Kommunikasjonskontroll i nødsituasjoner

Sendt: 01.10.2019

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 17.6.2019 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Anders Brosveet, Thomas Horn, René Ibsen, Karls Nicolai Vogt Skjerdal, Frode Sulland, Inger Marie Sunde. Saken er også forelagt lovutvalget for IKT og personvern og menneskerettighetsutvalget, disse slutter seg til lovutvalget for strafferett og straffeprosess sitt syn.

2 SAKENS BAKGRUNN

I et demokratisk samfunn krever straffeprosessuelle tvangsmidler klar hjemmel i lov. Straffeprosessloven kapittel 16a hjemler kommunikasjonsavlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg (kommunikasjonskontroll, heretter KK) som ledd i etterforskning av straffbare handlinger. Dertil gir § 222d hjemmel for KK i avvergende øyemed.

Utenfor etterforskning av straffbare handlinger finnes ikke positiv lovhjemmel for KK. I slike tilfeller har kommunikasjonskontroll likevel vært foretatt i betydelig utstrekning med hjemmel i straffeloven § 17 (nødrett).

I Strandbakkens utredning av 15.04.2018 (modifisert 22.06.2018) redegjøres i punkt 6.2 for omfanget av KK basert på nødrett. Redegjørelsen viser at nødrett brukes som grunnlag i et meget stort antall saker hvert år. Rekvirenten er i slike tilfeller først og fremst hovedredningssentralene, men også politiet. Eksempelvis oppgir Telenor at de i årene 2012-2017 har hatt mellom 665 og 830 slike anmodninger i året.

Eksempler på situasjoner som kan begrunne slike begjæringer er ifølge Strandbakken (punkt 6.1)

- Redningsoperasjoner
- Søk etter savnet person
- Ulykker
- Trusselsituasjoner
- Kidnapping

De tre førstnevnte eksemplene ligger utenfor straffesaksporet; det er ikke mistanke om en straffbar handling, og tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven er dermed utelukket. Som Strandbakken peker på vil de to sistnevnte eksemplene, som dreier seg om straffbare handlinger, heller ikke kunne etterforskes med bruk av KK før en bestemt person kan mistenkes for handlingen.

Strandbakken viser at innhenting av KK med hjemmel i nødrett er uheldig av flere grunner. Særlig kan nevnes at tilbyder av kommunikasjonsnettet har taushetsplikt, jf. ekomloven § 2-9 jf. § 12-14 nr. 1. For dem er det uheldig at hjemmelsgrunnlaget er usikkert, med utsikt til mulig kritikk og straff i ettertid dersom grunnlaget for nødrett viste seg å være tvilsomt. Videre er hensynet til effektive redningsoperasjoner et vektig argument, samt hensynet til klar hjemmel for å gå klar av vernet om privatlivets fred, jf. EMK artikkel 8.

3 FORSLAGET TIL NY POLITILOV § 7B

3.1 Bruksområdet – redningshandling
Strandbakken foreslår ny politilov § 7b med tittel «Bruk av kommunikasjonskontroll med redningsformål», som åpner for bruk av KK «som redningshandling» såfremt «det er grunn til å tro at det foreligger fare for liv eller alvorlig helseskade».

Bestemmelsen hjemler bruk av KK, samt utleveringspålegg etter straffeprosessloven § 210, «som redningshandling». Forslaget er dermed etter ordlyden avgrenset mot KK under etterforskning av straffbar handling, straffeprosessloven kapittel 16a. Utredningen presiserer at bestemmelsen ikke skal forstås slik at den utvider området for bruk av KK i saker som angår straffbare handlinger. Dette er samtidig grunnen til at hjemmelen er foreslått inntatt i politiloven, og ikke straffeprosessloven.

Fra tid til annen vil forsvinning senere vise seg å skyldes en straffbar handling. Grensedragningen mellom KK foretatt med redningsformål og etterforskningsformål vil etter Strandbakkens syn måtte knyttes opp mot hvilket kommunikasjonsanlegg som er objekt for kontrollen. Det er utelukkende savnedes eget kommunikasjonsanlegg som kan kontrolleres etter forslaget, jf utredningen punkt 6.4 side 32.

Advokatforeningen er enig med Strandbakken i at rene nødssituasjoner løsrevet fra straffesak bør gi rettsgrunnlag for KK av kommunikasjonsanlegget/telefonen til den savnede. Interesseavveiningen under nødrettsregelen ville i slike tilfeller uansett falt ut i favør av inngrepet, og en særskilt hjemmel er godt reelt begrunnet. Mothensynene står dessuten svakere, ettersom den savnedes liv og helse er formålet med redningshandlingen.

3.2 Metodenes innhold
Strandbakkens forslag innebærer at redningshandlinger gir hjemmel for både kommunikasjonsavlytting og annen kontroll med kommunikasjonsanlegg, jf. straffeprosessloven §§ 216a og 216b, i tillegg til utleveringspålegg. Ordlyden i forslaget tilsier dette, jf. «anvende kommunikasjonskontroll og gi pålegg om utlevering etter strpl. § 210». Det samme fremgår av utredningen punkt 6.4 side 29, der Strandbakken skriver at «reglene i strpl. §§ 216 a og 216 b [er] velegnet til å bruke som utgangspunkt […] for så vidt gjelder hvilke tiltak som kan iverksettes».

Advokatforeningen mener hjemmelen er unødvendig vidtrekkende når den også omfatter innholdet av kommunikasjonen til den savnede. I forbindelse med redningsaksjoner vil det praktisk sett være lokaliseringsopplysninger som kan svare på hvor den forulykkede er å finne. Etter at vedkommende er funnet er formålet nådd. Det fremstår derfor som unødvendig inngripende å gi adgang til avlytting i slike tilfelle.

Det må tas høyde for at redningsaksjoner settes i verk som senere viser seg å være grunnløse. Lovforslaget vil medføre adgang til avlytting av for eksempel personer som av egen fri vilje har ønsket å være alene, og dermed reist på hytte eller dratt på fjelltur bevisst uten å melde fra til noen.

Det vises i denne sammenheng til at den svenske lovgivningen utelukkende tillater innhenting av lokaliseringsopplysninger i jakten på forsvunne personer, og eksplisitt unntar innholdet i kommunikasjonen, jf. utredningen punkt 5.2 side 18-19.

Det kan også hevdes at avlytting av samtaler fremstår som lite treffende ettersom den reelt savnede som er i stand til å ringe til noen, selv ville påkalt hjelp. Dersom han ikke velger å ringe etter hjelp, fremstår avlyttingen svakt begrunnet. Begrunnelsen kunne være å hindre at redningsaksjon iverksettes unødig, men en slik økonomisk interesse bør ikke begrunne avlytting.

3.3 Spørsmålet om den foreslåtte reguleringen er tilstrekkelig
I høringsbrevet ber departementet høringsinstansene «særlig vurdere om den foreslåtte reguleringen er tilstrekkelig». Konkret ønsker departementet tilbakemelding på om politiet bør gis eksplisitt hjemmel for KK i straffesaker der gjerningsmannen er ukjent. I slike saker vil ellers det eneste rettsgrunnlaget være straffeloven § 17 (eventuelt § 18). Når man leser høringsbrevet i sammenheng med det mandatet departementet hadde gitt Strandbakken, fremgår at departementet særlig ønsker en lovregulering for kidnapping og andre gisselsituasjoner.

Strandbakken presiserer at forslaget til ny politilov § 7b ikke innskrenker adgangen til å påberope nødrett i straffesak der de øvrige vilkårene for KK ikke er oppfylt. Eksempler på det siste vil være gissel- og kidnappingsituasjoner.

Advokatforeningen peker på at det er vanskelig å kommentere behovet for en eksplisitt regulering som ikke ennå er foreslått.

Advokatforeningen mener det ikke bør lovfestes en særskilt utvidelse av bruksområdet for KK i saker som springer ut av en straffbar handling. En slutter seg her til Strandbakken sin drøftelse under punkt 6.4 på side 31. Bestemmelsene om KK under etterforskning, og KK i avvergende øyemed, som redegjort for over, bygger på en avveining av motstridende hensyn på dette området. Som Strandbakken peker på gir straffeprosessloven §§ 216a, 216b, og kanskje særlig 222d «rimelig grunn til å tro», vid hjemmel til metodebruk, for eksempel under en pågående gisselsituasjon. En særhjemmel for de tilfellene der politiet mangler en navngitt mistenkt ville trolig innebære vidtgående metodebruk for å identifisere kommunikasjonsapparater i et område. Et ubestemt antall kommunikasjonsanlegg måtte kontrolleres før en finner frem til mistenktes. Selv om det muligens kan tenkes ekstreme tilfeller der slik metodebruk kan forsvares, så mener Advokatforeningen at det ikke bør utformes rettsgrunnlag utover straffeloven § 17.

4 AVSLUTNING/OPPSUMMERING

Advokatforeningen er i det vesentlige enig i forslaget om en særskilt hjemmel for bruk av KK og utleveringspålegg med redningsformål. Imidlertid bør bestemmelsen begrenses til å hjemle innhenting av lokaliseringsdata for elektroniske kommunikasjonsenheter, som tjener formålet å finne den savnede. Avlytting bør ikke tillates i slike tilfelle.

Advokatforeningen er enig med Strandbakken i at det ikke er behov for en særskilt regulering av KK i straffesaker uten kjent gjerningsmann.

 


                                                  Vennlig hilsen

 

Jens Johan Hjort                                                                    Merete Smith
leder                                                                                       generalsekretær