Forslag til endringer i straffeloven mv

Sendt: 10.09.2018

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1. Innledning

Vi viser til departementets høringsbrev av 25.5.2018 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Anders Brosveet, Thomas Horn, René Ibsen, Nicolai V. Skjerdal, Frode Sulland, Inger Marie Sunde og Lars Christian Sunde.

Høringen gjelder flere strafferettslige og prosessuelle spørsmål, som ikke har noen innbyrdes sammenheng. Advokatforeningen har merknader til flere av forslagene. Kommentarene følger nedenfor

2. Forlenget foreldelsesfrist for enkelte lovbrudd

Bakgrunn for forslagene
Høringsnotatet inneholder en rekke ulike forslag, med det til felles at det gjelder foreldelse av straffbare handlinger med strafferamme inntil fengsel i ett år (unntatt § 304). Bakgrunnen til forslagene er i hovedsak brev fra Riksadvokaten 21.10.2016 som påpekte at enkelte straffebud har fått lavere strafferamme i ny straffelov enn i gammel. Dette medfører også kortere foreldelsesfrist, ettersom foreldelsessystemet avledes direkte av strafferammen. Riksadvokaten peker på at kortere foreldelsesfrist medfører en «betydelig utfordring» for politi og påtalemyndighet, ettersom noen overtredelser blir sent anmeldt, andre tar lang tid å etterforske.

Under redegjørelsen om økonomiske og administrative konsekvenser, høringsnotatets punkt 13, fremgår at formålet er å legge til rette for bedre muligheter til å etterforske og iretteføre straffbare forhold. Etter departementets syn vil dette «i teorien gjelde et stort antall saker», men departementet antar det ikke vil føre til strafforfølgning i «særlig mange flere saker», ettersom formålet er å «unngå urimelige utslag i enkeltsaker hvor allmenne hensyn tilsier påtale».

Det mest ytterliggående forslaget går ut på at alle straffbare handlinger med strafferamme mellom 6 måneder og 1 år skal foreldes etter 5 år i stedet for 2 år (pkt. 3.3.6). Forslaget sikrer adgangen til strafforfølgelse generelt, og ivaretar derfor generelt hensynet til effektiv strafforfølgelse av mindre alvorlige lovbrudd. De øvrige forslagene innebærer en mer fragmentarisk tilnærming med det formål å forlenge foreldelsesfristene:

- At foreldelsesfristen for flere straffebud utskytes til fornærmede fyller 18 år. Dette gjelder seksuell handling, § 304 (3.3.2) og plikten til å avverge straffbare handlinger mot barn, § 196 (pkt. 3.3.5). Begrunnelsen er at barnet ikke snakker om handlingene før det forstår at det er utsatt for noe straffbart, og da kan det alt være foreldet.

- At strafferammen for strl. § 305 (seksuelt krenkende atferd mot barn under 16) og strl. § 374 (grovt uaktsomt simpelt bedrageri) generelt heves til 2 år, slik at foreldelsesfristen forlenges fra 2 til 5 år (pkt. 3.3.3 og 3.3.4). Begrunnelsen for hevingen av strafferammen for seksuelt krenkende atferd er særlig at det kan tenkes tilfeller av realkonkurrens med et stort antall ofre, med ditto høy straffverdighet, som ikke kan forfølges pga. foreldelse. Begrunnelsen for å heve strafferammen for bedrageri er at grovt uaktsomme simple NAV-bedragerier tar lang tid å avdekke og etterforske, og at de derfor kan komme til å foreldes.

Kommentarer
Advokatforeningen minner om at reglene om foreldelse av straffansvar er begrunnet i at behovet for å straffe avtar etter hvert. Styrken i individualpreventive hensyn avtar ved at mange overtredere skikker seg med årene. De allmennpreventive hensyn svekkes ved at straff fremstår som uproporsjonalt med tiden. Det vises til overveielsene i Ot.prp.nr.90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven) side 380.

Foreldelsesreglene begrenser straffelovens virkeområde i tid. Det er ønskelig for alle at foreldelsesreglene er rettsteknisk enkle å forholde seg til. Ingen er tjent med et fragmentarisk og oppstykket system. Reglene bør også være forståelige for den alminnelige leser.

Foreldelsesreglene gir samtidig et signal om hvilke handlinger det er viktigst at samfunnet forfølger når det har gått en viss tid. Man kunne tenke seg at loven kun oppstilte én frist for foreldelse, uavhengig av strafferamme. Eventuelt kunne man tenke seg at straffeloven overhodet ikke oppstilte noen foreldelsesfrist. Konsekvensen ville vært at politiet fikk en uendelig mengde med potensielle straffbare handlinger å etterforske (såfremt noen tipset om dem). Hvilke straffbare handlinger som skulle forfølges ville vært overlatt til påtalemyndighetens skjønn, bestemt utfra hva som finnes opportunt til enhver tid. Foreldelsesinstituttet innebærer en rettesnor til politiet om å prioritere de sakene som lovgiveren anser viktigst å forfølge, nemlig alvorlige saker. Lange foreldelsesfrister kan også i verste fall bli en sovepute og medføre unødvendig lang saksbehandlingstid, noe som er uheldig i et rettssikkerhetsperspektiv.

Advokatforeningen mener at det systemet som er etablert i dagens straffelov innebærer en fornuftig ordning der relativt sett lite alvorlige handlinger foreldes raskt. En alminnelig endring av foreldelsesfristen for handlinger med strafferamme mellom 6 måneder og 1 år rekker for vidt. Dette betyr at disse handlingene alle vil foreldes etter 5 i stedet for 2 år. Hensynet til straffens formål tilsier ikke en slik forlengelse av foreldelsesfristen. Det er tale om generelt lite alvorlige handlinger, der prevensjonshensyn avtar etter kort tid. Det er lite heldig at politiet risikerer å oversvømmes med gamle saker av triviell betydning, som de plikter å etterforske. Det er uheldig å gå fra et lov styrt system til at politiet i stedet i praksis overlates vidtgående kompetanse til å henlegge av kapasitetsgrunner. Dette stiller store krav til forsvarlig prioritering hos den enkelte påtalejurist, og fremstår som uheldig i et rettsikkerhetsperspektiv.

Advokatforeningen ser at hensynet til oppklaring av straffesaker med mindreårig fornærmet tilsier å utskyte foreldelsesfristen til fornærmede fyller 18 år i saker om seksuell handling (§ 304) og avvergingsplikten (§ 196). Advokatforeningen mener likevel at de beste grunner taler for å forbeholde denne ordningen for svært alvorlige handlinger, slik strl. § 87 første ledd annet punktum lyder i dag. Anvendelse på handlinger med strafferamme på 1 år slik som § 196 er lite naturlig. Det kan være mer tvilsomt om handlinger som rammes av § 304 bør utskytes. Advokatforeningen mener foreldelsesfristen heller ikke i disse tilfellene bør utskytes. Utskytelsesperioden kan bli lang. Hensynet til «status quo» og siktede bør veie tyngst på grunn av disse forholdenes relativt beskjedne alvor.

Advokatforeningen vil også fremheve at et særlig hensyn gjør seg gjeldende i saker som gjelder brudd på avvergingsplikten: Det er tale om å strafflegge handlinger der den primære gjerningsperson er en annen. I enkelte tilfeller kan det være tale om et vitne til et av de forhold som omfattes av avvergingsplikten. Det er lite rimelig at en person mange år senere skal holdes strafferettslig ansvarlig.

For Advokatforeningens syn på utskytingen av foreldelsesfristen i saker der den fornærmede er under 18 år, er det et helt avgjørende argument at slike saker vil være svært vanskelige å etterforske. Bevis er ferskvare. I saker om alvorlige seksuelle overgrep kan det imidlertid være mulig å etablere et sikkert bevisbilde selv mange år etter de straffbare forhold. Dette er ikke tilfelle for seksuelle handlinger, slik disse grensene er trukket opp i rettspraksis. En utskutt foreldelsesfrist innebærer derfor en risiko for uriktige domfellelser knyttet til omtvistede forhold som skjedde svært mange år tidligere. Også for anmelderen vil dette vanskelige bevismessige bildet være en belastning. I disse sakene, som regelmessig ikke etterlater seg noen spor, vil påstand ofte stå mot påstand. En vurdering av troverdighet alene er aldri nok til å lede til domfellelse. Partene i en slik sak vil kunne oppleve en resultatløs etterforskning som svært opprivende, hver på sin måte.

Advokatforeningen mener heller ikke det er grunn til å øke strafferammen for seksuelt krenkende atferd, strl. § 305, til 2 år. Det synes som begrunnelsen for forslaget er å finne i avgjørelsen i Rt-2009-140. Det heter i avgjørelsen – den delen som gjaldt strl. 1902 § 200 at

(23) Fellelsen gjelder overgrep overfor i alt 46 piker i alderen 9 til 16 år, med hovedtyngden i alderen 11 til 13 år. I perioden fra 2004 til domfelte ble pågrepet i mars 2007, innledet han kontakt med pikene via mobiltelefon og dataprogrammet MSN, slik jeg har beskrevet dette innledningsvis.
(24) Domfelte fulgte stort sett samme mønster som overfor B og C: Gjennom langvarig kontakt med hver enkelt pike opparbeidet han fortrolighet og tillit. Med noen ganske få unntak presenterte domfelte seg som en ung gutt som hette Stian og var 15-16 år. Kontakten ble etter hvert dreiet over på et seksuelt spor. Pikene ble overtalt til for eksempel å kle helt eller delvis av seg foran webkamera mens domfelte så på, til å masturbere foran kamera, stikke fingre eller gjenstander inn i skjeden, eller til å sende domfelte nakenbilder av seg selv. Domfelte hadde kontakt av denne typen flere ganger med de fleste pikene, men det var i forhold til hver enkelt pike visse variasjoner med hensyn til arten av de seksuelle handlinger – fra for eksempel fremvisning av bryster, til at én pike lot en hund slikke hennes kjønnsorgan mens domfelte og en annen mann så på via MSN. (vår utheving)

Det er nærliggende å anta at handlingene som er beskrevet i disse avsnittene ville vært omfattet av straffeloven § 299 bokstav b for barn under 14 (strafferamme 10 år) eller § 302 andre punktum for barn mellom 14-16 (strafferamme 6 år). Det er derfor vanskelig å se at avgjørelsen er noe godt eksempel på behov for å øke strafferammen for § 305-saker. Som eksempelet viser, er dette saker som også rent bevismessig står i en helt annen og sikrere stilling enn saker som gjelder seksuell handling og annen krenkende atferd.

Advokatforeningen mener det klart ikke er behov for noen lengre foreldelsesfrist for grovt uaktsomme bedragerier. Begrunnelsen er at Riksadvokaten har uttalt at fristen «kan være noe knapp i trygdebedragerisaker». Det er tale om relativt sett lite alvorlige handlinger, ettersom skyldgraden er grov uaktsomhet og det kun er tale om simple bedragerier. Forsettlige simple bedragerier har strafferamme 2 år og foreldelse på fem. Grove grovt uaktsomme bedragerier likeså. Det er vanskelig å se at det etter 2 år er nødvendig å forfølge de uaktsomme bedragerne strafferettslig. Hensynet til reparasjon er ivaretatt gjennom folketrygdlovens regler om tilbakekreving. Det er ikke riktig å belaste politiet og domstolene med flere slike saker.

3. Medvirkning til brudd på militær straffelov

Bakgrunn
Høringsnotatet bygger på at Generaladvokaten har stilt spørsmål ved at straffansvaret for medvirkere som faller utenfor personkretsen i militær straffelov § 9, ble utvidet ved ny straffelov, og om siviles medvirkningsansvar bør avgrenses til medvirkning til handling som etter loven kan straffes med fengsel i 2 år eller mer.

Kommentarer
Advokatforeningen tiltrer lovforslaget.

4. Forsøk på kjøp av seksuelle tjenester

Bakgrunn
Det følger av straffeloven § 316 at simpelt sexkjøp straffes med fengsel inntil 6 måneder, mens dersom handlingen har skjedd på «særlig krenkende måte» øker strafferammen til 1 år. Forsøksstraff krever strafferamme på minst 1 år, jf. strl. § 16.

Under gammel straffelov var det et alminnelig prinsipp at dersom strafferammen beror på generell karakteristikk som ikke er uttømmende angitt i loven, så skal den skjerpede strafferammen legges til grunn i materielle og prosessuelle sammenhenger. Etter «gammel praksis» skulle følgelig strafferammen på 1 år gjelde – og forsøksregelen på anvendelse – for hele § 316. Departementet foreslår å heve strafferammen for § 316 til 1 år, og ta ut bestemmelsen om særlig krenkende måte, for å presisere loven. Dette er også i samsvar med et vedtak i Stortinget 07.05.2018.

Kommentar
Advokatforeningen er ikke enig i departementets forslag.

Som det fremgår av Ot.prp.nr.48 (2007-2008) kapittel 5, gikk Advokatforeningen imot det daværende forslaget om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester i straffeloven av 1902. Et hovedsynspunkt var at en kriminalisering ville forverre situasjonen for de prostituerte, blant annet ved at de tvinges til å operere i det skjulte. Loven ble likevel vedtatt, mot stemmene til de nåværende regjeringspartiene Høyre, Venstre og FrP.

Det er lite forskning knyttet til effektene av kriminaliseringen. En rapport fra Vista Analyse fra 2014, som ble utarbeidet på oppdrag fra den rødgrønne regjeringen, indikerte at loven hadde hatt effekt på omfanget av det totale prostitusjonsmarkedet. Samtidig beskrev rapporten (kap. 12.6) en opplevelse for de prostituerte av økt utrygghet og større risiko, selv om heller ikke denne konklusjonen var entydig. Fra rettspraksis foreligger det imidlertid flere saker de senere år der det fra bakmenn og andre er blitt brukt grov vold, utpressing og trusler mot prostituerte.

Da straffeloven av 2005 trådte i kraft, ble det ikke lenger straffbart å forsøke å kjøpe sex, noe som etter alt å dømme er årsaken til at antall bøteleggelser for overtredelse av straffebudet har gått markant ned. Advokatforeningen er ikke kjent med at denne avkriminaliseringen av forsøk har hatt andre, negative effekter, verken for de prostituerte eller for samfunnet i form av økt prostitusjon. Dette er heller ikke drøftet i høringsnotatet. I høringsnotatet argumenteres det rent teknisk for å sikre gjennomføring av forsøksstraff, uten noen som helst analyse av konsekvenser. Et annet meget viktig aspekt er heller ikke trukket frem: Den er ingenting som tyder på at manglende forsøksstraff har gjort det vanskeligere for politiet å etterforske menneskehandel og hallikvirksomhet.

Etter Advokatforeningens syn taler gode grunner derfor for at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester ikke bør rekriminaliseres. Med tanke på politiets generelle ressurssituasjon, bør innsatsen heller rettes mot svært alvorlige straffbare forhold som menneskehandel og hallikvirksomhet. Det synes ikke som om dette arbeidet er blitt skadelidende av at politiet slipper å bruke ressurser på spaning, etterforsking og iretteføring av sexkjøpssaker på forsøksstadiet.

Under enhver omstendighet vil det være viktig å sikre at eventuelle lovendringer på dette området skjer etter grundig forskning og evaluering, slik forutsetningen synes å ha vært ikke minst fra regjeringspartienes side. En gjennomføring av forsøksstraff uten en slik kritisk tilnærming, synes forhastet og lite gjennomtenkt.

Konklusjonen er at Advokatforeningen ikke støtter forslaget om rekriminalisering av forsøk på kjøp av seksuelle tjenester.

5. Adgang til bruk av tvangsmidler ved mindre alvorlige lovbrudd

For en rekke straffeprosessuelle tvangsmidler gjelder det krav om at siktelsen må gjelde en handling som kan medføre frihetsstraff. Dette er en henvisning til strafferammen i det aktuelle straffebudet. Man ser vilkåret for eksempel i reglene om ransaking §§ 192 og 195. Det samme gjelder også enkelte former for tvungen undersøkelse som ikke tradisjonelt har vært omtalt som tvangsmiddel, så som kroppslig undersøkelse (§ 157), innhenting av biologisk materiale for DNA (§ 158) og foto/fingeravtrykk (§ 160).

Pågripelse § 171 krever mistanke for straffbar handling med strafferamme over 6 måneder. Her har lovgiver i andre ledd eksplisitt åpnet for unntak for naskeri (lite tyveri), jf. strl. § 323. For ransaking er også oppstilt unntak fra kravet om strafferamme på fengsel for så vidt gjelder naskeri.

Riksadvokaten foreslår i brev 21.10.2016 at tvangsmidler også bør kunne brukes i andre saker som bare oppstiller bøtestraff. Departementet har derfor fremmet forslag om å heve strafferammen i straffebudet fra bøtestraff til 6 måneders fengsel for følgende handlinger:

- forulemping av offentlig tjenestemann, jf. strl. § 156 andre ledd
- unnlatelse av å oppgi personalia til stevnevitne, politi eller annen offentlig myndighet, jf. strl. § 162
- forulemping av visse offentlig ansatte, jf. strl. § 265
- naskeri (lite tyveri), jf. strl. § 323
- lite underslag, jf. strl. § 326
- lite heleri, jf. strl. § 334
- lite hvitvask, jf. strl. § 339
- besittelseskrenkelse av løsøregjenstand, jf. strl. § 345
- mindre skadeverk, jf. strl. § 353
- lite bedrageri, jf. strl. § 373

Alternativt foreslås å innta en henvisning til de aktuelle straffebudene i strl. §§ 157, 158, 160, 171, 192, 195.

Kommentar
Forslaget går ut på å øke strafferammen for en del lite straffverdige handlinger med eneste formål å åpne for bruk av tvangsmidler under etterforskningen.

Advokatforeningen viser til at straffens formål og passende straffenivå for straffebudene er grundig vurdert i forarbeidene til straffeloven 2005. Advokatforeningen mener de minst alvorlige straffebudene fortsatt bør ha en strafferamme som reflekterer hva som er passende straffenivå for handlingene de rammer. Et ønske om bruk av tvangsmidler bør ikke styre strafferammen. Departementet i Ot.prp.nr.90 (2003-4) pkt. 11.3 uttalte at:

«Departementet er også enig med Straffelovkommisjonen i at strafferammene som et utgangspunkt ikke skal fastsettes med henblikk på å gi adgang til bruk av straffeprosessuelle tvangs- og etterforskingsmidler. Men departementet gir også sin tilslutning til kommisjonens unntak for strafferammene i det lavere sjikt, dvs. rammene fengsel inntil 6 måneder eller 1 år. På dette nivå kan det være grunn til å velge en ramme på 1 år for å oppnå mulighet til å beslutte straffeprosessuell pågripelse og fengsling, selv om en ren straffverdighetsvurdering skulle tilsi at fengsel i 6 måneder er tilstrekkelig.»

Straffebud som har bot som eneste reaksjonsform er generelt lite alvorlige. I forarbeidene til ny straffelov er straffenivået for disse straffebudene nøye vurdert; etter gammel lov ble fengsel dessuten ikke benyttet til tross for at straffebudet åpnet for det. Samfunnet har primært helt andre mekanismer enn strafferettsapparatet, så som forsikringsordninger for å bøte på slike overtredelser.

Advokatforeningen mener det ikke bør åpnes for bruk av tvangsmidler av noe slag ved straffebud som har bot som eneste reaksjonsform, utover allerede innførte særregler for naskeri (lite tyveri). Prinsippet om at tvangsmidler ikke skal være uforholdsmessige stiller krav til handlingens alvor, og dette er grunnen til at inngrepshjemlene krever strafferamme på fengsel eller høyere. Forslaget om å øke aktuelle straffebuds strafferamme fra bot til fengsel fremstår som en omgåelse av forholdsmessighetsprinsippet. Hvis man virkelig mener at tvangsmidler skal benyttes for overtredelser av denne karakter vil det være mer opplysende for allmennheten om kravet til strafferamme ble fjernet overhodet. Dette ville synliggjort det prinsipielt betenkelige på en bedre måte; det er behov for en bredere politisk debatt om Norge skal gå bort fra prinsippene om at statens maktanvendelse skal være proporsjonal med hva man kan oppnå med inngrepet.

Flere av de aktuelle tvangsmidlene går ut på å registrere identifiserende informasjon som bilde, fingeravtrykk og DNA for lovbrytere, for dernest å gjøre det lettere å følge med på dem i fremtiden. Disse virkemidlene har altså liten funksjon i den aktuelle etterforskningen. Det må antas at EMK artikkel 8 setter skranker for registrering av persondata som DNA, og for bruken av registre til etterforskning i fremtidige saker. Det er et klart spenningsforhold mellom rutinemessig lagring av DNA, som er et inngrep i privatlivet, og kravet i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 til at slike inngrep må være nødvendige og forholdsmessige i den konkrete sak. Det er vanskelig å se at slik registrering i saker som reelt sett har en strafferamme på bot kan være i samsvar med konvensjonen.

6. Opplysning i tiltalebeslutning når påtalen ikke er offentlig

Bakgrunn
Lovforslaget bygger på et forslag fra Riksadvokaten i brev av 22.09.2015 om behovet for lovendringer i straffeprosessloven § 252 annet ledd og påtaleinstruksen § 22-1 annet ledd som følge av ikrafttredelse av straffeprosesslovens § 62 a. Riksadvokaten ønsker ved forslaget primært å forebygge anførsler fra forsvarerhold om saksbehandlingsfeil fra påtalemyndigheten knyttet til om «allmenne hensyn er vurdert».
Straffeprosessloven § 252 annet ledd foreslås endret slik:

«Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av tiltalebeslutningen fremgå at særskilt myndighet har begjært påtale.»

Kommentarer
Lovforslaget har primært til hensikt å presisere hva som er gjeldende rett.
Advokatforeningen mener at forslaget kan være hensiktsmessig.

7. Politiets påtalekompetanse for skattesvik

Bakgrunn
Lovforslaget bygger på et forslag fra Riksadvokaten i brev av 21.10.2016 som har sin bakgrunn i at det i forbindelse med ikrafttredelsen av straffeloven 2005 ble foretatt endringer i straffeprosessloven for å videreføre den fordeling av påtalekompetanse som tillå de ulike nivåene i påtalemyndigheten. Som følge av denne prosessen fant det sted det en utilsiktet endring av påtalekompetanse for skattesvik ved at nåværende strl. § 378 (simpelt skattesvik) ikke er inntatt i oppregningen i straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b).

Kommentar
Advokatforeningen tiltrer forslaget, endringen i påtalekompetanse for simpelt skattesvik var utilsiktet.

8. Misbruk av identitetsbevis

Bakgrunn
Lovforslaget bygger på en forutsetning om at straffeloven § 202 ikke tilstrekkelig klart rammer benyttelse av en annen persons identitetsbevis dersom denne har samtykket til bruken. Det aktuelle misbruket hadde bestått i å bruke bankkortet til en eldre venninne til å forsøke å komme inn på et utested med 18 års aldersgrense, jf. Riksadvokatens brev av 19.04.2016. For å fange opp det straffverdige i slike situasjoner foreslås en endring av straffeloven § 366:

Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre utgir seg eller en annen for å være den et vitnemål, pass eller liknende identifikasjonsbevis er utferdiget til. På samme måte straffes den som overlater et slikt identifikasjonsbevis [som er utferdiget til ham], til en annen, selv om han vet eller bør forstå at det vil bli brukt ulovlig.

Kommentar:
Advokatforeningen vil kort bemerke at det er vanskelig å se at det generelle medvirkningstillegget i strl. § 15 ikke vil omfatte en handling som består i å overlate eget identitetsbevis til en person som skal benyttet dette ved å «opptre[r] med en annens identitet» med forsett om handlinger som følger av § 202 bokstav a) og b).

Matningsdal, Straffeloven, de straffbare handlingene s. 278 skriver at vinningen ikke trenger å være av økonomisk karakter, det er tilstrekkelig at «gjerningspersonen oppnår en fordel» hvilket kan være at denne «gis tilgang til et møte han ellers ikke hadde fått tilgang til».

Advokatforeningen mener uansett at den handling som er beskrevet i Riksadvokatens brev, dvs. å overlate et bankkort til en venninne for at vedkommende skal få tilgang til et utested jf. Riksadvokatens brev av 19.04.2016, må karakteriseres som et lite straffverdige lovbrudd. Denne typen lovbrudd vil typisk være bøteforhold og forholdet bør subsumeres under strl. § 366

Øvrige forslag
Forslagene i punkt 10, 11 og 12 tiltres.

Vennlig hilsen

Jens Johan Hjort        Merete Smith
leder                           generalsekretær