2)

Da første ledd fikk sin utforming om at advokaten skal "fremme rett og hindre urett" i 1973 ble det, som påpekt av Ringdal (s. 9), reist spørsmål om hvorvidt bestemmelsen var for bombastisk formulert. Det ble særlig fremholdt at den ikke passet så godt når det gjaldt rollen som forsvarer i straffesaker. Den ble likevel innført og er opprettholdt frem til i dag, først og fremst som en «fanebestemmelse».

I andre roller enn forsvarerrollen må det være åpenbart at advokaten plikter å gripe inn for å hindre urett og at advokaten må unnlate å medvirke i oppdrag hvor det er klart eller synes mulig at advokatens medvirkning kan føre til resultater i strid med hva som er rett. Ringdal (s. 9) peker på advokatens plikt til å gripe inn om han i rettergang oppdager at klienten søker å føre falske bevis eller å villede domstol og motpart. I Rt. 2011 s. 1 avsnitt 34 har Høyesterett vist til at en advokat, som er klar over at han ved å utføre sitt oppdrag bidrar til å sikre det som sikkert eller overveiende sannsynlig er utbytte av en straffbar handling, vanskelig kan sies å opptre i samsvar med den alminnelige plikten til å fremme rett og hindre urett.

Advokatens oppgave om å fremme rett og hindre urett kan også bli satt på prøve i forbindelse med bevisfremleggelse i sivile saker. Med utgangspunkt i eksempler fra det praktiske liv, hvor klientens interesser kan krysse advokatens sannhetsplikt, har Bernhardt følgende betraktninger (s. 258-59):

«Banken innkrever et lån hos debitor som debitor påstår er innfridd, men som han ikke kan legge frem kvittering for. Banken reiser søksmål mot debitor. På grunn av omfattende dokumentasjon av bankens bokføring og bevisførsel i form av vitneforklaringer fra bankens ansatte, foregår hovedforhandling over to dager. Etter første rettsdag finner en av bankens ansatte det originale gjeldsbrev i kvittert stand. Når banken forteller dette til prosessfullmektigen, er det i og for seg en betroelse som advokaten plikter å bevare taushet om. Men advokaten må selvsagt råde banken til å fremlegge dokumentet og trekke kravet mot debitor, antakelig også til å betale debitors saksomkostninger. Følger ikke banken rådet kan – og i dette tilfelle må vi nok tilføye skal – advokaten trekke seg fra oppdraget, Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6.

Et annet eksempel som må bedømmes på samme måte er skiftesituasjoner der klienten betror advokaten at han har gjemt unna bomidler som de(n) andre loddeeieren(e) ikke kjenner til. Her må advokaten etter vår mening fratre hvis ikke klienten følger hans råd om å gi motparten beskjed om midlenes eksistens.

Eksemplene ovenfor er ikke spesielt problematiske. Men hva om det parten opplyser til (betror) advokaten åpenbart har betydning for saken, selv om det kanskje ikke er klart avgjørende? Det dreier seg f eks om et dokument som bidrar vesentlig til forståelsen av en omstridt avtalebestemmelse, men som trekker i motsatt retning av det resultat klienten ønsker å oppnå. Det kan i slike tilfeller bli vanskelige vurderinger. Et generelt svar på hva advokaten skal gjøre i slike tilfeller – legge frem dokumentet («fremme rett») eller holde det for seg og klienten («ivareta klientens interesser»/«taushetsplikt») – er det ikke mulig å gi. Det må likevel være et etisk krav at advokaten foretar en forsvarlig konkret vurdering av situasjonen, herunder særlig av den betydning opplysningen/dokumentet måtte ha for saken. Løsningen vil også kunne avhenge av om motparten har tilgang til opplysningen. Det er imidlertid vanskelig å gi en generell etisk veiledning når det ikke er tale om forhold som er av avgjørende betydning.»

Den alminnelige oppfatning er nok at det vil være uetisk og i strid med edisjonsplikten i sivile saker å underslå dokumenter eller andre bevis av betydning som den annen part ikke kjenner til selv om beviset går ens egen part imot, jfr. Halvorsen s. 220 og Wilhelmsen og Woxholth s. 71. 
Dette prinsippet er kommet klart til utrykk i tvisteloven av 17. juni 2005 nr.90. Ifølge lovens § 5-3 har partene en sannhets- og opplysningsplikt før sak reises:   

§ 5-3. Plikt til å opplyse om viktige bevis 
(1) Den som varsler om et krav eller bestrider et varslet krav, plikter samtidig å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som parten selv kjenner til, og som parten ikke kan regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller for den annen part. 
(2) Plikten etter første ledd gjelder med de begrensninger som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.
 

Etter at sak er reist er partenes sannhets og opplysningsplikt fastslått i § 21-4 der det heter: 
§ 21-4. Partenes sannhets- og opplysningsplikt 
(1) Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5. 
(2) En part skal også opplyse om viktige bevis som parten ikke har hånd om, og som parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller den annen part.

Bestemmelsene setter således vide rammer for partenes opplysnings- og sannhetsplikt, og det vil lett kunne foreligge brudd på pliktene dersom opplysninger ikke meddeles motparten verken før eller etter sak reises. 

Se nærmere om disse spørsmål under pkt. 4.2 nedenfor.

Advokatens oppgave om å fremme rett og hindre urett kompliseres, hvis klienten ikke samtykker i at opplysningene meddeles eller at dokumentet fremlegges.
Dreier det seg om opplysninger som er omfattet av advokatens taushetsplikt, har advokaten ikke anledning til å meddele opplysningene eller fremlegge dokumentet uten klientens samtykke. Vil klienten ikke følge advokatens råd, kan advokaten ikke gjøre annet enn å frasi seg oppdraget under henvisning til Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6, jfr. Halvorsen s. 221.
Dersom edisjonspliktene blir tilsidesatt, vil det kunne lede til straffansvar etter bestemmelsene i straffelovens §§ 163 og 166.
Tilsidesettelsen av plikten vil også ha betydning for bevisvurderingen. Rt. 1994 s. 1414 er et eksempel på det.

Som forsvarer i en straffesak blir problemstillingene annerledes. Her gjelder ingen edisjonsplikt, og den siktede eller tiltalte har ingen plikt til å forklare seg. Det er opp til påtalemyndigheten å føre bevis for at den tiltalte er skyldig. Dette fremgår også av pkt. 3.4 i Retningslinjer for forsvarere, hvor det er fastsatt:

«Dersom forsvareren under etterforskningen blir kjent med opplysninger som kan skade klienten, har han ikke plikt til å legge disse frem for påtalemyndigheten eller retten. Uten klientens samtykke har han heller ikke adgang til dette».

Tilsvarende må gjelde under hovedforhandlingen, i alle fall hvis opplysningene kommer fra klienten. Også som forsvarer går det imidlertid klare grenser for hva advokaten kan medvirke til. Advokaten kan eksempelvis ikke aktivt motarbeide sakens rette opplysning, f. eks. ved å gi uriktige opplysninger eller medvirke til at klienten gir uriktig forklaring, jfr. pkt. 2.4 i Retningslinjer for forsvarere, Langbach s. 39 og Hall s. 155. I ADA-2010-24 er det vist til forsvarerens aktsomhetsplikt ved fremleggelse av dokumentbevis.  Advokaten kan videre komme i et etisk dilemma som gjør det vanskelig for ham å fortsette som forsvarer hvis klienten overfor ham erkjenner å ha begått straffbare handlinger eller gir andre opplysninger av betydning i saken, samtidig som han ikke gir tillatelse til at opplysningene blir gjort kjent. Om advokatens adgang til å trekke seg som forsvarer i slike tilfelle, se kommentaren til pkt. 3.1.6. note 5,6, og 10.

I alminnelig rådgivning kan det ofte være vanskelig å trekke grensen for når advokaten ikke lengre ivaretar sin oppgave om å fremme rett og hindre urett, men det må være klart at advokaten er avskåret fra å bevege seg på kanten av loven ved å anbefale løsninger i strid med lovgivers intensjoner, jfr. Halvorsen, s. 20. Advokaten kan selvfølgelig heller ikke anbefale løsninger som er i strid med eller på kanten av loven under henvisning til at «oppdagelsesrisikoen» er liten eller ut fra synspunktet «går det, så går det». Å finne frem til den av flere løsninger som gir klienten det beste resultat, f.eks. ved lovlig skatteplanlegging, må derimot være tillatt.

Å øve press på motparten ved å fremsette trusler, f.eks. true med politianmeldelse eller å gå til pressen, kan være i strid med pkt. 1.2 første ledd og pkt. 1.3. Illustrerende i så måte er avgjørelsen i U bind V (Oslo krets 1988) s. 59, som er referert under kommentaren til pkt. 1.3. Det vises ellers til kommentaren til pkt. 1.3 hvor bruk av trusler er nærmere omtalt.