3)

Er det sannsynlig at saken vil havne for domstolene, må advokaten utvise varsomhet, jfr. annet punktum i pkt. 2.4.2 første ledd. Han må, på samme måte som når saken står for retten, unngå at saken blir gjenstand for forhåndsprosedyre. Når det gjelder rettssaker hvor det ikke allerede foreligger medieomtale, uttaler Etikkutvalget 2003 i sin innstilling (s. 34) at det i utgangspunktet både i straffesaker og sivile saker bør vises tilbakeholdenhet med å ta initiativ overfor til media.

Situasjonen er en annen dersom saken allerede er omtalt i media. For å bringe balanse og nyansere eller korrigere uttalelser kan det her være berettiget og ofte nødvendig at advokaten bringer frem sin klients syn. Advokaten er også talsmann for sin klient og plikter å ivareta klientens interesser. Om dette uttaler Schiøtz (s. 299) følgende:

«I dagens samfunn er advokatenes rolle delt – de er ikke bare juridiske rådgivere, men også i enkelte tilfeller talsmenn og strateger overfor offentligheten. Ofte møter de sterke motparter som bevisst benytter seg av pressen og som er profesjonelle. Advokatens oppgave blir da å ivareta klientens interesser i forhold til offentlig omtale, særlig i de tilfeller hvor klienten selv ikke kan forsvare seg.»

Særlig i straffesaker vil det kunne være behov for å korrigere eller nyansere det bildet som tegnes av saken og klienten i media, og kommentere, eventuelt korrigere, opplysninger som gis i media, ofte etter lekkasje fra politi eller påtalemyndighet. Men også her bør klientens samtykke innhentes før advokaten uttaler seg, i alle fall hvis det er tilstrekkelig tid til dette, og det bør utvises varsomhet slik at forhåndsprosedyre unngås.

pkt. 5.3 i Retningslinjer for forsvarere er det fastsatt at forsvareren skal behandle informasjon fra etterforskningen og sakens dokumenter med forsiktighet også når klientens samtykke foreligger, men at forsvareren ved vurderingen av hvilken informasjon som bør gis til offentligheten, bl.a. kan legge vekt på «behovet for å korrigere eller balansere informasjon som allerede er offentlig.»

Advokatforeningen og Riksadvokaten oppnevnte 17. januar 2000 et utvalg som skulle søke å nå frem til felles veiledende adferdsnormer for uttalelse til offentligheten fra politi og forsvarere på etterforskningsstadiet. Utvalget fremla sin enstemmige innstilling 25. oktober 2001 og foreslo følgende veiledende normer for både politi/påtalemyndighet og forsvarere:

1.  Vis respekt for medienes sentrale rolle som informasjonsformidler.
2.  Vær bevisst at enhver er å anse som uskyldig inntil endelig dom foreligger
3.  Ta hensyn til at medieomtale kan være en betydelig tilleggsbelastning.
4.  Gi ikke uttalelser eller opplysninger anonymt. Be om å bli oppgitt som
kilde.
5.  Gi saklig informasjon.
6.  Vurder å gi informasjon til øvrige parter om hvilke opplysninger du gir til
mediene.
7.  Utlever ikke straffesaksdokumenter uten samtykke fra politiet.
8. Unngå forhåndsprosedyre.
9.  Tenk på at dine uttalelser kan svekke troverdigheten til deg selv og din profesjon.
10.  Vis respekt for andres profesjonelle oppgaver i saken.

Advokatenes opptreden i media i saker hvor de har advokatoppdrag, kan lett medføre at de av omverdenen blir identifisert med sine klienter. Etter Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd har advokaten krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har. Dette forutsetter imidlertid at advokaten ikke opptrer på en måte som gjør at han blir identifisert med klienten. Advokaten må ikke stille seg som personlig garantist for klientens troverdighet og må i straffesaker være forsiktig med å gå god for sin klients uskyld, jfr. ovenfor under kommentaren til pkt. 1.2 tredje ledd.

Etter første punktum i pkt. 2.4.2 første ledd plikter advokaten under omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til «domstolens verdighet». Dette gjelder også når advokaten omtaler dommer som er avsagt. Illustrerende er avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460, hvor advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å uttale til pressen at han var «lattermildt overrasket over dommen og brennsikker på at den ville bli opphevet», se også avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152.

For øvrig må avsagte dommer kunne kritiseres så lenge kritikken har en saklig og korrekt form. Dersom advokaten selv har prosedert saken for den tapende part, må advokaten vokte seg for ikke å prosedere saken på nytt i media med argumenter han ikke har vunnet frem med i retten. Er dommen ikke rettskraftig, vil dette kunne oppfattes som forhåndsprosedyre i forbindelse med ankebehandlingen. Men også hvis dommen er rettskraftig, bør advokaten vise varsomhet. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86, hvor advokaten i en avisartikkel om en tapt sak i Høyesterett fortsatte å prosedere saken med de samme anførsler og argumenter som ikke hadde vunnet gjennomslag i Høyesterett. Disiplinærnemnda uttalte at når man på denne måten fortsatte å prosedere saken i avisen, innebar det at man ikke aksepterte at Høyesterett dømte i siste instans, og en slik holdning var med på å undergrave tilliten til rettsapparatet. Disiplinærnemndas avgjørelse må sees på bakgrunn av at det var en konkret sak som ble omhandlet i avisartikkelen. Annerledes er det selvfølgelig hvis man på mer generelt grunnlag angriper den rettsoppfatning som en dom gir uttrykk for, med sikte på å få denne endret i fremtidige saker.