Økt straffenivå er farlig symbolpolitikk

Kronikk av generalsekretær Merete Smith, først gang på trykk i Aftenposten 3. april 2017.

Regjeringen foreslår å skjerpe straffenivået i saker der domfelte dømmes for flere straffbare forhold. Det foreslås også å heve maksimumsstraffen når det utmåles fellesstraff for flere alvorlige lovbrudd. Samtidig har Statistisk sentralbyrå (SSB) nylig sluppet tall som viser at kriminaliteten i Norge er på vei ned. I Advokatforeningen spør vi oss om hvorfor regjeringen – til tross for hva forskning og erfaring viser – ønsker høyere straffer?

I Norge har vi tatt utgangspunkt i en human strafferettspleie og relativt lave straffenivåer. Jo lenger den tiltalte sitter i fengsel, desto mindre er sjansen for at vedkommende kan sosialiseres tilbake til samfunnet. Dette viser departementet også selv til i tidligere lovarbeider.

Unødvendig lovendring

Tilbakefallet i Norge er blant det laveste i verden. Det betyr at vi gjør noe riktig. Studier viser at i land som bruker ressurser på rehabilitering og tilbakeføring i samfunnet, er det mye lavere tilbakefallsrate enn i land som satser på lange straffer, for eksempel USA.

Økt maksimumsstraff ble vurdert i 2003 og 2004 også. Den gangen konkluderte man med at det ikke var grunnlag for en slik økning.

Advokatforeningen kan ikke se at det har kommet noen nye momenter som tilsier at man bør konkludere annerledes denne gangen. Vi frykter også at en skjerpet strafferamme øker presset for lengre straffer også i saker som i utgangspunktet ikke var ment å bli dekket av den nye loven.

Mer effektivt å øke ressursene til domstolene

Samtidig brukes samfunnsstraff i stadig mindre grad. Stortingets kriminalitetsmelding fra 2007–2008 viste at samfunnsstraff var det som ga lavest tilbakefallsprosent. I stedet for å velge den straffemetoden som i lengden vi gagne samfunnet, velger man altså ensidig å fokusere på strengere straffer og mer fengsel.

Flere i fengsel og lengre straffer betyr også økte kostnader til å drive fengsel.

En forskergruppe ved Universitetet i Bergen har regnet ut at hvis man legger til to år på 300 saker i året, vil utgiftsøkningen bli 400 millioner kroner. Er det slik vi ønsker å prioritere når vi vet at lengre straffer i lengden ikke er med på å bekjempe kriminalitet?

Kanskje burde man heller bruke pengene på høyere erstatning til ofrene? Eller hva med kriminalitetsforebyggende tiltak?

Dommerforeningen har nylig påpekt at kutt i domstolene fører til lengre behandlingstid. Konsekvensen kan være kortere straffer, fordi fornærmede, tiltalte og vitner ikke lenger husker detaljene i saken.

Det er også praksis at lang saksbehandlingstid i saker fører til strafferabatt for tiltalte – altså stikk i strid med den politikken regjeringen nå ønsker. I stedet for å øke straffen, vil det være mer effektivt å øke ressursene til domstolene slik at de raskere får behandlet saker.

Mindre kriminalitet skyldes ikke mer straff

Når vi allikevel har en debatt om strengere straffer, begrunnes den gjerne med folks rettsfølelse. Men hva innebærer folks rettsfølelse? Vil folket har strengere straffer? På det enkle spørsmålet svarer de ofte ja. Men når de får presentert konkrete saker og skal ilegge straff, dømmer de som regel mildere eller likt som domstolene. De gir også mindre betinget fengsel.

Det er derfor ikke grunnlag for å si at strengere straffer er noe folket ønsker.

Når man leser om for lave dommer i avisen, handler det om de helt spesielle sakene. I de fleste sakene får domfelte normalstraff, men det er som regel ikke saker som kommer på forsiden i avisene. Man skal ikke bli forledet til å tro at for lave straffer og frikjennelser er normen i det norske rettsvesenet.

Straffenivået i Norge ble hevet i 2010, og når man ser på nedgangen i kriminalitet, kan man jo tro at denne nedgangen skyldes økt straffenivå.

Nå er det slik at man ser en nedgang i kriminaliteten i alle de vestlige landene, både i land med høyt straffenivå og også dem med lavt. Vi vet ikke nok om årsakene til dette, men det er for enkelt å hevde at det har noe med høyere straff å gjøre. Nedgangen i Norge begynte dessuten i god tid før 2010.

Risikerer den humane justispolitikken

Det er fortvilende å bli utsatt for en kriminell handling – både som offer og som pårørende. Den fortvilelsen kan gå over i sinne og en følelse av at straffen aldri kan bli streng nok for å betale for den uretten som er gjort. Det er ikke lett å argumentere for lavere straffer i møte med dem som sitter igjen og har det vondt.

Vi ønsker først og fremst at slike handlinger aldri blir utført, men når de først skjer er det viktig at vedkommende ikke gjør det igjen. Derfor argumenterer vi for løsninger som sikrer best mulig rehabilitering og minsker faren for gjentagelse.

Økning av straffene er symbolpolitikk fra regjeringen og en farlig vei å gå. Det blir vanskelig for en ny regjering å reversere dette.

Konsekvensen kan bli at vi ødelegger for den humane justispolitikken vi har ført i Norge. Det er ingen tjent med!

Les kronikken på aftenposten.no

Les svar på kronikken fra Justisminster Per-Willy Amundsen. På trykk i Aftenposten, 7. april 2017 (pdf)