1)

Pkt. 2.4.2 fikk sin nåværende utforming i 1991 og ble betydelig forkortet i forhold til § 3 i de tidligere regler.

Bestemmelsen tar sikte på å motvirke prosedyre utenfor rettssalen. Domstolene skal avgjøre tvister på det grunnlag som blir presentert for retten under hovedforhandlingen og ikke på grunnlag av forhåndsprosedyre og opinionspress gjennom massemedia.

Bestemmelser om advokaters forhold til media er også inntatt i Retningslinjer for forsvarere. I retningslinjene understrekes det at advokatens opptreden overfor media i konkrete saker skal ha basis i klientens interesser og at klientens samtykke normalt skal innhentes. Kravet til samtykke fra klienten er fastsatt i retningslinjenes pkt. 5.1 som lyder:

«Klientens samtykke bør i alminnelighet innhentes før forsvareren uttaler seg om saken, hvis ikke hensynet til klienten nødvendiggjør at forsvareren uttaler seg uten forhåndsgodkjenning. Forsvareren skal respektere et ønske fra klienten om ikke å bidra til medieomtale.»

Temaet er behandlet en rekke steder i litteraturen. Det kan særlig vises til Halvorsen s. 156-164 og Cato Schiøtz’ artikkel «Advokater og media» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) s. 290 flg. For øvrig er teamet omhandlet i Ringdal s. 17 og Wilhelmsen og Woxholt s. 81. Når det gjelder straffesaker, se også Langbach s. 56.