5)

Bestemmelsen legger opp til en bred skjønnsmessig vurdering. Hva som er avtalt mellom partene er utgangspunktet for salærvurderingen, jf. ADA-2013-D128 (Disiplinærnemnden) og ADA-2014-D11 (Disiplinærnemnden). For det nærmere innholdet i vurderingen kan det vises til Advokatforeningens retningslinjer for salærberegning, som finnes i en egen salærveiledning. I HR-2022-563-A uttalte Høyesterett at veiledningen gir uttrykk for en innarbeidet bransjenorm, som bygger på en langvarig og konsekvent praksis, og viste til tilsvarende synspunkter i NOU 2002:18 side 62 og NOU 2015:3 side 285. Det skal etter dette legges vekt på sakstype, sakens økonomiske omfang, tvistegjenstandens verdi, tidsforbruk, vanskelighetsgrad, sakens betydning for klienten, klientens betalingsevne, kvaliteten på arbeidet og sakens resultat. Disse momentene går igjen i disiplinærpraksis, se for eksempel ADA-2021-D13835 (Disiplinærnemnden) og ADA-2021-D14460 (Disiplinærnemnden).  

I HR-2022-563-A viste Høyesterett til at den samme bransjenormen som salærveiledningen gir uttrykk for, også vektlegges ved vurdering av advokatens salær etter tvisteloven § 3-8.  Høyesterett uttalte at gode grunner taler for at domstolskontrollen med advokaters salær foretas etter de samme kriteriene, uavhengig av om overprøvingen skjer i egne saker om salær, i forlengelsen av behandlede saker eller i saker om gyldigheten av Disiplinærnemndens vedtak om salær. I HR-2020-1257-U uttaler Høyesterett at selv om det ikke er mulig å avtale at tvisteloven § 3-8 ikke skal gjelde, kan avtalen mellom partene like fullt være et moment i den helhetsvurderingen som retten skal foreta.

Terskelen for å justere salæret etter reglenes punkt 3.3.1 andre punktum er lavere enn etter pristiltaksloven § 2 og avtaleloven § 36, jf. NOU 2015:3 Advokaten i samfunnet. Etter pristiltaksloven § 2 og avtaleloven § 36 er grunnvilkåret for å endre avtalen at henholdsvis prisen eller avtalen er «urimelig». Forholdet mellom disse reglene er ikke kommentert i proposisjonen. Utvalget påpekte at de anså det som en rimelig løsning at terskelen er lavere etter punkt 3.3.1. Utvalget viste til at klienten har liten kontroll på tidsbruken, og har jevnt over liten forutsetning for å vurdere om tidsbruken har vært nødvendig. Videre at adgangen til å sette ned salæret også kan ses i sammenheng med advokatens lojalitetsplikt overfor klienten.

HR-2022-563-A har også uttalelser om terskelen for salærvurderingen. Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens uttalelser om at salær vurdert etter reglenes 3.3.1 ikke skal reduseres til det «strengt nødvendige», men at det «må gis et spillerom for skjønn før terskelen for urimelig salær etter reglenes punkt 3.3.1 er overskredet. Blant annet må advokaten gis rom for å ivareta klientens ønsker om grundighet i arbeidet». I forarbeidene til tvisteloven § 3-8 er det også uttalt at retten sin vurdering blant annet må «ta hensyn til den avtale som er inngått om prosessfullmektigens oppdrag og hvordan den er kommet i stand, herunder om prosessfullmektigen er bedt om å foreta undersøkelser ut over det som er nødvendig for saken».

Advokaten har likevel en selvstendig plikt til ikke å belaste saken med urimelig og uforholdsmessig salær, og det er grenser for hvor stort salær advokaten kan kreve med henvisning til klientens ønsker, jf. ADA-2015-D139 (Disiplinærnemnden) og ADA-2017-D154 (Disiplinærnemnden). Avgjørelsen i Rt-2011-979 (tvisteloven §3-8) er et annet eksempel på dette, hvor advokatens salær etter en helhetsvurdering ble kuttet fra kroner 660 212 til kroner 525 000, til tross klientens uttrykte ønske om grundig arbeid, og advokatens orientering om kostnadsutvikling underveis i saken. Høyesterett mente at krav om betaling for totalt 359,5 timers arbeid var for høyt. Til sammenlikning krevde motpartens advokat godtgjøring for totalt 74 timers arbeid. Videre var faktum i saken oversiktlig og i liten grad omtvistet.

Hvor denne grensen mer konkret skal trekkes er ofte en vanskelig vurdering. Hvorvidt advokaten har gitt forsvarlig rådgivning om prosessrisiko, og hvor bevisst risiko klienten har tatt, vil nok stå sentralt. Disiplinærnemndens avgjørelser i ADA-2015-D139 og ADA-2018-D37 er eksempler på at advokaten ikke hadde vurdert prosessrisikoen godt nok. Se ellers RG-2011-42, LB-2021-50218 og note 2 til reglenes punkt 3.1.2 for mer generelt om innholdet i advokatens rådgivningsplikt. Som lagmannsrettens dom viser, kan advokaten pålegges tvilsrisikoen for om rådgivningsplikten er oppfylt. Det anbefales derfor at advokaten dokumenterer rådgivningen som gis. 

Oppstår det tvil om hva som er avtalt om oppdragets omfang eller beregningen av salæret, har disiplinærpraksis lagt til grunn at risikoen for dette må bæres av advokaten, slik at eventuell tvil går utover advokaten og fører til reduksjon i salæret. Det er mange eksempler på at salæret har blitt redusert som følge av slik tvil, se blant annet nemndssakene inntatt i ADA-2016-D190, ADA-2019-D32, ADA-2019-D52 og ADA-2021-D14460. Advokaten kan forhindre at slike situasjoner oppstår ved å lage oppdragsbekreftelse, eller på annen måte ved starten av oppdraget skriftlig og tydelig få frem hva som er avtalt. I ADA-2014-D153 (Disiplinærnemnden) anførte advokaten at salæret gjaldt bistand fra to juridiske sakkyndige etter avtale med klager. Nemnden fant at advokaten ikke hadde sannsynliggjort at klageren på forhånd kjente til og godtok denne bistanden. Advokaten kunne derfor ikke kreve beløpet dekket av klageren.

Salæret vurderes også opp mot tvistegjenstandens verdi. I ADA-2015-D139 (Disiplinærnemnden) var salærkostnadene på totalt kroner 267 600, mens tvistegjenstandens verdi var kroner 160 000 (en seilbåt). Salærkostnadene oversteg altså seilbåtens verdi med kroner 102 600. Disiplinærnemnden uttalte at misforholdet ga en presumsjon for at salæret gikk utover det som måtte fremstå som rimelig og nødvendig, og at advokaten har en særskilt plikt til å vurdere kost/nytte av sin rådgivning der tvistegjenstandens verdi er lav.

At salæret skal stå i rimelig forhold til det arbeid som er utført, innebærer at kvaliteten på arbeidet og verdien dette har hatt for klienten er momenter av betydning. Eksempler på at salæret er blitt nedsatt som følge av at kvaliteten på det utførte arbeid har vært så dårlig at forholdet har vært ansett å være i strid med god advokatskikk er manglende ivaretakelse av klientens interesser i strid med punkt 1.2 annet ledd, samt sen og manglende oppfølging i strid med punkt 3.1.2. Til illustrasjon se Disiplinærnemndens avgjørelser i ADA-2009-D122, ADA-2012-D215, ADA-2014-D80, ADA-2015-D4, ADA-2016-D35, ADA-2018-D245 og ADA-2021-D13872. I flere av disse sakene førte advokatens overtredelser til at advokaten ikke kunne kreve noe salær for det utførte arbeidet. I ADA-2017-D127 kom Disiplinærnemnden derimot til at selv om advokaten hadde tatt feil i sin rådgivning, hadde han utført en del arbeid knyttet til oppdraget som klienten var forpliktet å betale for. Også i tilfeller hvor det ikke foreligger grunnlag for å anse advokatens opptreden i strid med god advokatskikk, har disiplinærmyndighetene vurdert kvaliteten på arbeidet i forhold til salæret, jf. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnden 1994) side 32 og U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) side 600.

Med mindre annet er avtalt, må advokatens normale kontorutgifter anses inkludert i advokatens salær. Det er som regel bare ekstraordinære kontorutgifter som advokaten kan kreve dekket i tillegg til salæret, jf. for eksempel Disiplinærnemndens avgjørelser i ADA-2003-D44ADA-2003-D96 og ADA-2012-198.

Også helt nødvendig administrativt arbeide kan inngå i salærberegningen. I ADA-2018-D154 kom Disiplinærnemnden til at det var adgang til å beregne salær for administrativt arbeid som registrering og avslutning av saken samt utarbeidelse av oppdragsbekreftelse, så lenge ikke annet var avtalt. Se også Disiplinærnemndens avgjørelse i ADA-2018-D190.

Advokaten har ikke anledning til å ta seg betalt for gjennomgåelse av litteratur, dommer etc. som er alminnelig kjent for den som arbeider med den del av jussen som oppdraget omfatter, jf. ADA-2014-D118 (Disiplinærnemnden). Dette må særlig ses i sammenheng med Regler for god advokatskikk punkt 3.1.4 om at en advokat ikke skal påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse.

Dersom motparten har blitt dømt til å betale saksomkostninger, og domstolen har redusert salæret i omkostningsoppgaven etter tvisteloven § 20-5, vil domstolenes vurdering være et vektig moment i disiplinærmyndighetens salærvurdering etter Regler for god advokatskikk punkt 3.3.1 andre setning, jf. ADA-2006-D29 (Disiplinærnemnden). Se note 4 for mer om advokatens krav på salær i slike tilfeller.

Klienten kan sjeldent anses å ha akseptert salæret ved å betale fakturaer. I HR-2022-563-A uttalte Høyesterett at «Betaling av løpende fakturaer kan vanskelig legges klienten til last. Et særtrekk ved advokattjenester er at klienten som regel ikke har forutsetninger for å vurdere salærkravets forholdsmessighet. Til dette kreves innsikt også i de juridiske problemstillingene saken reiser. Slik sett er gjensidigheten i kontraktsforholdet basert på tillit». Betaling av faktura spiller normalt heller ingen rolle etter tvisteloven § 3-8, jf. Rt-2015-739.  Tilsvarende synspunkter er lagt til grunn av disiplinærmyndigheten. Det følger derfor av fast disiplinærpraksis at klagefristen for klager på salær løper fra når siste faktura ble sendt til klienten, jf. blant annet Disiplinærnemndens avgjørelser i ADA-2013-D62, ADA-2014-D177, ADA-2017-D71 og ADA-2021-D14460