Kommentar

Advokatens forhold til saker med interessekonflikter er et vanskelig og tiltagende problem. Tiltagende fordi advokatvirksomhet i stadig større utstrekning drives av mange advokater i fellesskap og fordi man på klientsiden finner mer omfattende og uoversiktlige strukturer som skaper konfliktsituasjoner. Vanskelig fordi det kan være problematisk, uten inngående undersøkelser, å avdekke en interessekonflikt og dessuten fordi reglene om interessekonflikter representerer en innskrenkning i advokatens rett til å påta seg oppdrag, oppdrag som kanskje fremstår som svært attraktive. 

Disiplinærorganenes praksis viser en relativt stor hyppighet av saker om interessekonflikter, saker som bekrefter at det kan være lett å overse en konfliktsituasjon og som viser hvilke vanskelige vurderinger advokaten ofte står overfor når han skal avgjøre om han kan påta seg et oppdrag eller ikke. Av noe eldre praksis ser man nok eksempler på at problemstillingen har vært oversett eller at samtykke fra klient uten videre har vært betraktet som problemløsende. Med den senere tids fokusering på advokatetikk og regler for god advokatskikk, bør dette ikke skje. Ved hjelp av dagens tekniske hjelpemidler bør det i dag tilhøre rutiner og kvalitetssikring hos enhver advokat å undersøke og vurdere om interessekonflikt foreligger i forbindelse med ethvert nytt oppdrag. Ved den vurdering som skal foretas, bør det erindres at reglene representerer en avveining mellom på den ene side advokatens næringsinteresse og på den andre side klientens behov for - for ikke å si krav på – advokatens lojalitet, fortrolighet og uavhengighet. I en håndbok om det danske disiplinærsystem (Holm og Spang-Hanssen s. 117) er følgende uttalt i tilknytning til reglene om interessekonflikter:

«Reglerne om interessekonflikter må ses som et supplement til de grunnlæggende principper om tavshedspligt, uafhængighed, tillid og personlig integritet».

Retningslinjer for forsvarere har en bestemmelse i pkt. 1.7, hvor det i første ledd er uttalt:

«En advokat må ikke påta seg forsvareroppdrag hvis det kan oppstå interessemotstrid i samme sak, eller forskjellige saker med advokatens andre klienter eller i forhold til fornærmede. Det samme gjelder nåværende klienter til annen advokat ved samme kontor. Samtykke fra klient skal ikke tillegges vekt i vurderingen av om advokaten kan påta seg forsvareroppdraget. Reglene i dette punkt kommer til anvendelse uavhengig av domstolenes praksis i forsvareroppnevnelser etter straffeprosessloven.»

Bestemmelsen er i samsvar med de hovedprinsipper som Regler for god advokatskikk pkt. 3.2 bygger på og sammenfatter meget av det som følger av reglenes særbestemmelser. Tredje punktum i sitatet ovenfor (som ble tatt inn i Retningslinjer for forsvarere ved representantskapets vedtak av 29. mai 2009) innebærer imidlertid et avvik fra Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.5, slik at det lettere vil kunne oppstå en interessekonflikt i straffesaker enn i andre saker. Videre er det presisert at det forhold at en forsvarer er oppnevnt av domstolene etter straffeprosessloven, ikke utelukker at det foreligger en interessekonflikt som innebærer at forsvareren må frasi seg forsvareroppdraget." Straffeprosesslovens § 95 har i siste ledd følgende bestemmelse: ”For flere siktede som har motstridende interesser, kan ikke samme person være forsvarer”.

RG-2004-1299 hadde siktede valgt en forsvarer som var i partnerskap med forsvareren til en medsiktet i samme sak. Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at det kunne oppstå motstrid mellom de to og at dette var uheldig, men retten la til grunn at en teoretisk motstrid ikke kunne medføre at hensynet til det frie forsvarervalg måtte vike. Lagmannsretten uttalte også at Regler for god advokatskikk, som har virkning som forskrift, og Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere, måtte tillegges stor vekt.

RG-2012-447 ble en fellende dom for legemsbeskadigelse opphevet med henvisning til straffeprosessloven § 95. Domfelte var én av to menn som var siktet for å ha utøvet vold mot fornærmede. Det var en konkret og påviselig motstrid mellom de siktede i forhold til hvem av disse som hadde påført fornærmede legemsskaden. Den fellende dommen ble opphevet, da domfelte under hovedforhandlingen var bistått av en fast forsvarer som også var oppnevnt som forsvarer for den andre siktede.

Denne dommen illustrerer nødvendigheten av at det i utgangspunkt, og før hovedforhandling, blir foretatt en grundig vurdering av risikoen for at det kan foreligge motstrid.

Reglene om interessekonflikter ble endret i forbindelse med den grunnleggende revisjonen av de etiske regler i juni 1991. En endring ble foretatt i 1993, og ved revisjonen i 2001 fikk reglene den utforming de i dag har. Ved revisjonen i 1991 ble Regler for god advokatskikk harmonisert med CCBE Code of Conduct. Dette gjaldt imidlertid ikke interessekonfliktreglene, som, særlig etter revisjonen i 1993, atskilte seg på vesentlige punkter fra CCBE Code of Conduct. Ved revisjonen i 2001, som var foranlediget av at CCBE i 1998 hadde vedtatt en revidert versjon av Code of Conduct, ble spørsmålet om harmonisering med CCBE-reglene på nytt vurdert. Selv om det ikke er noen forpliktelse til å gjøre de nasjonale etiske regler identiske med Code of Conduct, var det et formål med den vurdering og de endringer som ble foretatt i 2001, å skape om mulig harmoni mellom de to regelsett. Etikkutvalget og representantskapet fant likevel ikke at det var grunnlag for full harmonisering, idet man mente at de norske regler om interessekonflikter, med de justeringer som ble gjennomført i 2001, på en bedre måte enn Code of Conduct imøtekom de hensyn som reglene skal ivareta. Ved gjennomlesing av våre bestemmelser om interessekonflikter og de tilsvarende regler i Code of Conduct er det tilsynelatende store forskjeller. De grunnleggende prinsipper og hensyn er imidlertid de samme, men slik at CCBE- reglene mangler bestemmelser om betydningen av klients samtykke, bestemmelser som nå er samlet i våre reglers pkt. 3.2.5.


Et utvalg nedsatt av Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 avga 17. oktober 2008 rapporten ”Interessekonflikt i straffesaker som forsvareretisk problemstilling” se pkt. 7.3 nedenfor. Den innstillingen resulterte i endringen av pkt. 1.7 i Retningslinjer for forsvarere som er omtalt ovenfor.