7.7 Gyldigheten av Disiplinærnemndens avgjørelser

Etter domstolloven § 227 siste ledd kan gyldigheten av Disiplinærnemndens avgjørelser prøves for retten. Staten v/Disiplinærnemnden har vært utsatt for flere slike søksmål. I disse søksmålene har domstolene vurdert prinsipielle problemstillinger vedrørende Disiplinærnemndens behandling av klagesaker. Det har blant annet vært reist spørsmål om hvilket skyldkrav som må legges til grunn ved vurdering av en advokats opptreden i forhold til Regler for god advokatskikk, hvilket beviskrav som må legges til grunn ved vurderingen, habilitetsinnsigelser mot disiplinærorganenes medlemmer og rekkevidden av domstolenes prøvelseskompetanse i forbindelse med avgjørelser fra Disiplinærnemnden.

Etikkutvalget finner det naturlig å gi en oversikt over disse sakene og problemstillingene for å gi et mest mulig fullstendig bilde av domstolenes forhold til advokatetiske problemstillinger.

I det følgende gis det en kortfattet oppsummering av de viktigste problemstillingene som er vurdert av domstolene i disse sakene, herunder hva domstolene konkluderte med. I det etterfølgende gis det så en mer utdypende fremstilling av sakene.

Domstolenes prøvelseskompetanse

Domstolene har slått fast at domstolenes kompetanse til å prøve avgjørelser fra Disiplinærnemnden er som for andre forvaltningsvedtak. Det vil si at retten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, om det er lagt korrekt faktum til grunn, og om rettsanvendelsen er korrekt. Rent skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser kan settes til side om det foreligger myndighetsmisbruk i form av kvalifisert urimelighet, vilkårlighet eller usaklig forskjellsbehandling. For øvrig er det lagt til grunn at domstolene ikke kan legge vekt på materiale som advokaten kjente, men ikke la frem for nemnden. Det ville redusere effektiviteten i disiplinærsystemet om ikke domstolene måtte bygge på samme faktum som nemnden.

Skyldkrav og bevis krav

Når en advokat opptrer på egenhånd, gjelder det et objektivt skyldkrav. Domstolene har konkludert med at en ansvarlig advokat/prinsipal også hefter på objektivt grunnlag for fullmektigens overtredelser av Regler for god advokatskikk, og slår fast at dette gjelder uansett om advokatfullmektigen har egen advokatbevilling eller ikke så lenge bevillingen ikke er aktivert. Advokaten hefter også på objektivt grunnlag for kontoransatte som opptrer utad på vegne av advokaten.

Domstolene har konkludert med at det ikke er etablert en praksis som innebærer at det skal oppstilles et kvalifisert beviskrav for å kunne konstatere at det foreligger brudd på god advokatskikk. Og det kan derfor ikke kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å ilegge en irettesettelse.

Rådgivningsplikten i forhold til en saks prosedabilitet

Domstolene har konkludert med at advokater har en rådgivningsplikt i forhold til sakens prosedabilitet. Denne plikten omfatter både nærmere redegjørelse for de argumenter som tilsier at saken er prosedabel og en redegjørelse for de argumenter som kan medføre at klienten ikke vinner frem og som eventuelt kan medføre et økonomisk ansvar for saksomkostningene. Høyesterett uttaler at det ikke en gang er tilstrekkelig at rådene er gitt skriftlig, da en advokat etter omstendighetene vil kunne ha plikt til å forsikre seg om at klienten har forstått de råd som er gitt.

Innrapportering til Advokatbevillingsnemnden

Domstolene har konkludert med at det er opp til nemndens skjønn hvorvidt forslag om inndragning av advokatbevilling skal fremmes overfor Advokatbevillingsnemnden. Retten slår fast at Disiplinærnemnden ikke har noen varslingsplikt overfor advokaten ved innrapportering til Advokatbevillingsnemnden.

Om Disiplinærnemnden kan legge vekt på tidligere fellende avgjørelser ved reaksjonsfastsettelsen

Domstolene har konkludert med at Disiplinærnemnden kan foreta en ”samlet vurdering av disiplinærsaker” knyttet til vedkommende advokat, og at Disiplinærnemnden således kan legge vekt på tidligere saker.

Rt. 2010 s. 224 og RG-2011-42

I RG-2011-42 ble det tatt ut søksmål mot staten ved Disiplinærnemnden med påstand om at Disiplinærnemndens avgjørelse var ugyldig som følge av at nemnden hadde lagt feil faktum til grunn, saksbehandlingsfeil, rettsanvendelsesfeil m.m.

Den opprinnelige klagesaken som var bakgrunn for gyldighetssøksmålet gjaldt innklagede advokats bistand i en injuriesak mellom klienten og et tv-selskap. Disiplinærnemnden fant at advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.1.2 ved ikke å ha gitt klienten noen rådgivning eller vurdering av søksmålets prosedabilitet forut for uttak av stevning.

Tingretten kom i TOSLO-2007-93027 til at Disiplinærnemndens avgjørelse var gyldig, deretter ble saken anket til lagmannsretten, som i LB-2008-69037 fant avgjørelsen ugyldig grunnet anvendelse av uriktige prinsipper for bevisbedømmelsen. Saken ble videre anket til Høyesterett som i Rt. 2010 s. 224 fant at Disiplinærnemndens avgjørelse var gyldig. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom og sendte den til fornyet behandling i lagmannsretten. Under sin vurdering kom Høyesterett med en grundig uttalelse om de problemstillinger saken reiste, og la klare føringer på lagmannsrettens fornyede behandling. Lagmannsrettens siste dom, RG-2011-42, må derfor sees i lys av Rt. 2010 s. 224.

Lagmannsretten fant i RG-2011-42 at Disiplinærnemndens beslutning var gyldig. I sin vurdering tok lagmannsretten stilling til spørsmål vedrørende domstolenes prøvelseskompetanse, beviskrav, habilitet og advokatens rådgivningsplikt i forbindelse med prosessrisiko.

Høyesterett sluttet seg i sin avgjørelse til det lagmannsretten hadde lagt til grunn i sin tidligere avgjørelse. Lagmannsretten la der avgjørende vekt på tidligere rettspraksis, jf. RG 2008 s. 9, der det ble lagt til grunn at ”domstolenes kompetanse til å prøve avgjørelser fra Disiplinærnemnda er som for andre forvaltningsvedtak.” Det vil si at retten kan prøve om det foreligger ”saksbehandlingsfeil, om det er lagt korrekt faktum til grunn og om rettsanvendelsen er korrekt”. Rent skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser kan settes til side om det foreligger ”myndighetsmisbruk i form av kvalifisert urimelighet, vilkårlighet eller usakelig forskjellsbehandling”.

Høyesterett drøftet også hvorvidt den konkrete avgjørelsen av om en advokat har opptrådt i strid med god advokatskikk, ”er undergitt fritt skjønn” og om det er mindre rom for domstolskontroll på bakgrunn av at det gjelder etiske regler. Høyesterett uttalte at ”det ikke er tvilsomt at det er tale om et rettsanvendelsesskjønn som kan prøves av domstolene”, men at det kan være rom for en viss ”tilbakeholdenhet fra domstolenes side i forhold til avgjørelser av et slikt bredt sammensatte disiplinærorgan”.

Høyesterett uttalte i forlengelse av denne problemstillingen at spørsmålet om det er lagt riktig faktum til grunn, ”må bygge på de opplysninger og den dokumentasjon som var fremlagt for Disiplinærnemnden.”. Ettersom en annen løsning i vesentlig grad ville ”redusere effektiviteten i det særlige disiplinærsystem som er etablert på dette området.

Lagmannsretten kom i sin første avgjørelse, LB-2008-69037, til at Disiplinærnemnden hadde bygget på uriktige prinsipper for bevisbedømmelse, da Disiplinærnemnden la til grunn at advokaten har tvilsrisikoen for om han har opptrådt i samsvar med Regler for god advokatskikk.

Høyesterett fant det ”klart at det ikke er etablert en praksis som innebærer at det skal oppstilles et kvalifisert beviskrav for å kunne konstatere at det foreligger brudd på god advokatskikk”. Høyesterett fant heller ikke støtte for et slikt krav i lovreglene om Disiplinærnemnden eller i forarbeidene til disse.

Når det gjelder ”de alminnelige prinsipper som på ulovfestet grunnlag er utviklet innen sivilprosessen”, der det i visse situasjoner oppstilles et kvalifisert beviskrav før særlig klanderverdige handlinger anses bevist, fant Høyesterett at de har ”begrenset vekt i den særlige situasjon når det er tale om et disiplinærorgan som nettopp har som oppgave å klargjøre normen og påpeke brudd på denne, skal vurderes”.

Høyesterett så det slik at ”å oppstille et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, ville undergrave disiplinærsystemet som sådant”.

Høyesterett var ikke enige med lagmannsrettens tidligere avgjørelse av vurderingen av beviskrav, og uttaler at det ”under ingen omstendighet [er] noen feil ved den fremgangsmåte nemnden har benyttet”.

Det ble påberopt inhabilitetsinnsigelser mot et av medlemmene i disiplinærutvalget, da vedkommende medlem i etterkant av klagesaken hadde uttalt seg nedsettende om advokaten til en som vurderte å søke advokatens hjelp. Denne episoden fant sted tre måneder etter at disiplinærutvalget hadde behandlet saken. Det ble hevdet at denne feilen kunne ha hatt betydning også for Disiplinærnemndens beslutning.

Høyesterett la i sin vurdering vekt på at det for yrkesgruppen er etablert en disiplinærordning som ”forutsetter kollegers deltakelse i vurderingen”. Da må det ”alminnelige utgangspunkt klarligvis være at det at det foreligger et konkurranseforhold og/eller en anstrengt personlig relasjon, ikke er tilstrekkelig til å konstantere inhabilitet”.

Det faktum at det hadde foreligget konflikter mellom advokaten og utvalgsmedlemmet tidligere, tilla Høyesterett liten vekt da advokaten valgte å godta at det aktuelle utvalgsmedlemmet deltok under behandlingen av saken. Høyesterett uttalte at advokaten ”ikke i ettertid [kan] påberope seg de forhold han var kjent med forut for utvalgets behandling”, og la til grunn at selv om Behandlingsregler for Advokatforeningens disiplinærutvalg bare henviser til domstolloven §§ 106 og 108, kommer også lovens § 111 til anvendelse.

Til tross for dette fant Høyesterett at ”en advokat som finner det riktig å uttale seg på denne måten om en kollega direkte overfor en som vurderer å benytte vedkommende som advokat, bør imidlertid ikke delta ved behandlingen av disiplinærsaker i forhold til denne”.

Høyesterett konkluderte likevel med at en eventuell inhabilitet ved utvalgets behandling, ikke kan føre til at også Disiplinærnemndens vedtak må kjennes ugyldig. En eventuell feil må derfor anses for å være ”reparert”, forutsatt at Disiplinærnemnden har foretatt en ”selvstendig vurdering av saken, basert også på nye innlegg fra klager og de innklagede”.

Det ble lagt til grunn at advokaten ikke hadde gitt tilstrekkelig rådgivning når det gjaldt prosessrisiko forut for stevning. Spørsmålet blir da om advokater må sies å ha en rådgivningsplikt, og i så fall hva denne plikten omfatter.

Lagmannsretten la i sin første avgjørelse, LB-2008-69037, til grunn at det verken ut fra skrevne normer eller alminnelig praksis i advokatvirksomhet kan oppstilles noe krav eller noen forventninger til at vurderinger av prosessrisiko skal gis skriftlig eller på annen måte som sikrer dokumentasjon i ettertid.

Lagmannsretten slo ved andre gangs behandling, RG-2011-42, fast at advokater har en rådgivningsplikt. Og lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at rådgivningsplikten i forbindelse med søksmål måtte omfatte

både nærmere redegjørelse av de argumenter som tilsa at saken var prosedabel, og en redegjørelse for de argumenter som kunne medføre at klienten ikke vant frem og som eventuelt kunne medføre et økonomisk ansvar for saksomkostningene.

Lagmannsretten uttalte videre at ”rådgivningens omfang både i tid og kompleksitet må antas å variere en god del ut fra sakens art, de konkrete parters forutsetninger og øvrige situasjon”. Lagmannsretten påpekte at rådgivningen skal gi grunnlag for klientens egne valg, og en ”ren anbefaling av søksmål er ikke tilstrekkelig”.

Det følger av faktum at det i dette tilfelle var omstendigheter som gjorde kommunikasjonen mellom advokat og klient noe vanskeligere enn vanlig, da klienten ikke hadde mulighet til å komme til Oslo på møte ”på grunn av sin arbeidssituasjon”. Lagmannsretten uttalte at advokatens plikt til å forsikre seg om klientens forståelse av de råd som ble gitt av denne grunn ”ble noe skjerpet”.

Dernest vurderte lagmannsretten spørsmålet om hvem som har bevisbyrden for at tilstrekkelig rådgivning har funnet sted, når påstand står mot påstand, herunder om det skal oppstilles et krav til skriftlighet.

Lagmannsretten la vekt på at advokaten ikke skriftlig kunne dokumentere at han hadde gitt tilstrekkelig rådgivning, da han ikke kunne fremlegge hverken e-poster eller annet som kunne kaste lys over rådgivningens omfang og innhold.

Lagmannsretten, i samsvar med tingretten og Høyesterett, konkluderte med at det ”i denne situasjon er riktig å pålegge advokaten tvilsrisikoen for om han fulgte opp rådgivningsplikten”.

Når det gjaldt spørsmål om krav til skriftlighet, hevdet advokaten at det gjaldt en bransjestandard som fastlegger at det ikke gjelder noe krav til skriftlighet med henhold til rådgivningen. Høyesterett uttalte at de ikke fant noe grunnlag for å oppstille noen slik ”alminnelig bransjenorm”, og at ”det ikke engang kan forutsettes at det er tilstrekkelig at råd er gitt skriftlig. Etter omstendighetene vil en advokat kunne ha plikt til å forsikre seg om at klienten har forstått de råd som er gitt”.

Lagmannsretten sluttet seg til dette, og vurderte det dit hen at kravet til skriftlighet kun er i forhold til dokumentasjonen av om det er gitt tilstrekkelig informasjon og ikke et krav om at rådgivningen i seg selv må være skriftlig.

LB-2009-85180

I LB-2009-85180 ble det tatt ut søksmål mot staten ved Disiplinærnemnden med påstand om at Disiplinærnemndens avgjørelse var ugyldig som følge av at nemnden blant annet hadde lagt feil faktum til grunn, saksbehandlingsfeil, rettsanvendelsesfeil med mer.

Den opprinnelige klagesaken gjaldt en klage mellom to advokater basert på kritikkverdig kollegial opptreden, herunder ”klientnapping” og fremsettelse av usanne påstander.

Disiplinærnemnden kom til at innklagede hadde overtrådt Regler for god advokatskikk, og de innrapporterte advokaten til Advokatbevillingsnemnden med forslag om tilbakekall av vedkommendes advokatbevilling. Advokatbevillingsnemnden fant imidlertid ikke grunnlag for å tilbakekalle bevillingen og meddelte advokaten en irettesettelse.

Lagmannsretten fant at Disiplinærnemndens beslutning var gyldig. I sin vurdering tok lagmannsretten stilling til spørsmål vedrørende prøvelseskompetansen, skyldkrav, om nemnden har plikt til å ta opp spørsmål av eget tiltak, innrapportering til Advokatbevillingsnemnden og om Disiplinærnemnden kan legge vekt på tidligere fellende avgjørelser ved reaksjonsfastsettelsen.

Det følger av domstolloven § 227 siste ledd at det kan reises søksmål ved domstolene mot beslutninger i Disiplinærnemnden for advokater. Lagmannsretten la til grunn 

at retten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, om det er lagt korrekt faktum til grunn og om rettsanvendelsen er korrekt. Rent skjønnsmessige avgjørelser kan bare settes til side dersom det foreligger myndighetsmisbruk i form av kvalifisert urimelighet, vilkårlighet eller usaklig forskjellsbehandling.

På grunnlag av sakens faktum ble det stilt spørsmål om hvilket skyldkrav som må legges til grunn der det påståtte kritikkverdige forhold er utført av innklagedes advokatfullmektig.

Lagmannsretten la vekt på at fullmektigens virksomhet i den foreliggende sak ble drevet i prinsipalens navn og for prinsipalens ansvar. Advokatfullmektiger kan ikke klages inn på selvstendig grunnlag, bare gjennom prinsipalen. Lagmannsretten uttalte at dersom en advokatfullmektig, som opptrer under en ansvarlig advokats navn, gjør seg skyldig i overtredelse av Regler for god advokatskikk, må kritikken rettes mot den ansvarlige advokat.

Lagmannsretten la til grunn at prinsipalen i slike tilfeller ”hefter på objektivt grunnlag”, og viste til Rt. 2009 s. 715.

Lagmannsretten bemerket at dette gjelder ”uansett om advokatfullmektigen har egen advokatbevilling eller ikke så lenge bevillingen ikke er aktivert”.

Det ble av ankemotparten anført at Disiplinærnemnden skulle ha vurdert enkelte spørsmål av eget tiltak.

Lagmannsretten viste til advokatforskriften § 5-6. Det følger av advokatforskriften § 5-6 første ledd at partene selv har ansvaret for å opplyse saken. Lagmannsretten konkluderte på dette grunnlag med at dersom ikke spørsmålet er påberopt for Disiplinærnemnden, har Disiplinærnemnden ”ikke plikt til å ta opp spørsmålet av eget tiltak”.

Det ble av Disiplinærnemnden konkludert med at vedkommende advokat skulle

innrapporteres i medhold av Advokatforskriften § 5-9 tredje ledd til Advokatbevillingsnemnden med forslag om at hans advokatbevilling kalles tilbake”.

Lagmannsretten bemerket at gode grunner taler for at gyldigheten av Disiplinærnemndens forslag om tilbakekall ikke kan prøves av domstolene, i hvert fall ikke på et tidspunkt hvor det er kjent at Advokatbevillingsnemnden ikke fulgte forslaget fra Disiplinærnemnden. Videre påpekte lagmannsretten at innrapporteringen til Advokatbevillingsnemnden uansett ikke er avgjørende for advokatens rettsstilling.

Lagmannsretten la også til at en beslutning om tilbakekalling av en advokatbevilling truffet av Advokatbevillingsnemnden, er undergitt full domstolsprøving, jf. domstolloven § 230 annet ledd.

Lagmannsretten uttalte at Disiplinærnemnden heller ikke har noen plikt til forhåndsvarsling i forhold til innrapportering av en advokat til Advokatbevillingsnemnden.

Disiplinærnemnden viser i sin avgjørelse til tidligere fellende avgjørelser mot vedkommende advokat. Lagmannsretten la til grunn at det ikke kan anses for å være saksbehandlingsfeil at Disiplinærnemnden la vekt på tidligere saker.

LB-2008-081819

I LB-2008-081819 ble det tatt ut søksmål mot staten ved Disiplinærnemnden med påstand om at Disiplinærnemndens avgjørelse var ugyldig som følge av at Disiplinærnemnden hadde lagt feil faktum til grunn, saksbehandlingsfeil, rettsanvendelsesfeil med mer.

Den opprinnelige klagesaken som var bakgrunn for gyldighetssøksmålet, gjaldt en advokats opptreden i forbindelse med at advokaten bistod klagers motpart i en tvist hvor forlik ble inngått. Disiplinærnemnden skulle vurdere om advokaten hadde opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk, ved at advokaten hadde benektet et forliks innhold samtidig som advokaten påberopte seg forliket som bindende overfor lagmannsretten.

Disiplinærnemnden kom til at innklagede advokat hadde overtrådt Regler for god advokatskikk og innrapporterte advokaten til Advokatbevillingsnemnden, med forslag om tilbakekall av vedkommendes advokatbevilling.

Advokatbevillingsnemnden fant ikke grunnlag for å frata advokaten bevillingen, men fattet beslutning om å meddele advokaten en irettesettelse.

Lagmannsretten fant at Disiplinærnemndens beslutning var gyldig, og tok i den forbindelse stilling til spørsmålet vedrørende domstolenes prøvelseskompetanse, skyldkrav, beviskrav og innrapportering til Advokatbevillingsnemnden.

Tingretten tok i sin behandling av saken stilling til domstolenes prøvelseskompetanse, og tok i sin vurdering utgangspunkt i RG 2008 s. 9, der lagmannsretten uttalte følgende:

Etter domstolloven § 227 syvende ledd kan det kan reises søksmål ved domstolene mot nemndens avgjørelser. Lagmannsretten legger til grunn at domstolenes kompetanse til å prøve avgjørelser fra Disiplinærnemnden er som forvaltningsvedtak. Det vil si at retten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, om det er lagt korrekt faktum til grunn og om rettsanvendelsen er korrekt. Rent skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser kan settes til side om det foreligger myndighetsmisbruk i form av kvalifisert urimelighet, vilkårlighet eller usakelig forskjellsbehandling.

Tingretten slo fast at prøvingskompetansen skulle være i samsvar med disse uttalelsene. Lagmannsretten sluttet seg til dette.

Det ble også tatt stilling til skyldkravet. I saken ble det anført at det forelå feil rettsanvendelse fordi Disiplinærnemnden ikke hadde vurdert om innklagede advokat var aktsom i henhold til domstolsloven § 227. Det var en kontordame som hadde stått for utferdigelse av et omdiskutert brev.

Lagmannsretten bemerket at domstolloven § 227 ikke kan oppfattes dit hen at det er noe ”vilkår at den kritikkverdige oppførselen er utslag av culpøs eller uaktsom opptreden”.

Lagmannsretten la til grunn et objektivt ansvar og uttalte:

Det dreier seg om en vurdering av etiske regler der det er tilstrekkelig at nemnden tar stilling til om det foreligger brudd på reglene eller ikke. Nemndens avgjørelse innebærer således en objektiv korreksjon av en advokats opptreden. Nemnden tar således stilling til om selve handlemåten er kritikkverdig. Når det er sagt, legger lagmannsretten til grunn at en prinsipal normalt vil få ansvar for en fullmektigs opptreden selv om denne ikke har vært kjent for prinsipalen før etterpå. Det ville da være dårlig samsvar i reglene dersom dette ikke også gjelder andre ansatte ved kontoret som opptrer utad på vegne av advokaten.

Det ble anført av advokaten at Disiplinærnemnden hadde lagt feil rettsanvendelse til grunn ved ikke å bygge på riktige bevisbyrderegler. Lagmannsretten bemerket ”at det ikke kan være korrekt at det generelt må kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å konstatere klanderverdig oppførsel” og uttalte videre:

Som utgangspunkt gjelder det ikke noe spesielt beviskrav ved ileggelse av administrative reaksjoner (…). Det er imidlertid gjort unntak der reaksjonen er svært inngripende eller hvor reaksjonen forutsetter overtredelser som er sterkt klanderverdige eller infamerende.

Lagmannsretten vil bemerke at det dreier seg om en prøving av etiske spørsmål, ikke rettsregler. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke på generelt grunnlag konstateres at enhver korrigering av adferd fra disiplinærorganenes side er konstatering av sterkt klanderverdig oppførsel eller er infamerende overfor advokaten. I denne saken dreier det seg om en irettesettelse, som er den mildeste form for reaksjon som Disiplinærnemnden kan ilegge for brudd på den standard for yrkesutøvelse som gjelder for advokater. Det er ikke tale om forhold som tangerer mot det straffbare. Det er i nemndens praksis ikke lagt til grunn noe krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det klart at det som et generelt utgangspunkt ikke kan kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å ilegge en irettesettelse.

Dette er i tråd med det Høyesterett senere har lagt til grunn i Rt. 2010 s. 224.

Det ble av advokaten anført at beslutningens punkt 2 med forslag om inndragning av advokatbevillingen var ugyldig.

Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens bemerkninger.

Tingretten tok utgangspunkt i Domstolloven § 227 tredje ledd fjerde punkt, der det statueres en plikt for Disiplinærnemnden om å fremme forslag overfor Advokatbevillingsnemnden om tilbakekall av advokatens bevilling dersom den mener at et slikt vedtak bør treffes. Videre bemerket tingretten at det følger av forarbeidene Ot.prp. nr.39 (1994-1995) punkt 8 at slik informasjonsutveksling var en nødvendighet i forbindelse med at det ble opprettet tre frittstående organer. Videre ble det vist til advokatforskriftens § 5-9 om Disiplinærnemndens rapporteringsplikt:

Disiplinærnemnden plikter å gi rapport til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet dersom den gjennom sin saksbehandling i en konkret sak får mistanke om kritikkverdige forhold vedrørende en advokats behandling av betrodde midler, sikkerhetsstillelse eller andre forhold som er underlagt Tilsynsrådets ansvarsområde og som vedrører behandlingen av en sak.

Lagmannsretten viste også til domstolloven § 227 tredje ledd siste setning, som gjelder mulig innrapportering. Det følger av ordlyden at det er opp til nemndens skjønn hvorvidt forslag om inndragning av advokatbevilling skal fremmes overfor Advokatbevillingsnemnden.

Lagmannsretten la avgjørende vekt på at det av Disiplinærnemnden kun fremmes et forslag som innebærer at Disiplinærnemnden ber om at Advokatbevillingsnemnden foretar en vurdering i medhold av domstolloven § 230. Forslaget i seg selv ”er således ikke avgjørende for As rettsstilling”.