7.4 Erstatningsrett

Bransjenormens betydning

Ved vurderingen av om advokaten har opptrådt uaktsomt, må det foretas en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av de relevante momentene under culparegelen. Ved advokatansvaret vil bransjenormens betydning i form av Regler for god advokatskikk være et sentralt tema. Regler for god advokatskikk er inntatt i kapittel 12 i advokatforskriften, og gjelder således alle advokater, uavhengig av om advokaten er medlem av Advokatforeningen eller ikke.

Profesjonsansvaret stiller i utgangspunktet strenge krav til utførelsen og innebærer at man som profesjonell aktør innen en bransje må bedømmes etter de normkrav som gjelder innenfor dette området. Dette gjelder også innenfor advokatbransjen hvor det over tid har bygd seg opp tradisjoner og normer for hvordan advokaten skal opptre. Regler for god advokatskikk er således en materialisering av de tradisjoner og normer som gjelder for advokater i sin profesjonsutøvelse.

Normene innenfor advokatbransjen er imidlertid ofte vage og generelle, og gir således lite nevneverdig veiledning i en ansvarsvurdering. Det følger eksempelvis blant annet av Regler for god advokatskikk 1.2 første ledd at ”En advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett”. Det kan ofte være vanskelig å utrede konkrete plikter ut av disse normene. Praksis fra disiplinærutvalgene og Disiplinærnemnden kan bidra til å konkretisere når det foreligger brudd på slike mer vage og diffuse bransjenormer.

Andre regler er mer konkrete og skarpskårne, slik at det lettere kan konstateres når det foreligger brudd på bransjenormen. Eksempel på det er Regler for god advokatskikk punkt 3.1.3 hvor det fremgår at ”En advokat skal søke å oppnå minnelige ordninger i den utstrekning klientens interesser tilsier det”.

Spørsmål om ansvar når advokaten ikke har opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk

Handlinger som er innenfor rammen av Regler for god advokatskikk, og generelt innenfor bransjenormen, er det en presumsjon for at er ansvarsfri. I praksis har domstolene også i stor grad lagt god-skikk normer til grunn ved culpavurderingen. Så lenge bransjenormen har en viss utbredelse og har en viss tilslutning fra aktørene i bransjen, skal det svært mye til for at domstolen ser bort fra bransjenormen. Se eks. Rt. 1999 s. 408.

Det blir min konklusjon at meglerselskapet har opptrådt i samsvar med kravet til god meglerskikk … Meglerselskapet må derfor frifinnes…

Men det kan tenkes unntak fra denne hovedregelen, slik at domstolene kan sensurere den til enhver tid gjeldende bransjenorm. Domstolene er ikke ved culpavurderingen bundet av den sedvane som har utviklet seg på de enkelte livsområder.

Dersom domstolene finner at den praksis eller sedvane som har utviklet seg, avviker fra det som etter dommerens mening må anses for forsvarlig, kan den stemples som uaktsom. Det finnes flere eksempler i rettspraksis på at det er ilagt erstatningsansvar selv om sedvanen i bransjen er overholdt. Se eks. Rt. 1950 s. 1091 (Rulledommen) og Rt. 1959 s. 666 (Steinrasdommen).

Det finnes imidlertid også eksempler på at domstolen legger avgjørende vekt på om kravene til Regler for god advokatskikk er overtrådt, og det antas at dette er hovedregelen. Dommen i Rt. 2014 s. 422viser på en illustrerende måte hvordan Høyesterett grundig drøfter advokatens handlemåte og uttaler i avsnitt 50 at advokaten ” ikke har handlet i strid med kravene til god advokatskikk, og det er da heller ikke grunnlag for påstanden om at han har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. 

I praksis antas det at domstolene vil følge bransjenormen. Men siden Regler for god advokatskikk er utarbeidet av bransjen selv, kan det tenkes at domstolen mener reglene er for milde, og likevel vil ilegge advokat erstatningsansvar overfor klienten.

Spørsmål om ansvar når advokaten har handlet i strid med Regler for god advokatskikk

Tilsvarende kan det stilles spørsmål til hvilken betydning det har for ansvarsvurderingen at en advokat har handlet i strid med Regler for god advokatskikk.

Domstolene ikke er bundet av bransjenormene, men også her vil bransjenormene utvilsomt være relevant ved ansvarsvurderingen.

Hovedregelen må være at brudd på bransjenormen må ses i sammenheng med det strenge profesjonsansvaret, og således er et tungtveiende argument for å fastslå skyld. Den som ervervsmessig utøver en bestemt virksomhet og ikke lever opp til bransjens normer, må som oftest antas å ha handlet uaktsomt. Til illustrasjon, se LG-2007-91077.

Men det er ikke alltid slik at brudd på bransjenormen automatisk leder til erstatningsansvar. Det følger blant annet av: Rt. 1995 s. 1350 (Takstmanndommen)

Det gjelder i utgangspunktet et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Likevel er det et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.

Det har blitt vist til uttalelsen også i senere dommer, blant annet i Rt. 2003 s. 400.
 
En advokat kan således bryte bransjenormen og bli kritisert for det, typisk i et av disiplinærorganene, uten at det i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere erstatningsbetingende uaktsomhet. Uttalelsen må likevel forstås dit hen at hovedregelen er et strengt profesjonsansvar hvor brudd på den til enhver tid gjeldende bransjenorm som oftest leder til ansvar. Unntaket er relativt snevert, men ikke upraktisk. Hvor stort ”et visst spillerom” er før bruddet på bransjenormen må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet, må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering. Ved vurderingen må en anta at alvorlighetsgraden av bruddet, samt advokatens subjektive skyld, må ha betydning.

At det ikke er en automatikk i at brudd på bransjenormen leder til ansvar følger også av Rt. 2001 s. 1702 (Skatteråddommen) hvor tre av dommerne uttalte i et obiter dictum:

”Jeg er enig (…) i at den yrkesetiske normen er relevant for den erstatningsrettslige aktsomhetsvurderingen, men bemerker at det rimeligvis ikke kan være slik at ethvert normbrudd isolert sett må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.”
 
De samme synspunktene kommer også til uttrykk i Rt. 2003 s. 696 (Ivaran dommen).

Jeg ser det imidlertid samtidig som klart at et brudd på god revisjonsskikk” ikke uten videre kan sees som erstatningsbetingende uaktsomhet”.

RG 1997 s. 1659 ble en advokat kritisert for å ha brutt reglene om dobbeltrepresentasjon, men dette var ikke nok til å fastslå uaktsomhet. Det avgjørende for uaktsomhetsvurderingen var om advokaten hadde ivaretatt klientens interesser på en forsvarlig måte.

Som nevnt må domstolene foreta en konkret helhetsvurdering hvor brudd på en bransjenorm er et viktig, men ikke avgjørende moment for å fastslå skyld.

Disiplinærmyndighetene har også uttalt at brudd på bransjenormen ikke automatisk fører til erstatningsansvar. I U-bind-VI (Disiplinærnemnda 1991) uttales følgende:

Poenget er at ikke enhver feil som kan lede til erstatningsansvar, med nødvendighet representerer brudd på foreningens etiske regler, liksom et brudd på de etiske regler ikke nødvendigvis leder til erstatningsansvar.”

Det er viktig å understreke at formålet med Regler for god advokatskikk ikke er å oppstille en norm for erstatningsansvar. I Regler for god advokatskikk punkt 1.1 fremgår det at formålet er å sikre at advokatvirksomhet utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Reglene er også gitt for å sikre mest mulig optimal atferd for bransjens aktører. Det er derfor på det rene at det ikke automatisk medfører erstatningsansvar selv om advokaten ikke handler optimalt. I motsetning til disiplinærorganene hvor det eneste vurderingstema er hvorvidt det foreligger brudd på Regler for god advokatskikk eller ei, må domstolene i sin ansvarsvurdering forholde seg til flere momenter enn bare Regler for god advokatskikk.

Disiplinærorganene tar ikke stilling til eventuelle erstatningskrav som måtte bli fremmet. Denne type krav må enten rettes direkte til advokatens sikkerhetsstiller (forsikringsselskap), alternativt at det reises erstatningskrav for domstolene.

Litteratur:

Lødrup Petter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett 5. utgave, Gyldendal Akademisk, Oslo 2005

Wågheim Toralf Wågheim: Advokaters erstatningsansvar 1. utgave, Gyldendal Akademisk, Oslo 2009

Hagstrøm  Viggo Hagstrøm: Culpanormen, 4. utgave, Aschehoug, Oslo 1983  
Langsted  Lars Bo Langsted: Rådgivning I, Thomson, København 2004

Samuelsson/Søgaard Morten Samuelsson og Kjeld Søgaard: Rådgiveransvaret, Forsikringshøjskolens forlag, Rungsted 1993