NOU 2019: 15 – SKATTERÅDGIVERES OPPLYSNINGSPLIKT OG TAUSHETSPLIKT

Sendt: 02.12.2019

Adressat: Finansdepartementet

1 INNLEDNING
Vi viser til departementets høringsbrev av 2. september 2019 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som berørt bransjeorganisasjon. Saken er forelagt følgende utvalg: Lovutvalget for skatterett, det faste utvalget for internadvokater, lovutvalget for sivilprosess og voldgift og lovutvalget for strafferett og straffeprosess.

Lovutvalget for skatterett består av Cecilie Amdahl (leder), Andreas Bullen, Daniel Markus Hermod Herde, Runar Nordby Johnsen, Marius Grana Noss og Eyvind Sandvik. Det faste utvalget for internadvokater består av: Siv Blanca Børge-Ask (leder), Astrid Skjønborg Brunt; Christian Karde, Laila Myksvoll, Kristine E. Richardsen, Marte Røv, Anna Camilla Selman og Per Anders Vaagenes. Lovutvalget for sivilprosess og voldgift består av: Christian Reusch (leder), Grethe Gullhaug, Nina Monssen, Ola Øverseth Nisja og Peter Vagle. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av: Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Anders Brosveet, Thomas Horn, Rene Ibsen, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Frode Sulland og Inger Marie Sunde.


2 OVERSIKT OVER FREMSTILLINGEN
Advokatforeningen støtter utvalgets enstemmige innstilling om at den sterke taushetsplikt som gjelder for advokaters juridiske bistand («egentlig advokatvirksomhet») ikke kan begrenses ved regler om opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene. De rettsstatlige prinsipper som begrunner dette, kommenteres i punkt 3.

Advokatforeningen er sterkt uenig i Skatterådgiverutvalgets forslag om at internadvokater skal unntas fra den sterke taushetsplikten. Dette begrunnes i punkt 6.

Advokatforeningen støtter den halvdel av utvalget som mener at det ikke er behov for å tydeliggjøre grensene for hva som ligger «egentlig advokatvirksomhet». Videre kan Advokatforeningen på ingen måte støtte den andre halvdelens forslag om at oppgaver som inngår i egentlig advokatvirksomhet skal unntas taushetsplikt dersom oppgavene kunne vært utført av andre enn advokater. Dette behandles i punkt 4.

Skattemyndighetenes eventuelle behov for informasjon må løses ved opplysningsplikter som pålegges de skattepliktige selv. Dette kommenteres i punkt 5.

3 OVERORDNET OM BORGERNES RETT TIL KONFIDENSIELL JURIDISK BISTAND
Advokatforeningen noterer at utvalget enstemmig slår fast at den sterke taushetsplikt som gjelder for advokaters juridiske bistand (egentlig advokatvirksomhet) ikke kan begrenses ved regler om opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene. Advokatforeningen støtter dette.

Advokatforeningen finner grunn til å fremheve at konfidensialitetsvernet mellom klient og advokat er grunnleggende rotfestet i vår rettsorden, og enhver innskrenkning vil være i strid med så vel Høyesteretts praksis som våre internasjonale rettssikkerhetsforpliktelser.

Det ligger til en rettsstat at borgerne må ha anledning til å motta juridisk rådgivning i fortrolighet – under forvissning om at det som betros advokaten ikke bringes videre. Uten en slik rett vil ikke borgeren effektivt kunne ivareta sin posisjon som rettighetssubjekt overfor staten.

Borgerne skal kunne få råd og veiledning om rettsregler og sin rettslige posisjon, og de skal kunne få hjelp til å fremme sin sak overfor motparter, forvaltningen og for domstoler eller andre tvisteløsende organer.

Advokaters sterke taushetsplikt sikrer denne fortroligheten som rettsstaten forutsetter. Bare hvor klienten har tillit til at advokaten behandler opplysningene han blir kjent med fortrolig, legges forholdene til rette for at advokaten skal kunne motta de opplysninger som er nødvendige for å kunne gi materielt riktige råd. Advokaten settes i stand til å ivareta klientens interesser på beste måte, og klienten ledes til å følge rettsreglene. Fortrolighet styrker mulighetene for å kunne presentere alle relevante sider av en sak og til oppfyllelse av den lovfestede sannhets- og edisjonsplikt. Taushetsplikten bidrar dermed til etterlevelse av samfunnets vedtatte regelverk. Den er med andre ord ikke bare forankret i hensynet til klienten, men også i viktige samfunnsmessige interesser.

Høyesterett har flere ganger uttalt seg om betydningen av – og forutsetningen om – borgernes rett til fortrolig advokatbistand underlagt sterk taushetsplikt.

Høyesterett ga en kortfattet og overordnet oppsummering med henvisninger til rettsregler med trinnhøyde i HR-2018-104-A, der det i avsnitt 30 heter:

«Når vår rettsorden her lar taushetsplikten gå foran, og dermed gjør vidtrekkende innhugg i politiets mulighet for å få tilgang til materiale som opplagt ville kunne være verdifullt for etterforskning og iretteføring av alvorlige straffbare forhold, er det først og fremst for å beskytte fortroligheten mellom klient og advokat, jf. Rt-2010-1638 avsnitt 33 og Rt-2014-297 avsnitt 18. For at advokater skal kunne ivareta klientenes interesser, er det helt sentralt at enhver som søker bistand kan stole på at ingenting av det som blir meddelt advokaten, bringes videre, jf. Rt-2012-608 avsnitt 37. Et sterkt vern av tillitsforholdet mellom klienter og advokater er i neste omgang også avgjørende for at advokater skal kunne fylle sin rettsstatlige rolle, ikke minst ved å bidra til at partene får en rettferdig rettergang. Jeg viser til uttalelsene om disse overordnede sammenhengene i HR-2017-467-A avsnitt 48 og i EMDs dommer henholdsvis 16. desember 1992 Niemietz mot Tyskland avsnitt 37 i.f. [EMD-1988-13710] , 24. juli 2008 André og andre mot Frankrike avsnitt 41 [EMD-2003-18603]1 og 6. desember 2012 Michaud mot Frankrike avsnitt 118 [EMD-2011-12323].»

Hensynet til sakens opplysning er med andre ord lite relevant som grunnlag for å sette til side eller innskrenke den taushetsplikt som advokater er underlagt.

Ved at borgerne gjennom konfidensiell advokatbistand kan få materielt riktige råd, ledes de til å følge de rettsregler samfunnet har bestemt skal gjelde. Samtidig legges forholdene til rette for at det kan treffes materielt riktige avgjørelser, se Rt-2010-1638 avsnitt 33. Den sterke taushetsplikten er dermed ikke bare en viktig rettssikkerhetsgaranti for borgeren. Den er også et instrument som sikrer etterlevelse av lovgiverviljen.

Retten til konfidensiell juridisk bistand er rettslig forankret i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. I rettergang er rettigheten dessuten forankret i prinsippene om rettferdig rettergang i Grunnloven og EMK.

Hva gjelder beskyttelsen av advokatkommunikasjon i EMK artikkel 8, har EMD uttalt at det gjelder et særlig sterkt vern for slik kommunikasjon sammenlignet med andre interesser som også er vernet etter bestemmelsen. I Michaud mot Frankrike av 6. desember 2012 avsnitt 118 heter det om dette:

“The result is that while Article 8 protects the confidentiality of all “correspondence” between individuals, it affords strengthened protection to exchanges between lawyers and their clients. This is justified by the fact that lawyers are assigned a fundamental role in a democratic society, that of defending litigants.”

Det er ingen tvil om at retten til juridisk bistand i fortrolighet også gjelder juridiske personer, se for eksempel EMDs avgjørelse av 16. desember 1992 Niemietz mot Tyskland og avgjørelse av 16. april 2002 Societé Colas m.fl. mot Frankrike.

Prinsippet om retten til konfidensiell juridisk bistand har gitt seg utslag i en rekke rettsregler. I straffeloven § 211 er det fastsatt straff for brudd på taushetsplikten med strafferamme på fengsel inntil ett år.

Etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 er opplysninger som er «betrodd» en advokat «i deres stilling» undergitt bevisforbud. I straffeprosessen gjelder tilsvarende forbud mot beslag, jf. strpl. § 204 og utleveringspålegg, jf. strpl. § 210.

Det følger av Høyesteretts praksis at bevisforbudet (ofte betegnet som advokaters sterke taushetsplikt) er begrenset til den egentlige advokatvirksomhet («juridisk rådgivning i og utenfor rettergang»). Videre følger det av Høyesteretts praksis at også advokater ansatt i privat virksomhet har sterk taushetsplikt. Det samme gjelder for advokater ansatt i stat eller kommune, se eksempelvis Rt. 2000 s. 2167 (Balder-saken), Rt. 1999 s. 1248 (Kommuneadvokaten i Oslo) og kjæremålsutvalgets kjennelse av 6. mai 1985 (L.nr. 169 K/1985, som gjaldt Regjeringsadvokaten).

4 SPØRSMÅLET OM PRESISERING AV GRENSEN FOR «DEN EGENTLIGE ADVOKATVIRKSOMHET»
Advokatforeningen noterer at fire av åtte utvalgsmedlemmer mener at det er behov for en nærmere vurdering av hva som inngår i begrepet «egentlig advokatvirksomhet» som markør for hva som er omfattet av konfidensialitetssfæren (se pkt. 9.3.1). Disse utvalgsmedlemmene er av den oppfatning at nærmere klargjøring av begrepet «egentlig advokatvirksomhet» bør gjøres i anledning arbeidet med ny advokatlov (NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet).

Advokatforeningen viser til at innholdet i og rekkevidden av advokaters taushetsplikt er utpenslet og klargjort gjennom rettspraksis, med Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol i spissen. Det fremstår som unødvendig kompliserende for advokatlovprosessen dersom tekstutformingen skal inkludere omfanget av og nyansene i rettspraksis på dette området. Advokatforeningen er derfor enig med den andre halvdel av utvalget i at rettspraksis gir tilstrekkelig veiledning for hva som ligger i begrepet «egentlig advokatvirksomhet».

De samme fire medlemmer som tar til orde for nærmere presisering av taushetspliktens rekkevidde, går også inn for at under enhver omstendighet bør enkelte typer av arbeidsoppgaver eller elementer etter sin art kunne unntas fra den sterke taushetsplikt, selv om de inngår i den egentlige advokatvirksomhet. Som eksempel på forhold som bør vurderes unntatt fra taushetsplikt nevner disse medlemmene faktiske forhold og dokumentasjon om transaksjoner.

Advokatforeningen kan ikke følge dette.

Det er en farlig vei å begi seg inn på hvis taushetsplikten skal begrenses ut fra en begrunnelse om at taushetsplikten anses som svakt fundert for de eventuelle deler av advokatoppdraget som måtte bestå i arbeidsoppgaver som kunne ha vært utført av andre profesjoner som ikke er underlagt samme taushetsplikt. Taushetsplikten må bero på en vurdering av hva advokaten har utført, ikke på at den typen oppgaver kan utføres av andre enn advokater.

Riktignok kan et advokatoppdrag omfatte oppgaver som ikke nødvendigvis eksklusivt tilligger advokatvirket. Men det fremstår som ytterst problematisk å søke å skille ut enkeltelementer som innenfor et egentlig advokatoppdrag skal være unntatt fra taushetsplikten. En slik grensedragning fremstår som vilkårlig og vanskelig å praktisere uten fare for uthuling av taushetsplikten. En slik ordning vil være meget vanskelig uten å ha innsyn i hele oppdraget, og medfører betydelig risiko for at det trekkes ut opplysninger som gir informasjon også om det som er ment holdt utenfor. Og for klienten vil grensedragningen være uberegnelig, og med det egnet til å undergrave konfidensialitetsvernet. Det tillegges i denne forbindelse at EMD i sin praktisering av EMK artikkel 8 stiller krav om klare regler og forutberegnelighet.

Utvalget drøfter spørsmålet om taushetsplikt for korrespondanse mellom klienten og en tredjepart, når advokaten er involvert i korrespondansen. Advokatforeningen kan ikke støtte at korrespondanse unntas fra taushetsplikt alene ved å konstatere at en tredjepart er involvert. I praksis er det ikke sjelden aktuelt at tredjemenn tar del i korrespondansen, for eksempel der andre rådgivere enn advokaten er på samme mail-løkke. Hensynet til klienten tilsier at hans rådgivere må kunne samarbeide og dele sine råd, uten at han mister det vernet taushetsplikten er ment å gi.

5 DEN SKATTEPLIKTIGES OPPLYSNINGSPLIKT
Fremfor innskrenkninger i taushetsplikten må skattemyndighetenes behov for informasjon eventuelt løses ved opplysningsplikter som pålegges de skattepliktige selv. Utvalget drøfter utvidet opplysningsplikt på enkelte utvalgte områder i punkt 9.2. Advokatforeningen støtter flertallets konklusjon i disse tilfellene.

Det bemerkes at man generelt bør utvise varsomhet med å innføre opplysningsplikt som vil omfatte alminnelige transaksjoner uten noen særskilte kjennetegn som indikerer at skattemyndighetene kan ha spesiell interesse av den konkrete transaksjonen. Vide og generelle opplysningsplikter vil medføre at myndighetene får en stor mengde opplysninger som ikke er relevant, og som belegger ressurser på bekostning av andre oppgaver.

Når det gjelder forslaget til nye bestemmelser i skatteforvaltningsloven er det etter Advokatforeningens syn lite eller ingenting i norsk virkelighet som med tydelighet indikerer behov for slike regler. Det er vanskelig å utforme regler som er tydelige på hvilke plikter som tilligger hvem, noe som er påkrevet gitt at brudd på pliktene foreslås belagt med gebyr. Advokatforeningen vil oppfordre departementet til å vurdere hvorvidt skattepliktige skal ilegges gebyr ved overtredelse som ikke har eller kunne ha ført til for lav skattefastsettelse. Advokatforeningen vil – for det tilfelle at Finansdepartementet fremmer forslag omtrent som utvalget har foreslått - oppfordre til at det gis veiledning om for eksempel vilkåret "hovedfordelen eller en av hovedfordelene må være å gi noen en skattefordel", jf. utkast til § 7-11 (3).

Advokatforeningen er i utgangspunktet skeptisk til at opplysningspliktene utvides uten at det er påvist et reelt behov, noe utvalget ikke har gjort. Dersom man likevel finner at det skal innføres slike regler, mener Advokatforeningen at både rådgiver og den skattepliktige bør være opplysningspliktige, og at den skattepliktiges opplysningsplikt bør gjelde uavhengig av om rådgiver har opplysningsplikt.

Eksempelvis ved rådgivning knyttet til internprising, så kan spørsmålet til rådgiver være begrenset til om (f. eks.) kost pluss fem er en fornuftig prising av verdiskapningen i Norge, enten det skjer gjennom en filial eller et datterselskap. Videre kan det bli stilt spørsmål om en spesifikk rentemargin eller royalty-sats kan bli akseptert fra norsk ståsted. Hva som skjer med residualen (inntekt over kost pluss fem) eller rente- eller royalty-inntekten i utlandet, vil rådgiveren da ikke vite noe om. Et av kjennetegnene i utkastet er ikke-beskatning i utlandet. Hensynet til en effektiv regel tilsier at den som sitter med alle opplysningene pålegges opplysningsplikt, dvs. den skattepliktige.

Videre kan det oppstå spørsmål om hvem som har opplysningsplikt, og om det foreligger opplysningsplikt. Den skattepliktige tror at rådgiver skal inngi opplysningen fordi oppdraget ikke er egentlig advokatvirksomhet, mens rådgiver tror at arrangementet faller utenfor opplysningsplikten. En annen variant er at kunden kontakter sin revisor som en tror har opplysningsplikt, men ender opp med å få råd av advokat i tilsluttet advokatfirma, som ikke har opplysningsplikt. Disse misforståelsene unngår en ved å pålegge samme plikt på den skattepliktige uavhengig av rådgiverens opplysningsplikt. Det vil skape en rettsteknisk enkel regel dersom den skattepliktige alltid har opplysningsplikt sammen med rådgiver som har det samme, med mindre unntaket for egentlig advokatvirksomhet slår til.

Den tredje grunnen er at det meste av skatterådgivningen i Norge i dag presumptivt gjøres av advokater. Det å ha en regel som tilkjennegir den reelle hovedregel, gir en viktig signaleffekt og vil være heldig av pedagogiske grunner.

6 FORSLAGET OM Å UNNTA INTERNADVOKATER FRA TAUSHETSPLIKT
6.1 Innledning
Skatterådgiverutvalget foreslår at internadvokatene generelt skal unntas fra den sterke taushetsplikten (altså også utenfor skatterettens område). Begrunnelsen er i første rekke at en ansatt advokat ikke har den nødvendige uavhengighet i forholdet til sin klient (arbeidsgiveren), se nærmere punkt 6.3 nedenfor.

Advokatforeningen er sterkt uenig i dette og vil begrunne dette nærmere i punkt 6.4 nedenfor.

Det påpekes at Skatterådgiverutvalgets forslag på dette punkt går utenfor utvalgets mandat, som – slik Advokatforeningen forstår det – var begrenset til skatterådgiveres stilling på skatterettens område. Utvalgets forslag tar utgangspunkt i de forhold som gjør seg gjeldende innenfor skatteforvaltningen, uten å gå nærmere inn på bruken av internadvokater generelt og de særlige hensyn som er bakgrunnen for dagens rettstilstand. En drøftelse av internadvokatens sterke taushetsplikt må imidlertid skje på grunnlag av kunnskap om hvordan internadvokatordningen i dag fungerer, se nærmere punkt 6.2 nedenfor.

Spørsmål knyttet til internadvokaters sterke taushetsplikt ble for øvrig gjenstand for en omfattende drøftelse og vurdering av Advokatlovutvalget som var bredt sammensatt (NOU 2015: 3). Advokatlovutvalget gikk enstemmig inn for å beholde internadvokatordningen, herunder internadvokatens sterke taushetsplikt, med forslag til enkelte tiltak for å styrke internadvokatens faglige uavhengighet i forhold til arbeidsgiveren. Også enkelte av Advokatlovutvalgets forslag vil bli kort kommentert i det følgende.


6.2 Om internadvokatordningen
Internadvokater er advokater som i det vesentlige utfører oppdrag for sin arbeidsgiver, eller selskaper i samme konsern som advokatens arbeidsgiver, jf. domstolloven § 233 første ledd bokstav a), jf. også forslaget til ny advokatlov § 18. Dette omfatter både advokater ansatt i privat virksomhet og advokater ansatt i stat, fylkeskommune og kommune. Advokater i det offentlige omfatter blant annet advokater ved regjeringsadvokatembetet og advokater ansatt i kommuner og fylkeskommuner.

Internadvokater utøver advokatvirksomhet på linje med advokater som arbeider i privat advokatpraksis og er underlagt de samme reglene, herunder domstollovens regler om advokater (§§ 220–230) og reglene om god advokatskikk (advokatforskriften kapittel 12). I likhet med andre advokater er internadvokater underlagt taushetsplikt (straffeloven § 211) og bevisforbudene i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Disse reglene sikrer fortrolighet mellom advokaten og klienten. Advokatforeningen viser her til Høyesteretts uttalelse i HR-2018-104-A avsnitt 30:

«For at advokater skal kunne ivareta klientenes interesser, er det helt sentralt at enhver som søker bistand kan stole på at ingenting av det som blir meddelt advokaten, bringes videre, jf. Rt-2012-608 avsnitt 37. Et sterkt vern av tillitsforholdet mellom klienter og advokater er i neste omgang også avgjørende for at advokater skal kunne fylle sin rettsstatlige rolle, ikke minst ved å bidra til at partene får en rettferdig rettergang.»

En advokats hovedoppgave er å ivareta sin klients interesser. Et grunnleggende krav er at advokaten er uavhengig slik at advokatens råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Dette innebærer at advokaten må gi sine faglige råd uavhengig av klientens ønske eller oppfatning. Både privatpraktiserende advokater og internadvokater er underlagt instruksjonsforbud ved den faglige utførelsen av arbeidet. For privatpraktiserende advokater følger det av domstolloven § 232 at et advokatfirma ikke kan instruere den ansvarlige advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget. Tilsvarende gjelder for internadvokaten, jf. kravet til uavhengighet som følger av advokatforskriften kapittel 12. Det er derfor ikke riktig at internadvokaten er underlagt klientens (arbeidsgiverens) styringsrett når det gjelder den faglige utførelsen av internadvokatens arbeid, slik Skatterådgiverutvalget synes å legge til grunn, se NOU 2019: 15 side 124.

For norske virksomheter av en viss størrelse vil internadvokatene ofte ha spesialisert kompetanse på rettsområder som er sentrale for virksomheten som utøves i selskapet. En viktig oppgave for internadvokaten er å gi råd om juridiske spørsmål som måtte oppstå, herunder også spørsmål relatert til god selskapsstyring. Internadvokatene vil normalt være ansvarlig for å kjøpe eksterne advokattjenester på områder der internadvokatene ikke har tilstrekkelig kompetanse eller kapasitet. I noen selskaper vil advokaten, ved siden av å gi intern juridisk bistand, også prosedere saker på vegne av selskapet eller selskaper i samme konsern, alene eller sammen med en ekstern advokat. Større selskaper vil som regel ha egen juridisk avdeling, og kan ofte ha internadvokater i flere land. En oppgave for internadvokaten vil være å koordinere juridisk bistand på tvers av landegrensene, både mellom internadvokater og mot eksterne advokater.

I mindre selskaper vil arbeidet kunne variere mye. Noen internadvokater vil bruke mye tid på å følge opp leveranser fra eksterne advokater, mens andre vil gi rettslige råd på et snevert eller bredt område.

I det offentlige benyttes internadvokatene stort sett til å gi juridisk rådgivning og til å prosedere saker for domstolene og for domstollignende organer som for eksempel fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Jevnt over settes kun en liten del av sakene ut til privatpraktiserende advokater.

En viktig grunn til at mange virksomheter har ansatt internadvokater, er at internadvokatene bygger opp spisskompetanse, både på de juridiske fagområdene som er mest etterspurt av virksomheten, og på virksomheten selv. Internadvokatene blir dermed spesialiserte sett opp mot virksomhetens behov. Dette medfører at internadvokater ofte vil være bedre egnet til å gi råd innenfor deres spisskompetanse enn eksterne advokater. Dette gjør seg særlig gjeldende i de større virksomhetene, hvor det er rom for mer spesialisering enn i de mindre virksomhetene.

I tillegg kommer at ordningen med internadvokater gjennomgående gir lavere advokatkostnader enn bruk av ekstern advokatbistand, samtidig som den innebærer en lavere terskel for å søke advokatbistand, noe som er viktig i et samfunnsperspektiv. Ordningen med internadvokater er derfor ønsket og benyttes i utstrakt grad av både næringslivet og det offentlige.

Cirka 90 prosent av landets advokater er medlemmer av Advokatforeningen. Blant foreningens om lag 9000 medlemmer per november 2019, er rundt 1500 advokater og advokatfullmektiger ansatt i bedrifter som driver privat virksomhet. Nærmere halvparten av bedriftsadvokatene er beskjeftiget innenfor næringsgruppen bank, finans og forsikring, de øvrige er beskjeftiget i andre deler av det private næringsliv.

Bare en håndfull av de ovennevnte advokatene er skatteadvokater og dermed skatterådgivere. Det bemerkes i denne anledning at mange skattejurister i de større virksomhetene ikke er advokater, og dermed ikke utgjør noen innsynshindring for skattemyndighetene.

Erfaringene med dagens ordning med internadvokater er gode, og ordningen er ønsket av både næringslivet og det offentlige. Blant annet på denne bakgrunn ble internadvokatordningen (med sterk taushetsplikt) foreslått videreført av Advokatlovutvalget i NOU 2015: 3.

Skatterådgiverutvalgets utredning lar det fremstå som at det er særnorsk at man opererer med en adgang til å ha advokater ansatt i en bedrift. Nederst på side 124 i utredningen fremgår det at det i Danmark ikke er noen internadvokatordning. Dette er galt. Danske «virksomhetsadvokater» er medlemmer av det danske advokatsamfunnet og har bevilling. Det er med andre ord ikke riktig at Norge er alene om ha internadvokater blant landene Danmark, Sverige og Finland – fordelingen er lik. I forbindelse med Akzo Nobel-saken for EU-domstolen, som vil bli nærmere omtalt under i punkt 6.4.3, ble det undersøkt hvilke medlemsland som hadde internadvokater. Av førsteinstansrettens avgjørelse av 17. september 2007 avsnitt 153 fremgår det at dette er Danmark, Tyskland, Irland, Nederland, Portugal, Spania og Storbritannia.


6.3 Skatterådgiverutvalgets forslag og begrunnelse
Skatterådgiverutvalget foreslår at internadvokater ikke skal være underlagt advokaters sterke taushetsplikt. Dette innebærer at informasjon som er betrodd internadvokaten i forbindelse med egentlig advokatvirksomhet, ikke lenger vil falle inn under bevisforbudene i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Utredningen har ingen konkrete forslag til lovendringer, men skisserer hvordan forslaget kan gjennomføres lovteknisk, se side 125, annen spalte.

Begrunnelsen for forslaget er at internadvokater som følge av sitt ansettelsesforhold antas ikke å ha mulighet til å oppfylle kravet til uavhengighet som gjelder for advokater generelt. Det er i denne forbindelse vist til EU-domstolens avgjørelser i sakene «AM&S» og «Akzo Nobel» (som gjaldt bevissikring i konkurranserettssaker). Skatterådgiverutvalget har anført at de hensyn som ble slått fast av domstolene i disse sakene også vil «være overførbare til andre rettsområder», se side 124, annen spalte. Samme sted er det uttalt at de tiltak som er foreslått av Advokatutvalget for å sikre internadvokaters uavhengighet ikke anses å være tilstrekkelig «til å veie opp for den bindingen til klienten et ansettelsesforhold vil medføre». I den forbindelse bemerker utvalget at Advokatlovutvalget ikke har drøftet problemstillingen godt nok. Etter utvalgets syn har heller ikke Høyesterett drøftet problemstillingen godt nok i avgjørelsen inntatt i Rt. 2000 side 2167, hvor Høyesterett (i tråd med det som ble lagt til grunn som gjeldende rett) fastslo at også internadvokater er beskyttet av bevisforbudet i datidens tvistemålslov § 205 (bestemmelsen er nå erstattet av tvisteloven § 22-5).

Utvalget anfører også at hensynene bak advokaters taushetsplikt ikke tilsier at kommunikasjon mellom en arbeidsgiver og en ansatt advokat skal gis en sterkere beskyttelse enn arbeidsgivers kommunikasjon med andre ansatte, se side 124, annen spalte. Det er også vist til at reguleringen av internadvokater i Norge skiller seg fra rettstilstanden i Sverige, Danmark og Finland.

Utvalget var av den oppfatning at hensynene bak advokaters taushetsplikt ikke gjør seg gjeldende i situasjoner hvor interne rådgivere utgjør en innsynshindring når skattemyndighetene foretar kontroll av den interne rådgiverens arbeidsgiver, men antar at dette også gjelder på andre rettsområder. Etter utvalgets syn taler hensynet til å unngå problemer med grensedragningen og «hensynet til symmetri i regelverket» for at internadvokaters taushetsplikt bør reguleres generelt, slik at den er lik på alle rettsområder, se side 125, første spalte. Dermed foreslår utvalget som nevnt at internadvokater generelt unntas fra advokaters sterke taushetsplikt.


6.4 Merknader til forslaget om å avskaffe internadvokaters sterke taushetsplikt
6.4.1 Overordnet om Advokatforeningens syn
Advokatforeningen er sterkt uenig i forslaget om at internadvokater skal fratas sin sterke taushetsplikt. Advokatforeningen kan ikke se at Skatterådgiverutvalget har påvist et reelt behov som tilsier et slikt inngrep i internadvokatenes taushetsplikt. Forslaget ser ikke ut til å være begrunnet med at dagens internadvokatordning har vist seg å være problematisk fra et uavhengighetsperspektiv. I stedet ser forslaget ut til å ha sin bakgrunn i skattemyndighetenes ønske om mest mulig innsyn hos skattyterne, og at de i den anledning ikke ønsker at internadvokaters taushetsplikt skal utgjøre en innsynshindring, verken rettslig eller praktisk.

Utvalgets forslag er stikk i strid med Advokatlovutvalgets forslag til ny advokatlov, og de avveiningene som er gjort i den anledning, jf. NOU 2015:3. Advokatlovutvalget var et bredt sammensatt utvalg, som i henhold til det mandat det var gitt, vurderte dagens internadvokatordning nøye, herunder internadvokatenes uavhengighet og taushetsplikt. Utvalget konkluderte med at internadvokatordningen bør videreføres som i dag, med sterk taushetsplikt, men med enkelte tiltak for å styrke internadvokatenes uavhengighet. Advokatforeningen støttet Advokatlovutvalgets forslag i sin høringsuttalelse til NOU 2015: 3. Advokatforeningen er fremdeles av den klare oppfatning at Advokatlovutvalgets forslag på dette punkt bør vedtas.

Når Skatterådgiverutvalget uttaler at det ikke er grunn til å stille internadvokaten i noen annen stilling enn en hvilken som helst annen ansatt i virksomheten, vitner det om en manglende forståelse for de hensyn som ligger bak advokaters sterke taushetsplikt og som flere ganger er understreket av Høyesterett, jf. punkt 6.2 foran.

Når det gjelder advokatens rolle og samfunnsfunksjon, står i prinsippet internadvokaten ikke i noen annen stilling enn den eksterne advokaten, jf. punkt 1.2 i advokatforskriften kapittel 12, hvoretter en advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett. For øvrig er det grunn til å bemerke at det til nå ikke har vært anført at advokater ikke bør være undergitt sterk taushetsplikt fordi andre av klientens rådgivere (for eksempel finansielle eller strategiske rådgivere) ikke har slik taushetsplikt.

Slik Advokatforeningen ser det er synspunktet om at internadvokatene bør fratas sin sterke taushetsplikt preget av de særinteresser som skattemyndighetene har i å få mest mulig innsyn, på enklest mulig måte, hos skattyterne og deres rådgivere. I den forbindelse viser Advokatforeningen til at halvparten av utvalgets medlemmer er ansatt av arbeidsgivere som ønsker at skattemyndighetene og det offentlige får mest mulig innsyn hos skattyterne (Skatteetaten, Finansdepartementet, Økokrim og Tax Justice Network Norge). Utvalget hadde ingen representanter for internadvokatene eller for de viktigste brukerne av skatterådgivere (bedriftene).


6.4.2 Internadvokaters uavhengighet
Advokatforeningen er uenig med Skatterådgiverutvalget når utvalget legger til grunn at internadvokater ikke er tilstrekkelig uavhengige til å inneha sterk taushetsplikt. Advokatforeningen bemerker, som nevnt foran, at utvalgets syn skiller seg vesentlig fra Advokatlovutvalgets, som har gått langt dypere og grundigere inn i problemstillingen om uavhengighet enn Skatterådgiverutvalget.

Advokatforeningen bemerker videre at advokaters sterke taushetsplikt ikke først og fremst er begrunnet i advokaters uavhengige stilling. Det viktigste hensynet bak taushetsplikten er at det er nødvendig med fortrolighet når klienten rådfører seg med en advokat for å få avklart rettslige spørsmål, jf. punkt 3 foran. Hensynet til fortrolig drøftelse med klienten er for øvrig også bakgrunnen for at informasjon som advokaten mottar i forbindelse med rådgivning om rettslige spørsmål, er unntatt fra advokaters rapporteringsplikt om hvitvasking, se hvitvaskingsloven § 26 tredje ledd. Advokatforeningen er dermed uenig i utvalgets grunnleggende premiss om at den sterke taushetsplikten først og fremst er begrunnet med advokaters uavhengige stilling, og at den angivelige manglende uavhengigheten til internadvokater dermed gjør at de ikke bør ha sterk taushetsplikt.

For øvrig viser Advokatforeningen til at det i internasjonal juridisk litteratur er lagt til grunn at det ikke er stor forskjell på internadvokaters og privatpraktiserende advokaters uavhengighet. Blant annet legger professor ved Georgetown University Law Center, Donald C. Langevoort, i artikkelen «Getting (Too) Comfortable: In-house Lawyers, Enterprise Risk and the Financial Crisis» (2011) til grunn at privatpraktiserende advokater og bedriftsadvokater må vurderes tilnærmet likt med hensyn til uavhengighet fra klienten.

Adjunct Professor ved Faculty of Law, University of Toronto, Pascale Chapdelaine, skrev i 2011 en grundig analyse av bedriftsadvokaters uavhengighet, herunder ulike elementer som truer bedriftsadvokaters og privatpraktiserende advokaters uavhengighet, med tittelen “The Regulation of In-house Counsel: Opening the Pandora’s Box of Professional Independence”. Chapdelaine påpeker at advokaters uavhengighet har tre sider: Uavhengighet fra staten, uavhengighet fra motparten og øvrige aktører i saken og uavhengighet fra egen klinet. Chapdelaine understreker at det siste, uavhengighet fra egen klient, står i klar kontrast til den sentrale forpliktelsen til lojalitet overfor klienten, og at rekkevidden av denne siden ved advokaters uavhengighet er høyst kontroversiell. Chapdelaine konkluderer med at selv om det skulle være nyanser i truslene mot uavhengigheten for henholdsvis privatpraktiserende advokater og internadvokater, bør begge grupper underlegges det samme regelverket.

Slik Advokatforeningen ser det, oppstår det uavhengighetsutfordringer for alle advokater. Det særegne for internadvokater er i så måte at de får all sin lønn av én klient (sin egen arbeidsgiver), og ikke fra flere, og at de har et tettere forhold til klienten enn privatpraktiserende advokater. Men også privatpraktiserende advokater kan oppleve utfordringer med hensyn til kravet om uavhengighet, blant annet i de tilfellene hvor de har et tett forhold til én stor klient, som utgjør en stor andel av omsetningen til advokaten eller advokatfirmaet. Det samme gjelder dersom de har et stort og viktig oppdrag for én klient.

For å motvirke utfordringer med hensyn til uavhengighet er alle advokater, herunder internadvokatene, underlagt reglene i domstolloven og advokatforskriften. Dette inkluderer reglene om god advokatskikk som er en del av advokatforskriften kapittel 12. Det fremgår av reglene for god advokatskikk punkt 2.1 at advokater skal være uavhengige, slik at deres råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn, av personlige interesser, eller press utenfra. Videre skal advokater unngå å gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, domstolen eller tredjemann. Det fremgår videre at advokater ikke må påta seg oppdrag hvor advokatens økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller advokatens uavhengige stilling. Avslutningsvis er det inntatt en bestemmelse om at virksomheten må organiseres på en slik måte at advokaten kan gi frie og uavhengige råd.

Dette regelverket stiller altså krav om at også internadvokater må opptre uavhengig, og at deres virksomhet må organiseres slik at det ikke går utover uavhengigheten. Typisk blir dette gjort ved at juridisk avdeling skilles ut i en egen enhet, ledet av juridisk direktør, som fastsetter lønn og har ledelsesansvar for underordnede advokater og advokatfullmektiger. Dette gjelder tilsvarende i offentlige sektor, hvor det for eksempel er vanlig at kommuneadvokaten organisatorisk ligger direkte under kommunedirektøren.

Dersom det ovennevnte regelverket ikke følges av internadvokater vil det være et brudd på advokatforskriften. Internadvokaten vil da risikere å bli utsatt for disiplinærreaksjoner i tråd med reglene i advokatforskriften og domstolloven. I ytterste konsekvens kan en advokat i slike tilfeller fratas advokatbevillingen, jf. domstolloven § 230. Det vil dermed kunne ha betydelige negative konsekvenser for internadvokatene dersom de påtar seg oppdrag der de ikke er uavhengige, eller dersom de lar seg presse til å gi et råd mot sin faglige vurdering av saken.

Advokatlovutvalget har foreslått at instruksjonsforbudet kodifiseres i advokatloven. Utvalget har også foreslått regler som presiserer hvordan internadvokater skal plasseres i virksomheten, og som begrenser hvilke oppgaver internadvokatene kan påta seg. Slik Advokatforeningen ser det, er disse forslagene i stor grad gjeldende rett allerede i dag, gjennom reglene om uavhengighet i advokatforskriften. Advokatforeningen mener imidlertid at det er positivt at dette detaljreguleres i den nye advokatloven.

For øvrig vil Advokatforeningen bemerke at noen av de argumenter som Skatterådgiverutvalget benytter når de argumenterer for at internadvokater ikke er tilstrekkelig uavhengige, er lite treffende. Etter Advokatforeningens syn tilsier dette at utvalget ikke hadde tilstrekkelig innsikt i hvordan internadvokater jobber i praksis. For det første synes utvalget (uriktig) å ha vært av den oppfatning at internadvokaten generelt er underlagt klientens (arbeidsgiverens) styringsrett, jf. punkt 5.2 foran. For det andre uttaler utvalget blant annet at en ekstern advokat, ved uenighet med sin klient, vil kunne velge å si fra seg oppdraget og at i «en lignende situasjon vil internadvokatens handlingsalternativ være begrenset til å si opp jobben. Enighet med arbeidsgiver vil derfor kunne bli en personlig egeninteresse for advokaten».

Sistnevnte uttalelse er etter Advokatforeningens syn ikke riktig. Advokatforskriftens krav om uavhengighet innebærer at advokaten ikke kan instrueres i den faglige utførelsen av sin virksomhet. Det vil heller ikke være saklig grunn til oppsigelse dersom en arbeidsgiver skulle forsøke å si opp en advokat fordi advokaten ga et råd som ikke er det arbeidsgiveren ønsker. I praksis vil en slik uenighet normalt bare medføre at klienten (arbeidsgiveren) ikke følger internadvokatens råd. Dette skjer ikke så ofte, men det forekommer fra tid til annen både for internadvokater og privatpraktiserende advokater. At en internadvokat velger å si opp i en slik situasjon, vil antakelig bare være tilfellet i meget graverende tilfeller, for eksempel dersom arbeidsgiveren begår grove lovbrudd.

Slik Advokatforeningen ser det vil for øvrig en internadvokat ha både rett til og plikt til å frasi seg et oppdrag dersom internadvokaten ikke vil være i stand til å utføre oppdraget på en uavhengig måte, jf. reglene for god advokatskikk punkt 2.1 og 3.1.6.


6.4.3 Forholdet til EU-retten på konkurranseområdet
Advokatforeningen noterer at EU-retten, på konkurranserettens område, ikke anerkjenner at internadvokater kan påberope seg sterk taushetsplikt når det foretas bevissikring på vegne av EU-kommisjonen eller ESA, se EU-domstolens avgjørelse 14. september 2010 i Akzo Nobel-saken..

Advokatforeningen kan vanskelig se at EU-domstolens avgjørelser i dette spørsmålet skal være retningsgivende for om internadvokater helt generelt skal fratas den sterke taushetsplikten de til nå har hatt etter norsk nasjonal lovgivning. Som det fremgår av avgjørelsen i Akzo Nobel-saken, er for øvrig rettstilstanden noe varierende i medlemslandene med hensyn til om internadvokater har sterk taushetsplikt, se førsteinstansrettens avgjørelse 17. september 2007 avsnitt 170-171. Advokatforeningen bemerker at det er ikke er unaturlig at EUs konkurransemyndigheter ønsker å ha lik tilgang til informasjon i EU-landene når de gjennomfører bevissikring, uavhengig av hva rettsstillingen måtte være etter nasjonal rett i de ulike medlemslandene.

Siktemålet for lovgivning i Norge bør, etter Advokatforeningens syn, være å finne den løsningen som er best for det norske samfunnet totalt sett. Når man skal vurdere hva som er mest hensiktsmessig i Norge, må man også ta hensyn til at Norge har en lang og god tradisjon med en internadvokatordning hvor internadvokatene har sterk taushetsplikt. Denne ordningen har fungert meget godt i Norge, så vel som i flere andre land. Som nevnt ovenfor er internadvokatordningen foreslått opprettholdt av et bredt sammensatt lovutvalg (NOU 2015: 3). Både private virksomheter og det offentlige har over lang tid innrettet seg i samsvar med ordningen.

Etter Advokatforeningens syn er det klart at den beste løsningen for Norge er å videreføre internadvokatordningen i tråd med Advokatlovutvalgets forslag i NOU 2015: 3.


6.4.4 Forholdet til EMK
Utvalget legger til grunn at det ikke oppstår spørsmål etter EMK dersom internadvokater unntas fra advokaters sterke taushetsplikt (se punkt 9.3.3.4 på slutten). Advokatforeningen er ikke enig i dette, og utvalgets konklusjon fremstår som forhastet.

Riktignok ser det ut til at EMD foreløpig ikke har drøftet spesifikt om internadvokater står i noen særstilling hva gjelder taushetsplikt. Men EMDs praksis viser at domstolen hegner strengt om konfidensialiteten mellom advokat og klient under artikkel 8, og det er intet spor av at det skulle være grunnlag for å ekskludere ansatte advokater fra taushetsplikten.

Saken Wieser and Bicos Beteiligungen GmbH v. Austria (application no. 74336/01), dom av 16. oktober 2007, gjaldt politiets ransaking og beslag av blant annet databærere overfor et holdingselskap, hvis daglige leder («general manager») var advokat. Vedkommende var ikke advokat for holdingselskapet, men han var advokat for flere selskaper som holdingselskapet eide aksjer i. Han var derfor gjennom sin lederstilling nært tilknyttet holdingsselskapets interesser. EMD kom til at artikkel 8 var krenket, blant annet fordi konfidensialitetsprivilegiet mellom advokat og klient ikke ble ivaretatt i tilstrekkelig grad.

Saken ga foranledning for EMD til å drøfte nyansering av taushetsplikten hva gjelder advokater som står nær sin klient dersom dette skulle være en problemstilling EMD, men det er intet ved premissene som bærer bud om en slik nyansering.


6.4.5 Konsekvenser av forslaget
Det vil kunne få vidtrekkende negative konsekvenser dersom internadvokatene fratas sin sterke taushetsplikt. Slik Advokatforeningen ser det, vil ikke internadvokater kunne fortsette å yte arbeidsgiveren (klienten) juridisk bistand på en tilfredsstillende måte dersom de generelt sett fratas den sterke taushetsplikten. Som fremholdt av Høyesterett er en forutsetning for god advokatbistand at enhver som søker slik bistand, kan stole på at ikke noe av det som blir meddelt advokaten bringes videre.

Dersom internadvokatene mister sin sterke taushetsplikt og dermed klientens rett til fortrolig kommunikasjon med sin advokat, vil grunnlaget for internadvokatordningen i realiteten forsvinne. Dette gjelder uavhengig av om internadvokatene får beholde advokattittelen eller ikke. Dette vil blant annet kunne medføre at eksterne advokater engasjeres til et oppdrag, ikke fordi klienten mener at de tilfører verdi, men fordi klienten ønsker å kunne kommunisere i fortrolighet med sin advokat. Dette vil være en samfunnsøkonomisk uheldig løsning. Dette vil etter Advokatforeningens syn slå svært negativt ut for både de private bedriftene og det offentlige. Disse virksomhetene vil ikke lenger kunne få den rimelige, spesialiserte og tilgjengelige advokatbistanden som dagens internadvokater yter. I stedet vil bedriftene og det offentlige i langt større grad enn i dag måtte engasjere eksterne advokater som gjennomgående koster mer enn internadvokatene, og som ikke kjenner virksomheten like godt som internadvokatene gjør. I tillegg til dette vil virksomhetene fremdeles måtte beholde mange ansatte jurister. Resultatet vil dermed være at både bedriftene og det offentlige vil få vesentlig høyere kostnader knyttet til juridisk bistand. Dette er samfunnsøkonomisk uheldig, og går mot myndighetenes og Advokatforeningens ønske om å gjøre god juridisk rådgivning mer tilgjengelig for den som har behov for slik bistand.

Man kan videre reise spørsmål om det i realiteten vil være mulig for internadvokater å prosedere saker for domstolene dersom forslaget gjennomføres. Dersom korrespondansen med advokaten og de juridiske rådene ikke er beskyttet av sterk taushetsplikt (og dermed bevisforbudet i tvisteloven § 22-5), kunne motparten krevd at dette legges frem som bevis. Dette vil kunne medføre store konsekvenser både for private bedrifter og for det offentlige, samt de internadvokatene som jobber med prosedyre i dag. Når det særlig gjelder det offentlige, vil grunnlaget for bruk av egne advokater til å prosedere saker for stat eller kommune endre seg markant – med betydning for regjeringsadvokatembetet, fylkeskommuneadvokatkontorene og kommuneadvokatkontorene.

En gjennomføring av utvalgets forslag vil også kunne svekke den viktige rollen mange internadvokater har i dag med å påse at virksomheten følger lover og regler, samt ta tak i krevende utfordringer av juridisk art i virksomhetene når de måtte oppstå. For å fylle en slik funksjon på en best mulig måte er det sentralt at internadvokatene kan gi sine råd og vurderinger i fortrolighet og under beskyttelse av den sterke taushetsplikten.

Advokatforeningen påpeker også at avskaffelse av den sterke taushetsplikten for internadvokatene neppe i særlig grad vil bedre skattemyndighetenes innsyn hos skattyterne ettersom mange skattytere i stedet vil engasjere eksterne advokater i de tilfellene hvor de er opptatt av å få juridisk bistand i fortrolighet.

Noen av effektene av forslaget er drøftet i utredningens punkt 15 Administrative og økonomiske konsekvenser. Men her drøftes primært virkningen for internadvokater som sådan. Effekten for deres arbeidsgivere vil antagelig bli at de i stedet vil innhente råd fra eksterne advokater, som vil være undergitt sterk taushetsplikt, fremfor å kun basere seg på råd fra egne ansatte. Det vil øke kostnadene, uten at det vil bedre Skatteetatens informasjonstilgang og effektivisere kontrollarbeidet. Utvalget har, kanskje av naturlige årsaker, heller ikke drøftet konsekvensene det vil ha for samfunnet som helhet, ved at virksomhetene mister internadvokatenes kontroll med virksomhetenes etterlevelse av gjeldende regler, hvilket er vanskelig å overskue.


6.4.6 Skattemyndighetenes behov tilsier ikke at internadvokatene mister taushetsplikten
Etter Advokatforeningens syn har ikke skattemyndighetene påvist noe reelt behov for at internadvokater må fratas sin sterke taushetsplikt for den egentlige advokatvirksomheten. Advokatforeningen viser i denne sammenheng til at opplysningsplikten overfor skattemyndighetene bare omfatter faktiske opplysninger, ikke juridiske vurderinger.

De faktiske opplysningene en skattyter har som er relevante for ligningen av selskapet, vil gjennomgående være tilgjengelig andre steder i virksomheten enn hos internadvokatene og korrespondansen med dem. Internadvokaters sterke taushetsplikt vil dermed ikke være til hinder for at skattemyndighetene vil få denne faktiske informasjonen. Det taushetsplikten først og fremst hindrer er at skattemyndighetene får tilgang til juridiske råd som er gitt skattyteren.

Når det særlig gjelder den foreslåtte opplysningsplikten om skattearrangementer, vil Advokatforeningen påpeke at skattemyndighetene med en slik regel vil få tilgang til informasjon uavhengig av internadvokaters taushetsplikt. Det vises i denne anledning til at den sekundære opplysningsplikten for skattyter vil sikre at skattemyndighetene får nødvendig informasjon om slike arrangementer. Utvalget har således lagt til grunn at den skattepliktige ikke vil kunne påberope seg taushetsrett, selv når advokater er involvert, ettersom opplysninger om transaksjoner som er gjennomført eller som skal gjennomføres, er faktiske opplysninger på skattyters hånd, og ikke betrodd korrespondanse, jf. utredningen punkt 14.8.5, «Sekundær opplysningsplikt» side 191-192. Advokatforeningen kan dermed ikke se at det skal være nødvendig verken å begrense eller avskaffe internadvokaters taushetsplikt for å innføre de foreslåtte reglene om opplysningsplikt om skattearrangementer i norsk rett.

For øvrig presiseres det at internadvokaters sterke taushetsplikt bare omfatter opplysninger som er betrodd internadvokaten i forbindelse med egentlig advokatvirksomhet, dvs. juridisk rådgivning og bistand i og utenfor rettergang. Utenfor den egentlige advokatvirksomhet vil det ikke gjelde noe bevisforbud, hverken for internadvokater eller for eksterne advokater. At det kan være praktisk vanskelig å avgjøre om korrespondanse er underlagt bevisforbudene (herunder i større datamengder) er en problemstilling som gjør seg gjeldende for offentlige myndigheter generelt sett. Etter Advokatforeningens syn er ikke disse praktiske utfordringene tungtveiende nok til å frata internadvokatene den sterke taushetsplikten, som bygger på det viktige rettssikkerhetsprinsippet om fortrolighet mellom advokat og klient.

Videre påpeker Advokatforeningen at det er en rekke regler som sikrer at skattemyndighetene skal få tilstrekkelig faktisk informasjon til å foreta en korrekt ligning av den enkelte skattyter. For det første er det innført omfattende opplysningsplikter for den skattepliktige selv, både generelt, jf skatteforvaltningsloven § 8-1 og for spesifikke forhold. Flere slike spesifikke opplysningsplikter er for øvrig foreslått av Skatterådgiverutvalget, se utredningen kapittel 14.6. For det andre har en rekke tredjeparter uoppfordret opplysningsplikt overfor skattemyndighetene etter reglene i skatteforvaltningsloven kapittel 7. Etter forespørsel fra skattemyndighetene har også enhver tredjepart plikt til å gi skattemyndighetene relevante opplysninger, jf. skatteforvaltningsloven § 10-2.

Skatteetaten har videre adgang til å foreta kontroll hos den som plikter å gi opplysninger, jf. skatteforvaltningsloven § 10-4. I tillegg har skattemyndighetene adgang til å foreta bevissikring, jf. skatteforvaltningsloven § 10-15. Dette innebærer at skattemyndighetene ved tvang kan kreve adgang til lokaler mv. for å sikre bevis til bruk i skattesaker.

Har skattyter gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan vedkommende ilegges tilleggsskatt med inntil 60 prosent etter skatteforvaltningsloven § 14-3.

Skattyter risikerer videre skjønnsligning etter skatteforvaltningsloven § 12-2 for unnlatt medvirkning til kontroll. Brudd på tredjeparts opplysningsplikt og unnlatt medvirkning til kontroll er sanksjonert med straff, jf. skatteforvaltningsloven §§ 14-12 og 14-13 og straffeloven §§ 378, 379 og 380. I tillegg kan det ilegges tvangsmulkt, jf. skatteforvaltningsloven § 14-1, eller overtredelsesgebyr etter skatteforvaltningsloven § 14-7.

Ovennevnte regler sikrer at skattemyndighetene generelt sett får tilstrekkelig informasjon om faktiske forhold til å skrive ut riktig skatt. I de tilfellene skattemyndighetene ikke får denne informasjonen har de videre svært effektive sanksjonsmidler.

Slik Advokatforeningen ser det, vil dermed skattemyndighetene, selv om internadvokaters sterke taushetsplikt bevares, få tilstrekkelig informasjon av skattyterne selv og fra tredjeparter som finansinstitusjoner (spesielt bankene), revisorer og regnskapsførere. For det tilfelle at internadvokatenes sterke taushetsplikt oppheves vil det innebære at den informasjonen som skattemyndighetene ville få i tillegg, i hovedsak vil være internadvokatenes juridiske vurderinger. Etter Advokatforeningens syn vil det dermed både være unødvendig og uforholdsmessig å avskaffe internadvokaters sterke taushetsplikt som følge av at skattemyndighetene ønsker minst mulig innsynshindringer hos skattyterne.


6.4.7 Under enhver omstendighet kan ikke forslaget gjennomføres uten videre utredning
Dersom internadvokatene skal fratas sin sterke taushetsplikt, men beholde advokattittelen, må det foretas et nokså omfattende lovarbeid. Blant annet vil det bli nødvendig å endre bevisforbudene i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 samt dagens regler i advokatforskriften. Det vil også måtte gjøres omfattende endringer i Advokatlovutvalgets forslag til ny advokatlov i NOU 2015: 3.

Skatterådgiverutvalget har ikke selv i tilstrekkelig grad utredet de lovendringer som må til for å gjennomføre forslaget. Departementet må derfor, dersom det blir aktuelt å følge opp utvalgets forslag, sørge for en nærmere utredning og høring av hvordan forslaget kan gjennomføres.

Advokatforeningen mener imidlertid at også realiteten i forslaget må utredes nærmere og sendes på ny høring, før det eventuelt kan følges opp gjennom et lovforslag. Advokatlovutvalget, som var et bredt sammensatt utvalg, gikk enstemmig inn for å videreføre gjeldende rett ved å beholde internadvokatordningen, herunder internadvokatenes sterke taushetsplikt, med enkelte mindre justeringer. Skatterådgiverutvalgets forslag innebærer på sin side en vesentlig endring, både av gjeldende rett og av Advokatlovutvalgets forslag. Spørsmålet bør derfor, dersom det skulle være aktuelt å følge det opp, først utredes på nytt av et bredt sammensatt utvalg med et tydelig – og dekkende – mandat, og med en påfølgende høring.

7 OPPSUMMERING
Advokatforeningen støtter utvalgets enstemmige innstilling om at den sterke taushetsplikt som gjelder for advokaters juridiske bistand («egentlig advokatvirksomhet») ikke kan begrenses ved regler om opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene. Dette følger av rettsstatlige prinsipper.

Advokatforeningen er sterkt uenig i Skatterådgiverutvalgets forslag om at internadvokater skal unntas fra den sterke taushetsplikten. Vurderingen av forslaget må uansett utstå til oppfølgningen av Advokatlovutvalgets utredning.

Advokatforeningen støtter den halvdel av utvalget som mener at det ikke er behov for å tydeliggjøre grensene for hva som ligger «egentlig advokatvirksomhet».

Advokatforeningen kan på ingen måte støtte – og advarer mot – den andre halvdelens forslag om at oppgaver som inngår i egentlig advokatvirksomhet skal unntas taushetsplikt dersom oppgavene kunne vært utført av andre enn advokater.

Advokatforeningen kan ikke støtte at korrespondanse unntas fra taushetsplikt alene ved å konstatere at en tredjepart er involvert.

Skattemyndighetenes eventuelle behov for informasjon må løses ved opplysningsplikter som pålegges de skattepliktige selv.


                                            Med vennlig hilsen

 

Merete Smith                                                                              Jens Johan Hjort
generalsekretær                                                                         leder