Praktiseringen av vervet som fast forsvarer og fast bistandsadvokat

"Advokatforeningen vil understreke at oppdrag som følger av vervet som fast forsvarer eller fast bistandsadvokat er personlig. Slike oppdrag bør ikke omfordeles til andre advokater." Slik lyder hovedstyrets vedtak fra januar 2017 om praktiseringen av vervet som fast forsvarer og fast bistandsadvokat.

Ifølge stikkprøver Oslo tingrett har foretatt endte 87 av 169 tildelingssaker i 2013 hos en advokat på kontoret som ikke er en del av den faste forsvarerordningen. NRK har videre foretatt en egen undersøkelse av omtrent 80 tildelingssaker over en tremåneders periode i 2016. Undersøkelsen avdekket at nesten hver femte sak ble tatt av en annen enn den oppnevnte ved kontoret. Se lenke til artikkelen nedenfor.

Disse tallene tilsier at den aktuelle praksis er nokså utbredt. I tillegg har foreningen mottatt spørsmål fra medlemmer som gjorde det naturlig at hovedstyret valgte å behandle saken.

Reglene – et uklart rettskildebilde

Straffeprosessloven §§ 101 og 103 lyder i dag som følger:

«§ 101.Domstoladministrasjonen antar et tilstrekkelig antall advokater til å gjøre tjeneste som faste offentlige forsvarere. Faste forsvarere ved Høyesterett må ha rett til å føre saker for Høyesterett.

Kongen kan gi nærmere regler om antakelsen av faste forsvarere.»

«§ 103. Har siktede ikke valgt forsvarer, oppnevnes en av de faste forsvarere. Er det antatt flere faste forsvarere ved samme domstol eller i samme rettskrets, bør de som regel gjøre tjeneste etter tur.

Er det ikke anledning til å oppnevne en av de faste forsvarere, kan det oppnevnes en annen som kunne ha vært valgt til forsvarer. Det samme gjelder når det finnes ønskelig for å unngå forsinkelse av saken.»                

Bestemmelsenes ordlyd gir liten veiledning hva gjelder hvordan vervet skal praktiseres. At det i § 103 første punktum står at «oppnevnes en av de faste forsvarere» kan tilsi at det er nettopp den advokaten skal utføre oppdraget, og dermed at oppnevningen er personlig.

Videre står følgende i forarbeidene til straffeprosessloven, Ot. prp. nr. 35 (1978-1979):

«For øvrig kan nevnes at den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) har gjort følgende merknader til de paragrafer det her gjelder […] Til utk § 103 (komitéutk § 104) er bemerket at det «kunne med fordel markeres i loven at vedkommende (forsvarer) så vidt mulig selv skal utføre vervet», idet «oppnevnte forsvarere undertiden lar saken utføre ved fullmektig til tross for at oppnevnelsen er personlig». Dette siste er riktig nok, og det er kanskje oppfordring til å innskjerpe at en oppnevnt forsvarer ikke uten videre kan møte ved sin fullmektig, men man finner ikke grunn til en nærmere presisering i loven.» jf. s. 136.

Uten at det her sies eksplisitt kan det se ut til at departementet mente at vervet er personlig. Det er i det siterte kun snakk om fullmektig. Sett hen til dl. § 223 første punktum: «Enhver advokat har rett til å ha en autorisert fullmektig til å opptre for seg i rettergang.», skulle man imidlertid tro at terskelen for å gi en sak til en annen advokat er høyere enn til egen fullmektig. Noe slikt er imidlertid ikke kommet til uttrykk i lov eller forskrift.

I Ot. prp. nr. 11 (2007-2008) slutter departementet seg til fornærmedeutvalgets forslag om å opprette en fast bistandsadvokatordning, og skriver så:

«Formålet er at det skal bli enklere for personer som trenger det, å få hjelp til å finne en kvalifisert bistandsadvokat» jf. s.91.

Her løftes altså det praktiske ved å ha en liste med faste bistandsadvokater frem. Videre står følgende i kommentarutgaven til strpl. § 107g:

«Formålet med å anta faste bistandsadvokater er å gjøre det enklere for personer som trenger det, å få hjelp til å finne en kvalifisert advokat» jf. Bjerke, Keiserud og Sæther 4. utgave s. 420.

Hovedhensynene bak en ordning med faste forsvarere/bistandsadvokater synes dermed å være det praktiske, i tillegg til at advokaten på listen er kvalifisert. Isolert sett kunne dermed hensynene tilsi at så lenge klientens behov for tilgang til kvalifisert juridisk bistand ivaretas, er det ikke noe prinsipielt i veien for at advokatoppdragene fordeles internt på advokatkontoret. Videre følger det av Regler for god advokatskikk punkt 3.1.4 første punktum at: «En advokat skal ikke påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse.» Denne regelen kan altså sies å ivareta hensynet til at forsvareren som fører saken tilfredsstiller kravet til kvalitet.

Ved antakelse av faste forsvarere avgir domstolsleder i tingretten en skriftlig uttalelse til førstelagmannen i tilhørende lagmannsrett. Førstelagmannen avgir så en innstilling til Domstoladministrasjonen som antar de faste forsvarerne. Det er altså domstolene som velger hvem som blir faste forsvarere, hvilket tilsier at de er ment å ha kontroll med kvaliteten på forsvarerne. En omfordeling av oppdrag kan dermed sies å undergrave domstolenes mulighet til å føre denne kontrollen.

I mai 2013 ble det i et brev fra Oslo tingrett til de faste forsvarerne presisert at ikke er anledning til å motta tildelingssaker for videre fordeling på kontoret.

Videre skriver Oslo tingrett i et brev til bistandsadvokatene datert 9. januar 2017 følgende under punkt 5. faste bistandsadvokater:

«Oppdrag som følger av vervet som fast bistandsadvokat er personlig. Tar advokaten imot en tildelingssak, så er forutsetningen at man selv skal opptre i saken. Bistandsadvokaten skal ikke overlate oppdraget til en annen advokat eller fullmektig ved kontoret. Klienten skal heller ikke bli oppfordret til eller bedt om å underskrive på en begjæring om advokatbytte dersom det ikke er klientens eget ønske. Viser det seg at den oppnevnte bistandsadvokaten likevel ikke har kapasitet til oppdraget, kan saken overlates til en av de andre faste bistandsadvokatene, eventuelt kan retten kontaktes for å omfordele saken.» jf. s. 4 i brevet. Se lenke til brevet nedenfor.

Lov og forarbeider gir altså lite veiledning når det gjelder hvordan vervet som fast forsvarer skal praktiseres. Oslo tingrett fremstår imidlertid helt klare på at man, som fast forsvarer eller fast bistandsadvokat, ikke har anledning til å fordele sakene videre på kontoret.

Straffeprosessutvalgets utredning

Straffeprosessutvalget delte seg i to like deler (6-6) i spørsmålet om faste forsvarere.

Den ene delen av utvalget mener man bør videreføre ordningen med faste forsvarere, men at den bør utvides betydelig. I redegjørelsen for sitt standpunkt skriver de blant annet:

«Denne delen av utvalget peker på at det er klart uheldig at oppdragene utføres av andre enn den faste forsvareren selv. Det innebærer også brudd på forutsetningen for ordningen – at den faste forsvareren er vurdert personlig egnet. En praksis der oppdrag regelmessig overføres til andre på kontoret ved at mistenkte oppfordres til å skifte forsvarer, er dessuten konkurransevridende. […] Etter en samlet vurdering har denne delen av utvalget kommet til at antallet faste forsvarere bør økes betydelig sammenlignet med i dag. Ordningen med faste bistandsadvokater bør av de samme grunner utvides tilsvarende. For denne delen av utvalget er det sentralt at domstolene jevnlig kontrollerer om oppdragene utføres personlig. Det bør videre kreves at forsvarerne og bistandsadvokatene oppgir hvor mange av de tildelte sakene vedkommende har utført selv, og hvorfor så eventuelt ikke har vært tilfellet. Advokater som ikke utfører oppdrag selv, bør kunne tas ut av ordningene.» jf. NOU 2016:24 s. 222. (vår understrekning)

Den andre delen av straffeprosessutvalget, som blant annet består av advokatene Hammervik, Keiserud og Sunde, skriver om den aktuelle praksis i sin redegjørelse:

«De beskrevne problemer knyttet til at faste forsvarere overlater oppdrag til andre ved samme kontor fremstår i hovedsak som et Oslo-problem. Dersom det er et uttrykk for at de faste forsvarerne i Oslo ikke selv har kapasitet til å utføre slike oppdrag, indikerer det at antallet faste bør økes der. Problemer knyttet til praktiseringen av den faste ordningen i Oslo bør imidlertid ikke føre til en endring av en ellers velfungerende ordning i landet forøvrig. Domstolene skal for øvrig løpende føre kontroll med om oppdraget følges opp personlig og kan om nødvendig slutte å tildele den aktuelle advokaten oppdrag.» jf. s. 222.  (vår understrekning)

Selv om utvalget deler seg i to når det gjelder spørsmål rundt utvidelse av ordningen med faste forsvarere, synes det å være enighet om at det ikke er ønskelig at de faste forsvarerne fordeler oppdrag de har fått gjennom ordningen videre til andre advokater på eget kontor.

Hensynene

Et argument som kan tilsi at det er positivt at faste forsvarere fordeler oppdrag internt på kontoret er at det kan gi ferske advokater muligheten til å prøve seg, og få opplæring, som forsvarere. En strengt personlig praktisering av ordningen vil kunne medføre at man ikke får rekruttert nye forsvarere. Det er på den annen side vanskelig å se for seg at opplæringen av nye forsvarere i Oslo-området alene skal tilskrives de om lag 30 faste forsvarerne ved Oslo lagsogn.

Dersom faste forsvarere gir oppdrag videre internt på kontoret vil dette kunne ha en konkurransevridende effekt ettersom kontorene med en eller flere faste forsvarere tildeles en uforholdsmessig stor andel strafferettsklienter. At ordningen praktiseres på denne måten kan videre tolkes slik at de faste forsvarerne ikke har kapasitet til å håndtere sakene de tildeles, og dermed at man i noen lagsogn kan ha behov for å knytte til seg flere faste forsvarere enn man har i dag. Om ordningen praktiseres slik at man i stedet for å anta flere faste forsvarere lar de allerede eksisterende gi oppdrag videre internt kan det medføre at mange flinke og erfarne advokater ikke slipper til i domstolen. En slik konsekvens av praksisen kan også tenkes å påvirke klientenes rettssikkerhet. De faste forsvarerne oppnevnes i sakene hvor klienten ikke har noe ønske om en konkret advokat. Da er det i samfunnets interesse at disse advokatene, som anses personlig egnet for vervet som fast forsvarer, tar sakene selv.

Hovedstyrets vedtak lyder som følger: Advokatforeningen vil understreke at oppdrag som følger av vervet som fast forsvarer eller fast bistandsadvokat er personlig. Slike oppdrag bør ikke omfordeles til andre advokater.