. nedenfor om domstolenes forhold til Regler for god advokatskikk pkt 7.2.

2) Tilføyelsen av «eller lignende felleskap» skal dekke mulige nye former for samarbeid mellom advokater. Det er imidlertid viktig å presisere at forutsetningen for å bli rammet av bestemmelsen er at det drives advokatvirksomhet i fellesskap. Ytterpunktene for hva som faller inn under bestemmelsen og hva som faller utenfor, er det ikke vanskelig å beskrive. Det er grensetilfellene som er vanskelige. Er man i tvil, bør det legges til grunn at reglene om interessekonflikter får anvendelse.

3) Advokatforeningens Etikkutvalg avga 22. oktober 1999 en uttalelse om anvendelsen av reglene om interessekonflikter i relasjon til organisert samarbeid mellom selvstendige advokatfirmaer i forskjellige land og i Norge. Etikkutvalget fant det klart at et internasjonalt samarbeid mellom selvstendige advokatfirmaer ikke ble rammet av reglene om
interessekonflikter i Regler for god advokatskikk pkt. 3.2 og uttalte videre:

«Det ville føre for langt å la reglene få anvendelse overfor slike former for samarbeid og dette er heller ikke forutsatt i gjeldende regler, jfr. punkt 3.2.5. Noen reelle grunner til å la reglene få anvendelse kan heller ikke sees å foreligge for så vidt som det innen en slik gruppe av samarbeidende advokatfirmaer normalt ikke vil foreligge noen risiko for brudd på advokatens diskresjonsplikt eller svekkelse av hans uavhengighet om advokaten påtar seg et oppdrag hvor motparten representeres av et samarbeidende advokatfirma, jfr. nedenfor. Tvert imot ville anvendelse av reglene om interessekonflikter overfor slike samarbeidsformer forutsette at de samarbeidende firmaer ga opplysninger til hverandre om klientforhold, noe som vil kunne representere brudd på reglene om taushetsplikt/diskresjonsplikt i punkt 2.3. Det ovenstående må også gjelde for samarbeid mellom norske advokatfirmaer i form av advokatringer eller andre nettverk. Det forhold at det på brevpapiret skulle være angitt at man deltar i et slikt samarbeid, kan heller ikke medføre at interessekonfliktreglene får anvendelse. Det er ovenfor forutsatt at samarbeidet ikke blir så tett og nært at det ville kunne foreligge risiko for brudd på advokatens lojalitets- og diskresjonsplikt eller uavhengighet hvis advokaten påtok seg oppdraget, jfr. punkt 3.2.1 i reglene for god advokatskikk. Slik risiko vil være tilstede hvis to eller flere advokatfirmaer beslutter å samordne sine aktiviteter i større grad. Dette vil for eksempel være tilfelle hvis et norsk og et svensk advokatfirma integrerer sin virksomhet slik at de faktisk opererer og utad fremstår som en enhet, selv om de som følge av lovgivningen i det enkelte land er organisert som to uavhengige selskaper.»

Bestemmelsen om fellesskap kommer også til anvendelse når advokatvirksomheter slår seg sammen ved fusjon eller på andre måter. Etikkutvalget 2003 (s. 31) peker på de problemer som da kan oppstå og muligheten for at interessemotsetninger kan innebære at ikke alle de tidligere advokatfirmaers klienter kan la seg bistå av det nye fellesskap.

Det vil under enhver omstendighet være opp til klienten å velge om han fortsatt ser seg tjent med å følge med inn i det nye advokatfirma. Advokatene plikter imidlertid selv å foreta en vurdering av mulige interessekonflikter, som i tilfelle hvor det nye firmaet representerer begge parter i en konflikt, må føre til at firmaet må frasi seg begge oppdrag. Denne vurderingen må også foretas i forhold til motparter som tidligere har vært klient hos et av firmaene, jfr. U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 549, ADA-2000-D85 (Disiplinærnemnden) og ADA-2002-D11 (Disiplinærnemnden).
Etikkutvalgets uttalelse av 28. oktober 2003, referert i pkt. 3.2.2 note 3 gjelder representasjon av mor og 16-årig sønn av advokater som arbeider i kontorfellesskap.

4) Bestemmelsen får også anvendelse i tilfelle hvor enkeltstående advokater, herunder advokatfullmektiger, trer ut av eller flytter fra et firma til et annet. Det kan ved dette medbringes og oppstå interessekonfliktproblemer.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind IV (Oslo krets 1984) s. 19
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg å representere selgeren av et hus i en tvist som oppsto i forbindelse med gjennomføringen av salget og hvor advokatens kontorfelle hadde vært megler. Tvisten skyldtes ikke megleren. Uttalt at advokater som driver eiendomsmegling ikke skal representere noen av partene i et kjøp dersom det oppstår tvist mellom dem. Det samme må gjelde advokatens kolleger i et kontorfellesskap eller kompaniskap.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 328
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.3.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 484
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.

U bind VI (Aust Agder krets mfl. 1993) s. 639
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 314
Det var i strid med god advokatskikk å representere arbeidsgiver i en oppsigelsessak når advokatens kontorfelle hadde representert arbeidstakeren i saker vedrørende utbygging av hans eiendom, hvorav den ene sak ikke var avsluttet. Uttalt at det var liten risiko for overtredelse av lojalitets- og diskresjonsplikten. Det ble imidlertid funnet tilstrekkelig at klienten kunne ha mistanke om diskresjons- eller lojalitetssvikt. Fremhevet at dette gjelder spesielt i klientforhold av særlig personlig karakter.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 238
Innklaget advokat overlot sitt oppdrag til kontorfelle, noe som medførte at begge advokater ble ansett å ha opptrådt i strid med god advokatskikk. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.)

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 542
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 549
Uttalt at advokaten bør si fra seg oppdraget når motpartens tidligere advokat kommer inn i samme advokatfellesskap. Forholdet ble vurdert i forhold til pkt. 3.2.4. Det var ingen grunn til å tro at den tidligere advokat ikke ville overholde sin taushetsplikt. Dette var imidlertid ikke avgjørende da det er hensynet til klienten og hvorledes klienten opplever situasjonen som er avgjørende i forhold til de etiske regler. Påpekt at det var tale om den samme sak som motpartens tidligere advokat hadde vært engasjert i. Det dreide seg om en sak mellom tidligere ektefeller, hvor sterke personlige motsetningsforhold gjorde seg gjeldende.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 585
Advokatens kontorfelle hadde tidligere bistått et aksjeselskap og dets eiere. Innklaget advokat bisto med salg av aksjene i selskapet på vegne av eierne og herunder avtale som sikret eierne fortsatt ansettelse i selskapet. Advokaten fortsatte som selskapets advokat. Det var i strid med god advokatskikk at advokaten bisto selskapet i en senere avskjedssak mot de tidligere eiere, som da var ansatt i selskapet. Uttalt at bestemmelsene i de etiske regler om interessekonflikt må praktiseres strengt og at dette er viktig av hensyn til både klientene og den alminnelige tillit til advokatene.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2000-D85 (Disiplinærnemnden)
Nemnden fastslo at når det kommer nye advokater inn i et advokatfellesskap, er det i strid med god advokatskikk å fortsette et oppdrag mot tidligere klient av de inntrådte advokater. Selv om pkt. 3.2.4 etter sin ordlyd bare rammer det «å påta seg oppdrag», var det etter nemndens oppfatning liten tvil om at en advokat heller ikke kan fortsette et klientforhold dersom han etter å ha påtatt seg oppdraget, blir klar over at kjennskap til tidligere klients forhold kan brukes til urettsmessig fordel for den nye klient eller medføre skade for tidligere klient. At de inntredende advokater har taushetsplikt, kunne ikke være av avgjørende betydning. For klienten kan det likevel være vanskelig å føle seg trygg på at det ikke skjer noen kommunikasjon som kan ha betydning for saken.

ADA-2001-88 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2.

ADA-2001-D120 (Disiplinærnemnden)
Når en advokat er faglig leder (bevillingshaver) i et eiendomsmeglerforetak, blir alle meglerforetakets kunder klienter av advokaten. Det vil da være i strid med pkt. 3.2.3 om andre advokater i advokatfirmaet tar oppdrag mot eiendomsmeglingsforetakets klienter. At meglervirksomheten eller advokatvirksomheten er organisert i egne aksjeselskaper, har ikke betydning da realiteten blir den samme.

ADA-2002-D11 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.

 

3.3 Salærberegning

3.3.1 1)
Klienten har krav 2) på å få opplyst 3) hvordan advokaten har beregnet sitt salær. Salæret 4) skal stå i rimelig forhold 5) til oppdraget og arbeidet som er utført av advokaten.

1) Bestemmelsen fikk sin utforming ved revisjonen 1991. Første punktum går lenger enn det som er fastsatt i CCBE Code of Conduct. Punkt 3.4.1 i CCBE-reglene fastsetter bare at advokatens honorar skal oppgis til klienten. Når det gjelder regelen om salærberegning i annet punktum i den norske bestemmelsen, er den tilsvarende regel i pkt. 3.4.1 i CCBE-reglene at honoraret skal være forsvarlig.

2) Første punktum i bestemmelsen representerer en nyskapning i forhold til tidligere regler. Før 1991 var det ingen regel som medførte plikt for advokaten til å orientere klienten om hvordan han hadde beregnet sitt salær. Hvis advokaten ikke var villig til å gi en slik orientering, var klienten tvunget til å klage salærfastsettelsen inn for disiplinærmyndighetene hvis han ønsket å få nærmere klarhet i hvorledes salæret var beregnet.

3) I henhold til første punktum har klienten krav på å få vite hvorledes advokaten har beregnet sitt salær. Det forutsetter at advokaten redegjør for hvilket arbeid som er utført og omfanget av dette. I praksis skjer dette vanligvis ved en spesifikasjon av arbeidet med angivelse av medgått tid. Ofte oppgis antall timer og timesats. I mer omfattende eller sammensatte oppdrag bør oppgave over timeantallet i rimelig grad spesifiseres med henvisning til de enkelte deler av det utførte arbeid. I den grad andre momenter er tillagt vekt, jfr. nedenfor, må det også redegjøres for dette. Formålet med bestemmelsen i første punktum er å gjøre regningen kontrollerbar for klienten.

I saker hvor det er gitt fritt rettsråd, fri sakførsel og i straffesaker baseres avregningen som hovedregel på medgått antall timer og den offentlige fastsatte timesats. I noen sakstyper opereres det med stykkpris.

En praktisk viktig konsekvens av regelen i første punktum er at advokatene er blitt mer omhyggelige med å sørge for dokumentasjon av omfanget av arbeidet. Det er således blitt vanlig praksis at tidsforbruket registreres gjennom føring av timelister. Hvis advokaten ikke er i stand til eller unnlater å spesifisere og dokumentere arbeidet og omfanget av dette, vil eventuell tvil om rimeligheten av salæret i en klagesak gå utover advokaten med den følge at salæret blir redusert, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i ADA-1998-D60 (Disiplinærnemnden), ADA-1999-D106 (Disiplinærnemnden), ADA-2002-D80 (Disiplinærnemnden) og ADA-2002-D101 (Disiplinærnemnden).
Etikkutvalget har 9. mars 2008 avgitt en uttalelse om salær i erstatningsutmålingssaker. Saken knytter seg til problemstillingen der skadelidtes advokat stiller krav om dekning av sitt salær som vilkår for aksept av forlikstilbudet og på en måte som kan være i strid med klientens interesser.

4) Forskrift om prisopplysning for tjenester av 28.11.1997 nr. 1382 (prisopplysningsforskriften) gjelder også for advokater. Forskriftens virkeområde er begrenset til å gjelde salg av tjenester til forbruker. I henhold til § 3 i forskriften skal den ervervsdrivende, så langt det er praktisk mulig, opplyse om prisene for de tjenester som utføres. Prisinformasjonen skal gis ved oppslag eller ved at prisliste er utlagt, slik at informasjonen er lett synlig for kunden. Hvis det ikke er praktisk mulig å oppgi prisen på en tjeneste, skal den ervervsdrivende i stedet informere om hvordan prisen for den enkelte tjeneste blir beregnet. Herunder skal tjenesteyteren oppgi prisen for den måleenheten som brukes som beregningsgrunnlag.

Konkurransetilsynet har i samarbeid med Advokatforeningen fastsatt at foreningens medlemmer skal oppfylle forskriften ved at det er tilgjengelig for klientene et skriv som gir informasjon om de timepriser som følges, samt priser på en del enkle oppdrag, som f. eks. utferdigelse av ektepakt, testament og kortvarig konsultasjon o.l., hvor det er mulig å operere med en fast sats.

For næringslivsklienter og andre klienter som ikke kan sies å være forbrukere, gjelder ikke prisopplysningsforskriften. Her har advokaten ingen plikt til på forhånd å redegjøre for timepris og hvorledes salæret vil bli beregnet. I praksis vil likevel dette som oftest skje fordi advokaten anser det som fornuftig eller klienten ber om det.

Som nevnt i kommentaren til pkt. 3.1.1 note 2, har Advokatforeningen i lengre tid oppfordret sine medlemmer til å sende en oppdragsbekreftelse til sine klienter hvor det gjøres rede for oppdragets omfang, hvorledes det forventes gjennomført og hvorledes salæret vil bli beregnet, og det er i den forbindelse anbefalt at advokaten oppgir hvilken timesats som vil benyttes og hvilke prinsipper som vil bli fulgt ved den endelige salærberegningen. I november 2004 vedtok Advokatforeningens representantskap at foreningens medlemmer skal pålegges å gi skriftlig oppdragsbekreftelse til sine klienter med angivelse av hvordan salæret vil bli beregnet og fakturert. Foreningen har gitt en orientering om oppdragsbekreftelse  og utarbeidet maler for slike bekreftelser. Pålegget trådte i kraft 1. august 2005.

Oppstår det senere tvil om oppdragets omfang eller om hva som var blitt avtalt med hensyn til beregningen av salæret, har disiplinærmyndighetene i klagesaker lagt til grunn at risikoen for dette må bæres av advokaten, slik at eventuell tvil går utover advokaten og fører til reduksjon i salæret, se til illustrasjon avgjørelsene i ADA-2000-D39 (Disiplinærnemnden), ADA-2001-D98 (Disiplinærnemnden) og ADA-2001-51 (Oppland krets mfl.). At slike situasjoner oppstår, kan advokaten forhindre ved å sørge for at det ved oppdragets begynnelse klart kommer til uttrykk skriftlig i form av en oppdragsbekreftelse eller på annen måte hva som er avtalt.

Advokatforeningen anbefaler også sine medlemmer, så snart man har grunnlag for det, å anslå en totalpris på oppdraget med forbehold om revurdering dersom arbeidet blir mer omfattende enn forutsatt. Dersom det oppstår en situasjon som gir grunn til å revurdere anslaget, må advokaten snarest informere klienten om dette, jfr. også den orienteringsplikt som advokaten har etter Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5. Det er mange eksempler på at disiplinærorganene har nedsatt salæret under henvisning til at advokaten ikke har forhåndsvarslet klienten om at prisanslaget vil sprekke, se til illustrasjon avgjørelsene i U bind VII (Oslo krets 1995) s. 400, ADA-1998-19 (Østfold og Follo krets mfl.), ADA-1998-51 (Oslo krets), ADA-2003-D8 (Disiplinærnemnden) og ADA-2007-12 (Oppland krets mfl.).

Det er intet i veien for at advokaten inngår avtale om en fast pris for å utføre oppdraget. Utgangspunktet er at det mellom partene gjelder avtalefrihet. For en del enkle og oversiktlige oppdrag kan dette være naturlig, jfr. ovenfor vedrørende prisopplysningsforskriften. For andre oppdrag, hvor arbeidsomfanget er vanskelig å beregne på forhånd, vil avtaler om fast pris være mindre egnet. Etikkutvalget har i en uttalelse av 30. juni 2006 drøftet denne typen avtaler, og særlig situasjonen der forutsetningene for oppdraget endres.
 Se nærmere om slike avtaler Sogn s. 191.

Med mindre annet er avtalt, må advokatens normale kontorutgifter, herunder utgifter til telefon, porto og fotokopiering, anses inkludert i advokatens salær. Det er bare ekstraordinære kontorutgifter som advokaten kan kreve dekket i tillegg til salæret, f.eks. hvis saken krever omfattende kopiering av saksdokumenter eller telefonsamtaler i et omfang som gir svært høye telefonkostnader, jfr. U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 514, ADA-2002-D48 (Disiplinærnemnden), ADA-2003-D44 (Disiplinærnemnden) og ADA-2003-D96 (Disiplinærnemnden).

Prisopplysningsforskriften § 3 tredje ledd fastsetter at de priser som oppgis, skal inkludere offentlige avgifter som kunden må betale. Den timepris eller pris for oppdraget som advokaten oppgir overfor forbrukere, forutsettes således å inkludere merverdiavgift. Oppstår det tvil om dette, må tvilen gå ut over advokaten som den profesjonelle part. Det samme må gjelde når advokaten gir et prisestimat. Eventuell uklarhet om prisestimatet omfatter merverdiavgift eller ikke, må gå ut over advokaten, jfr. ADA-2003-D28 (Disiplinærnemnden). Overfor næringslivsklienter vil vurderingen kunne bli en annen. I forretningslivet er det vanlig at priser oppgis eksklusive merverdiavgift, og det kan her ikke opereres med en presumsjon for at merverdiavgift er inkludert.

I tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 er bestemmelsene om sakskostnader inntatt i kap. 20.
Bestemmelsen om utmåling av erstatningen for sakskostnader er inntatt i tvisteloven § 20-5. Bestemmelsen angir at erstatningen ”skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta”.
I bestemmelsen er de skjønnsmessige kriterier nærmere angitt. Det er dessuten inntatt bestemmelser om spesifikasjon av oppgaven og konsekvensene av at det ikke inngis pliktig kostnadsoppgave. Parten kan også kreve dekning for eget arbeid.
I tvisteloven § 6-13 er det inntatt bestemmelser for sakskostnader i Forliksrådet og i tvisteloven § 10-5 i Småkravsprosess.
Det er i tvisteloven § 3-8 inntatt en bestemmelse om parten og prosessfullmektigens adgang til å be om at retten fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring.

Advokaten kan ikke kreve et høyere beløp i salær av klienten enn det som fremgår av omkostningsoppgaven, med mindre dette skjer etter avtale med klienten eller advokaten har tatt klart forbehold om dette, jfr. U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 179, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 278, ADA-2000-108 (Oslo krets) og ADA-2002-D15 (Disiplinærnemnden).

Det har vært omdiskutert i hvilken grad disiplinærmyndighetene er bundet av rettens skjønn hvis det oppgitte salær i omkostningsoppgaven er blitt redusert fordi retten ikke har ansett det fulle beløp som nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. Wilhelmsen og Woxholth, s. 90. I en avgjørelse fra 1999 inntatt i ADA-1999-D83 la Disiplinærnemnden til grunn at domstolens reduksjon av salæret i forhold til omkostningsoppgaven ikke var bindende i forholdet mellom advokaten og klienten og at nemnden følgelig på eget grunnlag kunne vurdere om salæret slik det fremgikk av omkostningsoppgaven, stod i rimelig forhold til oppdraget og det utførte arbeid, jfr. også U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 278, U bind VII (Oslo krets 1996) s. 664 og ADA-1998-45 (Oslo krets).

5) I annet punktum i bestemmelsen er det fastsatt at salæret skal stå i rimelig forhold både til oppdraget og arbeidet som er utført. Det medfører at det ikke bare er omfanget og arten av arbeidet som er avgjørende (tidsforbruk, vanskelighetsgrad, servicenivå etc.), men salæret må også være rimelig i forhold til oppdraget. Det vil si at salæret må vurderes i forhold til faktorer som oppdragets art, hvilke verdier saken gjelder, betydningen for klienten, klientens betalingsevne og resultatet av oppdraget. Hva som er rimelig i forhold til oppdraget og det utførte arbeidet, beror således på en skjønnsmessig vurdering hvor en rekke forhold må tas i betraktning.
Det har etter hvert utviklet seg en salærpraksis som er preget av sammfunnsutviklingen ved at det blir lagt betydelig vekt på medgått tid og timepris sammenholdt med de momenter som er omtalt ovenfor. Denne utviklingen fremgår av disiplinærorganenes avgjørelser. Men det er også etter hvert blitt en betydelig domstolspraksis på dette området. I kapittel 7.4 har vi prøvet å gi en oversikt over visse deler av denne domstolspraksis for å utfylle bildet av utviklingen.

På grunnlag av de prinsipper for salærberegning som har utviklet seg i praksis, bl.a. gjennom disiplinærorganenes virksomhet, har Advokatforeningen utarbeidet retningslinjer for salærberegning i en egen salærveiledning. I denne er det uttalt at for de typer oppdrag hvor det ikke opereres med en fast pris, vil den tid som brukes på oppdraget være et viktig element i salærfastsettelsen, men at også andre momenter må tillegges vekt, som oppdragets art og vanskelighetsgrad, de verdier saken gjelder og advokatens kompetanse.

For enkelte oppdrag, som f.eks. omfattende saker som føres for retten, bistand under langvarige og kompliserte forhandlinger eller hvor særlig spesialkompetanse er nødvendig, uttales det i veiledningen at det vil være «naturlig for advokaten bl.a. å se hen til både klientens betalingsevne, eller mangel på sådan og resultatet av oppdraget.» Det uttales videre at det må kunne foretas en totalvurdering av oppdraget, hvor det også tas hensyn til hvilke utgifter oppdraget kan belastes med og at en slik vurdering av salæret «må advokaten kunne foreta etter at oppdraget er avsluttet og resultatet foreligger».

I Advokatkonkurranseutvalgets utredning er det anført at disse retningslinjene i Advokatforeningens salærveiledning er «nå så innarbeidet at de anses som retningsgivende bransjesedvaner», jfr. NOU 2002:18, s. 62. Det er mange eksempler på at advokatens salær etter en samlet vurdering av ovennevnte faktorer er blitt nedsatt av disiplinærorganene. Ofte vises det til sakens økonomiske betydning og vanskelighetsgrad, se f.eks. avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 335, U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 425, ADA-2000-D18 (Disiplinærnemnden), ADA-2001-D125 (Disiplinærnemnden), ADA-2002-D115 (Disiplinærnemnden), ADA-2003-D44 (Disiplinærnemnden), ADA-2005-D23 (Disiplinærnemnden) og ADA-2005-D33 (Disiplinærnemnden).

Da salæret skal stå i rimelig forhold til det arbeid som er utført, vil kvaliteten på arbeidet være et moment av betydning. Det er mange eksempler i disiplinærorganenes praksis på at salæret er blitt nedsatt som følge av at kvaliteten på det utførte arbeid har vært så dårlig at forholdet har vært ansett å være i strid med god advokatskikk, f.eks. manglende ivaretakelse av klientens interesser i strid med pkt. 1.2 annet ledd og sendrektighet og manglende oppfølging i strid med pkt. 3.1.2, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 345, U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 42, ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.), ADA-2006-75 (Oslo krets) og ADA-2007-19 (Nord-Norge kretsene). Men heller ikke i tilfelle hvor det ikke foreligger grunnlag for å anse advokatens opptreden i strid med god advokatskikk, har disiplinærmyndighetene veket tilbake for å vurdere kvaliteten på arbeidet i forhold til salæret, der hvor dette er mulig, jfr. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 32 og U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 600.

Hvor det inngås avtale med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler), må det salær advokaten kan kreve i disse tilfellene, være rimelig ut fra alminnelige prinsipper for salærberegning, jfr. ovenfor. Advokaten kan ikke kreve noe tillegg for den risiko han løper ved å inngå en «no cure no pay»-avtale utover det som ligger innenfor gjeldende salærberegningsprinsipper. En «no cure no pay»-avtale kan heller ikke kombineres med en avtale om prosent- eller andelsbasert salær, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2, note 2.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

Hovedtyngden av klagene på advokater dreier seg om salær. Praksis er meget omfattende, og det er nedenfor bare gjengitt et utvalg av saker. Nedsettelse av salæret skyldes i de fleste tilfellene

- at salærkravet ikke står i forhold til hva saken dreier seg om og sakens vanskelighetsgrad,

- at advokatens honorar avviker fra det som var forespeilet på forhånd og klienten
ikke er blitt varslet om avvik,

- at det ikke er gitt tilstrekkelig spesifikasjon og dokumentasjon for medgått tid
og utført arbeid og

- at salæret er urimelig ut fra kvalitetsmessige vurderinger.

Avgjørelser som gjelder salærreduksjon som følge av manglende orientering i henhold til Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5, er referert under kommentaren til denne bestemmelsen. Praksis vedrørende ordningen med rettshjelpforsikring og øvrige rettshjelpordninger er referert under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 3.4.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 179
Advokaten leverte omkostningsoppgave til retten basert på forutsetning om at fri sakførsel ville bli innvilget. Han hadde ikke tatt uttrykkelig forbehold overfor klienten om høyere salær dersom fri sakførsel ikke ble innvilget og ble ansett bundet av omkostningsoppgaven.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 313
Salær på kr 345.000,- for prosessoppdrag ble funnet å ligge innenfor vanlige normer for advokaters salærberegning. Advokaten hadde orientert om timeforbruk underveis og hadde forhåndsvarslet salærets størrelse. Advokaten hadde også gitt realistiske vurderinger av sakens muligheter underveis. Nedsettelse på grunn av dårlig domsresultat kunne ikke kreves.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 335
Salær redusert. Uttalt at salæret ikke kan regnes som en funksjon av timetall og pris. I en rekke saker må advokaten akseptere et visst «mas» fra klientens side uten at det er rimelig å belaste det med fullt salær. Salæret må avpasses etter sakens økonomiske betydning og vanskelighetsgrad.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 345
Som følge av feilaktig råd om skatteplikt i forbindelse med oppgjør fra arbeidsgiver i en oppsigelsessak ble salæret redusert fra kr 23.000,- til kr 15.000,-. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.)

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 379
Salær på kr 120.000,- ble redusert til kr 80.000,- da advokaten hadde foretatt en rekke prosesshandlinger som ikke kunne anses nødvendige og brukt urimelig mye tid på saken. Uttalt at det påligger prosessfullmektigen å sørge for at tidsforbruk og omkostninger holdes på et rimelig nivå selv om klienten ønsker en rettslig behandling av saken.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 423
Saken ble tapt da klientens krav var foreldet. Uttalt at advokaten burde ha viet spørsmålet om foreldelse større oppmerksomhet og frarådet søksmål. Som følge av advokatens håndtering av saken ble salæret redusert.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 425
Salæret ble redusert fra kr 67.000,- til kr 40.000,- for bistand i en erstatningssak. Det ble tatt hensyn til sakens økonomiske omfang. Det dreiet seg om erstatning på mellom kr 50.000,- og kr 75.000,-. Retten fastsatte erstatningen til kr 50.000,-.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 1
Vesentlig reduksjon av salær og advarsel. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å redegjøre for salærberegningen til tross for at klienten anmodet om det. Han underbygget heller ikke sin påstand om mye arbeid med saken, som gjaldt begrenset bistand ved felleseieskifte.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 32
Reduksjon av salær. Uttalt at en vurdering av kvaliteten på utført arbeid normalt ligger utenfor det disiplinærorganene befatter seg med. Selv om disiplinærorganene er svært forsiktige med å gå inn på en kvalitetsvurdering av advokatens arbeid i relasjon til Regler for god advokatskikk, skal slike forhold tillegges vekt når det gjelder vurderingen av det salær advokaten har beregnet seg. Når det gjelder salærets størrelse, har disiplinærorganene full prøvelsesrett.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 42
Redusert salær og opptreden i strid med god advokatskikk som følge av manglende kvalitet. Advokaten hadde tatt ut stevning og nedlagt arbeid i søksmål om angivelige forfalskninger av et skjøte uten å ha gjennomført skriftgranskning på forhånd.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 46
I strid med god advokatskikk ikke å ha gitt fyllestgjørende avregninger og svar på hvordan salæret var beregnet. Salæret lå innenfor vanlige normer.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 167
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved ikke å gi tilstrekkelig spesifikasjon av regningen.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 278
Advokaten hadde satt salærkravet i omkostningsoppgaven til retten lavt av taktiske grunner fordi man ønsket å protestere mot motpartens omkostningsoppgave. Disiplinærnemnda anså det både uetisk og lovstridig å levere en fiktiv (for lav) omkostningsoppgave til retten for å bruke den som grunnlag for angrep på motpartens omkostningsoppgave. Nemnda fant ikke holdepunkt for å konstatere at det forelå noen avtale med klienten om at han skulle betale høyere salær enn hva omkostningsoppgaven omfattet. Salæret ble derfor fastsatt til det beløp som var angitt i omkostningsoppgaven.

U bind VII (Bergen krets mfl. 1995) s. 305
Salær på kr 50.000,- for bistand med erstatningsspørsmål overfor forsikringsselskap ble redusert til kr 40.000,-. Uttalt at advokaten ikke kan ta seg betalt for gjennomgåelse av litteratur, dommer, tabeller etc. som er alminnelig kjent for den som arbeider med denne del av jussen.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 363
Advokaten hadde ikke rett til å kreve tilleggssalær utover tilkjente saksomkostninger i en skjønnssak, jfr. skjønnsprosessloven § 54. Dette gjaldt også dekning av utgifter til kjæremål over omkostningsavgjørelsen. Uttalt at partene må gjøres uttrykkelig oppmerksom på at en del av det arbeid som utføres, vil kunne medføre salær ut over det som dekkes av eksproprianten. Det var ikke tilstrekkelig at dette var meddelt grunneierens tillitsmann da denne normalt ikke vil ha fullmakt til å binde sine medsaksøkte til å betale utgifter som advokaten ikke får dekket ved skjønnet.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 400
Salær på kr 38.500,- ble redusert til kr 24.000,-. Advokaten hadde på forhånd oppgitt ca.-pris på kr 20.000,-. Advokaten hadde ikke tidligere underrettet om at salæret ville bli høyere enn antatt. Uttalt at prisanslag binder hvis endrede forutsetninger ikke opplyses så snart advokaten blir klar over det.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 664
Uttalt at det ikke strider mot god advokatskikk å kreve differansen mellom omkostningsoppgaven og rettens omkostningsavgjørelse forutsatt at salærkravet er rimelig. I dette tilfelle var disiplinærutvalget enig med retten, og salæret ble redusert til det beløp som var fastsatt som tilkjente saksomkostninger av retten. Uttalt at det må være advokatens oppgave å begrense arbeidet til det som synes nødvendig ut fra saken omfang og kompleksitet.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 514
Salær for ukomplisert bobehandling som testamentsfullbyrder ble nedsatt fra kr 36.000,- til kr 25.000,-. Uttalt at ordinære kontorutgifter som utgifter til telefon og porto skal dekkes under advokatens salær. Kun ved ekstraordinære utlegg kan dette kreves dekket særskilt.

U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 594
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved å motta kontantbetalinger uten å ha gitt kvitteringer. Salær for bistand i lagmannsrettssaken nedsatt. Påstand fra klienten om forhåndsavtalt salær ikke tatt til følge da påstanden var uten bevismessig dekning.

U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 600
Advokaten hadde ved sin bistand i et prosessoppdrag håndtert saken på en uhelding måte, men forholdet var ikke så alvorlig at det var i strid med god advokatskikk. Forholdet fikk betydning for salæret, som ble redusert fra kr 222.400,- til kr 142.400,-.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D12 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde anledning til å avkreve klienten den del av salæret som forsikringsselskapet ikke dekket i en trafikkskadesak. Klienten hadde i dette tilfelle ingen forventning om at selskapet skulle dekke salæret. Klienten er i utgangspunktet selv ansvarlig for advokatens salær.

ADA-1997-D33 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk at klienten ikke fikk underretning om advokatens salærkrav overfor Pasientskadeerstatningen.

ADA-1998-D97 (Disiplinærnemnden)
Salær for tre dagers hovedforhandling i skiftetvist ble redusert fra kr 133.000,- til kr 100.000,-. Salæret var beregnet etter timer uten ytterligere redegjørelse. Som følge av den manglende redegjørelse må tvil om rimeligheten av salærets størrelse gå ut over advokaten.

ADA-1998-19 (Østfold og Follo krets mfl.)
Selv om salærkravet ikke var urimelig i forhold til tidsbruk og nedlagt arbeid, ble salæret redusert fordi advokaten ikke hadde underrettet klienten om at salæret ville komme til å overstige den ca.-pris som var gitt ved oppdragets begynnelse.

ADA-1998-21 (Oslo krets)
I strid med god advokatskikk ikke å gi forståelig avregning for salær og utgifter og å føre for lang distanse på kjøreregning. Ved redegjørelsen for salæret antas det ikke å være tilstrekkelig å angi medgått tid. Det bør også redegjøres i hovedtrekk for hva tiden har vært benyttet til.

ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved sen saksbehandling og ved ikke å ha oppfylt rettens pålegg om å etterkomme provokasjon. Som følge av dette skiftet klienten advokat. Uttalt at en klient i en situasjon som den foreliggende må ha anledning til å bytte advokat uten å bli rammet av meromkostninger og at det var rimelig at meromkostningene fikk betydning for den første advokats salærkrav, som ble redusert. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.1.)

ADA-1998-45 (Oslo krets)
Uttalt at det ikke er noen regel at advokaten i forhold til klienten er bundet av rettens omkostningsavgjørelse. Imidlertid var det i dette tilfellet inngått avtale om at motparten skulle dekke utgiftene til juridisk bistand. Retten fastsatte saksomkostningene med det for øyet, og advokaten kunne ikke kreve differansen mellom det fastsatte beløp og hans krav etter omkostningsoppgaven.

ADA-1998-19A (Nord-Norge kretsene)
Advokaten hadde gitt prisantydning for å ordne med dokumenter og låneutbetaling i forbindelse med eiendomssalg. Arbeidet ble mer omfattende enn forutsatt, og oppdragsgiver var klar over det. Kritisert at advokaten ikke hadde varslet om at prisanslaget ikke holdt, men forholdet ikke funnet i strid med god advokatskikk tatt i betraktning den nytte oppdragsgiveren hadde av arbeidet. Salæret som var hevet fra NOK 3.000,- til NOK 7.000,- ble godkjent.

ADA-1998-D60 (Disiplinærnemnden)
Advokatens salærkrav var kr 300.000,-. Som forklaring på kravet hadde advokaten fremlagt en oversikt over hvilke saker eller oppdrag han hadde hatt for klienten. Oversikten inneholdt ingen timeliste eller beskrivelse for øvrig om fordelingen av det anførte timeforbruk på i alt 250 timer. Advokaten opplyste at det hadde vært et utall av avgjørelser og prosesskriv som gjorde det vanskelig å holde oversikten. Disiplinærnemnden uttalte at en så unøyaktig oversikt over advokatens arbeid gjorde det umulig for klienten å vurdere salærets berettigelse og representerte et brudd på pkt. 3.3.1. Advokaten hadde ikke dokumentert en arbeidsinnsats som kunne forsvare salærkravet. Uttalt at manglende eller ufullstendig redegjørelse for utført arbeid og nødvendigheten av dette måtte gå utover advokaten. Tilsvarende måtte gjelde for påståtte utlegg og omkostninger som advokaten ikke kunne dokumentere. Advokatens salær inklusive utlegg ble satt til kr 120.000,-. Innklagede hadde også opptrådt i strid med pkt. 3.1.5 ved ikke å orientere klienten om salærets utvikling.

ADA-1999-D16 (Disiplinærnemnden)
Uttalt at brudd på forskrift om prisopplysning for tjenester av 28.11.1997 var i strid med god advokatskikk. Etter forskriften plikter advokaten på forhånd å opplyse om hvordan honoraret skal beregnes. Dersom ikke fast pris er avtalt, skal pris pr. måleenhet opplyses. Advokaten hadde ikke fulgt forskriften.

ADA-1999-D45 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.

ADA-1999-D83 (Disiplinærnemnden)
Domstolen hadde redusert salæret oppgitt i omkostningsoppgaven fra kr 24.000,- til kr 19.000,-. Disiplinærutvalget anså seg bundet av dette selv om det i sin vurdering kom til at det ikke kunne ses at det hadde medgått mer tid enn nødvendig. Disiplinærnemnden kom til et annet resultat og uttalte: «Disiplinærnemnden er av den oppfatning at en advokat overfor sin klient ikke er bundet av domstolenes reduksjon i forhold til den innleverte omkostningsoppgave. Disiplinærnemnden må derfor på eget grunnlag vurdere om det salær som innklagede har beregnet seg i henhold til omkostningsoppgaven til herredsretten, står i rimelig forhold til oppdraget og utført arbeid». Etter vurdering kom Disiplinærnemnden til at salæret på kr 24.000,- var rimelig og nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av oppdraget.

ADA-1998-51 (Oslo krets)
Salæret var på forhånd anslått til kr 30.-35.000,-. Klienten var klar over at det ville bli noe mer, men det var ikke blitt gitt informasjon som skulle tilsi et salær på kr 70.000,-. Salæret ble redusert til kr 52.500,-.

ADA-1999-D106 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke begrunnet sitt salær, verken overfor klienten eller overfor Disiplinærnemnden. Uttalt at manglende opplysninger om grunnlaget for beregningen av salæret må gå ut over advokaten. Salæret ble nedsatt.

ADA-2000-D18 (Disiplinærnemnden)
Salær inkl. kostnader nedsatt fra kr 152.629,- til kr 100.000.-. Disiplinærnemnden uttalte at anvendte ressurser i saken ikke sto i rimelig forhold til oppdraget. Avgjørelsen bygget på en vurdering av sakens relativt beskjedne omfang og dens begrensede vanskelighetsgrad i forhold til den faktiske ressursbruk.

ADA-2000-D39 (Disiplinærnemnden)
Det ble ansett å foreligge en bindende avtale om at de endelige omkostninger i saken ikke skulle gå ut over kr 40.000,-. Disiplinærnemnden uttalte at uklare avtaleforhold mellom advokat og klient, spesielt om økonomiske mellomværender, må løses i disfavør av advokaten som anses nærmest til å bære risikoen for misforståelser av denne art.

ADA-2000-10 (Østfold og Follo krets mfl.)
Uttalt at sedvanemessig fast angivelse av tid for telefonsamtaler kan medføre fare for overfakturering hvis det er mange samtaler. Det gjelder når minstetiden er 15 minutter og enda mer når minstetiden er det dobbelte. Timepris på kr 1.200,- funnet i overkant for arbeid utført av fullmektig tatt i betraktning sakens art og bæreevne. Salæret ble redusert.

ADA-2000-108 (Oslo krets)
Advokatens salærkrav overfor klienten var på kr 195.474,-. I omkostningsoppgaven til retten var salæret som ble krevd dekket av motparten, kr 68.316,-, samtidig som det ble opplyst at dette bare var en del av totalkostnaden, som ble anslått å være på ca. kr 95.000,-. Utvalget reduserte advokatens salær til kr 95.000,-. Uttalt at skal advokaten kunne kreve et høyere salær av klienten enn det som fremgår av omkostningsoppgaven, må dette være drøftet med klienten på forhånd. I dette tilfelle dreide det seg om en så vesentlig reduksjon i omkostningsoppgaven i forhold til salærkravet at det var i strid med god advokatskikk ikke å diskutere dette på forhånd med klienten.

ADA-2001-D125 (Disiplinærnemnden)
Salær i erstatningssak redusert fra kr 80.000,- til kr 65.000,- etter en samlet skjønnsmessig vurdering av arbeidets omfang, oppdragets art, resultat og omstendighetene for øvrig.

ADA-2001-D124 (Disiplinærnemnden)
Salærreduksjon og advarsel. I strid med god advokatskikk at advokaten foretok utbetalinger for dødsbo uten å føre regnskap. I strid med god advokatskikk at advokaten hevet honorar uten å varsle arvingene.

ADA-2001-D98 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å gi redegjørelse om fremdrift og tidsforbruk. Disiplinærnemnden påpekte at advokaten ikke hadde innhentet bekreftelse fra klienten vedrørende oppdragenes form og utstrekning, og uttalte følgende: «Selv om en oppdragsavtale vil skape klarhet for hva som er avtalt mellom partene, er det intet krav om at dette skal gjøres. Ved tvist mellom klient og advokat om oppdragets utstrekning og form, vil imidlertid advokaten i mangel av slik avtale måtte bære risikoen for arbeid som faller utenfor en gitt ramme.» Salæret ble redusert fra kr 40.500,- til kr 30.000,-.

ADA-2001-D123 (Disiplinærnemnden)
Salær redusert. Bo betegnet som ukomplisert og oversiktlig og arbeidet med boet nødvendiggjorde ikke den tidsbruk advokaten hadde oppgitt. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.)

ADA-2002-D48 (Disiplinærnemnden)
Salær på kr 65.000,- for bistand under rettssak godkjent etter en helhetsvurdering. Uttalt at en timepris på kr 1.100 for fullmektigens arbeid ligger høyere enn det som synes normalt. Anførte kontorkostnader på kr 1.000,- kunne ikke kreves dekket. Alminnelige kontorutgifter må med mindre annet er særskilt avtalt, anses å være dekket av salæret.

ADA-2002-D80 (Disiplinærnemnden)
Salær for høyt i forhold til klientens økonomi og verdien av sakens gjenstand. Det var ikke fremlagt timelister og heller ikke dokumentert eller spesifisert hvilket arbeid som var utført og når enkelte arbeidsoperasjoner fant sted. Uttalt at det ved en rekke tidligere avgjørelser av Disiplinærnemnden var fastslått at mangelfulle opplysninger med hensyn til hvordan advokaten hadde beregnet sitt salær måtte gå utover advokaten selv. Det er advokaten som bærer risikoen for at det kan redegjøres for hvordan salæret er beregnet på en slik måte at andre har mulighet til å kontrollere fakturaene og advokatens honorarberegning. Salæret ble vesentlig redusert.

ADA-2001-51 (Oppland krets mfl.)
Redusert salær. Advokaten hadde gitt forhåndstilsagn om pris. Uklart om han hadde tatt forbehold i forhold til arbeidets omfang. Når han ikke hadde sørget for at dette fremkom på en tydelig måte, var han bundet av det oppgitte beløp, og salæret ble redusert i samsvar med dette.

ADA-2002-15 (Oslo krets)
Kritisert at advokaten ikke tok opp med klienten på forhånd at saken ville bli overlatt til advokatfullmektig. Salæret ble redusert med det beløp som ble antatt å skyldes merarbeid som følge av at saken ble overført til fullmektig.

ADA-2002-D115 (Disiplinærnemnden)
Advokaten, som hadde sendt to fakturaer, var bundet av den første faktura som var angitt å dekke salær og utgifter for bistand i tvist om naboforhold. Det var ikke tatt forbehold om noen tilleggsfaktura, og det var heller ikke noen omstendigheter som gjorde at mottakeren burde ha forstått at det forelå feil ved salærberegningen. Salæret ble redusert etter en samlet skjønnsmessig vurdering på grunnlag av arbeidets omfang, oppdragets art, resultatet som ble oppnådd og omstendighetene for øvrig.

ADA-2002-D15 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke medtatt i omkostningsoppgaven til retten et salærkrav på kr 8.200,-. Advokaten begrunnet dette med at det gjaldt salær i forbindelse med forliksforhandlinger forut for forliksklagen. Disiplinærnemnden uttalte at advokaten på vegne av klienten må nedlegge påstand om å få tilkjent alle saksomkostninger knyttet til den aktuelle sak, også salær i forbindelse med forutgående forliksforhandlinger. Når advokaten har unnlatt å meddele dette på sin omkostningsoppgave, kan han ikke kreve beløpet dekket av klienten i ettertid når det ikke foreligger avtale eller er tatt forbehold om det på forhånd.

ADA-2002-D101 (Disiplinærnemnden)
Advokaten sendte sin siste faktura i saken i mars 2001. Etter diverse purringer fikk klienten først ved brev av 5. september svar på spørsmål om hvorledes salæret var beregnet. Disiplinærnemnden la til grunn at advokatens sendrektige redegjørelse for beregningen av salæret var å anse som brudd på pkt. 3.3.1 første punktum. Advokaten var ikke i stand til å spesifisere sitt arbeid, og det var umulig å kontrollere advokatens tidsforbruk og betydningen av det utførte arbeidet. Advokaten hadde også gitt forskjellige forklaringer på hvordan salæret var beregnet og hvor mange timer som var brukt. Uttalt at disse forhold må tillegges vesentlig betydning ved den skjønnsmessige vurdering av hva som antas å være rimelig salær i forhold til oppdraget og det arbeid som var utført. Det er advokaten som bærer risikoen for at det kan redegjøres for hvordan salæret er beregnet og at dette gjøres på en slik måte at andre har mulighet til å kontrollere salærberegningen. Etter en samlet skjønnsmessig vurdering ble salæret redusert.

ADA-2003-D8 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde gitt prisestimat ca. 1½ mnd. før hovedforhandling. På bakgrunn av bl.a. dette og sakens art ble salæret redusert fra kr 96.400,- til kr 75.000,- eks. mva. Advokaten burde på et tidligere tidspunkt ha gitt beskjed om at kostnadsoverslaget var for lavt.

ADA-2003-D18 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2003-D28 (Disiplinærnemnden)
Timepris på kr 1.550,- eks. mva. syntes noe høy for en relativt enkel og oversiktlig barnefordelingssak. Partene var uenige om et prisestimat på ca. kr 20.000,- inkluderte merverdiavgift eller ikke. Uttalt at når advokaten har oppgitt et estimat med hensyn til omkostningene, og det er uklart om dette beløp inkluderer mva., bør uklarheten gå utover advokaten. Advokatens salær ble etter en samlet vurdering nedsatt.

ADA-2003-D44 (Disiplinærnemnden)
Etter en samlet vurdering av oppdragets art, det utførte arbeid og omstendighetene for øvrig ble salæret redusert fra kr 108.208,- til kr 86.300,- inkl. utlegg. Uttalt at advokatens utgifter til telefon, porto og fotokopiering er nødvendige driftsutgifter for advokatens virksomhet og må anses inkludert i advokatens timepris. Særskilt fakturering vil kun være aktuelt hvor det er tale om spesielt kostnads- og arbeidskrevende kopieringsarbeid, hvor sakens karakter tilsier at det blir svært høye telefonregninger e.l.

ADA-2003-D96 (Disiplinærnemnden)
Advokatens bistand gjaldt en generell orientering om mulighetene for oppholdstillatelse. Disiplinærnemnden fant at den oppgitte timepris på kr 1.400,- eks. mva. var for høy for denne type bistand. Salæret ble nedsatt fra kr 5.364,- til kr 4.092,- inkl. mva. Bemerket at advokatens normale kontorutgifter må anses dekket i advokatens salær. Det er bare ekstraordinære utgifter til porto, kopiering mv. som kan kreves dekket utover det ordinære salæret.

ADA-2003-D106 (Disiplinærnemnden)
Etter en samlet skjønnsmessig vurdering av arbeidets omfang, oppdragets art og omstendighetene for øvrig ble salæret på kr 18.693,- inkl. mva. redusert til kr 8.680,-. Saken gjaldt vurdering av klientens rettsstilling i forhold til en konkurrents parallellimport. Allerede på det første møtet med klienten gjorde advokaten rede for at parallellimporten ikke kunne stoppes, men at han skulle foreta en noe nærmere undersøkelse for å kontrollere at hans standpunkt var riktig. Timelistene viste at det ble foretatt omfattende undersøkelser av EU-retten av to advokater. Nemnden uttalte at timeantallet syntes høyt da advokaten kun skulle foreta en kontroll av det standpunkt han hadde gitt uttrykk for under møtet og at det burde ha vært klarert med klienten på forhånd at det etterarbeid som skulle gjøres, ville medføre et ganske høyt salærkrav.

ADA-2002-29 (Aust-Agder krets mfl.)
Saken gjaldt et krav på kr 44.000,- i en husleiesak. Advokatens salær på kr 80.000,- ble redusert til kr 55.000,-. Påpekt at advokaten har plikt til å styre og regulere tidsbruken slik at denne i småkravssaker ikke flyter ut over rimelige grenser.

ADA-2003-44 (Oslo krets)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved på anmodning ikke å gi spesifikasjon og redegjørelse for det arbeidet som var utført. Uttalt at spesifikasjonen over det utførte arbeid må være såpass utfyllende at fakturaen lar seg etterprøve.

ADA-2003-26 (Oslo krets)
Salær for bistand i forbindelse med skifte av dødsbo redusert fra kr 155.000,- til kr 105.000,- inkl. mva. Vist til at advokatens salær oversteg det som var nødvendig for å skifte et bo med beskjedent økonomisk omfang og liten kompleksitet. Advokaten syntes å mangle tilstrekkelig erfaring og rutine, og timeforbruket var blitt altfor høyt.

ADA-2002-7A (Østfold og Follo krets mfl.)
Salæret for bistand i rettssak ble nedsatt fra kr 61.560,- til kr 50.400,-. Uttalt at selv om advokaten legger frem timelister, må advokaten også foreta en vurdering av det utførte arbeid og tidsforbruket i forhold til sakens omfang og kompleksitet.

ADA-2002-140 (Oslo krets)
Salær for bistand i oppsigelsessak ble redusert fra kr 27.181,- til kr 20.000,- inkl. mva. Uttalt at en timepris på kr 2.108,- inkl. mva. er svært høy overfor privatpersoner (forbrukerforhold). Anvendelse av en så høy sats krever klare holdepunkter i avtale mellom advokat og klient, noe som her ikke var tilfelle. Advokatens krav om et tillegg til salæret på 3 % for kontorutgifter ble ansett som helt uakseptabelt uten en klar avtale.

ADA-2004-D136 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Salærberegning, opplysning om beregningen. Forholdet mellom tvml § 52 og domstll § 227. Advokaten hadde ikke opptrådt uetisk ettersom det må innrømmes vide rammer for den faglige vurderingen. Salæret ble redusert fra kr 595.460,- til kr 200.000,-, da det ikke ble funnet å foreligge bevis for at oppdragets omfang var av så omfattende art, Regler for god advokatskikk pkt 3.3.1. Nemnden viste til Rt-2004-1764 vedrørende forholdet mellom tvml § 52 og domstll § 227. Nemndens vurdering tar utgangspunkt i domstll § 227 ved spørsmål om salærets størrelse. Irettesettelse.

ADA-2004-D144 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Salærberegning. «No-cure-no-pay». Klienten inngikk forlik, hvilket medførte bortfall av «no-cure-no-pay»-avtalen. Det forelå ikke brudd på god advokatskikk da klienten var gjort kjent med dette. Uttalt at risikoen for uklarhet må pålegges advokaten som den profesjonelle part og derfor bør slike avtaler utarbeides skriftlig.

ADA-2004-83 (Oslo krets)
God advokatskikk. Utlevering av saksdokumenter, e-post. Rettslig klageinteresse. Klagefrist. At e-poster ikke uttrykkelig er behandlet i de advokatetiske regler er ikke til hinder for at disse også er saksdokumenter og kan kreves utlevert, det er således advokatens plikt å forsikre at disse er tilgjengelige. Klagefristene regulerer klageadgangen og er uten betydning for dokumentutlevering. Selv om et selskap er uten tilknytning til saken vil dette kunne ha rettslig klageinteresse når det, slik som her, erverver alle krav fra selskap A som har rettslig klageinteresse. Man har ikke krav på å få utlevert timelister, men det er blitt vanlig å fremlegge timelistene i forbindelse med redegjørelse over hvordan salæret er beregnet, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1. For øvrig forelå ikke brudd på god advokatskikk.

ADA-2005-D23 (Disiplinærnemnden)
Salærberegning. Fastsettelse av rimelig salær. Advokaten hadde krevet for mye salær og dette ble redusert ut fra hva som var rimelig etter oppdragets art, Regler for god advokatskikk pkt 3.3.1. Uttalt at det var klart klanderverdig av advokaten å belaste forsikringsselskapet med utgifter når disse ikke var omfattet av rettshjelpsforsikringen.

ADA-2005-D33 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Oppfølging av henleggelse. Salærberegning. Advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk pkt 3.1.2 ved ikke å følge opp en henlagt anmeldelse uten å ta dette opp med klager når klager forutsatte at dette ville bli gjort. Om salærberegningen uttalte nemnden etter en helhetsvurdering at denne ikke skulle overstige kr 73.949,-.

ADA-2005-D41 (Disiplinærnemnden)
Søknad om fri sakførsel ble sendt feil instans og dette ble ikke rettet i ettertid tiltross for forespørsel fra klienten. Risikoen for ikke innbetalt salær måtte derfor gå utover advokaten, når denne ikke etterkom forespørsel om å sende søknad når klienten var berettiget til fri sakførsel. Advokaten hadde således brutt Regler for god advokatskikk. At en annen advokat bisto med råd under advokatens ferieperiode i forhold til ankefrist utgjorde ikke brudd på god advokatskikk.

ADA-2005-D86 (Disiplinærnemnden)
Uttalt at et avvik fra rettens eller et forvaltningsorgans fastsettelse av saksomkostningene krever en særlig begrunnelse. Tilfredsstillende redegjørelse for salærkrav manglet.

ADA-2005-D93 (Disiplinærnemnden)
Innklagede advokat hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk ved å motregne sitt salær i innestående på klientkonto uten avregning, og ved ikke å ha overført midlene på klientkontoen til klager. Disiplinærnemnden fant også brudd på Regler for god advokatskikk pkt 3.3.1, da advokaten ikke hadde redegjort for salærberegningen. Klagefristen ble utvidet da det ble funnet å foreligge særlige grunner. Advokaten ble ilagt forsterket reaksjon på grunnlag av tidligere avgjørelser.

ADA-2005-D112 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Salær. Rettslig klageinteresse. Klager hadde ikke rett til innsyn i motpartens advokats timelister, selv om han var dømt til å betale motpartens saksomkostninger. Dessuten var salærkravet rettskraftig avgjort, og klageren hadde derfor ikke rettslig interesse i saken.

ADA-2005-D119 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk og salær. 6-månedersfristen regnes i forhold til salær fra endelig oversendelse av salærkrav. Uttalt at selv om det er inngått en nedbetalingsordning og nedbetaling har startet, har klienten likevel rett til å få prøvd salærets størrelse for disiplinærorganene. Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk, og salæret ble ansett rimelig og nødvendig for oppdragets gjennomføring.

ADA-2005-25 (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk, og salæret ble ansett passende. Uttalt at alminnelig kvalitetsvurdering av en advokats arbeid faller utenfor disiplinærmyndighetenes område.

ADA-2005-4 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke handlet i strid Regler for god advokatskikk pkt 3.1.2, da det må foreligge klanderverdige forhold og etter en helhetsvurdering kunne man heller ikke finne at det var brukt unødvendig lang tid på behandlingen, jfr. Regler for god advokatskikk pkt 3.1.2 og 3.1.4. Advokaten hadde informert klienten tilstrekkelig om hans betalingsplikt, til tross for klientens feilaktige oppfatning av avtale om at han ikke var ansvarlig for kostnader.

ADA-2005-204 (Oslo krets)
Advokatens salærsats sto i rimelig forhold til oppdraget og det utførte arbeid. Dette sett i sammenheng med at man må forvente en høyere timepris fra en mer erfaren advokat, men at arbeidet til gjengjeld vil ta kortere tid. Imidlertid forelå brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1 da det må forventes at redegjørelsen fra advokaten spesifiserer konkret hvilket arbeid som er utført og hvor lang tid dette har tatt, slik at det blir mulig både å vurdere om dette arbeidet var nødvendig og om omfanget er rimelig.

ADA-2005-37 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Klagerne måtte bære risikoen for at de ikke i større grad hadde gjort det klart hvor mange timer de var villige til å betale for. Uttalt at dersom innklagede advokat beviselig hadde bannet under telefonsamtale med klager, ville dette vært i strid med Regler for god advokatskikk, men dette ble ikke funnet bevist. En advokats språkbruk må være anstendig og sømmelig. Videre uttalt at det etter hvert har blitt alminnelig kjent at det siden 2001 tilkommer merverdiavgift på advokattjenester.

ADA-2006-D4 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde benyttet klientmidlene og avregnet dette i salær til en annen advokat, uten avtale med klienten. Det er kun anledning til å avregne eget salærkrav i klientmidlene. Advokaten kunne ikke inngå forlik om at partene selv skulle dekke sine saksomkostninger når ikke klienten hadde samtykket til dette. Advokaten måtte derfor tilbakebetale kr 60.195,- slik at salæret ikke overstiger kr 197.657,-.

ADA-2006-D23 (Disiplinærnemnden)
Advokaten bistod klager i forbindelse med en boligsak før han etter en tid frasa seg oppdraget. Disiplinærnemndens flertall mente at advokaten hadde frasagt seg oppdraget uten at det var gitt noen begrunnelse og at heller ikke advokatens etterfølgende begrunnelse var tilstrekkelig. Det forelå dermed brudd på Regler for god advokatskikk punkt 3.1.6. Flertallet reduserte advokatens salær med kr 10.000,- inkl. mva slik at det totale salæret ikke skulle overstige kr 21.635,-.

ADA-2006-D30 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2.

ADA-2006-D32 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 og pkt. 3.1.4 ved ikke å ivareta sin klients interesse på en tilfredsstillende måte, da han ikke hadde satt seg tilstrekkelig inn i regelverket på området. Salæret ble funnet å være for høyt og ble satt ned fra kr 9.548,- inkl. mva. til kr 3.500,- inkl. mva.

ADA-2006-D67 (Disiplinærnemnden)
Oppgjør ved eiendomssalg. I strid med Regler for god advokatskikk at oppgjøret etter et eiendomssalg skjedde to-tre uker senere enn avtalt. Disiplinærnemnden fant det imidlertid ikke nødvendig å nedsette salæret da forsinkelsene ikke hadde forårsaket vesentlige problemer for oppdragsgiveren.

ADA-2006-D73 (Disiplinærnemnden)
Oppdraget var rimelig konkret og enkelt, og hadde en velkjent og alminnelig problemstilling. Selv om advokaten finner det ønskelig å oppdatere seg på rettsområdet, må det være klart at dette i hovedsak får skje for egen regning og ikke belastes klienten. Nemnden fant på dette grunnlag at advokaten hadde brukt et unødvendig høyt antall timer. Salæret ble derfor satt ned fra kr 57.750,- til kr 40.000,-.

ADA-2006-D102 (Disiplinærnemnden)
Flertallet pekte på at det ikke foreligger noen krav til hvordan en timeliste skal fylles ut. Derfor må det være tilstrekkelig at advokaten utdyper denne når det kreves av klienten. Detaljeringsbehovet vil avhenge av hvor nært samarbeidsforholdet mellom advokaten og klienten har vært. Her hadde det foreligget et nært samarbeidsforhold og advokaten ble funnet å ikke ha brutt Regler for god advokatskikk. Advokaten hadde imidlertid fakturert for et svært høyt timetall og salæret ble redusert fra kr 330.000,- til kr 250.000,-.

ADA-2006-8 (Møre- og Romsdal og Trøndelag kretser)
Advokaten ble oppsøkt for å hjelpe til med å sette opp to skjøter i forbindelse med overdragelse fra et uskiftebo. Oppdraget ble trukket tilbake før det var ferdig, men klienten ble allikevel fakturert for arbeidet samt et brev som klienten ikke hadde bedt om. Utvalget fant at salæret var berettiget, da arbeidet var utført før oppdraget ble trukket tilbake. Brevet var nødvendig for å utføre oppdraget.

ADA-2006-21 (Møre- og Romsdal og Trøndelag kretser)
God advokatskikk. Salær. Ivaretagelse av klientens interesser, fremdrift, underretning. Timelister. Gjennomgang og rekonstruksjon av selskap. Besøk hos selskapet. Klienten hadde ikke tatt opp misnøyen med advokatens besøk tidligere tiltross for at klager hadde hatt alle muligheter til dette. Advokatens besøk til selskapet burde gi klager tilstrekkelig tilgang til sakens fremdrift. Klager hadde kjent til advokatens besøk og omfanget av disse og akseptert det arbeidet advokaten utførte. At besøkene var av sosial karakter fordi man nøt alkohol har ikke disiplinærutvalget noen forutsetninger for å vurdere. Det kan se ut som om klager på dette tidspunktet var fornøyd med det arbeidet advokaten utførte. Kr 11 500,- for papirarbeidet utenom gjennomgang-/rekonstruksjon av selskapet ser ut til å stå i riktig samsvar med utført arbeid. Det vektlegges at klager betalte denne fakturaen uten innsigelser og var da kjent med advokatens arbeid. Disiplinærutvalget fant det likevel kritikkverdig at advokaten ikke sendte klienten en timeliste eller redegjorde for arbeidet. Advokaten hadde dermed brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1. For øvrig hadde advokaten ikke brutt Regler for god advokatskikk.

ADA-2006-5 (Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark kretser)
Selv om klient og advokat ikke hadde hatt noe møte og oppdragsbekreftelse ikke var gitt, hadde det vært en hyppig kontakt mellom klienten og advokaten. Det ble lagt til grunn at advokaten har brukt tid på å snakke med klienten, sette seg inn i saken, ta de nødvendige kontakter ellers etc. Advokatens salær på kr 2.500,- ble funnet å stå i rimelig forhold til det arbeidet som er ytet.

ADA-2007-D45 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.1.

ADA-2007-D118 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde inngått en megleravtale med klager om salg av eiendom hvor meglerhonoraret skulle beregnes ut fra salgssummen. Advokaten ble funnet å ha beregnet seg et høyere honorar enn det avtalen forespeilte, og ble heller ikke funnet å gi en tilfredsstillende forklaring på beregningen. Advokaten ble følgelig funnet å ha overtrådt Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1, 1 og 2. setning. For disse overtredelser ble advokaten meddelt en irettesettelse.

ADA-2007-D142 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 ved å ignorere at hans klient hadde fått oppnevnt hjelpeverge og forholdt seg kun til sin klient selv om han hadde fått vite at hjelpeverge var oppnevnt. Hjelpevergen hadde rett til å få opplyst hvorledes innklagede har beregnet sitt salær, og innklagede hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1 ved ikke å gjøre dette. Disiplinærnemnden mente advokatens opptreden var så kritikkverdig at han ble ilagt en irettesettelse.

ADA-2007-9 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Advokaten var berettiget til reisegodtgjørelse. Klagers tro på at reiseutgifter ikke skulle belastes han var ikke tilstrekkelig da han ikke protesterte på den første fakturaen hvor dette fremkom. Advokaten måtte betale tilbake kr 1.962,- som var feilberegnet salær.

ADA-2007-12 (Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark kretser)
Advokaten hadde ikke brutt god advokatskikk, men hadde ikke informert klienten når advokatens innledende kostnadsoverslag sprakk betydelig. Videre fikk heller ikke klienten informasjon om telefonsamtalene på timelisten når han etterspurte dette. Advokaten måtte tilbakebetale kr 11.250,-, slik at det totale salæret ble kr 38.125,-.

ADA-2007-63 (Oslo krets)
Utvalget fant at klagen tiltross for at den oversteg 6-månedersfristen, bare var noen få dager over fristen, og tok klagen til behandling. Advokaten har opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å undersøke om utgiftene til rettsoppnevnt sakkyndig kunne dekkes under klientens rettshjelpsforsikring. Timesatsen kunne synes høy, men tatt i betraktning at advokaten hadde gjort en del etterarbeid uten å fakturere dette, fant utvalget ingen anledning til å sette ned salæret. Oppdragsbekreftelsen oppga ikke advokatens timestats, men var ufyllende. Unnlatelse av å gi oppdragsbekreftelse er i seg selv ikke brudd på Regler for god advokatskikk, men et pålegg fra Advokatforeningen. Advokaten trakk seg som prosessfullmektig for klager og begrunnet i meddelelse til retten dette med at bevissituasjonen etter advokatens vurdering tilsa at klager ville tape saken. Disiplinærutvalget fant at dette var i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 1. 2 om at advokaten innenfor lovens ramme og etter beste evne plikter å ivareta sine klienters interesser. Uttalt at det ikke var i klientens interesse at advokaten tilkjennega sitt syn på bevisene ettersom det lett kunne oppfattes som lite lojalt og egnet til å svekke saken.

ADA-2007-87 (Oslo krets)
Uttalt at det må kunne forventes at en advokat bidrar med opplysninger om salær og salærberegning, som er av vesentlig betydning for bobehandlingen etter en konkurs. Advokaten ble funnet å ha tilbakeholdt opplysninger, og således overtrådt Regler for god advokatskikk pkt 3.3.1. Advokaten var sendrektig med å besvare klagers rettmessige spørsmål om fremleggelse av dokumentasjon for avregning. Advokaten skapte dermed uklarhet om grunnlaget for de foretatte avregninger og ble således funnet å ha opptrådt i strid med saklighetskravet i pkt 1.3 i Regler for god advokatskikk.

3.3.2 1)
En advokat må ikke inngå avtale med klienter eller andre om at han skal motta et salær på prosent- eller andelsbasis 2) i forhold til sakens resultat eller gjenstand 3) enten dette gjelder et pengebeløp eller annen form for vederlag.
Unntak fra denne regel kan bare finne sted i de tilfeller der lovgivningen eller offentlige forskrifter hjemler 4) slik adgang.

1) Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved revisjonen i 1991. Men også i de tidligere Regler for god advokatskikk var det et tilsvarende forbud mot salær på prosentbasis.
Prisdirektoratet krevde i 1988 at forbudet mot prosentbasert salær skulle oppheves som stridende mot prisloven. Etter klage fra Advokatforeningen besluttet imidlertid Arbeids- og administrasjonsdepartementet at man skulle avvente Michelsen-utvalgets innstilling om behandling av klager på advokater. Utvalget skulle også vurdere forbudet mot salær på prosentbasis. Utvalget konkluderte i sin innstilling med at prosentbaserte salærer ikke bør tillates, jfr. NOU 1992:24 s. 17. Spørsmålet ble også vurdert av Advokatkonkurranseutvalget, som i sin utredning kom til den samme konklusjon, jfr. NOU 2002:18 s. 201.

2) Bestemmelsen fastsetter at det ikke er tillatt å inngå avtaler om salær som utgjør en andel i forhold til sakens resultat eller gjenstand. Andelen kan være fastsatt i prosent eller på en annen måte, jfr. avgjørelsen i ADA-2001-D3 (Disiplinærnemnden).

Begrunnelsen for forbudet har sammenheng med kravet til advokatens frie og uavhengige stilling, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2. Får advokaten en egen økonomisk interesse i utfallet av saken, kan det påvirke hans evne til å opptre som en objektiv rådgiver for klienten. Dessuten vil faren for at advokater ikke holder seg innenfor lovens og de yrkesetiske rammer være større hvis advokaten får en personlig økonomisk interesse i utfallet av saken. Uansett vil det kunne oppstå mistanke om dette, noe som over tid vil kunne føre til svekkelse av den tillit og anseelse som advokatene har i samfunnet. Advokatkonkurranseutvalget påpeker i sin utredning at prosentbaserte salærer vil kunne virke støtende i erstatningssaker. Klienten vil som hovedregel kun bli tilkjent erstatning for det faktiske økonomiske tap som er lidt, og det vil kunne virke støtende og undergrave tilliten til advokatstanden hvis advokaten etterpå hever et salær som utgjør en vesentlig del av den erstatningen som var ment å sette klienten i samme stilling som før skaden, jfr. NOU 2002:18 side 201.
I sak ADA-2003-15 (Nord-Norge kretsene) hadde innklagede advokat krevd et tilleggssalær basert på en avtale som klageren bestred. Disiplinærutvalget la til grunn at det ikke var inngått noen slik avtale og at en avtale med det innhold advokaten påberopte seg uansett var i strid med pkt. 3.3.2.
I sak ADA-2007-D145 (Disiplinærnemnden), som også gjaldt en prosentbasert honoraravtale uttaler disiplinærnemnden:
”I hvilken grad en annen kalkuleringsform ville ha gitt samme resultat, og om innklagede kunne ha forbeholdt seg en høyere timepris enn vanlig som kompensasjon for at han har tatt risikoen med hensyn til om erstatning ville bli tilkjent, finner Disiplinærnemnden ikke grunn til å gå nærmere inn på, men vil nøye seg med å vise til at dette måtte i så fall vært tuftet på en klar avtale med klientene. I mangel av slik klar avtale, vil Disiplinærnemnden falle tilbake på en alminnelig vurdering av om salæret er rimelig i forhold til oppdraget og det arbeid som er utført.”

Etikkutvalget har i en uttalelse av 10. april 2003 drøftet problemstillinger knyttet til resultatavhengig salær.

3) Forbudet er ikke begrenset til å gjelde rettssaker eller rettslige konflikter. «Sakens resultat» kan f.eks. være utfallet av en forhandling eller en søknad som advokaten har sendt til offentlig myndighet på vegne av klienten. Sakens «gjenstand» kan være tvistegjenstanden i en rettstvist, men det kan også være det krav eller den formuesgjenstand, eller verdien av denne, som det forhandles om eller som oppdraget for øvrig gjelder. Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at forbudet gjelder uavhengig av om salæret er et pengebeløp eller annen form for vederlag.

Bestemmelsen har for øvrig nær sammenheng med forbudet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2 annet ledd mot å overta klientens krav eller en del av dette. Bestemmelsen inneholder intet forbud mot avtaler med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler). Det er først når en «no cure no pay»-avtale kombineres med et vilkår om andelsbasert salær, slik det er vanlig i USA («contingency fee»), at pkt. 3.3.2 får anvendelse. Se nærmere om «no cure no pay»-avtaler under kommentaren til pkt. 3.3.1.

Med mindre prisen fastsettes som en andel av sakens gjenstand, medfører bestemmelsen heller intet forbud mot at det inngås avtale om salær i form av en fast pris. Også dette reguleres av Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

Før 1991 inneholdt Regler for god advokatskikk en bestemmelse som ga advokaten anledning til å avtale salær overfor utenlandsk oppdragsgiver etter de regler som gjaldt i oppdragsgiverens hjemland. Denne bestemmelse ble ikke videreført ved revisjonen i 1991. At advokatene ikke lenger har en slik adgang, er også fastslått i avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 369.

4) Avtale om prosent- eller andelsbasert salær kan finne sted i de tilfeller hvor det er hjemmel for dette i lov eller forskrift. Slike bestemmelser har man i forbindelse med eiendomsmegling og inkasso, samt innenfor forretningsførsel og finansieringsvirksomhet.

Etter reglene som gjaldt før 1991 kunne man også avtale prosentbasert salær hvis dette fulgte av sedvanemessige regler. Denne adgangen ble avskaffet i 1991, slik at det nå bare kan gjøres unntak fra forbudet der hvor lov eller offentlig forskrift gir anledning til det.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind I (Oslo krets 1974) s. 342
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å inngå avtale med et sameie i en eiendom om på «no cure no pay»-basis å forestå forprosjekt og dekke omkostningene ved dette mot en prosentandel (10 % av brutto salgssum) ved salg av andeler i prosjektet. Det ble ansett klart at advokaten hadde opptrådt som advokat ved inngåelsen av samarbeidsavtalen, og det var nettopp i egenskap av praktiserende advokat at han hadde fått oppdraget.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 214
Advokaten hadde i oppdrag å bistå ved kjøp av en hotelleiendom og finansieringen av dette. Oppdraget ble ikke gjennomført. Advokaten hadde avtalt med klienten at bistanden ved kjøpet skulle betales som meglerprovisjon. Megleroppdrag forelå ikke. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å avtale meglersalær uten at det forelå grunnlag for dette.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 369
Fastslått at når en norsk advokat påtar seg oppdrag for klienter i forbindelse med erstatningsoppgjør i USA, vil han være underlagt de norske prinsipper for salærberegning, slik at det ikke kan avtales prosentbasert honorar slik det er vanlig i USA.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2001-D3 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk å avtale en bonus på kr 10.000,- for godt resultat i et skifteoppgjør; dette på tross av at forslaget kom fra klienten for å initiere bedre arbeid i saken. Uttalt at en advokat har et selvstendig ansvar for å følge de advokatetiske regler. Det kunne ikke tillegges betydning at salæret var kalt bonus. Det sentrale var formålet med regelen i pkt. 3.3.2, og det fremgikk av saksdokumentene at bonusen skulle stå i forhold til hvilket resultat advokaten oppnådde.

ADA-2001-140 (Oslo krets)
En advokat hadde ved et megleroppdrag inngått avtale om 2,5 % meglerprovisjon for en salgssum inntil kr 3.000.000,- og 10 % av oppnådd salgssum utover dette. Taksten for boligen var på kr 3.200.000,-, noe som også ble salgssummen. Uttalt at slike avtaler kan være problematiske i forhold til de advokatetiske regler selv om prosentbasert salær er vanlig ved eiendomsmegling og også hjemlet/forutsatt i eiendomsmeglingsloven. Utvalget tok ikke standpunkt da salæret ble nedsatt uansett pga. mangelfull utførelse.

ADA-2002-43 (Oslo krets)
Advokaten hadde inngått avtale med sin klient om at advokaten skulle motta 50 % av utkommet i rekke forskjellige saker. Salæravtalen var klart i strid med pkt. 3.3.2. Uttalt at forbudet i pkt. 3.3.2 gjelder uavhengig av om det er advokaten eller klienten som tar initiativ til inngåelse av en slik avtale.

ADA-2007-D145 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde avkrevd sine klienter for prosentbasert salær, hvilket ble sett på som et bevisst brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2. Disiplinærnemnden ila advokaten en irettesettelse for dette. Uavhengig av om andre ordninger ville gitt advokaten et like stort salær, ble passende salær nedsatt til kr 64.000,- for den ene klager og advokaten ble tilpliktet å tilbakebetale kr 261.000,-. Til en av de andre klagerne fant Disiplinærnemnden at kr 70.000,- var et passende salær, og advokaten måtte dermed tilbakebetale kr 295.000,- til klager.

3.3.3 1)
En advokat må ikke inngå 2) avtale med klienter eller andre om at han skal motta salær i form av aksjer eller andre eierandeler i selskap 3) hvor aksjenes eller andelenes verdi vil bli påvirket 4) av resultatet i saken 5). Heller ikke i andre tilfeller må det inngås avtale om en slik oppgjørsform hvis dette vil kunne påvirke advokatens frie og uavhengige stilling 6) under utførelsen av oppdraget.

1) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. CCBE Code of Conduct har ingen tilsvarende regel. Det fremgår av den utvalgsinnstilling som lå til grunn for revisjonen i 2001 (Etikkutvalget, Innstilling s. 14), at bakgrunnen for bestemmelsen var utviklingstrekk som man i den senere tid hadde sett innen advokatbransjen og deler av næringslivet, og man anså det som viktig at kravet til advokatens uavhengighet ikke ble svekket. Det er videre presisert i innstillingen (s. 45) at bestemmelsen er i samsvar med og et utslag av Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2 første ledd hvor det er fastsatt at en advokat ikke må påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser kan ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling som advokat. Bestemmelsen bygger på og er i samsvar med retningslinjer om advokatsalær i form av aksjer og aksjeopsjoner i skriv av 23.10.2000 fra Advokatforeningen, som hovedstyret har vedtatt som veiledende for foreningens medlemmer.

2) Det er avtaler som inngås før eller under oppdragets utførelse, som bestemmelsen regulerer. Advokaten må kunne inngå avtale om oppgjør av salær i form av aksjer eller andre eierandeler etter at oppdraget er utført, f.eks. har selskapet ikke likvide midler til å dekke advokatens salærkrav, og det avtales med selskapet og dets eiere at salærkravet skal konverteres til aksjekapital.

3) Pkt. 3.3.3 gjelder oppgjør i form av aksjer eller eierandeler i andre selskaper enn aksjeselskaper. Aksjer må i denne forbindelse også omfatte aksjeopsjoner.

4) Bestemmelsen forutsetter at det i utgangspunktet er anledning til for advokater som for andre næringsdrivende å kunne ta seg betalt for sine tjenester i form av aksjer eller andre eierandeler i selskaper. Dette er i forhold til reglene om advokatens uavhengighet uproblematisk så lenge det dreier seg om aksjer i et selskap som advokaten ikke har noe klientforhold til. Spørsmålene reiser seg når oppgjøret finner sted i aksjer eller eierandeler i det selskap som har mottatt den juridiske bistand som det betales for eller i et selskap i samme konsern. Det er disse forhold som pkt. 3.3.3 regulerer.

5) Første punktum i bestemmelsen har en klar parallell i forbudet i Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2 mot å inngå avtale om prosent- eller andelsbasert salær. I likhet med pkt. 3.3.2 gjelder første punktum «resultatet i saken». Dette behøver som nevnt ikke bare være utfallet av en rettstvist, men kan f.eks. være utfallet av en forhandling eller resultatet av behandlingen av en søknad som er sendt på vegne av klienten.

6) Annet punktum i bestemmelsen fanger opp andre tilfelle hvor det avtales salær i form av aksjer eller andre eierandeler og hvor dette vil kunne ha innflytelse på advokatens frie og uavhengige stilling. Eksempler her vil kunne være bistand i forbindelse med «due diligence», børsintroduksjon eller prospektutarbeidelse overfor potensielle investorer. I slike tilfelle hvor oppdraget innebærer at advokaten skal foreta en vurdering av forhold knyttet til selskapet og på grunnlag av vurderingen avgi en uttalelse som utad ville bli tillagt betydning, vil det kunne være vanskelig for advokaten å utøve et objektivt skjønn hvis han samtidig har eller vil få en eierinteresse i selskapet. Uansett vil advokatens tillit hos publikum og andre kunne bli skadelidende.

Ved mer rutinepreget juridisk arbeid, f.eks. i forbindelse med selskapsstiftelse og utarbeidelse av ordinære forretningsavtaler o.l., vil det som regel ikke foreligge noen risiko for at advokatens opptreden under utførelsen av oppdraget vil bli påvirket. Det kan imidlertid i enkelte tilfelle være usikkert om en slik risiko foreligger eller ikke, og vanskelige grensespørsmål kan oppstå. I ovennevnte retningslinjer anbefales det derfor at det generelt bør utvises varsomhet med å inngå avtaler om betaling av salær i form av aksjer eller andre eierandeler.

Det skal også nevnes at betaling i form av aksjer eller andre eierandeler vil kunne få betydning for advokatens fremtidige forhold til selskapet som klient og for hvilke oppdrag han vil kunne påta seg som advokat for selskapet uten å komme i konflikt med prinsippet om advokatens uavhengighet, jfr. nærmere om dette kommentaren til pkt. 2.1.1 note 2 ovenfor.

3.3.4 1)
Hvis en advokat krever forskuddsbetaling 2) av salær og/eller utlegg, må slik betaling ikke overstige det beløpet som etter rimelig skjønn vil kunne medgå 3) til å dekke salær og utlegg.

1) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Ved revisjonen i 2001 skjedde det en mindre endring ved at formuleringen «à konto betaling» ble erstattet av «forskuddsbetaling». CCBE Code of Conduct har en tilvarende regel i pkt. 3.5.

2) I praksis skjer det ikke sjelden at advokater ber om forskuddsbetaling. Det kan være flere grunner til dette. Advokaten er f.eks. i tvil om klientens betalingsdyktighet eller det vil allerede ved oppdragets påbegynnelse eller kort tid deretter påløpe betydelige utlegg. Hvis forskudd ikke betales, har advokaten anledning til å trekke seg fra oppdraget, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6 note 7.

Beløp som betales som forskudd, skal etter advokatforskriften § 3-1 behandles som klientmidler og skal settes inn på klientkonto. Ved senere avregning av påløpt salær, skal advokaten senest samtidig med at han foretar dekning gjennom innestående beløp på klientkontoen, sende melding om avregningen til klienten, jfr. advokatforskriften § 3-2.

3) Pkt. 3.3.4 fastslår at det beløp som advokaten krever som forskudd, ikke må være større enn det som man på det daværende tidspunkt må kunne regne med vil være nødvendig for å dekke fremtidig salær og utlegg. Beløpet som kreves som forskudd på salær, må selvfølgelig være rimelig i henhold til regelen om salærberegning i pkt. 3.3.1. Også ellers må bestemmelsen i pkt. 3.3.4 suppleres med andre Regler for god advokatskikk, f.eks. pkt. 3.1.5, jfr. avgjørelsen i ADA-2000-116 (Oslo krets).

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-31 (Oslo krets)
Ikke i strid med god advokatskikk å avtale forskudd på kr 10.000,- som kunne heves hvis det ble utført arbeid tilsvarende et slikt beløp. Hvis resultatet for klienten ble negativt, skulle det ikke betales noe mer uansett hvor mange timer advokaten hadde arbeidet med saken. Det ble samtidig avtalt at hvis saken fikk et positivt utfall, skulle klienten betale kr 30.000,- dersom det var arbeidet for et så stort beløp.

ADA-2000-116 (Oslo krets)
Advokaten hadde fakturert klienten for utført arbeid med kr 64.680,-, som var blitt betalt. I tillegg fremsatte advokaten krav om forskuddsbetaling på kr 100.000,- til dekning av resterende salær og omkostninger inntil ferdig behandling av saken i første instans. Kort tid deretter ble det dessuten krevd innbetalt ytterligere kr 20.000,- i forskudd under henvisning til at retten hadde pålagt utarbeidelse av faktisk utdrag. Kravet om innbetaling av forskudd kom meget brått på klienten og med et uventet høyt beløp. Disiplinærutvalget var i tvil om forskuddsbeløpet representerte et rimelig salær, men fant det ikke nødvendig å ta stilling til dette da det måtte konstateres at advokaten i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5 ikke hadde gitt klienten noe forvarsel om hvilket nivå for omkostninger det kunne bli tale om. Utvalget uttalte at i den foreliggende situasjon burde advokaten ha utvist større smidighet, ved bl.a. å varsle bedre og f.eks. nøye seg med flere delbetalinger og lengre frister. Advokatens opptreden var ikke i samsvar med reglene om rett til forskuddsbetaling, da denne regelen må suppleres med andre prinsipper, herunder Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og pkt. 1.3. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6.)

ADA-2007-19 (Nord-Norge kretsene)
Advokaten sørget ikke for å overholde klagers betalingsfrist. Når advokaten hevder dette skyldes sykdom, plikter advokaten å sørge for at klienten får beskjed om at advokaten ikke er i stand til å utføre oppdraget. Disiplinærutvalget ser på den manglende oppfølgelsen av saken som grovt klanderverdig. Disiplinærutvalget fant at advokaten også måtte refundere klager kr 10.000,- som ble innbetalt som salær i tillegg til kr 31.500,- som advokaten ikke hadde tilbakebetalt klager fra klientkonto. Advokaten ble ut fra dette ilagt en advarsel samt en disiplinærbot på kr 5.000,- for å ha overtrådt behandlingsreglenes § 8 ved ikke å ha inngitt tilsvar.

 

3.4 Rettshjelpordninger 1)
En advokat plikter 2) å opplyse 3) sin klient om eksisterende muligheter for offentlig rettshjelp 4) og rettshjelpforsikring 5).

1) Bestemmelsen ble inntatt i Regler for god advokatskikk i 1991. Selv om man ikke hadde noen uttrykkelig bestemmelse, ble det også tidligere ansett for å være i strid med god advokatskikk ikke å undersøke og opplyse klienten om mulighetene for dekning av omkostningene gjennom rettshjelpordningene, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 8.

2) Når det gjelder offentlig rettshjelp, er det for øvrig fastsatt i rettshjelploven (lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35) § 2 annet ledd at «praktiserende advokat har plikt til å orientere klientene om muligheten for å søke fri rettshjelp i tilfelle hvor de kan tenkes å ha rett til slik bistand».

CCBE Code of Conduct har en tilsvarende regel i pkt. 3.7.2. Denne bestemmelsen viser imidlertid bare til vilkårene for fri rettshjelp og uttaler intet om rettshjelpforsikring.

Retningslinjer for forsvarere har en beslektet bestemmelse i pkt. 1.8. Det er her fastsatt at advokaten bl.a. skal gjøre klienten kjent med reglene om oppnevning av offentlig forsvarer og godtgjøring til slik forsvarer.

Regler for god advokatskikk pkt. 3.4 har sammenheng med og er et utslag av den generelle regel i pkt. 1.2 annet ledd om advokatens plikt til etter beste evne å ivareta sine klienters interesser, jfr. også regelen i pkt. 3.1.2 om advokatens plikt til å rådgi klienten og ivareta dennes interesser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig. Pkt. 3.4 forutsetter at advokaten har oversikt over de eksisterende rettshjelpordninger. Det er imidlertid ikke nok at advokaten kjenner til ordningene og orienterer klienten om hvilke ordninger som generelt gjelder. Advokaten må også kunne opplyse om ordningene i det enkelte tilfelle vil gi klienten rettshjelpdekning. I mange tilfelle vil advokaten ikke kunne svare på dette uten å foreta nærmere undersøkelser. Slike undersøkelser er advokaten pliktig til å foreta, f.eks. innhente og gjennomgå de vilkår som gjelder for rettshjelpforsikring i henhold til den forsikringspolise som klienten har.

Bestemmelsen i pkt. 3.4 tolkes strengt. Advokaten må selv foreta de nødvendige undersøkelser. Han kan ikke overlate dette til klienten, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 286, ADA-2005-102 (Oslo krets) og ADA-2005-49 (Aust-Agder krets mfl.). Advokaten må også i rimelig grad kontrollere de opplysninger som klienten selv gir om rettshjelpdekning, jfr. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 49, og U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 349.

3) Det er ikke tilstrekkelig at advokaten opplyser at klienten har rettshjelpdekning. Det følger av opplysningsplikten etter pkt. 3.4 at advokaten også må orientere klienten om de vilkår som gjelder i henhold til vedkommende rettshjelpordning, herunder omfanget av rettshjelpdekningen. Ved prosessoppdrag er det viktig at klienten får et fullstendig bilde av de kostnader vedkommende personlig kan risikere, bl.a. ansvaret for idømte saksomkostninger til motparten, jfr. avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 473 og U bind VII (Nord-Norge kretsene 1995) s. 334.

Hvis oppdraget består av forskjellige oppgaver hvor bare deler er omfattet av rettshjelpordningen, må advokaten gjøre oppmerksom på dette. Hvis advokaten unnlater dette og klienten er i den tro at alt dekkes under rettshjelpordningen, får dette konsekvenser for det salær som advokaten kan kreve, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 478.

Som utgangspunkt har advokaten ingen plikt til å informere om at eksisterende rettshjelpordninger ikke kommer til anvendelse, med mindre klienten reiser spørsmål om dette. Men har advokaten noen som helst grunn til å anta at klienten er i den tro at det foreligger rettshjelpdekning, må advokaten gjøre det klart for klienten at slik dekning ikke vil foreligge. Hvis dette ikke gjøres, vil det kunne få følger for det salær som advokaten kan kreve, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 284.

En advokat har heller ingen plikt til å påta seg oppdrag med rettshjelpdekning av noen art, jfr. pkt. 1.2 femte ledd og kan stille som vilkår overfor klienten at denne fullt ut må dekke salæret selv. Men har advokaten først påtatt seg oppdraget uten noe slikt forbehold, har han plikt til å søke om rettshjelpdekning for klienten og bistå klienten på best mulig måte slik at klienten kan få den rettshjelpdekning som vedkommende er berettiget til. Det samme gjelder hvis advokaten ikke er klar over dekningsmuligheten når han påtar seg oppdraget og først senere blir klar over dette. Han kan da ikke si fra seg oppdraget, jfr. pkt. 3.1.6, eller true med å gjøre det.

Er advokaten, selv etter nærmere undersøkelser, i tvil om vilkårene for rettshjelpdekning foreligger eller om klienten vil kunne bli innvilget fri rettshjelp i henhold til de skjønnsmessige unntaksreglene i rettshjelploven, må advokaten orientere klienten om dette og søke om rettshjelpdekning med mindre klienten ikke ønsker dette. Unnlater advokaten å gjøre dette og det er rimelig grad av sannsynlighet for at rettshjelpdekning ville bli gitt, vil det kunne få den konsekvens at advokatens salær blir redusert til det beløp som klienten ville ha vært pliktig til å betale som egenandel. Se til illustrasjon avgjørelsene i U bind VI (Oslo krets 1993) s. 662, U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1995) s. 293, ADA-1997-D16 (Disiplinærnemnden) og ADA-1997-D56 (Disiplinærnemnden).

Ofte vil det være en forutsetning for oppdraget fra klientens side at det foreligger rettshjelpdekning. Igangsetter advokaten arbeidet med saken før spørsmålet om rettshjelpdekning er avklart og uten å ha avtalt dette med klienten, kan advokaten ikke ta seg betalt for det utførte arbeidet hvis rettshjelpdekning avslås jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 453 og U bind VII (Østfold og Follo krets mfl. 1996) s. 532.

4) Etter rettshjelploven § 3 annet ledd kan advokaten for arbeid som betales av det offentlige, ikke kreve eller motta ytterligere vederlag av klienten. Advokaten kan således ved oppdragets begynnelse ikke ta forbehold om eller kreve noe tilleggssalær for arbeid som honoreres av det offentlige. Hvis advokaten likevel i strid med § 3 annet ledd krever tilleggssalær fra klienten, anses det som et grovt brudd på god advokatskikk og medfører regelmessig en streng reaksjon, jfr. avgjørelsene i ADA-1997-40 (Aust-Agder krets mfl.) og ADA-2000-2 (Aust-Agder krets mfl.).

Rettshjelploven § 3 annet ledd gjelder bare det arbeid som dekkes gjennom rettshjelpordningen. Annet arbeid som advokaten utfører i forbindelse med oppdraget, kan advokaten kreve betaling for av klienten. Advokaten kan da også beregne sitt salær etter vanlige normer. Forutsetningen er imidlertid at advokaten har tatt klart forbehold om slikt tilleggssalær overfor klienten. Det samme
gjelder hvis rettshjelpbevilgningen er begrenset til et bestemt timeantall, og advokaten har arbeidet utover dette. Se til illustrasjon U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 449, ADA-1999-1A (Oppland krets mfl.) og ADA-2001-5 (Møre og Romsdal krets mfl.). Honoreres oppdraget etter stykkprisforskriften, kan advokaten ikke ta seg betalt for de timer som overstiger stykkprisnormen, jfr. rettshjelpsloven § 3 annet ledd. Overstiger det faktiske timetallet i stykkprissaken det dobbelte av normen, plikter advokaten å søke utvidet rettsråd etter § 5 fjerde ledd i forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fritt rettsråd og i straffesaker av 12.12.2005 nr. 1442 (stykkprisforskriften). Det samme gjelder hvis det på et senere tidspunkt blir behov for ytterligere bistand i samme sak. Hvis søknaden ikke innvilges eller det er klart at klienten ikke lenger fyller vilkårene for fri rettshjelp, kan advokaten ta seg betalt av klienten for det antall timer som overstiger det dobbelte av grunnlaget for stykkprissatsen. Forutsetningen er imidlertid at klienten har vært innforstått med dette, jfr. avgjørelsen i ADA-1998-11 (Møre og Romsdal krets mfl.).

5) I relasjon til et forsikringsselskap som har innvilget rettshjelpdekning under rettshjelpforsikringen, er det i praksis fastslått at advokater på egen hånd ikke er berettiget til å frafalle klientens egenandel. Bakgrunnen for dette er at det ellers vil kunne åpne for misbruk ved at salærregningen til selskapet settes så vidt høy at den i realiteten også dekker klientens egenandel, jfr. avgjørelsene i U bind V (Disiplinærnemnda 1988) s. 89, U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 413 og U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 328. I sistnevnte avgjørelse foretok Disiplinærnemnda følgende presisering av når frafall av egenandelen kan finne sted:

a. Frafall avtales før eller samtidig med at avregning sendes selskapet. I disse tilfellene må det
åpenbart foreligge en klar plikt til å informere selskapet og søke godkjennelse av frafallet. Unnlatelse av å underrette selskapet om frafallet må betraktes som en svikaktig fortielse av opplysninger.

b. Frafall avtales/innrømmes etter at avregning er sendt selskapet. Også i disse tilfellene må det foreligge en klar plikt til å varsle selskapet og søke om selskapets uttrykkelige godkjennelse før frafall skjer. 

c. Klienten nekter eller unnlater å betale. Dersom advokaten har krevet klienten for betaling og denne enten har svart at betaling ikke vil finne sted eller eventuelt ikke har svart, må advokaten være berettiget til å unnlate videre forfølgning av kravet. Dette bør imidlertid ikke få form av noen formell frafallelse overfor klienten, og også i disse tilfelle må det kreves at advokaten underretter selskapet om at egenandelen ikke er betalt.»

Det anses som et grovt brudd på god advokatskikk hvis advokaten gir feilaktige opplysninger eller ikke opptrer lojalt overfor forsikringsselskapet, jfr. ADA-2002-D8 (Disiplinærnemnden).

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind V (Disiplinærnemnda 1988) s. 89
Det ble ansett å være i strid med god advokatskikk å ettergi egenandel i forbindelse med rettshjelpforsikring uten å innhente forsikringsselskapets samtykke. Som begrunnelse uttalte Disiplinærnemnda: «En advokat må på forhånd bestemme seg for hvilket krav han vil rette mot klienten. Hvilken forsikringsdekning klienten har skal prinsipielt ikke angå advokaten. Det må være en forutsetning for ordningen med rettshjelpforsikring at det er full åpenhet mellom advokaten og selskapet om salærberegningen, og en ettergivelse av egenandelen uten samtykke fra selskapet ville være uvanlig og lett føre til et misbruk av ordningen ved at kravene mot selskapene justeres opp, slik at de også inkluderer det som ellers skulle vært klientens egenandel».

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 413
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved manglende oppfølging av oppdraget og manglende underretning til klienten om mottatte opplysninger. Salæret skulle dekkes under rettshjelpforsikring. Disiplinærutvalget hadde uttalt at advokaten på grunn av den manglende oppfølging og orientering burde frafalle egenandelen. Disiplinærnemnda uttalte at en slik reduksjon i salæret ville berøre forsikringsselskapets interesser. Det var ingen hjemmel for at disiplinærorganene grep inn i fordelingen mellom egenandel og forsikringsbeløp. Også i dette tilfelle måtte det kreves samtykke fra forsikringsselskapet før egenandelen kunne frafalles.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 163
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha gitt riktig informasjon om maksimumsbeløpet under rettshjelpforsikringen. Forholdet fikk ikke konsekvenser for salærberegningen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 179
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 317
Lagt til grunn at det er advokatens risiko å påbegynne en sak før søknaden om fritt rettsråd er avklart. I tilfelle dette skal unngåes, må advokaten på forhånd forsikre seg om at klienten er innforstått med å betale salæret selv dersom søknaden avslås. Eventuelle uklarheter på dette punkt må bæres av advokaten.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 328
Advokaten hadde frafalt kravet på egenandel uten på forhånd å ha innhentet forsikringsselskapets samtykke. I etterhånd meddelte forsikringsselskapet at man ikke hadde innvendinger mot at egenandelen var ettergitt. Disiplinærnemnda fant likevel at advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å innhente selskapets samtykke på forhånd. Uttalt at man her sto overfor et område hvor mulighetene for misbruk klart var til stede og hvor det var vesentlig å bevare tilliten til at advokatene spilte med fullstendig åpne kort. Nemnda foretok en nærmere presisering av sitt syn i forhold til når frafall kunne finne sted (referert i kommentaren ovenfor).

U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1992) s. 364
Ansett å være i strid med god advokatskikk ikke å underrette klienten om avslag på søknad om fri rettshjelp. Klageadgangen ble derved avskåret.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 384
Advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha undersøkt om klienten hadde dekning under rettshjelpforsikringen. Uttalt at det er advokaten som har det primære ansvaret for å klarlegge dette, selv om klienten selv ikke tar opp spørsmålet.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 410
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 473
Advokat ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha informert klienten om at rettshjelpforsikringen ikke ga dekning for ilagte saksomkostninger. Uttalt at pkt. 3.4 må tillegges det innhold at det ligger innenfor advokatens oppgave å bringe på det rene hva forsikringen dekker. Det er av stor betydning for klienten å få vite den samlede økonomiske risiko i saken. Advokaten ansett for å ha ansvaret for å klarlegge dette.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 532
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å informere om muligheten for dekning av salær over rettshjelpforsikringen. Han ble ikke hørt med at klienten hadde vært advokat og selv burde ha tenkt på dette.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 662
Da klienten befant seg i grenseland med hensyn til inntekts- og formuesgrensen for å få fri rettshjelp, var det grunn til å søke. Uttalt at når det er en rimelig god mulighet for å få innvilget fri rettshjelp, er det i strid med god advokatskikk ikke å søke.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 8
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å orientere klienten om muligheten for dekning under rettshjelpforsikring. At dette skjedde før vedtakelsen av bestemmelsen i Regler for god advokatskikk pkt. 3.4, var uten betydning da det tidligere var lagt til grunn at en slik plikt som omhandlet i pkt. 3.4, eksisterte i kraft av uskrevne regler og at brudd på denne var i strid med god advokatskikk.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 49
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha klarlagt om klienten hadde rettshjelpforsikring. Advokaten ble ikke hørt med at klienten skulle ha uttalt at forsikringen var gått ut. Uttalt at advokaten er den sakkyndige, som må ha plikt til å undersøke om de konklusjoner klienten selv trekker med hensyn til rettshjelpdekning, er korrekte.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 64
Ansett i strid med god advokatskikk at advokaten ikke innen rimelig tid etter at søknaden om fritt rettsråd var undertegnet av klienten, sendte denne til fylkesmannen. Det ble tillagt vekt at dersom det på et tidligere tidspunkt var blitt avklart at fritt rettsråd ikke ble gitt, kunne klienten ha begrenset advokatens arbeid ved å søke hjelp annet sted. Da eventuell innvilgelse av fritt rettsråd ville bero på unntaksregelen, hadde advokaten all oppfordring til å få spørsmålet avklart så fort som mulig.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 237
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke omgående å ha innhentet ligningsattest til bruk for fylkesmannen.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 245
Fastslått at plikten etter pkt. 3.4 til å opplyse klienten om eksisterende muligheter for offentlig rettshjelp og rettshjelpforsikring også omfatter muligheten for å bli oppnevnt som forsvarer på det offentliges bekostning i en straffesak, forutsatt at det fremstår som noenlunde realistisk at søknaden vil bli innvilget. Unnlatelsen av å søke medførte at advokaten ikke hadde krav på salær fra klienten.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 261
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha søkt om fritt rettsråd. Klienten var blitt bedt om å innhente nødvendige opplysninger for søknaden både under oppdraget og i ettertid uten at anmodningen var blitt etterkommet.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 284
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å opplyse at bistand ikke var dekket av fri rettshjelp. Advokaten måtte forstå at klienten som tidligere hadde fått fri rettshjelp, trodde at det var slik dekning. Salær på kr 70.000,- ble nedsatt til kr 35.000,-.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 286
Det er ikke tilstrekkelig at advokaten ber klienten selv undersøke om det er dekning under rettshjelpforsikringen. Advokaten plikter selv å orientere klienten om de eksisterende muligheter og følge opp overfor selskapet innen ett-årsfristen.

U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1995) s. 293
Advokaten plikter å sende søknad om fri rettshjelp, herunder også søke fritak fra inntektsgrensen, hvis det er rimelige muligheter for at en slik søknad vil bli innvilget. Advokaten hadde unnlatt dette og hadde ikke krav på salær.

U bind VII (Nord-Norge kretsene 1995) s. 334
Advokatens salær ble redusert fra kr 34.500,- til kr 17.150,- fordi han ikke hadde gjort klienten oppmerksom på at rettshjelpforsikringen ikke dekker idømte saksomkostninger. Uttalt at dette burde advokaten ha visst eller skaffet seg rede på.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 349
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å undersøke muligheten for rettshjelpdekning selv om klienten selv hadde opplyst å ha gjort dette med negativt resultat. Uttalt at etter pkt. 3.4 plikter advokaten å opplyse sin klient om eksisterende muligheter for rettshjelpforsikring. Disiplinærmyndighetene har tolket dette strengt og lagt til grunn at advokaten også plikter å bistå klienten på en slik måte at klienten oppnår den hjelp som er mulig.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 449
I rettssak som endte med forlik, hadde advokaten beregnet kr 20.000,- i salær i tillegg til det som ble dekket av den offentlige rettshjelpordning. Uttalt at forbudet mot tilleggssalær i rettshjelploven § 3 annet ledd gjelder det arbeid som rettshjelpen dekker. For arbeid som ikke betales av det offentlige, kan advokaten beregne seg salær på vanlig måte. Advokatens tilleggssalær var ikke omfattet av rettshjelploven § 3 annet ledd da det dreide seg om arbeid forut for stevning og i forbindelse med forliksforhandlingene.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 453
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha klarlagt på forhånd om bistand skulle gis uavhengig av om fri rettshjelp ble innvilget, men advokaten hadde ikke krav på salær for arbeidet. Uttalt at advokaten må sørge for at det blir avklart på forhånd om klienten vil at arbeidet med saken skal igangsettes før spørsmålet om fri rettshjelp er avklart. Advokaten bør dessuten sørge for at det partene er blitt enige om, kommer skriftlig til uttrykk.

U bind VII ( Disiplinærnemnda 1996) s. 478
Uttalt som en generell bemerkning at dersom klienten har fri rettshjelp for det vesentlige av den bistand som ytes, må advokaten være påpasselig med å understreke overfor klienten hvilke oppgaver som faller utenfor rettshjelpdekningen. Er det den minste fare for at klienten kan tro at den frie rettshjelp favner videre enn det den faktisk gjør, må advokaten uttrykkelig presisere at dekning ikke kan påregnes. Hvis dette ikke er gjort, må advokaten bære risikoen for mulige misforståelser. Advokaten hadde som følge av dette ikke krav på salær fra klienten.

U bind VII (Østfold og Follo krets mfl. 1996) s. 532
Advokaten må selv bære risikoen for ikke straks å ha sendt søknad om fritt rettsråd og ha avklart eventuell dekning av omkostningene etter andre ordninger. Klienten hadde meddelt at hun var ubemidlet. Advokaten ble ikke ansett berettiget til salær for sitt arbeid.

U bind VII (Østfold krets mfl. 1996) s. 557
Lagt til grunn at advokatens informasjonsplikt etter pkt. 3.4 også omfatter orientering til klienten om at endringer i klientens økonomiske situasjon kan medføre at retten til fri rettshjelp tapes. Muntlig orientering i klientsamtale ansett tilfredsstillende selv om skriftlig redegjørelse hadde vært ønskelig.

U bind VII (Nord-Norge kretsene 1996) s. 674
Ansett i strid med god advokatskikk ikke å ha informert klienten om at klage til Sivilombudsmannen ikke dekkes av rettshjelpforsikringen.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D12 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

ADA-1997-D16 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke opplyst sin klient om muligheten for offentlig rettshjelp og hadde heller ikke undersøkt dette nærmere. Da klienten anmodet advokaten om å søke fri rettshjelp, unnlot advokaten å gjøre dette da inntekts- og formuesgrensen for fri rettshjelp var overskredet. Uttalt at advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved ikke å søke om fri rettshjelp da klienten anmodet om dette. Det ble vist til at fylkesmannen i henhold til rettshjelploven i slike tilfelle har en skjønnsmessig adgang til å innvilge fri rettshjelp. Advokaten hadde heller ikke søkt fritt rettsråd for bistand i forbindelse med en skiftesak, og Disiplinærnemnden kom til at advokaten ikke kunne kreve noe salær for bistand i forbindelse med denne saken utover det som ville ha vært egenandelen hvis fritt rettsråd hadde blitt innvilget.

ADA-1997-D56 (Disiplinærnemnden)
Advokaten plikter å informere klienten om muligheten for omkostningsdekning gjennom forsikringen, selv om han mener det ikke foreligger en tvist som er dekningsberettiget etter vilkårene. Nemnden var heller ikke enig med advokaten i at salæret i det foreliggende tilfelle ikke ville ha vært dekningsberettiget. Uttalt at når det er overveiende sannsynlig at rettshjelp ville ha blitt innvilget og advokaten unnlater å informere om muligheten for omkostningsdekning gjennom forsikringen, må advokaten bære konsekvensene av at forholdet ikke ble tatt opp med forsikringsselskapet. Advokatens salær ble etter dette redusert til forsikringens egenandel.

ADA-1997-D84 (Disiplinærnemnden)
Fri sakførsel ble først avslått og senere innvilget etter endt sak og etter at salær var betalt. Det forelå ikke opplysninger som tydet på at klienten hadde hatt innsigelser mot advokatens salærberegning. Advokaten var ikke forpliktet til å tilbakebetale differansen. Vist til avgjørelsen i Rt. 1984 s. 1469.

ADA-1997-40 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten ble meddelt irettesettelse. Han hadde i strid med rettshjelploven § 3 annet ledd krevd betalt differansen mellom sin salærberegning og fylkesmannens bevilgning.

ADA-1998-D81 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-1999-D43 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk å frafalle egenandel ved rettshjelpforsikring uten selskapets samtykke.

ADA-1999-1A (Oppland krets mfl.)
Hvis rettshjelpbevilgningen er begrenset til et visst antall timer, er det anledning til å ta seg betalt av klienten i tillegg hvis denne ønsker bistand ut over det innvilgede timetall. Hvis derimot rettshjelpen er innvilget etter stykkprissatsen, er det ikke anledning til å ta seg betalt for de timer som overstiger stykkprisnormen, jfr. forskriftens § 5 annet ledd.

ADA-1998-11(Møre og Romsdal krets mfl.)
Når advokaten ser at det faktiske timetallet i en stykkprissak vil overstige det dobbelte, plikter han å søke utvidet rettsråd etter stykkprisforskriften. Hvis søknaden ikke innvilges eller det er klart at klienten ikke lenger fyller vilkårene for fri rettshjelp, kan advokaten ta seg betalt av klienten for det antall timer som overstiger det dobbelte av grunnlaget for stykkprissatsen. Dette forutsetter imidlertid at advokaten har tatt opp spørsmålet med klienten og denne har sagt seg villig til å betale tilleggssalæret. Nødvendig informasjon om dette var ikke gitt av advokaten, og advokaten hadde ikke krav på noe tilleggssalær.

ADA-2000-2 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten ble meddelt irettesettelse. Det var i strid med god advokatskikk å sende regning etter daværende § 5 nr. 2 i stykkprisforskriften (7 x offentlig sats) når rettsrådet var kortere enn 2 timer. Uttalt at det burde ha vært åpenbart for advokaten at det ikke var grunnlag for å kreve salær etter stykkprisforskriften § 5 nr. 2. Påpekt at det er av stor viktighet at advokater opptrer lojalt og aktsomt i forhold til regelverket om fri rettshjelp/fritt rettsråd og at systemet med advokatens egen innvilgelse av fritt rettsråd er basert på myndighetenes tillit til advokatstanden.

ADA-2001-D22 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 3.4 ved ikke å ha undersøkt om og i hvilken grad rettshjelpdekning kunne oppnås. Salæret ble redusert til salær for innledende arbeid inntil spørsmålet om forsikringsdekning burde ha vært avklart. Klienten hadde presisert overfor advokaten at det var en betingelse for oppdraget at det forelå rettshjelpdekning.

ADA-2001-5 (Møre og Romsdal krets mfl.)
Advokaten hadde krevd salær for den tid som gikk utover de timer fritt rettsråd som fylkesmannen hadde bevilget. Advokatens tilleggssalær var beregnet etter en høyere timesats enn den som gjaldt for fritt rettsråd. Utvalget uttalte at når rettshjelpbevilgningen er begrenset til et bestemt timeantall, har advokaten anledning til å kreve tilleggssalær fra klienten under forutsetning av at advokaten uttrykkelig har tatt forbehold om å kreve dette overfor klienten. Utvalget kom til at det forelå et slikt tilstrekkelig forbehold fra advokatens side, og advokaten ble ansett berettiget til tilleggssalær. Når det gjaldt tilleggssalæret, var advokaten ikke bundet av timesatsen for fri rettshjelp, og salærets størrelse måtte vurderes i forhold til vanlige normer for salærberegning. I dette tilfelle fant utvalget at salæret var rimelig i forhold til disse normene.

ADA-2002-D8 (Disiplinærnemnden)
Irettesettelse. I strid med god advokatskikk ikke å kreve inn egenandel ved rettshjelpforsikring. Totalsalær oppgitt overfor forsikringsselskapet var øket uten bakgrunn i timeliste. Salæret redusert til det som var i overensstemmelse med timelisten. Uttalt at skal ordningen med rettshjelpforsikring fungere tilfredsstillende, forutsetter det at advokaten oppfører seg lojalt og gir forsikringsselskapet fyldige opplysninger om grunnlaget for salærberegningen og fordelingen av dette mellom klient og forsikringsselskap.

ADA-2002-D122 (Disiplinærnemnden)
Advokaten sendte regning til forsikringsselskapet under henvisning til rettshjelpforsikring uten klientens vitende. Dette var i strid med §§ 5-1 og 5-2 i regnskapsforskriften av 6.5.1999 nr. 544 og følgelig også med god advokatskikk. Advokaten hadde også ensidig ettergitt egenandelen uten å underrette forsikringsselskapet. Advokaten ble meddelt irettesettelse.

ADA-2002-D98 (Disiplinærnemnden)
Advokaten bisto i forbindelse med krav om erstatning etter personskade. Som følge av at forsikringsselskapet ikke erkjente ansvar, søkte advokaten om etterbevilgning av fritt rettsråd for arbeid som var utført forut for stevningen og fikk etterbevilget fritt rettsråd med 7 timer. Advokaten krevde at klienten skulle betale for arbeid utført forut for stevningen utover det som ble dekket av etterbevilgningen av fritt rettsråd. Disiplinærnemnden uttalte under henvisning til Rt. 1984 s. 1469 at rettshjelploven § 3 annet ledd ikke får anvendelse for det tilfelle at det er gitt etterbevilgning til fri rettshjelp for timetall som er lavere enn det som allerede var påløpt da bevilgningen ble gitt. Advokaten ble likevel ikke ansett berettiget til å kreve et salær utover det som var dekket av bevilgningen, da han ikke hadde overholdt sin informasjonsplikt etter de advokatetiske regler og rettshjelploven § 2. Det var heller ikke innhentet samtykke fra klienten om at salær utover bevilget fritt rettsråd kunne kreves dekket av klienten. Advokaten ble ikke hørt med at han gikk ut fra at forsikringsselskapet ville dekke utgiftene til juridisk bistand. Uttalt at det må være advokatens plikt å sørge for at forsikringsselskapet påtar seg forpliktelsen til å dekke utgifter til juridisk bistand på en slik måte at dette senere ikke kan frafalles og at det umiddelbart bør søkes om fritt rettsråd hvis slik bekreftelse ikke blir gitt. Klienten fikk også innvilget fri sakførsel for herredsrettens behandling av saken. Herredsretten reduserte imidlertid advokatens salærkrav idet retten satte ned timeantallet fra det oppgitte 96 til 70 timer. Advokaten var ikke berettiget til salær utover det salær som herredsretten fastsatte, jfr. rettshjelploven § 3 annet ledd. Herredsretten godtok heller ikke at utgifter til en reise i anledning saken som advokatens fullmektig foretok forut for hovedforhandlingen, ble dekket av det offentlige. Advokaten kunne ikke kreve disse utgiftene dekket av klienten da det ikke kunne ses godtgjort at klienten hadde akseptert å dekke utgiftene utenom den fri sakførsel han var innvilget.

ADA-2002-17 (Oslo krets)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å undersøke om det var dekning under rettshjelpforsikringen. At dette ikke var gjort, måtte gå ut over advokaten. Salæret ble redusert til den egenandel som ville ha påløpt dersom rettshjelpdekning hadde blitt innvilget.

ADA-2005-D41 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

ADA-2005-49 (Aust- og Vest-Agder, Sør-Rogaland, Haugesund kretser)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2005-102 (Oslo krets)
Så lenge påstand står mot påstand har advokaten bevisbyrden og i utgangspunktet vil tvil om eller mangel på bevis være i advokatens disfavør. Advokatens veiledningsplikt om rettshjelpsordninger skal etter praksis tolkes strengt. Veiledningsplikten var ikke oppfylt og dette var i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.4. Advokaten må kunne informere konkret om rettshjelpsmulighetene i det enkelte tilfelle, og foreta de nødvendige undersøkelser i den anledning. Videre må advokaten også gi informasjon om kostnadsutviklingen.

ADA-2005-36 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk ved at det gikk lang tid å videresende post til klienten, og heller ikke ved å ha kontakt med motpart. Uttalt at Regler om god advokatskikk pkt. 3.4 om plikt til å opplyse om rettshjelpsforsikring skal fortolkes trengt. Her kom rettshjelpsforsikring ikke til anvendelse, og advokaten hadde derfor ikke plikt til å undersøke/informere om ordningen.

 

3.5 Klientmidler 1)
Klientmidler skal behandles 2) i henhold til Justisdepartementets forskrift om behandling av betrodde midler 3).
En advokat som blir bedt om å forvalte midler, skal ikke motta eller håndtere midler som ikke har en navngitt kilde 4).

1) I perioden 1977-1991 hadde Regler for god advokatskikk bare en bestemmelse som gjaldt behandling av klientmidler. Det var i de daværende reglers § 12 A fastsatt at klientmidler skulle anbringes rentebærende hvis hensynet til klienten og forholdet for øvrig gjorde det rimelig. Ved revisjonen i 1991 fikk Regler for god advokatskikk detaljerte regler om behandlingen av klientmidler. Ved en endring av reglene i 1993 ble disse detaljerte reglene erstattet av en henvisning til Justisdepartementets forskrift om behandling av betrodde midler og bestemmelsen fikk den utforming som pkt. 3.5 første ledd har i dag.

2) Midler innestående på klientkonto tilhører klienten. Advokaten kan ikke disponere over disse midlene uten etter instruks eller avtale med klienten, jfr. U bind VII (Oslo krets 1995) s. 389, ADA-2005-D93 (Disiplinærnemnden) og ADA-2006-D4 (Disiplinærnemnden). Advokaten kan heller ikke nekte å følge klientens instrukser om utbetaling, med mindre det foreligger spesielle forhold, f.eks. at midlene er båndlagt som følge av allerede inngåtte avtaler, jfr. ADA-2000-19 (Østfold og Follo krets mfl.). Advokaten må ellers kunne holde tilbake beløp til dekning av opparbeidet salær i de tilfellene hvor det vil foreligge motregningsrett, jfr. nedenfor.

Mange disiplinæravgjørelser gjelder advokatens rett til å ta dekning for sitt salær i innestående beløp på klientkonto. Her er utgangspunktet at vanlige motregningsregler gjelder. Dette er nå etter forskriftsendringen av 4. februar 2005 fastslått i advokatforskriften § 3-2 fjerde ledd. Advokaten kan uten klientens samtykke motregne sitt salærkrav i innestående midler på klientkonto. Dette er også i samsvar med disiplinærorganenes praksis før forskriftsendringen i 2005, jfr. avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 173, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 347 og ADA-1998-D57 (Disiplinærnemnden). Motregningsretten forutsetter imidlertid at klientmidlene ikke er blitt innbetalt til advokatens klientkonto for å bli benyttet til et bestemt formål eller at det er klart forutsatt ved innbetalingen at beløpet skal utbetales til klienten uavkortet, jfr. advokatforskriften § 3-2 fjerde ledd. Se også til illustrasjon avgjørelsene i U bind VII (Oslo krets 1995) s. 398, U bind VII (Oslo krets 1996) s. 538, ADA-1997-D45 (Disiplinærnemnden) og ADA-1999-D117 (Disiplinærnemnden). Advokatens rett til å motregne i midler innestående på klientkonto ble også fastslått av Høyesterett i dommen gjengitt i Rt. 1998 s. 1306, hvor det på s. 1312 er uttalt følgende:

«Jeg finner at en advokat normalt må ha rett til å motregne forfalte krav på honorar og utlegg i vedkommende klients innskudd på klientkonto når ikke annet er bestemt i lov eller forskrift, eller avtalt eller forutsatt. Dersom et innskudd på klientkonto må anses å være øremerket for et bestemt formål, eller av betaleren er positivt forutsatt videreført til klienten uavkortet, må motregning som hovedregel være avskåret.»

Som det fremgår er ordlyden i den nye bestemmelsen i advokatforskriften § 3-2 fjerde ledd identisk med Høyesteretts formulering når det gjelder unntaket fra motregningsretten.

Det er videre fastsatt i advokatforskriften § 3-2 fjerde ledd at advokaten senest samtidig med at han motregner sitt salærkrav i klientmidlene, skal sende klienten salærregning eller tilsvarende underretning om avregningen. Ordet «senest» er føyd til ved forskriftsendringen i 2005. Men også før denne endringen ble bestemmelsen praktisert strengt av disiplinærorganene, jfr. avgjørelsene i ADA-1999-D9 (Disiplinærnemnden) og ADA-2001-D13 (Disiplinærnemnden).

3) Som følge av at domstollovens regler om advokatvirksomhet ble endret i 1995, ble Justisdepartementets forskrift om behandling av betrodde midler inkorporert i advokatforskriften. De bestemmelser i forskriften som omhandler behandlingen av klientmidler, er inntatt i forskriftens kapittel 3 Her skal særskilt nevnes §§ 3-1, 3-2, 3-3, 3-4, 3-5 og 3-6, som etter forskriftsendring av 4. februar 2005 lyder:

§ 3-1 Oppbevaring og forvaltning av betrodde midler (klientmidler)
En advokat plikter å holde betrodde midler (klientmidler) atskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter. Som klientmidler regnes alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær. Som klientmidler regnes også verdipapirer av enhver art herunder aksjer, obligasjoner, pantobligasjoner, bankbøker, gjeldsbrev og andre verdigjenstander som advokaten mottar til oppbevaring eller forvaltning.

Klientmidler kan bare utbetales eller utleveres til vedkommende klient eller for vedkommendes regning.

§ 3-2 Klientbankkonto
Mottar en advokat penger for andres regning, skal advokaten straks enten gi oppgjør eller sette
klientens tilgodehavende på en særskilt rentebærende bankkonto benevnt «klientbankkonto». Slik konto kan bare opprettes i de bankene som skriftlig har forpliktet seg til ikke å gjøre motregning gjeldende i klientbankkontoen for de krav banken måtte ha overfor advokaten.

En felles klientbankkonto for klientene skal opprettes i advokatens navn. Eventuelle særskilte klientbankkonti for de enkelte klienter skal i tillegg lyde på klientens navn. Klientmidler i forbindelse med eiendomsmeglingsvirksomhet skal ikke blandes sammen med de øvrige klientmidlene, men må settes inn på særskilt klientbankkonto.

Klientbankkonto kan bare disponeres av advokaten eller den han gir skriftlig fullmakt. Advokaten er ansvarlig for enhver transaksjon med klientmidlene.

Uttak fra klientbankkonto kan bare foretas for beløp som utbetales til klienten eller for klientens regning og for advokatens tilgodehavende hos vedkommende klient hvor det er adgang til motregning etter de alminnelige regler om motregning. Dersom et innskudd på en klientbankkonto må anses for å være øremerket for et bestemt formål, eller av betaleren er positivt forutsatt videreført til klienten uavkortet, må motregning som hovedregel være avskåret. Dersom beløpet gjelder advokatens salær, skal klienten senest samtidig tilstiles salærregningen eller tilsvarende melding om avregning. Beløp som tas ut fra en klientbankkonto, skal ikke overstige vedkommende klients innestående midler på klientbankkontoen.

Kontoutskrifter vedrørende klientbankkonto skal oppbevares som regnskapsmateriale.

§ 3-3 Renter på klientbankkonto
Renter som opptjenes på klientbankkontoen, skal tilfalle klientene med mindre noe annet uttrykkelig er avtalt. Advokaten plikter likevel ikke å avregne rentebeløp som for den enkelte klient i samme sak ikke overstiger et halvt rettsgebyr.

Rentene utbetales til klienten ved avregning av saken. Klienten kan likevel ikke kreve å få rentene utbetalt før disse er kreditert klientbankkontoen.

§ 3-4 Verdipapirer og andre verdigjenstander som klientmidler
For verdipapir føres en protokoll hvor det fortløpende registreres mottakelse og utlevering av verdipapirer for klienter.

Klienters verdipapirer skal oppbevares trygt, fortrinnsvis i bank. Under enhver omstendighet må de oppbevares avlåst og brannsikkert.

Med mindre annet er avtalt, må salg og kjøp av verdipapirer tilhørende klienter ikke skje uten at salget eller kjøpet på forhånd er godkjent av klienten. Det samme gjelder fornying av pantobligasjoner.

Klienten skal snarest gis melding om salg eller kjøp av verdipapirer med nøyaktige opplysninger om verdipapirets art, forfall, rentefot, nummer og andre opplysninger som er nødvendige for identifikasjon av verdipapiret.

Første til fjerde ledd gjelder tilsvarende for andre verdigjenstander.

§ 3-5 Opplysninger om klientmidler ved avleggelse av årsregnskap
Ved avleggelse av årsregnskap skal klienten ha utskrift av klientansvarskontoen. Utskriften skal sendes klienten innen utgangen av januar. Det skal også leveres utskrift av klientens konto i verdipapirprotokollen som føres i henhold til § 3-4 første ledd. Sammen med utskriftene skal det leveres en redegjørelse for forvaltningen av klientmidlene det foreløpne år.

Første ledd gjelder ikke klientmidler som er forskudd på salær og omkostninger.

§ 3-6 Bokføring for klientansvar og klientmidler
Det skal opprettes egne konti for klientansvar og klientmidler som til enhver tid viser behandlingen av klientmidlene.

Bokføringen skal vise klientansvaret for den enkelte klient.

Klientansvar fra eiendomsmeglingsvirksomhet, fra inkassovirksomhet og den øvrige advokatvirksomhet skal regnskapsmessig holdes atskilt.

Saldo på klientbankkonto skal hver måned avstemmes mot bokført saldo for klientmidler i regnskapet. Likeledes skal bokført saldo for klientmidler avstemmes mot bokført klientansvar (klientgjeld) hver måned. Avvik skal forklares.

Avstemmingene skal dokumenteres og oppbevares som regnskapsmateriale.

I sitt innhold er advokatforskriftens bestemmelser stort sett i samsvar med pkt. 3.8 i CCBE-reglene. I rundskriv G-3/97 om forskrift til domstolloven kapittel 11 (advokatforskriften) har Justisdepartementet kommentert de enkelte bestemmelser i forskriften, herunder de bestemmelser som regulerer håndteringen av klientmidler (se rundskrivet s. 27 flg).
Et betydelig antall disiplinærsaker gjelder advokatens håndtering av klientmidler. Brudd på reglene i advokatforskriften anses regelmessig som grove overtredelser av Regler for god advokatskikk. Eksempler på slike overtredelser er manglende orden i klientregnskapet, unnlatelse av å holde klientmidler atskilt fra advokatens midler, unnlatelse av å sette klientmidlene på rentebærende konto og unnlatelse av å godskrive klienten rentene som påløper. Manglende underretning til klienten om disposisjoner som foretas og unnlatelse av å gi kontoutskrift som fastsatt i forskriften er andre eksempler på overtredelser som ofte forekommer i disiplinærorganenes praksis.

4) I likhet med pkt. 3.1.1 annet ledd og pkt. 3.1.8 ble bestemmelsen i pkt. 3.5 annet ledd innført ved revisjonen i 2001 etter anbefaling fra CCBE. Bakgrunnen for dette var ønsket om å forhindre medvirkning til hvitvasking av penger.

Som nevnt i kommentaren til pkt 3.1.1 annet ledd, har vi siden 2001 fått hvitvaskingsloven med regler som i mange henseende er mer vidtrekkende enn bestemmelsene i Regler for god advokatskikk.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1991) s. 150
Advokat ansett å ha opptrådt i strid med daværende § 12 A ved ikke å anbringe mottatte klientmidler på rentebærende konto på tross av at det var klart at pengene kunne bli stående inne i lang tid.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 173
Uttalt at advokaten har anledning til å trekke salær i midler som står på klientkonto. Advokaten hadde handlet i strid med god advokatskikk ved ikke å ha gitt utskrifter og avregning med oversikt over transaksjoner foretatt over klientkontoen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 215
Advokat ilagt bot på kr 3.000,- for ikke å ha godskrevet dødsbo for opptjente renter på klientkonto beregnet til kr 26.318,-. Ansett som en alvorlig overtredelse da påløpte renteinntekter også har betydning for størrelsen på salæret.

U bind VI (Oppland krets mfl. 1992) s. 284
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 3.5 ved ikke å ha avgitt nøyaktig avregning for renter av innestående beløp på klientkonto. Uttalt at renter av klientmidler i sin helhet er klientens penger og at klienten har krav på både dokumentasjon for rentebeløpet og fullt oppgjør.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 375
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å foreta utbetaling fra klientkonto av kjøpesum til selger uten å kontrollere hos kjøperen at varen var levert.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 453
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og i strid med regnskapsreglene ved ikke å ha godskrevet klienten renter av midler på klientkontoen. Forholdet ble ansett alvorlig selv om det dreide seg om beløp av beskjeden størrelse. Advokaten ble ilagt bot på kr 2.000,-.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 247
I strid med god advokatskikk at advokaten hadde hevet salær à konto uten å melde fra til klienten og ikke sendt skriftlig sluttavregning. Advokaten ilagt bot på kr 5.000,-.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 347
Advokaten hadde fra sin klient, som hadde solgt en hytteeiendom, mottatt midler som skulle utbetales til kjøperen i forbindelse med at denne hadde hevet kjøpet. Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten motregnet til dekning av sitt salær da det ikke var stilt særlige vilkår fra klienten ved innbetalingen til advokatens klientkonto. Uttalt at retten til å avregne salær i klientmidler ikke er avhengig av klientens samtykke hvis vilkårene for motregning foreligger.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 389
I strid med god advokatskikk å foreta utbetaling til privat etterforsker av klientmidler uten å ha innhentet klientens samtykke på forhånd.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 398
Disiplinærutvalget var enig med Tilsynsrådet i at det ikke var anledning til å motregne salær i beløp som var innbetalt på klientkonto og øremerket for registreringsavgift til Foretaksregisteret.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 486
I henhold til kjøpekontrakt om timeshare-enhet skulle kjøpesummen utbetales til advokatens klientkonto. Advokaten hadde ellers ikke noe oppdrag i forbindelse med salget. Deler av kjøpesummen ble overført selger. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å presisere overfor kjøper at innbetaling til klientkonto ikke ga noen sikkerhet for riktig oppfyllelse av kontrakten mellom partene eller sikring av kjøpesummen inntil motytelsen var levert. Uttalt at advokaten burde ha forstått at en innbetaling til advokatens klientkonto ville fremstå utad som en sikkerhet for at kjøperen får den avtalte motytelse. I motsatt fall var det vanskelig å se noen grunn til å la betalingen gå omveien om advokatens klientkonto. Advokaten hadde derfor opptrådt i strid med god advokatskikk.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 538
I forbindelse med erstatningsoppgjør fikk klienten utbetalt et à konto-oppgjør på kr 20.000.- begrunnet med nødvendige livsomkostninger i forbindelse med avslutning av studier. Utbetalingen som gikk over advokatens klientkonto, måtte anses som «øremerket ». Advokaten ble ikke ansett berettiget til motregning for sitt salær.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 644
Advokaten plikter i utgangspunktet å plassere klientmidler på best mulige betingelser, men dette innebærer ikke automatisk at plassering på høyrentekonto totalt sett alltid vil være det gunstigste pga. uttaksgebyrer og merarbeid. Advokaten må derfor i hvert enkelt tilfelle vurdere hva som er den mest hensiktsmessige plasseringsform.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D45 (Disiplinærnemnden)
Beløp innbetalt av klientens sønn til advokatens klientkonto kunne ikke gjøres til gjenstand for motregning av salær. Nemnden la til grunn at det var enighet mellom partene om at beløpet var innbetalt for å dekke fremtidige omkostninger og ikke var ment til dekning av advokatens opparbeidede tilgodehavende.

ADA-1998-D57 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ved motregningen av salæret i klientmidlene opptrådt korrekt. Kravet var forfalt, og klienten ble underrettet om motregningen ved brev samme dag. Uttalt at motregning i klientmidler kan skje med mindre annet er avtalt eller utvilsomt forutsatt.

ADA-1997-32 (Hordaland krets mfl.)
En advokat var engasjert som bobestyrer for et dødsbo. Bokonto var ikke benevnt som klientkonto og lød ikke på advokaten, men på dødsboet med c/o-adresse til et begravelsesbyrå som disponerte kontoen. Dette var i strid med advokatforskriften.

ADA-1999-D9 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk ikke å underrette klienten samtidig med at det motregnes i klientmidler. Melding tre uker etter var for sent, jfr. advokatforskriften.

ADA-1999-1A (Oppland krets mfl.)
I strid med god advokatskikk ikke å ha gitt utskrift av klientansvarskonto ved årsoppgjøret, jfr. advokatforskriften.

ADA-1999-D117 (Disiplinærnemnden)
En advokat hadde ved sin opptreden akseptert at innbetalte midler på hans klientkonto skulle stå som sikkerhet for et senere oppgjør etter et pågående byggeprosjekt. Beløpet måtte da anses som båndlagte midler som advokaten ikke kunne motregne sitt salær i.

ADA-1999-D140 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde på vegne av selger mottatt oppgjør fra kjøper til sin klientkonto. Det var i strid med god advokatskikk at advokaten utbetalte beløpet til selger uten å kontrollere om forutsetningen for innbetalingen var tilstede. Advokaten meddelt irettesettelse.

ADA-2000-D39 (Disiplinærnemnden)
Kritikkverdig av advokaten å ta seg dekket fullt ut av innestående på klientkonto når klienten protesterer og det er reell tvist om salærets størrelse. Salæret ble etter klagen nedsatt, og advokaten ble pålagt å tilbakebetale.

ADA-2001-D23 (Disiplinærnemnden)
Etter advokatforskriften plikter en advokat uoppfordret å sende utskrift av klientansvarskontoen ved årsskiftet. Også ellers må en advokat ha plikt til straks å etterkomme en anmodning om en oversikt over de foretatte transaksjoner, eventuelt sende kopi av kontoutskriften.

ADA-2001-D13 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk og advokatforskriften ikke å varsle klient omgående når salær avregnes mot klientkonto.

ADA-2000-19 (Østfold og Follo krets mfl.)
Advokaten hadde fått i oppdrag av enearving å bistå med skifte av dødsbo. Boets midler ble innbetalt til advokatens klientkonto, og advokaten skulle bl.a. sørge for dekning av begravelsesutgifter og oppgjør til legatarer. Klienten ba om at et beløp av de arvede midler ble utbetalt som forskudd. Advokaten motsatte seg dette, bl.a. under henvisning til at det ikke var vanlig å utbetale «forskudd» før boet var sluttet. Det ble ansett for å være i strid med god advokatskikk at advokaten nektet å respektere klientens pålegg om utbetaling av klientmidler. Uttalt at penger på klientkonto er klientens og at advokater ikke har noe med å holde slike midler tilbake utover en viss tilbakeholdsrett på grunn av opparbeidet salær eller eventuelle spesielle forhold. I dette tilfelle forelå det også omstendigheter som tydet på at advokatens klientkonto ikke var i orden.

ADA-2001-7A (Aust-Agder krets mfl.)
Advokatens klient ble dømt til å betale saksomkostninger til motparten med kr 37.000,-. Beløpet ble etter avtale med advokaten innbetalt hans klientkonto for videre forsendelse. Av det innbetalte beløp trakk imidlertid advokaten sitt salær på kr 12.000,-, som han ble tilpliktet å tilbakebetale fordi motregningsadgang ikke ble ansett å foreligge. Vist til Rt. 1998 s. 1306.

ADA-2001-D124 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk at advokaten uten å føre regnskap foretok alle utbetalinger som bestyrer for dødsbo. Også i strid med god advokatskikk at advokaten hevet honorar uten å varsle arvingene. Advokaten ble meddelt advarsel.

ADA-2002-D35 (Disiplinærnemnden)
I strid med god advokatskikk at advokaten hadde inntektsført salær fra klientkonto uten samtidig å varsle klienten. Advokaten meddelt irettesettelse.

ADA-2002-D113 (Disiplinærnemnden)
Advokaten var ikke berettiget til å motregne sitt salær i innestående på klientkonto da advokaten tidligere hadde bekreftet at klienten ville få utbetalt hele erstatningsbeløpet som var blitt innbetalt til advokatens klientkonto.

ADA-2003-10 (Nord-Norge kretsene)
Motregning i innbetalt forskudd til klientkonto i en annen sak var ikke i strid med god advokatskikk da det innbetalte beløpet ikke lenger kunne anses som øremerket.

ADA-2005-D93 (Disiplinærnemnden)
Referert under regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

3.6 Ansvarsforsikring for advokaten 1)
Advokaten skal 2) til en hver tid være ansvarsforsikret 3) mot erstatningskrav som retter seg mot hans yrkesutøvelse under hensyn til hans virksomhets art og omfang 4).

1) Pkt. 3.6 kom inn i de etiske regler ved revisjonen i 1991. Før dette hadde man
ingen bestemmelse om ansvarsforsikring i de etiske regler, men det var en bestemmelse
om dette i Advokatforeningens vedtekter fra 1975. Regler for god advokatskikk pkt. 3.6 samsvarer i sitt innhold med pkt 3.9.1 i CCBE-reglene.

2) Den som utøver advokatvirksomhet i eget navn, har i henhold til domstolloven § 220 plikt til å stille sikkerhet som nærmere bestemt i advokatforskriftens kap. 2 for det erstatningsansvar vedkommende vil kunne pådra seg under utøvelsen av advokatvirksomheten.

3) Sikkerheten gis i form av en erklæring fra et norsk skadeforsikringsselskap eller et annet godkjent finansieringsforetak, som deponeres i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Sikkerheten pr. advokat skal være på minst 5 mill. kr. For advokater som har advokatfullmektiger, må det tegnes en tilleggssikkerhet på 3 mill. kr. Denne sikkerhetsstillelsen er en form for «solvensgaranti». Skadelidte kan kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å rette kravet mot advokaten. Sikkerhetsstilleren har ubetinget regress overfor advokaten.

I tillegg er det særlige krav om sikkerhetsstillelse for advokater som driver inkassovirksomhet og eiendomsmeglingsvirksomhet. For eiendomsmeglingsvirksomhet er kravet til sikkerhet minst 10 mill. kr, som stilles overfor Kredittilsynet.

Regler for god advokatskikk pkt. 3.6 pålegger en plikt til å tegne ansvarsforsikring i tillegg til den lovbestemte sikkerhetsstillelsen. For skadelidte vil det ikke ha noen praktisk betydning om vedkommende får dekning gjennom den lovbestemte sikkerhetsstillelsen eller gjennom en ansvarsforsikring. For advokaten vil det derimot ha stor betydning at det er tegnet en ansvarsforsikring da regresskravet fra sikkerhetsstilleren regelmessig vil være dekket av ansvarsforsikringen med unntak av egenandelen.

4) Advokatforeningen tilbyr sine medlemmer deltakelse i en kollektiv ordning som omfatter både sikkerhetsstillelse og formuesskadeforsikring (ansvarsforsikring). Grunndekningen for vanlig advokatvirksomhet er basert på en sikkerhetsstillelse på 5 mill. kr kombinert med en formuesskadeforsikring på samme beløp. For advokatfullmektiger er grunndekningen den tilleggssikkerhet som er fastsatt i advokatforskriften, kombinert med en formuesskadeforsikring på 5 mill. kr pr. fullmektig. For eiendomsmeglingsvirksomhet er grunndekningen sikkerhet på minimum 10 mill. kr pr. advokat og formuesskadeforsikring pr. advokat og pr. fullmektig på samme beløp.

For vanlig advokatvirksomhet må det antas at den grunndekning under formuesskadeforsikringen som Advokatforeningen tilbyr gjennom den kollektive ordning, tilfredsstiller det krav til ansvarsforsikring som følger av Regler for god advokatskikk pkt. 3.6. Driver imidlertid advokaten en virksomhet som ut fra oppdragenes art og omfang innebærer en risiko for å bli ansvarlig for større beløp enn det som gjelder for advokater flest, følger det av pkt 3.6 at advokaten må tegne ansvarsforsikring for et høyere beløp enn det som følger av grunndekningen.

 

4.  Advokatens forhold til domstolene og andre konfliktløsende organer

4.1 Opptreden overfor retten 1)
En advokat skal opptre korrekt 2) i forhold til prosesslovgivningen. Advokaten skal vise retten respekt og høflighet, men samtidig forsvare sin klients interesser ærlig, uten frykt og uten hensyn til egne interesser eller konsekvenser for seg eller andre. Advokaten har både rett og plikt til å utøve kritikk 3) av retten i en sømmelig form.

1) Regelen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991 og ble noe endret ved revisjonen i 2001. Endringen gikk i hovedsak ut på å presisere at det er klientens interesser advokaten ivaretar når han opptrer i retten og ikke sine egne. Bestemmelsen er nå i samsvar med pkt. 4 i CCBE Code of Conduct. En tilsvarende regel er inntatt i pkt. 4.2 i Retningslinjer for forsvarere.

2) Pkt. 4.1 inneholder en alminnelig regel om advokatens plikt til å opptre korrekt overfor domstolen og vise respekt for den, samtidig som den påpeker viktigheten av advokatens selvstendige stilling overfor domstolen. I Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 heter det at en advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett, og at advokaten innenfor lovens ramme og etter beste evne plikter å ivareta sine klienters interesser. I pkt. 2.1.1 er viktigheten av at advokaten er uavhengig og ikke påvirkes av uvedkommende hensyn fastslått, og det er uttalt at advokaten ikke må gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann. I pkt. 1.3 er det uttalt at en advokat i sitt virke skal opptre saklig og korrekt. Dette er vesentlige og grunnleggende regler for en advokats opptreden i utøvelsen av sitt yrke i alle sammenhenger, men kanskje særlig når advokatens arbeid skjer i forhold til domstolen.

Det kan være avgjørende for en klients interesser at advokaten forholder seg profesjonelt og ryddig til den domstol som skal avgjøre en sak, slik at ingen skal risikere å tape sin rett på grunn av advokatens oppførsel eller håndtering av saken. Det er også avgjørende at domstolen har full tillit til at advokaten utfører sitt arbeid på en redelig og forsvarlig måte. Saker som føres for domstolene kan ofte ha allmenn interesse og være gjenstand for større eller mindre oppmerksomhet i media. Også av denne grunn er det viktig at advokatenes opptreden er saklig og korrekt, slik at også allmennheten får forståelsen av at det arbeid som utføres av advokater i rettergang, er profesjonelt og ordentlig, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2. I tillegg til advokatens fremstilling av saken i retten skal utspørring av parter og vitner, så vel egne som motpartens, skje på en høflig og korrekt måte. Men det er selvfølgelig tillatt med kritiske og pågående spørsmål til sakens parter og vitner i den utstrekning det er påkrevd av hensyn til sakens opplysning og egen parts sak.

3) Advokatens frie og selvstendige stilling overfor domstolen innebærer også rett og plikt til å «utøve kritikk av domstolen i en sømmelig form». Selv om advokaten skal opptre med respekt for retten, innebærer ikke dette servilitet. Når det i enkelte tilfelle kan oppleves som nødvendig å kritisere retten for å kunne ivareta klientens interesser, har advokaten rett og plikt til det. Advokaten kan her ikke la seg påvirke av en eventuell egeninteresse i å ha et godt forhold til domstolen eller vedkommende dommer, jfr. kommentaren til pkt. 2.1.1 note 2,3,4,5,6. Kritikken av retten må likevel alltid holdes i en saklig og høflig form.

Advokaten må også være i stand til å stå imot mulig press fra rettens side når det f. eks. gjelder opplegg av saken eller spørsmål om inngåelse av forlik, ut fra en selvstendig vurdering av hva som tjener klientens interesser i saken, jfr. kommentaren til pkt. 3.1.3 note 4.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.

U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1992) s. 252
Sorenskriver hadde innklaget advokaten med påstand om at advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved uttalelser i gjenopptakelsesbegjæring, prosesskrift og ankeerklæring. I gjenopptakelsesbegjæringen og prosesskriftet var det uttalt at tvistemålsloven § 407 nr. 1 ville kunne bli påberopt fordi det var blitt brukt korrekturlakk i grunnboken. Det var uomtvistet at det aktuelle grunnboksblad var korrigert ved bruk av korrekturlakk. På denne bakgrunn var advokatens uttalelser ikke i strid med god advokatskikk. Ankeerklæringen var ikke utformet av advokaten. Advokaten hadde medundertegnet denne i medhold av tvistemålsloven § 364 annet ledd, og advokaten kunne da ikke holdes ansvarlig for uttalelser i ankeerklæringen.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 390
Advokaten hadde i brev til bobestyreren i et dødsbo redegjort for behandlingen av et felleseieskifte der avdøde var part. I den forbindelse uttalte advokaten at motpartens advokat hadde holdt det «gående med ufullstendige og inadekvate påstander og beregninger, dessverre godt hjulpet av en meget passiv og likeglad skiftedommer, som ikke har gjort annet enn å ekspedere depesjer om at han håpet partene kunne kommer overens». Videre ble det uttalt at dommeren i skifteretten hadde vært «totalt passiv og likeglad i forbindelse med denne saken og aldri har prøvd å sette seg inn i våre anstrengelser for å få skikkelig dokumentasjon». Uttalelsene ble ansett i strid med pkt. 4.1. Det ble spesielt vist til kravet om at nødvendig kritikk av retten pliktes utøvet «i en sømmelig form». (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.)

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1993) s. 634
Advokaten hadde i brev til motparten kritisert forliksrådet for ikke å ha henvist saken til retten, men i stedet innkalt til nytt møte. I den forbindelse uttalte advokaten under henvisning til tvistemålsloven at han var «forundret over at Y opptrådte som han gjorde». Y var formannen i forliksrådet. I brev til Advokatforeningen undertegnet av det samlede forliksråd ble det anført at kritikken mot forliksrådet måtte oppfattes som personlig sjikane av formannen i rådet, bl.a. var formannen blitt omtalt med personnavn og ikke som leder av forliksrådet. Utvalget fant det klart at advokaten ved sine formuleringer ikke hadde opptrådt i strid med pkt. 4.1.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha fulgt opp rettens pålegg om å etterkomme provokasjoner. Dette var også i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.)

ADA-2000-D101 (Disiplinærnemnden)
Ca. 10 måneder etter hovedforhandling i en skjønnssak, som hadde endt med rettsforlik, fremkom advokaten med sterk kritikk av dommerens opptreden under hovedforhandlingen. Dommerens opptreden ble karakterisert som «ulovlig» eller «ulovmedholdig » og «særdeles uverdig». Advokatens uttrykksform ble ansett å være i strid med god advokatskikk. Det ble lagt avgjørende vekt på at det var brukt unødig sterke karakteristikker og at disse var fremsatt lang tid etter hovedforhandlingen og ikke på vegne av klienten som ledd i ivaretakelse av dennes interesser.

ADA-2002-D114 (Disiplinærnemnden)
Advokaten fikk ikke medhold i at saken som var anlagt mot hans klient, måtte avvises. Saken ble omtalt i lokalavisen med intervju av advokaten, som ifølge avisreferatet uttalte at han var skremt over at sorenskriveren ikke straks avviste søksmålet og at dette var et bevis på korrupsjon i norske rettssaler. Videre fremgikk det av avisen at advokaten mente at sorenskriveren hadde utvist grov uforstand i tjenesten og hadde hatt en forutinntatt holdning til søksmålet. Nemnden la til grunn at advokaten hadde uttrykt seg som gjengitt i avisen og uttalte at uttalelsene representerte helt ubegrunnede personlige anklager mot en sorenskriver og respektløs opptreden overfor domstolene. Advokaten ble meddelt advarsel for brudd på pkt. 1.3 og 4.1.

ADA-2003-D38 (Disiplinærnemnden)
Etter at Fylkesnemnda for sosiale saker hadde avgjort spørsmål om bostedsforbehold, uttrykte advokaten i brev skepsis og mistillit til fylkesnemndas saksbehandling med betegnelser som «en overkjørsel uten sidestykke» samt at «alminnelige rettssikkerhetsprinsipper synes å ikke spille noen rolle for fylkesnemnda». Uttalelsene var klart i strid med pkt. 4.1, jfr. pkt. 4.8.

ADA-2005-17 (Oslo krets)
God advokatskikk. Uakseptabel atferd under forhandlingsmøte. Advokaten opptrådte under påvirkning av alkohol og medikamenter under forhandlingsmøte for Fylkesnemnden. Dette var i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1 og pkt. 4.1. Reglene gjelder tilsvarende i saker for Fylkesnemnden, jfr. pkt. 4.8. Overtredelsen var uakseptabel og såpass alvorlig at vedkommende ble ilagt advarsel etter behandlingsreglenes § 9, 2. ledd.

ADA-2005-103 (Oslo krets)
Opptreden overfor retten. Advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 4.1 og Retningslinjer for forsvarere pkt. 4.2 ved å omtale dommeren som «uærlig» og «uredelig». For dette ble advokaten ilagt en irettesettelse.

ADA-2005-201 (Oslo krets)
Advokaten unnlot ved flere tilfeller overfor samme klient og i samme sak å møte i fengslingsmøte. Dette utgjorde åpenbart et brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 4.1. Advokaten fikk en irettesettelse. Det ble gitt kritikk mot advokatens fremtreden i rettsmøtet, hvilket er sterkt uheldig.

ADA-2006-D75 (Disiplinærnemnden)
Advokaten møtte ikke i retten, hvor han var oppnevnt som offentlig forsvarer. Disiplinærutvalget hadde for dette ilagt han en irettesettelse. Disiplinærnemnden bemerket at også domstolen bør vise noe fleksibilitet ved fastsettelse av tidspunkt for rettsmøte, men at advokaten brøt Regler for god advokatskikk pkt. 4.1 og 4.4. Advokaten skal tilpasse sin oppdragsmengde slik at det blir en rimelig fremdrift av de ulike oppdrag. Disiplinærnemnden var uenig med utvalget, og anså det ikke passende med en irettesettelse.

ADA-2006-94 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-157 (Oslo krets)
Advokaten skal ha kommet med uttalelser overfor retten som i innhold og form ble funnet klart usømmelig, og følgelig i strid med Regler for god advokatskikk pkt 4.1. Utvalgets utgangspunkt var at en advokat har rett og plikt til i utøve kritikk av retten, dersom dette er i klientens interesse, og kritikken skjer i sømmelig form. Overtredelsen ble ansett å være svært alvorlig, og advokaten ble derfor ilagt en advarsel.

4.2 Rettferdig rettergang 1)
Enhver sak skal opplyses 2) ved åpen og saklig bevisførsel og ved prosedyre for den samlede rett. Advokaten må ikke på noen måte søke å påvirke 3) rettens medlemmer underhånden.
En advokat skal ikke bevisst gi uriktige eller villedende opplysninger 4) til retten.
 

1) Bestemmelsen i første ledd ble videreført fra de tidligere etiske regler ved revisjonen i 1991. Bestemmelsen har sitt motstykke i pkt. 4.2 i CCBE-reglene.

2) Grunnlaget for avgjørelsen i en sak skal være det som fremkommer i retten, med partene og deres prosessfullmektiger til stede, slik at det ikke skal være noen tvil om hvilke opplysninger domstolen sitter inne med som grunnlag for den avgjørelse som skal tas.

3) Dette innebærer at det ikke under noen omstendighet er tillatt å søke å påvirke noen av rettens medlemmer underhånden ved å diskutere en saks realitet utenom rettsmøte. Dette gjelder enten det er rettens medlem eller advokaten som tar initiativet til kontakten. Dette gjelder i høy grad også uformelle samtaler under befaringer i åsteds og skjønnssaker der ofte dommerne er tilbøyelige til å drøfte saken med prosessfullmektigene.
Nødvendig kontakt med retten eller dommeren om praktiske spørsmål vedrørende saksbehandlingen, f.eks. om beramming av rettsmøter og gjennomføringen av disse, er det selvfølgelig intet i veien for at advokaten kan ha. Dette skal også gjøres i henhold til tvistelovens § 9-4.
Påvirkning av rettens medlemmer utenfor retten kan også skje på annen måte enn ved underhåndskontakt. I Regler for god advokatskikk pkt. 2.4.2 er det uttalt at advokaten ved enhver medieomtale av rettssaker plikter å opptre på en måte som ikke medfører fare for påvirkning av rettens medlemmer.

4) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt. 4.4.

At en advokat mot bedre vitende ikke skal gi retten opplysninger som er uriktige eller villedende, synes selvsagt. Villedende opplysninger kan også bestå i at de opplysninger man gir er riktige, men ufullstendige slik at det inntrykk som skapes, blir misvisende. Det følger av pkt. 4.2 annet ledd at advokaten må gi så vidt fullstendige opplysninger at de opplysninger som gis, ikke blir villedende. I hvilken grad advokaten ellers kan holde tilbake opplysninger, er et omdiskutert og vanskelig spørsmål, hvor svaret vil avhenge av flere faktorer, bl.a. hvilken betydning opplysningene har i saken. I straffesaker, hvor det ikke gjelder noen edisjonsplikt, blir vurderingen en helt annen enn i sivile saker. Dessuten kan forholdet til advokatens taushetsplikt komme inn i bildet hvis klienten motsetter seg at opplysninger gis til retten. Se nærmere om disse spørsmål under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 note 2.

Pkt. 4.2 annet ledd gjelder også opplysninger av rettslig art. Det kanl være i strid med god advokatskikk å gi en beskrivelse av rettstilstanden som advokaten vet er uriktig eller villedende. Det betyr imidlertid ikke at advokaten må nevne alle juridiske synspunkter eller vise til enhver dom som går mot den rettsoppfatning som klientens sak er basert på. Advokaten er ikke dommer. Han skal tale klientens sak og må kunne anføre argumenter som rettslig sett kan være omstridte eller tvilsomme. Se nærmere om disse problemstillingene Wilhelmsen og Woxholth s. 70-71.

I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt. 4.3 fastsatt at forsvarerens redegjørelse for rettsspørsmål skal være redelig.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1987) s. 473
En advokat hadde tilskrevet en oppnevnt voldgiftsmann og påstått inhabilitet og at en eventuell avgjørelse ville være en «nullitet». Henvendelsen til voldgiftsmannen var skjedd i full åpenhet, og forholdet ble ikke rammet av forbudet mot å søke å påvirke rettens medlemmer underhånden. Uttalt at som en generell hovedregel bør en diskusjon om en forhåndsoppnevnt voldgiftsmanns habilitet i formen skje som en prosedyre med motparten og ikke ved direkte henvendelse til voldgiftsmannen med anmodning om å trekke seg.

U bind V (Bergen krets mfl. 1988) s. 38
Det var ikke i strid med god advokatskikk forut for rettssak om samværsrett å fremlegge utskrift av lydbåndopptak av barna som bevis. Disiplinærutvalget presiserte at man ikke vurderte spørsmålet i forhold til tvistemålslovens regler, men utelukkende i forhold til Regler for god advokatskikk. Selv om det var store betenkeligheter med hensyn til bevisverdien av båndopptak av barns uttalelser, kunne utvalget ikke se bort fra at opptaket kunne ha en viss bevisverdi, og det ble lagt vekt på at advokatens klient vurderte bevisverdien som betydelig og sterkt ønsket lydbåndet fremlagt. Det ble også lagt vekt på at fremleggelsen hadde skjedd åpent og at advokaten nøye hadde begrunnet hvorfor opptaket etter hans mening hadde verdi som bevis. Selv om argumentasjonen kunne bestrides, hadde fremleggelsen et klart saklig grunnlag. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.6.)

U bind V (Oslo krets 1988) s. 49
Advokaten, som representerte en av søsknene i et dødsbo, la under åsetesovertakst ikke frem dokumentasjon for pågående forhandlinger vedrørende makeskifte på eiendommen. Forholdet ble ikke ansett stridende mot god advokatskikk. Det ble vist til Georg Lous: «Sakføreres edisjonsplikt» (1962) side 95-97 om hvilke plikter partenes advokater har til å fremlegge for retten opplysninger i forbindelse med gransking av reelle bevismidler eller verdsettelse av fast eiendom.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2005-148 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke opplyst om alle forhold for retten som kunne påvirke beslutningen. Dette kunne medført at retten bedømte saken feil. Dette utgjorde brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 4.2 om rettferdig rettergang, jfr. pkt. 1.2 om saklig og korrekt opptreden og 1.3 om å fremme rett og hindre urett.

ADA-2006-105 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

4.3 Aktiv innsats 1)
En advokat plikter 2) å sette seg ordentlig inn i saken og drive denne med den omsorg og det tempo som god prosesskikk 3) tilsier. Forespørsler og henstillinger fra retten skal besvares uten unødig opphold.

1) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Tilsvarende regel finnes ikke i CCBE Code of Conduct.

2) Regelen har en parallell i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 når det gjelder plikten til å ivareta klientens interesser raskt og samvittighetsfullt. pkt. 4.3 understreker advokatens plikt til aktiv innsats ved rettergang. Denne plikten gjelder ikke bare i forhold til klienten, men også i forhold til domstolen, kolleger og andre involverte i saken.

3) Advokaten har plikt til å holde de frister som gis av retten, og til å holde det tempo i saksforberedelsen som følger av det som anses som god prosesskikk. Dette innebærer at det er uttillatelig å trenere en sak ved stadige fristoversittelser, manglende vilje til å beramme rettsmøter mv., enten dette er ledd i en strategi av hensyn til klienten eller det er på grunn av egen arbeidsbyrde.

Utsettelsesbegjæringer som skjer til berettiget ivaretakelse av klientens interesse, f.eks. utsettelse for å fremskaffe nødvendige opplysninger, vil vanskelig kunne sies å være i strid med god prosesskikk. Derimot vil det ikke være i samsvar med god advokatskikk å fremsette begjæring om utsettelse når det ikke foreligger noen foranledning til dette knyttet til sakens forberedelse eller advokatens egen arbeidssituasjon, jfr. Wilhelmsen og Woxholth s. 68 og Halvorsen s. 211. Men også når det gjelder utsettelsesbegjæringer som er begrunnet i advokatens egen arbeidssituasjon, går det en grense for hva som kan aksepteres. Illustrerende er avgjørelsen i U bind II (Oslo krets 1976) s. 115, hvor kretsstyret uttalte følgende:

«Det er alltid problemfylt for en sterkt opptatt advokat å få sitt eget berammelsesprogram innpasset i så vel sine kollegers som i domstolenes. Utsettelser og omberammelser må man derfor i en viss utstrekning regne med mulighet for. Men utsettelser og omberammelser må være unntak fra den hovedregel at berammede saker skal avvikles etter programmet. Ved avveiing av de interesser som er involvert ved spørsmålet om utsettelse av berammede hoved- og/eller ankeforhandlinger, må en advokat ta i betraktning den uleilighet som påføres sakens parter, domstolene og kolleger. Alle er avhengig av et lojalt samarbeide om vår prosessordning skal fungere tilfredsstillende.»

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Oslo krets 1976) s. 115
Advokaten hadde handlet i strid med god advokatskikk ved å forårsake gjentatte utsettelser i en sivil sak. Det var således etter begjæring fra advokaten foretatt omberammelser så vel av hovedforhandling for byretten som av ankeforhandling for lagmannsretten med betydelige forsinkelser som resultat. På tross av at ankeforhandling etter diverse tidligere utsettelser var berammet, hadde advokaten påtatt seg et nytt forsvareroppdrag i en kjent kriminalsak, vitende om at dette måtte føre til ny utsettelse av ankeforhandlingen. Det hadde også tatt opptil ett år å få besvart provokasjoner fremsatt av motparten. Kretsstyret uttalte at advokaten ikke hadde etterlevd det krav til lojalitet overfor domstoler og kolleger som må forventes.

U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1993) s. 530
Det ble ansett i strid med pkt. 4.3 at advokaten ikke hadde besvart henvendelser fra lagmannsretten innen de frister som retten hadde satt. Henvendelsene var dels ikke blitt besvart og dels hadde svarene kommet sent.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.1.

ADA-2005-18 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Advokaten hadde opptrådt sterkt klanderverdig ved ikke å ha kontakt med klienten på ni måneder og ved å ikke informere om, eller overføre klientmidler i strid med Regler for god advokatskikk pkt 1.2, 3.1.2 og 4.2. Brudd på opplysningsplikten overfor disiplinærutvalget etter behandlingsreglene § 7 medførte disiplinærbot og advarsel etter behandlingsreglenes § 9.

ADA-2006-75 (Oslo krets)
Advokaten mottok saken i 1998, men klienten opplevde ingen progresjon i saken. Advokatens passivitet og mangelfulle oppfølgning av saken innebar et klart brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, 3.1.2 og 4.3. Eventuelt innbetalt salær måtte tilbakebetales. Advokatens grove mislighold ovenfor en person i en sårbar situasjon medførte en advarsel og advokaten ble ilagt disiplinærbot pålydende kr 5.000,-.

4.4 Forsvarlig oppdragsmengde 1)
Advokaten bør påse at oppdragsmengden ikke utvikler seg slik at det hindrer ham i å oppfylle et rimelig 2) krav til tempo under saksforberedelse, eller til å kunne ta berammelse av rettsmøter i løpende saker.

1) Regelen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Tilsvarende regel finnes ikke i CCBE Code of Conduct.

Bestemmelsen har nær sammenheng med pkt. 4.3. En tilsvarende bestemmelse, som også gjelder utenfor rettergang, er inntatt i pkt. 3.1.4 annet ledd, jfr. også pkt. 3.1.2.

En særlig bestemmelse er inntatt i pkt. 1.7 i Retningslinjer for forsvarere. Det er her fastsatt at advokaten «bør være varsom med å påta seg forsvareroppdrag når dette vil føre til vesentlig forsinket berammelse, spesielt dersom det er flere siktede i samme sak, siktede er varetektsfengslet eller saken allerede er berammet».

2) Da advokater driver næringsvirksomhet, må enhver sørge for å ha tilstrekkelig med oppdrag til å fylle sitt eget behov for inntjening. Det er imidlertid et ikke ukjent fenomen at advokater i perioder kan påta seg så mange oppdrag at tiden det tar før hovedforhandling eller andre rettsmøter kan holdes, blir urimelig lang. Dette gjelder i alle type saker og er uakseptabelt ikke bare av hensyn til klienten, men også i forhold til motpart, domstolen og kolleger, jfr. U bind II (Oslo krets 1976) s. 115.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Oslo krets 1976) s. 115
Referert under pkt. 4.3.

U bind VI (Østfold og Follo krets mfl. 1993) s. 530
Referert under pkt. 4.3.

4.5 Forlikstilbud 1)
En advokat må i en prosess 2) ikke 3) uten motpartens samtykke påberope seg forlikstilbud 4) som er fremsatt 5) av motparten eller dennes advokat, eller nevne at disse har sagt seg villig til å forlike saken. Dette gjelder enten motparten eller dennes advokat har tatt slikt forbehold eller ikke.
En advokat har alltid adgang til å påberope seg forlikstilbud som han selv har fremsatt 6), hvis det ikke er sluttet avtale om noe annet. Forutsetningen er dog at egne forlikstilbud fremsettes i en slik form at eventuelle forlikstilbud fra motparten eller dennes advokat ikke røpes.

1) Første og annet ledd i § 17 i de tidligere etiske regler ble ved revisjonen i 1991 videreført i omtrent uendret form i nåværende pkt. 4.5. CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt. 4.2.

2) Forbudet gjelder omtale av forlikstilbud «i en prosess». Det medfører at pkt. 4.5 ikke kommer til anvendelse hvor forlikstilbudet nevnes i andre sammenhenger, f.eks. overfor media. Slik omtale vil likevel kunne være i strid med god advokatskikk hvis saken står eller vil bli brakt inn for retten og det fremstår som sannsynlig at retten vil bli kjent med advokatens uttalelse, jfr. avgjørelsen i ADA-2003-D13 (Disiplinærnemnden), som åpner for en analogisk anvendelse av regelen i pkt. 4.5 i disse tilfellene.

3) Regelen inneholder et klart forbud mot å opplyse retten om forlikstilbud som er kommet fra motparten, eller i det hele tatt å nevne at motparten har vært villig til å forlike saken, uten at motparten har gitt samtykke til dette.
Etikkutvalget har i en uttalelse av 22.oktober 1999 lagt til grunn at forlikstilbud fremsatt av forsikringsselskap i erstatningsoppgjør etter personskade klart faller inn under pkt. 5.4.

Formålet med bestemmelsen er å unngå at det legges føringer på rettens avgjørelse ved at retten får kjennskap til at motparten har vært villig til å forlike saken. Bestemmelsen medfører også at partene ved sine advokater kan innlede forliksforhandlinger uten å risikere at retten får kjennskap til at en part er villig til å forlike saken. Dette vil som regel være avgjørende for at en part overhodet vil forsøke å ta opp forliksforhandlinger med motparten.

Regelen i pkt. 4.5 inneholder et absolutt forbud. Hvorvidt motparten har tatt forbehold om at tilbudet ikke kan påberopes eller fremlegges for retten eller ikke, er uten betydning. Det har heller ingen betydning at hensikten med å omtale motpartens forlikstilbud ikke er å påberope seg dette overfor retten, jfr. avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1985) s. 70 og U bind VI (Oslo krets 1991) s. 170.

Forbudet i pkt. 4.5 første ledd praktiseres strengt av disiplinærorganene. Bare det å antyde at motparten har tilkjennegitt forliksvilje, uten nærmere å forklare hva denne går ut på, anses som en overtredelse av bestemmelsen i pkt. 4.5, ADA-1998-D25 (Disiplinærnemnden). Det er derimot ikke i strid med god advokatskikk å opplyse at motparten avviste forslag om forlik under forutsetning av at man begrenser seg til dette og ikke nevner eventuelle forliksutspill fra motpartens side. Se til illustrasjon avgjørelsen i ADA-1998-D33 (Disiplinærnemnden) og ADA-2003-D64 (Disiplinærnemnden).

Under en hovedforhandling skjer det ikke sjelden at retten tar initiativ til forliksforhandlinger og i den forbindelse spør partene om hvilke anstrengelser som er blitt gjort for å få forlikt saken. Også i slike situasjoner gjelder forbudet i pkt. 4.5, og prosessfullmektigene må i en slik situasjon være påpasselige slik at de ikke uttaler noe om den annen parts forhandlingsvilje. Det forhold at en part under saksforberedelsen eller hovedforhandlingen opplyser at forliksforhandlinger har funnet sted, gir ikke den annen part rett til å redegjøre for innholdet i disse forhandlingene, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 591.
Rettsmekling er en egen form for forliksforhandling, som finner sted ved domstolene etter at saken er brakt inn for retten. Tvisteloven av 17.juni 2005 nr. 90 har i § 5-4 en bestemmelse om at partene skal undersøke mulighetene for å løse tvisten før sak reises. Etter at sak er reist, kan partene avtale utenrettslig mekling etter bestemmelsene i tvisteloven kapittel 7 eller partene kan bli enige om rettsmekling i henhold til bestemmelsene i kapittel 8. Rettsmekling kan også besluttes mot partenes vilje. Retten er pålagt å vurdere mulighetene for en minnelig løsning på ethvert trinn i saken, og spørsmålet blir tatt opp i det planleggingsmøtet som finner sted under saksforberedelsen. Denne aktive styringen som retten er pålagt, og som utøves, innebærer nødvendigvis at partene må gi saksforberedende dommer opplysninger om hva som er gjort for å løse saken i minnelighet. Dersom saken ikke blir løst i minnelighet er det saksforberedende dommer som skal skrive dom. Derfor bør advokatene vise varsomhet med å gå for mye i detalj når spørsmålet om forlik og rettsmekling blir gjort til tema.
Blir det gjennomført rettsmekling, har rettsmekleren, partene og prosessfullmektigene taushetsplikt om det som fremkommer under meklingen med hjemmel i tvistelovens § 8-6.

Mekling ved advokat er en utenrettslig meklingsordning som normalt skjer før et tvistespørsmål bringes inn for domstolene eller voldgift. Ordningen administreres av Advokatforeningen. I reglene som gjelder for mekling ved advokat, er det i pkt. 6 om diskresjon fastsatt at partene plikter å holde meklingen konfidensiell og at det ikke utenfor meklingen kan henvises til noe forslag som motparten har fremsatt med henblikk på å finne en løsning, til den annen parts innrømmelser eller til meklerens eventuelle stillingtaken i tvisten. For øvrig er det i reglenes pkt. 2 fastsatt at Regler for god advokatskikk skal følges så langt de passer.

4) Det kan også oppstå tvist om det er avgitt en bindende rettslig erkjennelse eller bare et forlikstilbud uten erkjennelse som er betinget av aksept fra den annen part. Et nærliggende eksempel er at det fremsettes tilbud om betaling av erstatning med et bestemt beløp uten at det samtidig fremgår om tilbudet innebærer erkjennelse av erstatningsansvar. Den part som gjør gjeldende at det foreligger en bindende erkjennelse, må ha anledning til å gjøre rede for forholdet, eventuelt fremlegge skriftlig korrespondanse om dette for retten, uten å komme i konflikt med Regler for god advokatskikk pkt. 4.5, jfr. U bind I (Hovedstyret 1969) s. 3. I motsatt fall ville vedkommende part bli avskåret fra å få prøvet spørsmålet for retten. Det er dessuten liten grunn til å beskytte den annen part som ikke har sagt klart i fra hvor langt man er villig til å forplikte seg. Forutsetningen er selvfølgelig at problemstillingen er reell og at anførselen om at motparten er forpliktet, ikke er åpenbart grunnløs.

5) Fra tid til annen kan det, særlig i den første fase av en tvist, være uklart om det som uttales er et uttrykk for partens standpunkt eller om det er ment som forslag til en minnelig løsning. Hvis det ikke klart fremgår av ordbruken eller sammenhengen at det dreier seg om et forliksforslag og det ikke er tatt uttrykkelig forbehold om at forslaget til løsning ikke kan påberopes hvis det ikke aksepteres, har det vært lagt til grunn av disiplinærorganene at det ikke er i strid med god advokatskikk at motpartens utspill gjøres kjent for retten, jfr. avgjørelsene i U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 303, U bind IV (Oslo krets 1985) s. 163 og ADA-2002-129 (Oslo krets).

6) Advokatens adgang til å påberope egne forlikstilbud er fastslått i annet ledd. Henvisning til egne forlikstilbud skjer ikke sjelden, særlig er dette aktuelt i forbindelse med spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger, jfr. tvistelovens § 20-2(3) b).

Henvisning til egne forlikstilbud innebærer også at det blir gjort kjent at motparten har avslått tilbudet. Dette er intet problem i forhold til pkt. 4.5 første ledd så lenge det ikke samtidig kommer til uttrykk at motparten har vært villig til å forlike saken på andre vilkår. Advokaten kan således ikke dokumentere sitt forlikstilbud ved å fremlegge brev eller annet dokument hvis det av dette fremgår at motparten har vist vilje til å forlike saken.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind I (Hovedstyret 1969) s. 3
Spørsmål om et forsikringsselskap bindende hadde erkjent erstatningsansvar eller kun fremsatt forlikstilbud som ikke kunne påberopes under rettssak, ble ansett å være et rettsspørsmål som hørte inn under domstolene. Under tvil antatt at advokatens klient ikke burde være avskåret fra å få prøvet spørsmålet for domstolene og at det herunder måtte være adgang til å fremlegge hele den foreliggende korrespondanse.

U bind I (Oslo krets 1971) s. 114
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha nevnt motpartens tilbud i stevningen i en erstatningssak.

U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 305
I forbindelse med skjønnsbegjæring i en innløsningssak hadde en advokat sendt med gjenpart av en søknad til Justisdepartementet om løsningsrett. I dette brevet var inntatt det tilbud som var kommet fra motparten under de forutgående forhandlinger. Dokumentet ble tatt ut av saken etter at motpartens advokat hadde klaget til kretsstyret, som fant at fremleggelsen var i strid med god advokatskikk. I forbindelse med kjæremål la samme advokat igjen frem de samme opplysninger. Disiplinærnemnden fant i likhet med kretsstyret at tilbudet måtte oppfattes som forlikstilbud og at fremleggelsen var i strid med de etiske regler.

U bind II (Oslo krets 1979) s. 474
En advokat hadde i egenskap av testamentsfullbyrder og avdødes tidligere venn og advokat utarbeidet et PM som var ment som et selvstendig meglingsforslag, som skulle forelegges for begge parter i en begynnende tvist. Advokaten ble senere prosessfullmektig for den ene part. Det ble ikke ansett i strid med god advokatskikk at motpartens advokat fremla meglingsforslaget under den skiftetvist som senere utviklet seg. Uttalt at forbudet i de etiske regler kun rammer forlikstilbud fremsatt av parten selv eller dennes advokat og ikke meglingsforslag fremsatt av andre. At den som utarbeidet meglingsforslaget på et senere tidspunkt opptrådte på vegne av en av partene, kunne ikke bringe saken i noen annen stilling.

U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 303
Forut for domsbehandlingen av tvistespørsmålet mellom partene hadde det pågått forliksforhandlinger, som bl.a. førte til at utleiers advokat utarbeidet forslag til ny leiekontrakt som han oversendte leietaker. Dette kontraktsforslaget ble ikke akseptert, og da saken siden havnet for husleieretten fremla leietakers advokat kontraktsforslaget som dokumentasjon til stevningen. Dette ble ikke ansett i strid med god advokatskikk, selv om utleierens advokat anførte at han ved oversendelse av kontraktsforslaget uttrykkelig hadde presisert at det kun var en «kladd». Uttalt at det måtte være av betydning for husleieretten å få avklart partenes anførsler, eventuelt gjennom fremleggelse av korrespondanse. Det fremlagte dokument hadde heller ikke et slikt innhold at det ville svekke motpartens posisjon overfor retten, og det var ikke fra utleierens advokat tatt forbehold om at dokumentet ikke måtte fremlegges.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1985) s. 70
Advokaten hadde som vedlegg til et prosesskrift i en odelsløsningssak oversendt et forlikstilbud hans part hadde mottatt fra motparten før tvist oppstod. Hensikten med fremleggelsen var å dokumentere motpartens manglende realisme, ikke å påberope forliksforslag. Brevet ble heller ikke påberopt under hovedforhandlingen. Under dissens fant Disiplinærnemnden at fremleggelsen var i strid med god advokatskikk. Flertallet uttalte at det var irrelevant hvorvidt hensikten med fremleggelsen var å påberope seg forliksforslaget som sådant eller ikke. Det var heller ikke av betydning at brevet ikke ble dokumentert under hovedforhandlingen, idet det var tilstrekkelig at brevet hadde blitt sendt retten som bilag til prosesskrift.

U bind IV (Oslo krets 1985) s. 163
I forbindelse med en aksjonærs oppkjøp av aksjer fattet selskapets styre vedtak om at det kun ville bli gitt samtykke til overdragelse av en begrenset aksjepost. Styreformannen oversendte utkast til avtale på bakgrunn av styrets vedtak. I den etterfølgende tvist provoserte aksjonærens advokat fremlagt avtaleutkastet og oversendelsesbrevet. Kretsstyret fant at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Det var naturlig å se avtaleutkastet i nær sammenheng med styrevedtaket, og kretsstyret fant at det ikke forelå et forlikstilbud i relasjon til de etiske regler. Selv om de etiske regler dekreterer forbud mot påberopelse uten hensyn til om det er tatt forbehold mot fremleggelse, må man normalt kunne vente at en advokat som ønsker å unngå fremleggelse av korrespondanse, gjør oppmerksom på dette når det ikke dreier seg om utsagn som utrykkelig er kalt forlikstilbud eller det klart fremgår at det er det som det dreier seg om.

U bind V (Hedmark krets mfl. 1989) s. 225
I stevningen ble det vist til at forliksforhandlinger hadde funnet sted, og det ble opplyst at saksøkerens krav verken ble akseptert eller avvist av motparten. Videre ble det nevnt at kravets størrelse ble diskutert, men at man ikke kom frem til enighet om beløp. Dette ble ikke ansett i strid med god advokatskikk da disiplinærutvalget ikke kunne se at advokaten hadde påberopt seg noe forlikstilbud eller gitt uttrykk for at motparten hadde sagt seg villig til å forlike saken.

U bind VI (Nord-Norge kretsene 1991) s. 132
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha vist til motpartens forlikstilbud i et prosesskrift. Advokaten ble ikke hørt med at han ikke hadde henvist til den konkrete korrespondanse og at motpartens forslag var blitt fremsatt direkte overfor parten.

U bind VI (Oslo krets 1991) s. 170
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha nevnt tidligere forlikstilbud i retten. Tilbudet ble ikke påberopt, men nevnt som en forklaring overfor dommeren i forbindelse med rot med vitneinnkallelsene.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 499
Advokat, som var selvprosederende part, hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge forlikstilbud fra motparten for retten.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 141
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge korrespondanse med forlikstilbud i en stevning mot en kommune. Advokaten ble ikke hørt med at dette var nødvendig av hensyn til en forsvarlig sakførsel. Uttalt at hvis advokaten mente dette var nødvendig å fremlegge, så måtte han ha innhentet samtykke fra motparten på forhånd.

U bind VII (Bergen krets mfl. 1994) s. 230
Advokaten hadde i prosesskrift opplyst om eget forlikstilbud og anført at motparten ikke var villig til forlik. Uttalt at det ikke representerer noen overtredelse av pkt. 4.5 å opplyse at motparten ikke er villig til å inngå forlik. Advokaten hadde likevel opptrådt i strid med god advokatskikk da opplysningen i prosesskriftet ikke var riktig fordi motparten faktisk hadde gitt et forlikstilbud.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 540
Advokat i en arbeidsrettssak ble ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge motpartens forlikstilbud i et prosesskrift. Det var ikke av avgjørende betydning at fremleggelsen ikke hadde noen negativ effekt for motparten.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 591
Det var i strid med god advokatskikk å omtale forliksforhandlinger i prosesskrift og fremlegge eget notat fra disse. Den omstendighet at motparten hadde opplyst at forliksforhandlinger hadde funnet sted, berettiget ikke til å redegjøre for disse overfor domstolen.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 613
Både fullmektig og prinsipal ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved at fullmektigen etter instruks fra prinsipalen nevnte motpartens forlikstilbud i innledningsforedraget. Dette selv om motparten tidligere hadde gjort oppmerksom på at han kom til å nevne sitt forlikstilbud i tilknytning til saksomkostningsspørsmålet.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 652
Selv om den ene parts angivelse av verdien på en leierett ikke var ment som tilbud med henblikk på forlik, var det i strid med god advokatskikk at motpartens advokat refererte det både i tilsvaret og medfølgende bilag og fremstilte det som et forliksforslag.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1998-D25 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde i et prosesskrift skrevet følgende: «Jeg har fått tilbakemelding fra klager hvor det antydes muligheten for et forlik». Advokaten hadde ved denne uttalelsen overtrådt pkt. 4.5 da den i sin form var egnet til å legge føringer på rettens avgjørelse ved at den antydet at motpartens krav ikke var absolutt og ufravikelig.

ADA-1998-D33 (Disiplinærnemnden)
I en sak om oppsigelse av en arbeidstaker hadde arbeidsgiverens advokat i tilsvaret til retten referert fra forhandlingsmøtet etter arbeidsmiljøloven § 61 nr. 1 og uttalt: «Det fremkom under dette møtet at (motparten) ikke var interessert i å drøfte en endret stilling. Derimot stilte han seg ikke fremmed for å drøfte en avslutning av arbeidsforholdet mot en økonomisk kompensasjon». Dette ble ansett for å være i strid med pkt. 4.5. Nemnden var enig med arbeidsgiverens advokat i at det i en arbeidsrettssak er et viktig moment å få frem forhandlingsviljen til egen klient og at det i den forbindelse var naturlig å nevne hvordan motparten hadde stilt seg til de fremsatte forslag. I sitt tilsvar gikk imidlertid advokaten utover dette ved at han tilføyde at motparten ikke avviste en løsning som gikk ut på å avslutte «arbeidsforholdet mot en økonomisk kompensasjon». Dermed hadde advokaten kommentert i hvilken retning motparten kunne tenke seg et forslag for å inngå forlik og således gitt føringer på i hvilken vei retten kunne legge sin avgjørelse.

ADA-1998-36 (Østfold og Follo krets)
I strid med god advokatskikk å sende kopi av all korrespondanse, herunder motpartens forlikstilbud, til skifteretten i forbindelse med begjæring om offentlig skifte. Uttalt at forbudet ville bli virkningsløst dersom forlikstilbud vil kunne påberopes i begjæring om offentlig skifte. Forlikstilbudet ville da være kjent i en senere skiftetvist, som regelmessig vil bli reist dersom partene ikke blir enige. På denne bakgrunn fant utvalget at begjæring om offentlig skifte i relasjon til pkt. 4.5 må anses som prosess.

ADA-2003-D13 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde omtalt motpartens forlikstilbud i et avisintervju. Dette rammes ikke direkte av forbudet i pkt. 4.5, som gjelder «i en prosess». Advokaten hadde likevel opptrådt i strid med god advokatskikk. Det var etter nemndens oppfatning sannsynlig at dommeren i saken fikk kjennskap til innholdet i avisintervjuet, og en analogisk anvendelse av regelen i pkt. 4.5 var da nærliggende.

ADA-2003-D64 (Disiplinærnemnden)
Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved å nevne i et prosesskrift motpartens reaksjon på forlikstilbud, slik at motpartens villighet til å forlike saken fremkom. Advokaten ble ikke hørt med at dette ble gjort av hensyn til rettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Det ville ha vært tilstrekkelig å gi opplysninger om eget forlikstilbud og samtidig meddelt at tilbudet ikke ble akseptert av motparten.

ADA-2002-129 (Oslo krets)
Disiplinærutvalget uttalte at forbudet i pkt. 4.5 også omfatter tilbud fremsatt før stevning hvis det har oppstått en tvist. I dette tilfelle hadde sikrede fremsatt krav om erstatning overfor forsikringsselskapet. Kravet ble ikke akseptert av selskapet, som etter å ha innhentet en ny takst tilbød seg å betale et lavere beløp. Det var i strid med pkt. 4.5 at sikredes advokat fremla forsikringsselskapets tilbud for retten. Disiplinærutvalget la til grunn at saken ville ha kunnet stilt seg annerledes hvis forsikringsselskapet hadde fremsatt tilbudet før sikrede hadde fremmet noe krav i saken.

ADA-2005-D99 (Disiplinærnemnden)
I strid med Regler for god advokatskikk pkt 4.5 at stevningen henviste til tidligere forhandlinger og avslått forlikstilbud. Uttalt at pkt 4.5 er en bestemmelse som må håndheves strengt for å oppfylle sitt formål, og unntaksvis tolkes innskrenkende.

ADA-2007-26 (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser)
Advokaten hadde vedlagt et forlikstilbud som bilag til tilsvaret til retten. Disiplinærutvalget fant at dette klart var et brudd på Regler for god advokatskikk pkt. 4.5.

4.6 Forhold til vitner og sakkyndige m.v. 1)
En advokat har adgang til å henvende seg til enhver tredjemann som kan tenkes å ha opplysninger å gi av betydning for en sak, uansett om vedkommende allerede er oppgitt av motparten som vitne 2). Gjelder det vitner som har særlig tilknytning 3) til motparten, bør henvendelse 4) ikke skje uten at motpartens advokat er varslet på forhånd.
I tvistemål bør 5) henvendelse til oppnevnt sakkyndig skje gjennom retten. Direkte henvendelse 6) kan dog skje hvis det etter forholdene er ubetenkelig og en henvendelse gjennom retten byr på vanskeligheter. Retten og motparten må i så fall samtidig underrettes om henvendelsen og må også meddeles svaret.

1) Bestemmelsen kom inn i reglene for god advokatskikk i 1967 og ble videreført i uendret form ved revisjonen i 1991. Tilsvarende regler finnes ikke i CCBE Code of Conduct.

En lignende regel finnes i pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere, som lyder slik:
«Forsvareren har adgang til å henvende seg til enhver som kan bidra til sakens opplysning, uavhengig av om vedkommende er avhørt av politiet eller oppgitt som påtalemyndighetens vitne. Ved kontakt med vitner skal forsvareren opptre hensynsfullt og unngå utilbørlig påvirkning. Ved kontakt med barn under 18 år må det utvises særlig varsomhet. Fortrinnsvis bør også vergen kontaktes.»

2) Ethvert vitne er sakens vitne, ikke den enkelte parts vitne. For å kunne forberede saken på en forsvarlig måte, vil det ofte være behov for å få klarlagt så snart som mulig det faktiske saksforhold. Den kjennskap vitner har til saken, vil her være av stor betydning. Det vil derfor være både riktig og nødvendig å ta kontakt med de personer som kan tenkes å ha opplysninger av betydning i saken. At motparten i prosesskrift har angitt vedkommende som vitne, bør selvfølgelig ikke medføre at vitnet ikke kan kontaktes av den annen parts advokat. Dette er da også fastslått i første punktum i pkt. 4.6 første ledd.

3) I pkt. 4.6 første ledd annet punktum er det gitt en særskilt varslingsregel hvis vitnet har særlig tilknytning til motparten. Et slikt tilknytningsforhold kan for eksempel foreligge i forhold til egne ansatte og nære familiemedlemmer. Varslingsregelen er gitt både av hensyn til motparten selv og det vitnet som kontaktes.

4) I pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere, sitert ovenfor, er det uttrykkelig uttalt at advokaten i sin kontakt med vitner skal opptre hensynsfullt og unngå utilbørlig påvirkning. Dette må selvfølgelig også gjelde når advokaten er prosessfullmektig i en sivil sak, og regelen må anses å være innebygd i Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Tilsvarende bør regelen i tredje ledd i pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere følges i de tilfellene hvor vitnet måtte være mindreårig.

5) Bestemmelsen i annet ledd ble tatt inn i Regler for god advokatskikk i 1973. CCBE Code of Conduct har heller ikke her noen tilsvarende regler. Bestemmelsen har en parallell i Regler for god advokatskikk pkt. 4.2 første ledd, som gjelder underhåndskontakt med rettens medlemmer. Også når det gjelder bestemmelsen i pkt. 4.6 annet ledd, er formålet å forhindre at det skjer underhåndspåvirkning eller at det oppstår mistanke om dette.

6) Unntaksregelen i annet punktum må benyttes med varsomhet. Det kan bare være i helt spesielle tilfelle hvor det kan være behov for å ta direkte kontakt med den rettsoppnevnte sakkyndige, f.eks. hvor tidsfaktoren spiller en viktig rolle.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind III (Vest-Agder krets 1981) s. 236
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å henvende seg direkte til oppnevnt sakkyndig. Han hadde dessuten gitt henvendelsen et prosederende innhold og ikke vedlagt alle foreliggende erklæringer samt oversendt en erklæring som var nektet brukt som bevis i saken.

U bind V (Bergen krets mfl. 1988) s. 38
Det var i strid med god advokatskikk å sende lydbåndopptak av barn med utskrift i en samværssak direkte til de sakkyndige. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.2.)

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D77 (Disiplinærnemnden)
Den rettsoppnevnte sakkyndige i en erstatningssak brakte inn i saken en spesialpsykolog, som avga forklaring som sakkyndig vitne. Spesialpsykologens konklusjon hadde betydning for den rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelse. Den innklagede advokat hadde ikke varslet motparten om sin kontakt med spesialpsykologen. Nemnden uttalte at det ville vært mest naturlig og i samsvar med god kollegial opptreden om motpartens advokat hadde blitt varslet før spesialpsykologen ble kontaktet. Advokaten hadde likevel ikke opptrådt i strid med pkt. 4.6 da spesialpsykologen ikke kunne sies å være en «oppnevnt sakkyndig».

ADA-1998-35 (Bergen krets mfl.)
I en sak om oppsigelse av en regnskapsfører hadde regnskapsførerens advokat tatt kontakt med motpartens tidligere revisor. Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk. Revisoren hadde også hatt en sterk tilknytning til den oppsagte regnskapsfører. Advokaten hadde dessuten varslet om at kontakt ville finne sted ved at han hadde fått motparten til å frita revisoren for taushetsplikten.

ADA-2000-15 (Oslo krets)
I strid med pkt. 4.6 at forsvareren hadde møte med fornærmede etter fornærmedes ønske uten å varsle bistandsadvokaten eller påtalemyndigheten. Uttalt at Retningslinjer for forsvarere er ment å utdype de etiske regler. Også vist til Regler for god advokatskikk pkt. 5.3 og pkt. 3.5 i Retningslinjer for forsvarere.

ADA-2001-114 (Oslo krets)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.3.

ADA-2006-7 (Oslo krets)
Advokaten hadde ikke brutt Regler for god advokatskikk pkt. 4.6 ved å kontakte en entreprenør som var engasjert av motparten. Den klare hovedregelen er at advokaten kan kontakte alle tredjemenn hvis de har opplysninger om saken, unntak gjelder for «vitner» som har «særlig tilknytning» til motparten. Dette var ikke tilfellet her. Utvalget fant ikke at advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 1.3 selv om han kontaktet selskapet kvelden før hovedforhandling.

4.7 Saker hvor advokaten kan bli ført som vitne 1)
En advokat bør 2) vise varsomhet 3) med å motta verv som prosessfullmektig i en sak hvor det på forhånd må anses sannsynlig 4) at han vil kunne bli ført som vitne i saken.

1) Regelen kom inn i de etiske regler ved en større revisjon i 1967. Den ble videreført uendret ved revisjonen i 1991. En tilsvarende regel er inntatt i pkt. 1.6 tredje ledd i Retningslinjer for forsvarere. Noen regel om dette finnes ikke i CCBE Code of Conduct.

2) Da det er en «bør»-regel, vil det være i de mer opplagte tilfelle at det vil bli ansett som stridende mot god advokatskikk å påta seg prosessoppdraget, jfr. Halvorsen s. 104.

3) Grunnen til regelen er først og fremst at man har ansett kombinasjonen prosessfullmektig/ vitne som uheldig fordi den kan berøre advokatens uavhengige stilling, jfr. pkt. 2.1.1 note 2), 3), 4) og 6) ovenfor. Det kan dessuten, som påpekt av Halvorsen (s. 104), i praksis være vanskelig å skille mellom hva advokaten uttaler som prosessfullmektig og som vitne.

Ved vurderingen av om man skal påta seg prosessoppdraget, må det erindres at advokaten vil ha vitneplikt når det gjelder alle opplysninger som faller utenfor det som omfattes av taushetsplikten etter tvisteloven § 22-5. Vitneplikten kan også gjelde opplysninger som ellers skal behandles fortrolig etter Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 annet ledd. Svalheim (s. 93) nevner som eksempel en advokat som er gårdsbestyrer for en klient og hvor det oppstår tvist mellom klienten og en leietaker. I et slikt tilfelle vil de opplysninger som advokaten har mottatt som gårdsbestyrer, ikke være omfattet av advokatens taushetsplikt etter tvisteloven § 22-5 da det her ikke dreier seg om opplysninger som er betrodd advokaten i «stillingen» som advokat, jfr. pkt. 2.3.2 note 2).

4) Regelen anviser varsomhet med å påta seg oppdrag som prosessfullmektig i en sak hvor advokaten har opplysninger som gjør det sannsynlig at han vil kunne bli ført som vitne i saken. Den tilsvarende regel i Retningslinjer for forsvarere har intet krav om sannsynlighet. Det er her tilstrekkelig at det «er mulig» at advokaten kan bli ført som vitne i saken.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind III (Oslo krets 1982) s. 351
En advokat ønsket motpartens advokat avhørt som vitne og hevdet at denne handlet i strid med Regler for god advokatskikk ved å fortsette som prosessfullmektig i saken. Kretsstyret fant at det ikke var i strid med god advokatskikk at advokaten ikke fratrådte som prosessfullmektig. Det ble lagt vekt på at det først under saksforberedelsen ble klart at advokaten skulle føres som vitne.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1991) s. 34
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha bevitnet underskriften på en ektepakt alene og innhentet bevitnelse fra en annen person senere. Advokaten hadde videre opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag vedrørende ektepakten da hun måtte anse seg aktuell som vitne. Advokaten måtte videre forstå at feil ved bevitnelse av underskrift var ugyldighetsgrunn som kunne medføre erstatningskrav.

U bind VI (Nord-Norge kretsene 1991) s. 133
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag i en sak der en annen partner (medaksjonær) i det samme advokatfirma var oppgitt som vitne av motparten.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 599
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å påta seg prosessoppdrag i en sak der han måtte anta at han ville bli innkalt som vitne. Det måtte ha fremstått som klart for advokaten at hans eget forhold kom til å bli gjenstand for sentrale anførsler fra motpartens side. At advokaten lot sin fullmektig utføre prosessoppdraget, kunne ikke tillegges noen betydning.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2005-D22 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt som vitne i en sak der han sto som ansvarlig advokat for prosessfullmektigen. Opptredenen ble funnet å ikke være i strid med Regler for god advokatskikk pkt 4.7, som ikke er en forbudsbestemmelse, men en varsomhetsregel. Saken ble avgjort ved en totalvurdering av advokatens opptreden i forhold til regelens formål og de hensyn den skal tilgodese.

4.8 Voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer 1)
Reglene om advokatenes forhold til domstolene fra 4.1 til 4.6 2) gjelder tilsvarende så langt de passer i sak for voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer 3).

1) Regelen kom inn i de etiske regler ved revisjonen i 1991, men omfattet da også advokatens forhold til forvaltningen og myndighetene. Ved revisjonen i 2001 ble det foretatt en innstramming ved at regelen ble begrenset til å gjelde advokatens forhold overfor voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer. Begrunnelsen for endringen var å bringe regelen i samsvar med pkt. 4.5 i CCBEreglene, som bare omhandlet saker for voldgiftsrett og andre konfliktløsende organer.

2) Regler for god advokatskikk gir ingen uttømmende regulering av hva som er god advokatskikk. Pkt. 4.8 må derfor ikke tolkes antitetisk. Pkt. 4.7 er ikke nevnt i pkt. 4.8. Det vil likevel kunne bli ansett som stridende mot god advokatskikk at en advokat påtar seg voldgiftsoppdrag i en sak hvor han ville kunne bli ført som vitne under forhandlingen for voldgiftsretten. Tilsvarende vil brudd på prinsippene i pkt. 4.1 eller 4.3 kunne bli ansett som stridende mot god advokatskikk i saker som behandles av forvaltningen etter forvaltningslovens regler.

3) Andre konfliktløsende organer kan være offentlige eller private tvistenemnder. Eksempler på slike konfliktløsende organer er Fylkesnemnda for sosiale saker, Utlendingsnemnda, Bankklagenemnda, Forsikringsskadenemnda, Næringslivets konkurranseutvalg, Markedsrådet, Forbrukertvistutvalget og disiplinærorganene for advokatvirksomhet (disiplinærutvalgene og Disiplinærnemnden).

 

5.     Forholdet mellom advokater

5.1 Kollegial tillit 1)
Kollegial tillit og samarbeid 2) mellom advokater er nødvendig så vel i klientens interesse som for å unngå unødige tvister.
Overfor kolleger 3) skal en advokat alltid opptre med den hensynsfullhet og imøtekommenhet 4) som er forenlig 5) med klientens interesse.

1) Bestemmelsen i første ledd kom inn i de etiske regler ved revisjonen i 1991 etter mønster av den tilsvarende bestemmelse i CCBE-reglenes pkt. 5.1.1.

2) Bestemmelsen understreker at kollegial tillit og samarbeid er en forutsetning for at advokatene skal kunne ivareta sine klienters interesser på den beste måte. Det er særlig viktig at det motsetningsforhold som består mellom partene i en tvist, ikke smitter over på advokatene. I Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd er det fastsatt at advokaten har krav på å ikke bli identifisert med klientens standpunkter og interesser.

Klientens interesser vil ofte være best tjent med at en tvist forsøkes løst i minnelighet. Skal advokaten kunne lykkes med å oppnå en minnelig løsning som klienten er tjent med (jfr. pkt. 3.1.3), vil det regelmessig være en forutsetning at advokatene har tillit til hverandre og kan samarbeide på en profesjonell og saklig måte.

Kollegial tillit og samarbeid mellom advokatene er viktig ikke bare av hensyn til advokatenes klienter og advokatene selv, men også for andre som advokatene har kontakt med i saken. Særlig for domstolenes og andre konfliktløsende organers arbeid er det av betydning at samarbeidsforholdet mellom advokatene er godt.

3) Advokatenes opptreden overfor hverandre har betydning for omverdenens syn på advokater. Kravet til saklig og korrekt opptreden gjelder også i forhold til kolleger, og advokaten må her som ellers unngå å opptre på en måte som kan skade standens og yrkets anseelse, jfr. pkt. 1.3.

Pkt. 5.1 annet ledd har nær sammenheng med pkt. 5.4 annet punktum, hvor det er fastsatt at kritikk av kollegers arbeid må være saklig og korrekt. Det er en rekke avgjørelser i disiplinærorganenes praksis hvor uttalelser og omtale av kolleger har vært ansett som stridende mot god advokatskikk. At uttalelsene ikke er injurierende eller på annen måte i strid med lovgivningen, medfører ikke at det ikke kan foreligge brudd på de etiske regler. Kravet om hensynsfull opptreden overfor kolleger gjelder uavhengig av og kommer i tillegg til de regler
som ellers måtte gjelde, jfr. U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 305, ADA-2005-D96 (Disiplinærnemnden) og ADA-2007-D100 (Disiplinærnemnden).

Men også overfor kolleger må det være vide grenser for advokatens ytringsfrihet i situasjoner hvor hensynet til klientens interesser tilsier dette, jfr. om den tilsvarende problemstilling i kommentaren til pkt. 1.3 note 2 og 2.4.2 note 2. I avgjørelser hvor advokatens omtale av en kollega anses for å være i strid med god advokatskikk, blir det da også ofte understreket av disiplinærmyndighetene at omtalen ikke har vært nødvendig for å ivareta klientens interesser eller for å belyse faktiske eller rettslige spørsmål i saken, jfr. nærmere om praksis under kommentaren til pkt. 5.4.

Et moment av betydning er også hvordan uttalelsen fremkommer og hvem som gjøres kjent med den. Selv om advokatens uttalelse om en kollega isolert sett ikke kan sies å være i strid med god advokatskikk, kan den være i strid med pkt. 5.1 hvis advokaten gjør uttalelsen kjent for flere personer enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser. Likeledes kan det være et ytterligere brudd på pkt. 5.1 eller bli ansett som en skjerpende omstendighet at advokaten lar sin omtale av en kollega, som er i strid med pkt. 5.1 eller 5.4, bli gjort kjent for andre enn den uttalelsen er rettet overfor. Se til illustrasjon avgjørelsene i U bind III (Oslo krets 1983) s. 464, U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 488, U bind VI (Oppland krets mfl. 1992) s. 243 og U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 267. I avgjørelsen i U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 54 er det forutsatt at det vil kunne være i strid med god advokatskikk å innta kritikk av en kollegas opptreden, eventuelt varsle om mulig innbringelse for disiplinærmyndighetene, i et prosesskrift eller i den ordinære korrespondanse i saken, som partene naturlig gjøres kjent med.

I en rekke disiplinæravgjørelser er det understreket at det ikke må fremsettes grove beskyldninger som f.eks. straffbar eller uredelig opptreden uten at det er faktisk grunnlag for dette, jfr. avgjørelsene i U bind I (Oslo krets 1971) s. 173, U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 316, U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 182, U bind VI (Oppland krets mfl. 1992) s. 243 og ADA-2007-D100 (Disiplinærnemnden). I avgjørelsen i U bind VII (Oslo krets 1996) s. 546 uttalte disiplinærutvalget at en advokat aldri
må stille spørsmål ved «den annen advokats integritet, ærlighet og redelighet med mindre han er på særdeles trygg grunn». Ikke sjelden hevdes det at motpartens advokat har opptrådt «mot bedre vitende». Kan det ikke godtgjøres at det er faktisk dekning for uttalelsen, er den klart i strid med pkt. 5.1 og 5.4, jfr. U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 267, U bind VI (Oslo krets 1993) s. 667 og U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 252.

Kravet til hensynsfull opptreden overfor en kollega gjelder uavhengig av om vedkommendes opptreden har sammenheng med et klientforhold eller ikke, jfr. ADA-1999-1 (Bergen krets mfl.). I U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 305 er det fastslått at plikten til å opptre hensynsfullt også gjelder omtale av en avdød advokat.

Det bør utvises varsomhet med å gripe inn i forholdet mellom en kollega og dennes klient. Av særlig interesse er avgjørelsen i U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 327, hvor nemnden la til grunn at advokaten som grunnlag for klage til disiplinærmyndighetene ikke kunne påberope seg brev som kollegaen hadde skrevet til sin klient og som ikke var tenkt gjort kjent for andre. Av interesse er også avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438, hvor det forutsettes at en advokat ikke har anledning til å gjøre seg kjent med innholdet i et brev eller en telefaks, som han forstår er blitt feilsendt ham. Vanskeliggjøring av kollegaens arbeid ved bevisst å unnlate å informere kollegaen om skritt som taes, vil etter omstendighetene også kunne anses som brudd på pkt. 5.1, jfr. som eksempel U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 483.

Mottas pengebeløp fra en kollega, som samtidig gjør det klart at det er en forutsetning at beløpet anvendes på en bestemt måte, vil det være i strid med god advokatskikk hvis beløpet blir brukt i strid med kollegaens instrukser. Ønsker advokaten ikke å følge instruksene, må han returnere beløpet eller eventuelt sørge for avklaring hvis han mener at de forutsetninger som er satt, ikke er rettmessige, jfr. avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1987) s. 392 og U bind VII (Oslo krets 1995) s. 418. Tilsvarende gjelder hvis et dokument blir oversendt fra en kollega med klart uttrykt forbehold om bruken av dokumentet, jfr. ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden).

Det ligger i kravet til hensynsfullhet og imøtekommenhet at henvendelser som mottas fra kolleger, besvares med rimelig hurtighet. En rekke disiplinæravgjørelser gjelder unnlatelser av eller sommel med å svare på henvendelser fra kollega, se eksempler fra praksis gjengitt nedenfor.

I Regler for god advokatskikk pkt. 5.4 første punktum er det forutsatt at opptreden i strid med god advokatskikk ikke skal påklages til disiplinærmyndighetene av en kollega uten at vedkommende advokat først er blitt varslet om dette. Tilsvarende regel bør gjelde i tilfelle hvor det er aktuelt å gjøre personlig ansvar gjeldende overfor en kollega. I avgjørelsen i U bind III (Disiplinærnemnda 1983) s. 312 er det uttalt at kravet til hensynsfullhet tilsier at kollegaen varsles om krav om personlig ansvar før det formelt fremsettes (i dette tilfellet krav om rettergangsbot). I avgjørelsen gjengitt i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 173 ble det ansett å være i strid med god advokatskikk å fremme erstatningskrav mot en kollega direkte overfor dennes forsikringsselskap uten at kollegaen var blitt varslet på forhånd.

4) Bestemmelsen som var inntatt i de tidligere reglers § 19, ble videreført ved revisjonen i 1991, men med den endring at ordet «imøtekommenhet» ble føyd til. Det er av stor betydning for trivselen i advokatyrket og dermed også for kvaliteten av det arbeid som utføres, at de kollegiale forhold er gode.

5) Kravet til hensynsfull opptreden overfor kolleger innebærer imidlertid ikke at man skal gå så langt i å ta hensyn til en kollega at det går utover klientens interesser. Det er klientens interesser advokaten skal ivareta, og advokaten må for å kunne gjøre dette på beste måte, være uavhengig av andre hensyn og interesser, jfr. pkt. 1.2 note 4 og pkt. 2.1.1 note 3). At klientens interesser alltid må komme først, er kommet til uttrykk i pkt. 5.1 annet ledd for så vidt som det er fastsatt at kravet til hensynsfull kollegial opptreden bare gjelder så langt det er «forenlig med klientens interesse». I CCBE-reglenes pkt. 5.1.1 er dette uttrykt ved at det er fastsatt at advokatens kollegiale opptreden «aldri (skal) tjene som grunn til å sette yrkets interesser opp mot klientens». Eksempler fra disiplinærorganenes praksis hvor kollegial hensynsfullhet har måttet vike for klientens interesser er avgjørelsene i U bind III (Disiplinærnemnda 1983) s. 312 og U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind I (Oslo krets 1971) s. 173
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha uttalt under en skiftesamling med adresse blant annet til en advokat og hans part at de hadde stjålet et innbo. Det var ikke noe grunnlag for beskyldningen. Advokaten ble ikke hørt med at dommeren administrerte skiftesamlingen i sin «sedvanlige, humørfylte stil» og at uttrykket «stjålet» ble benyttet i gemyttlig form.

U bind II (Oslo krets 1976) s. 115
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 4.3.

U bind II (Oslo krets 1977) s. 228
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.5.

U bind II (Nordre Nordland krets 1977) s. 276
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 327
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved bistand i en inkassosak.
Klagen var fremmet av motpartens advokat som av den innklagede advokats klient hadde fått seg overlevert to brev som den innklagede advokat hadde skrevet til klienten. Grunnlaget for klagen var brevenes innhold og den uttrykksform som var benyttet. Nemnden uttalte at disse brevene ikke kunne benyttes uten samtykke fra innklagede advokat og aller minst som grunnlag for en klage til disiplinærmyndighetene. Bemerket at saken var av betydelig prinsipiell interesse idet den gjaldt den grad av integritet en advokat må ha i forhold til en klient. Beskyttelsen av denne integritet er et helt sentralt ledd i advokatyrket, og det er en konsekvens av dette prinsipielle utgangspunkt at innklagede advokat ikke kunne anses å ha opptrådt i strid med god advokatskikk.

U bind II (Bergen krets mfl. 1979) s. 384
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 54
Saken gjaldt gjennomføringen av en utenrettslig separasjons- og skifteavtale. Advokaten kunne ikke anses ansvarlig for riktig oppfyllelse fra klientens side av avtalen selv om advokaten uten forbehold tidligere hadde meddelt at oppfyllelse ville skje. Uttalt at en advokat ikke kan ha noe selvstendig ansvar for at hans klient oppfyller avtaler selv om advokaten har medvirket til at avtalen inngås, med mindre advokaten selv har gitt en selvstendig garanti e.l. for at avtalen skulle oppfylles. Videre uttalt at etterlevelse av bestemmelsene i de etiske regler om forholdet til kolleger tilsier stor varsomhet med å blande kritikk av kollegers opptreden og henvisning til mulig innbringelse for disiplinærmyndighetene inn i den ordinære skriftveksel mellom advokatene i saken, enten det er prosesskrift eller brev som klientene naturlig gjøres kjent med.

U bind III (Bergen krets mfl. 1980) s. 69
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.3

U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 312
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha varslet kollega om at han ville påstå rettergangsbot. Uttalt at kravet til hensynsfullhet overfor kolleger tilsier at kollegaen varsles om krav om personlig ansvar før de fremsettes. Men i dette tilfellet ble innklagede advokats forklaring om at det ikke var tid til å varsle på forhånd, akseptert, og det ble uttalt at under slike omstendigheter måtte ivaretakelsen av klientinteressene gå foran hensynet til kollegaen.

U bind III (Disiplinærnemnden 1983) s. 316
I en forliksklage hadde advokaten beskyldt kolleger for utroskap. Beskyldningene ble senere trukket tilbake. Advokaten ble funnet å ha opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at det i saken ikke var spørsmål om å identifisere en prosessfullmektig med oppdragsgiveren, men om en prosessfullmektig i ly av sin integritet som advokat kan fremsette grovt injurierende beskyldninger mot en motpart; beskyldninger som han så trekker tilbake når han blir konfrontert med de konsekvenser beskyldningene kan få for ham selv. I tilknytning til dette uttalte nemnden at den ikke aksepterte at en advokat i et prosesskrift beskyldte en kollega for blant annet svik uten at dette var dokumentert, for så å trekke beskyldningene tilbake.

U bind III (Oslo krets 1983) s. 451
Advokaten hadde opptrådt i strid med de etiske regler ved i to tilfeller å ha ventet i ca. ½ år med å besvare henvendelser fra en kollega. Advokaten hadde beklaget forholdet.

U bind III (Oslo krets 1983) s. 464
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1987) s. 392
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha utbetalt kjøpesum for aksjer i strid med motpartens forutsetning om transport av aksjene. Uttalt at en advokat som mottar pengebeløp fra kollega under en klart uttrykt forutsetning, ikke kan disponere pengene i strid med forutsetningene selv om han anser dem som avtalestridige og urettmessige. Normalt vil advokaten, dersom han anser forutsetningene som urettmessige, måtte returnere beløpet, men i hvert fall må han beholde kontrollen over det inntil forutsetningene er oppfylt, bortfalt eller avklart på annen sikker måte.

U bind IV (Oslo krets 1987) s. 409
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind IV (Oslo krets 1987) s. 487
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind V (Oslo krets 1988) s. 59
Referert under Regler for god advokatskikk pkt.1.3.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 182
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å beskylde kollega for overtredelse av straffelovens bestemmelser om utroskap. Uttalt at en så alvorlig beskyldning mot en kollega må være meget velfundert før den overhodet bør fremsettes.

U bind V (Oppland krets mfl. 1989) s. 240
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 382
Advokaten ble meddelt irettesettelse for ordbruk overfor kollega. Advokaten ble ikke hørt med at ordbruken var fremprovosert av kollegaens forutgående brev og dermed berettiget.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 401
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.3

U bind V (Møre og Romsdal krets 1990) s. 458
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 483
Det var rettstvist om eierforholdet til eiendommen. Advokaten solgte eiendommen i henhold til oppdrag fra den påståtte eneeier, til tross for at motparten i eiertvisten hadde betinget seg at salg skulle skje ved en frittstående megler. Advokaten var klar over at hans klient i følge en foreliggende, men påanket dom ikke var eneeier av eiendommen. Motpartens advokat ble ikke underrettet før salget var gjennomført. Uttalt at advokaten grovt hadde tilsidesatt en selvfølgelig informasjonsplikt overfor sin kollega.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 488
Advokat som bobestyrer i et konkursbo opptrådte i strid med god advokatskikk ved å ha begjært skriftlig fullmakt fra en annen advokat som på sin klients vegne rettet krav mot boet. Nemnda uttalte at den ikke kunne se at det forelå noe i saksforholdet som begrunnet en slik anmodning. Det ble også uttalt at det var unødvendig og lite hensynsfullt av bobestyreren å meddele dette standpunktet ved å sende kopi av brevet til advokatens klienter og revisor.

U bind V (Oslo krets 1990) s. 525
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved konsekvent å ha unnlatt å besvare henvendelser fra kollega.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1991) s. 54
Advokaten ble meddelt irettesettelse for å ha latt det gå flere måneder uten å ha besvart henvendelse og senere purring fra kollega vedrørende eventuelt erstatningsansvar overfor
tidligere klient.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 90
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha besvart gjentatte henvendelser fra kollega. Ilagte bøter ble ikke opprettholdt i Disiplinærnemnda på grunn av advokatens spesielle situasjon og fremlagt legeerklæring.

U bind VI (Oppland krets mfl. 1992) s. 243
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og ble ilagt bot for å ha fremmet beskyldning om falsk forklaring for retten og truet med politianmeldelse overfor to kolleger. Kopi av brevet ble sendt skifteretten, og advokaten lot deretter pressen bli kjent med brevet. Uttalt at beskyldningene om falsk forklaring var et klart overspill og at advokaten måtte være klar over at trusselen om politianmeldelse for falsk forklaring var så vidt faktisk og rettslig grunnløs at den ikke var egnet til å tjene egen klients interesser.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 250
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha uttalt til en avis, som kjente til forholdet, at en kontorfelle hadde begått underslag. Uttalt at de kollegiale hensyn som advokater er pliktige til å ivareta, neppe er myntet på en slik situasjon. Disiplinærutvalget kunne heller ikke se at advokaten hadde foretatt forhåndsdømming av sin kollega.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 267
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 305
Advokaten ble meddelt irettesettelse for skriftlig uttalelse om bl.a. avdød advokat. Plikten til å opptre med hensynsfullhet overfor en kollega gjelder også omtale av en avdød kollega. Uttalt at de etiske regler blant annet tar sikte på å sikre at advokaten opptrer saklig og korrekt, samt rimelig hensynsfull opptreden mellom kolleger. Formålet er ikke å sikre advokaten full handlefrihet innenfor lovgivningens ytterste grenser. Det vil derfor kunne foreligge brudd på de etiske regler selv om advokatens formuleringer ikke rammes av f.eks. injurielovgivningen.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2.

U bind VI (Østfold krets mfl. 1993) s. 542
Det var i strid med god advokatskikk at bobestyrer brukte 2½ måned på å utbetale et massekrav til tross for purringer fra kollega. Uttalt at det er avhengig av henvendelsens art og hvilke spørsmål som tas opp, når det gjelder hvor hurtig en bobestyrer skal besvare en henvendelse fra en kollega. Her gjaldt det spørsmål om utbetaling av et relativt lite beløp som var massekrav.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 667
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 173
Advokaten hadde fremmet krav mot en kollega direkte overfor kollegaens forsikringsselskap
uten først å kontakte vedkommende kollega. Dette var i strid med god advokatskikk selv om det etter forsikringsavtaleloven var anledning til å rette kravet direkte mot forsikringsselskapet. Uttalt at advokaten av hensynsfullhet overfor sin kollega burde ha tatt saken direkte opp med denne før det ble rettet henvendelse til forsikringsselskapet. En slik henvendelse til kollegaen ville dessuten kunne ha bidratt til bedre klarlegging av faktum og unngåelse av unødige tvister. Det kunne heller ikke ses bort fra at advokaten kunne ha ønsket å ordne opp i saken selv i stedet for å benytte seg av forsikringen.

U bind VII (Oslo krets 1994) s. 212
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 252
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4 og pkt. 5.5

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 264
En advokat irriterte seg over kollega som satte svarfrister i ordinær korrespondanse med kolleger. Advokaten påpekte dette i brev. Advokaten opptrådte i strid med god advokatskikk ved den form og tone brevet var holdt i. Nemnda påpekte at advokaten var en erfaren advokat med mange års praksis, mens kollegaen nylig hadde etablert seg som advokat. På denne bakgrunn burde advokaten tatt opp forholdet med sin kollega på en annen måte, og det var forståelig at kollegaen reagerte på den insinuerende og nedlatende tone som brevet var holdt i.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 418
Ved oppgjør i forbindelse med eiendomssalg hadde kjøperens advokat gitt instruks til den advokat som foretok oppgjøret. Instruksen ble ikke fulgt. Uttalt at når en advokat oversender pengebeløp, dokumenter e.l. til en kollega med uttrykkelige forbehold, må han kunne stole på at forbeholdene blir respektert. Hvis mottakeren ikke kan godta forbeholdene, må han straks sørge for avklaring. Advokaten handlet i strid med pkt. 5.1 ved å sette seg ut over instruksen uten å ha tatt problemene opp med vedkommende advokat for nærmere avklaring.

U bind VII (Oslo krets 1995) s. 440
Kraftig uttrykksform i klage til departementet var ikke i strid med god advokatskikk. Klageren var advokat, men han hadde i angjeldende sak opptrådt som styreformann. Regler for god advokatskikk pkt. 5.1 om forholdet mellom advokater kom derfor ikke til anvendelse. Innklagedes uttrykksform ble vurdert i forhold til Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, og disiplinærutvalget kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk.

U bind VII (Oslo krets 1996) s. 546
Advokatfullmektig hadde opptrådt i strid med pkt. 1.3 og 5.1 ved i telefonsamtale med kollega å påpeke de konsekvenser det ville ha for kollegaen dersom han var «hjernen bak» eller for øvrig involvert i sin klients påståtte rettsstridige virksomhet. Uttalt at en advokat aldri måtte stille spørsmål ved en annen advokats integritet, ærlighet og redelighet uten å være på trygg grunn. Også da må tid og sted velges slik at kravet til kollegialitet tilfredsstilles og den annen advokats mulighet for å ivareta sin klients tarv i minst mulig grad forstyrres.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D99 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.5.

ADA-1999-1 (Bergen krets mfl.)
Det er i strid med god advokatskikk å ikke besvare kollegas henvendelser eller å avklare at henvendelsen skulle gå direkte til parten, selv om advokaten ikke lenger representerte klienten når kollegaen rent faktisk ikke var klar over det.

ADA-2000-D34 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde fra motpartens advokat mottatt et dokument for kontroll av gitte opplysninger, men med beskjed i oversendelsesbrevet om at klienten ikke skulle gjøres kjent med dokumentet. Det ble funnet i strid med god advokatskikk at advokaten sendte kopi av dokumentet til klienten. Uttalt at hvis advokaten på prinsipielt grunnlag ikke ønsket å motta dokumentet, skulle han ha avslått tilbudet om innsyn og returnert dette. En slik fremgangsmåte ville ha vært korrekt opptreden overfor en kollega og ikke representert noe brudd på advokatetiske regler om informasjon overfor egen klient. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.)

ADA-2001-43 (Oppland krets mfl.)
Advokatfullmektig hadde opptrådt i strid med pkt. 5.1 ved i brev å ha karakterisert kollegas fremgangsmåte i saken som en «personlig vendetta» og uttalt at kollegaen hadde presentert «direkte løgnaktigheter». (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.3.)

ADA-2002-D115 (Disiplinærnemnden)
Som følge av advokatbytte tilskrev den nye advokaten klientens tidligere advokat med anmodning om kopi av saksdokumentene. Da henvendelsen ikke ble besvart, ble purring sendt tre uker senere uten resultat. Først etter at purring på nytt var sendt nærmere en måned senere, ble advokatens henvendelse besvart. Selv om advokaten i det aktuelle tidsrom på enkelte tidspunkter skulle ha vært bortreist, var Disiplinærnemnden av den oppfatning at advokatens manglende imøtekommenhet var et brudd på pkt. 5.1, idet det også ble vist til at advokaten i samme periode fant anledning til å tilskrive sin tidligere klient.

ADA-2003-D102 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved i et prosesskrift å ha anført at motpartens advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å fremlegge dokumenter som advokaten ikke hadde anledning til å gjøre etter Regler for god advokatskikk pkt. 2.3. Advokatens uttrykksmåte i prosesskriftet ble kritisert, men ikke funnet så alvorlig at den var i strid med pkt. 5.1.

ADA-2005-D96 (Disiplinærnemnden)
God advokatskikk. Kollegial tillit. Uttalt at et utsagn som i forhold til straffeloven ikke anses som ærekrenkelse, kan være av en slik karakter at det likevel må sies å være i strid med Regler for god advokatskikk punkt 5.1 og 5.4. Dette var tilfellet i foreliggende sak.

ADA-2006-D187 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

ADA-2007-D4 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.2.

ADA-2007-D100 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

5.2 Henvisningshonorar 1)
En advokat skal verken av advokater eller andre kreve eller motta noen form for honorar eller vederlag for å henvise eller anbefale 2) en klient. Advokaten skal heller ikke betale noen form for honorar 3) eller vederlag for å få henvist 4) en klient til seg.

1) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991 etter mønster av den tilsvarende bestemmelse i pkt. 5.4 i CCBE Code of Conduct. Men også tidligere ble slik praksis som pkt. 5.2 omhandler, ansett for å være i strid med god advokatskikk.

Bakgrunnen for bestemmelsen er ønsket om å ivareta klientens interesser når det gjelder valg av advokat. Forbudene som pkt. 5.2 inneholder, ivaretar klientens rett til fritt å velge advokat og hans interesse i å få anbefalt eller henvist den advokat som best kan bistå ham. De samme hensyn ligger også bak reglen i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.1 om at en advokat ikke må påta seg oppdrag uten etter anmodning direkte fra klienten.

2) I pkt. 5.2 første punktum er det fastsatt at en advokat ikke skal kreve noen form for vederlag for å henvise eller anbefale en klient. Dette gjelder ikke bare i forhold til andre advokater, men også i forhold til andre tjenesteytere, f.eks. inkassobyråer, patentkontorer, økonomiske konsulenter eller sakkyndige som advokaten benytter som medhjelper eller «underleverandør» i en tvistesak.
Etikkutvalget har i en uttalelse av 12. desember 2006 vurdert situasjonen der en advokat planla å tre ut av et fellesskap i en periode. Spørsmålet knyttet seg til overføring av løpende saker til kollega og nye oppdragshenvendelser fra det advokaten betegner som ”sine”klienter.

3) Pkt. 5.2 retter seg mot betaling av honorar eller vederlag for henvisning eller anbefaling av en klient. Honorar eller vederlag for arbeid eller tjenester som er utført og som kommer den advokat som overtar saken til gode, rammes ikke av bestemmelsen. Den advokat som har tilrettelagt en sak, må kunne kreve betaling for det arbeid som er utført av den advokat som overtar saken. Forutsetningen er selvfølgelig at klienten ikke blir fakturert for arbeidet av førstnevnte advokat. Et annet og praktisk eksempel er interesseorganisasjoner, f.eks. for trafikkskadde, som henviser medlemmer eller klienter til advokater som antas å ha særlig erfaring eller kyndighet innenfor vedkommende saksområde. Slike organisasjoner krever ofte at advokaten betaler et tilretteleggingshonorar, oftest i form av en fast standardsats, som forutsettes å dekke utgifter og arbeid som har påløpt, f.eks. i forbindelse med å fremskaffe opplysninger eller innhente uttalelser i saken. Å betale et slikt honorar er ikke i strid med god advokatskikk, forutsatt at det er utført et arbeid som står i rimelig forhold til standardhonoraret og at arbeidet er relevant i forbindelse med det videre arbeid som utføres av advokaten i saken.
Etikkutvalget har drøftet denne problemstillingen i en uttalelse av 22. desember 2004.

4) Annet punktum i bestemmelsen inneholder forbud mot å betale noen form for vederlag for å få henvist en klient til seg. Forbudet gjelder uavhengig av hvem det er som henviser klienten til advokaten. En tilsvarende regel er inntatt i pkt. 1.4 i Retningslinjer for forsvarere, hvor det er fastsatt at en advokat ikke «skal yte vederlag for forsvareroppdrag».

Tidligere skjedde det ikke sjelden at det ble avkrevd betaling eller andel av salær for overdragelse av prøvesaker for Høyesterett. Hovedstyret har gjentatte ganger uttalt at det ikke er i overensstemmelse med god advokatskikk å forlange slik betaling eller vederlag, se eksempler på uttalelser om dette i Hovedregister til Uttalelser, s. 75.

Forbudet i pkt. 5.2 gjelder også i forhold mellom advokater som har et organisert samarbeid, f.eks. advokater som arbeider i et kontorfellesskap eller advokatfirmaer som samarbeider i en kjede eller et nettverk. Hva som er formålet med overføringen av oppdraget eller klienten til den advokat eller det firma man samarbeider med, er uten betydning. Noen betaling for overføringen kan uansett ikke kreves, bortsett fra for eventuelt arbeid som måtte være utført, jfr. nedenfor.

Bestemmelsen i pkt. 5.2 innebærer ikke at en advokat ikke kan få henvist saker eller klienter fra foretak som driver med formidling av advokattjenester. Men det følger av annet punktum at det er en forutsetning at advokaten ikke betaler noen form for vederlag eller provisjon for å få henvist saker. Advokatkonkurranseutvalget uttaler om dette følgende (NOU 2000:18, s. 204):

«Denne bestemmelsen har vært forstått slik at advokaten ikke har adgang til å betale penger til et formidlingsbyrå eller en mekler for å få henvist en klient til seg. Bestemmelsen har dermed blitt oppfattet som et forbud mot advokatformidling i sin helhet. Bestemmelsen i pkt. 5.2 kan imidlertid ikke tolkes som et forbud mot at noen formidler kontakt mellom en klient og en advokat og at formidleren tar betalt av klienten for det arbeidet han utfører. Dermed er det, slik utvalget ser det, tillatt med såkalt advokatformidling i Norge».

5.3 Henvendelse til motpart 1)
En advokat skal ikke henvende seg direkte 2) til motparten 3) når denne er representert ved advokat i den sak henvendelsen gjelder, uten at sterke grunner 4) taler for det og det ikke har vært mulig å få kontakt 5) med advokaten, som snarest skal orienteres om henvendelsen og grunnen til den.

1) Bestemmelsen ble videreført fra de tidligere reglers § 4 ved revisjonen i 1991. Den gjennomgikk noen mindre språklige endringer ved revisjonen i 2001.

CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt. 5.5.

Etter mønster av CCBE Code of Conduct er bestemmelsen inntatt i kapitlet «Forholdet mellom advokater» (i motsetning til reglene fra før 1991, hvor bestemmelsen var inntatt under kapitlet «Advokatens forhold i sin alminnelighet »). Det er imidlertid ikke hensynet til motpartens advokat som er hovedbegrunnelsen for regelen. Dette er presisert flere ganger av disiplinærorganene, se f.eks. U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 401. I avgjørelsen i ADA-2001-D15 (Disiplinærnemnden) er dette uttrykt slik:

«Pkt. 5.3 er gitt for å beskytte klienten slik at han, etter å ha engasjert advokat for å ivareta sine interesser, ikke skal risikere å bli utsatt for ensidig og skjev påvirkning med hensyn til rettslig og faktisk argumentasjon. Enkelte klienter vil her være mer utsatt enn andre og dermed ha et større beskyttelsesbehov. Regelen er ikke gitt for å beskytte advokaten mot følelsen av å holdes utenfor.»

Når dette er sagt, må det legges til at et sidehensyn ved bestemmelsen er at man selvfølgelig heller ikke skal vanskeliggjøre sin kollegas forsvarlige arbeid med saken. Dette er kommet til uttrykk i «Explanatory Memorandum and Commentary on the CCBE Common Code of Conduct for Lawyers in the EC» (inntatt I Ringdal s. 58 flg.), hvor det er uttalt at bestemmelsen «is designed both to promote the smooth conduct of business between lawyers and to prevent any attempts to take advantage of the client of another lawyer.»

2) Man kan ikke omgå forbudet i pkt. 5.3 ved å sende kopi av det brev som sendes motparten til motpartens advokat, jfr. ADA-2001-43 (Oppland krets mfl.). Derimot vil en slik kopi til motpartens advokat som regel være et krav i de særtilfelle hvor advokaten er berettiget til å henvende seg direkte til motparten, jfr. U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1991) s. 157.

Det er lagt til grunn i disiplinærorganenes praksis at det også er i strid med forbudet i pkt. 5.3 å sende kopi av brev til motpartens advokat direkte til motparten, jfr. avgjørelsen i ADA-2002-D103 (Disiplinærnemnden). Dette er strengt, og etter omstendighetene må det kunne forsvares å sende kopi av den skriftlige henvendelsen direkte til motparten hvis dette er nødvendig for å hindre tidstap av hensyn til egen klients interesser.

En rekke disiplinærsaker gjelder henvendelser til motparten om innbetaling av beløp som motparten av retten er blitt dømt til å betale. Det er gjentatte ganger uttalt av disiplinærorganene at direkte henvendelse om dette før dommen er blitt rettskraftig, er i strid med pkt. 5.3 da oppdraget som prosessfullmektig som motpartens advokat har, må anses å vare til dommen er blitt rettskraftig, jfr. U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 125, U bind III (Hovedstyret 1982) s. 184, U bind IV (Disiplinærnemnden 1984) s. 9 og ADA-1997-D99 (Disiplinærnemnden). Om advokaten etter ankefristens utløp kan sende kravbrev direkte til motparten, vil kunne variere med omstendighetene. Er det grunn til å anta at advokaten fortsatt representerer motparten i de spørsmål saken gjelder, må henvendelsen rettes til motpartens advokat, jfr. U bind III (Buskerud krets 1982) s. 366 og ADA-2002-14 (Oppland krets mfl.). Varsler og begjæringer som etter loven skal sendes motparten, må selvfølgelig advokaten ha anledning til å adressere og sende til motparten, jfr. ADA-2001-37 (Bergen krets mfl.). I disse tilfellene bør imidlertid kopi av varselet eller begjæringen sendes motpartens advokat. Varsler som ikke er lovpålagt, må som hovedregel sendes motpartens advokat, jfr. ADA-2003-D97 (Disiplinærnemnden).

3) Det er ingen forutsetning etter pkt. 5.3 at advokaten opptrer på vegne av en klient, så lenge henvendelsen gjelder en sak hvor motparten er representert ved advokat. Forbudet i pkt. 5.3 gjelder således også når advokaten er selvprosederende, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 150. I avgjørelsen gjengitt i ADA-1998-D49 (Disiplinærnemnden) var oppdraget i ankeinstansen overtatt av en annen advokat. Det var likevel i strid med pkt. 5.5 at den tidligere advokat henvendte seg direkte til motparten. Er imidlertid motparten ikke lenger
part i saken, må advokaten kunne henvende seg direkte til vedkommende. Eksempel på en slik situasjon fremgår av avgjørelsen i ADA-2001-114 (Oslo krets). Her hadde klienten overdratt sitt krav mot forsikringsselskapet på rettshjelpdekning til advokaten, og forsikringsselskapets advokat kunne da ta direkte kontakt med advokatens tidligere klient for å få opplysninger i saken.

Forbudet i pkt. 5.3 gjelder også når det offentlige er motpart, jfr. ADA-2001-D15 (Disiplinærnemnden). Det betyr ikke at vedkommende etat ikke kan kontaktes i andre sammenhenger, herunder også for å få generelle opplysninger om forvaltningspraksis på et område selv om opplysningene vil kunne ha rettskildemessig betydning i den sak tvisten gjelder, se avgjørelsen i ADA-1998-D56 (Disiplinærnemnden).

4) Bestemmelsen håndheves strengt av disiplinærmyndighetene. Det fremgår da også av bestemmelsen selv at det bare er i helt spesielle tilfelle at advokaten kan ta direkte kontakt med motparten. For det første må det foreligge «sterke grunner», dvs. tungtveiende grunner, for en slik direkte henvendelse. Det vil være tilfelle hvis henvendelsen dreier seg om et spørsmål av stor viktighet for advokatens klient og henvendelsen ikke kan utstå til et senere tidspunkt.

5) For det annet kreves det at det ikke har vært mulig å få kontakt med motpartens advokat.
Dette kravet forutsetter at det har vært gjort alvorlige anstrengelser fra advokatens side for å oppnå kontakt.

At motparten aksepterer å snakke med advokaten om saken uten at egen advokat
er til stede, medfører ikke at advokatens opptreden ikke kommer i strid med pkt. 5.3. Dette gjelder også om motparten på forhånd har samtykket, f.eks. direkte til advokatens klient, i å snakke med eller delta på et møte hvor advokaten er til stede, jfr. U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 110.

Bestemmelsen gjelder ikke hvis motparten selv tar kontakt med advokaten. Advokaten må imidlertid i en slik situasjon vise tilbakeholdenhet og ikke selv ta initiativ til å drøfte spørsmål i saken som motpartens henvendelse ikke gjelder, og han bør snarest orientere motpartens advokat om henvendelsen og hva denne gjaldt, jfr. U bind VI (Oslo krets 1993) s. 502 og ADA-1998-D53 (Disiplinærnemnden).

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind I (Oslo krets 1970) s. 95
Kretsstyrets flertall fant det ikke godtgjort at den innklagede advokat var kjent med at fordring var levert til inkasso. Advokaten hadde derved ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å henvende seg direkte til kreditor. Mindretallet mente at advokaten ikke hadde utvist nødvendig aktsomhet da det var blitt varslet i brevs form om at kravet ville bli overlatt advokat til inkasso.

U bind II (Oslo krets 1976) s. 149
Den innklagede advokat representerte skadelidte i forbindelse med et erstatningskrav etter en bilulykke. Forsikringsselskapet var representert ved advokat. Skadelidtes advokat opptrådte i strid med god advokatskikk ved å ta telefonisk kontakt med en av direktørene i forsikringsselskapet for å få endret forsikringsselskapets standpunkt.

U bind II (Bergen krets mfl. 1979) s. 374
Debitor i en inkassosak kontaktet advokat, som fikk utvirket en avdragsordning etter avtale med kreditor. Forliksklage var da allerede uttatt av kreditor med bistand fra advokat. Debitors advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å underrette kreditors advokat om de forhandlinger han hadde ført og den avtale han hadde inngått med kreditor, straks han ble kjent med at denne var representert ved advokat.

U bind III (Bergen krets mfl. 1980) s. 69
Advokatfullmektig hadde som oppdrag å bistå med å få opphevet et vergemål. I brev til den umyndiggjorte tok han også opp spørsmålet vedrørende et dødsboskifte til tross for at den umyndiggjorte var representert ved egen advokat under skiftet. Kretsstyrets flertall fant at advokatfullmektigen hadde handlet i strid med god advokatskikk. Mindretallet var uenig, men mente at advokatfullmektigen ved ikke å varsle vedkommende advokat om sin henvendelse hadde opptrådt i strid med kravet til hensynsfull opptreden overfor kollega.

U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 125
En advokatfullmektig hadde henvendt seg direkte til motparten vedrørende inndrivelse av tilkjent saksomkostningsbeløp etter en lagmannsrettsdom. Henvendelsen skjedde ved at han om aftenen ringte hjem til motparten før ankefristens utløp. Forholdet ble ansett å være i strid med god advokatskikk. Uttalt at motparten måtte anses å være representert ved den advokat som har opptrådt som prosessfullmektig, så lenge saken ikke var rettskraftig avgjort.

U bind III (Hovedstyret 1982) s. 184
Spørsmål om advokaten for den vinnende part kunne henvende seg direkte til motparten med anmodning om oppgjør av idømt beløp før ankefristens utløp. Hovedstyret uttalte under henvisning til forbudet mot å kontakte motparten i de etiske regler at et oppdrag normalt må anses å vare til den sak man representerer klienten i, er rettskraftig avgjort.

U bind III (Buskerud krets 1982) s. 366
Det var ikke i strid med god advokatskikk at advokaten hadde fremsatt krav om betaling av saksomkostninger direkte overfor motparten etter at dom var rettskraftig.

U bind IV (Disiplinærnemnden 1984) s. 9
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ta ut konkursbegjæring uten på forhånd å ha henvendt seg til motpartens advokat. Kravet som begjæringen gjaldt, var pådømt i byretten, men dommen var ikke rettskraftig.

U bind IV (Trøndelag krets 1987) s. 427
I en separasjonssak hadde advokaten fulgt sin part til fellesboligen der den annen part
var, for å diskutere dennes fraflytting. Advokatens klient var bekymret for voldelig motstand og ønsket bl.a. av den grunn at advokaten var til stede. Kretsstyret uttalte at god skikk tilsa at advokaten i det minste hadde telefonert til motpartens advokat før han oppsøkte boligen. Motparten ringte imidlertid selv sin advokat og etter at han hadde snakket med advokaten, fortsatte telefonsamtalen mellom de to advokater. På denne bakgrunn fant kretsstyret at det ikke forelå noe brudd på Regler for god advokatskikk. Uttalt at formålet med bestemmelsen var oppnådd ved at vedkommende part fikk anledning til å konferere med sin advokat før han tok standpunkt i saken.

U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 110
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å avtale møte med motparten uten at dennes advokat var til stede. Selv om motparten hadde akseptert dette, burde advokaten ha sørget for utsettelse av møtet slik at forholdet kunne ha blitt avklart med motpartens advokat.

U bind V (Oslo krets 1989) s. 249
Det var i strid med god advokatskikk at en advokat tok direkte telefonkontakt med motparten, selv om han to ganger hadde forsøkt å ringe dennes advokat. Det ble fastslått at det ikke forelå opplysninger som tilsa at det var spesielt viktig eller avgjørende å få svar på dagen eller i løpet av et par dager.

U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 401
Fast ansatt advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å henvende seg direkte til en ansatt i konsernet vedrørende ansettelsesforholdet etter at den ansattes advokat hadde anmodet om at direkte kontakt ikke skulle tas. Advokaten ble ansett for å ha opptrådt som advokat for selskapet. Uttalt at bakgrunnen for forbudet i de etiske regler mot å kontakte motparten ikke er kollegial hensynsfullhet, med ønsket om å beskytte klienten.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1991) s. 157
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å sende telefaks direkte til motparten da det ble ansett å foreligge tilstrekkelig «sterke grunner» for dette. Advokaten hadde imidlertid overtrådt Regler for god advokatskikk ved ikke å sende kopi av telefaksen til motpartens advokat.

U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1993) s. 493
Advokaten hadde i forbindelse med ankesak mot et aksjeselskap tilskrevet styremedlemmene direkte om eventuelt styreansvar. Forholdet ble ikke ansett som stridende mot god advokatskikk da disse ikke var motparter i saken. Kopi av brevet var sendt selskapets advokat, noe som fremgikk av brevet til styremedlemmene.

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 502
Motparten hadde selv tatt kontakt med advokaten, som umiddelbart bekreftet samtalen skriftlig med kopi til motpartens advokat. Advokaten hadde handlet i samsvar med Regler for god advokatskikk.

U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1994) s. 112
Advokaten hadde tilskrevet motparten direkte med anmodning om innbetaling av saksomkostninger idømt av byretten. Som følge av dette betalte motparten saksomkostningene. Ankefristen var ikke utløpt, og dommen ble påanket. Ingen av partene ble tilkjent saksomkostninger, heller ikke for byretten. Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk. Uttalt at det vesentligste hensyn bak bestemmelsen i pkt. 5.3 er å sikre at interessene til den annen advokats klient blir ivaretatt på beste måte. Innbetalingen av saksomkostningene ville ikke ha funnet sted hvis advokaten hadde opptrådt i samsvar med pkt. 5.3.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 150
Advokaten hadde sendt kopi av sitt eget tilsvar direkte til motparten. Advokaten var selvprosederende i en sak hvor han var blitt saksøkt som følge av handlinger foretatt i forbindelse med sin advokatvirksomhet. Uttalt at advokaten også i denne situasjonen må opptre i samsvar med de etiske regler.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1995-7 (Østfold og Follo krets mfl.)
I strid med god advokatskikk å sende telefaks direkte til motparten. Advokaten ble ikke hørt med at motparten hadde bedt om at henvendelser skulle bli sendt til ham, da dette var uttalt før motparten hadde engasjert advokat i saken. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.)

ADA-1997-D99 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.3 ved å kontakte motparten direkte med krav om oppgjør for tilkjente saksomkostninger før ankefristens utløp.

ADA-1998-D56 (Disiplinærnemnden)
I en skattesak mot Staten ved fylkesskattekontoret hadde skatteyters advokat henvendt seg direkte til Skattedirektoratet for avklaring av et rettsspørsmål. Nemnden uttalte at det ikke i enhver sak reist mot det offentlige kan være fritt frem for saksøkers prosessfullmektig å henvende seg direkte til ulike etater. Advokaten må imidlertid fritt kunne gjøre bruk av tilgjengelige rettskilder uten at dette må klareres eller gå gjennom motpartens prosessfullmektig. Innenfor skatteretten er ligningspraksis av stor rettskildemessig betydning, og dette må enhver advokat kunne benytte seg av. Forutsetningen må være at det er selve rettsregelen som søkes avklart og ikke rettsanvendelsen på et konkret faktum i saken.

ADA-1998-D49 (Disiplinærnemnden)
Selv om oppdraget i ankeinstansen var overtatt av en annen advokat, var det i strid med god advokatskikk at den tidligere advokat i saken henvendte seg direkte til motparten.

ADA-1998-D53 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde ikke opptrådt i strid med god advokatskikk ved å delta i møte som partene selv hadde tatt initiativ til. Motparten hadde selv tatt initiativ til forliksdrøftelsene og hadde uten forbehold akseptert å møte den annen part på advokatens kontor uten å protestere mot at advokaten var til stede. Uttalt at pkt. 5.3 først og fremst tar sikte på å forhindre at advokaten selv tar initiativet og henvender seg direkte til motparten utenom dennes advokat.

ADA-2001-D15 (Disiplinærnemnden)
Det ble ansett å være i strid med god advokatskikk at advokaten hadde sendt brev direkte til Oslo havnevesen i en tvist hvor kommuneadvokaten var engasjert på vegne av kommunen. At partene hadde hatt direkte kontakt seg imellom og at havnevesenet hadde vært aktiv i forliksforhandlinger hvor både toppledelse, styre og egen juridisk rådgiver hadde vært involvert, kunne ikke føre til et annet resultat, men ble tillagt vekt ved vurderingen av reaksjonsform.

ADA-2001-D80 (Disiplinærnemnden)
Motparten var et aksjeselskap. Få dager før hovedforhandlingen sendte advokaten brev til styret i aksjeselskapet v/styrets leder og varslet om at styreansvar ville bli gjort gjeldende mot styremedlemmene dersom selskapet ikke hadde midler til å dekke idømte saksomkostninger i den forestående sak. Dette ble ansett for å være i strid med pkt. 5.3 da brevet måtte anses å være sendt til motparten. At brevet gjaldt styremedlemmenes personlige ansvar, var ikke avgjørende da henvendelsen var rettet til styret, som i egenskap av selskapets øverste styringsorgan måtte likestilles med selskapet selv. Saken skilte seg derfor fra klagesaken gjengitt i U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1993) s. 493.

ADA-2000-56 (Oslo krets)
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å tilskrive motparten direkte med krav om innbetaling av idømte saksomkostninger. Ankefristen var ikke utløpt, og motparten var representert ved advokat i saken.

ADA-2001-D110 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde handlet i strid med god advokatskikk ved å tilskrive motparten direkte. Advokaten var blitt gjort kjent med at motparten hadde overlatt den videre behandling av saken til sin ansvarsassurandør og at dette ble ivaretatt av ansvarsassurandørens advokat. Motparten var således representert ved advokat.

ADA-2002-D103 (Disiplinærnemnden)
Advokaten hadde sendt kopi av brev til motpartens advokat direkte til motparten. Disiplinærnemnden uttalte at dette måtte anses som en direkte henvendelse til motparten og
at advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk da verken tidsfaktoren eller andre omstendigheter tilsa at det forelå «sterke grunner» for en slik direkte henvendelse.

ADA-2001-37 (Bergen krets mfl.)
Varsel om tvangsfravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 ble sendt direkte til motparten. Dette var ikke i strid med pkt. 5.3 da det fulgte av loven at varselet skulle sendes direkte til saksøkte. Det ble heller ikke ansett å være i strid med god advokatskikk at kopi av varselet ikke ble sendt advokaten, men uttalt at dette med fordel kunne ha vært gjort.

ADA-2001-114 (Oslo krets)
Klienten hadde overdratt sitt krav mot forsikringsselskapet på dekning av saksomkostninger under rettshjelpforsikringen til sin advokat. Vedkommende var deretter ikke lenger part i saken og kunne kontaktes direkte av forsikringsselskapets advokat. Utvalget uttalte at heller ikke Regler for god advokatskikk pkt. 4.6 kom til anvendelse i dette tilfelle.

ADA-2002-14 (Oppland krets mfl.)
Etter omstendighetene var det i strid med god advokatskikk å sende brev om innbetaling av saksomkostninger direkte til motparten. Brevet ble sendt etter ankefristens utløp. Uttalt at i det minste burde kopi av brevet ha vært sendt til motpartens advokat. Betalingskrav med varsel om begjæring om utlegg var tidligere sendt motparten direkte. Dette var ikke i strid med god advokatskikk.

ADA-2001-43 (Oppland krets mfl.)
Advokatfullmektig hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å sende brev direkte til motpartene mens saken fortsatt verserte for domstolene. Det var ikke noe i den konkrete situasjonen som nødvendiggjorde den direkte henvendelsen. Det forhold at motpartenes advokat også ble tilsendt et eksemplar av brevet, kunne ikke føre til noe annet resultat.

ADA-2003-D35 (Disiplinærnemnden)
Advokaten sendte brev direkte til motparten med varsel om tvangsfullbyrdelse dersom samværsrett ikke ble respektert. Varselet ble sendt under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 med kopi til motpartens advokat. Disiplinærnemnden kom under tvil til at advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.3 ved å sende varselet direkte til motparten. Det ble tillagt vekt at varselet ikke var påkrevd etter loven da det dreide seg om tvangsmulkt etter barneloven § 48 og at man kunne ha gått direkte til tvangsfullbyrdelse uten varsel. Varselet som ble sendt til motparten, var en konkret faktaopplysning om at tvangsfullbyrdelse ville bli krevd hvis samværsretten ikke ble respektert, og et slikt varsel måtte sendes til motpartens advokat. Det forelå heller ikke andre særlige forhold i saken som gjorde det påkrevd for advokaten å sende varsel direkte til motparten.

ADA-2003-D97 (Disiplinærnemnden)
Advokaten tok direkte telefonkontakt med motparten lørdag 21. desember om gjennomføring av avtalt samværsordning i julen. Advokaten hadde ikke oppnådd kontakt med motpartens advokat over telefon. Advokaten hadde også sendt telefaks til motpartens advokat 18. desember og bedt om tilbakemelding innen 21. desember vedrørende samværet. Disiplinærnemnden kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk da det forelå en tvangssituasjon, hvor det var et sterkt behov for avklaring om muligheten for gjennomføring av samværsretten. I den forbindelse ble det også lagt vekt på at motparten meget enkelt kunne ha tilkjennegitt sitt standpunkt etter å ha mottatt advokatens telefaks av 18. desember.

ADA-2003-31 (Oslo krets)
Advokaten hadde sendt brev direkte til motparten om gjennomføring av en samværsordning med varsel om rettslige skritt hvis ordningen ikke ble etterlevd. Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.3. At motpartens advokat tidligere hadde gitt uttrykk for som sin mening at det måtte være opp til partene selv å ordne de praktiske forhold i forbindelse med samværet, ga ikke innklagede advokat grunn til å tro at motpartens advokat ikke ville bistå hvis konflikt skulle oppstå i forbindelse med gjennomføringen av samværet.

ADA-2004-36 (Møre- og Romsdal og Trøndelag kretser)
Advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 5.3 ved å henvende seg direkte til motparten på tross av at denne var representert ved advokat. Det stilles særlige strenge krav til advokaters aktsomhet når henvendelsen gjelder sluttføring av en avtale.

ADA-2005-D47 (Disiplinærnemnden)
Ikke i strid med Regler for god advokatskikk at advokaten kontaktet motparten direkte i et spørsmål der vedkommende ikke var representert ved advokat. Ved ivaretakelse av egen klients interesser må advokaten innrømmes vide rammer i vurderingen av hvordan denne best kan bistå sin klient. Det forelå ikke brudd på Regler for god advokatskikk pkt 1.2.

ADA-2006-D149 (Disiplinærnemnden)
Disiplinærnemnden kom i motsetning til disiplinærutvalget til at advokaten ikke hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 5.3. At advokaten hadde sendt en e-post direkte til motparten rammes i utgangspunktet av Regler for god advokatskikk pkt. 5.3. Advokaten hadde i dette tilfelle ikke foranledning til å tro at motparten var representert ved advokat og han hadde således ikke brutt Regler for god advokatskikk pkt. 5.3.

ADA-2007-D101 (Disiplinærnemnden)
Det hadde vært omfattende direkte kontakt partene imellom selv om begge parter hadde benyttet advokat for juridisk rådgivning. Disiplinærnemnden la til grunn at begge parter var kjent med at den andre var bistått av advokat, men at dette ikke i dette tilfellet var tilstrekkelig til å si at vedkommende var representert av advokat. Advokaten hadde derfor ikke handlet i strid med Regler for god advokatskikk ved å henvende seg til motparten.

ADA-2007-D111 (Disiplinærnemnden)
Advokaten opptrådte ikke i strid med Regler for god advokatskikk ved å ta direkte kontakt med motparten etter saken var avsluttet.

ADA-2007-27 (Hordaland og Sogn- og Fjordane krets)
Disiplinærutvalget kom til at advokaten hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 5.3 ved å ta direkte kontakt med motparten når han måtte legge til grunn at denne var representert ved advokat.

5.4 Tvist mellom advokater 1)
Hvis en advokat finner at en kollega har handlet i strid med Regler for god advokatskikk, skal han gjøre kollegaen oppmerksom 2) på dette. Kritikk av kollegers arbeid må være saklig og korrekt 3). Tvister mellom advokater 4) av yrkesmessig 5) karakter bør søkes løst i minnelighet 6). Rettssak om forhold som nevnt ovenfor mot utenlandsk kollega bør ikke innledes før de respektive advokatorganisasjonene er blitt orientert og har hatt mulighet for å bidra til en løsning av tvisten 7).

1) Pkt. 5.4 ble innført i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Bestemmelsen ble noe endret og utvidet ved revisjonen i 2001, jfr. nedenfor. Den tilsvarende bestemmelse i CCBEs regler (pkt 5.9) omhandler tvist mellom advokater i forskjellige medlemsland, men er ellers ganske lik.

Bestemmelsen dekker flere uensartede forhold. Hvert punktum inneholder en egen regel. Det som er felles, er at de alle gjelder konflikter i forhold til advokater.

2) Bestemmelsen i første punktum kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Det følger av bestemmelsen at en kollega skal varsles om opptreden i strid med god advokatskikk før saken bringes inn for disiplinærmyndighetene.

Formålet med regelen er dels å gi den advokat det gjelder, mulighet til å reagere eller rette opp feil i situasjoner hvor dette lar seg gjøre og dels å skape grunnlag for løsninger i minnelighet, slik at klagebehandling unngås.

Plikten til å varsle en kollega om opptreden i strid med god advokatskikk følger også av kravet til hensynsfull opptreden i pkt. 5.1. Med utgangspunkt i denne bestemmelsen har disiplinærmyndighetene også uttalt at det vil være i strid med god advokatskikk å unnlate å varsle en kollega om krav om personlig ansvar før dette fremsettes, jfr. kommentaren til pkt. 5.1 note 3.

3) Bestemmelsen var også inntatt i de etiske regler slik disse lød før revisjonen i 1991 (daværende § 19). Ved revisjonen i 1991 ble ordet «nøktern» erstattet av «korrekt» uten at dette kan sies å representere noen realitetsendring. Ordlyden er nå i samsvar med den tilsvarende formulering i Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

Bestemmelsen har sammenheng med og er et utslag av kravet til hensynsfull opptreden i pkt. 5.1. Overtredelse av pkt. 5.4 annet punktum vil derfor også normalt innebære en overtredelse av pkt. 5.1, og i disiplinærorganenes avgjørelser vises det ofte til begge bestemmelser.

Når det gjelder grensene for advokatens ytringsfrihet i forhold til kolleger, vises det til kommentaren til pkt. 5.1 note 4) og 5) hvor dette er nærmere omhandlet. Som det fremgår, vil det ved vurderingen av om kritikken er saklig og korrekt, være et viktig moment om den uttrykksform som er benyttet, har vært nødvendig for å ivareta klientens interesser eller å belyse faktiske eller rettslige spørsmål i saken, jfr. U bind IV (Oslo krets 1987) s. 409, U bind IV (Oslo krets 1987) s. 487, U bind V (Oppland krets mfl. 1989) s. 240 og ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden). Som det er redegjort for, er det også et moment av betydning hvordan uttalelsen har fremkommet og hvem som er blitt gjort kjent med den, jfr. nærmere om praksis under kommentaren til pkt. 5.1.

4) Bestemmelsen gjelder tvister mellom advokater og ikke hvor advokater opptrer på vegne av en klient. Det er det formelle partsforhold som er avgjørende, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 238.

5) Presiseringen «av yrkesmessig karakter» ble tatt inn i bestemmelsen ved revisjonen i 2001 etter mønster av den tilsvarende bestemmelse i CCBE-reglenes pkt. 5.9. En tvist av yrkesmessig karakter kan f.eks. være uenighet ved oppløsning av et advokatfellesskap.

Regelen kommer også til anvendelse hvor tvisten gjelder spørsmål om opptreden i strid med god advokatskikk. Også slike tvister bør forsøkes løst i minnelighet, slik at disiplinærbehandling unngås.

6) Også under en pågående klagebehandling har advokatene plikt til å bidra til å finne en minnelig løsning hvis forholdene ligger til rette for dette, jfr. U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1993) s. 493.

7) Regelen, som har nær sammenheng med bestemmelsen i tredje punktum, kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. Regelen er i samsvar med regelen i pkt. 5.9.3 i CCBE Code of Conduct.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Nordre Nordland krets 1977) s. 276
Advokaten hadde i brev kritisert motpartens advokat for ikke å ha «... foretatt en realistisk vurdering av tvistegjenstanden…». Kretsstyret fant ikke at denne uttalelse var i strid med god advokatskikk da den ikke var fremsatt på en slik måte at den var egnet til å støte advokaten.

U bind II (Bergen krets mfl. 1979) s. 384
Advokaten ble ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk da den form og de uttrykk han hadde anvendt i brev, ikke var saklige og nøkterne.

U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 54
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1.

U bind III (Oslo krets 1983) s. 464
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved sine uttalelser om en kollega i brevs form. Ett av brevene var til kollegaen, et annet til Oslo prisnemnd, som ikke var part i saken. Uttalt at det overfor en utenforstående offentlig etat er spesielt viktig at kritikk av en kollega gis en saklig og nøktern form.

U bind IV (Oslo krets 1987) s. 409
Advokaten hadde handlet i strid med god advokatskikk ved i stevning til retten å ha karakterisert saksøkte advokats tidligere disposisjoner i saken som «åpenbar vannvittig ». Bemerket at karakteristikken var usakelig og uegnet til belysning av saken.

U bind IV (Oslo krets 1987) s. 487
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved omtale av kollegas opptreden i brev til aksjonærene i et borettslag hvor kollegaen hadde vært forretningsfører. Det var ikke grunnlag for å karakterisere kollegaens oppførsel som uhørt, smakløs og uetisk. Det var heller ikke nødvendig å ta i bruk slike utrykk for å ivareta klientens interesser.

U bind V (Oppland krets mfl. 1989) s. 240
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha karakterisert kollegas uttalelser som «hyklerisk». Ordbruken var unødvendig ut fra klientens interesser og innebar ikke saklig og nøktern kritikk av kollegas arbeid.

U bind V (Bergen krets mfl. 1989) s. 253
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved i brev å ha kritisert kollegas rådgivning og ved å påstå at han egget til strid. Påpekt at kritikk av kollegers saksbehandling skal være saklig og nøktern.

U bind V (Møre og Romsdal krets 1990) s. 458
Advokaten ble meddelt irettesettelse for under en befaring å ha brukt utrykket «juridisk prostitusjon» i forbindelse med at det var forskjell mellom motpartens tidligere utsagn og uttalelse under befaringen.

U bind VI (Bergen krets mfl. 1992) s. 267
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.1 og 5.4 ved i anketilsvar å ha karakterisert kollegas protest mot innlevert omkostningsoppgave, ved uttalelser om kollegaens omkostningsoppgave og ved å påstå at kollegaens beskrivelse av advokatens utførte arbeid var ukorrekt og mot bedre vitende. Det ble særlig bemerket at uttalelsene var fremkommet i prosesskrift, slik at partene på begge sider nødvendigvis måtte bli kjent med omtalen.

U bind VI (Oslo krets 1992) s. 390
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.4 ved sin uttrykksform i skriftlig redegjørelse om felleseieskifte, hvor motpartens advokats behandling av saken ble omtalt. Utvalget tok ikke stilling til de tvistepunkter som forelå i felleseieskiftet, men fant at advokatens form verken var saklig eller nøktern. Det ble spesielt bemerket at selv om flere av uttalelsene var upresise eller uklare, var noen av dem insinuante overfor klagerens integritet på en slik måte at de iallfall samlet representerte et brudd på reglene om forholdet mellom kolleger. (Også referert under Regler for god adokatskikk pkt. 4.1.)

U bind VI (Aust Agder krets mfl. 1993) s. 493
Klagende advokat hadde ikke overholdt regelen i pkt. 5.4 første punktum om å varsle innklagede advokat før det ble fremsatt klage til disiplinærutvalget. Han hadde heller ikke under utvalgets behandling bidratt til en minnelig løsning til tross for at utvalgets formann hadde oppfordret til dette, jfr. pkt. 5.4 tredje punktum. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.3.)

U bind VI (Oslo krets 1993) s. 667
Uttalelse fra advokat som representerte arbeidsgiver, til pressen om forhandlingene vedrørende en tidligere leders krav på bl.a. etterlønn ble ikke funnet i strid med god advokatskikk. Motpartens advokat opptrådte i strid med pkt. 5.1 og 5.4 ved å oversende til pressen sitt brev der det bl.a. var uttalt at advokaten ved ovennevnte avisintervju hadde uttalt seg mot bedre vitende. Ut fra de foreliggende opplysninger anså utvalget det som åpenbart at advokaten ikke hadde dekning for sin anførsel om at uttalelsen var gitt mot bedre vitende.

U bind VII (Oslo krets 1994) s. 212
I forbindelse med behandlingen av en gjenopptakelsesbegjæring i en straffesak uttalte domfeltes advokat følgende i et avisintervju: «Enten er statsadvokaten en særlig dårlig jurist, eller så rir han et rent prestisjeløp, ene og alene opptatt av å forsvare påtalemyndighetens ære». Gjenopptakelsen av straffesaken var omfattet av stor medieinteresse, og utvalget fant det forenelig med god advokatskikk at advokaten avga en uttalelse til pressen om sitt syn på gjenopptakelsessaken. Advokaten hadde derimot opptrådt i strid med de etiske reglers pkt. 5.1 og 5.4 når det gjaldt den form uttalelsen hadde fått. Uttalt at den negative personkarakteristikken om en kollega også var egnet til å skade standens og yrkets anseelse. Den innklagede advokat hadde beklaget den personlige form uttalelsen hadde fått, men fastholdt sin rett til å uttale sitt syn på påtalemyndighetens motiver. Disiplinærutvalget var ikke enig og uttalte som sin prinsipielle oppfatning at en advokat bør avholde seg fra uttalelser om en kollegas motiver for sine standpunkter.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 238
Pkt. 5.4 tredje punktum var ikke overtrådt da klagesaken i utgangspunktet gjaldt et selskaps klage mot to advokater, slik at det formelt ikke forelå en tvist mellom advokater. Nemnda uttalte at det reelt sett var meget som tydet på at det var advokatene tilknyttet selskapet, som stod bak tvisten og ikke selskapet selv, slik at det hadde vært i samsvar med reglenes formål at tvisten hadde blitt søkt løst i minnelighet. Nemnda beklaget at dette ikke var gjort. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4.)

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 252
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.1 og 5.4 ved i prosessvarsel å ha uttalt at hans kollega hadde uttalt seg mot bedre vitende. (Også referert under pkt. 5.5.)

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1. I samme sak ble klagende advokat funnet å ha opptrådt i strid med pkt. 1.3 og 5.1 ved å benytte uttrykk som «grovt taushetsbrudd», «tillitsbrudd» og at innklagede advokat «ikke er til å stole på i slike sammenhenger» i prosesskrift til retten. Påpekt at tema i disiplinærsaken ikke hadde noen rettslig betydning i tvisten for retten.

ADA-2001-2 (Aust-Agder krets mfl.)
En advokat hadde på vegne av sin klient saksøkt både motparten og motpartens advokat vedrørende krav på utbetaling av klientmidler. Det var ikke i strid med første punktum i pkt. 5.4 at advokaten ikke hadde varslet sin kollega på forhånd da det ved stevningen ikke på noe punkt var hevdet at saksøkte hadde brutt Regler for god advokatskikk. Ut fra det foreliggende saksforhold ble det heller ikke konstatert at det forelå brudd på regelen i tredje punktum i pkt. 5.4. Advokaten hadde heller ikke opptrådt i strid med pkt. 5.5 da disiplinærutvalget ikke kunne se at advokaten gjennom sitt søksmål hadde tatt sikte på å legge noe ekstra press på sin kollega for at denne skulle frigi klientmidlene mot egen klients interesser og anvisninger. Ut fra de opplysninger som forelå i saken, hadde advokaten etter utvalgets oppfatning et selvstendig grunnlag å anføre i søksmålet mot motpartens advokat.

ADA-2001-43 (Oppland krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1.

ADA-2005-D96 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.1.

ADA-2006-D26 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

5.5 Utilbørlig påvirkning 1)
En advokat må ikke reise spørsmål 2) om ansvar 3) for en kollega, for derved å søke å influere 4) på hans forsvarlige ivaretakelse 5) av en klients tarv.

1) Bestemmelsen, som har lang tradisjon i våre etiske regler, ble videreført ved revisjonen i 1991. Noen tilsvarende regel finnes ikke i CCBE Code of Conduct.

2) Formålet med forbudet i pkt. 5.5 er ikke å frita advokatene for det normale ansvar for råd og handlinger på vegne av klientene, herunder også ansvaret overfor motparten. Poenget er at en advokat ikke skal søke å påvirke en annen kollegas rådgivning ved å true med eller vise til det personlige ansvar som advokaten har. Regelen har sammenheng med prinsippet om advokatens uavhengighet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1. Advokaten skal gi råd til sin klient ubundet av utenforliggende hensyn og pkt. 5.5 bidrar til å sikre at advokaten har denne uavhengighet.

3) Spørsmål om ansvar for en kollega vil regelmessig dreie seg om erstatningsansvar. Men bestemmelsen er selvfølgelig også anvendelig hvis det dreier seg om straffansvar, f.eks. trussel om politianmeldelse. Særlig praktisk er varsel om at rettergangsbot vil bli begjært ilagt, se ADA-1997-D99 (Disiplinærnemnden). Ordlyden i pkt. 5.5 («ansvar for en kollega») er lite dekkende i forhold til reaksjoner besluttet av disiplinærorganene i klagesaker, jfr. domstolloven § 227 tredje ledd. Prinsippet i pkt. 5.5 bør imidlertid også komme til anvendelse når det gjelder klage til disiplinærorganene da det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 150.

4) Forbudet i pkt. 5.5 er begrenset til de tilfelle hvor trusselen om ansvar tar sikte på å påvirke (influere) advokatens opptreden på vegne av klienten. Hvor hensikten med trusselen er en annen, f.eks. å varsle advokaten om eventuelle følger av en handling, foreligger det ingen overtredelse av pkt. 5.5, jfr. ADA-1998-D17 (Disiplinærnemnden). Hensikten med trusselen må være å påvirke den annen advokats råd eller handlinger på vegne av klienten, jfr. ADA-1997-D99 (Disiplinærnemnden) og Wilhelmsen og Woxholth s. 79. Trusselen om ansvar overfor advokat som selv er part i saken, medfører således heller ikke noen overtredelse av pkt. 5.5, jfr. U bind II (Oslo krets 1979) s. 454.

5) Det er imidlertid bare i de tilfelle hvor man forsøker å påvirke kollegaens «forsvarlige ivaretakelse» av klientens interesser at pkt. 5.5 kan påberopes. Er den opptreden som det protesteres mot, så vidt ubegrunnet at den ikke kan anses som forsvarlig ivaretakelse av klientens interesser, foreligger ingen overtredelse av pkt. 5.5. Her kan det oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål, hvor det må foretas en avveining av både egen klients og motpartens klients interesser. Et moment vil det være om advokaten har andre alternativer for å få stanset en
uønsket handling enn å true med ansvar for advokaten, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 252. Et illustrerende eksempel på de vanskelige grensespørsmål man her kan stå overfor, er avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 471.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind II (Oslo krets 1977) s. 228
Advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha truet kollega med å nedlegge påstand om bot for unødig trette, samt ved å uttale at kollegaen nektet å bøye seg for rettskraftig avgjørelse. Uttalt at en advokat bør utvise atskillig forsiktighet med å true en annen advokat, som ivaretar sin klients interesser, med bot for unødig trette. Slik trussel kan dessuten være egnet til å påvirke den truede advokats ivaretakelse av sin klients interesse. Det var videre i strid med god advokatskikk å tillegge motpartens prosessfullmektig erkjennelser og utsagn som han måtte forstå ikke var riktige.

U bind II (Oslo krets 1979) s. 454
Uttalt at forbudet i de etiske regler mot å reise spørsmål om ansvar overfor en kollega, ikke kommer til anvendelse overfor en kollega som er saksøkt som part.

U bind III (Disiplinærnemnden 1980) s. 13
Advokaten hadde av selskapets kontorsjef fått salgsoppdrag vedrørende en eiendom. Senere fikk en kollega det samme oppdrag av selskapets direktør samtidig med at det ble uttrykkelig bekreftet overfor denne at oppdraget ikke var gitt andre. Advokaten som hadde fått oppdraget av kontorsjefen, opptrådte i strid med god advokatskikk ved å ta forbehold om å kreve erstatning overfor kollegaen som fikk oppdraget av direktøren og som gjennomførte salget.

U bind III (Oslo krets 1981) s. 112
Den innklagede advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å bebude erstatningssøksmål mot motpartens advokat dersom denne anmeldte den innklagede advokats klient til påtalemyndigheten.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 150
Advokaten hadde uberettiget foretatt rettelser i et skjøte, noe som han senere ble saksøkt for. Advokaten gjorde gjeldende at motpartens advokat hadde overtrådt Regler for god advokatskikk pkt. 5.5 ved i brev å varsle om at hans klient ville kreve dekket utgiftene for å få skjøtet rettet og at det ville bli vurdert å reise disiplinærsak mot ham. Det forelå ikke noen overtredelse av pkt. 5.5 da nemnda ikke kunne se at advokaten ved å varsle om at erstatnings-og disiplinærsak ville bli reist, forsøkte å påvirke den annen parts advokat til å handle annerledes enn han fant det riktig for sin klient.

U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 252
Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.5 ved at han lot forkynne prosessvarsel for kollega med varsel om at det kunne bli aktuelt å gjøre ham personlig ansvarlig for saksomkostninger i rettssaken. Advokaten hadde begrunnet prosessvarselet med at det var nødvendig for å få stoppet «den uforsvarlige vidløftiggjøring av saken» som kollegaen selv sto for. Advokaten ble ikke hørt med at han med prosessvarselet ikke hadde søkt å påvirke den annen advokats forsvarlige ivaretakelse av klientens tarv. Uttalt at bevisførselen under saksforberedelsen i en rettssak har som formål å støtte opp om det krav advokaten har fremmet på vegne av sin klient og at vedkommende advokat selv må vurdere hvilke bevis som skal føres og på hvilken måte det skal skje. Påpekt at advokaten kunne ha benyttet vanlige prosessuelle virkemidler for å begrense den angivelige vidløftiggjøringen. (Også referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.)

U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 471
Nemndas flertall kom under tvil til at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med pkt. 5.5 ved å foreholde en kollega mulig økonomisk ansvar ved å fastholde at et bevisopptak skulle gjennomføres. Flertallet la vekt på det tilspissede forhold som var oppstått mellom advokatene og at advokaten hadde påpekt at gjennomføringen av bevisopptaket ville medføre kostnader og et betydelig arbeid «som synes for meg helt fånyttes og meningsløst». Uttalt at skulle advokatens oppfatning være riktig, måtte det være adgang til å påpeke at kollegaen ville kunne bli økonomisk ansvarlig for medvirkning til gjennomføring av et slikt rettergangsskritt. Mindretallet påpekte at hensikten med å reise spørsmål om økonomisk ansvar var å søke å påvirke kollegaen til å frafalle bevisopptaket og at det i saken ikke kunne anses å være godtgjort at begjæringen om bevisopptaket var så uforstandig at det ikke kunne anses som forsvarlig ivaretakelse av klientens
interesser.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-25 (Oppland krets mfl.)
Det var ikke i strid med god advokatskikk å bistå i forbindelse med søksmål mot advokat med krav om erstatning fordi advokatens parter ikke kunne dekke idømte saksomkostninger. Uttalt at de etiske regler ikke inneholder noen bestemmelser som direkte omtaler den foreliggende situasjonen. Pkt. 5.5, som gjelder spørsmålet om ansvar i forbindelse med en pågående sak, og de hensyn som der søkes ivaretatt, er av en annen karakter enn det som var aktuelt i det foreliggende tilfelle. Spørsmålet om man bør ha en regel som avskjærer erstatningskrav mot advokater i den situasjon hvor en advokat reiser søksmål på vegne av en økonomisk svak klient, er en rettspolitisk problemstilling som det ligger utenfor disiplinærmyndighetenes kompetanse å ta stilling til.

ADA-1997-D99(Disiplinærnemnden)
Ikke enhver påpekning av at krav om rettergangsbot vil bli fremmet, vil være i strid med pkt. 5.5, men her var varsel om at begjæring om rettergangsbot ville bli fremsatt, gjort i den hensikt å påvirke beslutning om anke og derfor i strid med god advokatskikk.

ADA-1998-D17 (Disiplinærnemnden)
En advokat som ba om at en annen advokats beskyldninger ble trukket tilbake, og meddelte at hans klienter ville ta rettslige skritt om dette ikke skjedde, hadde ikke opptrådt i strid med pkt. 5.5. Meddelelsen skjedde ikke i den hensikt å påvirke den annen advokats ivaretakelse av sin klients interesse.

ADA-2001-2 (Aust-Agder krets mfl.)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 5.4.

ADA-2007-D100 (Disiplinærnemnden)
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

5.6 Opplæring 1)
For å opprettholde og styrke advokatstandens faglige og etiske standard plikter en advokat å sørge for at hans ansatte 2) medhjelpere får nødvendig opplæring og utviklingsmuligheter.

1) Bestemmelsen ble tatt inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. CCBE Code of Conduct har ingen tilsvarende bestemmelse, men har i pkt. 5.8 en oppfordring om opplæring av unge advokater fra andre medlemsland.

2) Bestemmelsen gjelder alle ansatte, ikke bare de juridiske medhjelperne. Regelen kunne med fordel også ha inkludert advokatens egen etterutdanning, jfr. kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 note 3 om plikten til å holde seg faglig à jour.

5.7 Fullmektig 1)
Mellom advokat og fullmektig uten egen advokatbevilling 2) skal det være et reelt ansettelsesforhold 3). Fullmektigen skal arbeide på prinsipalens kontor 4).
Det skal foreligge et skriftlig kontraktsforhold 5) hvor fullmektigen bl.a. sikres en fast rimelig avlønning 6). Prinsipalen må føre tilsyn med fullmektigens virksomhet, og sørge for at han får en forsvarlig veiledning 7) i sitt arbeid.

1) Bestemmelsen kom inn i de etiske regler i 1987 etter initiativ fra Juristforbundets advokatfullmektiggruppe. Hensikten var å få ryddigere forhold i ansettelses- og lønnsvilkårene mellom advokat og fullmektig, samt å understreke prinsipalens veilednings- og tilsynsplikt. Bestemmelsen ble videreført i uendret form ved revisjonen i 1991. CCBE Code of Conduct har ingen tilsvarende bestemmelse.

2) Pkt 5.7 gjelder fullmektig uten advokatbevilling. Det vil altså si at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse overfor ansatte advokater med egen advokatbevilling, selv om vedkommende er autorisert som fullmektig hos en prinsipal og således ikke stiller egen sikkerhet overfor Tilsynsrådet, jfr. kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt 3.6 note 3.

3) Det er fastsatt i pkt. 5.7. første punktum at det må foreligge et «reelt ansettelsesforhold» mellom advokaten og fullmektigen. Dette medfører at fullmektigen verken kan drive egen næring som advokatfullmektig eller utføre sin advokatvirksomhet i et annet ansettelsesforhold. Som regel vil prinsipalen også være fullmektigens arbeidsgiver. Det formelle ansettelsesforholdet er imidlertid ikke avgjørende. I foretak med egne juridiske avdelinger, vil som regel både advokaten og fullmektigen være ansatt i selskapet og således ha den samme arbeidsgiver. I forhold til pkt. 5.7 er det avgjørende at den stilling som fullmektigen har, er underlagt advokaten, noe som forutsetter at de begge arbeider i samme avdeling i den organisasjonsstruktur foretaket har.

4) Advokatfullmektigen skal utføre sitt arbeid under prinsipalens kontroll og instruksjon. Det er derfor fastsatt i annet punktum at fullmektigen skal arbeide på prinsipalens kontor. Skal reelt tilsyn være mulig, må bestemmelsen i annet punktum forstås slik at fullmektigen og prinsipalen må ha det samme fysiske arbeidssted. Prinsipalen kan således ikke la sin fullmektig forestå driften av et avdelingskontor.

5) At det skal foreligge et skriftlig kontraktsforhold mellom prinsipalen og fullmektigen, følger også av den alminnelige regel i arbeidsmiljøloven (lov av 17. juni 2005 nr. 62 § 14-5). Ansettelseskontrakten må selvfølgelig være i samsvar med lovgivningens krav og de advokatetiske regler. Advokatforeningen har utarbeidet en standardkontrakt for advokatfullmektiger som anbefales brukt.

6) Det er fastsatt i pkt. 5.7 tredje punktum at fullmektigen skal sikres en «fast, rimelig avlønning». Dette innebærer bl.a. at det ikke kan avtales at fullmektigen skal være avhengig av å tjene inn sin egen lønn. Noe forbud mot prosentavlønning kan ikke utledes av bestemmelsen, så fremt fullmektigen er garantert en viss minstelønn. I en utrykt dom fra Bergen byrett av 05.02.2001 (sak nr. 00- 0205 A/03), som gjaldt en arbeidsrettssak mellom en advokatfullmektig og dennes tidligere prinsipal, la retten til grunn som en rimelig avlønning antatt minstelønn for en statsansatt jurist. Dette var i samsvar med en uttalelse i saken fra Tilsynsrådet, som bygget på opplysninger fra Advokatforeningen.

Hovedstyret har i november 2003 vedtatt «Retningslinjer for ansettelse og oppfølging av advokatfullmektiger».

7) Prinsipalen har plikt til å sørge for at fullmektigen får forsvarlig veiledning i sitt arbeid. Dette gjelder alle sider ved fullmektigens arbeid, både av faglig og praktisk art. Det faller også inn under bestemmelsen at fullmektigen får en forsvarlig innføring og veiledning i advokatetiske spørsmål. Det er intet krav at all veiledning skal gis av prinsipalen selv så lenge prinsipalen sørger for at nødvendig opplæring gis av andre, f.eks. av andre advokater ved kontoret eller eksternt ved deltakelse på kurs o.l. Det er etter hvert blitt vanlig at større advokatfirmaer har egne opplæringsprogram for nyansatte jurister.

Praksis
Praksis trykket i Advokatforeningens avgjørelsessamling.

U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 419
Referert under Regler for god advokatskikk pkt. 1.3.

U bind VII (Østfold og Follo krets mfl. 1996) s. 552
Advokatfullmektig hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å unnlate å informere om følgen av inngått rettsforlik. Det var ikke faglig forsvarlig å fortsette behandlingen av saken, som åpenbart var avgjort ved forliket. Uttalt at det ikke kunne kreves salær for arbeidet som var utført etter at rettsforliket var inngått. Advokatfullmektigen hadde to prinsipaler, og begge ble tildelt irettesettelse.

Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-2001-10 (Møre og Romsdal krets mfl.)
Uttalt at pkt 5.7 ikke setter et forbud mot en provisjonsavlønning, men at provisjonsavlønningen i så fall må gis som et tillegg til en fast, rimelig grunnavlønning som sikrer fullmektigen et rimelig sikkerhetsnett ved sviktende oppdragsmengde, samt ved sykdom o.l. Advokaten hadde opptrådt i strid med pkt. 5.7 ved å ha ansatt en fullmektig på vilkår hvor lønnen fullt ut var provisjonsbasert og heller ikke sikret noen utbetaling ved sykdom.

ADA-2006-D56 (Disiplinærnemnden)
Klagen ble tatt til behandling selv om klagefristen var oversittet, da det forelå særlige grunner. Dette ble begrunnet med at det var foretatt megling, samt sakens materielle innhold. Advokatfullmektigen hadde vært ansatt hos advokaten med provisjonslønn. Om dette var i tråd med Regler for god advokatskikk måtte bero på en tolkning av «fast rimelig avlønning», jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 5.7. Disiplinærnemnden fant det klart at en slik ordning var i strid med bestemmelsen. Hoveddelen av lønnen må være fast. Imidlertid kan provisjon benyttes som en «motivasjonsfaktor».

5.8 Skifte av advokat 1)
En advokat som engasjeres for å representere en klient til erstatning for en annen advokat i en bestemt sak, skal påse at klienten har underrettet den andre advokaten om dette, eventuelt selv gi slik underretning 2). Dersom klientens interesser krever at det iverksettes hastetiltak, må slik underretning skje snarest mulig etter at slike tiltak er truffet.

1) Regelen ble tatt inn i de etiske regler ved revisjonen i 2001 under henvisning til den tilsvarende bestemmelse i CCBE Code of Conduct (pkt. 5.6). CCBE-reglenes pkt. 5.6 ble opphevet i 2002. Grunnen til dette var at denne bestemmelsen hadde regler om plikt for den nye advokaten til å forvisse seg om at den tidligere advokat fikk oppgjør for sitt salær og sine utgifter, noe man anså å være uforenlig med dagens syn og kravet til effektiv konkurranse. Også de norske regler hadde tidligere en bestemmelse som begrenset adgangen til å overta et oppdrag før den tidligere advokat hadde fått oppgjør fra klienten, men denne bestemmelsen ble fjernet i 1989 etter pålegg fra prismyndighetene.

2) Et advokatskifte kan ofte skyldes misnøye med den første advokaten. Kollegiale hensyn tilsier at underretning gis, slik at den tidligere advokat ikke er i villfarelse om klientforholdet er opphørt eller ikke. Hensynet til klienten skal også her komme først, og det er i annet punktum tatt forbehold for situasjoner der underretning må skje etter at hastetiltak er truffet.
Med bakgrunn i en henvendelse fra Kriminalomsorgen, Ullersmo fengsel avga Etikkutvalget en uttalelse 16.januar 2003 der det ble understreket at den rekrutteringsvirksomheten som var beskrevet var i strid med Regler for god advokatskikk og fengselets egne regler for besøk til innsatte. Utvalget viste til pkt. 5.8 og pkt. 3.1.1 i Regler for god advokatskikk og til pkt. 1.2 og 1.3 i Retningslinjer for forsvarere.

5.9 Ansvar for honorar til utenlandsk klient 1)
Når en advokat ikke begrenser seg til å anbefale en annen advokat eller til å introdusere ham til klienten, men selv engasjerer en utenlandsk advokat 2) til en bestemt sak eller søker hans råd, blir han personlig forpliktet, selv om klienten er insolvent, til å betale den utenlandske advokats honorar og utlegg. Advokatene kan imidlertid ved engasjementets begynnelse avtale særordninger i slike saker. Dessuten kan den advokat som har engasjert en annen, til enhver tid begrense sitt personlige ansvar til størrelsen av det honorar og utlegg som er påløpt frem til det tidspunkt han meddeler den andre advokat at han ikke lenger påtar seg ansvar.

1) Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk i 2001 og er identisk med tilsvarende bestemmelse i CCBE Code of Conduct (pkt. 5.7).

2) Bestemmelsen har stor praktisk betydning og må iakttas enten man som norsk advokat blir engasjert av en utenlandsk advokat eller selv engasjerer en advokat i utlandet.

Hvis en norsk advokat blir engasjert av en utenlandsk advokat, vil den utenlandske advokaten være ansvarlig i samsvar med pkt. 5.9 hvis advokaten er hjemmehørende i et land i EØS-området. Advokatforeningen i samtlige land i EU og EFTA er medlemmer av CCBE og har forpliktet seg til å innta en regel tilsvarende pkt. 5.9 i sine respektive Regler for god advokatskikk. Er advokaten hjemmehørende utenfor EØS-området, vil spørsmålet om ansvar være avhengig av rettsreglene og eventuelt de etiske reglene i vedkommende land. Hvis en norsk advokat engasjerer en advokat i utlandet, gjelder pkt. 5.9 for den norske advokaten uavhengig av om den utenlandske advokaten er hjemmehørende i EØS-området eller ikke.

Praksis
Praksis etter 1997 tilgjengelig i ADA.

ADA-1997-D69 (Disiplinærnemnden)
Den utenlandske advokats salærkrav ble ikke betalt av den norske advokats klient under henvisning til dårlig advokatarbeid. Den norske advokat, som hadde gitt oppdraget på vegne av sin klient, ble krevd for salæret. Advokaten opptrådte ikke i strid med god advokatskikk ved å nekte å betale salærregningen med den samme begrunnelse som hans klient hadde gitt. Uttalt at den oppdragsgivende advokat må kunne påberope seg de samme innsigelser mot salærkravet som sin klient.

 

6. Regler for advokatsvirksomhet over grensene

6.1 Forholdet til CCBE Code of Conduct 1)

En norsk advokat som driver virksomhet over landegrensene innenfor EØS-området, er bundet av CCBE Code of Conduct 2), vedtatt 24. november 1998 av CCBE og akseptert av Den Norske Advokatforening 18. juni 1999.

1) Denne regelen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001.

2) Advokatforeningen er medlem av Den europeiske advokatorganisasjonen (CCBE). Det er en betingelse for medlemskap i CCBE at foreningen slutter seg til CCBEs etiske regler (Code of Conduct) og at man gjør det til en forpliktelse for foreningens medlemmer å følge Code of Conduct ved advokatvirksomhet over landegrensene innenfor EØS-området.


7. Domstolenes forhold til Regler for god advokatskikk

7.1 Generelt
I hvilken utstrekning disiplinærorganenes håndheving av Regler for god advokatskikk før endringen av advokatlovgivningen (domstollovens kap. 11) i 1995 med ikrafttredelse 1. januar 1997 er å anse som en uttømmende selvdømmeordning, kan diskuteres. Mulighetene til å overprøve avgjørelser i henhold til slike ordninger for domstolene er noe uklare, men det synes åpenbart at domstolene i noen utstrekning har slik kompetanse, jfr. nærmere om dette Hans M. Michelsen: Sivilprosess, Oslo 1999, s. 347-348 og Rt. 1995 s. 306.
Spørsmålet om domstolene har kompetanse til å håndheve reglene, i det aktuelle tilfelle pkt. 3.2.1, 3.2.3 og 3.2.4, ble prøvet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse inntatt i Rt. 2000 s. 1948. Saken gjaldt begjæring om at domstolen skulle nekte en advokat fra et firma, som tidligere hadde hatt oppdrag for en klient, å opptre for klientens motpart i rettstvist med tilknytning til samme forhold. Begjæringen var avvist i underinstansene, og kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet med følgende begrunnelse:

«Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må disse reglene anses som yrkesetiske regler som ikke kan håndheves av domstolene. Det at disse reglene etter domstolloven § 224 annet ledd annet punktum har «virkning som forskrift», betyr bare at reglene ikke bare er bindende for medlemmer av Advokatforeningen, men for alle advokater. Reglene håndheves av Advokatforeningens regionale disiplinærutvalg og Disiplinærnemnden, se domstolloven § 227, jfr. advokatforskriften kap. 5, jfr. kap 12 pkt. 1.1. Gyldigheten av de vedtak som disse organene måtte treffe, kan i den utstrekning de må anses å gjelde rettigheter eller rettsforhold, prøves av domstolene, jfr. tvistemålsloven § 54. Det er i denne saken ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvilke grunner som kan føre til at slike vedtak kan kjennes ugyldige».

Regler for god advokatskikk er handlingsnormer og de trekker opp rammene for advokatens opptreden ved utøvelsen av advokatgjerningen. Reglene er generelle og bør være det. Om dette har Etikkutvalget uttalt følgende i en uttalelse av 31.juli 2007 knyttet til spørsmålet om etiske retningslinjer for bobestyrere:

«Etikkutvalgets syn er at de gjeldende regler for god advokatskikk er godt dekkende for den virksomhet advokater driver og de roller en advokat har i sitt virke. Det gjelder også for bobestyrere.

Etikkutvalget mener at etiske regler bør samles i Regler for god advokatskikk, og at de holdes generelle. Videre bør tolkning av reglene søkes samlet i kommentarutgaven. Ulike regelsett vil kunne skape usikkerhet og tolkningstvil som vi bør unngå.
Utvalget mener derfor at det vil være prinsipielt uheldig om det utarbeides etiske regler utenfor RGA knyttet til forskjellige advokatroller og grener av advokatenes virksomhet.

Vi mener det innenfor enkelte områder kan og bør utarbeides praktiske retningslinjer og huskelister. I den forbindelse kan det pekes på særlige og vanlige problemer og dilemmaer advokaten(bobestyreren) i praksis kan støte på. Men slike praktiske veiledninger bør ikke blandes sammen med etiske regler og fortolkning av disse».

Brudd på Regler for god advokatskikk kan medføre disiplinære konsekvenser for advokaten om forholdet blir innklaget til disiplinærorganene. For mer informasjon se Advokatforeningens nettsider for innklaget advokat.

Men det er også slik at opptreden i strid med god advokatskikk kan få rettslige konsekvenser ut over en fellende dom i disiplinærorganene.
Det har etter hvert utviklet seg rettspraksis som bygger på, og har sitt utspring i Regler for god advokatskikk.
Disiplinæravgjørelser har vært gjenstand for prejudisiell prøving i forbindelse med fremsettelse av erstatningskrav mot medlemmer av disiplinærutvalg. Det er reist saker om gyldigheten av beslutningene til disiplinærmyndighetene.
 
Brudd på Regler for god advokatskikk kan få betydning for advokatens bevilling og kan resultere i reaksjoner fra Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden. Slike spørsmål har vært behandlet av domstolene.

Regler for god advokatskikk er normer for god advokatopptreden. I erstatningssaker mot advokater vil advokatens opptreden i den konkrete saken gjerne bli vurdert opp mot disse reglene.

Det er også saker som knytter seg til oppdragsavtalen og utførelsen av advokatoppdraget. I den forbindelse er det verdt å merke seg at det kun er Advokatforeningens medlemmer som er pålagt å gi skriftlig oppdragsbekreftelse.  Der saken om ”samme spørsmål”, det være seg salær og/eller brudd på Regler for god advokatskikk, er brakt inn for domstolene, er disiplinærorganene avskåret fra å prøve en klage omkring samme tema.
Spørsmålet om advokatens krav på honorar og erstatningsrettslige konsekvenser av advokatens utførelse av oppdraget kan derfor bli prøvet av domstolene.

På strafferettens område er advokatetiske problemstillinger aktuelle ved spørsmålet om oppnevning av forsvarer. Motstridsproblematikk er særlig aktuelt på dette området.

Ethvert medlem av Advokatforeningen skal etterleve de prinsipper som gjelder for advokaters opptreden, samt foreningens vedtekter og de vedtak som blir truffet av foreningens organer med hjemmel i vedtektene. Opptreden i strid med disse kan få som konsekvens at medlemskapet bør opphøre. For regler om eksklusjon, se Advokatforeningens vedtekter § 13-3.
Domstolene har ikke prøvet noen av de eksklusjonsvedtak foreningens organer har fattet.

Ovennevnte problemstillinger mener Etikkutvalget det er ønskelig å belyse. Etikkutvalget har merket seg at det er et økende antall saker omkring disse spørsmålene.  Derfor ønsker vi å gi en oversikt for å vise noe av denne utviklingen på advokatrettens område.
Denne oversikten er kun ment å gi et innblikk i slike problemstillinger på noen områder. Tiden og utviklingen vil vise om det vil være behov for ytterligere å utdype dette.

7.2 Strafferett

7.2.1. Det frie forsvarervalg

Prinsippet om det frie forsvarervalg er grunnleggende og en av de straffeprosessuelle rettigheter som kjennetegner et rettssikkert samfunn. Høyesterett fastslår bl.a. i Rt. 2004 s. 950 at ”det frie forsvarervalg [er] et sentralt prinsipp i vår rettspleie”.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 3 bokstav c fastslår at enhver som er siktet for et kriminelt forhold har rett til å ”defend himself in person or through legal assistance of his own choosing (…)”. Konvensjonsregelen er norsk rett.

I straffeprosessloven fremgår hovedregelen om fritt forsvarervalg av flere bestemmelser.

Straffeprosessloven § 94 knesetter prinsippet om fritt forsvarervalg. Bestemmelsens første ledd første punktum lyder:
“Siktede har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken.”

Hovedregelen om fritt forsvarervalg slås også fast i straffeprosessloven § 102 om oppnevnelse av offentlig forsvarer. Det vises til straffeprosessloven § 102 første ledd bestemmelsens tredje punktum:

” § 102. Forsvarer for den enkelte sak eller det enkelte rettsmøte oppnevnes av retten. 1 Forsvarer etter § 98 første ledd kan også oppnevnes av påtalemyndigheten. Har siktede fremsatt ønske om en bestemt forsvarer, skal denne oppnevnes. En annen forsvarer kan likevel oppnevnes dersom oppnevnelsen av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i § 275 annet ledd annet punktum. Det samme gjelder dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne forsvareren.”

 

At det frie forsvarervalg er hovedregelen fremgår også av reglene i straffeprosessloven §§ 103 og 104.

Prinsippet om fritt forsvarervalg er gjerne begrunnet i at den eneste representant i rettssalen som skal ivareta siktedes interesser, må være en person siktede selv har tillit til og velger. Tilliten til egen forsvarer vil trolig være helt avgjørende for tilliten til prosessen, og slik tillit er viktig både for den siktede og samfunnet. Følgelig er det slik at dette prinsippet står klart i sammenheng med de grunnleggende prinsipper som er nedfelt i Regler for god advokatskikk om uavhengighet, tillit og fortrolighet. Det er også slik at advokaten selv avgjør om han vil påta seg et oppdrag. Dette fremgår av Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 femte ledd. Dette prinsippet fremgår også av Retningslinjer for forsvarere pkt. 6.1. Det innebærer at advokaten selv må foreta et valg der han eller hun må vurdere om det er ønskelig å påta seg oppdraget. Om det er ønskelig å påta seg oppdraget må advokaten selv vurdere om det kan utføres på en måte som ivaretar de grunnleggende prinsipper. Det er det advokaten og ikke klienten som bestemmer. Dette er også en løpende vurdering advokaten må foreta underveis.

7.2.2. Innskrenkninger i retten til fritt forsvarervalg

Fravikelse av hovedregelen om fritt forsvarervalg må kreve en klar begrunnelse.

Flere av straffeprosesslovens bestemmelser modifiserer hovedregelen på bakgrunn av andre hensyn.

Faglig forsvarlig representasjon

I henhold til straffeprosessloven § 94 kan siktede velge hvilken forsvarer han eller hun ønsker, såfremt forsvareren fyller vilkårene i straffeprosessloven § 95, som i hovedsak gjelder formelle krav til forsvareren. Dette medfører at rettigheten gjelder fritt valg blant personer som etter loven kan bistå som forsvarer.

Effektivitet, prosessøkonomi mv.

Effektivitet og prosessøkonomi er vektige hensyn i straffeprosessen. Stadige forsvarerskifter eller ønsker om forsvarere med full timeplan kan medføre betydelige forsinkelser i prosessen, noe som kan gå på bekostning av den siktede selv, eventuelle medsiktede og behandlingstiden for øvrige saker. Som konsekvens kan publikums tillit til rettspleien forringes. Til dette kommer statens ansvar for behandlingstiden og retten til en avgjørelse innen rimelig tid, jfr. EMK artikkel 6 punkt 1. Disse hensynene vil kunne legitimere visse inngrep i retten til fritt forsvarervalg.

Det følger av straffeprosessloven § 102 om oppnevnelse av offentlig forsvarer at en annen forsvarer enn vedkommende som siktede har ønsket kan oppnevnes, dersom ”oppnevnelsen av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i § 275 annet ledd annet punktum”.

Dette vil kunne leses som et signal fra lovgiver om at prinsippet om det frie forsvarervalg er noe mindre tungtveiende enn tidligere, eventuelt at hensynet til effektivitet og prosessøkonomi skal vektlegges mer.

Øvrige unntak fra det frie forsvarervalg som er begrunnet i hensynet til effektivitet og prosessøkonomi, finnes i straffeprosessloven §§ 104 og 105, som også nevnes kort i det følgende.

Når siktede ønsker å skifte forsvarer, plikter den forsvarer som allerede er offentlig oppnevnt å fratre, jfr. straffeprosessloven § 104. Imidlertid gir bestemmelsens annet ledd retten hjemmel til ikke å ta siktedes anmodning om å oppnevne ny forsvarer etter § 102 til følge, men ”bestemme at den tidligere oppnevnte forsvarer fortsatt skal gjøre tjeneste dersom hans fratreden ville forsinke saken uten rimelig grunn”.

Straffeprosessloven § 105 gir etter nærmere angitte omstendigheter hjemmel for retten til å oppnevne ny forsvarer uavhengig av siktedes ønske (tvungent forsvarerskifte). Første ledd første punktum annet alternativ bestemmer at ny oppnevning etter denne bestemmelse kan skje for å unngå forsinkelse av saken. Note i lovteksten gir henvisning til forsinkelsesregelen i straffeprosessloven § 102.

Inhabilitet

I henhold til straffeprosessloven § 106 kan en forsvarer ikke gjøre tjeneste som offentlig forsvarer når han selv er fornærmet ved eller siktet for den straffbare handling, eller er nært beslektet eller besvogret med siktede eller fornærmede.
Regler for god advokatskikk og Retningslinjer for forsvarere vil utelukke at den valgte advokat opptrer som privatengasjert forsvarer.

Interessekonflikt mellom siktede med samme forsvarer

I straffeprosessloven § 95 siste ledd heter det:
 ”For flere siktede som har motstridende interesser, kan ikke samme person være forsvarer”.
Dette kan oppfattes som et innhugg i prinsippet om det frie forsvarervalg. Men spørsmålet vil være hvilke ”motstridende interesser” som foreligger. Det kan arte seg forskjellig om en er ved starten på oppdraget eller om problemstillingen oppstår underveis.
Men igjen vil utgangspunktet være som beskrevet ovenfor under pkt. 7.2.1. Det er advokatens plikt og ansvar å påse at han opptrer innenfor de gjeldende normer.
Bestemmelsen gjelder både for offentlig oppnevnt og privat antatt forsvarer, men er etter sin ordlyd avgrenset til å gjelde samme fysiske person.
Et spørsmål i tilknytning til denne bestemmelsen er hvordan den forholder seg til bestemmelsen i pkt. 3.2.6 i Regler for god advokatskikk som slår fast at advokater i fellesskap identifiseres.
Problemstillinger omkring interessekonflikter i straffesaker er utredet i en rapport som ble avgitt den 17. oktober 2008 av et utvalg som var nedsatt av Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977.
Advokatforeningens representantskap vedtok enstemmig i møte 29. mai 2009 å støtte flertallsinnstillingen fra arbeidsgruppen. Videre ble det vedtatt en endring i Retningslinjer for forsvarere pkt. 1.7.

Utilrådelighet

I henhold til straffeprosessloven § 102 første ledd siste punktum kan retten oppnevne en annen forsvarer enn vedkommende siktede ønsket dersom ”forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne forsvareren”. Straffeprosessloven § 105 første ledd annet punktum viser til at retten kan oppnevne ny forsvarer uavhengig av siktedes ønske ”når det av andre grunner finnes utilrådelig at den tidligere oppnevnte fortsatt gjør tjeneste”.
Slik utilrådelighet som omtales i disse bestemmelsene kan foruten hensynet til siktede selv referere seg til offentlige interesser.  Samfunnet som sådan har en sterk interesse i at tilliten til rettspleien består. Den offentlige interesse vil således eksempelvis kunne bestå i at det er grunn til å tro at forsvareren vil være illojal overfor rettsordenen fordi han har politiske interesser i saken. Et eksempel på forhold som berører offentlige interesser og som har blitt omfattet av utilrådelighetsbegrepet i § 105 finnes i Rt. 1993 s. 1067.  Utilrådelighetskravet er imidlertid strengt. I den refererte avgjørelse ble forsvareroppnevningen ikke trukket tilbake til tross for at advokaten kunne kritiseres for deler av sitt arbeide ved at han hadde overlatt dokumenter til vitner i saken.

Hensynet til offentligheten og til den siktede selv vil for øvrig ofte kunne være sammenfallende. Det er i det offentliges interesse at prosessen er betryggende og i tråd med rettssikkerhetsgarantiene, herunder at siktede gis et betryggende og godt forsvar. Det er til gagn for fellesskapet at rettspleiens legitimitet ivaretas, herunder eksempelvis at uskyldige ikke fengsles og at bevisbyrdereglene derfor er til siktedes gunst. Det vil dermed være utilrådelig både av hensyn til den enkelte siktede samt til offentligheten, dersom det oppnevnes en forsvarer som det er grunn til å tro ikke vil være i stand til å ivareta den siktedes interesser. Det vil av samme grunn kunne være utilrådelig med henblikk både på det offentlige og den/de siktedes interesse at siktede med motstridende interesser mellom seg bistås av forsvarere som har bindinger til hverandre. Slike tilfeller av interessekonflikt har i praksis utløst inngrep mot forsvarervalget på bakgrunn av at domstolene har funnet det utilrådelig.

Siktedes tarv

Straffeprosessloven § 105 første ledd annet punktum inneholder som nevnt en hjemmel for tvungent forsvarerskifte på bakgrunn av utilrådelighet, men gir et annet skjønnsbasert alternativ i første punktum første alternativ om at tvungent skifte av forsvarer kan skje når ”det finnes ønskelig av hensyn til siktedes tarv”.

Tilfeller som vil kunne falle inn under dette alternativet vil være der man har mistanke om at den ønskede forsvarer av ulike grunner ikke vil være i stand til å ivareta siktedes interesser på best mulig måte. Det kan eksempelvis være advokatens tette berammelsesprogram som gir grunn til å tro at forberedelsen av saken vil bli mangelfull. En annen praktisk grunn til å fravike forsvarervalget av hensynet til siktede selv, vil også i forhold til dette unntaket være de tilfeller der det foreligger interessemotstrid mellom flere siktede, og det blir funnet å være for tette bindinger mellom de siktedes forsvarere, eventuelt at en av forsvarerne har hatt den medsiktede som klient tidligere.

Som nevnt ovenfor til utilbørlighetsunntaket, vil det som regel også være i det offentliges interesse at siktedes rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

7.2.3. Generelle merknader og praksis.

De advokatetiske regler som retningslinjer for domstolenes skjønnsutøvelse

I forbindelse med den meget omtalte «Orderudsaken», ble det som medforsvarer for en av de tiltalte, oppnevnt en kontorfelle av forsvarer for en av de øvrige tiltalte. Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet i kjennelse inntatt i Rt. 2001 s. 465 betydningen av Regler for god advokatskikk og Retningslinjer for forsvarere i forhold til spørsmålet om en forsvareroppnevning er utilrådelig etter straffeprosessloven § 102. Kjæremålsutvalget uttalte at «ved vurderingen av om en oppnevning er utilrådelig etter straffeprosessloven § 102, bør reglene om god advokatskikk, som har virkning som forskrift, jfr. domstolloven § 224 annet ledd og Advokatforeningens Retningslinjer for forsvarere, tillegges stor vekt».
Når kjæremålsutvalget i kjennelsen refererer til reglenes status som forskrift, synes dette ikke å ha hatt noen selvstendig betydning, all den stund det uttales at også Retningslinjer for forsvarere, som ikke er forskrift, skal tillegges den samme vekt.
I en etterfølgende kjennelse i Orderud-saken om oppnevning av den samme advokat som forsvarer (Rt. 2001 s. 536) viser Høyesteretts kjæremålsutvalg til den foregående kjennelse i saken (Rt. 2001 s. 465) og uttaler at denne må ses i sammenheng med avgjørelsen i Rt. 2000 s. 1948 og ikke kan forståes slik at reglene for god advokatskikk danner rettslige skranker for det skjønn som skal utøves. Lagmannsretten hadde som sin generelle forståelse av straffeprosessloven § 102 uttalt at spørsmålet om utilrådelighet må «avgjøres ut fra en totalvurdering, hvor alle involvertes interesser trekkes inn» og at det ved vurderingen må legges «stor vekt på det som går fram av reglene for god advokatskikk og Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere». På grunnlag av dette foretok lagmannsretten en konkret vurdering av de aktuelle interesser og hensyn. Denne vurdering førte til at det ikke kunne anses utilrådelig at vedkommende advokat ble oppnevnt som forsvarer. Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet over lagmannsrettens lovtolkning da det ikke kunne ses at lagmannsrettens vurdering bygget på en uriktig tolkning av straffeprosessloven § 102 første ledd eller at retten hadde lagt vekt på momenter som ikke var relevante.

Forholdet mellom normene i Regler for god advokatskikk og anvendelsen av utilrådelighetskriteriet i straffeprosessloven blir satt på spissen i de tilfeller der advokaten velger å påta seg oppdraget eller å fortsette oppdraget etter at problemet er oppstått. Håndhevingen av tilfellene der det foreligger forhold hvor det kan være tvil, vil da være opp til domstolene. I alminnelighet vil verken klientene i en sak eller kollegaene bringe spørsmålene inn for disiplinærorganene. Dessuten er forutsetningen at problemstillingene kommer for en dag.

Praksis – interessekonflikt mellom medsiktede.

Kjæremålsutvalgets instruksjon om at det skal tas en helhetlig totalvurdering hvor alle involverte parters interesser tas i betraktning, jfr. Rt. 2001 s. 465 (Orderud I), taler i retning av at et informert samtykke ikke kan tillegges avgjørende vekt, uavhengig av situasjonen for øvrig.

Kjennelsen i Rt. 1991 s. 335 gjaldt sak hvor de siktede var to ektefeller, og lagmannsretten hadde nektet den ønskede forsvareroppnevnelse for den ene, idet retten mente at vedkommende advokat hadde for nær tilknytning til den andre ektefellens forsvarer samt at det forelå motstridende interesser mellom ektefellene.

I kjennelsen Rt. 2002 s. 1153 gjelder saken kjæremål over lagmannsrettens vurdering av at forsvareroppnevnelse ikke var utilrådelig. Kjæremålsutvalget gjengir fra lagmannsretten at denne ikke fant at det forelå tilstrekkelig holdepunkter for at det faktisk var motstrid mellom de siktedes interesser, og at påstandene derfor var for lite konkrete og aktuelle til at de kunne begrunne et unntak fra prinsippet om det frie forsvarervalg. Videre siteres det fra lagmannsrettens begrunnelse at ”(d)et forutsettes at forsvarerne fortløpende vurderer hvorvidt saken utvikler seg slik at det oppstår en slik motstrid mellom deres klienter at forsvareroppdraget bør revurderes”.

I kjennelsen LB-2002-2883 var spørsmålet om to forsvarere i samme firma kunne representere to medsiktede.

I Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24. august 2006 var det flere medsiktede i samme sak. Påtalemyndigheten hadde fremsatt begjæring om entledigelse av to av forsvarerne som begge var ansatt i samme advokatfirma. Påtalemyndigheten anførte at det ikke er nødvendig for å finne oppnevnelsen utilrådelig at interessemotstrid faktisk konstateres, men at det er tilstrekkelig at det er fare for slik interessekonflikt. For å underbygge at slik fare forelå, viste påtalemyndigheten til at det måtte antas at de to siktede med forsvarere i samme firma hadde hatt forskjellig motiv, og at en av dem hadde forklart seg om den andres handlinger. Fra kjennelsen siteres følgende: ”Om det er en slik interessemotsetning, beror på en samlet vurdering. Det forhold at de to forsvarerne er i samme advokatfirma, er ikke i seg selv tilstrekkelig til at det må anses utilrådelig at de representerer hver sin klient i samme sak. Det må kreves noe mer som gir konkrete holdepunkter, men det kan ikke oppstilles noe vilkår om at det faktisk har oppstått en interessemotsetning. Den omstendighet at de siktede, i samråd med forsvarerne, har valgt å ikke gi forklaring på det nåværende tidspunkt kan vanskelig begrunne en presumsjon om en fremtidig interessekonflikt. At de siktede kan ha hatt ulike motiver og eventuelt ulike roller, er på den annen side omstendigheter som kan begrunne at det vil være en interessekonflikt som tilsier at det vil være utilrådelig at de er representert ved advokater i samme firma.” Forsvarerønsket ble imidlertid godtatt, idet det ikke forelå tilstrekkelig klare holdepunkter for interessekonflikten, men det ble manet til aktsomhet rundt sakens utvikling.

Saken i LB-2006-131942 gjaldt to siktede i to store narkotikasaker, men som politiet anså for å tilhøre samme sakskompleks. Spørsmålet gjaldt om samme forsvarer kunne oppnevnes for disse siktede, og lagmannsrettens vurderte den faktiske risikoen for interessemotstrid mellom dem. Lagmannsretten foretok en konkret vurdering av sakens omstendigheter, som gjaldt innførsel av to narkotikapartier og høyst sannsynlig innenfor samme nettverk og med de samme hovedmenn. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at det var en nær sammenheng mellom de to anmeldelsene, og at det derfor ville være nærliggende at begge de to siktede utover i etterforskningen ville ha interesse å forklare seg om andre implisertes rolle i forbindelse med det nettverket som tegnet seg. Forklaringen fra en av de siktede ville også kunne ha betydning vedrørende anvendelsen av straffeskjerpelsesregelen i straffeloven § 60a for begge de siktede. Lagmannsretten kunne heller ikke vektlegge at de to siktede erklærte at de ikke hadde kjennskap til hverandre, idet de vanskelig kunne ha interesse av å si noe annet på det aktuelle stadium av etterforskningen. Lagmannsretten konkluderte med at det forelå en stor risiko for at de to siktede kunne ha motstridende interesser i saken, og at denne risikoen var nærliggende og reell. Lagmannsretten opprettholdt dermed tingrettens kjennelse om ikke å oppnevne vedkommende advokat for begge de to siktede.

I saken i LB-2007-19785 ble heller ikke den påståtte interessemotstriden av lagmannsretten funnet å være tilstrekkelig konkret begrunnet på det aktuelle tidspunkt. Tingretten hadde kommet til det motsatte resultat, og begrunnet dette med at ”det i saka her er tale om fleire valdshandlingar der det lett vil kunne oppstå ein bevismessig situasjon som fører til at handlingar gjort av ein av dei tiltalte vil utlukke at dei andre tiltalte kan ha utført den same handlinga sjølv om alle risikerar å bli dømd for medverknad. Ein slik bevismessig situasjon vil kunne sette forsvararane, som har plikt til å prøve å oppnå eit best mogleg resultat for sin eigen klient utan å skjele til kva som måtte gagne andre som er tiltala i same saka, i ein svært vanskeleg situasjon om dei kjem fra same advokatkontor.” Lagmannsretten var enig i at dersom den situasjonen som tingretten beskrev skulle oppstå, ville dette sette forsvarerne i en vanskelig situasjon. Imidlertid var lagmannsretten ikke enig i at det i dette tilfellet forelå konkret og aktuell risiko for interessekonflikt som var vesentlig større enn i andre saker der flere siktede benekter straffeskyld for samme forhold. Det ble presisert at det ikke var tilstrekkelig at det forelå en teoretisk risiko. Samme standpunkt tas i kjennelsen i LG-2004-23590 k. Her bemerker retten at ”påtalemyndigheten har heller ikke vist til opplysninger eller saksdokumenter som viser noe om de to siktedes forhold til andre siktede i saken, eller som sier noe om hvilket forhold eller ansvar som eventuelt foreligger mellom de to siktede i saken”. Og senere: ”Det ligger i dette at lagmannsretten antar at en hvilken som helst teoretisk interessemotstrid ikke er tilstrekkelig for å nekte oppnevning i tråd med siktedes ønske.”
Kjennelsen i LE-2001-247 går i samme retning; ”Et viktig moment blir da å klarlegge den reelle faren for interessemotstrid mellom disse to siktede. Slik lagmannsretten ser det, er det i denne sammenheng ikke tilstrekkelig å konstatere at B og D, på dette stadiet av saken, overfor lagmannsretten har gitt uttrykk for at de ikke har betenkeligheter med at forsvarerne deres har kontorfellesskap. På den annen side er det heller ikke umiddelbart avgjørende i motsatt retning at de har forklart seg ulikt om enkelte deler av hendelsesforløpet. Også på dette punktet må det foretas en konkret vurdering. Et vesentlig moment i denne vurderingen vil være om situasjonen, disse siktede imellom, ligger slik an at den ene – bevismessig eller på annen måte – vil kunne ha fordel av at den andre blir belastet med visse deler av de handlinger tiltalen gjelder. Dette er ikke konkret anført fra noen side, og lagmannsretten kan for sin del heller ikke se at dette er noen aktuell problemstilling i forholdet mellom B og D.”

I LF-2005-11989 gjaldt saken også to medsiktede og to advokater i kontorfellesskap. Det var heller ikke her konstatert at det faktisk var oppstått en interessekonflikt mellom de siktede. Lagmannsretten mente imidlertid at det var relevant å vektlegge risikoen for at slike motsetninger kan oppstå, snarere enn å vente til hovedforhandlingen for å konstatere slik konflikt. Det ble uttalt at ”(l)agmannsretten anser risikoen for at det skal oppstå interessemotsetninger nærliggende, som her hvor to personer er siktet for felles grov narkotikaforbrytelse. Det kan lett tenkes at de enten vil skylde på hverandre, eller forsøke å minimalisere egen delaktighet. (…) Gode grunner taler for at advokater fra samme kontorfellesskap ikke bør være forsvarere for flere siktede i samme sak, og spesielt ikke hvor det er risiko for motstridende interesser. Advokatenes yrkesetiske regler forutsetter også at det ikke skal være tette formelle bånd mellom advokatene i slike tilfelle.” Det ble videre vist til praktiske vansker med å tilrettelegge forholdene ved det aktuelle kontoret dersom interessekonflikt skulle konstateres i løpet av saken, og forsvareroppnevnelsen ble nektet.

I LF-2006-70569 fant lagmannsretten at det forelå konkret mostridende interesse mellom tre brødre siktede i samme straffesak slik at forholdene gjorde det utilrådelig å oppnevne forsvarere fra samme advokatfirma til kommende hovedforhandling. De tre siktede hevdet at det ikke forelå motstridende interesse mellom dem på tidspunktet for oppnevnelsen. Vilkåret etter straffeprosessloven § 95 er at det foreligger en påvist interessekonflikt, mens det etter utilrådelighetsvurderingen etter §§ 102 og 105 samt de advokatetiske regler kan ses hen til risikoen for at slik motstrid vil oppstå. Lagmannsretten viste til LF-2005-11989, som referert ovenfor, som støtte til å anføre at karakteren ved tiltalen lett kunne føre til at de enkelte siktede ville kunne forsøke å minimalisere egen rolle og skylde på hverandre. Lagmannsretten anførte at ”(u)t fra forholdenes alvor og omfang anses faren for motsetninger som nærliggende og reell”. Lagmannsretten viste i denne sammenheng til Retningslinjer for forsvarere pkt. 1.6, hvor det er tilstrekkelig at ”det kan oppstå interessemotstrid” (se nedenunder avsnitt 4).  Lagmannsretten viste videre til avvik i de siktedes forklaringer, og anså at disse tydelig illustrerte risikoen for interessemotstrid under hovedforhandling. Det ble vist til at forsvarerne har plikt til å oppnå et best mulig resultat for sine respektive klienter, og at dét i en sak som den foreliggende nødvendigvis kan gå på bekostning av de medsiktede. I sin begrunnelse for å fravike det frie forsvarervalg, uttalte lagmannsretten avslutningsvis at det måtte ”legges avgjørende vekt på hensynet til en rettferdig rettergang for hver enkelt av de tre brødrene”.

I LG-2006-150105 ble det også på bakgrunn av avvikende forklaringer i politiavhør funnet å være konkrete holdepunkter for at det forelå motstridende interesser mellom de to siktede, først og fremst knyttet til rollefordelingen hva gjaldt utførelsen av det straffbare forhold.

I LG-2006-64391-1 (NOKAS-saken) der 14 personer var siktet for ulike roller under Norgeshistoriens groveste ran, var det ingen innvendinger til at flere av de siktede hadde forsvarere som arbeidet i samme advokatfellesskap. De fleste siktede hadde ikke erkjent straffeskyld eller medvirkeransvar ved ranet, og hadde i liten grad forklart seg for politiet under etterforskningen. Ingen medsiktede hadde innvendinger til forsvarerrepresentasjonen. Heller ikke Høyesterett fant forholdet problematisk da saken ble behandlet der, jfr. Rt. 2007 s. 1056, og de samme forsvarere ble oppnevnt.

Praksis – interessekonflikt mellom siktet og fornærmet

I Borgarting lagmannsretts kjæremålssak nr. 96-02553 M, opprettholdt i kjennelsen inntatt i Rt. 1996 s. 1556 (Oslo S) (referert ovenfor), legger lagmannsretten til grunn at siktede og fornærmede etter samme straffbare forhold i utgangspunktet har motstridende interesser, og at dette må gjelde uansett hvor mange siktede og fornærmede det er. Videre uttaler lagmannsretten at ”i prinsippet vil en forbindelse mellom en fornærmet og en av flere siktede kunne ha betydning for en medsiktet. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom de to førstnevnte legger skylden på den sistnevnte.” Saken ble deretter avgjort på bakgrunn av en konkret vurdering av tilknytningen mellom advokatene, og ikke ved at retten gikk nærmere inn på den faktiske interessemotstriden mellom de konkrete klientene (siktede og fornærmet).

Praksis – tilknytningen mellom advokatene

Kjennelsen i LE-2001-247 inneholder noen vurderinger av de konkrete forhold ved et kontorfellesskap som utdyper hvorfor det er problematisk at to advokater fra fellesskapet representerer siktede med motstridende interesser.
Det ble funnet at det var en viss risiko for at interessemotsetninger vil kunne oppstå i løpet av saksgangen. Retten betraktet følgende til dette: ”I så fall vil kontorfellesskapet mellom (advokat A) og (advokat B) kunne føre til problemer (..). Konkret vil det forhold at forsvarerne har tilgang til de samme lokaler, sekretærtjenester, telefaxer mv. gjøre det vanskelig rent praktisk å unngå at fortrolige opplysninger tilflyter ”motparten”, og i alle fall kan det oppstå tvil om diskresjons- og lojalitetsplikten blir tilstrekkelig ivaretatt. Forsvarernes kontorfellesskap kan også gi grunnlag for tvil om de, i tilfelle konflikt, vil være i stand til å kjempe for sine klienters standpunkter fullt ut dersom dette også rammer den medsiktedes forsvarer. Dette er en særlig aktuell problemstilling her, hvor det i og for seg er på det rene at (advokat A) og (advokat B) ikke bare er kontorfeller, men også ofte samarbeider tett i enkeltsaker. Slike innvendinger er nettopp en del av den reelle bakgrunnen for forbudene mot dobbeltrepresentasjon, jfr. ovenfor, og dermed tungtveiende momenter i retning av å anse det ”utilrådelig” at (advokat A) blir oppnevnt som medforsvarer nå.”

I LF-2005-11989 ble det vektlagt at advokatenes kontorfellesskap var lite og tett, og at det også var praktisk vanskelig å tilrettelegge fysisk for å skjerme de to advokatene fra hverandre under arbeidet dersom interessekonflikt skulle oppstå under saken.

Saken i LB-2006-131942 resulterte i unntak fra det frie forsvarervalg idet det ble funnet utilrådelig at samme forsvarer representerte to siktede i to ulike, men beslektede saker. Saken ble avgjort i henhold til straffeprosesslovens utilrådelighetsbegrep, og ikke etter straffeprosessloven § 95 fjerde ledd. Dette fordi det ikke forelå en faktisk interessemotstrid på daværende tidspunkt, men en fare for at motstrid ville kunne oppstå. Lagmannsretten presiserte at den anså at de samme betenkeligheter ville gjøre seg gjeldende overfor andre forsvarere fra samme advokatkontor som førstnevnte forsvarer.

I LB-2007-23999 hadde kontorfellesskapet mellom de to forsvarerne hvis oppnevnelse var bestridt, nylig opphørt. Lagmannsretten kunne ikke se at det var grunn til å nekte å oppnevne den siste av de to forsvarerne når slikt opphør hadde funnet sted. Lagmannsretten uttalte ”(a)t dette kontorfellesskapet opphørte kun for meget kort tid siden, endog foranlediget av nærværende sak, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være avgjørende. Hvis man tolker straffeprosessloven § 102 (…) slik at også et tidligere kontorfellesskap skulle være til hinder for oppnevnelse, ville det innebære at man oppstilte en karanteneperiode. Etter lagmannsrettens oppfatning ville dette være en betydelig utvidelse av regelen om kontorfellesskap som hinder for oppnevnelse, og det ville også medføre rettstekniske vansker (…)”.

Borgarting lagmannsrett viser i LB-2007-19785 til bestemmelsen i Regler for god advokatskikk om at advokater i samme firma/kontor identifiseres med hverandre i forhold til reglene om interessekonflikt (se nedenunder avsnitt 4). Videre viser lagmannsretten til at Regler for god advokatskikk etter Høyesteretts praksis skal tillegges stor vekt i vurderingen av hva som er utilrådelig forsvareroppnevnelse, jfr. Rt. 2001 s. 465 (Orderud I) (se ovenfor pkt. 3.2.4). Lagmannsretten uttaler så at ”(d)ette innebærer at det ved vurderingen av om oppnevningen er utilrådelig etter straffeprosessloven § 102 i utgangspunktet må tas de samme interessehensyn [ved oppnevnelse av to advokater fra samme firma] som om det var en advokat som skulle representere begge de siktede”. Flere lagmannsrettsavgjørelser legger det samme til grunn, jfr. bla. LG-2004-23590.

Praksis – særlig om advokatrollene

 

I Borgarting lagmannsretts kjæremålssak nr. 96-02553 M, opprettholdt i kjennelsen inntatt i Rt. 1996 s. 1556 (Oslo S) som referert ovenfor, gjaldt den bestridte forsvareroppnevnelsen to advokater som satt i advokatfellesskap, hvorav den ene representerte den ene av flere siktede, og den andre representerte fornærmede. Lagmannsretten uttalte at problemstillingen må avgjøres ”konkret ut fra blant annet advokatenes roller og forbindelsen mellom dem”. Lagmannsretten uttalte at det hadde vært å foretrekke om slik tilknytning ikke forelå, men allikevel at tilknytningsforholdet mellom de to advokatene var nokså løst. Det var ikke påvist konkrete omstendigheter som indikerte at kontorfellene samordnet sitt arbeid for klientene. I vurderingen ser det imidlertid ut til at det har blitt avgjørende vektlagt at den ene advokaten var bistandsadvokat og dermed hadde en mindre mulighet til å påvirke straffesaken, selv om selve motstriden i interessen av sakens utfall da var desto klarere.

Forsvarerønsket blir ikke tatt til følge på bakgrunn av tilknytningen selv om interessekonflikt ikke blir funnet å foreligge
I Agder lagmannsretts kjennelse LA-2007-136073, var det fire medsiktede hvorav to allerede hadde forsvarere fra samme advokatkontor. En av de to oppnevnte forsvarerne hadde lekket opplysninger til sin tidligere klient og den tredje medsiktede som nå ønsket forsvarer fra det samme kontoret. Idet ingen av de tre medsiktede protesterte på oppnevnelsen, og den siktede selv ønsket vedkommende forsvarer, kunne lagmannsretten vanskelig se at det for tiden forelå motstridende interesser. Når lagmannsretten allikevel opprettholdt tingrettens standpunkt om ikke å oppnevne forsvareren, ble det lagt avgjørende vekt på hensynet til offentlige interesser; ”faren for at etterforskningen og iretteføringen skal bli skadelidende som følge av at det lekker opplysninger fra den ene siktede til den andre slik at de får muligheten til å tilpasse sine forklaringer”. Det var altså tilknytningen mellom advokatene som sådan som her ble avgjørende, samt at de siktede skulle kunne oppnå fordeler ved å ha advokater med tilknytning mellom seg. Hensynet til offentlige interesser ble således også vektlagt av lagmannsretten i denne saken.

 

7.3 Erstatningsrett

Bransjenormens betydning:

Ved vurderingen av om advokaten har opptrådt uaktsomt, må det foretas en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av de relevante momentene under culparegelen. Ved advokatansvaret vil bransjenormens betydning i form av Regler for god advokatskikk være et sentralt tema. Regler for god advokatskikk er inntatt i kapittel 12 i advokatforskriften, og gjelder således alle advokater, uavhengig av om advokaten er medlem av Advokatforeningen eller ikke.

Profesjonsansvaret stiller i utgangspunktet strenge krav til utførelsen og innebærer at man som profesjonell aktør innen en bransje må bedømmes etter de normkrav som gjelder innenfor dette området. Dette gjelder også innenfor advokatbransjen hvor det over tid har bygd seg opp tradisjoner og normer for hvordan advokaten skal opptre. Regler for god advokatskikk er således en materialisering av de tradisjoner og normer som gjelder for advokater i sin profesjonsutøvelse.

Normene innenfor advokatbransjen er imidlertid ofte vage og generelle, og gir således lite nevneverdig veiledning i en ansvarsvurdering. Det følger eksempelvis blant annet av Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 første ledd at ”En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett”. Det kan ofte være vanskelig å utrede konkrete plikter ut av disse normene. Praksis fra disiplinærutvalgene og Disiplinærnemnden kan bidra til å konkretisere når det foreligger brudd på slike mer vage og diffuse bransjenormer.

Andre regler er mer konkrete og skarpskorne, slik at det lettere kan konstateres når det foreligger brudd på bransjenormen. Eksempel på det er Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.3 hvor det fremgår at ”En advokat skal søke å oppnå minnelige ordninger i den utstrekning klientens interesser tilsier det”.

Spørsmål om ansvar når advokaten befinner seg innenfor Regler for god advokatskikk

Handlinger som er innenfor rammen av Regler for god advokatskikk, og generelt innenfor bransjenormen er det en presumsjon for at er ansvarsfri. I praksis har domstolene også i stor grad lagt god-skikk normer til grunn ved culpavurderingen. Så lenge bransjenormen har en viss utbredelse og har en viss tilslutning fra aktørene i bransjen, skal det svært mye til for at domstolen ser bort fra bransjenormen. Se eks. Rt. 1999 s. 408.

”Det blir min konklusjon at meglerselskapet har opptrådt i samsvar med kravet til god meglerskikk … Meglerselskapet må derfor frifinnes…”

Men det kan tenkes unntak fra denne hovedregelen, slik at domstolene kan sensurere den til enhver tid gjeldende bransjenorm. Domstolene er ikke ved culpavurderingen bundet av den sedvane som har utviklet seg på de enkelte livsområder.

Dersom domstolene finner at den praksis eller sedvane som har utviklet seg, avviker fra det som etter dommerens mening må anses for forsvarlig, kan den stemples som uaktsom. Det finnes flere eksempler i rettspraksis på at det er ilagt erstatningsansvar selv om sedvanen i bransjen er overholdt. Se eks. Rt. 1950 s. 1091 (Rulledommen) og Rt. 1959 s. 666 (Steinrasdommen).

En advokat kan således bli erstatningsansvarlig overfor klienten, selv om han har overholdt de faglige kravene i bransjen. Noe av årsaken til det er at Regler for god advokatskikk er utarbeidet av bransjen selv, og kan derfor ikke virke begrensende for ansvar dersom domstolen mener reglene er for milde.

Spørsmål om ansvar når advokaten befinner seg utenfor Regler for god advokatskikk

Tilsvarende kan det stilles spørsmål om hvilken betydning brudd på bransjenormen har på den erstatningsmessige ansvarsvurderingen. Eller mer konkret, hvilken betydning har det for ansvarsvurderingen at en advokat har handlet i strid med Regler for god advokatskikk?

Til dette er å si at domstolene ikke er bundet av bransjenormene, men bransjenormene vil utvilsomt være relevant ved ansvarsvurderingen, jfr. Rt. 2001 s. 1702 (Skatteråddommen).

Hovedregelen må være at brudd på bransjenormen må ses i sammenheng med det strenge profesjonsansvaret, og er således et tungtveiende argument for å fastslå skyld. Den som ervervsmessig utøver en bestemt virksomhet og ikke lever opp til bransjens normer, må som oftest antas å ha handlet uaktsomt. Til illustrasjon se LG-2007-91077.

Men det er ikke alltid slik at brudd på bransjenormen automatisk leder til erstatningsansvar. Det følger blant annet av Rt. 1995 s. 1350 (Takstmanndommen) at:

”Det gjelder i utgangspunktet et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Likevel er det et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.”

Det har blitt vist til uttalelsen også i senere dommer, blant annet i Rt. 2003 s. 400.
 
En advokat kan således bryte bransjenormen og bli kritisert for det, typisk i et av disiplinærorganene, uten at det i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere erstatningsbetingende uaktsomhet. Uttalelsen må likevel forstås dit hen at hovedregelen er et strengt profesjonsansvar hvor brudd på den til enhver tid gjeldende bransjenorm som oftest leder til ansvar. Unntaket er relativt snevert, men ikke upraktisk. Hvor stort ”et visst spillerom” er før bruddet på bransjenormen må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering.  Ved vurderingen må en anta at alvorlighetsgraden av bruddet, samt hvilke interesser bransjeregelen skal ivareta må ha betydning.

At det ikke er en automatikk i at brudd på bransjenormen leder til ansvar følger også av Rt. 2001 s. 1702 (Skatteråddommen) hvor tre av dommerne uttalte i et obiter dictum:

”Jeg er enig … i at den yrkesetiske normen er relevant for den erstatningsrettslige aktsomhetsvurderingen, men bemerker at det rimeligvis ikke kan være slik at ethvert normbrudd isolert sett må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.”
 
De samme synspunktene kommer også til uttrykk i Rt. 2003 s. 696 (Ivaran dommen).

”Jeg ser det imidlertid samtidig som klart at et brudd på ”god revisjonsskikk” ikke uten videre kan sees som erstatningsbetingende uaktsomhet”.

I RG 1997 s. 1659 ble en advokat kritisert for å ha brutt reglene om dobbeltrepresentasjon, men dette var ikke nok til å fastslå uaktsomhet. Det avgjørende for uaktsomhetsvurderingen var om advokaten hadde ivaretatt klientens interesser på en forsvarlig måte.

Som nevnt må domstolene foreta en konkret helhetsvurdering hvor brudd på en bransjenorm er et viktig, men ikke avgjørende moment for å fastslå skyld.

Disiplinærmyndighetene har også uttalt at brudd på bransjenormen ikke automatisk fører til erstatningsansvar. I U-bind-VI (Disiplinærnemnda 1991) uttales følgende:

”Poenget er at ikke enhver feil som kan lede til erstatningsansvar, med nødvendighet representerer brudd på foreningens etiske regler, liksom et brudd på de etiske regler ikke nødvendigvis leder til erstatningsansvar.”

Det er viktig å understreke at formålet med Regler for god advokatskikk ikke er å oppstille en norm for erstatningsansvar. I Regler for god advokatskikk pkt. 1.1 fremgår det at formålet er å sikre at advokatvirksomhet utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Reglene er også gitt for å sikre mest mulig optimal atferd for bransjens aktører. Det er derfor på det rene at det ikke automatisk medfører erstatningsansvar selv om advokaten ikke handler optimalt. I motsetning til disiplinærorganene hvor det eneste vurderingstema er hvorvidt det foreligger brudd på Regler for god advokatskikk eller ei, må domstolene i sin ansvarsvurdering forholde seg til flere momenter enn bare Regler for god advokatskikk.

Disiplinærorganene tar ikke stilling til eventuelle erstatningskrav som måtte bli fremmet. Denne type krav må enten rettes direkte til advokatens sikkerhetsstiller (forsikringsselskap), alternativt at det reises erstatningskrav for domstolene.

Litteratur:

Lødrup Petter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett 5. utgave, Gyldendal Akademisk, Oslo 2005

Wågheim  Toralf Wågheim: Advokaters erstatningsansvar 1. utgave, Gyldendal Akademisk, Oslo 2009

Hagstrøm  Viggo Hagstrøm: Culpanormen, 4. utgave, Aschehoug, Oslo 1983  
Langsted  Lars Bo Langsted: Rådgivning I, Thomson, København 2004

Samuelsson/Søgaard Morten Samuelsson og Kjeld Søgaard: Rådgiveransvaret, Forsikringshøjskolens forlag, Rungsted 1993

7.4 Oppdragsavtalen og oppdragets utførelse

7.4.1. Utgangspunkt – saksbehandlingen

Utgangspunktet er at brudd på Regler for god advokatskikk behandles etter det disiplinærsystemet som er hjemlet i domstolloven § 227 og advokatforskriftens kapittel 5.
Reglene gjelder for enhver advokat, også de som ikke er medlemmer av Den Norske Advokatforening.
Systemet er tosporet. Kort skissert blir spørsmålet om opptreden i strid med Regler for god advokatskikk behandlet av disiplinærorganene som også kan vurdere hva som er et rimelig og nødvendig salær. Disiplinærnemndens vedtak kan ikke påklages, men dens avgjørelser kan bringes inn for domstolene. Det følger av domstolloven § 227 siste ledd.
Spørsmålet om domstolenes prøvingsadgang er drøftet i avgjørelsen publisert som LB-2007-4105 (Rg-2008-9). Det heter i dommen:

”Etter domstolloven § 227 syvende ledd kan det kan reises søksmål ved domstolene mot nemndens avgjørelser. Lagmannsretten legger til grunn at domstolenes kompetanse til å prøve avgjørelser fra Disiplinærnemnden er som for andre forvaltningsvedtak. Det vil si at retten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, om det er lagt korrekt faktum til grunn og om rettsanvendelsen er korrekt. Rent skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser kan settes til side om det foreligger myndighetsmisbruk i form av kvalifisert urimelighet, vilkårlighet eller usaklig forskjellsbehandling.”

I forhold til spørsmålet om det samme vilkår også gjelder i forhold til salærvedtaket, heter det:

“Det skal etter rettspraksis mye til for å finne at en skjønnsmessig avgjørelse forvaltningen har truffet er ugyldig som følge av myndighetsmisbruk - «så kvalifisert urimelig at vedtaket må anses ugyldig», se bl.a. Rt. 1997 s. 1784. Lagmannsretten finner ikke at det er tilfelle.
I hvilken grad domstolen ut over det har adgang til å prøve det konkrete skjønnet beror på en avveining. Lagmannsretten peker her på at Disiplinærnemnden er en bredt sammensatt nemnd og at den forvalter yrkesetiske regler. Videre fatter den en rekke avgjørelser, slik at nemnden har et bredt erfarings- og sammenligningsmateriale. Dette taler for en snever prøvelsesadgang. Når det gjelder fastsettelse av salær, har domstolene en viss erfaring. Det kunne i og for seg tale for en relativt vid prøvelsesadgang akkurat på dette området. Domstolenes avgjørelser fattes innenfor tvistemålslovens ramme, Disiplinærnemndens avgjørelser treffes innenfor reglene for god advokatskikk. Dette momentet har derfor liten vekt. Lagmannsretten finner derfor at prøvelsesadgangen må være snever også for nemndens avgjørelser om salær. Slik saken stod for Disiplinærnemnden finner lagmannsretten ikke grunnlag for å sette denne delen av beslutningen til side.”

Disiplinærorganene er avskåret fra å behandle spørsmål som er brakt inn for domstolene. Det følger av advokatforskriften § 5-3 siste ledd.

Domstolenes befatning med spørsmål knyttet til oppdragsavtalen og oppdragets utførelse, vil vanligvis gjelde spørsmål om salær. I Regler for god advokatskikk er disse nedfelt i pkt. 3.3. I saker med fri sakførsel gjelder salærforskriften § 7.
Men også andre rettsvirkninger kan inntre med utgangspunkt i Regler for god advokatskikk som gjeldende handlingsnormer. Domstolene vil da prejudisielt kunne vurdere den konkrete opptreden opp mot hva som er god advokatskikk og eksempelvis ta det i betraktning ved anvendelsen av avtalerettslige og kontraktsrettslige regler.

7.4.2. Sivile saker
Domstolenes prøvingsadgang i forhold til saker som har vært behandlet av disiplinærorganene, er begrenset som angitt ovenfor.
Men der spørsmålene bringes direkte inn for rettsapparatet, er domstolenes prøvingsadgang ikke begrenset ut over hva som er nedfelt i Rt. 2000 s. 1948.

7.4.2.1 Generelt

Salær

Det er en rikholdig rettspraksis som gjelder salærfastsettelser i forbindelse med saksomkostningsavgjørelser. Domstolenes utgangspunkt ved avgjørelsen følger av de gjeldende lovbestemmelser i tvisteloven § 20-5 som er en videreføring av bestemmelsen i tvistemålsloven § 176.

Men det er få avgjørelser knyttet til salærkrav som er brakt inn for domstolene direkte.

Borgarting Lagmannsrett har i dom av 18.12.1995 publisert som LB-1994-1035 (RG-1996-1523) gått detaljert inn i salærberegningen til saksøkte advokat, og drøftet berettigelsen av å motregne egne salærkrav i klientkontoen.

Gulating lagmannsrett har i en dom publisert som LG-1997-1331 tatt ”utgangspunkt i de normer og regler som gjelder ved beregning av salær og spesifikasjon av grunnlaget for slik beregning”.

I dom av 27.09.2002 publisert som TOSLO-2001-4192 har tingretten lagt til grunn følgende om sin prøvingsadgang i forhold til det omtvistede salær:

”Retten legger etter dette til grunn at retten har kompetanse til å overprøve salærfastsettingen på grunnlag av advokatforeningens regler for god advokatskikk.”

Med dette som utgangspunkt har retten foretatt en konkret vurdering av det omtvistede salær etter de vurderingsnormer som gjelder.

Oppsummert er rettstilstanden at i denne type saker, hvor tvisten om salæret er brakt direkte inn for domstolene, at domstolene vil prøve om det omtvistede krav er rett og rimelig ut fra de gjeldende normer for salærberegning. På den måten vil også Regler for god advokatskikk og oppdragsbekreftelsens innhold inngå i den samlede vurdering.

Avtalerettslige og kontraktsrettslige forhold

De sakene som gjelder salær har gjerne også med krav som dreier seg om påberopte kontraktsrettslige mangler, spørsmål om oppdragsavtalens gyldighet samt erstatning. I den vurdering domstolene foretar i forhold til slike spørsmål, vil Regler for god advokatskikk kunne inngå som en del av grunnlaget for rettsanvendelsen.

Borgarting Lagmannsrett har i dom av 06.11.1998 publisert som LB-1996-2394 drøftet spørsmålet om manglende melding til et forsikringsselskap ga grunnlag for erstatning og motregning i salæret som refererte seg til den konkrete saken. Forhold til Regler for god advokatskikk pkt. 3.4 er drøftet.

I dommen av 27.09.2002 publisert som TOSLO-2001-4192, referert til ovenfor, har tingretten lagt til grunn at den også har kompetanse til å foreta en beskjæring av salæret basert på kontraktsrettslige mangelsinnsigelser.

Gulating Lagmannsrett har i dom av 14.03.2008 publisert som LG-2007-91077 (RG-2008-929) med utgangspunkt i Regler for god advokatskikk og vurderingsnormer for øvrig, lagt til grunn at oppdragsavtalen var ugyldig med hjemmel i avtaleloven § 33. Advokaten som hadde reist saken fikk derfor ikke betalt for sine tjenester. Dertil ble advokaten i motsøksmål dømt til å betale erstatning for utgifter som knyttet seg til, og var avledet av oppdraget.

7.4.2.2 Salær - tvisteloven § 3-8 jfr. tvistemålsloven § 52

Tvistelovens § 3-8 har følgende ordlyd:

“§ 3-8. 1 Rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring
(1) Parten eller prosessfullmektigen 2 kan be om at retten fastsetter 3 prosessfullmektigens godtgjøring. Ved fastsettingen tas det hensyn til de kostnader det er rimelig å pådra parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom parten og prosessfullmektigen.
(2) Begjæring etter første ledd må fremmes innen én måned 4 etter forkynnelse av sakens avgjørelse i vedkommende instans.”

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i den gamle tvistemålsloven § 52, men med den endring at partene ikke kan forhåndsavtale at bestemmelsen ikke skal gjelde.
Forarbeidene angir at det ved vurderingen skal tas hensyn til partenes avtale om prosessfullmektigens oppdrag og de normer som gjelder for salærberegning.
Videre følger det av forarbeidene at bestemmelsen er opprettholdt ut fra et ønske om at domstolene skal kunne påvirke kostnadsnivået ved bruk av advokattjenester.
Bestemmelsen angir ingen plikt for retten til å opplyse om dens eksistens, men det er i forarbeidene forutsatt at retten etter omstendighetene bør gjøre oppmerksom på regelen. En slik opplysningspraksis   har allerede  vært praktisert etter den gamle loven.
Retten sin opplysning kan være  generell i sin formulering.
Men ofte blir det gitt en  mer direkte antydningen om at grunnlaget for prøving er til stede. Eksempelvis nevnes avgjørelsen i LB-2008-142217.
Det er flere eksempler på lignende uttalelser.
Til tross for at det finnes et betydelig antall avgjørelser der retten har gjort partene oppmerksom på prøvingsadgangen, så må antall realitetsavgjørelser sies å være beskjedent.
I avgjørelse publisert TOSLO-2003-2266 har retten lagt til grunn at det forsikringsselskap hvor klienten har sin rettshjelpsforsikring, også har rett til å kreve salæret fastsatt av retten.

Noen realitetsavgjørelser etter den nye lovens ikrafttreden er foreløpig  ikke registrert.
Derimot er det flere realitetsavgjørelser etter tvistemålslovens § 52.
Det er etter praksis lagt til grunn at fastsettelsen i stor grad skal skje etter prinsippene i tvistemålsloven § 176. De momenter som er nedfelt i Regler for god advokatskikk, og den foreliggende praksis i disiplinærsaker,  vil følgelig også være veiledende.
Men det er ikke nødvendigvis slik at  vurderingskriteriene for hvilket  salær en advokat skal ha av sin egen klient er identisk med det salær som kan kreves av motparten.
I LF-2008-30717-2 er et eksempel som viser at Lagmannsretten foretatt en grundig gjennomgang av de relevante momenter. Det er foretatt en vurdering av timeforbruket som er satt ned fra 103 til 73 timer. Den andre advokatens omkostningsoppgave er benyttet som en illustrasjon for “ hva det ut fra prosessoppdraget var rimelig å pådra”.

I LF-2001-614  er advokatens faglig oppdatering sett bort fra og salæret er redusert.

7.4.2.3 Salær i saker med fri sakførsel

I saker der advokaten er oppnevnt som prosessfullmektig, skal salæret fastsettes etter de regler som følger av salærforskriften.
Finner retten grunnlag for å nedsette salæret angir salærforskriften § 7 kriteriene til ”hva som er rimelig og nødvendig”.
Eksempler på slike avgjørelser er LF-1999-807 der lagmannsretten etter kjæremål fra den oppnevnte advokaten, omgjorde tingrettens salærnedsettelse. Lagmannsretten viste til familiesakens kompliserte karakter og de krav det stiller til advokaten. Videre viser retten til at sammenligning av advokatenes salærer kan være et utgangspunkt, men at utmålingen må være konkret i forhold til den enkelte advokat sitt oppdrag.
I avgjørelsen referert i LA-1999-1501 (RG-2000-898) har lagmannsretten, etter å ha vist til advokatenes redegjørelse for timeforbruket, uttalt:

”Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at arbeidsoppgaven ikke bør fravikes medmindre det er et relativt klart misforhold mellom det oppgitte timetall og det timetall som må anses som tilstrekkelig. Det er således ikke grunn til å ta hensyn til om enkelte poster i timeregnskapet kan synes noe høye hvis dette ikke betyr noe nevneverdig for det totale timeforbruk. Et ledende synspunkt i denne sammenheng må være at prosessfullmektigens vurdering av nødvendigheten av det utførte arbeid bør være av veiledende betydning for rettens salærfastsettelse.”
                                                                         

7.5 Bevillings og Tilsynsmyndighet

I tillegg til Disiplinærnemnden fører Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden kontroll og tilsyn med alle av landets advokater, advokatfullmektiger og rettshjelpere.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet:

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet fører tilsyn og kontroll med landets praktiserende advokater og rettshjelpere, men er ikke et ordinært klagebehandlingsorgan, jfr. domstolloven § 225. For mer informasjon se Advokatforeningens nettsider.

Advokatbevillingsnemnden:

Advokatbevillingsnemnden treffer blant annet vedtak etter forslag fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Disiplinærnemnden i saker om tilbakekall eller suspensjon av advokatbevillinger og rett til å yte rettshjelp på spesielle rettsområder, jfr. domstolloven § 226. For mer informasjon se Advokatforeningens nettsider.

Tilbakekall av advokatbevilling

Advokatbevillingsnemnden kan etter domstolloven § 230 tilbakekalle en advokatbevilling dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Bestemmelsen er fakultativ, jfr. ordet ”kan”. Det innebærer at selv om vilkårene for å tilbakekalle en bevilling er til stede er det opp til Advokatbevillingsnemndens skjønn å avgjøre om det vil være hensiktsmessig å benytte kompetansen.

Det følger av bestemmelsens annet ledd at domstolene har full prøvelsesadgang, herunder at domstolene kan prøve den skjønnsmessige siden av et eventuelt vedtak.

Bestemmelsens første ledd nr. 1-5 er alternative vilkår for tilbakekall. Det følger av rettspraksis at advokaten har krav på å få uttale seg om klager og innberetninger som foreligger. Videre følger det av rettspraksis at avgjørende for om grunnlaget for tilbakekall er tilstede, er forholdene på tidspunktet for tilbakekall.

Videre er det slik at bestemmelsens første ledd nr. 1 anses for å være den alvorligste grunn for tilbakekall, mens nr. 2-5 omhandler overtredelse av spesifikke plikter.

Det følger av rettspraksis at terskelen for tilbakekall etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 er høyere enn terskelen for overtredelse av nr. 2-5, jfr. Rt. 2006 s. 1435. Videre fremgår det av Høyesterettsdommen at terskelen for å tilbakekalle en advokatbevilling etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 i seg selv er høy.

Det følger av rettspraksis, jfr. LB-2007-1582 at vurderingstemaet i forhold til spørsmålet om domstolloven § 230 første ledd nr. 1 kommer til anvendelse er hvorvidt advokaten har ”utvist en opptreden som representerer et vesentlig avvik fra akseptabel advokatatferd”. 

I en dom fra Eidsivating Lagmannsrett, LE-1998-535, uttaler lagmannsretten at det i forhold til domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og ”tillitsalternativet” ikke er avgjørende hvorvidt det kan bevises at advokaten faktisk har tapt tillitt, men at tilliten må anses tapt hvis advokaten har overskredet en norm for akseptabel handling.

I dommen la lagmannsretten til grunn at det etter rettens skjønn må være tale om vesentlig avvik fra akseptabel opptreden fra advokatens side før det kan sies å føre til tap av tillit etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1.  Videre uttalte lagmannsretten at

 ”… slingringsmonnet for hva som er akseptable handlinger og hvilken grad av uaktsomhet som må kunne tåles, er meget lite. Det er således det sterke behov for tillit som medfører at det skal lite til før tillitten må anses tapt”.

I forhold til den skjønnsmessige vurderingen av hvorvidt en advokatbevilling skal tilbakekalles etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 viser rettspraksis at følgende momenter kan ha betydning for vurderingen:

• Finnes det andre adekvate reaksjoner.
• Foreligger uheldig og til dels feilaktig ekstern rådgivning som har innvirket på advokatens handlinger.
• Gjentatte overtredelser.
• Evne og vilje til forbedring.
• Foreligger det tidligere reaksjoner (f. eks advarsler, irettesettelser).
• Omfanget av overtredelsen.
• Handlingens art.
• Handlingens grovhet.
• Ved tillitstap – tillitstapets størrelse.
• Hvilke konsekvenser har et tilbakekall for advokaten.
• Lav moral og dårlig dømmekraft (kan vitne om uskikkethet).
• Hensynet til den allmenne tillit.
• Tidsperspektiv – er det lang tid siden overtredelsene fant sted i det spørsmålet om tilbakekall kommer opp.
• Tidsperspektivet – har overtredelsene foregått over en lengre tidsperiode.
• Generell uorden.

Når det gjelder tilbakekall av advokatbevilling etter domstolloven § 230 første ledd nr. 2-5 vises det til Høyesteretts uttalelser i Rt. 2006 s. 1435:

”For tilbakekall etter nr. 2 og 3, er fristovertredelsene i seg selv som utgangspunkt tilstrekkelig for at lovens krav er oppfylt.”

Det følger av rettspraksis at hensynet til klientene, om advokaten har fått flere sjanser til å rette forholdene/overtredelsene, vedtakets konsekvenser for advokaten, allmennhetens tillit og menneskelige grunner vil være momenter av betydning for den skjønnsmessige vurdering etter domstolloven § 230 første ledd nr. 2-5. I tillegg vil også de momenter som er nevnt i relasjon til domstolloven § 230 første ledd nr. 1 ha betydning for vurderingen.