6)

Den andre unntaksbestemmelsen påberopes ofte i praksis. Det forekommer ikke sjelden at klienten ikke ønsker å følge advokatens råd i saken. Dette kan imidlertid ikke uten videre gi advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget. Det må dreie seg om råd som har betydning for valg av fremgangsmåte eller opplegg i saken. For eksempel må advokaten ha anledning til å trekke seg hvis han etter en vurdering finner at saken ikke er prosedabel og klienten til tross for advokatens
råd insisterer på at saken skal bringes inn for retten, jfr. U bind V (Oslo krets 1988) s. 155.

Et særlig tilfelle er nevnt ovenfor under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 note 2. Hvis klienten ikke vil følge advokatens råd om å medvirke til at saken opplyses, ved f. eks. å gi samtykke til fremleggelse av dokumenter av vesentlig betydning, må advokaten ha anledning til å frasi seg oppdraget. Annerledes blir det som nevnt i straffesaker, hvor det ikke gjelder noen edisjonsplikt. Her kan advokaten som regel ikke trekke seg, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 25, med mindre det foreligger særlige omstendigheter, jfr. kommentaren nedenfor til den sjette unntaksbestemmelsen.

Mange disiplinæravgjørelser gjelder advokatens rett til å trekke seg fra oppdraget hvis klienten ikke vil følge advokatens råd om forlik. Nå er det som nevnt under kommentaren til pkt. 3.1.3 note 2 klienten som må ta stilling til om et forlikstilbud skal aksepteres. Det forhold at klienten ikke ønsker å følge advokatens råd om at forlikstilbudet bør godtas, vil ikke uten videre være tilstrekkelig grunn for advokaten til å trekke seg fra oppdraget. Det må kreves at uenigheten er uttrykk for en mer dyptgripende meningsforskjell som gjør det vanskelig for advokaten å fortsette oppdraget, jfr. den generelle formuleringen i den sjette unntaksbestemmelsen («at det ikke rimeligvis kan forlanges at advokaten fortsetter oppdraget»). Dreier det seg om et prosessoppdrag, må det forutsettes at advokaten vurderer sakens prosedabilitet før saksanlegget. Hvis det ikke kommer nye opplysninger etter at saken er brakt inn for retten, kan han ikke trekke seg bare fordi klienten ikke følger advokatens anbefaling om en forliksløsning. Illustrerende for de krav som stilles, er avgjørelsen i U Bind III (Disiplinærnemnden 1982) s. 171, hvor følgende er uttalt:

«Når det gjelder spørsmålet om å akseptere et forlikstilbud fremsatt av motparten, kan og bør en advokat selvsagt vurdere dette og gi råd til klienten, men det er klienten som må avgjøre om forlikstilbudet skal godtas eller ikke. Når advokaten på klientens vegne har nedlagt påstand om full frifinnelse for et krav, må han være innforstått med å prosedere på dette med mindre nye opplysninger skulle gjøre dette betenkelig. Advokaten er engasjert som profesjonelt «talerør» for klienten, og etter at advokaten har gitt klienten råd om hvordan saken bør legges an, må det være opp til klienten å ta stilling til forlikstilbud. Etter Disiplinærnemndens mening må det derfor være råd fra advokaten av mer prinsipiell art som klienten ikke vil følge, dersom dette skal kunne brukes som en grunn til ikke å fullføre et oppdrag».