Sendt: 15. oktober 2009
Adressat: Domstoladministrasjonen
1. INNLEDNING
Vi viser til Domstoladministrasjonens høringsbrev datert 19. juni 2009 vedrørende ovennevnte høring.
Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.
Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.
I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.
I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for sivilprosess og voldgift som består av Vidar Strømme (leder), Grethe Gullhaug, Anders Ryssdal, Svein Aage Valen, Brynjar Østgård og Anders Hoff, og lovutvalget for strafferett og straffeprosess som består av Harald Stabell (leder), Sven Crogh, Arild Dyngeland, Erling Lyngtveit, Inger Marie Sunde og Torfinn Svanem.
Advokatforeningen avgir følgende høringsuttalelse:
DA uttaler i høringsbrevet at det ikke er noen tvil om at dommerfullmektigordningen som sådan bør bestå. Imidlertid har den generelle utviklingen i retning av et stadig mer sammensatt og komplisert samfunn ført til at domstolene mottar mer komplekse saker i dag enn tidligere. I takt med dette har også dommerrollen endret seg, hvilket blant annet er synliggjort i tvisteloven. Samtidig er de domstolsoppgaver som tidligere falt på dommerfullmektiger, blant annet skiftebehandling av dødsbo og konkursbo, i stor grad satt ut til aktører utenfor domstolene. Tinglysning er dessuten tatt ut av domstolene. Dette innebærer at det i større grad enn tidligere er sammenfall i gjøremålene til faste dommere og dommerfullmektiger.
DA reiser spørsmål om i hvilken grad dagens dommerfullmektigordning er i stand til å møte disse utfordringene, og stiller i høringsbrevet en rekke konkrete spørsmål i forhold til innretningen av dommerfullmektigordningen fremover.
DA ønsker å sette fokus på funksjonen til dommerfullmektigene i norske domstoler, og vurderer å initiere endringer av dommerfullmektigordningen på bakgrunn av høringsuttalelsene.
Det forutsettes ikke at høringsuttalelsen skal omfatte dommerfullmektigordningen som sådan. I det følgende forutsettes en generell videreføring, men peker for ordens skyld på at den alminnelige debatt har vist at det blant advokater kan være forskjellige oppfatninger også om generelle spørsmål.
2. KOMMENTARER TIL DE KONKRETE SPØRSMÅL I HØRINGSBREVET
2.1 Er prosedyren for rekruttering og ansettelse av dommerfullmektiger tilfredsstillende?
Det skjer i dag ingen aktiv rekruttering til dommerfullmektigstillinger, ut over alminnelig annonsering av ledige stillinger.
Norske jurister har god kjennskap til dommerfullmektigordningen, og Advokatforeningen har inntrykk av at unge jurister selv har et meget bevisst forhold til denne stillingen som mulig del av karrieren. Det er også forholdsvis stor konkurranse om de stillingene som utlyses, stilling som dommerfullmektig anses generelt som svært attraktivt. Advokatforeningen antar at en mer aktiv markedsføring vil ha meget liten betydning for søknadsmengden.
Rekruttering i form av direkte henvendelse fra domstolledere til spesielt attraktive kandidater foregår muligens i en viss utstrekning, uten at Advokatforeningen har nærmere kjennskap til det. Advokatforeningen mener imidlertid at det vil være prinsipielt uheldig om det generelt skulle oppfordres til en slik form for rekruttering. Dommerfullmektigstillingen oppfattes som et gode som må være tilgjengelig for dyktige jurister, og konkurransen om dette knapphetsgodet må oppleves som rettferding. Det siste gjelder særlig når dommerfullmektiger ansettes av vedkommende domstolleder, uten vurdering av ansettelsesråd.
Advokatforeningen ser imidlertid ingen grunn til å endre den praksis at ansettelse foretas av domstolleder – så lenge det er tale om å opprettholde dagens begrensning av tjenestetid til to år.
2.2 Bør tjenestetiden for dommerfullmektiger utvides?
Etter Advokatforeningens syn er en tjenestetid på to år rimelig ut fra en avveining av flere hensyn.
Sett fra domstolens og det rettssøkende publikums side må dommerfullmektigen ha en så lang tjenestetid at vedkommende kan gjøre god nytte for seg i en vesentlig del av perioden.
Ut fra prinsipielle betraktninger om dommerrollen og domstolens uavhengighet, bør perioden likevel være såpass kort at dommerfullmektigen klart fremstår som en fullmektig og ikke en ordinær dommer.
For Advokatforeningen er det nærliggende å peke på at dommerfullmektigpraksis ofte inngår i en advokats karriere, enten før en advokatpraksis velges eller under permisjon fra et advokatfirma. Også ut fra dette perspektiv fremstår en periode på to år som fornuftig. Det er en tilstrekkelig periode for å lære domstolenes virksomhet grundig. I tillegg vil det nok ofte volde problemer å oppnå permisjon fra et advokatfirma i mer enn to år, noe som vil kunne skape unødig usikkerhet for både arbeidsgiver og søker.
2.3 Bør særordningen for dommerfullmektiger ved Oslo tingrett bestå?
Vi har ovenfor fremhevet at tjenestetiden på to år er et resultat av en avveining av forskjellige hensyn. Den mer lettvinte ansettelsesprosedyre mv, rettferdiggjøres av at dommerfullmektigen tydelig fremtrer som en egen kategori. Ved Oslo tingrett kan dommerfullmektiger i dag oppnå en tjenestetid på inntil 6 år.
Etter Advokatforeningens syn fremstår en dommerfullmektig med slik tjenestetid i realiteten som en ordinær dommer. Som en konsekvens av dette mener Advokatforeningen at de samme regler om ansettelse mv bør gjelde for slike dommerfullmektiger, som for alminnelige dommere.
Selv om det skulle være slik at Oslo tingrett har et noe større behov for dommere, mener vi at dagens ordning er uheldig. En periode på inntil 6 år er heller ikke naturlig som ledd i erfaringsoppbygging, og Advokatforeningen har også vansker med å se hvilke mål for faglig utvikling den enkelte dommer i en slik posisjon vil ha – selv om det selvsagt her vil være individuelle forskjeller.
Dersom endringer i ansettelsesprosedyrer skulle bli gjennomført i tråd med dette syn, antar Advokatforeningen at det ikke er noen grunn til å beholde betegnelsen dommerfullmektig på en slik kategori dommere. Advokatforeningen er altså av det syn at særordningen i Oslo ikke bør bestå.
2.4 Dommerfullmektigordningen har et opplæringsformål. I hvilken grad bør dette formålet prege den videre utviklingen av funksjonen til dommerfullmektiger i domstolene?
Det er selvsagt nødvendig at dommerfullmektigen gis den opplæring som er nødvendig for å kunne gjennomføre de forskjellige arbeidsoppgavene. Den opplæringen som allerede skjer i dag tar vel sikte på dette, ved opplæring i ”de ytre rammer” ved forskjellige prosessformer, skifte, domstolenes datasystemer mv.
Ut over dette er det vel anerkjent at stillingens viktigste opplæringsfunksjon består i at dommerfullmektigen selv opplever jusens og livets realiteter, og selv må lede forhandlinger og treffe valg. Noen ytterligere opplæring i rettsstoff ser Advokatforeningen ikke som naturlig. Fra Advokatforeningens side vil vi heller ikke fremholde sentrale kurs som viktig, behovet for mer generell opplæring kan mest naturlig vurderes fra domstolenes ståsted.
Hensynet til rettssikkerhet for publikum krever også en opplæring som gir tilstrekkelig trygghet for at dommerfullmektigen behersker sine oppgaver. Tiltak som ivaretar dette hensynet, og hensynet til dommerfullmektigen selv, kan være en obligatorisk overlapping mellom dommerfullmektiger og oppfølgningssamtaler.
2.5 Bør dommerfullmektigordningen opprettholdes i alle domstoler? Dersom ordningen bør
forbeholdes enkelte domstoler, hvilke kriterier bør være avgjørende for avgrensningen?
Etter Advokatforeningens syn er det ikke grunn til å forbeholde ordningen for bare noen domstoler. Dommerfullmektigordningen bør være en alminnelig ordning.
Ved siden av den avlastning som ordningen innebærer, er det etter Advokatforeningens syn svært viktig at rollen bidrar til utveksling av erfaring mellom forskjellige juristprofesjoner. Advokatforeningen vil også tro at domstolen i en mindre by vil dra nytte av at det hos advokatene finnes erfaring fra dommersetet.
2.6 Dersom en ser bort fra begrensninger som blant annet skyldes bemanningssituasjonen ved domstolene, hva ville vært den ideelle sakstildelingen til dommerfullmektiger?
Siden ordningen i stor grad er basert på et ønske om opplæring og erfaringsutveksling, bør dommerfullmektigen i stor grad få saker som inneholder tradisjonell rettsanvendelse og bevisvurdering.
De motstående hensyn tilsier at dommerfullmektigen bør spares for saker som fremtrer som spesielt viktige, vanskelige, eller hvor vurderingstemaene i stor grad er ikke-juridiske eller krever særskilt erfaring.
Dette tilsier at dommerfullmektigen bør få et bredt tilfang av alminnelige sivile hovedforhandlinger om kommersielle spørsmål, og alminnelige straffesaker.
Følgende sakstyper bør etter Advokatforeningens syn bare unntaksvis gis til dommerfullmektiger; familiesaker, barnefordelingssaker, saker om seksuelle overgrep mot mindreårige, økokrimsaker, mer alvorlige sedelighetssaker, sjørettssaker og arbeidsrettssaker. Dessuten gjelder det for alle sakstyper at dommerfullmektiger ikke bør settes til ekstraordinært store eller kompliserte saker.
2.7 Hvilke forhold hindrer en ideell sakstildeling?
Advokatforeningen antar at det er nokså konkrete forhold ved den enkelte domstol som måtte hindre en ideell sakstildeling, og Advokatforeningen har ingen nærmere kommentarer til dette.
2.8 Hvilke justeringer av sakstilgangen til dommerfullmektiger kan tenkes gjennomført uten
budsjettmessige konsekvenser?
Advokatforeningen har heller ingen spesielle kommentarer til dette spørsmålet.
2.9 Opplæring
2.9.1 Innføring av overlapp ved skifte av dommerfullmektiger
Advokatforeningen ser en overlappingsperiode som et meget positivt tiltak. Dette oppfattes slik at den nye dommerfullmektigen følger den avtroppende i en måneds tid, følger alle gjøremål og forhandlinger, men uten å utøve dømmende virksomhet.
Et slikt tiltak vil etter foreningens syn ivareta hensyn til opplæring – formodentlig uten særlig stor kostnad. Samtidig vil en slik form for opplæring nødvendigvis bli målrettet i den forstand at den vil omfatte praktiske gjøremål i en dommerfullmektigs hverdag.
På den annen side tilsier hensynet til det rettssøkende publikum at en slik opplæring ikke må bli den sentrale bærebjelke. Det er viktig at det holdes fast ved at det er domstolleder, eventuelt gjennom en eller flere tingrettsdommere, som har det overordnede ansvar for opplæringen. En slik opplæring fra alminnelige dommere må også være en praktisk realitet. En overlapping må mer fremtre som et møte med domstolens hverdag, mens faste dommere må ha ansvaret for den egentlige opplæring.
2.9.2 Obligatorisk intern og ekstern opplæring, herunder deltakelse på dommerfullmektigkurs og e-opplæringsprogram i regi av DA
Advokatforeningen anser en grunnutdannelse som nødvendig, slik at de forskjellige arbeidsoppgavene kan utføres korrekt, og slik at det for eksempel gis innføringer i gjennomføring av forskjellige hovedforhandlinger, behandling av vitner osv.
Advokatforeningen har imidlertid ikke forutsetninger for å uttale noe nærmere om hvilket innhold og lengde slike kurs bør ha.
2.9.3 Innføring av kvartalsvise oppfølgingssamtaler mellom dommerfullmektigen og domstolleder
Medarbeidersamtaler er vanlige i advokatfirmaer, og anses som et viktig verktøy for å vurdere den ansattes faglige utvikling, trivsel mv. Advokatforeningen anser det som en selvfølge at domstolene benytter seg av oppfølgningssamtaler.
Siden en dommerfullmektig utøver dømmende virksomhet, og fordi tjenestetiden er begrenset til to år, anser foreningen også kvartalsvise samtaler som naturlig. Slike samtaler bør også være forholdsvis bredt anlagt, og med større vekt på de konkrete arbeidsoppgaver enn tradisjonelle medarbeidersamtaler.
2.9.4 Innføring av plikt for domstolleder til å etablere en opplæringsplan for
dommerfullmektiger som også omfatter deltakelse i ekstern opplæring
For at oppfølgningssamtaler og opplæring i det hele tatt skal fungere systematisk og på beste måte, er det Advokatforeningens syn at dette også bør knyttes sammen i en individuell opplæringsplan.
Dette innebærer ikke nødvendigvis at en slik plan skal være svært ambisiøs, og Advokatforeningen har heller ikke noe spesielt syn på det konkrete innholdet i en slik plan.
2.9.5 Åpning av større deltakelse fra dommerfullmektiger på kurs rettet mot dommere
Advokatforeningen har ikke noen spesiell oppfatning av hvilke kurs dommerfullmektiger bør gå på.
Generelt må det imidlertid kunne sies at dersom det er funnet naturlig eller nødvendig å holde kurs for alminnelige dommere om et bestemt tema, så er det vanskelig å se noen grunn til at dommerfullmektiger ikke skulle kunne delta på disse.
2.10 I hvilke domstoler vil bruk av overlapp ha størst betydning?
Advokatforeningen vil anta at behovet for overlapping vil være størst ved de største domstolene, fordi den personlige kontakt med mer erfarne dommere muligens vil være mindre her.
Advokatforeningen vil imidlertid understreke at slike forskjeller trolig vil være nokså marginale, og at overlapping bør skje ved alle domstoler.
2.11 Hvilken betydning har størrelsen på domstolen for muligheten til å gjennomføre opplæring av dommerfullmektiger?
Heller ikke dette spørsmål har Advokatforeningen spesielle forutsetninger for å besvare. Lokal opplæring vil naturligvis kunne være vanskeligere ved små domstoler, og budsjetter kan sette grenser.
En mer sentralisert opplæring vil kunne avhjelpe slike vansker, men slik at reisefravær fra mindre domstoler kanskje kan være en ulempe som trekker i motsatt retning.
2.12 Bør det fastsettes et bestemt forholdstall for antall dommerfullmektiger på landsbasis? Hva bør i så fall forholdstallet være?
Advokatforeningen antar at det av planleggingshensyn kan være hensiktsmessig å operere med forholdstall. Foreningen har ikke grunnlag for å fastsette et spesielt tall.
Advokatforeningen vil imidlertid understreke at man ser på dommerfullmektigordningen som verdifull, og at det ikke bør fastsettes forholdstall som innebærer en nedbygging i forhold til dagens tall som etter det oppgitte er ca 2:1.
2.13 Bør det fastsettes forholdstall for antall dommerfullmektiger i den enkelte domstol? Hva bør forholdstallet i så fall være, og bør dette variere med domstolens størrelse?
Etter Advokatforeningens syn bør det tilstrebes å benytte det samme forholdstallet ved alle domstoler, men foreningen vil selvsagt ikke avvise at særegne forhold ved den enkelte domstol kan tilsi avvik.
2.14 Bør domstoler med kun én fast utnevnt dommer ha dommerfullmektig(er)?
Som det fremgår ovenfor anser Advokatforeningen dommerfullmektigordningen som verdifull, og dette gjelder også på mindre steder som bare forsvarer en utnevnt dommer.
Etter Advokatforeningens syn bør også disse domstolene ha dommerfullmektig.
Vennlig hilsen
Berit Reiss-Andersen Merete Smith
leder generalsekretær