5)

Det første alternativ er situasjoner hvor advokaten har fått feilaktige eller ufullstendige opplysninger. Det fremgår ikke uttrykkelig av bestemmelsen, men det må rimeligvis innfortolkes at det må dreie seg om opplysninger av ikke helt uvesentlig betydning i saken. Det kan være opplysninger advokaten har bygget på da han påtok seg oppdraget eller det kan være feilaktige eller mangelfulle opplysninger som han har fått senere og som har vært bestemmende for advokatens vurdering eller opplegg av saken. Er de feilaktige eller ufullstendige opplysningene gitt av en tredjemann, skal det nok mer til før advokaten kan trekke seg fra oppdraget enn om opplysning hadde vært gitt av klienten selv.

Hvis advokaten ikke får de opplysninger eller den dokumentasjon han trenger fra klienten for å kunne utføre oppdraget på en forsvarlig måte, vil den manglende medvirkning fra klientens side gi advokaten rett til å frasi seg oppdraget. Dette forutsetter imidlertid at advokaten har gjort visse anstrengelser for å få opplysningene fra klienten og gjort det klart for klienten hvilke følger det får hvis han ikke etterkommer advokatens anmodning.

Har klienten bevisst gitt feilaktige eller ufullstendige opplysninger til advokaten, skal det mindre til før advokaten kan trekke seg fra oppdraget enn om opplysningene har vært gitt i god tro. Advokaten må kunne forutsette at klienten opptrer sannferdig overfor ham og må kunne vise til at det nødvendige tillitsforhold ikke foreligger hvis klienten bevisst forsøker å holde opplysninger skjult for advokaten.

I straffesaker stiller det seg selvfølgelig annerledes. Her vil det som oftest være normalsituasjonen at klienten ikke forteller den fulle sannhet for advokaten. At det senere under etterforskningen avdekkes at klienten ikke har fortalt sannheten, vil forsvareren som regel måtte leve med. Som påpekt av Langbach (s. 36) vil det bare være i de helt ekstreme tilfeller at en forsvarer vil kunne frasi seg oppdraget på dette grunnlaget.