1)

Pkt. 2.4.2 fikk sin nåværende utforming i 1991 og ble betydelig forkortet i forhold til § 3 i de tidligere regler.

Bestemmelsen tar sikte på å motvirke prosedyre utenfor rettssalen. Domstolene skal avgjøre tvister på det grunnlag som blir presentert for retten under hovedforhandlingen og ikke på grunnlag av forhåndsprosedyre og opinionspress gjennom massemedia. Bestemmelsen omfatter ikke bare uttalelser i tradisjonelle massemedier, men også i sosiale medier jf. ADA-2017-D146(Disiplinærnemnden).

Bestemmelser om advokaters forhold til media er også inntatt i Retningslinjer for forsvarere. I retningslinjene understrekes det at advokatens opptreden overfor media i konkrete saker skal ha basis i klientens interesser. Advokatens interesse i å profilere seg i en konkret sak er klart underordnet, og advokaten skal ikke selv ta initiativ til medieprofilering. I tillegg skal klientens samtykke normalt innhentes, jf. retningslinjenes pkt. 8.1 som lyder:

«Forsvarer skal ikke ta initiativ til medieomtale med mindre klienten ønsker det. Klientens samtykke bør i alminnelighet innhentes før forsvareren uttaler seg om saken, hvis ikke hensynet til klienten nødvendiggjør at forsvareren uttaler seg uten forhåndsgodkjenning. Forsvareren skal respektere et ønske fra klienten om ikke å bidra til medieomtale.»

Temaet er behandlet en rekke steder i litteraturen. Det kan særlig vises til Halvorsen s. 156-164 og Cato Schiøtz’ artikkel «Advokater og media» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) s. 290 flg. For øvrig er teamet omhandlet i Ringdal s. 17 og Wilhelmsen og Woxholt s. 81. Når det gjelder straffesaker, se også Langbach s. 56.