3)

 Det kan være mange grunner til at en tvist bør søkes løst i minnelighet av hensyn til klienten. En rettssak vil kunne medføre en stor personlig belastning for klienten og kanskje også for klientens pårørende. Er klienten avhengig av å ha et forhold til motparten også i fremtiden, vil et forlik ofte være å foretrekke fremfor en dom. Men det kanskje viktigste moment i mange saker vil være omkostninger og ressursbruk i forbindelse med en rettssak sammenholdt med risikoen for å tape saken.

En hovedoppgave for advokaten er å være klientens rådgiver, jfr. pkt. 1.2 fjerde ledd og pkt. 3.1.2.Sentralt i advokatens rådgivning i tvistesaker vil være spørsmålet om saken bør søkes forlikt og hva et forlik eventuelt skal gå ut på. Skal advokaten kunne gi sin klient et råd, forutsetter det at prosessrisikoen vurderes nøye og likeledes hvilke kostnader og ressursbruk som saken vil medføre. Også øvrige momenter, som den personlige belastning for klienten, må klarlegges og ofte også forklares for klienten, særlig hvis denne ikke tidligere har erfaring med rettslige konflikter. 

Det er naturlig at spørsmålet om minnelig ordning vurderes og drøftes mellom advokat og klient på et så tidlig trinn i saken som mulig. Et tidlig forlik vil forhindre at konflikten ytterligere utdypes og forsterkes samt at man da unngår ytterligere omkostninger. Men erfaring viser at det ikke alltid er så enkelt å få til et forlik på et tidlig stadium i saken. Dessuten vil spørsmålet om forlik kunne stille seg forskjellig alt ettersom hvordan saken utvikler seg. Advokatens plikt til å søke en minnelig ordning hvis dette er i klientens interesse, gjelder derfor på ethvert trinn i saken. Også under hovedforhandlingen gjelder pkt. 3.1.3. Ofte vil det under hovedforhandlingen fremkomme opplysninger som medfører at saken kommer i et annet lys, og advokaten må da på grunnlag av de nye opplysningene vurdere om det er i klientens interesse å søke en minnelig ordning mens det ennå er tid. Pkt. 3.1.3 har nær sammenheng med pkt. 3.1.5, hvor det er fastsatt at advokaten har plikt til å varsle klienten hvis omkostningene i saken viser seg å bli uforholdsmessig høye. Formålet med denne regelen er nettopp å bidra til at spørsmålet om forlik vurderes på bakgrunn av kostnadsutviklingen i saken.