Sendt: 1. februar 2010
Adressat: Justisdepartementet
Vi viser til Justisdepartementets høringsbrev av 9. desember 2009 om ovennevnte.
I høringsbrevet foreslås det at frist for behandlingen av søknader om advokatbevilling, tillatelse til å yte rettshjelp og tillatelse til å være advokat ved Høyesterett, settes til fire måneder.
Vi kan ikke se at høringsbrevet inneholder gode begrunnelser for en slik lengde. Selv om fristen skulle oppfylle forutsetningene i tjenestedirektivet, er det tvert om forhold som tilsier at fristen bør være betydelig kortere.
Forslaget synes å være influert av fristen på fire måneder i advokatforskriften § 9-6 for behandlingen av søknad om advokatbevilling på bakgrunn av utenlandsk juridisk utdannelse. På samme måte som departementet, legger Advokatforeningen til grunn at slike saker ofte er mer kompliserte enn søknadene på bakgrunn av norsk utdannelse.
Etter Advokatforeningens syn tilsier dette at fristen for behandling av søknader på bakgrunn av norsk utdannelse må være vesentlig kortere. Vi registrerer i denne sammenheng at departementet på sin side i stedet legger til grunn at fristen ”ikke under noen omstendighet” kan settes lengre enn fire måneder. Den foreslåtte frist ligger dermed på det departementet selv mener er det maksimale av hva fristen kan lyde på.
At behandlingen av enkelte søknader på bakgrunn av norsk utdannelse nok også kan være komplisert, blir etter vårt syn tilstrekkelig avhjulpet av adgangen til å forlenge fristen én gang etter tjenesteloven § 11 første ledd annet punktum. En henvisning til at enkeltsaker kan være kompliserte, bør på denne bakgrunn ikke kunne begrunne en generell lang frist.
Til dette kommer det faktum at Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har opplyst at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for søknader om advokatbevilling og rett til å yte rettshjelp er ca. én uke. Dette taler klart for at den foreslåtte frist er unødvendig lang.
Heller ikke for saksbehandling av søknader om tillatelse til å være advokat ved Høyesterett, synes den lange fristen å være tilstrekkelig begrunnet.
Selv om plikten etter forvaltningsloven § 11 a til å behandle saker uten ugrunnet opphold uansett skal legges til grunn slik at fristen ikke skal utgjøre en rettesnor for saksbehandlingen, mener Advokatforeningen etter ovennevnte at fristen bør reduseres vesentlig i forhold til det fremsatte forslag.
Advokatforeningen har ingen innvendinger mot at det gjøres unntak fra tjenesteloven § 11 annet ledd om at tillatelse skal anses gitt når fristen er løpt ut. Foreningen er enig med departementet i at det foreligger tvingende allmenne hensyn som tilsier et slikt unntak.
Vennlig hilsen
Berit Reiss-Andersen Merete Smith
leder generalsekretær