3)

 Forbudet er ikke begrenset til å gjelde rettssaker eller rettslige konflikter. «Sakens resultat» kan f.eks. være utfallet av en forhandling eller en søknad som advokaten har sendt til offentlig myndighet på vegne av klienten. Sakens «gjenstand» kan være tvistegjenstanden i en rettstvist, men det kan også være det krav eller den formuesgjenstand, eller verdien av denne, som det forhandles om eller som oppdraget for øvrig gjelder. Brudd på pkt. 3.3.2 med utspring i at advokaten formidlet et lån er avgjort i ADA-2012-D41. Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at forbudet gjelder uavhengig av om salæret er et pengebeløp eller annen form for vederlag.

Bestemmelsen har for øvrig nær sammenheng med forbudet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2 annet ledd mot å overta klientens krav eller en del av dette. Bestemmelsen inneholder intet forbud mot avtaler med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler). Det er først når en «no cure no pay»-avtale kombineres med et vilkår om andelsbasert salær, slik det er vanlig i USA («contingency fee»), at pkt. 3.3.2 får anvendelse. Se nærmere om «no cure no pay»-avtaler under kommentaren til pkt. 3.3.1.

Med mindre prisen fastsettes som en andel av sakens gjenstand, medfører bestemmelsen heller intet forbud mot at det inngås avtale om salær i form av en fast pris. Også dette reguleres av Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

Før 1991 inneholdt Regler for god advokatskikk en bestemmelse som ga advokaten anledning til å avtale salær overfor utenlandsk oppdragsgiver etter de regler som gjaldt i oppdragsgiverens hjemland. Denne bestemmelse ble ikke videreført ved revisjonen i 1991. At advokatene ikke lenger har en slik adgang, er også fastslått i avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 369.