Forslag om endringer i pakkereiseloven

Sendt: 11.12.2018

Adressat: Barne- og likestillingsdepartementet

1. Innledning

Vi viser til departementets høringsbrev av 16.10.2018 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for sivilprosess og voldgift. Lovutvalget består av Knut Boye (leder), Grethe Gullhaug, Nina Monssen, Ola Øverseth Nisja, Christian Reusch og Peter Vagle.

2. Bakgrunn

Endringsforslagene gjelder for det første spørsmålet om det skal reetableres reisegaranti for transportdelen av en pakkereise i den nye pakkereiseloven. En slik rett fulgte tidligere av § 11-1 første ledd i pakkereiseloven av 1995, men ble ikke videreført i den nye loven. For det annet foreslås det å innføre regler om angrerett ved kjøp av pakkereiser som har skjedd enten ved fjernsalg eller utenfor fast forretningssted. Forslagene har sitt utspring i Stortingets anmodningsvedtak nr. 847 («angrerett») og 848 (reisegaranti).
Pakkereiseloven bygger på EUs pakkereisedirektiv av 2015 (EU/2302/2015).

3. Pakkereisegaranti

Reisegarantien skal sikre at den som har kjøpt en pakkereise og innbetalt forskudd, ikke skal tape forskuddet dersom leverandøren eller arrangøren blir insolvent før pakkereisen starter og reisen derfor ikke blir gjennomført. Likeledes skal garantien sikre at den reisende ikke skal måtte betale billett til returreisen på nytt, dersom insolvens inntrer i tidsrommet etter at reisen er påbegynt, men før den er avsluttet. Tidligere gjaldt garantien uavhengig av om returreisen skjedde i regi av reisearrangøren eller et flyselskap. Ved vedtakelsen av den nye loven mente departementet at hensynet til lik konkurranse mellom næringsdrivende tilsa at man ikke videreførte garantiordningen for sistnevnte. Forslaget som nå er på høring innebærer en reetablering av tidligere ordning. Ordningen vil kun gjelde i tilfelle der den reisende opptrer som forbruker.

Advokatforeningen er enig i departementets forslag om å reintrodusere reisegaranti ved transportdelen av pakkereiser.

Pakkereiseloven § 50 annet ledd fastslår at de som stiller reisegaranti skal delta i nemnd for behandling av klager innenfor lovens virkeområde («Pakkereisenemnda»). De skal gjennom gebyrer også bidra til finansieringen av nemndas drift. Endringen av bestemmelsen om reisegaranti innebærer at Transportklagenemnda både skal behandle klager på pakkereiser og på transportdelen av pakkereiser.
Det er ikke meningen at næringsdrivende skal måtte betale gebyr både til Pakkereisenemnda og til Transportklagenemnda. Dette presiseres gjennom en endret formulering av § 8-5 i transportnemndsforskriften.

Den nære sammenheng mellom disse sakene gjør at en slik ordning fremstår som rasjonell og Advokatforeningen tiltrer forslaget.

4. Angrerett for transportdelen av pakkereiser

Generelle regler om angrerett ved kjøp av varer og tjenester fines i dag i angrerettloven av 2014. Loven gir kjøpere ved handel som skjer gjennom fjernsalg eller utenfor selgers faste forretningslokaler rett til å gå fra avtalen på nærmere bestemte betingelser og innen nærmere bestemte frister. Angrerettloven bygger på EUs forbrukerrettighetsdirektiv (2011/83/EU). Direktivet gjør unntak for avtaler som faller inn under pakkereisedirektivet, se artikkel 3 nr. 3 g. Det er i tråd med dette gjort unntak i angrerettlovens anvendelsesområde for kjøp av pakkereiser, se angrerettloven § 2 bokstav d. Per i dag har man dermed ikke angrerett ved pakkereiser, verken i medhold av pakkereiseloven eller i medhold av angrerettloven.

Selv om både forbrukerrettighetsdirektivet og pakkereisedirektivet er totalharmonisert åpner sistnevntes artikkel 12 nr. 5 for å etablere angrerett i nasjonal lovgivning i de tilfeller avtale om pakkereiser inngås ved fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Ved vedtakelsen av pakkereiseloven i 2018 unnlot man å foreslå en slik ordning. Begrunnelsen var dels at systemet ble antatt å være vanskelig å praktisere og dels at en angrefrist kunne skape uheldige konkurransevilkår for norske næringsdrivende. Det er i høringsnotatet opplyst at det er ulik tilnærming til en slik rett i de forskjellige europeiske land.

Pakkereisedirektivets artikkel 12 nr. 5 gir liten veiledning om hvordan en eventuell angrerett skal utformes og gjennomføres i nasjonal lovgivning. I norsk rett kan dette dermed i prinsippet skje enten ved at man fjerner unntakene i angrerettloven eller ved at man gir egne bestemmelser om angrerett i pakkereiseloven. Departementets forslag bygger på sistnevnte. Etter Advokatforeningens syn er det ikke opplagt at en slik særlovsordning er å foretrekke fremfor en samlet regulering av angreretten i angrerettloven. Den alminnelige angrerett er trolig relativt godt kjent blant forbrukere, mens det ikke er opplagt at det samme er tilfelle for pakkereiseloven. Det kan også reises spørsmål ved hensiktsmessigheten av å medta særregler om angrerett i særlover når man allerede har en generell lov som regulerer dette. Med de særlige regler som nå foreslås ved pakkereiser vil man imidlertid trolig uansett måtte etablere særregler og fordelen ved å samle det hele i angrerettloven fremstår da som mindre. Det anses også fordelaktig at angreretten ved pakkereiser ses i sammenheng med øvrige spørsmål regulert i denne loven og behandles sammen med andre spørsmål i Pakkereisenemnden. Så lenge man gir klare regler om de næringsdrivendes opplysningsplikt vil trolig hensynet til forbrukerne uansett være ivaretatt.

Departementet har foreslått at særordningen i pakkereiseloven skal gjelde både for forbrukere og «reisende», herunder også næringsdrivende. Begrunnelsen er at man ikke ønsker å komplisere pakkereiseloven unødig.

Advokatforeningen ser ikke at næringsdrivende har noe reelt behov for en angrerett utover det vern som ligger i avbestillingsreglene. Et skille mellom forbrukere og andre er dessuten allerede introdusert i lovforslagets regler om reisegaranti og det er vanskelig å se at et tilsvarende skille for angreretten innebærer noen reell komplisering av loven. Et skille mellom næringsdrivende og forbrukere er også i samsvar med ordningen mht. angrerett etter angrerettloven, som er allment kjent.

Fristen for å angre er satt til 14 dager fra avtalen om pakkereise ble inngått, men gjelder frem til reisens start i de tilfelle selger/arrangør ikke har gitt de opplysninger de etter forslaget er forpliktet til å gi. Etter at reisen er påbegynt faller angreretten bort. Advokatforeningen tiltrer dette forslaget, som avviker noe fra hovedregelen i angrerettloven, der angreretten kan være i behold også etter at varen eller tjenesten er levert. Forslaget samsvarer likevel med prinsippet som bærer flere av unntakene i angrerettloven § 22. Det må antas at direktivet ikke åpner for en lenger angrefrist enn den departementet foreslår, jf. overskriften i artikkel 12 i direktivet.

Forslaget inneholder også regler om at det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at han har gitt de reisende tilstrekkelige opplysninger. De reisende har bevisbyrden for at angreretten er benyttet innen lovens frist. Ordningen er i tråd med alminnelige bevisbyrderegler og Advokatforeningen tiltrer forslaget.

Rent lovteknisk innebærer forslaget at enkelte bestemmelser om angrerett inntas direkte i pakkereiseloven. Der løsningene forutsettes å være identiske i de to lovene, er det kun vist til tilsvarende bestemmelser i angrefristloven. Advokatforeningen er enig i dette.

5. Angrerett på transportdelen av en pakkereise

Departementet har i tillegg til en alminnelig angrerett på pakkereiser også foreslått å innføre angrerett på transportdelen av en pakkereise. Forslaget har ingen parallell i pakkereisedirektivet og går lenger enn den anmodning Stortinget har kommet med. Løsningen er visstnok heller ikke i bruk i andre land. Departementet har derfor særlig bedt om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet.

Forslaget er begrunnet i at kjøp av transportdel av en pakkereise ikke faller inn under angrerettloven, se dens § 2 bokstav e, og at man dermed risikerer at forbrukere nettopp ved disse kjøp vil bli stående utenfor angrerett. Gitt at loven innebærer en totalharmonisering av direktivet, bør det etter Advokatforeningens syn vurderes særskilt om det i det hele tatt er anledning til å etablere en slik ordning.

6. Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

Advokatforeningen har ikke merknader til departementets konkrete forslag til lovendringer som ikke følger av kommentarene ovenfor.

Vennlig hilsen

Jens Johan Hjort           Merete Smith
leder                             generalsekretær