3)

Det følger av bestemmelsens annet ledd at advokaten «plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser». Skal advokaten etter beste evne ivareta sine klienters interesser, forutsetter det at advokaten har skaffet seg de nødvendige kunnskaper og at advokaten utnytter sin kompetanse på den beste måte for klienten.

Det er et grunnleggende krav at advokaten skal ha skaffet seg den nødvendige faglige kompetanse og at denne holdes ved like på de rettsområder advokaten befatter seg med. Se uttalelse i ADA-2012-D10. Dette er også forutsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.4 første ledd. Det er i bestemmelsen fastsatt at en advokat ikke skal påta seg oppdrag hvis advokaten mangler den nødvendige kompetanse og ikke innen rimelig tid kan skaffe seg denne eller innhente den fra andre.

Spørsmålet om den profesjonelle kvalitet på advokatens rådgivning og saksbehandling har vært tema i en rekke disiplinærsaker. Kritikk for mangelfull eller uriktig rådgivning og slett arbeid vil kunne relatere seg til både pkt. 1.2 og 3.1.2 i de etiske regler. Disiplinærorganene har imidlertid vært tilbakeholdende med å vurdere den faglige kvalitet på advokatens arbeid, bortsett fra i forbindelse med klager på salærfastsettelsen, se kommentaren til pkt. 3.3.1. Det er i flere avgjørelser, som en generell regel, bemerket at disiplinærmyndigheten bare i begrenset utstrekning kan ta stilling til, og eventuelt overprøve, den faglige kvaliteten på det arbeid som advokaten har utført. I en generell uttalelse fra Disiplinærnemnden i 1975 (U bind I s. 434) heter det:

«Man må regelmessig kunne påvise klare tilfelle av forsømmelighet for å stemple forholdet som stridende mot god advokatskikk.

Teoretisk kan det tenkes at det utførte arbeid ligger på et slikt bunn-nivå at grensen for god advokatskikk er overskredet. Men det skal meget til. Det er i seg selv ikke uetisk å være lite flink advokat. Det samme gjelder om det er begått en konkret og ubestridelig feil.

Det vil som regel være vanskelig å danne seg noe helt klart bilde av den situasjon advokaten har handlet under. Dertil kommer at saken blir vesentlig bedre opplyst under regulær rettergang. Dette tilsier varsomhet fra foreningens side med i slike spørsmål å avgi uttalelse som kan bli bestemmende for klagerens holdning etterpå.»

Til tross for disiplinærmyndighetenes uttalte tilbakeholdenhet når det gjelder å vurdere det faglige nivå på advokatens arbeid, er det likevel i praksis en rekke eksempler på at disiplinærmyndigheten har funnet at det foreligger feil eller forsømmelighet som må anses som brudd på god advokatskikk. Særlig gjelder dette tilfelle hvor advokatens rådgivning åpenbart har vært mangelfull, se til illustrasjon avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1984) s. 7, U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 183, U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 587, og fra nyere praksis; ADA-2015-D187 og ADA-2016-D035, samt ADA-2007-D167 om manglende fremdrift og ADA-2017-032 vedrørende oversittet søksmålsfrist.

Det kan også nevnes at feil eller forsømmelser fra advokaten, i tillegg til reaksjoner fra Disiplinærmyndighetene, kan føre til et erstatningsansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. I denne forbindelse er det sentralt at terskelen for hva som utgjør erstatningsbetingende adferd fra advokaten ikke heves fordi advokaten utfører rådgivning på et rettsområde som vedkommende ikke er kjent med, jf. Rt. 1989 s. 1318. 

Brudd på andre bestemmelser i Regler for god advokatskikk vil ofte også være et brudd på advokatens forpliktelse til å ivareta klientens interesser etter beste evne i pkt. 1.2 annet ledd. Det blir derfor ofte også henvist til pkt. 1.2 annet ledd av disiplinærmyndighetene ved overtredelse av andre bestemmelser i de etiske regler, f.eks. ved overtredelse av pkt. 3.1.2. Det er særlig når det gjelder mer alvorlige overtredelser at det i tillegg blir vist til pkt. 1.2 annet ledd.

Skal advokaten kunne ivareta sin klients interesser etter beste evne, forutsetter det at advokaten har rommelige grenser for sin ytringsfrihet. Dette må gjelde selv om motparten oppfatter advokatens uttalelse som sårende eller ærekrenkende. Men det går en grense. Advokatens opptreden skal være saklig og korrekt, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.3, og advokaten må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser. Se nærmere om denne problemstillingen under kommentaren til pkt. 1.3 nedenfor og den praksis som der er referert.