Forskrift om rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige m.m.

Sendt: 14.08.2020

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 2.6.2020 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Rohnny Molland Andersen, Bernt Heiberg, Stian Mæland, Berit Reiss-Andersen, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg og Frode Sulland.

2 NÆRMERE OM FORSLAGET OG DAGENS REGLER

Det bemerkes innledningsvis at det i høringsnotatet heter at «De fleste bestemmelsene i forskriften er i samsvar med dagens praksis på området». Dette gjelder ikke de forslag Advokatforeningen vil kommentere.

2.1 Forskrift om rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige.

Etter utkastet § 5, 2. ledd og § 6, 2. ledd foreslås det at bestemmelsene om hhv. «Mandatet for de sakkyndiges arbeid» og «Krav til den rettspsykiatriske erklæringen» skal gjelde også for «den som partene fremstiller for retten for å avhøres som sakkyndig uten oppnevning, jfr. straffeprosessloven § 149.»

Dersom dette vedtas og gjennomføres vil det innebære helt nye krav til sakkyndige vitner. Dette vil gjøre det svært vanskelig for partene, og særlig for den tiltalte, å kunne føre slike vitner. Dette vil igjen svekke mulighetene for siktedes frie bevisførsel og sakens fulle opplysning.

Forslaget vil samtidig innebære at det innføres noen enkeltstående regler for bruken av sakkyndige vitner uten at dette er et resultat av en helhetlig vurdering av slik vitneførsel i straffesaker. Det har over mange år vært påpekt at straffeprosessloven mangler regulering av flere sider ved bruken av sakkyndige vitner, og det er svært problematisk om det nå innføres enkeltstående regler som påvirker muligheten for slik bevisførsel uten at dette er et resultat av et grundig og helhetlig arbeid.

Selv om forskriften kun gjelder «rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige» vil det lett kunne hevdes at de samme krav må gjelde ved bruk av sakkyndige vitner på andre fagområder. Dette forsterker i betydelig grad det problematiske ved en slik del regulering i en forskrift.

2.2 Kort om dagens regulering av sakkyndige vitner og tidligere forslag

For å begrunne Advokatforeningens klare og sterke motstand mot de nevnte forslag er det nødvendig å kort gjennomgå dagens rettstilstand og tidligere forslag til endring av denne.

Den eneste uttrykkelige (og generelle) bestemmelsen om sakkyndige vitner i straffeprosessloven er § 149.

I tillegg kan nevnes § 154, men denne står i kapittelet om Gransking (som er lite brukt) og har ikke anvendelse utover dette.

Andre bestemmelser av betydning er de generelle bestemmelsene om vitner. Av disse nevnes særlig strprl § 296, 2. ledd siste pkt. og § 297, 2. ledd.

Disse innebærer at et sakkyndig vitne verken har plikt eller rett til å fremlegge en skriftlig erklæring. Bruken av skriftlige erklæringer er også omhandlet i strprl § 133, 2. ledd.

Utover dette inneholder straffeprosessloven ingen regler om sakkyndige vitner mht. f.eks. dokumentinnsyn, utarbeidelse av mandat, utforming av erklæringer, kvalitetssikring av erklæringer (f.eks. ved Den Rettsmedisinske Kommisjon) eller adgang til å stille spørsmål i retten.

2.3 NOU 2001: 12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker

I denne utredningen ble det i pkt. 11.9. drøftet hvordan erklæringer fra sakkyndige vitner er regulert og eventuelle lovendringer. Konklusjonen var at «de beste grunner (taler) for å tillate sakkyndige vitner å legge frem skriftlige erklæringer». Utvalget foreslo derfor en ny regel om dette i strprl § 149, 2. ledd. Det ble også foreslått en endring i strprl § 299 som skulle muliggjøre opplesning av slike erklæringer på samme måte som erklæringer fra oppnevnte sakkyndige. Endringene skulle gjelde for alle sakkyndige vitner.

Utvalget pekte videre på at det også kunne være aktuelt å gi motparten adgang til å kreve at en skriftlig erklæring utarbeides, men fant at dette burde utredes nærmere.

Endelig foreslo utvalget at også erklæringer fra sakkyndige vitner bør kunne kvalitetssikres av DRK.

2.4 «Kunnskapskløft og kommunikasjonsbehov»

Et utvalg nedsatt av Advokatforeningen, Dommerforeningen, Riksadvokaten og Regjeringsadvokaten avga 6.10.2014 sitt forslag til retningslinjer for sakkyndighetsarbeid i domstolene.

Denne utredningen gjaldt både straffesaker og sivile saker, og den gjaldt alle former for sakkyndighet. Også i denne utredningen ble det fremmet forslag som berører bruken av sakkyndige vitner.

Det vises bla. til utredningen pkt. 11.2. hvor det heter: «Utvalget har ikke sett tilstrekkelig tungtveiende argumenter til å foreslå at det bør oppstilles et generelt vilkår om at sakkyndige vitner må fremlegge skriftlige erklæringer forut for eller under hovedforhandlingen, men etter utvalgets syn er det ønskelig at det gis adgang til å fremlegge skriftlige erklæringer også i straffesaker.»

Under samme punkt pekte utvalget på problemene knyttet til usikkerheten om godtgjørelse til sakkyndige vitner som tiltalte og hans forsvarer ønsker å føre.

Når det gjaldt de konkrete retningslinjer for bl.a. opplysninger om kvalifikasjoner (Retningslinje 4), opplysninger om mandat (Retningslinje 7) og utforming av en erklæring (Retningslinje 9), foreslo utvalget anbefalinger (bør-regler) for de tilfeller at det sakkyndige vitnet velger å utarbeide en skriftlig erklæring. Ut fra den manglende rettslige regulering av rett og plikt til å utarbeide og evt. fremlegge slike erklæringer, var det ikke aktuelt å foreslå bindende regler om dette.

2.5 NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern og Prop 154L (2016-2017)

Høringsnotatet viser til Prop 154L pkt. 6.7. både når det gjelder forskriften § 5 og § 6. Proposisjonen var departementets oppfølging av NOU 2014:10 (tilregnelighetsutvalget).

I Prop 154L refereres under pkt. 6.7.3. bare at tilregnelighetsutvalget foreslo at minstekravene for oppnevnte sakkyndige også skal gjelde mandat til «private sakkyndige», dvs. sakkyndige vitner. Deretter erklærer departementet i pkt. 6.7.5. at det er enig i dette med slik begrunnelse: «Hensynene til forutberegnelighet og likebehandling gjør seg gjeldende med like stor styrke her som ved erklæringer fra oppnevnte sakkyndige.»

Verken i tilregnelighetsutvalgets innstilling eller i Prop 154L vurderes det nærmere hvordan slike forskriftskrav skal virke når sakkyndige vitner som nevnt har verken rett eller plikt til å utarbeide og fremlegge skriftlige erklæringer.
Det nevnes for øvrig at det i Prop 154L foreslås en endring i strprl §147, 1. ledd om at også sakkyndige vitner skal ha plikt til å sende inn sin erklæring til DRK «dersom erklæringen skal fremlegges i retten». Dette forslaget er så vidt vites så langt ikke fulgt opp.

Forslaget var basert på at tilregnelighetsutvalget foreslo – som en oppfølging av forslaget i NOU 2001:12 – at sakkyndige vitner som uttaler seg om psykiatriske forhold skal legge fram skriftlig erklæring, se utredningen pkt. 19.7.7.7 (side 298). Dette var således ikke et forslag som gjaldt sakkyndige vitner generelt. Departementet mente imidlertid at «de beste grunner taler for at innsendelsesplikten kun skal gjelde i de tilfeller der en slik erklæring legges frem for retten», og tok dermed ikke nærmere stilling til forslaget om en plikt til å utarbeide skriftlige erklæringer.

2.6 NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov

Straffeprosesslovutvalget drøftet bruken av sakkyndige vitner i pkt. 13.6.3.6. Der redegjøres det for gjeldende rett, herunder om opplesingsadgangen etter strprl § 133, 2.ledd.

Utvalget har i sitt lovforslag tatt inn flere bestemmelser om sakkyndige vitner, bla. om mandat (§ 11-2), skriftlig uttalelse (§ 11-3), deltagelse i retten (§ 11-10) og godtgjørelse (§ 11-12). Utvalget uttaler på generelt grunnlag at det bør «legges til rette for bruk av partsantatte sakkyndige». Og samtidig understrekes det: «En følge av prinsippet om fri bevisføring er at det ikke kan stilles formelle krav av absolutt karakter for mistenktes bruk av sakkyndige.»

Som en følge av slike prinsipielle synspunkter inneholder ikke utvalgets forslag vedr sakkyndige vitner regler som stiller absolutte krav.

Straffeprosesslovutvalgets forslag om dette er foreløpig ikke fulgt opp.

3 ADVOKATFORENINGENS SYN

Advokatforeningen kan som utgangspunkt si seg enig i de prinsipielle synspunkter om bruk av sakkyndige vitner som er kommet til uttrykk både i «Kunnskapskløft og kommunikasjonsbehov» og i NOU 2016:24 om ny straffeprosesslov. Det er viktig at det legges til rette for mistenktes adgang til bruk av sakkyndige vitner og dette må skje på grunnlag av prinsippet om fri bevisføring.

Slike prinsipielle utgangspunkter har betydning for mange av de enkeltspørsmål bruken av sakkyndige vitner reiser.

I forhold til forslagene til bestemmelser i høringsnotatet og den nye forskriften, er det helt sentralt at disse legger opp til absolutte regler som vil kunne begrense den frie bevisførsel og mistenktes mulighet for bruk av sakkyndige vitner.

Mht. § 5, 2. ledd om mandat stiller dette samme absolutte krav til skriftlighet og innhold som for oppnevnte sakkyndige. Som fremholdt av Straffeprosesslovutvalget tilsier hensynet til fri bevisførsel at det ikke stilles absolutte krav. Slike krav bør dessuten vurderes i sammenheng med en mer omfattende gjennomgang og regulering av mistenktes bruk av sakkyndige vitner, og i tråd med Straffeprosesslovutvalgets forslag vil det heller ikke da kunne anbefales «formelle krav av absolutt karakter».

Når mistenkte og hans forsvarer kontakter sakkyndige som ikke er oppnevnt av retten, vil det ofte være for å få en «second opinion» og for å undersøke om det kan være grunnlag for å bestride de oppnevnte sakkyndiges konklusjoner. Dette innebærer at det kan være vanskelig å utforme et slikt mandat allerede når kontakt etableres. Og selv om utkastet er begrenset til «den som partene fremstiller for retten», vil det være vanskelig å kunne oppfylle et slikt absolutt krav til mandatet.

For mistenkte er det også sentralt at det er skjønnsmessige og uklare regler om muligheten for å få betalt de sakkyndige vitnenes arbeid. Når en sakkyndig engasjeres tas det derfor i dag en økonomisk risiko som også tilsier at det ikke kan stilles absolutte og omfattende krav til utformingen av et mandat.

Mht. § 6, 2. ledd om kravene til den rettspsykiatriske erklæringen gjelder de samme innvendingene. Det er dessuten ikke akseptabelt å innføre krav til en skriftlig erklæring i en slik forskrift så lenge det fortsatt verken foreligger noen rett eller plikt til å utarbeide skriftlige erklæringer. Det følger også her av prinsippet om fri bevisførsel at det ikke kan stilles slike absolutte krav.

Slike erklæringer må dessuten, dersom de utarbeides, kunne utformes mindre omfattende enn erklæringer fra oppnevnte sakkyndige. Dette følger både av at de kan gjelde mer avgrensete spørsmål og av at det er usikkert hvor omfattende arbeid det vil være mulig å få betalt for. Og selv om dette ikke er krav som vil gjelde generelt for alle sakkyndige vitner, vil slike krav også innen rettspsykiatri klart begrense muligheten for å søke bistand hos sakkyndige som ikke er oppnevnt av retten.

Etter Advokatforeningens klare syn må på denne bakgrunn både utkastets § 5, 2. ledd og § 6, 2. ledd fjernes fra forskriften.

3.1 Forslag til endring i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3.

Det foreslås her med bakgrunn i et tilsvarende forslag i Prop 154L (se pkt. 6.16.4.2.) at det skal utarbeides et graderingssystem etter innspill fra Domstoladministrasjonen og Riksadvokaten.
Departementet uttrykker selv i Prop 154L at det er «de sentrale aktørene på feltet» som bør komme med slike innspill.

Etter Advokatforeningens syn er Advokatforeningen en slik sentral aktør og bør derfor inkluderes i dette arbeidet.


                                                   Vennlig hilsen

 

Jon Wessel-Aas                                                                        Merete Smith
leder                                                                                         generalsekretær