2)

Som begrunnelse vises det til at uavhengighet er nødvendig for at advokaten skal kunne leve opp til de forpliktelser han som advokat påtar seg. De grunnleggende forpliktelser som en advokat har, er beskrevet i pkt.1.2 («Advokatens oppgave»), og pkt. 2.1.1 må leses i sammenheng med pkt. 1.2. Det er i pkt. 1.2 første ledd fastsatt at advokatens oppgave er å fremme rett og hindre urett, jfr. kommentaren til pkt. 1.2 ovenfor. Det er videre fastsatt i annet ledd at advokaten innenfor lovens ramme plikter etter beste evne å ivareta sine klienters interesser og advokaten skal som fastsatt i fjerde ledd være både rådgiver og talsmann for sin klient. Skal advokaten kunne fremme rett og hindre urett og samtidig etter beste evne ivareta klientens interesser, må advokaten være ubundet av uvedkommende hensyn.

Kravet til advokatens uavhengighet er begrunnet i flere hensyn. Først og fremst er det hensynet til klienten. Som nevnt er det nødvendig at advokaten er uavhengig av andre hensyn hvis han skal gjøre en best mulig innsats for klienten.

Uavhengighet til andre interesser er nødvendig for at advokaten skal kunne opptre som en objektiv og nøktern rådgiver. Dessuten er uavhengighet nødvendig hvis advokaten skal beholde klientens tillit. Eksistensen av andre bindinger eller utenforliggende interesser kan i seg selv være tilstrekkelig til at klientens tillit tapes. Selv om advokaten i den konkrete sak ikke lar seg influere av slike bindinger eller interesser, kan det likevel oppstå tvil hos klienten som fører til at tilliten svekkes. Her kommer også det forhold inn at advokatvirksomhet innebærer en rekke valg og avgjørelser av skjønnsmessig karakter, hvor det i ettertid er vanskelig å etterprøve advokatens lojalitet overfor klienten.

Uavhengighet er dessuten viktig av hensyn til advokaten selv og utførelsen av advokatens arbeid. Ikke minst er det viktig at advokaten har en uavhengig stilling i forholdet til klienten, slik at advokaten kan opptre med den nødvendige autoritet og ikke føle seg bundet til å følge klientens ønsker og direktiver. At advokaten er uavhengig i forholdet til sine klienter, er nødvendig hvis advokaten skal kunne fylle den rolle advokaten har i et rettssamfunn. Ikke minst gjelder dette i samspillet med domstolene, hvor advokatens oppgave er å bidra til at saken blir best mulig opplyst samtidig som han er talsmann for sin klient. At advokaten er uavhengig, er viktig for domstolenes tillit til advokaten og det arbeid advokaten utfører og er også viktig for den tillit publikum har til rettspleien generelt.

Advokatens overordnede plikt er å fremme rett og hindre urett. Faren for at advokater ikke opptrer i samsvar med dette og i strid med rettsregler og yrkesetiske regler, vil være større hvis det ikke stilles krav om uavhengighet. Særlig gjelder dette hvis advokaten har en personlig interesse av økonomisk eller annen art i sakens utfall. Selv om den enkelte advokat ikke skulle la seg forlede til å gå over grensen for det akseptable, kan det likevel oppstå mistanke om dette. På lengre sikt vil det kunne føre til svekkelse av den alminnelige tillit og anseelse som advokatene har i samfunnet.

Kravet til advokatens uavhengighet gjelder i en rekke forskjellige situasjoner og sammenhenger. 
Grovt sett kan man si at kravet gjelder i følgende fire relasjoner:

(1) uavhengighet i forhold til motparten
(2) uavhengighet i forhold til klienten
(3) uavhengighet i forhold til andre
(4) uavhengighet i forhold til oppdraget.

Uavhengighet i forhold til motparten
Som hovedregel må advokaten avstå fra å påta seg et oppdrag hvis han har en tilknytning som gjelder motparten. Motparten kan være et selskap hvor advokaten har en betydelig eierinteresse eller det kan foreligge andre bånd mellom advokaten og motparten som f.eks. forretningssamarbeid, vennskap eller slektskap.

Men ikke enhver tilknytning til motparten må medføre at advokaten sier fra seg oppdraget. Er f.eks. motparten et børsnotert selskap hvor advokaten har en mindre aksjepost, vil dette normalt ikke kunne tenkes å få noen betydning for advokatens utførelse av oppdraget. Likeledes hvis advokatens bekjentskap eller forbindelse med motparten er av mer perifer art. I slike tilfelle, hvor advokatens tilknytning til motparten ikke er særlig sterk, må det være tilstrekkelig at advokaten opplyser om forholdet, slik at klienten selv kan avgjøre om han vil la seg bistå av advokaten.

Det er et spørsmål om advokaten også i tilfelle hvor det foreligger et sterkere tilknytningsforhold til motparten, kan reparere den manglende uavhengighet ved å gi klienten alle opplysninger og deretter overlate til denne å avgjøre om advokaten skal utføre oppdraget. Hvis klienten likevel ønsker å engasjere advokaten, kan det hevdes at advokaten da må kunne påta seg oppdraget. Advokaten bør likevel være varsom med å påta seg oppdrag i slike tilfelle.

For det første kan mange klienter finne det vanskelig å si nei til advokatens tjenester selv etter at man er blitt gjort kjent med de forhold som berører advokatens uavhengighet.
For det annet er advokaten avhengig av klientens tillit, og denne tillit kan være svekket selv om klienten har gitt sitt samtykke til at advokaten skal utføre oppdraget. 
For det tredje vil det i ettertid kunne oppstå problemer som følge av advokatens tilknytning til motparten hvis klienten ikke skulle være fornøyd med advokatens utførelse av oppdraget.

Et særlig tilfelle foreligger hvis motparten er eller har vært klient hos advokaten eller hos en annen advokat som advokaten arbeider sammen med. Disse tilfellene av interessekonflikt er regulert i pkt. 3.2. I pkt. 3.2.1 er det uttrykkelig uttalt at en advokat skal avstå fra å påta seg oppdrag hvis det oppstår risiko for brudd på advokatens uavhengighet.

I en del tilfelle vil det allerede ved oppdragets begynnelse være på det rene at motparten vil betale advokatens salær. Det kan f.eks. være tvist om et erstatningsoppgjør med et forsikringsselskap hvor forsikringsselskapet ønsker at sikrede skal la seg bistå av en advokat. Den som blir utsatt for ekspropriasjon, har som hovedregel krav på å få dekket utgifter til advokathjelp av eksproprianten.

Slike tilfelle hvor det er opp til klienten selv å engasjere den advokat han ønsker, medfører ingen problemer for advokatens uavhengighet. Advokaten har intet tilknytningsforhold til motparten bortsett fra at denne skal dekke klientens advokatutgifter. Spørsmål knyttet til erstatningsutmålingssaker der selskapet dekker skadelidtes advokatutgifter er omtalt i pkt. 3.3.1 note 3.
Annerledes vil det kunne være hvis advokaten var engasjert av motparten for å bistå klienten. Slike engasjementer, som også berører klientens rett til fritt advokatvalg, er det liten grunn til å oppmuntre til, og advokaten bør vise varsomhet med å la seg engasjere i slike oppdragsforhold.

Er advokaten engasjert av det offentlige for å bistå publikum med rettshjelp, vil det i de fleste tilfelle ikke foreligge noe motsetningsforhold som berører advokatens uavhengighet. 
Dette gjelder imidlertid ikke hvis det offentlige er motpart i den konkrete sak. I slike tilfelle er det viktig at advokaten er seg forholdet bevisst og ikke lar seg påvirke av engasjementsforholdet til det offentlige. 
Ofte vil dette heller ikke være noe problem for advokaten. Det oppleves neppe som problematisk av de advokater som er tilknyttet Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp, å bistå klienten i en sak mot kommunen. Et viktig moment i denne forbindelse er om fordelingen av innkomne saker er tilfeldig, slik at saker mot det offentlige ikke kanaliseres til bestemte advokater. 
Men hvis klienten opplever det som et problem, må advokaten avstå fra oppdraget. Det vil kunne stille seg annerledes hvis det foreligger et fast ansettelsesforhold eller hvis det på annen måte er et tettere samarbeid mellom advokaten og det offentlige. Blir advokaten engasjert av et sosialkontor for å bistå sosialklienter i saker som gjelder sosialkontorets ytelser, kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved advokatens uavhengighet. Advokatbistand ytet under slike forhold vil vanskelig være forenlig med hovedgrunnsetningen om uavhengighet i pkt. 2.1.1.

Uavhengighet i forhold til klienten
Kravet om uavhengighet overfor klienten reiser vanskelige avgrensningsspørsmål. Det kan være mange former for avhengighet og tilknytningsforhold mellom advokat og klient. Ved vurderingen av hvor grensen bør gå, må det avgjørende være om advokaten har den tilstrekkelige frihet i forhold til klientens ønsker og krav. 
Som nevnt må advokaten ikke la seg påvirke av klienten til å tilsidesette sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett eller til å opptre i strid med rettslige eller yrkesetiske krav. 
Advokaten plikter å fremholde sitt syn selv om det går på tvers av klientens ønsker. 
Advokaten må stå fritt til å bestemme om han vil påta seg et oppdrag, jfr. pkt. 1.2 siste ledd, og han må selv ha frihet til å bestemme hvorledes han vil gjennomføre oppdraget. Det følger av Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6 at advokaten kan si fra seg et oppdrag hvis klienten ikke vil følge advokatens råd.

Advokater som er ansatt hos andre enn privatpraktiserende advokater, vil regelmessig ha sin arbeidsgiver som klient. Også for disse advokatene gjelder Regler for god advokatskikk og kravet til advokatens uavhengighet. For denne gruppe advokater representerer Regler for god advokatskikk og kravet til uavhengighet en særlig beskyttelse for så vidt som de begrenser arbeidsgiverens styringsrett innen advokatens profesjonsområde. Men dette forutsetter at advokaten er sterk og modig nok til å påberope disse reglene overfor arbeidsgiveren.

Men også for den privatpraktiserende advokat vil det kunne være vanskelig og en belastning å påberope seg de yrkesetiske regler overfor en klient. Særlig gjelder dette hvis klienten er en fast forbindelse som kanskje har stor betydning for advokatens eller advokatfirmaets økonomi eller som det knytter seg stor prestisje til å betjene. Også overfor slike klienter må det kreves at advokaten i forbindelse med det enkelte oppdrag inntar en selvstendig og uavhengig stilling og ikke lar seg styre av klientens ønsker selv om det skulle medføre at advokaten mister klienten.

Det kan være særlig grunn til å advare mot situasjoner hvor advokaten kommer i et økonomisk avhengighetsforhold til klienten, f.eks. hvor advokatens eller advokatfirmaets salærinntekter i det vesentlige kommer fra en stor klient, jfr. Helge Jacob Kolrud i «Advokatvirksomhet og advokatuavhengighet» s. 50 og Sogn s. 179. Det har vært tatt til orde for at det bør gjelde en regel for advokater tilsvarende den som gjelder for revisorer, jfr. Aarseth s. 282 og Wilhelmsen og Woxholth s. 54. Etter lov om revisjon og revisorer av 15. januar 1999 nr. 2 § 4- 6 skal revisor påse at honoraret fra en klient, en gruppe samarbeidende klienter eller fra en og samme kilde ikke utgjør en så stor del av revisors samlede honorar at det er egnet til å påvirke eller reise tvil om revisors uavhengighet og objektivitet.

Økonomisk avhengighet i forhold til klienten vil også oppstå hvis advokaten eller advokatselskapet opptar lån hos klienten. Det vil ikke være lett å ivareta kravet til faglig og profesjonell selvstendighet hvis dette innebærer risiko for at man irriterer den man har som kreditor. Slike låneopptak bør derfor unngås da de som regel ikke vil være forenlig med den frie og uavhengige stilling som advokater skal ha, jfr. Wilhelmsen og Woxholth s. 51.

Det er ikke uvanlig at det inngås langsiktige oppdragsavtaler eller rammeavtaler med faste næringslivsklienter. Advokaten må ved utformingen av slike avtaler sørge for at han i forbindelse med de enkelte oppdrag har den uavhengige stilling som Regler for god advokatskikk forutsetter.

Advokaten kan ha andre tilknytninger til klienten enn det som følger av et advokat- klientforhold. Uavhengighetskravet medfører ikke noe forbud mot å ta oppdrag for slektninger eller andre som advokaten har et nært forhold til. En slik nær relasjon vil imidlertid kunne medføre at advokaten ikke har den avstand til klienten som er nødvendig for at han skal kunne foreta en objektiv vurdering av saken og gi klienten det best mulige råd. Advokaten bør derfor vurdere om ikke klienten i et slikt tilfelle vil være bedre tjent med en annen advokat, som har en større avstand til klienten.

Er advokaten engasjert i annen virksomhet som utfører oppdrag eller arbeid for klienten, eller i næringsvirksomhet sammen med klienten, må advokaten vurdere om hans tilknytning til klienten vil kunne påvirke rollen som advokat, slik at han ikke har den frie og uavhengige stilling som de etiske regler forutsetter. Hvis så er tilfelle, må advokaten ta konsekvensen av dette og si fra seg oppdraget. Det samme gjelder hvis klienten er et selskap hvor advokaten har eierinteresser. Er eierinteressene betydelige og oppdraget vil ha stor økonomisk betydning for klienten, vil det kunne medføre at advokaten har en økonomisk interesse i utfallet av oppdraget som må medføre at han ikke kan påta seg dette, jfr. også pkt. 2.1.2. 
Advokatforeningens hovedstyre har i skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger vedrørende investering i klientselskaper. Det er her uttalt at advokat som yter juridiske tjenester til et selskap, må utvise særlig forsiktighet når det gjelder kjøp og salg av aksjer i selskapet for å unngå at slike transaksjoner kommer i strid med kravet til advokaters uavhengighet.

Særlige spørsmål reiser seg i de tilfelle hvor klienten er et selskap hvor advokaten er medlem av styret, jfr. om dette Aarseth s. 282, Wilhelmsen og Woxholth. 55 og Sogn s. 182. Ofte er styrevervet nært knyttet til rollen som advokat for selskapet. Mange mindre og mellomstore næringsdrivende ønsker at deres advokat skal være medlem av styret, og det kan i slike tilfelle ofte være vanskelig å skille mellom det arbeid som advokaten utfører som styremedlem og det han gjør som advokat. På tilsvarende måte er det ofte når et utenlandsk selskap ønsker at dets advokatforbindelse i Norge skal være representert i styret i et norsk datterselskap. 
I andre tilfelle er styrevervet ikke knyttet til rollen som advokat for selskapet. Særlig gjelder dette børsnoterte og andre større selskaper. Som styremedlem er advokaten med på å treffe forretningsmessige beslutninger i selskapet. I hvilken grad dette faktisk skjer, er avhengig av selskapets størrelse og eierforhold. Er selskapet eiet av en eller få personer, vil advokaten som styremedlem ofte opptre mer som rådgiver enn beslutningstaker. Men det behøver ikke alltid være tilfellet. Advokaten kan være medlem av styret for å være en «oppmann» i tilfelle uenighet mellom eierne. Som medlem av styret i utenlandskeide datterselskaper vil advokaten regelmessig i liten grad delta i beslutningsprosessen. Hans oppgave som styremedlem er mer å være en garantist for at selskapet opptrer i samsvar med de regler og krav som gjelder i Norge. Annerledes hvor advokaten er medlem av et profesjonelt styre i et børsnotert selskap. Her vil advokaten være beslutningstaker på linje med de øvrige styremedlemmer.

Spørsmål om uavhengighet oppstår særlig i de tilfelle hvor advokatoppdraget har en tilknytning til en sak som advokaten har vært med på å behandle som medlem av styret. Advokaten vil da for det første kunne ha en nærhet til saken som svekker hans evne til å opptre som en objektiv rådgiver for selskapet. Dernest vil advokaten kunne ha en egeninteresse i å forsvare de beslutninger eller disposisjoner han har foretatt som medlem av styret. I slike tilfelle vil advokaten ikke kunne påta seg oppdraget uten å komme i strid med kravet til uavhengighet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.

Et annet forhold som skal nevnes er forholdet til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd. Det vil kunne være vanskelig for advokaten å påberope seg at han ikke skal identifiseres med sin klient når han er medlem av klientens styre. Også i rollen som styremedlem kan spørsmålet om uavhengighet og habilitet oppstå. En viktig styreoppgave er å føre kontroll med administrasjonens virksomhet. Mottar man oppdrag fra administrasjonen i selskapet, får man et forretningsmessig forhold til administrasjonen som kan være vanskelig å forene med vervet som styremedlem, jfr. nærmere om dette Sogn s. 183. Dette gjelder ikke bare advokater. Også andre yrkesutøvere, herunder representanter for foretak som leverer tjenester til det selskap de er styremedlem i, kan komme i en slik dobbeltposisjon.

Advokatforeningens hovedstyre har i ovennevnte skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger som gjelder kombinasjonen styreverv og advokatoppdrag. Det er her understreket at dersom en advokat som er styremedlem, eller det advokatfirma som advokaten er tilknyttet, blir anmodet om å utføre ordinær advokatbistand for selskapet, bør advokaten nøye vurdere om en slik kombinasjon kan oppfattes å komme i konflikt med kravet til advokaters uavhengighet. Det bør særlig utvises varsomhet med å påta seg advokatoppdrag i slike tilfelle hvis det er tale om børsnoterte selskaper eller andre større selskaper med spredt aksjonærkrets eller hvis advokaten er valgt som styremedlem etter ønske fra en bestemt aksjonærkrets. Det er også uttalt at advokat som påtar seg styreverv, ikke må stille som vilkår at vedkommende eller vedkommendes advokatfirma skal være leverandør av juridiske tjenester til selskapet.

Uavhengighet i forhold til andre
Advokaten kan være i et avhengighetsforhold til andre enn sakens parter. Også slike avhengighetsforhold kan få betydning for advokatens håndtering av den aktuelle sak og medføre at advokaten ikke har den nødvendige frie og uavhengige stilling.

Avhengighet i forhold til andre kan oppstå som følge av den måte advokaten har organisert sin virksomhet på. Regler som skal sikre advokatens uavhengighet, er inntatt i domstolslovens bestemmelser om organisering av advokatvirksomhet. Domstolslovens regler suppleres av Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.3, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

En særlig binding kan foreligge hvis en advokat bistår flere klienter i samme sak. Har klientene motstridende interesser eller kan det tenkes at de får det, er advokaten ikke uavhengig i forhold til den enkelte klient. Slik dobbeltrepresentasjon er regulert i Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2.

Advokaten kan være ansatt i eller engasjert av en organisasjon, f.eks. en interesseorganisasjon eller bransjeorganisasjon, for å yte bistand til organisasjonens medlemmer. Dette er i alminnelighet uproblematisk forutsatt at det i forbindelse med oppdraget ikke foreligger noe motsetningsforhold mellom organisasjonen og medlemmet og at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg påvirke av sitt forhold til den organisasjon han er tilknyttet. Tilsvarende vil det heller ikke være problematisk om et selskap lar sin advokatforbindelse yte juridisk bistand, helt eller delvis for selskapets regning, til sine ansatte vedrørende deres private forhold.

Enkelte private virksomheter kan også tenkes å ville tilby juridiske tjenester til et bredere publikum. Som et ledd i markedsføring eller som et servicetilbud overfor sine kunder ønsker f.eks. en bank eller et forsikringsselskap å tilby advokatbistand og som ledd i dette engasjeres en privatpraktiserende advokat til å yte slik rettshjelp i et avtalt omfang. 

Der en advokat ansatt i et rettshjelpforsikringsselskap representerer forsikringskunden/klienten er det risiko for at advokaten og dennes arbeidsgivers interesser ikke samsvarer med klientens interesser. For eksempel kan forsikringsselskapet ha interesse i å få saken avsluttet med så begrenset ressursbruk som mulig uten at dette er i klientens interesse. En slik interessemotsetning er neppe forenelig med kravet til uavhengighet, jf. eksempelvis ADA-2017-D114 (Disiplinærnemnden).Utenfor rettshjelpsforsikringstilfellene kan deltakelse i ordninger der virksomheter/organisasjoner tilbyr sine medlemmer juridisk bistand være mer uproblematisk, men også her kan det oppstå spørsmål om advokatens uavhengighet. Selv om det ikke ytes hjelp i saker hvor banken eller forsikringsselskapet er motpart, kan de råd og den bistand som gis, bli preget av de interesser som banken eller forsikringsselskapet har, f.eks. når det gjelder råd om økonomiske disposisjoner. 
Deltakelse i slike ordninger forutsetter derfor at advokaten har en bevisst holdning til problemet, slik at han ikke vil la seg påvirke av sin oppdragsgivers interesser, og han må ikke inngå noen avtale med oppdragsgiveren som svekker hans uavhengighet når det gjelder utførelsen av de oppdrag han får.

De fleste advokater vil anse det som viktig å ha et godt forhold til domstolene. Ikke minst gjelder dette domstoler som advokaten ofte har kontakt med, f.eks. den stedlige tingrett. Et godt forhold til domstoler og dommere kan også ha direkte økonomisk betydning for advokaten, f.eks. kan advokaten anse dette som viktig for å få tilført oppdrag som bestyrer av konkurs- og dødsboer. Advokatens interesse i å ha et godt forhold til domstolen må imidlertid ikke medføre at hensynet til klienten ikke kommer i første rekke, jfr. pkt. 2.1.1 tredje punktum. Advokaten må heller ikke unnlate å øve kritikk overfor domstolen hvis det er grunnlag for det og det er i klientens interesse, jfr. pkt. 4.1 tredje punktum.

Uavhengighet i forhold til oppdraget
Kravet til uavhengighet medfører også at advokaten ikke må ha egne personlige interesser knyttet til gjennomføringen av oppdraget eller utfallet av dette. Slike personlige interesser kan være av økonomisk art. Dette er nærmere omhandlet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2, se nedenfor. Nær sammenheng med pkt. 2.1.2 har også reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2 og 3.3.3.

For å profilere seg selv kan advokaten være interessert i medieomtale i forbindelse med oppdraget. En slik interesse må imidlertid helt ut underordnes klientens interesse. Initiativ overfor mediene må bare skje i klientens interesse og normalt også etter å ha innhentet dennes samtykke, jfr. kommentaren til pkt. 2.4.2.

Hvis klientens interesser i en rettstvist er tjent med en minnelig ordning, skal advokaten arbeide for en slik løsning, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.3. Advokaten kan her ikke ta hensyn til en eventuell egeninteresse i å prosedere saken. Dette gjelder enten egeninteressen er knyttet til utsikten til et betydelig salær eller ønsket om å gjennomføre hovedforhandlingen for å få saken godkjent for advokatbevilling eller som prøvesak for Høyesterett.

For øvrig kan det tenkes en rekke forhold av privat karakter som vil kunne påvirke advokatens uavhengighet. Aarseth (s. 281) nevner deltakelse i politisk aktivitet, interesseorganisasjoner og fritidsaktiviteter som eksempler på aktiviteter som i gitte situasjoner vil kunne tenkes å påvirke advokaten i utførelsen av oppdraget.

En særlig regel som gjelder advokatens uavhengighet til oppdraget, er inntatt i pkt. 4.7. Det er her fastsatt at en advokat bør vise varsomhet med å motta prosessoppdrag i saker hvor det må anses som sannsynlig at han vil kunne bli ført som vitne.