2)

Det fremgår av første punktum at advokaten plikter å ta «tilbørlig hensyn til partenes interesser» ved enhver omtale av rettssaker. Først og fremst må advokaten ta hensyn til sin egen parts interesser. Det er klientens interesser advokaten skal ivareta. Det forutsetter at advokaten er lydhør overfor klientens ønsker. Hovedregelen i pkt. 5.1 i Retningslinjer for forsvarere om at samtykke normalt skal innhentes før advokaten uttaler seg til media, må gjelde som en generell regel også i andre saker enn straffesaker, slik også Etikkutvalget 2003, s. 34.

Som det er fastsatt i pkt. 5.2 i Retningslinjer for forsvarere, er det klientens interesser advokaten skal ha for øye ved opptreden overfor media. Advokaten må ikke falle for fristelsen til å benytte medieomtalen som en anledning til i egen interesse å profilere seg selv eller sitt advokatfirma, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 36 og Wilhelmsen og Woxholt s. 81.

Første ledd gjelder advokatens omtale av rettssaker og saker hvor domstolsbehandling er forestående. Men også når det gjelder andre saker, må det være klientens interesser som er styrende for advokatens opptreden i media. Dette følger for så vidt også av Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og pkt. 2.1.1.

Fra tid til annen kan det være i klientens interesse at en sak, som ikke tidligere har vært det, blir gjenstand for medieomtale. Hvis klienten ønsker det, er det selvfølgelig intet i veien for at advokaten gjør media kjent med saken hvis det foreligger en saklig og aktverdig grunn til det. Dette vil kunne være tilfelle i forvaltningssaker hvor man f. eks. ønsker å avdekke myndighetsmisbruk, urimelig forskjellsbehandling eller kritikkverdig saksbehandling, eller det kan være maktmisbruk eller kritikkverdig opptreden overfor privatpersoner eller kunder fra private institusjoner eller foretak. Men medieomtalen må være saklig og korrekt og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Her har imidlertid advokaten vide grenser for sitt skjønn, og det skal meget til før man vil stemple advokatens uttalelser som stridende mot god advokatskikk, jfr. praksis referert under pkt. 1.3.