2)

Samtidig som advokaten skal opptre saklig og korrekt, skal advokaten etter beste evne ivareta klientens interesser, jfr. pkt. 1.2 annet ledd. Hensynet til klientens interesser tilsier at advokaten må ha vide grenser for sin opptreden og ytringsfrihet. Advokaten kan imidlertid ikke komme med karakteristikker eller omtale av motpart eller andre som er personlig krenkende og som ikke gjelder saken eller ikke er nødvendige for å ivareta klientens interesser, jfr. avgjørelsene i U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 289, U bind IV (Disiplinærnemnden 1986) s. 308, U bind VI (Møre og Romsdal krets mfl. 1992) s. 288 og ADA-2001-12 (Oppland krets mfl.). Advokaten må her ha rommelige grenser for sitt skjønn og hvorledes han vil tolke de opplysninger som foreligger i en sak, jfr. U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 113, ADA-1997-D4 (Disiplinærnemnden) og ADA-2000-D32 (Disiplinærnemnden). Advokaten kan imidlertid ikke uttale seg mot bedre vitende når det gjelder faktiske forhold, jfr. U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 177.

I kravet om at advokaten skal opptre saklig og korrekt, ligger det også, en aktsomhetsplikt. Advokaten kan ikke blindt stole på de opplysninger han får fra sin klient, særlig ikke når disse innebærer grove beskyldninger som kan ramme andre. Advokaten må i slike tilfelle enten foreta undersøkelser eller ta nødvendige reservasjoner i sine uttalelser, f.eks. ved å la det klart fremgå at det er en gjengivelse av klientens oppfatning av situasjonen. Se til illustrasjon avgjørelsene i U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 281, U bind V (Møre og Romsdal krets mfl. 1989) s. 418, ADA-2005-D108 (Disiplinærnemnden)ADA-2005-D124 (Disiplinærnemnden) og ADA-2007-D61 (Disiplinærnemnden). Plikten til å foreta nødvendige undersøkelser gjelder også ved omtale av motpartens advokat og dennes forhold til RGA, se ADA-2016-116. Spørsmål som gjelder advokatens ytringsfrihet er inngående behandlet av Halvorsen, s. 142 flg. Etter en grundig gjennomgang av disiplinærorganenes praksis foretar Halvorsen (s. 181) følgende oppsummering:

«Vi må være varsomme med å legge andre bånd på ytringsfriheten enn de som følger av det generellekrav om at det utvises tilbørlig aktsomhet, og som innebærer
– at advokaten holder seg til sak og ikke går på person,
– at advokatens språkbruk er anstendig og sømmelig,
– at advokaten ikke farer med usannheter, samt
– at advokaten i forestående og verserende rettssaker ikke øver opinionstrykk på domstolene, men slik at det iakttas
– at advokaten ikke skader standens eller yrkets anseelse, og
– at advokaten gjør det klart om han opptrer profesjonelt på vegne av andre, eller om han opptrer som privatperson.»

Det som er uttalt, har fortsatt gyldighet. Det kan legges til at advokaten ikke må gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta sin klients interesser, men at advokaten her må ha vide grenser for sitt skjønn. Innebærer advokatens uttalelser alvorlige beskyldninger som rammer andre, er det særlig grunn til å understreke advokatens aktsomhetsplikt.

Det er flere eksempler i disiplinærorganenes praksis hvor bruk av trusler, f. eks. politianmeldelse eller oppslag i pressen, har vært ansett som stridende mot kravet til saklig og korrekt opptreden i pkt. 1.3. Som påpekt av Halvorsen (s. 180) behøver det ikke være noe kritikkverdig i å fremsette trusler, men forutsetningen må da være at man truer med noe man har lov til å gjøre for å oppnå noe man rettmessig har krav på. I tillegg må det kreves at det er saklig sammenheng mellom det forhold trusselen gjelder og det saksforhold som kravet refererer seg til, jfr. avgjørelsene i U bind II (Hedmark krets 1979) s. 353 og U bind V (Oppland krets mfl. 1990) s. 445.