Endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften – bruk av DNA-testing i utlendingssaker

Sendt: 21.03.2019

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1. INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 21. desember 2018 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for asyl- og utledningsrett og lovutvalget for IKT og personvern. Lovutvalget for asyl- og utledningsrett består av Olga Halvorsen (leder), Halvor Frihagen, Christian F. Galtung, Zulifqar Munir, Andre Møkkelgjerd, Emilie Westlye Refseth, Christel Reksten og Bjørn Skuggevik. Lovutvalget for IKT og personvern består av Thomas Olsen (leder), Christopher Sparre-Enger Clausen, Fred Richard Elsheim, Eirin Helen Hauvik, Jarle Roar Sæbø, Cecilie Wille Søvik og Malin Tønseth.

2. SAKENS BAKGRUNN

Justis- og beredskapsdepartementet har foreslått endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og i forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Forslaget går ut på at utlendingsmyndighetene gis hjemmel til å pålegge søker og referanseperson å avlegge prøve for DNA-analyse i utlendingssaker der det er nødvendig å fastslå at det eksisterer en familierelasjon. I dag kan myndighetene bare anmode om avleggelse av DNA-test, og ordningen forutsetter således et frivillig samtykke fra den det gjelder.

Advokatforeningen er uenig i departementets syn og mener at gjeldende regelverk er tilstrekkelig til å ivareta kontrollbehovet. Dette til tross for at det kan stilles spørsmål ved om dagens frivillige ordning er reell sett i lys av konsekvensene av ikke å avlegge DNA-test og situasjonen for øvrig.

3. DEPARTEMENTES FORSALG (HØRINGSNOTATET PUNKT 6)

3.1 Adgang til å innhente og behandle opplysninger gjennom pålegg om å avlegge prøve for DNA-analyse i saker etter utlendingsloven (høringsnotatet punkt 6.1)

Advokatforeningen er uenig i departementets forslag. Det foreligger i dag hjemmel i utlendingsloven § 87 til å anmode søker og referansen om å avlegge DNA-test.

Dagens ordning dekker statens behov for å ivareta en regulert innvandring til riket. Manglende samtykke, etter dagens ordning til å avlegge DNA-test vil uansett kunne få konsekvenser for søknaden. Til tross for at en anmodning om DNA-test vil kunne oppfattes som en plikt, vil det kunne være tilfeller hvor søker og/eller referansen har en aktverdig grunn til å nekte å avlegge en slik test. I den grad søker/referansen ikke oppgir noen grunn for å nekte å avlegge en DNA-test, vil dagens ordning ikke utgjøre noen reell forskjell for norske utlendingsmyndigheter sammenlignet med den endringen departementet har foreslått. 

Det er uansett søkers plikt å sannsynliggjøre at vilkårene for innvilgelse av søknaden er oppfylt. En søknad vil etter dagens regelverk kunne avslås dersom en manglende etterkommelse av en anmodning om DNA-test er til hinder for å, med rimelig sikkerhet, fastslå familierelasjonen på annen måte.

En utvidelse av ordningen med anmodning, både med tanke på regioner og omfang, vil kunne gjennomføres ved forskriftsendring og ved interne instrukser.

Dagens ordning er forøvrig også i tråd med svensk og finsk praksis på samme område.

Departementet foreslår ikke noen straffesanksjoner mot en nektelse av å følge et pålegg om DNA-prøve. En DNA-test kan imidlertid avsløre at det forsettlig eller grovt uaktsomt er gitt vesentlig uriktige opplysninger i en utlendingssak, noe som er straffbart etter utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav c. En plikt til å avlegge DNA-test til dette formålet vil stride mot straffeprosessloven § 230, jf. § 122. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk strafferett at ingen har plikt til å forklare seg om forhold som kan pådra dem eller noen nærstående straff.

Ny personopplysningslov inkorporerer EUs personvernforordning i norsk rett. I forordningens artikkel 4 er samtykke definert som en «…frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring fra den registrerte…» Etter forordningens artikkel 6 nr. 1 a) utgjør samtykke fra den registrerte et lovlig behandlingsgrunnlag. Frivillighet er et sentralt vilkår for et gyldig samtykke, jf. forordningens artikkel 7 nr. 4.

Departementet begrunner innføring av en lovbestemt plikt til å avlegge DNA-test med at det kan settes spørsmålstegn ved samtykkets «frivillighet», grunnet det skjeve maktforhold mellom myndighet og individ. Behovet for å reparere en potensielt manglende frivillighet ved å innføre en plikt til å avlegge DNA-test fremstår imidlertid som konstruert når konsekvensene av både det å nekte å avlegge slik test, og det å gjennomføre den, oppfattes å være skjerpet som et resultat av nytt lovforslag.

Basert på personvernforordningens fortale punktene 42 og 43 vil «en klar skjevhet» kunne gjøre et samtykke ugyldig. En klar ubalanse i styrkeforholdet mellom partene, vil kun være et moment i en samlet vurdering av samtykkets gyldighet. Dette kan likevel ikke forstås slik at enkeltindividers samtykke overfor myndigheter alltid vil utgjøre «en klar skjevhet», og at samtykke derfor ikke kan benyttes som behandlingsgrunnlag. Dette gir også departementet uttrykk for i høringsnotatet side 9:

«Departementet ser imidlertid ikke bort fra at det kan tenkes tilfeller der bruk av samtykke kan være egnet som behandlingsgrunnlag også i forbindelse med behandling av personopplysninger etter utlendingsloven, men dette vil slik departementet ser det primært være aktuelt der behandlingen utgjør et mindre inngrep.»  

Dersom det tas hensyn til alle omstendigheter som kjennetegner de bestemte situasjoner hvor offentlig myndighet ber om samtykke fra enkeltindivid, blir det mer et spørsmål om det fremstår som «usannsynlig at samtykket er gitt frivillig».

Departementets forslag om lovbestemt adgang til å pålegge DNA-test, til erstatning for at tester baseres på de registrertes samtykke, vil derfor ikke på noen måte bidra til å styrke den enkeltes personvern eller rett til selvbestemmelse.

3.2 Pålegg om å avlegge prøve for DNA-analyse i saker om familiegjenforening fra land med dokumenter med lav notoritet (høringsnotatet punkt 6.2)

Advokatforeningen er uenig i departementets forslag. De hensyn som forsøkes ivaretas av departementet vil kunne ivaretas med dagens regelverk. Som nevnt i kommentarene til høringsnotatet punkt 6.1 kan dette hensynet ivaretas ved utvidet bruk av anmodning om DNA-test gjennom forskrift og instruks.

4. ØKONIMISKE OG ADMINSTRATIVE KONSEKVENSER

Gjennomføring av DNA-tester vil trolig kreve de samme resurser uavhengig om det er etter anmodning eller pålegg.

 

Vennlig hilsen

 

Jens Johan Hjort                                                                                 Merete Smith
leder                                                                                                   generalsekretær