7)

Grensen mellom hva som omfattes av taushetsplikten og hva som ”bare” er fortrolig, er ikke uten videre klar. Advokaten bør derfor som hovedregel vise varsomhet med å meddele opplysninger.

Formålet med taushetsplikten er først og fremst å beskytte klientens interesser. Men også andre som betror seg til advokaten, kan ha behov for vern. Det er ikke tvilsomt at den som oppsøker en advokat for å få råd, er beskyttet av taushetsplikten, både etter straffeloven § 211 og bestemmelsene i prosesslovgivningen, selv om noe klientforhold ikke oppstår fordi advokaten ikke påtar seg oppdraget. På den annen side er det klart at klientens motpart ikke har krav på beskyttelse i henhold til taushetspliktbestemmelsene i tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119, jfr. Rt. 1967 s. 847. Det samme antas å gjelde også i straffeloven § 211, jfr. Svalheim s. 58-59 og avgjørelse i U VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 181. Fortrolighetsplikten vil derimot i utgangspunktet også omfatte opplysninger som advokaten mottar fra klientens motpart og opplysninger om motparten som advokaten har mottatt fra egen klient eller andre, jfr. avgjørelsen i ADA-2003-D37 (Disiplinærnemnden) og ADA-2017-D177 (Disiplinærnemnden). Men som nevnt ovenfor innebærer ikke fortrolighetsplikten noen absolutt plikt til hemmelighold, og hensynet til egen klient må gå foran hvis klientens interesser i forhold til motpartens interesser tilsier dette. Er motparten tidligere klient hos advokaten, gjelder selvfølgelig både taushetsplikten og fortrolighetsplikten til opplysninger som advokaten har mottatt i forbindelse med tidligere oppdrag for motparten, jfr. ADA-2003-D48 (Disiplinærnemnden).

Et praktisk forekommende tilfelle er opplysninger som meddeles advokaten ved en feil fra motparten eller motpartens advokat. I hvilken grad slike opplysninger er omfattet av taushets- og fortrolighetsplikten, er drøftet av Disiplinærnemnda i en beslutning inntatt i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438. Her hadde en telefaks fra en klient til hans advokat blitt feilsendt til motpartens advokat. Spørsmålet var om sistnevnte advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha lest innholdet og ikke makulert telefaksen da han ble bedt om det av motpartens advokat. Disiplinærnemnda fant at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og at han heller ikke var forhindret fra å benytte seg av opplysningene i faksen. Disiplinærnemnda la avgjørende vekt på at avsenderen måtte ha risikoen for feil som var begått av ham selv. Nemnda ga imidlertid uttrykk for at dersom avsenderen var blitt klar over feilsendingen og hadde rukket å varsle mottakeren om dette før faksen var lest, ville det ha vært i strid med god advokatskikk å lese faksen og benytte seg av dens innhold.

Det er tvilsomt i hvilken grad personer som betror advokaten opplysninger og som ikke står i noe motsetningsforhold til klienten, har krav på vern etter straffeloven § 211 og etter bestemmelsene i prosesslovgivningen. I sin drøftelse av spørsmålet tar Svalheim utgangspunkt i taushetspliktens formål, som er å verne det rettssøkende publikum, og anfører at tredjemenn som hovedregel ikke har krav på et selvstendig vern, jfr. Svalheim s. 63. Som eksempel på tredjemenn som kan være beskyttet av taushetsplikten, nevner Svalheim klientens nærmeste, f. eks. hvor klienten er et barn og advokaten mottar opplysningene fra barnets foreldre. Det er derimot sikkert at tredjemenn er omfattet av advokatens fortrolighetsplikt. Vernet er sterkere jo nærmere vedkommende står klienten. I særlige tilfelle kan endog fortrolighetsplikten gjelde overfor egen klient. Illustrerende er her en beslutning inntatt i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 50. Her ble fortrolighetsplikten ansett brutt ved at advokaten i en barnevernssak hadde utlevert til sin narkomane klient dokumenter med sensitive opplysninger som stammet fra klientens foreldre. Disiplinærutvalget fant at advokaten hadde brutt fortrolighetsplikten i forhold til klientens foreldre. Denne avgjørelsen gjelder nok et unntakstilfelle. Hovedregelen må ellers være at advokaten må stå fritt til å gi opplysninger han henter inn, videre til klienten. Men har advokaten mottatt et dokument på det vilkår at dokumentet ikke skal gjøres kjent for klienten, er advokaten bundet av dette. Ønsker advokaten ikke å komme i en slik situasjon, må han avslå å motta dokumentet, jfr. beslutningen i ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden).

Taushets- og fortrolighetsplikten kan oppheves ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Det gjelder intet formkrav for samtykket. Det kan også gis ved konkludent adferd eller passivitet. Men det må kreves at det fremstår som klart at klienten gir avkall på sin rett til taushet og at det er klart hva samtykket omfatter. I praksis vil eventuell bevistvil om samtykke er gitt, lett gå ut over advokaten, særlig hvis det gjelder sensitive opplysninger. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 477. 

Et eksempel på underforstått samtykke eller samtykke ved konkludent adferd er det når klienten selv innstevner advokaten som vitne. Advokaten må da anses løst fra sin taushetsplikt, jfr. Rt. 1992 s. 949. Klienten kan ikke ensidig begrense advokatens forklaringsplikt til å gjelde visse sider av saken under henvisning til taushetsplikten. Advokatens forklaring må gjelde alle forhold som kan ha bevisverdi i saken, med mindre motparten samtykker i en avgrenset forklaring, jfr. Rt. 2001 s. 1113.

En særlig problemstilling gjelder situasjonen når klienten går til angrep på advokaten, f. eks. ved å reise erstatningssøksmål eller klagesak overfor disiplinærorganene. Her antas det at det i selve aksjonen fra klienten må innfortolkes en frigivelse av advokaten fra taushetsplikten vedrørende det forhold saken gjelder. Men dette gjelder bare så langt det er nødvendig for å kunne forsvare seg mot klientens anklager, jfr. ADA-2016-D75 (Disiplinærnemnden). Dersom advokaten ønsker å la seg representerer av en annen advokat i sitt forsvar mot klientens anklager kan fortrolige opplysninger neppe oversendes før det er inngått et reelt advokatoppdrag. Meddelelse av fortrolige opplysninger må uansett begrenses så langt mulig, jf. ADA-2017-D206 (Disiplinærnemnden). For øvrig må advokaten være bundet av taushets- og fortrolighetsplikten. Det samme må gjelde hvis klienten går ut med kritikk av advokaten i media. Her kan man ikke uten videre innfortolke et samtykke til at advokaten skal være fritatt fra taushetsplikten. Men er det beskyldninger av sterkt infamerende karakter, er det et spørsmål om ikke advokaten må gis anledning til å forsvare seg ut fra nødrettsbetraktninger.