5)

I annet punktum i bestemmelsen er det fastsatt at salæret skal stå i rimelig forhold både til oppdraget og arbeidet som er utført. Det medfører at det ikke bare er omfanget og arten av arbeidet som er avgjørende (tidsforbruk, vanskelighetsgrad, servicenivå etc.), men salæret må også være rimelig sammenlignet med oppdraget. Det vil si at salæret må vurderes i forhold til faktorer som oppdragets art, hvilke verdier saken gjelder, betydningen for klienten, klientens betalingsevne og resultatet av oppdraget. Hva som er rimelig i forhold til oppdraget og det utførte arbeidet, beror således på en skjønnsmessig vurdering hvor en rekke forhold må tas i betraktning. Advokaten må akseptere et visst «mas» fra klientens side, uten at det er rimelig å belaste det med fullt salær. Videre har ikke advokaten anledning til å ta seg betalt for gjennomgåelse av litteratur, dommer etc. som er alminnelig kjent for den som arbeider med den del av jussen som oppdraget omfatter, jf. ADA-2014-D118

Det har etter hvert utviklet seg en salærpraksis som er preget av samfunnsutviklingen ved at det blir lagt betydelig vekt på medgått tid og timepris sammenholdt med de momenter som er omtalt ovenfor. Denne utviklingen fremgår av disiplinærorganenes avgjørelser. Men det er også etter hvert blitt en betydelig domstolspraksis på dette området. I kapittel 7.4 er det gitt en oversikt over visse deler av denne domstolspraksis for å utfylle bildet av utviklingen.

På grunnlag av de prinsipper for salærberegning som har utviklet seg i praksis, bl.a. gjennom disiplinærorganenes virksomhet, har Advokatforeningen utarbeidet retningslinjer for salærberegning i en egen salærveiledning. I denne er det uttalt at for de typer oppdrag hvor det ikke opereres med en fast pris, vil den tid som brukes på oppdraget være et viktig element i salærfastsettelsen, men at også andre momenter må tillegges vekt, som oppdragets art og vanskelighetsgrad, de verdier saken gjelder og advokatens kompetanse.

For enkelte oppdrag, som f.eks. omfattende saker som føres for retten, bistand under langvarige og kompliserte forhandlinger eller hvor særlig spesialkompetanse er nødvendig, uttales det i veiledningen at det vil være «naturlig for advokaten bl.a. å se hen til både klientens betalingsevne, eller mangel på sådan og resultatet av oppdraget.» Det uttales videre at det må kunne foretas en totalvurdering av oppdraget, hvor det også tas hensyn til hvilke utgifter oppdraget kan belastes med og at en slik vurdering av salæret «må advokaten kunne foreta etter at oppdraget er avsluttet og resultatet foreligger».

I Advokatkonkurranseutvalgets utredning er det anført at disse retningslinjene i Advokatforeningens salærveiledning er «nå så innarbeidet at de anses som retningsgivende bransjesedvaner», jfr. NOU 2002:18, s. 62. Det er mange eksempler på at advokatens salær etter en samlet vurdering av ovennevnte faktorer er blitt nedsatt av disiplinærorganene. Ofte vises det til sakens økonomiske betydning og vanskelighetsgrad, se f.eks. avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 335, U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 425, ADA-2000-D18 (Disiplinærnemnden)ADA-2001-D125 (Disiplinærnemnden)ADA-2002-D115 (Disiplinærnemnden)ADA-2003-D44 (Disiplinærnemnden)ADA-2005-D23 (Disiplinærnemnden) ,ADA-2005-D33(Disiplinærnemnden). Salæret ble ikke nedsatt i ADA-2012-D58 (Disiplinærnemnden).

Da salæret skal stå i rimelig forhold til det arbeid som er utført, vil kvaliteten på arbeidet være et moment av betydning. Det er mange eksempler i disiplinærorganenes praksis på at salæret er blitt nedsatt som følge av at kvaliteten på det utførte arbeid har vært så dårlig at forholdet har vært ansett å være i strid med god advokatskikk. Eksempeler er manglende ivaretakelse av klientens interesser i strid med pkt. 1.2 annet ledd og sendrektighet og manglende oppfølging i strid med pkt. 3.1.2, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 345, U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 42, ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.)ADA-2006-75 (Oslo krets)ADA-2007-19 (Nord-Norge kretsene) og ADA-2012-D215 (Disiplinærnemnden), hvor det fremgår at advokatens overtredelser gjorde at hans grunnlag for å kreve salær var falt helt bort. I ADA-2017-D127 kom nemnden til at selv om advokaten hadde tatt feil i sin rådgivning, hadde han utført en del arbeid knyttet til oppdraget som klienten var forpliktet å betale for. Også i tilfeller hvor det ikke foreligger grunnlag for å anse advokatens opptreden i strid med god advokatskikk, har disiplinærmyndighetene vurdert kvaliteten på arbeidet i forhold til salæret, jfr. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 32 og U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 600.

Hvor det inngås avtale med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler), må det salær advokaten kan kreve i disse tilfellene, være rimelig ut fra alminnelige prinsipper for salærberegning, jfr. ovenfor. Advokaten kan ikke kreve noe tillegg for den risiko han løper ved å inngå en «no cure no pay»-avtale utover det som ligger innenfor gjeldende salærberegningsprinsipper. En «no cure no pay»-avtale kan heller ikke kombineres med en avtale om prosent- eller andelsbasert salær, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2, note 2.