Nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten

Nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten ved mistanke om vold og overgrep i nære relasjoner

Sendt: 01.10.2018

Adressat: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

1. Innledning

Vi viser til høringsbrev av 25.5.2018 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt bistandsadvokatutvalget og lovutvalget for velferdsrett. Bistandsadvokatutvalget består av Hege Salomon (leder), Morten Engesbak, Sjak R. Haaheim, Kristin Fagerheim Hammervik, Karoline Henriksen, Elisabeth Rød, Cecilie Schjatvet og Erik Widerøe. Lovutvalget for velferdsrett består av Thorgeir Hole (leder), Lars Duvaland, Ingrid Lauvås, Olav Lærgreid og Gro Sandvold.

2. Kommentarer

Under overskriften «drøfting med politiet eller andre aktører» fremkommer at det kan finne sted anonyme drøftelser mellom ulike aktører. Advokatforeningen støtter dette, men har et par merknader til det nærmere innholdet:

Under drøfting med politiet fremkommer at politiet kan gi råd om «hvordan barneverntjenesten bør gå frem». Politiet har ikke nødvendigvis grunnlag for å gi barnefaglige eller barnevernfaglige råd, og det kan derfor med fordel presiseres at slike råd om hvordan man skal gå fram som den klare hovedregel ikke dreier seg om å gi råd om det som hører til barneverntjenesten å vurdere.

Det fremkommer videre at politiet kan gi råd om «hvilke opplysninger barnevernstjenesten kan gi foreldrene» og «hvilke opplysninger bør barneverntjenesten tilbakeholde til saken er mer avklart». Advokatforeningen antar man da sikter til eventuelt tilbakehold av opplysninger av hensyn til etterforskingen, og det kan med fordel presiseres. Og barnevernet må uansett forholde seg til sitt lovverk hva gjelder partenes rett til informasjon, og unntakene fra denne retten.

Under overskriften «varsling til politiet» uttales det i ingressen at «barneverntjenesten ber da politiet om å gjøre en vurdering av om barnet er utsatt for straffbare forhold». Advokatforeningen mener det neppe er mulig å be politiet gjøre en vurdering av om barnet er utsatt for straffbare forhold på dette tidspunkt. Det politiet kan gi råd om er om anmeldelse bør inngis, slik at saken blir etterforsket.

Ved vurderingen av om barnevernstjenesten skal anmelde vold mot barn til politiet, bør risikoen for nye lovbrudd mot barnet eller andre familiemedlemmer være et sentralt element i vurderingen. Dette bør tydeliggjøres også for tilfellene som ikke direkte rammes av avvergingsplikten. Barnevernstjenesten bør være bevisst alle typer vold, herunder psykisk vold som barnet risikerer å bli utsatt for

Det står i høringsnotatet. "Selv om politiet henlegger saken, vil barnet likevel i kraft av anmeldelsen ha fått etablert rettigheter til voldsoffererstatning og oppreisning." Det er mer presist å skive følgende: Selv om påtalemyndigheten henlegger saken, vil barnet likevel i kraft av anmeldelsen ha etablert muligheten til å søke om erstatning gjennom voldsoffererstatningsordningen. Gjennom

voldsoffererstatningsordningen er det adgang til å søke om oppreisning og andre erstatningsposter.

Under overskriften «fortsett undersøkelsessaken» uttales det at barneverntjenesten må fortsette undersøkelsen. Advokatforeningen mener det bør være retningslinjer for hvordan partene skal forholde seg til samtaler med barnet under etterforskningen. Hvem skal ha samtaler med barnet etter første tilrettelagt avhør. Advokatforeningen mener som et utgangspunkt at barnevernet ikke skal samtale med barnet om de mulige straffbare forhold i perioden etterforskningen pågår. Dersom barnet uttaler seg om mulige straffbare forhold etter tilrettelagt avhør, mener Advokatforeningen at barnevernet skal kontakte politiet for nytt tilrettelagt avhør. Om barnevernet må ha samtaler med barnet om de mulige straffbare forhold, mener Advokatforeningen at disse samtalene, som et minimum, må tas opp på lyd og helst også med bilde.

Under overskriften «barneverntjenesten samtaler med barn» viser Advokatforeningen til det som er sagt over om «fortsett undersøkelsessaken». Advokatforeningen kjenner til saker som har blitt ødelagt av barnevernets første samtale med barnet. Det oppstår usikkerhet om hva barnet har sagt, hvordan det skal forstås, og om barnevernet kan ha gitt barnet mulighet for falske minner. Dersom det er nødvendig at barnevernstjenesten har samtaler med barnet om straffbare forhold som barnet kan ha vært utsatt for, er det viktig for den videre etterforskningen at det ikke stilles ledende spørsmål til barnet, men at barnet gis anledning til å forklare seg fritt, og således ikke blir påvirket av føringer fra den som snakker med barnet. Det er derfor avgjørende at samtalen, som et minimum, blir tatt opp på bånd, og helst også bilde.

Det bør være klare retningslinjer for at barnevernet stopper samtalen med barnet så snart barnevernet har fått tilstrekkelig grunnlag for anmeldelse og evt. akuttvedtak. Det vil skade den videre etterforskningen dersom barnevernet da går mer inn i saken en nødvendig.

Det bør videre foreligge klare retningslinjer om at dersom barnevernet må ha samtaler med barnet, skal vurderingene barnevernet gjør før samtalen, og forberedelsene til samtalene, dokumenteres.

Det bør også foreligge klare retningslinjer om hvor mange som skal delta i en samtale med et barn hvor det er mistanke om seksuelle overgrep eller mishandling. Advokatforeningen kjenner til flere eksempler hvor tre til fire voksne er i samtale med barnet. Det er ikke heldig da det kan påvirke barnet direkte, og ikke i samsvar med den dialogiske modell; DSM. Dersom samtalen tas opp på bånd ser ikke Advokatforeningen noen utfordringer med at det i samtalen med barnet bare er tilstede én voksen, slik som anbefalt er.

Dersom barnevernet pålegges taushet under et avhør, men informasjonen fra avhøret utløser et akuttvedtak, har foreldrene krav på informasjon om grunnlaget for akuttvedtaket. Det fremkommer ikke klart av retningslinjene hvordan dette skal håndteres. Det kan med fordel presiseres under overskriften «barnevernets taushetsplikt», deloverskrift «taushetsplikt om opplysninger fra avhør».

Vennlig hilsen

Jens Johan Hjort           Merete Smith
leder                             generalsekretær