1)

I 2017 nedsatte Advokatforeningen et utvalg for å iverksette arbeidet med å fremme FNs veiledende prinsipper om menneskerettigheter i Advokatbransjen. Arbeidet resulterte i to veiledere om advokaters ansvar for at næringslivet respekterer menneskerettighetene, og en anbefaling til menneskerettighetspolicy for advokatfirmaer.

Punkt 1.4 ble vedtatt av Advokatforeningens representantskap 31. mai 2018, men er per 1. oktober 2020  ikke en del av Advokatforskriften, da   Justisdepartementet i august i år besluttet at pkt. 1.4 ikke egnet seg som forskrift. Departementet sa seg enig med høringsinstanser som Regjeringsadvokaten og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet at bestemmelsen var uklar, vidtrekkende og utfordrende å anvende. Man pekte på at bestemmelsen kan medføre tolkningstvil og usikkerhet og man konkluderte med at bestemmelsen "ikke [var] forskriftsmessig egnet for stadfestelse".P.t. gjelder punkt 1.4 således bare medlemmer av Advokatforeningen.

Fra et rent språklig synspunkt må det kunne hevdes at bestemmelsen ikke er helt entydig og gir opphav til en del tolkningsspørsmål. Et første spørsmål er hvilke deler av advokatvirksomheten bestemmelsen sikter til. Noe forenklet kan man si at advokatvirksomhet dreier seg om tvisteløsning, rådgivning og transaksjoner. Bestemmelsen henviser til å gi råd, og Advokatforeningen har uttalt at det er tydelig nok at den kun gjelder rådgivning og ikke f.eks. bistand i tvistesaker. Det bør således være rimelig klart at bestemmelsen ikke regulerer prosessoppdrag og dersom slike oppdrag involverer mulige krenkelser av menneskerettigheter må advokaten på vanlig måte vurdere om han eller hun ønsker å påta seg oppdraget, men FNS veiledende prinsipper er ikke til hinder for å bistå.

Et annet spørsmål er om bestemmelsen gjelder for advokaters arbeide med transaksjoner? Mye tyder på at man nettopp har ment å fange opp advokaters arbeide med transaksjoner, men dette er ikke helt klart. Bestemmelsen sier da heller ikke noe om hvilken klientgruppering den først og fremst retter seg mot. I brev fra Advokatforeningen til Justisdepartementet – som utgjør en del av det noen har betegnet som forarbeidene – fremkommer at pkt. 1.4 retter seg mot "advokatens rådgivning ovenfor klienter som driver næringsvirksomhet.  Dette kan fremstå som en fornuftig presisering, men er ikke noe man intuitivt kan lese ut av ordlyden.  Ut fra ordlyden kunne man tro at bestemmelsen også gjaldt rådgivning til offentlige etater, men basert på Advokatforeningens brev er det mulig at dette ikke er omfattet. 

Bestemmelsen innebærer ikke en forpliktelse for advokaten til å gjennomføre generelle aktsomhetsvurderinger ( human rights due dillgence) på sine klienter, og det vil være mange oppdrag hvor det ikke er relevant å bruke FNS veiledende prinsipper.

Bestemmelsen innebærer m.a.o. ikke en forpliktelse til ikke å involvere seg i saker for klienter som mulig har begått menneskerettighetsbrudd eller hvor det er en risiko for at saken inneholder elementer som ikke er forenelige med den standard FN har satt for næringsliv og menneskerettigheter. Bestemmelsen angir kun at de råd advokaten gir klienten skal iaktta menneskerettighetene, og bestemmelsen innebærer dermed en forpliktelse til å vurdere i forkant om råd som gis er forenelige med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Brudd på denne forpliktelsen kan også være brudd på god advokatskikk.