Forslag til endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, tvangsekteskap, skyting mot politiet m.m.)

Sendt: 15.04.2019

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1               Innledning

Vi viser til departementets høringsbrev av 17.12.2019 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Spørsmålet om avvergingsplikt for advokater gjelder også advokaters rammevilkår.

 

Saken er forelagt lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Anders Brosveet, Thomas Horn, René Ibsen, Nicolai V. Skjerdal, Frode Sulland, Inger Marie Sunde og Lars Christian Sunde.

2               Bakgrunn

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår endringer i straffeloven. I høringsbrevet er endringsforslagene sammenfattet slik:

Det foreslås endringer i reglene om avvergingsplikten, blant annet at den skal gjelde flere lovbrudd enn i dag. Videre foreslås en særskilt kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap. Disse forslagene har i hovedsak bakgrunn i handlingsplaner som er lagt frem av regjeringen.

På bakgrunn av innspill fra riksadvokaten foreslås skjerpet straff for skyting mot politiet og et eget straffebud mot fratakelse av tjenestevåpen. Det foreslås også et forsterket vern av offentlige tjenestemenn på andre måter, blant annet mot hets og trakassering som gjengjelder offentlig myndighetsutøvelse.

Andre forslag har bakgrunn i anmodningsvedtak fra Stortinget. Dette gjelder unntak fra foreldelse for lovbrudd som har hatt døden til følge, en presisering av vilkåret «utilbørlig press» i straffebudet mot tvangsekteskap, et nytt straffebud om utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere og endringer i straffebudet om krenkelse av representant for fremmed stat.

 

3               Kommentarer

3.1         Utvidelse av avvergingsplikten

Høringsnotatet tar opp spørsmål om å utvide den straffsanksjonerte avvergingsplikten til en rekke nye straffebud.

Som generell betraktning vil Advokatforeningen fremheve at det er viktig at avvergingsplikten knyttes til klart definerte straffebud, der det må være nokså enkelt for den som kommer i en situasjon der det oppstår spørsmål om avvergingsplikt, å fastslå om det er tale om en handling som er innenfor eller utenfor avvergingsplikten. Dette gjelder ut fra alminnelige rettssikkerhetsbetraktninger generelt, men også særlig for de tilfeller der avvergingsplikten griper inn i en ellers streng og straffsanksjonert taushetsplikt.

Av denne grunn vil Advokatforeningen advare mot å inkludere lovbruddskategorier med komplekse og skjønnsmessige straffbarhetsvilkår i bestemmelsen om avvergingsplikt. Drøftelsen i høringsnotatet om inkludering av grov – men ikke alminnelig – menneskehandel er illustrerende. I lys av hvor diffus og skjønnsmessig den nedre grense av menneskehandelsbestemmelsen etter hvert fremstår, vil det være svært uklart for en lege, psykolog eller advokat som skal vurdere om det er grunnlag for å sette taushetsplikten til side, om man står overfor et tilfelle der avvergingsplikten setter taushetsplikten til side eller ikke.

Den samme innvending kan gjøres mot tilfeller i nedre sjikt av tvangsekteskaps­bestemmelsen, jf. drøftelsen av «utilbørlig press» i høringsnotatets punkt 4. Også «alvorlig miljøkriminalitet» i strl. § 240 har ganske skjønnsmessige avgrensningsmarkører.

I og med at avvergingsplikten griper inn i advokaters taushetsplikt overfor sine klienter slik den er ansett vernet av EMK art. 8, stiller konvensjonen krav om klar avgrensning i loven av hvilke tilfeller innskrenkingen gjelder, så vel som at innskrenkingen må være «nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter»

Advokatforeningen vil derfor anbefale departementet å avgrense den straffesanksjonerte avvergingsplikten til straffebud som har relativt enkle og klart definerte kjennemerker.

Ut over dette finner vi grunn til å peke på at det er vanskelig å se den legislative begrunnelse for å innføre straffsanksjonert plikt til å hindre at noen inngår en avtale om terror. Avvergingsplikten inntrer så snart det er risiko for at noen faktisk vil begå en terrorhandling. Å innføre en plikt til å hindre at noen snakker om og blir enige om å begå terror – men i en kontekst som ikke innebærer at avvergingsplikt mot terrorhandlingen som sådan utløses – fremstår nokså meningsløs. Det vil jo da forutsetningsvis måtte være en situasjon der det ikke er noen reell risiko for at forbundet materialiserer seg i noen faktisk terrorhandling.

3.2         Utenomrettslige tvangsekteskap

Selv om det å tvinge noen til å inngå utenomrettslige tvangsekteskap etter omstendighetene kan rammes av en rekke andre straffebud, har Advokatforeningen ingen innvendinger mot at dette kriminaliseres særskilt, under forutsetning at ordlyden i straffebudet tilfredsstiller kravet til klarhet og presisjon som følger av Grunnloven § 96 og EMK art 7. Det er grunn til å tro at dette kan øke den svake parts rettsbeskyttelse.

3.3         Vern av politifolk, andre offentlige tjenestemenn og brann- og redningspersonell

Advokatforeningen er enig i at det er nødvendig med straffebud som bidrar til vern om offentlig myndighetsutøvelse, enten det er tale om politifolk eller andre som handler på vegne av det offentlige. Etter Advokatforeningens syn gir den eksisterende lovgivningen et effektivt vern, ikke minst fordi andre straffebud som rammer den enkelte tjenesteperson eller andre interesser kan anvendes i idealkonkurrens. I tillegg vil domstolene regelmessig tillegge det forhold at overtredelsen av et straffebud rammer offentlige interesser, skjerpende betydning ved utmåling av den konkrete straffen. Dette er i tråd med langvarige norske straffutmålingstradisjoner.

Advokatforeningen er derfor i tvil om det er hensiktsmessig å skille ut nærmere angitte handlinger i nye straffebud der disse allerede dekkes av straffeloven §§ 155 og 156. Dette innebærer at et særskilt forbud mot skyting mot politiet må anses som overflødig, da en slik handling allerede vil rammes av straffeloven § 155, eventuelt i konkurrens med andre straffebud. Den lagrettesaken det er vist til i kap. 5.2.2 er såpass konkret at den neppe er egnet til å begrunne et nytt straffebud.

Advokatforeningen ser heller ingen grunn til å innføre minstestraff for bruk av skytevåpen mot politiet. Det er grunn til å tro at de fleste typetilfeller av alvorlig kriminalitet som departementet har i tankene, regelmessig vil innebære fengselsstraffer som langt overstiger den foreslåtte minstestraffen på tre års fengsel. Det er også vanskelig å finne eksempler på at slike forhold blir straffet for mildt av domstolene. Innføring av minstestraffer som ikke har et tilstrekkelig grunnlag i forskning eller empiri, kan lett få et preg av symbolpolitikk. Dette kan igjen bidra til å svekke straffebudenes effektivitet.

Heller ikke det å forsøke å ta et tjenestevåpen fra politiet, bør skilles ut i et eget straffebud. Det kan overhodet ikke være tvilsomt at slike handlinger kan straffes enten etter straffeloven § 156 eller § 188, og at de regelmessig vil bli straffet med bruk av ubetinget fengsel.

Når det så gjelder forslaget om å gi brann- og redningspersonell det samme vern etter straffeloven § 265 annet ledd bokstav a som helsepersonell ved brann eller andre ulykker, anser Advokatforeningen dette som godt begrunnet, ut fra det hensyn at slikt personell skal kunne utføre sitt arbeid uforstyrret i krisesituasjoner.

Et ytterligere vern av offentlige ansatte i sin alminnelighet på grunn av deres tjenesteutøvelse, ut over den beskyttelse som gis i eksisterende lovgivning, synes ikke like velbegrunnet. Trusler, privatlivskrenkelser og hensynsløs atferd er allerede strafflagt, og et generelt vern som går like langt som straffelovens bestemmelser i §§ 157 og 158 om motarbeiding av rettsvesenet synes å gå svært langt uten at et klart behov har manifestert seg.

Den særlige beskyttelsen aktører i rettsvesenet er gitt i strl. § 157 er begrunnet i det særlige hensynet å beskytte rettsvesenet gjennom å beskytte aktørene mot utilbørlig påvirkning eller gjengjeldelse.[1] Bestemmelsen er altså ikke gitt for å beskytte aktørene som personer slik strl. § 155 gjør for offentlige tjenestemenn.

Det er viktig at straffelovgivningen retter seg mot klart lovstridig atferd, og at grensene her ikke blir utflytende eller uklare. En kriminalisering rettet mot "annen rettsstridig atferd" mot offentlige tjenestemenn i sin alminnelighet må derfor ikke skje. Advokatforeningen vil også advare mot å senke skyldkravet i straffeloven § 155 til grov uaktsomhet. Heller ikke dette synes begrunnet i et reelt behov. Tvert imot er det nettopp den subjektive hensikt om å påvirke tjenestehandlingen eller å «søke å» (hensiktsforsett) påvirke denne, som danner grunnlaget for den særlige og strengere straffetrusselen i bestemmelsen.

3.4         Foreldelse av idømt straff

Advokatforeningen har ingen merknader til de foreslåtte endringene knyttet til foreldelse av alvorlige straffbare handlinger eller idømt straff, selv om det nok kan diskuteres i hvilken grad endringene dekker et konkret behov. Igjen er det viktig at straffeloven reflekterer de praktiske behov i strafferettspleien, ikke rent symbolske endringer.

3.5         Utleie av lokaler til ulovlig utnyttelse av arbeidstakere

På bakgrunn av et såkalt dok. 8-forslag vedtok Stortinget i 2015 å be regjeringen fremme forslag om å endre straffeloven slik at den som leier ut lokaler og forstår at lokalet blir brukt til sosial dumping eller utviser grov uaktsomhet i så måte.

Advokatforeningen går mot dette forslaget.

Som fremhevet i kap. 7.4.2 er sosial dumping et langt vagere begrep enn for eksempel den tilsvarende lovhjemmelen som settes forbud mot utleie til prostitusjon. Det å endre ordlyden til "graverende eller gjentatt ulovlig utnyttelse av arbeidstakere" endrer ikke det forhold at avgrensningsproblemene vil kunne bli meget betydelige. Det er heller ikke helt enkelt å identifisere det konkrete behov dette straffebudet er ment å dekke. Det vil være svært uheldig å innføre straffebud som kan ramme såpass vilkårlig som i dette tilfellet.

3.6         Krenkelse av representant for fremmed stat

Advokatforeningen er enig i forslaget om å stramme til ordlyden i straffeloven § 184 a, for å hindre tilsvarende hendelser som i Tyskland, der tyrkiske myndigheter overfor tysk UD krevde straff av en tysk komiker som fornærmet den tyrkiske presidenten. Også her i Norge er det viktig å unngå at straffebudene er så vidt utformet at de gir grunnlag for ytringsfrihetskrenkelser fra offentlige myndigheters side, enten av ubetenksomhet eller mangel på klokskap.

3.7         Økonomiske og administrative konsekvenser

I lys av at flere av de forslagene som omhandles i høringsnotatet innebærer bruk av vage og/eller skjønnsmessige avgrensningskriterier som kjennemerker for straffbare handlinger, finner Advokatforeningen grunn til å peke på at etterforskning og iretteføring av siktelser/tiltaler etter denne type straffebestemmelser er en vesentlig bidragsyter til økt tids- og ressursbruk i straffesakskjeden generelt og under domstolsbehandlingen spesielt. Det er derfor viktig å nøye avveie hvilken merverdi de skjønnsmessige og vage avgrensningene gir (i form av å kunne ramme handlinger som anses straffverdige og som ellers ville stått straffri) opp mot både tapt rettssikkerhet / forutberegnelighet av hva som er straffbart (legalitetsprinsippet) og mot økt tids- og ressursbruk i fremtidige rettssaker.

 

Vennlig hilsen

 

 

 

Jens Johan Hjort                                                                                 Merete Smith
leder                                                                                                   generalsekretær

 

[1] Se HR-2018-1784-A avsnitt 44 flg om forståelsen av «annen rettsstridig adferd overfor en aktør i rettsvesenet»