Etablering av lovhjemmel om avsavnsrente i forurensningsloven.

Sendt: 11.02.2020

Adressat: Samferdselsdepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 23.12.2019 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for samferdsel og sjø-, luft- og annen transportrett inklusive sjøforsikring og lovutvalget for klima- og miljørett. Lovutvalget for samferdsel og sjø-, luft- og annen transportrett inklusive sjøforsikring består av Henrik Hagberg (leder), Nina Hanevold-Sandvik, Simone Ingeberg, Oddbjørn Slinning og Anders Svinø. Lovutvalget for klima- og miljørett består av Arne Oftedal (leder), Cathrine Aulie, Morten H. Berger, Cathrine Hambro, Aksel Erik Hillestad og Liv Monica Stubholt.


2 KOMMENTARER

Advokatforeningen har ingen innvendinger mot at det etableres hjemmel for avsavnsrenter ved refusjonskrav. At det foreligger grunnlag for å kreve slik avsavnsrente er allerede bekreftet ved Borgarting lagmannsretts dom i "Full City"-saken (LB-2015-174299), og en lovhjemmel vil tydeliggjøre dette. Advokatforeningen er imidlertid av den oppfatning at den foreslåtte rentesatsen er for høy.

Avsavnsrente tar normalt utgangspunkt i det tap som kreditor har lidt, og ikke forhold på debitors side. Hvis et tap ikke er bevist, følger det av rettspraksis at det er "normalpris på penger" som skal legges til grunn ved beregningen av rentebeløpet, jf. Rt. 2002 s. 71. Dette vil normalt tilsi at bankenes innskuddsrente benyttes. I "Full City"-saken uttalte Borgarting lagmannsrett at utgangspunktet var at avsavnsrenten skulle dekke statens faktiske rentetap. Til tross for at staten krevde en høyere rentesats, ble det ikke ført bevis for et slikt tap. Lagmannsretten kom derfor til at avsavnsrente måtte beregnes basert på gjennomsnittlig årlig bankinnskuddsrente.

Etter Advokatforeningens syn, foreligger det ikke noen støtte for at rentesatsen som er foreslått av Samferdselsdepartementet i høringsnotatet, vil være mer dekkende for statens reelle rentetap enn den som ble vurdert av lagmannsretten og tilkjent i "Full City"-saken. Staten har i andre saker akseptert at avsavnsrente beregnes basert på gjennomsnittlig årlig innskuddsrente, jf. LB-2013-191777, LB-2015-201563, LH-2015-26038 og LB-2013-201087.

I høringsnotatet vektlegges ansvarlig forurensers forhold i større grad enn det som er vanlig ved fastsettelse av avsavnsrente. Debitors forhold er relevante som begrunnelse for forsinkelsesrentekrav, som har element av sanksjon i seg. De forhold ved ansvarlig forurenser som fremheves i høringsnotatet gjenspeiler imidlertid ikke korrekt forholdene ved større tilfeller av forurensning. I høringsnotatet uttales det under pkt. 4:

"Videre er det etter vår vurdering viktig at renten settes på et nivå som gjør at ansvarlig forurenser ikke får noen rentefordel ved å utsette tilbakebetalingen for det arbeidet staten har utført på hans vegne. En rente tilsvarende gjennomsnittlig innskuddsrente vil kunne medføre at reder ikke har noe incentiv til å bidra under aksjonen. Incentivet vil snarere ligge i å la staten ta arbeidet, og betale tilbake så sent som mulig".

Uttalelsen ser ikke ut til å ta høyde for realitetene ved større tilfeller av forurensning. I slike tilfeller vil ansvarlig forurenser, slik som en skipsreder, ikke ha kapasitet eller ressurser til å gjennomføre en større opprydningsaksjon. Forurensningslovens system er lagt opp slik at det i praksis alltid vil være forurensningsmyndigheten som har tilgang til de nødvendige ressursene for å iverksette opprydningstiltak. Uavhengig av om ansvarlig forurenser har en primær tiltaksplikt, er det ved sjøulykker som medfører akutt forurensning alltid staten som iverksetter opprydningstiltak. Det er således ikke slik at man står overfor ufrivillig kredittgivning som følge av reders mislighold av tiltaksplikten.

Videre vil ansvarlig forurenser ikke ha noen likviditetsfordel siden kravet normalt er forsikringsdekket. Assurandører kan ikke bebreides for å kreve at det foreligger dokumentasjon for krav mot sikrede før slike krav betales. Å kreve slik dokumentasjon følger av god forretnings- og regnskapspraksis. Departementet viser til at kravet i "Full City"-saken på tilnærmet NOK 250 millioner var komplekst og omfattet et stort antall ulike kostnader, noe som medførte at kravet først ble sendt til reder nesten tre år etter hendelsen. Det er dette tidsrommet avsavnsrenten skal dekke. Når kravets kompleksitet begrunner en lengre saksbehandlingstid på forvaltningens side fremstår det ubalansert å skulle benytte en høy avsavnsrentesats for å oppmuntre ansvarlig forurensers assurandør til å foreta rask dekning av udokumenterte krav.

Den foreslåtte rentesatsen tilsvarer den som er benyttet i ekomloven, men forarbeidene til ekomloven gir ikke anvisning på hvorfor akkurat denne rentesatsen er benyttet. Tatt i betraktning senere års begrensede avkastning på sikre pengeplasseringer, fremstår en rentesats på Norges banks pengemarkedsrente tillagt fire prosentpoeng som høyt (i dag tilsvarer dette en rentesats på ca 6 %, forsinkelsesrentesatsen er på 9,5 %), og en slik rentesats vil derfor måtte anses å ha et innslag av sanksjon i seg, hvilket vil være i strid med alminnelig forståelse av begrepet avsavnsrente.

Advokatforeningen foreslår derfor at bankenes innskuddsrente eller NIBOR + 1-2 % benyttes som rentesats, eventuelt en annen lavere rentesats enn den som er foreslått i Samferdselsdepartementets høringsnotat.

 

                                                   Vennlig hilsen

 

Jens Johan Hjort                                                                    Merete Smith
leder                                                                                        generalsekretær