Forslag til regler for lånebasert folkefinansiering

Sendt: 02.09.2019

Adressat: Finansdepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 26.4.2019 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for bank, finansiering og valuta. Lovutvalget består av Kjersti Tøgard Trøbråten (leder), Peter Aall Simonsen, Linn Hertwig Eidsheim, Thorbjørn Gjerde, Kjersti Hønstad og Hillevi Torngren Myhre.

Advokatforeningen støtter forslaget om regulering av folkefinansiering på de fleste punkter. Investering i lån har potensiale til å bli et investeringsprodukt som konkurrerer med andre plasseringsalternativer som eksempelvis bankinnskudd eller ulike finansielle instrumenter, så som verdipapirfond, aksjer og obligasjoner. Det er derfor viktig å etablere en regulering av denne virksomheten som motvirker regulatorisk arbitrasje for tilbyderne, og som sikrer vern både av långivere og låntakere.

2 BEMERKNINGER

Advokatforeningen oppfatter at det er et ønske om å legge til rette for folkefinansiering som et alternativ til annen finansiering. Advokatforeningen er av den oppfatning at enkelte av forslagene representerer til dels betydelige begrensninger for tilbyder av plattformene, uten at det er identifisert reguleringsbehov som tilsier så vidt streng regulering. Dersom reguleringen overgår reguleringsbehovet, vil dette kunne oppfattes som en reell etableringshindring. Advokatforeningen vil i dette høringssvaret særlig kommentere følgende forhold:

- Forbud mot syndikering, forslagets § 3
- Forbud mot å bidra til overdragelse av lån, forslagets § 3
- Forbud mot låneformidling via norsk filial av utenlandsk selskap, antitese fra forslagets § 6
- Forbud mot agenter, forslagets § 11

2.1 Forbudet mot syndikering

Forslaget til forbud mot syndikering innebærer at hver låneavtale må etableres med én kreditor. Forslaget er begrunnet i hensynet til å unngå skyggebankvirksomhet. Advokatforeningen kan ikke se at Finanstilsynet forklarer nærmere hvorfor et slikt forbud anses egnet for å begrense skyggebankvirksomhet.

For debitor vil forbudet ikke representere noen begrensning i hvor mye debitor samlet sett kan låne gjennom låneformidleren. Forbudet mot syndikering vil imidlertid innebære at debitor potensielt sett må inngå mange separate låneavtaler for å dekke sitt samlede behov, avtaler som i prinsippet kan være ulike. Dette øker kompleksiteten for debitor og for låneformidleren, og dermed den operasjonelle risikoen og risikoen for svikt i oppfølging av låneforpliktelsene for alle parter.

For kreditor er det slik Advokatforeningen ser det, primært begrensningen på utlånsvolum per kreditor som representerer den reelle begrensningen med tanke på skyggebankvirksomhet. Volumbegrensningen innebærer at det settes en grense for når utlån anses som næringsvirksomhet for kreditor.

For kreditor medfører det foreslåtte syndikeringsforbudet videre at risikospredning blir mer krevende å få til og at hver kreditor alene må håndtere inndrivelsesspørsmål ved eventuelt mislighold. En kreditor som ønsker å låne ut eksempelvis 300.000 må selv identifisere enkeltlåntakere som samlet sett ønsker å låne dette beløpet hvis han skal oppnå ønsket eksponering. Åpnes det for syndikering vil det i større grad legges til rette for at kreditor enkelt kan oppnå risikospredning i sine utlån. Ved delvis mislighold fra en debitor med flere låneavtaler, er det risiko for at noen långivere får fullt oppgjør, mens andre ikke får noe. I syndikerte lån vil effekten av mislighold fordeles prorata mellom kreditorene. I bilaterale lån må hver kreditor selv følge opp at debitor betaler renter og avdrag og, ved mislighold, selv søke å inndrive sitt lån ved det norske rettsapparatet. Her er det grunn til å mistenke at de svakeste kreditorene vil ha mest å tape. Til dette kommer at syndikerte lån vil kunne ha en samlet størrelse som tilsier bruk av sikkerhetsagent, eventuelt tillitsmann i lånet, hvilket også reduserer operasjonell risiko ved låneforholdet, samt mer gjennomtenkte og grundige avtalemaler. Alle disse forhold tilsier at det å åpne for syndikering bedrer kreditorvernet, noe som må anses som et sentralt formål når forbrukere og andre med begrenset kompetanse gis anledning til å låne ut sine midler gjennom slike låneformidlere. De øvrige kravene som oppstilles, som at det må etableres direkte avtaleforhold, at låntaker må kjenne identiteten til långiver og skal ha mulighet til å reservere seg kan oppfylles selv om det åpnes for syndikering.

Advokatforeningen har ikke foretatt en full analyse, men det er etter vår oppfatning flere forhold som tilsier at forbud mot syndikering er uegnet som rettslig virkemiddel for å unngå skyggebankvirksomhet. Forbudet fører til praktiske komplikasjoner for låntaker og långiver, men Advokatforeningen antar at det ikke har vært hensikten å begrense låneformidlingsvirksomhet ved å legge praktiske hindringer i veien for effektiv og sikker bruk av tjenesten.

2.2 Forbud mot overdragelse av lån

Advokatforeningen legger til grunn at bistand ved overføring av eksisterende lån ikke kan anses som finansieringsvirksomhet som sådan, idet etterfølgende overdragelse av kreditorposisjonen kun får betydning for hvem debitor kan betale til med frigjørende virkning. Dette kan ikke anses som medvirkning av finansiering av annet enn egen virksomhet, idet selve finansieringen allerede er etablert.

Finanstilsynet foreslår forbud mot at låneformidlere bistår ved overdragelse av lån, idet dette blir ansett å ligge utenfor det som naturlig kan anses som låneformidlingsvirksomhet. Forslaget blir beskrevet som en presisering, og det må dermed antas at Finanstilsynet legger til grunn at låneformidlere er underlagt begrensninger med hensyn til retten til å drive annen virksomhet. Finansforetaksloven § 13-1 som begrenser adgangen til å drive annen virksomhet gjelder etter sitt innhold kun for finansforetak. Låneformidlere er som Finanstilsynet også påpeker i høringsnotatet, ikke definert som finansforetak, og derfor ikke omfattet av virksomhetsbegrensningsregler. Advokatforeningen ber derfor Finansdepartementet vurdere om det foreligger tilstrekkelig hjemmel til å gi et slikt forbud i forskrift.

Advokatforeningen kan for øvrig ikke se at Finanstilsynet har identifisert noe reelt behov for å ilegge et slikt forbud. Advokatforeningen vil anta at låneformidlere kan være godt egnet til å bistå der det er behov for kreditorskifte, gitt den oversikt låneformidleren vil ha over potensielle nye kreditorer som kan tenkes å ville overta lånet. Andre kreditorer vil vanskelig kunne kontrollere hvilke andre kreditorer som har ledig utlånskapasitet, og hvor utlånet for øvrig anses hensiktsmessig for kreditor. Det er ingen motsetning i at formidler skal være nøytral, og at formidler kan bistå ved identifisering av potensielle kjøpere av eksisterende lån. Låneformidler kan underlegges tilsvarende informasjonsplikt, hensiktsmessighetstesting mv. i annenhåndsmarkedet som i førstehåndsmarkedet. For overføring til inkasso fremstår det som spesielt upraktisk at låneformidlingsforetaket ikke skal kunne bistå. Før det etableres slike praktiske hindringer for effektiv virksomhet, bør det ikke være tvil om hjemmelsgrunnlaget, og det bør også gjennomføres en reell vurdering av behovet for reguleringen.

2.3 Forbud mot låneformidling via NUF

Forslaget om forbud mot låneformidling via NUF er begrunnet i «general good», og det vises til behovet for å kunne føre nødvendig kontroll med virksomheten. Advokatforeningen kan ikke se at Finanstilsynet har foretatt noen reell analyse av hvorfor etablering via et aksjeselskap eller via en filial har betydning for nødvendig kontroll og tilsyn. Til sammenlikning kan foretak som driver betydelig mer kompleks virksomhet, så som verdipapirforetak og finansforetak drive virksomhet via norsk filial. Reglene om filialetablering der morselskapet er etablert innenfor EØS er ikke parallelle. Dette skyldes at det foreligger direktivbestemmelser om rett til å drive virksomhet basert på hjemlandstillatelse. Regler om filialetablering fra foretak med hovedsete utenfor EØS er imidlertid sammenliknbart. Både verdipapirhandelloven (verdipapirhandelloven kapittel 9 del VI) og finansforetaksloven (finansforetaksloven § 5-6) åpner for etablering av filial av foretak med hovedkontor utenfor EØS. Forutsetningen er at filialen oppfyller de samme krav som et norsk foretak må oppfylle for å kunne drive virksomhet. Et tilsvarende vilkår vil være naturlig å stille for filialer som skal drive låneformidling.

Advokatforeningen etterlyser en grundigere vurdering av behovet for å forby låneformidling via folkefinansiering gjennom et NUF, også sett hen til forpliktelsene under GATS. Advokatforeningen etterlyser også en redegjørelse for om sammenliknbare land har innført tilsvarende begrensninger begrunnet i «general good», idet det må antas at nasjonale hensyn er nokså parallelle i sammenliknbare jurisdiksjoner.

2.4 Forbud mot agenter

Finanstilsynet har foreslått et forbud mot bruk av agenter. Finanstilsynet begrunner dette med at det å formidle låntaker og långiver til et låneformidlingsforetak må anses som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet, fordi virksomheten ikke kan anses som låneformidling etter finansforetaksloven § 2-18.

Advokatforeningen vil bemerke at finansforetaksloven § 2-18 ikke regulerer grensene for hva som er konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet. Definisjonen av finansieringsvirksomhet er inntatt i finansforetaksloven § 2-1, slik Finanstilsynet også beskriver. Advokatforeningen savner en vurdering av betydningen av at virksomhet som finansagent ikke er ansett som finansieringsvirksomhet og dermed ikke underlagt konsesjonsplikt, jf. finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav e. Begrepet «finansagent» er ikke nærmere definert i finansforetaksloven, men av finansavtaleloven § 85 fremgår det at finansagenter har oppdrag som er helt eller delvis knyttet til avtaler om innskudd, kreditt og/eller kausjon. Det er intet vilkår for å anses som finansagent at utlåner er et finansforetak. Advokatforeningen stiller derfor spørsmål ved om det er rettslig grunnlag for konklusjonen om at agentvirksomheten er å anse som finansieringsvirksomhet.

Advokatforeningen stiller også spørsmål ved hvordan Finanstilsynet definerer agentvirksomhet. Med «agentvirksomhet» forstås, som nevnt over, bistand som er helt eller delvis knyttet til avtaler om innskudd, kreditt eller kausjon. Virksomheten vil typisk bestå i å presentere kunden for avtaleverket, eventuelt også bistå med utfylling. Ren henvisning til en tjenestetilbyder, uten noen rolle i avtaleslutningen, er normalt ikke ansett som agentvirksomhet. Den ordlyd som er foreslått er så vid at den vil kunne hindre ordinær markedsføring av tjenesten, og det kan ikke ha vært meningen med forslaget.

2.5 Øvrige forhold

Advokatforeningen merker seg at forskriften ikke regulerer nærmere hvem som skal betale honorar til plattformen, ei heller opplysningsplikt om honoraret. Advokatforeningen mener det er hensiktsmessig at det er avtalefrihet om honorar, men antar at det kan være hensiktsmessig å vurdere om det skal gis bestemmelser om transparens overfor låntaker og långiver om honorarets størrelse og beregningsmåte.

Advokatforeningen har merket seg at Finansdepartementet ikke ønsker kommentarer til det foreslåtte forbudet mot formidling av lån til forbrukere. Advokatforeningen vil bare kort nevne at eventuelle forbud uansett bør harmoniseres med de generelle unntaksreglene i finansforetaksloven.


                                                   Vennlig hilsen

 

Jens Johan Hjort                                                                    Merete Smith
leder                                                                                       generalsekretær