Innspill til mulige lovarbeider (aksjerettslig regulering av konsernforhold)
Vi viser til Nærings- og fiskeridepartementets oppfordring av 4. juli 2023 om innspill til mulige lovarbeider, publisert den 17. juli 2023, med frist for innspill 1. november 2023.
Departementets oppfordring til innspill gjelder mulige lovarbeider om aksjerettslig regulering av konsernforhold.
Dette innspillet er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for selskapsrett. Lovutvalget består av Hedvig Bugge Reiersen (leder), Stig Berge, Karl Otto Tveter, Olav Fr. Perland, Gunn Merete Paulsen og Johan Endre Holmen, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet.
1 Kommentarer
1.1 Departementets oppfordring
Departementets oppfordring til innspill til mulige lovarbeider om aksjerettslig regulering av konsernforhold fremstår åpen og generell. I tillegg ber departementet særlig om innspill til utstrekning av eventuell praksis hvor verdiflyt og likviditetsstyring i konsern går på bekostning av enkelte konsernselskaper, i strid med aksje- og straffelovgivningen.
1.2 Kort om aksjerettslig lovregulering av konsern
Etter aksje- og allmennaksjeloven («aksjelovene») utgjør et morselskap sammen med et datterselskap eller datterselskaper et konsern, jf. aksjelovene § 1-3. For at selskapene skal anses som mor- og datterselskap, må morselskapet ha bestemmende innflytelse over datterselskapet, hvilket i praksis ofte oppfylles ved at morselskapet har en eierandel på mer enn 50 % i datterselskapet.
Aksjelovene inneholder ingen systematisk lovregulering av konsern, inkludert ikke noe eget kapittel om konserner. Derimot inneholder aksjelovene enkelte særregler for konserner. I EU ble det i 1970- og 1980-årene arbeidet med utkast til selskapsdirektiv om konserner, men dette arbeidet ble stanset i 1990. På lik linje med Norge har få EU-land vist interesse for systematisk lovregulering av konsernretten.
Et generelt prinsipp i aksjeretten er konsernselskapenes rettslige selvstendighet. Med andre ord er hvert enkelt konsernselskap etter aksjelovene og langvarig, fast, rettspraksis selvstendige, juridiske, personer. Det er et grunnleggende prinsipp at konsernselskaper som hovedregel ikke identifiseres med hverandre. Det gjelder kun, enkelte, begrensede unntak fra denne hovedregelen, jf. for eksempel Rt. 2012 s. 1628 der konsernselskaper på grunnlag av omgåelsessynspunkter ble identifisert i forbindelse med stemmegivning på generalforsamling i et selskap med vedtektsfestet stemmetak.
Konsernet er mot denne bakgrunn ikke en egen juridisk enhet under aksjeretten, og aksjelovenes regler gjelder for hvert enkelt konsernselskap. Betydningen er at alle konsernselskapene skal organiseres med et styre og den øverste myndigheten i ethvert konsernselskap ligger hos generalforsamlingen i de respektive selskapene. Videre, at aksjelovenes alminnelige regler som gjelder for saksbehandlingen av selskapsorganenes beslutninger og om selskapsorganenes beslutningskompetanse gjelder for det enkelte konsernselskap. Betydningen av det er for eksempel at beslutninger i et datterselskap som er av en slik art at de etter aksjelovens regler krever behandling i selskapets styre, skal realitetsbehandles i dette styret. Som følge av at aksjelovenes alminnelige regler om eierstyring og selskapsledelse gjelder i konserner, kan det ledelsesorganet i morselskapet som forvalter eierskapet i datterselskapene som generalforsamling i datterselskapet instruere datterselskapets styre i alle typer saker, og det kan også omgjøre datterselskapsstyrets beslutninger. Speilbildet er at morselskapets ledelsesorganer ikke uten videre kan vedta beslutninger med umiddelbar virkning for datterselskapet.
En sentral konsekvens av konsernselskapenes selvstendighet er at prinsippet om aksjeeiernes begrensede ansvars for selskapets forpliktelser gjelder for hvert enkelt konsernselskap, jf. aksjelovene § 1-2. Det kreves dermed særskilt grunnlag for at et morselskap skal kunne holdes ansvarlig for datterselskapets forpliktelser. Dette er i praksis ofte begrunnelsen for å organisere virksomhet i ulike datterselskaper, for eksempel slik at forskjellige forretningsområder innenfor én virksomhet legges i ulike datterselskaper. Konserner kan også etableres ut fra geografisk inndeling av en virksomhet, slik at ulike forretningsområder innenfor en virksomhet ikke ligger i ett konsernselskap, men tvert imot er spredt på ulike datterselskaper. En slik organisering gjør det mulig å begrense ringvirkningene på tvers av forretningsområder dersom ett av dem skulle gå med tap.
Andre ganger etableres konserner fordi aksjeeieren(e) eier ulike typer økonomisk virksomhet som ikke har noen naturlig forbindelse slik at det ikke er hensiktsmessig at den integreres i ett selskap.
Aksjerettens alminnelige regler og prinsipper om erstatningsansvar for aksjeeier, identifikasjon og ansvarsgjennombrudd gjelder i konsernforhold. Dette beskytter i seg selv mot misbruk av konserndannelse.
Fordi konsernselskaper er selvstendige selskaper, må avtaler mellom konsernselskaper – i likhet med avtaler mellom selskap og aksjonær utenfor en konsernstruktur – inngås på såkalte armlengde vilkår. Aksjelovenes regler om kapitalbeskyttelse og minoritetsvern gjelder, med visse modifikasjoner (jf. for eksempel aksjeloven §§ 8-7 fjerde ledd og 8-10 fjerde ledd) som utgangspunkt og hovedregel på alminnelig måte i konsernforhold. Det bidrar til å støtte opp under konsernselskapenes selvstendighet, og beskytte eventuelle kreditorer i de enkelte datterselskapene.
I praksis kan det være en viss spenning mellom den formelle, aksjerettslige, reguleringen av konserner og konsernselskaper, og den økonomiske enheten et konsern i praksis kan være og styres etter. Formålet med aksjelovenes regulering av aksjeselskaper, herunder aksjelovenes system for eierstyring og selskapsledelse ("corporate governance") er å etablere klare ansvarslinjer og sørge for at hvert enkelt selskap drives i samsvar med selskapsinteressen. I praksis vil mange konserner ha en forretningsmessig organisering som supplerer den juridiske organiseringen, og som har som formål å organisere den daglige driften av konsernets virksomhet. Formålet med den forretningsmessige organiseringen er å strukturere konsernets daglige, forretningsmessige, virksomhet samt ansvars-, arbeids- og rapporteringsstrømmer. En forretningsmessig organisering vil typisk være begrunnet i hensyn til det enkelte selskaps verdiskaping og derfor også ut fra konsernets samlede verdiskaping.
Til tross for det spenningsformålet som kan være mellom den juridiske organiseringen av konserner, og konsernet som en økonomisk enhet, har Advokatforeningen et klart inntrykk av at gjeldende aksjerettslig regulering av konserner og konsernselskaper fungerer godt. Uavhengig av den forretningsmessige organiseringen av et konsern, vil det juridiske ansvaret ligge hos selskapsorganene. Det er derfor ikke i seg selv, og uten videre, uheldig at for eksempel styrene i enkelte konsernselskaper i praksis kan oppfattes som "sandpåstrøings"-organer.
I praksis er det personer som misbruker konsern-formen, i likhet med andre organisasjonsformer, og tapper enkeltselskaper for egen vinnings skyld. Det er ikke mulig, gjennom lovgivning, helt å forhindre slikt misbruk.
1.3 Advokatforeningens innspill
Advokatforeningen mener at aksjelovene inneholder en tilfredsstillende regulering av konsernforhold, og at reglene i all hovedsak fungerer godt i praksis. Etter Advokatforeningens syn bør departementet ikke sette i gang lovarbeider om aksjerettslig regulering av konsernforhold. De gjeldende reglene er tilfredsstillende, samtidig som det er en betydelig risiko for at nye regler vil komplisere regelverket, øke graden av administrative byrder for brukerne og gi grunnlag for nye tolkningsproblemer. Selskaper organisert i konsern må også forventes å være mer "profesjonelle" brukere enn mindre enkeltselskaper utenfor konsernforhold, slik at det pedagogiske behovet for enklere eller mer oversiktlige regler er begrenset for denne gruppen. Advokatforeningen stiller også spørsmål ved om det er hensiktsmessig å gjennomføre en såpass generell «høring» om et komplekst tema. Det kan være at noen høringsinstanser mener reglene er for "strenge", mens andre kan mene at de er for "liberale", mens atter andre kan ønske en mer helhetlig regulering. Det skal også påpekes at den beslutningen fra Høyesteretts ankeutvalg det vises til i høringsbrevet (HR-2022-2190-U), vanskelig kan sies å illustrere et skrikende behov for lovregulering av konserner. Beslutningen viser at et styremedlem kan komme i strafferettslig ansvar ved å foreta uriktige eller mangelfulle vurderinger. Beslutningen er derfor et eksempel på at den som ikke følger loven, kan komme i ansvar, så vel strafferettslig som erstatningsrettslig. Det er med andre ord ikke reglene det er noe galt med, men at de ikke etterleves. Det er uansett vanskelig å se hvordan en mer detaljert regulering skulle kunne ha hindret at vedkommende styreleder/daglig leder kom i ansvar, med mindre man forbød kapitaloverføringer fra et datterselskap til morselskapet. Et slikt forslag er selvsagt helt uaktuelt.
Som nevnt ovenfor i punkt 1.2, har en helhetlig og systematisk lovregulering av konserner, og dermed etablering av en egen "konsernrett" i norsk sammenheng, vært tidligere droppet. Advokatforeningen kan ikke se at det er grunnlag for et endret syn på slik systematisk lovregulering. Advokatforeningen er heller ikke kjent med at det i praksis er en utstrakt eller klar etterlysning av nye, og endrede, regler for konserner. Videre mener Advokatforeningen at særskilte og vesentlige problemstillinger som oppstår i konsern, er lovregulert på en god måte i aksjelovene i dag, enten ved særlige konsernregler eller mer generelle regler: den begrenser konsernselskapenes handlefrihet på enkelte områder, samtidig som den gir nødvendig fleksibilitet på andre.
Som nevnt ovenfor i punkt 1.2, medfører selvstendighetsprinsippet at aksjelovenes regler gjelder selvstendig for hvert enkelt konsernselskap. Advokatforeningen anser dagens kombinasjon av særlige konsernbestemmelser og mer generelle lovbestemmelser i aksjelovene som en adekvat lovregulering av konsernforhold. Advokatforeningen ser ingen åpenbare forslag til nye lovreguleringer som ville gitt mer hensiktsmessige løsninger på særskilte problemstillinger i konsern.
For ordens skyld nevner Advokatforeningen noen vesentlige lovbestemmelser i aksjelovene, som allerede regulerer en sentral problemstilling som departementet omtaler – begrensning av verdiflyt mellom konsernselskaper: Armlengdeprinsippet i aksjelovene § 3-9 understreker at konserninterne transaksjoner skal grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Verdioverføringer mellom konsernselskaper som maskeres ved ikke-markedsmessige transaksjoner vil være i strid med § 3-9. Slike transaksjoner kan også etter omstendighetene betraktes som "skjulte utbytter" som eventuelt er i strid med § 3-6. Videre er aksjelovene § 3-4 til § 3-9, § 8-1, § 8-5, § 8-6, § 8-7 og § 8-10 andre eksempler på lovbestemmelser som begrenser verdiflyten mellom konsernselskaper (og andre aksjeselskaper). De ovennevnte lovbestemmelsene er en sentral del av det aksjerettslige vernet for interessene til det enkelte konsernselskap, dets kreditorer og øvrige interessenter. Advokatforeningen oppfatter disse reglene som dekkende også for konsernforhold.
Kjernen i aksjelovenes system for eierstyring og selskapsledelse, er styrets overordnede ansvar for selskapets forvaltning, jf. aksjelovene § 6-12. Det ligger i styrets forvaltningsansvar at styret har en lojalitetsplikt overfor selskapet, som går ut på at styret skal forvalte selskapet på grunnlag av en objektiv vurdering av selskapsinteressen. Kjernen i selskapsinteressen er i samsvar med aksjelovenes forutsetning, lovforarbeider og rettspraksis hensynet til å bevare og skape verdier på kort og lang sikt. Utover dette, må selskapsinteressen vurderes og fastsettes konkret for det enkelte selskap og ut fra beslutningssituasjonen innenfor rammene av selskapets formål, virksomhet og egenart for øvrig (Rt. 1999 s. 1682). Disse utgangspunktene gjelder også i konserner.
Selskapsinteressen er en fleksibel styringsnorm. Den skal fastsettes av styret konkret, ut fra de faktiske forholdene i den konkrete beslutningssituasjonen. Styret i konsernselskaper vil i denne sammenheng ha plikt til å vurdere eventuell betydning av konsernforholdet for selskapsinteressen. Rettskildene gir ikke holdepunkter for at det i norsk rett gjelder en "Rozenblum"-doktrine. Fordi selskapsinteressen er en fleksibel styringsnorm, som gir rom for å se hen til konsernforholdet i styringen av hvert enkelt konsernselskap, mener Advokatforeningen at det ikke er behov for å innta særlige regler om styring av konsernselskaper, i tillegg til det som allerede i dag er i aksjeloven.
Generelle sikkerhetsmekanismer i form av myndighetsmisbruk samt sanksjoner i form av erstatnings- og straffeansvar for styret, aksjeeier mv. er regler som også ivaretar de nevnte interessene, jf. aksjelovene § 5-21, § 6-28, § 17-1 og kapittel 19 samt straffelovens relevante bestemmelser. Straffesaken fra Høyesteretts ankeutvalg som departementet selv omtaler, er et eksempel på at disposisjoner i strid med konsernselskapets interesser sanksjoneres med straff, jf. HR-2022-2190-U.
Når det gjelder departementets mer spesifikke oppfordring, har Advokatforeningen ikke holdepunkter for at det er noen utstrakt praksis hvor verdiflyt og likviditetsstyring i konsern går på bekostning av enkelte konsernselskaper, i strid med aksje- og straffelovgivningen. Tvert imot er Advokatforeningens inntrykk at slike problemstillinger relativt sjelden kommer på spissen i praksis. Advokatforeningen har tilsvarende synspunkt på det departementet omtaler som «uformelle beslutningslinjer» i konsern. Dette er ikke uvanlig i praksis, men kombineres som regel med forankring i de nødvendige selskapsorganene i de berørte konsernselskapene. Dette gir grunnlag for en praktisk fleksibilitet innenfor ansvarlige rammer. Umiddelbar effektuering av morselskapets beslutning i datterselskapet fremstår som en praktisk tilnærming, som ikke fritar noen av de involverte for deres aksjerettslige ansvar, inkludert ivaretakelsen av datterselskapets interesser og overholdelse av relevante saksbehandlingsregler. Dette er etter Advokatforeningens oppfatning godt kjent blant brukerne. Uansett er reglene på disse områdende i prinsippet tilfredsstillende, og dersom noen kommer opp i problemer vil dette skyldes uforsvarlig tilnærming og manglende etterlevelse.
På denne bakgrunn er Advokatforeningen av den klare oppfatning at det ikke er behov for tiltak og eventuelle endringer av aksjerettslig regulering i konsernforhold.
2 Oppsummering
Oppsummert ser ikke Advokatforeningen behovet for endringer av aksjerettslig regulering i konsernforhold og vil derfor ikke støtte forslag om det. Advokatforeningen mener at aksjelovene inneholder en tilfredsstillende regulering av konsernforhold, som også ivaretar interessene til det enkelte konsernselskap, dets kreditorer og øvrige interessenter.
Det påpekes at et arbeid med en eventuelle endringer i konsernreguleringen, enten det skulle dreie seg om justeringer av enkeltregler eller en mer helhetlig regulering, vil måtte kreve en helhetlig tilnærming til aksjelovenes samlede regulering. Det vil etter Advokatforeningens oppfatning neppe gi et godt resultat å "flikke" på enkeltregler, eller vedta et eget kapittel eller lignende om konserner uten at slike regler er vurdert innenfor rammene av og i sammenheng med reglene for øvrig.
Vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas Merete Smith
leder generalsekretær