Sendt: 15. juni 2012
Adressat: Justisdepartementet
I. Innledning
Vi viser til departementets høringsbrev av 16. mai 2011 vedrørende ovennevnte høring.
Vi beklager at vi ikke hadde mulighet til å avgi uttalelse innen fristens utløp, og er takknemlige for den utsatte høringsfristen.
Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.
Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.
I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.
I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for asyl- og utlendingsrett. Lovutvalget består av Bente Mostad Tjugum (leder), Halvor Frihagen, Per-Erik Gåskjenn, Preben Henriksen, Brynjulf Risnes og Cecilie Schjatvet.
Advokatforeningen avgir følgende høringsuttalelse:
2. Generelle bemerkninger
Advokatforeningen er positiv til initiativet til å vurdere hensiktsmessigheten av UNE som klageorgan.
Advokatforeningen er for en stor del kritisk til forslagene fremsatt ved NOU 2010: 12 Ny klageordning i utlendingssaker.
Advokatforeningen vil understreke at utvalgets mandat var å foreslå ny organisering av klagesaksbehandlingen i utlendingssakene, og hvor fire hensyn skulle ivaretas: muligheten for politisk styring, rettssikkerhet, rask og effektiv saksbehandling og legitimitet. Utvalget ble bedt om å vurdere muligheten for endringer som ville gi økt politisk styring.
Advokatforeningen har allerede uttalt seg om Mælandutvalgets delutredning i 2010, og viser til høringsuttalelse av 28.09.10, som er tilgjengelig på Advokatforeningens nettside, www.advokatforeningen.no, hvor blant annet de fire angitte hovedhensynene er gjennomgått og kommentert.
Advokatforeningens hovedanliggende ved vurderingen av forslagene gitt ved NOU 2010:12 Ny klageordning i utlendingssaker, er hensynet til rettssikkerhet og legitimitet. Hensynet til effektiv klagesaksbehandling er også et viktig hensyn, men kan ikke gå på bekostning av rettsikkerheten. Økt politisk styring er et politisk ønskemål, som ikke kan gå foran hensynet til rettsikkerheten. Advokatforeningen mener at økt grad av rettsliggjøring av utlendingsfeltet, ved å gi forskrifter, er den beste måten å koble hensynet til rettssikkerhet og ønsket om politisk styring.
Advokatforeningen står fast på sitt prinsipielle standpunkt om at klageorganet for asyl- og utlendingssaker fullt ut må gjøres til et domstolorgan med partsprosess og kontradiksjon, som anført i høringsuttalelsen av 28.09.10.
I lys av forslaget om økt instruksjonsmyndighet, er Advokatforeningen bekymret over den totale rettskildesituasjonen på utlendingsfeltet, spesielt i kombinasjon med en utilgjengelig forvaltningspraksis og en lite kommunisert internasjonal rettspraksis. Med utilgjengelig forvaltningspraksis vises til at UDI og UNE ikke anonymiserer og offentliggjør sine avgjørelser. Dagens «praksisbase» på UNEs nettside gir ikke noe helhetlig bilde av praksis, og er ikke egnet til å sikre likebehandling. Dette gir et uoversiktlig praksisbilde, både sett ut fra myndighetenes ønske om styring, og ut fra utlendingens behov for likebehandling. Begge deler bidrar til å svekke utlendingens rettssikkerhet.
Når det gjelder internasjonale rettskilder, og da særlig avgjørelser fra EMD og Europadomstolen, er Advokatforeningen bekymret over at klageorganet i liten grad viser til slike avgjørelser i sine vedtak eller sammendrag i praksisbasen. I dag har UNE ingen offentlig tilgjengelig rettskildebase og sentrale avgjørelser fra EMD og Europadomstolen publiseres ikke på klageorganets hjemmesider. UDI har derimot en egen regelverksbase, www.udiregelverk.no, men den er dårlig oppdatert på internasjonale avgjørelser. Manglende oppdatering gjenspeiler seg i UNEs avgjørelser. Ut fra hensynet rettssikkerhet og behovet for harmonisering med våre naboland og EU, er dette betenkelig.
Behovet for harmonisering med våre naboland og EU bør være et sentralt hensyn ved vurderingen av klageorganets organisering. I Dublin-saker gjelder f eks en underliggende presumsjon om at det ikke skal ha noe å si hvilket land asylsaken fremsettes i, men det er en presumsjon som stadig blir satt på prøve. Ved EMDs avgjørelse 21. januar 2011 i M.S.S. saken mot Belgia og Hellas, ble det fastslått at en asylsøker ikke kunne returneres til Hellas, fordi det bl.a. ville være i strid med EMK art 3, og i storkammeravgjørelsen fra Europadomstolen i saken N.S. C-411/10 ble det slått fast at en medlemsstat ikke uten videre kan presumere at et annet medlemsland oppfyller sine internasjonale forpliktelser i forhold til flyktninger og asylsøkere, så lenge den aktuelle stat «cannot be unaware that systemic deficiencies in the asylum procedure in the reception conditions for asylum seekers..» i mottakerlandet. Hensynet til harmonisering gjelder ikke bare på asylfeltet, men også på familieinnvandringsfeltet og i relasjon til utvisning. For familiemedlemmer til EØS-borgere vil rettskildesituasjonen allerede være styrt av Unionsborgerdirektivet og avgjørelser fra Europadomstolen om tolkningen av direktivet.
Slik utviklingen har gått i våre naboland, har klageorganene der i større grad gått i retning av å organisere klageinstansen som et domstolsorgan. Med innføringen av Migrationsdomstolen i 2006 fikk Sverige topartsprosess og større grad av kontradiksjon. Finland har også forvaltningsdomstol som klageorgan. Utvalgets forslag er således et tilbakeskritt for Norges del, sammenlignet med våre naboland.
Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe har gjennom sine 5 års virksomhet kunnet påvise alvorlige feil ved UNE, både hva gjelder misbruket av avgjørelsesformen nemndleder alene, saksbehandlingsfeil og feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Dette har ledet til at en rekke vedtak er blitt kjent ugyldig, eller at UNE har omgjort sine vedtak til gunst for klageren etter tvistevarsel eller under domstolsbehandling. Aksjons- og prosedyregruppens innspill til organiseringen av UNE har vært å gjøre reell bruk av nemndbehandling og partsprosess med kontradiksjon, hvilket vil gjøre klageinstansen mer til et domstolsorgan enn det er i dag. Dette forslaget er ikke etterkommet. Utvalgets forslag om å ha to forskjellige klageinstanser, den ene etter mønster av et tradisjonelt forvaltningsorgan i klageinstansen «Utlendingsklage», og den andre «Flyktningsnemnda» som kun skal behandle asylsaker hvor det gis utsatt iverksetting, innebærer at kun et fåtall av asylsøkerne vil kunne få prøvd sine saker ved et personlig fremmøte i nemnd, og da uten topartsprosess og kontradiksjon.
Advokatforeningen finner igjen grunn til å minne om hva som opprinnelig var grunnen til opprettelsen av UNE, jf Ot prp nr 17 (1998-1999) side 37 og 38, hvor det fremgår at det var et problem at departementet utførte faglige funksjoner som ellers i samfunnslivet gjøres av andre forvaltningsorgan, samtidig som det i samme saker skal være et sekretariat for politisk ledelse.
3. Merknader til de enkelte forslagene
Til pkt 12.4: Utvalgets vurdering av fremtidig klagesaksmodell
Utvalget drøfter under pkt 12.4 hvorvidt den fremtidige klagesaksmodellen bør gå i retning av å være mer domstolslignende eller å være mer likt et forvaltningsorgan, eller om det i så måte bør være ulik behandling for de ulike sakstyper. Som det fremgår av utvalgets drøftelse gjøres vurderingen ut i fra de fire nevnte hensynene: «hensynet til politisk styring, effektivitet, rettsikkerhet og legitimitet.» Og særlig viktig er det som legges til på side 79: «Dessuten har utvalget vurdert muligheten for endringer som gir styrket politisk styring og som derved bidrar til mer demokratisk legitimitet.» Til det siste bemerker Advokatforeningen at økt politisk styring ikke nødvendigvis innebærer demokratisk legitimitet.
Med de utgangspunktene utvalget her har tegnet opp som bakgrunn for sine vurderinger, og med vekt på ønsket om økt politisk styring – underforstått gjennom økt grad av instruksjon – er Advokatforeningen ikke overrasket over at forslaget har blitt som det har blitt. Det vises til pkt 12.4.2 og pkt 12.3, hvor det påpekes at den politiske kontrollen vil være sterkest dersom sakene tilbakeføres til departementet, og den vil være svakest dersom de overføres til domstolene.
Advokatforeningen beklager at det allerede ligger føringer i mandatet, og bemerker at utvalget ble nedsatt i en periode (2009) hvor det på sentralt politisk nivå ble kommunisert tydelig et ønske om innstramning av asylpolitikken. Det er uheldig dersom slike politiske bølger i et valgår skal være formende for det mandat som utvalget skal ta utgangspunkt i ved vurderingen av den fremtidige klagesaksordningen på utlendingsfeltet. Rettssikkerhet og legitimitet bør være de avgjørende hensyn for utformingen av det fremtidige klagesaksorganet.
Advokatforeningen noterer seg at et domstolsorgan med topartsprosess og full kontradiksjon ikke drøftes som et reelt alternativ. Det fremgår på side 80 at; «Etter utvalgets oppfatning er muntlige forhandlinger og uavhengige beslutningstakere blant de mest sentrale elementene i domstolsbehandlingen. Utvalgets vurderinger av forskjellige klagesaksmodeller er derfor først og fremst knyttet opp mot klagers rett til frammøte for en beslutningstaker i organet som ikke kan instrueres i enkeltsaker.» Personlig fremmøte for beslutningstaker er vanlig i forvaltningen, for eksempel i NAV osv. Det er derimot et stort antall rettslige avgjørelser som gjøres ved skriftlig behandling, typisk anke over kjennelse. Ved domstolsbehandling er imidlertid kontradiksjon, partsprosess og partsoffentlighet sentralt. I UNE er det nemndleder som styrer utspørringen av parten og bestemmer, til dels med hård hånd, hvilke temaer det er relevant å gå inn på. Det er således i nemndsmøte på ingen måte noen partsprosess eller kontradiksjon. Det finnes heller ikke noe klageorgan for prosessledende beslutninger, slik det er i domstolene, der det er mulighet til anke, eventuelt til protokolltilførsel, slik at beslutninger kan brukes som ankegrunn. Det kan derfor ikke sees at verken UNE slik det er i dag eller forslagets modell er et domstolsliknende organ.
Til pkt 12.4.7. Om organiseringen av saksdelingen: Flyktningnemnda og Utlendingsklage
Asylsaker hvor det er gitt utsatt iverksettelse skal behandles i en egen avdeling, Flyktningnemnda.
Kriteriet utsatt iverksettelse innebærer i realiteten at saker i kategoriene: «Åpenbart grunnløse» og «Dublin-sakene» stort sett ikke vil bli behandlet i Flyktningnemnd, og at det er «normal-sakene» som vil gå i Flyktningnemnda. Av forslaget er det dessuten presisert at alle Dublin-saker ikke skal gå i Flyktningnemnda, men behandles av Utlendingsklage.
Sett på bakgrunn av at Dublin-sakene gjennom Schengensamarbeidet gjør Norge forpliktet av EU direktiver gjennom vekselsvirkende avgjørelser i EMD og Europadomstolen (ECJ), er det betenkelig at Dublin-sakene som gruppe ikke kommer til å bli ført for Flyktningnemnda. Disse sakene gjelder også asylretten, og bør behandles i samme klageorgan som de øvrige asylsakene. Advokatforeningen mener at kompetansen på asylfeltet må samles på et sted. Det bør legges opp til et bedre system for å plukke ut prinsipielle Dublin-saker, som kan føres med personlig fremmøte, særlig sett på bakgrunn av EMDs avgjørelse i M.M.S.-saken og ECJ s avgjørelse i N.S.-saken. For eksempel kunne det tenkes at Dublin-saker som gjelder overtagelse eller tilbakeføring til andre land i Dublin-samarbeidet hvor det foreligger systemsvikt i mottaksforholdene eller prosedyrereglene, som norske myndigheter ikke kan sies å ikke være oppmerksomme på, skal gå for nemnd med personlig fremmøte i Flyktningnemnda.
Tilsvarende kunne det tenkes at alle Dublinsaker som gjelder sårbare asylsøker, slik som f eks enslig mindreårige, torturofre, ofre for menneskehandel og syke, bør få sakene sine prøvd for Flyktningnemnda.
Utvalgets forslag om at UNE kan omgjøre UDIs beslutning om utsatt iverksetting er selvsagt, men kan ikke sies å være en betryggende «sikkerhetsventil» for at saker som gjelder sårbare asylsøkere vil få sin sak prøvd for Flyktningnemnda. Det vises for øvrig til rapporten til Brekke, Sveaass og Vevstad: «Sårbare asylsøkere i Norge og EU, Identifisering, organisering, håndtering» (ISF Rapport 2010: 014).
Når det gjelder de øvrige sakene (om opphold, utvisning mv.) foreslås de behandlet i klageinstansen «Utlendingsklage». Der er behandlingen skriftlig, og det foreslås at departementet skal få instruksjonsmyndighet til å instruere om lovtolkning, skjønnsutøvelse, faktum og saksbehandlingen, med unntak av lovtolkningen og faktavurderingen ved beskyttelsesvurderingen.
Advokatforeningen er kritisk til at utvisningssaker ikke skal behandles i nemnd. For det første er utvisning et saksfelt som er særlig styrt av internasjonal rettspraksis i EMD, etter EMK art 8 og art 3, samt avgjørelser med tolkningsuttalelser fra ECJ vedrørende Unionsborgerdirektivet. For det andre er utvisningssakene også preget av flyktningrettslige vurderinger av anførsler om at den utviste kan risikere menneskerettighetsbrudd ved retur og derfor ikke må utvises, og følgelig bør kompetansen om dette samles et sted i klageinstansen. Advokatforeningen er av samme grunn kritisk til at saker om tilbakekall ikke skal behandles av Flyktningnemnd.
Til pkt 12.5. Om kriterier for utvelgelse av saker til muntlig behandling i Flyktningnemnda
Utvalgets forslag til siling innebærer at dagens ordning snus på hodet. I dag gis det unntaksvis adgang til nemndsmøte med personlig fremmøte, mens ved utvalgets forslag til ny § 77a skal det vurderes om det unntaksvis ikke skal være muntlig behandling. Dersom nemndleder mener at det er grunnlag for å fravike hovedregelen om personlig fremmøte, skal spørsmålet om avgjørelsesform forelegges to nemndmedlemmer for flertallsavgjørelse, jf ny § 78 første ledd.
Det fremgår av utredningen pkt 12.4.7, side 84 at «hovedregelen vil være muntlig behandling med personlig fremmøte.» Advokatforeningen mener at de silingskriterier som er foreslått lett kan uthule det som er ment som en hovedregel. Blir loven vedtatt i sin nåværende utforming vil Advokatforeningen følge opp med å undersøke statistikken.
Advokatforeningen vil også bemerke at den saksbehandling som det legges opp til i forbindelse med silingen, lett kan spise opp «gevinsten» av ikke å tillate alle en muntlig behandling med personlig fremmøte.
Når det gjelder kriteriene, følger det av utkastet til ny § 77a at en utlending har rett til å møte personlig i nemnda og uttale seg i saken «når det er aktuelt å fravike det faktum klageren anfører, og slik fravikelse kan få betydning for retten til beskyttelse etter §§ 28-31.» Advokatforeningen vil peke på at kriteriet «det faktum klageren anfører» tolket i vid forstand vil omfatte stort sett alle asylsaker, mens tolket i snever forstand vil mange saker bli silet ut etter det som var ment å være en unntaksregel.
Kriteriet «det faktum klageren anfører» vil dels være det faktum som består i asylforklaringen om hva som skjedde i hjemlandet – grunnen til at vedkommende forlot hjemlandet — og dels anførsler om hva som vil skje i hjemlandet i tilfelle av retur. I en del saker vil situasjonen være slik at UNE ikke vil bestride klagers forklaring om hva som skjedde i hjemlandet, men er uenig med klagers anførsler om at forfølgelse vil skje ved retur. Tolkes kriteriet snevert, vil det utelukke saker for Flyktningnemnda hvor nettopp kontradiksjon om klagers forklaring er særlig viktig. Det er en nær indre sammenheng mellom det faktum som er anført som asylgrunn og det faktum som forklarer fremtidig risiko. I den forbindelse finner Advokatforeningen grunn til å peke på at bevisbyrden snus, dersom Flyktningnemnda legger til grunn klagers forklaring om at forfølgelse har skjedd. I slike tilfeller kan beskyttelse avslås bare dersom særlig tungtveiende grunner tilsier det. Det vises til bevisbyrdereglene som følger av Kvalifikasjonsdirektivet art 4 nr 4, og som også er å gjenfinne i EMDs avgjørelse R.C mot Sverige 9. mars 2010. Følgelig har staten et særlig ansvar for å begrunne hvorfor de likevel mener at repetert forfølgelse ikke vil skje.
Advokatforeningen er kritisk til utvalgets uttalelser på side 89, om at; «Når det gjelder uenighet og tvil knyttet til rettslige tolkningsspørsmål, mener utvalget at muntlig behandling har en mindre sentral betydning. Dette er spørsmål som kan bli like godt opplyst og kommentert i skriftlige innlegg. Asylsaker der det kun er tvil eller uenighet knyttet til de rettslige spørsmål, bør derfor behandles uten oppmøte fra klagers side.» Sett i lys av den gjeldende rettskildesituasjonen, med utilgjengelig forvaltningspraksis og lite kommunisert internasjonal praksis, vil det å utelukke fremmøte i slike saker innebære en svekkelse av utlendingens rettssikkerhet. På asylrettens område, hvor det også er mye «soft-law», vil dessuten faktum og juss være så tett knyttet at en siling vil fremstå som særlig betenkelig. For eksempel vil det bety at i asylsaker der Flyktningnemnda vil gå i mot UNHCRs anbefalinger, vil kunne siles ut. Advokatforeningen legger til grunn at det ikke kan være tilsiktet.
Advokatforeningen er videre kritisk til at flertallets forslag om å utelukke saker som gjelder tvil eller uenighet knyttet til «den delen av faktum som kun gjelder opphold på humanitært grunnlag». Det vises til utvalgets vurderinger på side 89. Opphold på humanitært grunnlag er en subsidiær anførsel og skal vurderes i enhver asylsak. Det blir dermed kunstig å operere med et skille, ettersom asylrettslige elementer er høyst relevante også i vurderingen av opphold på humanitært grunnlag, jf vurderingen av «restrisiko». Advokatforeningen mener dessuten at en avgjørelse etter muntlig fremmøte vil gi større legitimitet overfor befolkningen og den det gjelder.
Til pkt 14.4 om utvalgets vurderinger av UDIs rolle i klagebehandling
Advokatforeningen mener at rettssikkerhetshensyn tilsier innføring av partsprosess med UDI og klager som motparter.
Det fremgår på side 102 at: «Utvalget er i tvil om en partsprosess med UDI og klager som motparter vil gi en like god opplysning av saken som dagens ordning», hvor klageinstansen selv har hovedansvaret for at saken er godt nok opplyst. Utvalget fremholder videre at; «Det er fare for at klager og dennes advokat vil ha vesentlig dårligere forutsetninger for å finne fram til fakta og tidligere praksis enn klageinstansen.»
Advokatforeningen bemerker til dette at UNEs manglende offentliggjøring (og anonymisering) av egne avgjørelser ikke bare gjør forvaltningspraksis utilgjengelig for asylsøkeren og dennes advokat, men også for UNE, og da særlig for lekmannsinnslaget i UNE. Det blir vanskeligere å skille den ene avgjørelsen fra den andre, når forskjeller ikke tydeliggjøres. At det i dag er slike rettssikkerhetsmessige betenkelige forhold knyttet til rettskildebildet på asyl- og utlendingsfeltet er imidlertid ikke et argument som tilsier mindre rettssikkerhet. Utvalget skal være varsom med å nedvurdere advokatens muligheter og evne til å belyse praksis. Erfaringen er ofte at utlendingsforvaltningen har stor kunnskap om egne interne retningslinjer og føringer for praksis, men mindre kunnskap om internasjonale regler og avgjørelser.
Til pkt 17.4 om Partsinnsyn
Klager og advokat får i dag ikke innsyn i sekretariatets merknader. I henhold til gjeldende retningslinjer lager saksbehandler i forkant av nemndsmøtet et skriftlig sakssammendrag, som i tillegg inneholder sekretariatets merknader med en redegjørelse for sakens hovedproblemstillinger og tvilsspørsmål. Nemndmedlemmene får dette dokumentet sammen med sakens dokumenter på formøtet. Når nemndmøtet skal begynne får klagers advokat, eventuelt klageren selv, en kopi av sakssammendraget, men ikke sekretariatets merknader.
Videre følger det av UNEs retningslinjer at etter at klageren og advokaten har forlatt møtet, gis det en avsluttende kommentar fra saksbehandleren, og eventuelt landrådgiveren, hvor det pekes på nye forhold som etter vedkommendes mening er kommet frem i møtet og som kan ha betydning for resultatet. Saksbehandler, eventuelt landrådgiver, svarer på spørsmål knyttet til regelverk, praksis eller landkunnskap. Saksbehandler og landrådgiver kan etter avtale stå til disposisjon for nemnda frem til avgjørelse er truffet.
Advokatforeningen mener det er åpenbart at dagens ordning svekker kontradiksjonen. Økt kontradiksjon vil gi bedre rettssikkerhet og dermed også større legitimitet for de avgjørelser som treffes.
Advokatforeningen mener det bør innføres en topartsprosess med full kontradiksjon.
Det fremgår på side 124 at utvalget mener at forvaltningslovens innsynsrett gir tilstrekkelig innsyn i de sakene som behandles skriftlig, men at utvidet innsynsrett bør gjelde i de sakene som behandles i nemndmøte med personlig fremmøte. Utvalget uttaler at: «For at klager skal kunne komme med fakta og argumenter som anses viktige, eller imøtegå opplysninger, må klageren og advokaten ha den samme informasjonen under møtet som beslutningstakerne.» Og videre heter det at: «Etter utvalgets vurdering bør advokaten få oversendt alle dokumenter, utover saksdokumentene som han eller hun allerede er i besittelse av, samtidig med at de sendes ut til nemndmedlemmene», og at «advokaten og klageren må få være tilstede også i de delene av nemndmøtet hvor saksbehandleren og landrådgiveren oppsummerer spørsmål.»
Advokatforeningen er enig i det som her sies, men mener at klagesaksorganet som sådan burde vært organisert som en domstol.
4. Oppsummering
Advokatforeningen kan ikke støtte forslaget om opprettelsen av en todelt klageinstans organisert i Flyktningnemnd og Utlendingsklage.
Av hensyn til rettssikkerhet og legitimitet mener Advokatforeningen at klageinstansen bør gjøres til et domstolsorgan med partsprosess og kontradiksjon, som anført i høringsuttalelsen av 28.09.10.
Advokatforeningen mener at den foreslåtte todelingen av ankeinstansen har en rekke svakheter, og den vil ikke ivareta utlendingens rettssikkerhet på en betryggende måte, selv om det foreslås enkelte rettssikkerhetsmessige forbedringer av prosessen sammenlignet med organiseringen av dagens UNE.
Advokatforeningen er videre kritisk til at så få av klagesakstypene innenfor utlendingsretten er tiltenkt å behandles for Flyktningnemnd. Dette representerer således et tilbakeskritt i forhold til dagens ordning.
Advokatforeningen mener forslaget til ny klageordning, som påstås å fremme effektivitet, ikke er nærmere belagt med empiri. Advokatforeningen mener at den vilkårlighet som ligger i økt politisk styringsmulighet ofte fører til stadige endringer av saksbehandlingsrutiner og praksis, noe som kan føre til ineffektivitet og manglende forutsigbarhet både for den gjelder men også for saksbehandlerne. Advokatforeningen etterlyser derfor en nærmere analyse av hvordan 2006-reformen i Sverige, som vi mener utgjør et godt og positivt eksempel på rettsliggjøring, har vært sammenfallende med en klart mer effektivisert saksbehandling i Migrationsverket. Dette fremheves særlig fordi Mæland-utvalgets beskrivelse av den svenske modellen ikke har omtalt domstolsreformen som trådte i kraft i 2006.
For øvrig bemerker Advokatforeningen at i den grad lovgivningen skal åpne for bruk av skjønn som UDI kan instrueres om, så kan det være gode grunner for at dette skjønnet igjen underlegges politikere som kan «ansvarliggjøres» gjennom demokratiske prosesser, og ikke lenger utøves av nemndledere uten slikt ansvar.
Advokatforeningen vil likevel understreke at hovedsynspunktet er at hele utlendingsfeltet i sin helhet bør ha en klageinstans etter modell av en domstol, der 2006-reformen i Sverige synes som et godt utgangspunkt, og at det ikke foretas en oppdeling etter sakstype slik som foreslått.
Med vennlig hilsen
Erik Keiserud Merete Smith
leder generalsekretær