2)

Den sentrale lovbestemmelse som omhandler advokaters taushetsplikt, er straffeloven § 211. Det er her fastsatt at advokater mfl. ««som uberettiget røper hemmeligheter som er betrodd dem eller deres foresatte i anledning av stillingen eller oppdraget» kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år». Som det fremgår retter straffebudet seg bare mot «hemmeligheter» som er «betrodd» advokaten. At det må dreie seg om hemmeligheter, medfører at opplysninger som er alminnelig kjent eller allment tilgjengelig ikke omfattes av taushetsplikten. For øvrig stilles det intet krav til opplysningenes art. Taushetsplikten er fullstendig og gjelder uavhengig av om opplysningene er av personlig art, om de er uheldige eller skadelige for den som gir opplysningene eller om opplysningene er relevante for advokatens oppdrag.

Kravet til at opplysningene må være «betrodd» advokaten, medfører at opplysninger som advokaten har fått kunnskap om på annen måte, faller utenfor. Betroelsesbegrepet må imidlertid forstås vidt. Høyesterett uttalte i Rt. 2006 s. 1071 A at «[d]et som er betrodd, blir dermed det advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten». Uttalelsen er gjengitt i senere høyesterettsavgjørelser, se Rt. 2012 s. 868 avsnitt 14 og Rt. 2012 s. 1601 avsnitt 22.Hvordan betroelsen skjer er uten betydning.

Taushetsplikten omfatter selvfølgelig også overlevering av dokumenter, disketter, fotografier etc. og overføring av datafiler. Taushetsplikten omfatter også de vurderinger som advokaten har foretatt, og de råd han eller hun har gitt til klienten, jf. Rt. 2012 s. 868 avsnitt 15. Også eksistensen av et klientforhold/klientens navn er undergitt taushetsplikt, jf. Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 51 og 54. I Rt. 2013 s. 92 fremkommer det videre at taushetsplikten også gjelder opplysninger som tredjemann uoppfordret formidler til advokaten i dennes egenskap av å ha et advokatoppdrag. I Rt. 2012 s. 608 fastslås at taushetsplikten også gjelder overfor en advokat sitt konkursbo.

Taushetsplikten kan oppheves ved samtykke. Slikt samtykke kan også gis implisitt. Høyesterett har på dette grunnlag lagt til grunn at advokaten uten hinder av taushetsplikten kan inndrive et utestående salærkrav, se Rt. 2012 s. 608 A. I avsnitt 56 er det uttalt at den som engasjerer en advokat må sies å ha akseptert at en unnlatelse av å betale regningen vil kunne bli møtt med rettslig inkasso fra advokatens side, selv om dette vil måtte innebære at klientforholdet opplyses for andre. Dette må likevel leses med den reservasjon at advokaten ikke kan gå lengre i å røpe taushetsbelagt informasjon enn formålet tilsier. Se grensedragning i OSL  179 -2–016. 

Advokaten kan dermed ikke inngå factoringavtale – overdragelse/pantsettelse av fakturakrav før de er forfalt – uten å bryte taushetsplikten. Factoringselskapet vil da få kjennskap til klientene. Er factoring avtalt i oppdragsbekreftelsen må imidlertid samtykke anses gitt. En advokat kan ikke overlevere saksdokumenter til fylkesmannen for å underbygge sitt salærkrav i forbindelse med søknad om fri rettshjelp uten klientens samtykke, jfr. uttalelsen gjengitt i U bind II (Hovedstyret 1977) s. 110 samt uttalelse fra Hovedstyret gjengitt i Norsk Advokatblad 1983 nr. 2 s. 62 og Justisdepartementets rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp kap. XIII pkt. 1

I tillegg til straffeloven § 211 er det en rekke særbestemmelser om taushetsplikt i spesiallovgivningen, som har stor praktisk betydning for advokater selv om de også gjelder for andre. Slike bestemmelser er f. eks. eiendomsmeglingsloven (lov av 29. juni 2007 nr. 73) § 3-6konkursloven (lov av 8. juni 1984 nr. 58) § 160 og forvaltningsloven (lov av 10. februar 1967) § 13 b. For privatansatte advokater kan det også gjelde særlige taushetspliktsbestemmelser, f. eks. forretningsbankloven (lov av 24. mai 1961 nr. 2) § 18.

Forholdet mellom taushetsplikten og vitneplikten er regulert i prosesslovgivningen. Både tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119 fritar advokater for vitneplikt når det gjelder noe «som er betrodd dem i deres stilling». Tilsvarende bestemmelser gjelder for plikt til utlevering av dokumenter og for beslag, jfr. tvisteloven § 21-5 og kap. 22straffeprosessloven § 204 første ledd og straffeprosessloven § 210.

Forbudet etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 omfatter bare det som er betrodd advokaten i hans «egentlige advokatvirksomhet», se blant annet Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 29. Dette vil si juridisk bistand og rådgivning i og utenfor rettergang, se Jens Edvin A. Skoghøy i «Advokaters taushetsplikt og de korresponderende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119», Tidsskrift for Strafferett nr. 2/2013 s. 165 med videre henvisninger.

Opplysninger mottatt i forbindelse med ren eiendomsmegling, formuesforvaltning, forretningsførsel, bobestyrelse, inkassovirksomhet, styreverv m.v. faller utenfor. Når det gjelder bestemmelsen om beslag i straffeprosessloven § 204 og adgangen til å foreta ransaking hos en advokat som tredjemann i medhold av straffeprosessloven § 119 er Høyesteretts kjennelse i Rt. 1996 s. 1081 av særlig interesse. Begjæringen ble ikke tatt til følge, og kjæremålsutvalget fant ikke at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil når lagmannsretten hadde uttalt at det som utgangspunkt var en presumsjon for at dokumenter og tilsvarende som befinner seg på kontoret hos en frittstående privatpraktiserende advokat, er undergitt taushetsplikt og dermed beslagsforbud etter § 204.

I forbindelse med tvistemålsloven § 205 har Høyesteretts Kjæremålsutvalg (kjennelse av 22.12.2000) fastslått at taushetsplikten også omfatter utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. Det avgjørende i bestemmelsen er om det arbeid advokaten utfører for sin oppdragsgiver eller arbeidsgiver, er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet. Ansatte advokaters taushetsplikt er nærmere behandlet av Anne Rogstad i Tidsskrift for Forretningsjus 2003 s. 3. At internadvokater etter domstolloven § 233 første ledd bokstav a er underlagt advokaters alminnelige taushetsplikt og bevis- og beslagsforbudene, er hevet over en hver tvil – uavhengig av om arbeidsgiver er en bedrift eller et offentlig organ, se eksempelvis Rt. 2000 s. 2167 (Balder-saken), Rt. 1999 s. 1248 (Kommuneadvokaten i Oslo) og kjæremålsutvalgets kjennelse av 6. mai 1985 (L.nr. 169 K/1985, som gjaldt Regjeringsadvokaten).

Verdt å merke seg er at EU- domstolen i en sak vedrørende Akzo Nobel 62007cj0550 har uttalt at internansatte advokater i et selskap ikke kan påberope samme rett til å kreve fortrolighet/taushetsplikt som utenforstående uavhengige advokater. For norske bedriftsadvokater vil avgjørelsen kunne ha betydning i saker hvor EFTAs overvåkningsorgan selv etterforsker brudd på EØS-avtalen, samt i saker hvor Konkurransetilsynet bistår ESA/Kommisjonen ved deres etterforskning. I slike tilfeller vil EØS-avtalens prosessregler kunne få anvendelse.

Taushetsplikten gjelder ikke uten unntak. Som andre har advokater en opplysningsplikt når det gjelder å forhindre alvorlige forbrytelser, jfr. straffeloven § 196 og for å hindre at uskyldige blir straffet, jfr. straffeloven § 226 og straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Også ellers i lovgivningen er det spredte eksempler på at opplysnings- eller meldeplikt går foran taushetsplikten. En slik forrang krever klar hjemmel. I advokatforskriften § 4-5 om Tilsynsrådets kontroll med advokatvirksomhet er det i annet ledd fastsatt at en advokat plikter å gi Tilsynsrådet de opplysninger som er nødvendige for kontrollen uten hinder av taushetsplikt. Hvitvaskingsloven (lov av 6.mars 2009 nr.11) har bestemmelser om plikt til rapportering av mistenkelige forhold som med visse begrensninger også gjelder for advokater. Det er også et praktisk unntak i ligningsloven § 6-2 andre ledd. Se grensedragning i OSL -179-2016.