4)

Utgangspunktet er at det gjelder avtalefrihet med hensyn til nivå og metode for salærberegningen, med unntak for blant annet beregningsmetodene som omtalt i reglenes punkt 3.3.2 og 3.3.3, se NOU 2015:3 Advokaten i samfunnet. Advokaten kan for eksempel inngå avtale om en fast pris for å utføre oppdraget. For oppdrag hvor arbeidsomfanget er vanskelig å beregne på forhånd vil avtaler om fast pris være mindre egnet, og beregning etter medgått tid ut fra en avtalt timepris er mer passende. Etikkutvalget har i en uttalelse av 30. juni 2006 drøftet avtaler om fastpris for mer omfattende og sammensatte oppdrag, og særlig situasjonen der forutsetningene for oppdraget endres. For mer om ulike måter å beregne salær, se Sogn i Juss og etikk (2005) side 191.

Etter domstolloven § 227 fjerde ledd første punktum er Disiplinærnemnden gitt kompetanse til å fastsette hva som er et «rimelig og nødvendig salær», dersom nemnden anser at salæret som advokaten har krevd er for høyt. Nemnden kan pålegge en advokat som har mottatt for høyt salær, å betale det overskytende tilbake, jf. fjerde ledd andre punktum. Disiplinærutvalgene har tilsvarende kompetanse, jf. utvalgets behandlingsregler §§ 2 første ledd og 11 andre og tredje ledd. Når disiplinærmyndigheten vurderer om advokatens salær er for høyt, tas det utgangspunkt i normene knyttet til Regler for god advokatskikk punkt 3.3.1 andre punktum. Se note 5 for mer om innholdet i denne vurderingen.

At det er inngått en oppdragsavtale forhindrer dermed ikke disiplinærmyndigheten i å vurdere om salæret er rimelig og nødvendig. Oppdragsavtalen er imidlertid utgangspunktet for vurderingen, jf. ADA-2013-D128 (Disiplinærnemnden) og ADA-2014-D11 (Disiplinærnemnden).

Selv om prosessfullmektigen har arbeidet «pro bono», så kan han eller hun kreve saksomkostninger av motparten hvis vilkårene for å tilkjennes saksomkostninger er oppfylt, jf. HR-2022-1119-A, hvor Høyesterett kom til at tvistelovens regler her skal tolkes utvidende. Formålet med å påta seg et prosessoppdrag pro bono er å tilgodese parten man tar oppdraget for, ikke motparten, jf. Rt 2012 s. 1985 avsnitt 215.

Hvor det inngås avtale med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler), må salæret advokaten kan kreve i disse tilfellene, være rimelig ut fra de alminnelige prinsippene for salærberegning, jf. note 5. Advokaten kan ikke kreve noe tillegg for risikoen som løper ved å inngå en «no cure no pay»-avtale utover det som ligger innenfor disse prinsippene. En «no cure no pay»-avtale kan heller ikke kombineres med en avtale om prosent- eller andelsbasert salær, jf. Regler for god advokatskikk punkt 3.3.2 note 2.

Advokaten kan ikke kreve et høyere beløp i salær av klienten enn det som fremgår av omkostningsoppgaven, med mindre dette skjer etter avtale med klienten eller advokaten har tatt klart forbehold om dette, jf. ADA-2000-108 (Disiplinærutvalget for Oslo krets), ADA-2002-D15 (Disiplinærnemnden)ADA-2011-D136 (Disiplinærnemnden) og ADA-2015-D185 (Disiplinærnemnden).

Etter tvisteloven § 20-5 er sakskostnadene som kan kreves dekket av motparten begrenset til «partens nødvendige kostnader», og domstolene kan redusere salæret i omkostningsoppgaver som overstiger dette. Vurderingsnormen for hva som er nødvendige kostnader er annerledes enn vurderingen av hvilket salær advokaten kan kreve av klienten etter tvisteloven § 3-8, jf. Rt-2011-979 avsnitt 15 med videre henvisning. Reglenes punkt 3.3.1 kan her tolkes likt som tvisteloven § 3-8, jf. note 5 nedenfor om forholdet mellom disse. I Schei mfl. Tvisteloven. Lovkommentar er det lagt til grunn at etter tvisteloven § 20-5 må man unnta utgifter det objektivt sett ikke var rimelig å bruke til forberedelse av saken. Videre at «sjelesorgarbeid» en advokat utfører, neppe i særlig utstrekning kan belastes motparten, men at vurderingen kan bli en annen etter tvisteloven § 3‑8.

Det er antakelig på denne bakgrunn at det i disiplinærpraksis er lagt til grunn at advokaten likevel kan kreve at klienten betaler salær utover det motparten ble dømt til å erstatte etter tvisteloven § 20-5. I ADA-1999-D83 (Disiplinærnemnden) uttalte nemnden at advokaten ikke er bundet av domstolens reduksjon, og at nemnden på eget grunnlag må vurdere om salæret står i rimelig forhold til oppdraget og det utførte arbeidet etter Regler for god advokatskikk punkt 3.3.1, jf. også ADA-2013-D46 (Disiplinærnemnden). Domstolenes avgjørelse er likevel et vektig moment i disiplinærorganenes vurdering. Et moment som ofte vil være utslagsgivende er om advokaten har gjort klienten uttrykkelig oppmerksom på at deler av arbeidet som ønskes utført kan bli ansett som unødvendig, og derfor ikke kan kreves dekket av motparten, jf. ADA-2006-D29 (Disiplinærnemnden).

Etikkutvalget har 9. mars 2008 gitt en uttalelse om salær i erstatningsutmålingssaker. Utvalget drøftet ulike problemstillinger knyttet til tilfeller der skadelidtes advokat krever at skadevolder betaler advokatens salær, som betingelse for å akseptere et forlikstilbud.