13. No cure no pay

Etikkutvalgets uttalelse av den 10. april 2003 tar for seg spørsmålet om det er ønskelig å innføre regler som vil oppmuntre til at det i større utstrekning inngås avtaler om betinget salær. Uttalelsen ble gitt i forbindelse med diverse presseoppslag om et advokatkontors praksis ved betaling for advokatbistand i erstatningssaker. Advokatkontoret hadde innførte prinsippet om "no cure no pay" for betaling av advokatbistand i erstatningssaker, hvilket medførte at advokatfirmaet ikke kunne kreve salær hvis det ikke ble oppnådd erstatningsutbetaling til klienten.

 

Etikkutvalget behandlet først spørsmålet om det er anledning til å inngå no cure no pay-avtaler, og deretter om det var ønskelig å innføre regler som oppmuntrer til at det i større utstrekning inngås slike avtaler.

Fra Etikkutvalgets uttalelse hitsettes:

1. Innledning

Tvistemålsutvalget avga sin innstilling "Rett på sak" 20. desember 2001 (NOU 2001:32). I tilknytning til temaet saksomkostninger kommer Tvistemålsutvalget inn på spørsmål vedrørende "no cure no pay" og reiser spørsmål om behovet for regler om avtaler i slike saker og om beregningen av salæret (såkalt betinget eller resultatavhengig salær), jfr. pkt. 3 nedenfor.

Spørsmålet om nærmere regler om resultatavhengig salær drøftes også av Advokatkonkurranseutvalget i utredningen "Rett til rett" (NOU 2002:18), som ble avgitt i oktober 2002. Utvalget konkluderer enstemmig med at det bør innføres regler om resultatavhengig salær, som kan oppmuntre til at slike ordninger i større grad blir benyttet i praksis. Etikkutvalget har drøftet problemstillinger knyttet til resultatavhengig salær i møter 3. mai 2002, 4. desember 2002 og 9. april 2003.

2. Någjeldende regler

Problemstillingen var blant annet om avtaler om "no cure no pay" ville være i strid med nå gjeldende regler om beregning av advokatens salær. Hovedregelen er fastsatt i Regler for god advokatskikk punkt 3.3.1 som lyder:

"Klienten har krav på å få opplyst hvordan advokaten har beregnet sitt salær. Salæret skal stå i rimelig forhold til oppdraget og arbeid som er utført av advokaten".

Hva som er rimelig i forhold til oppdraget og det utførte arbeidet, beror på en skjønnsmessig vurdering hvor flere forhold må tas i betraktning.

På grunnlag av de prinsipper for salærberegning som har utviklet seg i praksis, b1.a. gjennom disiplinærorganenes virksomhet, har Advokatforeningen utarbeidet retningslinjer for salærberegning i en egen salærveiledning. I denne er det uttalt at for de typer oppdrag hvor det ikke opereres med en fast pris, vil den tid som brukes på oppdraget være et viktig element i salærfastsettelsen, men at også andre momenter må tillegges vekt, som oppdragets art og vanskelighetsgrad, de verdier saken gjelder og advokatens kompetanse.

For enkelte oppdrag, som f.eks. omfattende saker som føres for retten, bistand under langvarige og kompliserte forhandlinger eller hvor særlig spesialkompetanse er nødvendig, uttales det i veiledningen at det vil være "naturlig for advokaten bl.a. å se hen til både klientens betalingsevne, eller mangel på sådan og resultatet av oppdraget." Det uttales videre at det må kunne foretas en totalvurdering av oppdraget, hvor det også tas hensyn til hvilke utgifter oppdraget kan belastes med og at en slik vurdering av salæret "må advokaten kunne foreta etter at oppdraget er avsluttet og resultatet foreligger".

I Advokatkonkurranseutvalgets utredning er det anført at disse retningslinjene i

Advokatforeningens salærveiledning er "nå så innarbeidet at de anses som retningsgivende bransjesedvaner" (jfr. NOU 2002: 18, side 62).

Hvor det inngås avtale med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte no cure no pay-avtaler), må det salæret advokaten kan kreve i disse tilfellene, være rimelige ut fra de ovennevnte prinsipper for salærberegning. Advokaten kan ikke kreve noe tillegg for den risiko han løper ved å inngå en no cure no pay-avtale utover det som ligger innenfor gjeldende salærberegningsprinsipper.

I pkt. 3.3.2 i Regler for god advokatskikk er det fastsatt at det ikke er tillatt å inngå avtale med klienter eller andre om at advokaten "skal motta et salær på prosent- eller andelsbasis i forhold til sakens resultat eller gjenstand enten dette gjelder et pengebeløp eller annen form for vederlag". Tilsvarende forbud mot andelsbasert salær er fastsatt i punkt 3.3 i CCBEs Code of Conduct. I sin uttalelse viste Etikkutvalget til Tvistemålsutvalgets utredning.

3. Tvistemålsutvalgets utredning (NOU 2001:32)

I sin utredning drøfter Tvistemålsutvalget også spørsmål som gjelder advokaters salærberegning. Spesiell oppmerksomhet vies ordninger hvor advokater avstår fra salær hvis et søksmål ikke fører frem. Sondringen mellom andelsbasert salær ("contingency fee") og betinget salær ("conditional fee") drøftes, og det refereres både til de norske og utenlandske regler (NOU 2001:32, side 537-539). Som negative sider ved slike ordninger fremheves det uheldige i at prosessfullmektigen får en personlig økonomisk interesse i utfallet av saken og faren for at advokatene konsentrerer seg om saker som de ut fra egne forretningsmessige interesser ønsker å ta hånd om og ikke om saker som det er av stor betydning for den enkelte part å få prøvd for domstolene. Som positive sider ved slike avtaler nevnes at partens prosessutgifter blir finansiert og at parten sikres en adgang til domstolsprøving han kanskje ellers ville ha vært avskåret fra.

Utvalget viser til at det i England lenge var et forbud mot å inngå avtaler om både contingency fee og conditional fee. I 1995 ble det åpnet for avtaler om conditional fee, mens forbudet mot contingency fee eksisterer fortsatt. Utvalget påpeker at det engelske systemet med conditional fee langt på vei i praksis har erstattet det tidligere system man hadde for fri sakførsel. Når det gjelder det engelske systemet med fri sakførsel, viser utvalget til at dette var meget sjenerøst og kostnadsmessig kom helt ut av kontroll, slik at ordningen rett og slett ikke kunne opprettholdes.

Tvistemålsutvalget påpeker at det i Norge ikke er noen særlige regler om avtaler om betinget salær bortsett fra at det ikke er noe forbud mot slike avtaler. Utvalget finner det heller ikke riktig å innføre i en ny tvistemålslov bestemmelser som regulerer advokaters salærberegning og adgangen til å inngå avtaler om betinget salær og uttaler i den forbindelse følgende (side 538):

"Slike regler vil høre hjemme blant regler ellers om salærberegning og i noen grad også i det etiske regelverk som nå er hjemlet i Advokatforskriften. Men det bemerkes, med Justisdepartementet og Advokatforeningen som spesielle adressater, at med den fokus som det etter hvert har blitt på dette systemet, er det grunn til å se på om det bør gis et regelsett om betinget salær eller om de generelle regler man har er tilstrekkelige. Det som vil kunne være uheldig, er om det vokser frem et system med betinget salær - conditional fee - uten at de ulike sidene ved det er vurdert på en skikkelig måte i forhold
til regelverket".

Tvistemålsutvalget drøfter også systemet med betinget salær i forhold til rettshjelpordningene. Det påpekes at forholdene i Norge ligger annerledes an enn i England, men at conditional fee-avtaler vil kunne supplere de ordninger man i dag har vedrørende fri rettshjelp og rettshjelpforsikring. Det anføres imidlertid at det er "grunn til å utvise forsiktighet med en overgang fra en ordning med fri sakførsel til et system med betinget salær" (side 539). Det anføres at for visse sakstyper vil systemet med betinget salær klart ikke passe og at dette først og fremst gjelder saker hvor tvistegjenstanden er slik at parten ikke vil kunne dekke utgiftene til advokat selv om saken vinnes. Videre påpekes det at systemet med betinget salær, selv for sakstyper hvor systemet passer, vil kunne lede til et skjevt utvalg av saker sett i forhold til de saker som fortjener domstolsbehandling. Avslutningsvis konkluderer utvalget med følgende uttalelse (side 540):

"Det er også grunn til å minne om at systemet med betinget salær har sine klare prinsipielle betenkeligheter ved den egeninteressen advokaten får i utfallet. Dette bør
mane til stor forsiktighet med å la en ordning med fri sakførsel, helt eller delvis, erstattes av systemer med betinget salær - conditional fee".

4. Advokatkonkurranseutvalgets utredning (NOU 2002:lS)Også i Advokatkonkurranseutvalgets innstilling påpekes det at et resultatbasert salærsystem kan gi en del klienter som ellers hadde blitt stengt ute fra markedet, adgang dersom de finner en advokat som er villig til å påta seg saken på grunnlag av en avtale om betinget salær. I utredningen er det en bred drøftelse av resultatbaserte salærer vs. timebaserte salærer (side 176-179) og utvalget konkluderer med at argumentene "som reises mot bruken av resultatavhengige salæravtaler synes ikke å ha tilstrekkelig begrunnelse i markedssvikt eller andre samfunnshensyn" (side 201). Utvalget anfører derfor at advokater bør oppmuntres til å bruke resultatavhengige salæravtaler der det er naturlig.

Utvalget anbefaler at man i Norge får en modell tilsvarende den engelske modell for betinget salær og anfører i den forbindelse følgende (side 201):

"Utvalget foreslår at klient og tjenesteyter kan avtale at tjenesteyteren ved et gunstig resultat skal ha et tillegg som utgjør inntil 100 prosent av ordinært salær. For å unngå støtende resultater som kan svekke tilliten til juridiske tjenesteytere og rettssystemet generelt, foreslår utvalget at tilleggssalæret uansett ikke bør kunne utgjøre mer enn 25 prosent av det erstatningsbeløpet om tilkjennes. Det foreslås at gjeldende saksomkostningsregler opprettholdes, slik at den vinnende part bare kan kreve dekket ordinært (nødvendig) salær av motparten. "

Henvisningen ovenfor til "erstatningsbeløpet" tyder på at utvalget mener at ordningen med betinget salær bør forbeholdes erstatningssaker. Dette er imidlertid ikke uttalt andre steder i utredningen og har neppe vært utvalgets mening. Som nevnt ovenfor uttales det i en annen sammenheng at ordningen bør brukes "der det er naturlig".

Utvalget fremhever videre viktigheten av at det utarbeides standardkontrakter i forbindelse med bruk av resultatavhengige salæravtaler og at denne må baseres på at klienten, hvis saken tapes, må betale rettsgebyrer og lignende utgifter og eventuelle saksomkostninger til motparten. Det forutsettes videre at klienten skal ha klageadgang overfor tilsyns/disiplinærmyndigheter også i de tilfellene hvor det er inngått avtale om resultatavhengig salær.

5. Etikkutvalgets vurdering

Det er i dag anledning til å inngå avtale om betinget salær i den forstand at advokaten kan

forplikte seg til ikke å kreve salær hvis saken ikke medfører et positivt resultat for klienten ("no cure no pay"). Det er derimot ikke anledning til å betinge seg et salær som går ut over det som kan sies å være rimelig i forhold til gjeldende regler og prinsipper om salærberegning, jfr. punkt 2 ovenfor. Advokaten kan således ikke kreve et "stort" tilleggssalær i de saker hvor man vinner frem selv om det er anledning til å ta i betraktning utfallet av saken ved fastsettelsen av salærets størrelse.

Spørsmålet er om det er ønskelig å innføre regler som vil oppmuntre til at det i større utstrekning inngås avtaler om betinget salær. Slike regler vil forutsette at advokaten gis anledning til å kreve et tilleggssalær av en viss størrelse i de tilfellene hvor klienten vinner frem med sin sak. I sin vurdering her vil Etikkutvalget ta utgangspunkt i Advokatkonkurranseutvalgets forslag om et tilleggssalær på inntil 100 % av ordinært salær, men slik at dette uansett ikke kan utgjøre mer enn 25 % av det beløp som klienten tilkjennes.

Et system med et resultatavhengig salær har utvilsomt en rekke positive sider. Her skal særskilt nevnes:

  • Ordningen vil medføre at klienten får finansiert sine advokatutgifter. Dette er av særlig betydning i de tilfellene hvor klienten selv ikke har evne til å finansiere disse og hvor han heller ikke vil kunne få dekket utgiftene gjennom den offentlige rettshjelpordning, rettshjelpforsikring eller andre ordninger. Selv om klienten i saker for domstolene vil måtte dekke gebyrer og eventuelle sideutgifter og eventuelt motpartens saksomkostninger, vil kostnadsrisikoen likevel bli vesentlig redusert i forhold til det som ellers ville være tilfelle.
  • Flere personer enn i dag vil få tilgang til advokathjelp og til å få prøvet sin sak for retten. Ordningen vil redusere det udekkede rettshjelpbehovet og således bidra til å øke rettssikkerheten. Selv i de tilfellene hvor advokaten konkluderer med at han ikke kan påta seg oppdraget basert på et resultatavhengig salær, vil klienten normalt ikke betale for advokatens gjennomgang og vurdering.
  • Risikoen for at advokaten påtar seg et oppdrag eller unngår å forlike en sak ut fra egne økonomiske interesser i strid med klientens interesser er mindre. Er salæret timebasert og ikke avhengig av utfallet, kan det føre til - eller det kan oppstå mistanke om det – at saker igangsettes eller får et større omfang enn det klienten er tjent med.
  • Rettsapparatet vil i større utstrekning bli spart for unødige (håpløse) søksmål.
  • Ved ordninger med betinget salær vil advokaten og klienten ha en større felles interesse i at utfallet av saken blir godt, noe som vil medføre at advokaten vil legge seg ekstra godt i selen for å få til et gunstig resultat for sin klient.
  • Ordninger med betinget salær vil representere et ytterligere tilbud til publikum, som vil kunne bre til økt bevissthet om pris og vilkår og skjerpe konkurransen mellom advokatene.
  • Betinget salær vil kunne være et verdifullt supplement til fri rettshjelp, ikke minst i erstatningssaker der det er vanskelig, særlig i ankerunden, å få innvilget fri sakførsel.

Systemet med betinget salær vil også ha negative sider. Særlig kan det være grunn til å nevne:

  • Avtaler om betinget salær vil føre til at advokaten får en personlig økonomisk interesse i utfallet av saken som er større enn det som vil være tilfelle når hans interesse er knyttet til et ordinært salær. Advokatens uavhengighet vil således bli svekket. Dette kan gå ut over advokatens evne til å opptre om en objektiv rådgiver for klienten. Samtidig kan advokaten i større grad bli fristet til overtramp i forhold til lovregler eller etiske regler eller det kan oppstå mistanke om dette, slik at tilliten både til den enkelte advokat og til advokater i sin alminnelighet svekkes. Det antas imidlertid at disse hensyn i langt større grad vil gjøre seg gjeldende i forhold til avtaler om andelsbasert salær enn ved avtaler om betinget salær.
  • Advokater som praktiserer en ordning med betinget salær, vil bevisst eller ubevisst ha lett for å foreta en siling av sakene, slik at det først og fremst er saker hvor sannsynligheten for at man skal vinne frem er stor, som advokaten påtar seg. Dette vil kunne medføre at klienten ikke får bistand i saker hvor det foreligger en større risiko med hensyn til utfallet av saken, selv om det er en sak hvor det foreligger gode grunner for at den bør forfølges, eventuelt bringes inn for domstolene.
  • Det kan være fare for at advokater som tilbyr ordninger med betinget salær, vil inngå avtale om dette også i saker hvor det ikke eksisterer noen reell risiko for ikke å vinne frem. Konsekvensen av dette vil være at klienten vil betale et salær som vil være meget større enn det han normalt ville ha måttet betale. Gjelder det en sak for domstolene, vil klienten heller ikke få erstattet av motparten det tilleggssalær han vil måtte betale til advokaten i henhold til avtalen om betinget salær. Selv i tilfeller hvor det foreligger en viss prosessrisiko, for eksempel 10-25 %, kan en avtale om betinget salær virke urimelig i forhold til klienten.
  • En ordning med betinget salær vil kunne føre til vanskelige spørsmål hvor saken delvis fører frem. Det vil ikke alltid være enkelt på forhånd å forutse forskjellige utfall av saken og avtale hva som skal være suksesskriterier.
  • Generelt kan det anføres at advokaten uansett bør ha betalt for det arbeid som utføres. En ordning med betinget salær vil kunne føre til uoversiktlige økonomiske forhold. Har en advokat for eksempel flere stor erstatningssaker for domstolene samtidig og taper alle, kan vedkommende risikere å havne i et økonomisk uføre. En advokat har ikke ansvar bare for seg selv, men også for ansatte og løpende forpliktelser for øvrig.
  • Hvis ordningen med betinget salær blir utbredt, vil dette kunne bli en sovepute for staten for så vidt gjelder statens ansvar for å ha et velfungerende system for fri rettshjelp. Det vil kunne bli lettere for staten å unnlate å øke inntekts- og formuesgrenser eller for øvrig opprettholde eller utbygge ordningen når det gjelder rettsområder m.m.. Dette vil særlig kunne ramme de som er involvert i saker, som ikke først og fremst er av økonomisk karakter, f. eks. familiesaker, hvor avtaler om betinget salær ikke vil være egnet.

Etikkutvalget er av den oppfatning at de negative sider ved en ordning med betinget salær er betydelige og er i tvil om en utstrakt bruk av ordninger med betinget salær vil representere en ønsket utvikling. Etikkutvalget vil i den forbindelse særlig fremheve de betenkeligheter som gjør seg gjeldende i forhold til den betydelige økonomiske interesse som advokaten får i utfallet av saken og den fristelse som ligger i å sile saker, slik at saker som klienten har en berettiget interesse i å få prøvet ikke blir forfulgt. På den annen side vil saker som i dag ikke blir fulgt opp på grunn av manglende betalingsevne hos klienten, kunne få en mer forsvarlig behandling, og eventuelt bli brakt inn for domstolene, hvis det praktiseres en ordning med betinget salær.

Etter Etikkutvalgets oppfatning kan man heller ikke se bort fra faren for misbruk av ordningen fra advokatens side. Det er ikke enkelt for klienten å vurdere usikkerhet eller prosessrisiko knyttet til utfallet av en sak. Klienten vil derfor lett kunne bli forledet til å inngå avtaler om betinget salær i saker hvor det mer eller mindre er gitt på forhånd at utfallet vil være positivt for klienten. At det åpnes for en etterkontroll av advokatens opptreden, ved at klienten senere kan klage advokatens forhold inn for disiplinærorganene, har etter utvalgets mening i denne sammenheng begrenset betydning.

Det er ikke tvilsomt at en ordning med betinget salær også vil ha betydelige fordeler. Den økte rettshjelp som ordningen vil kunne medføre, må ikke undervurderes. At publikum får et mer variert tilbud når det gjelder vilkår for advokathjelp, er samfunnsmessig gunstig. Avtaler om betinget advokatsalær vil på områder hvor slike avtaler passer, kunne være et verdifullt supplement til den vanlige timebaserte salærberegning. Det er imidlertid ikke ønskelig at ordninger med betinget salær blir for dominerende, slik at klientens valgmuligheter reduseres, for eksempel når det gjelder erstatningssaker.

Ordninger med betinget salær praktiseres i dag ved flere advokatkontorer, og det er sannsynlig at oppmerksomheten rundt ordningen vil tilta og at flere advokater vil tilby dette. Sett på denne bakgrunn må det etter utvalgets oppfatning være bedre at ordningen blir regulert enn at den utvikler seg videre på egen hånd.

Med utgangspunkt i den engelske modellen har Advokatkonkurranseutvalget foreslått at det bør være adgang til å kreve et tilleggssalær på inntil 100 % av ordinært salær, men med den begrensning at tilleggssalæret ikke skal utgjøre mer enn 25 % av tilkjent beløp. Etikkutvalget finner det rimelig at det gis et risikotillegg i de tilfellene hvor det er inngått avtale om betinget salær, men er av den oppfatning at en dobling av ordinært salær er for meget. Det er også et spørsmål om ikke begrensningen av tilleggssalæret til 25 % av tilkjent beløp er for høyt. I de tilfellene hvor begrensningen på 25 % kommer til anvendelse, vil det samlede advokatsalær utgjøre 50 % av tilkjent beløp og dette kan etter omstendighetene fremstå som lite rimelig.

Avtaler om betinget salær reiser for øvrig en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål som det kan være grunn til å se nærmere på, som for eksempel avgrensning av anvendelsesområdet for ordningen, innholdet av salæravtalen, kriterier for når salær/tilleggssalær kan kreves, salærets størrelse i forhold til resultatet hvis saken bare delvis fører frem, skifte av advokat og betydningen av at klienten handler i strid med advokatens råd.