Kompetanse i barnevernet, varsling til fornærmede og etterlatte, og regulering av bruk av sakkyndige i barnevernet

Sendt: 30.06.2020

Adressat: Barne- og familiedepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 30.3.2020 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for barnevern. Lovutvalget består av Ingrid Lauvås (leder), Bjarte Aarlie, Geir Kjell Andersland, Morten Engesbak, Elisabeth Finsens, Marianne Hagen og Tore Roald Riedl.

2 KOMPETANSE I BARNEVERNET

2.1 Bakgrunn

Barnevernet skal beskytte de mest sårbare barn og familier i vårt samfunn. Det finnes neppe en viktigere eller mer krevende oppgave. Dette stiller tilsvarende høye krav til den enkelte medarbeiders kompetanse, holdninger og motivasjon.

Det gjøres mye godt arbeid av dyktige fagfolk i norsk barnevern. Samtidig foreligger det flere ferske rapporter som påviser mangler i deler av det norske barnevernet, særlig med hensyn til svikt i relevant kompetanse. I denne sammenheng kan nevnes:

Det å reise vasker øynene. En gjennomgang av 106 barnevernssaker i tidsrommet 2016-2017. Statens Helsetilsyn 2019.

Barnas hjem. Voksnes ansvar. Oppsummering av landsomfattende tilsyn med barneverninstitusjoner 2018. Statens Helsetilsyn 2019.

De tror vi er shitkids. Rapport om barn som bor på barneverninstitusjon. Barneombudet 2020.

I tidsrommet 2018-2020 har Norge blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i syv barnevernssaker for å ha krenket retten til respekt for familielivet (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8). Høyesterett har fulgt opp dommene i tre avgjørelser, alle fra 27. mars 2020.

I informasjonsskriv fra Barne- og familiedepartementet datert 10. juni 2020 til landets kommuner og fylkesmannsembeter gjennomgikk departementet hvilke konsekvenser dommene fra EMD og Høyesterett nå må få for barnevernets praksis og saksbehandling. Et hovedbudskap er en innskjerping av krav til beslutningsgrunnlag, begrunnelse og dokumentasjon.

Dette betyr også at de ansatte må ha adekvat og relevant kompetanse for å kunne møte disse kravene.

På denne bakgrunn hilser Advokatforeningen departementets forslag til nye kompetansekrav for ansatte i barnevernet, forankret gjennom endringer i barnevernloven, velkommen.

Advokatforeningen deler departementets syn om at høyere og tydeligere krav til kompetanse er viktig for å anerkjenne alvorlighetsgraden i barnevernets samfunnsoppdrag og kompleksiteten i oppgavene som de ansatte skal utføre.

Et høyere kompetansenivå vil også kunne bidra til å styrke legitimiteten og tilliten til barnevernet. Det er liten tvil om at både dommene fra EMD og de ovennevnte rapporter har bidratt til å svekke tilliten til norsk barnevern.

Befolkningens tillit til barnevernet er i dag betydelig lavere enn til politi, helsevesen, barnehage og skole.

Advokatforeningen har også merket seg at Barneombudet i sin rapport «De tror vi er shitkids» (2020) særlig understreker behovet for å styrke den analytiske kompetansen i barneverntjenesten. Det er påvist at i mange tilfeller savnes en grundig vurdering av barnas behov og hvilken hjelp barna trenger.

Samtidig er det påfallende at det formelle utdanningsnivået i norsk barnevern er lavt både sammenlignet med barnevernet i andre nordiske land og med andre yrkesgrupper som er viktige aktører i barnevernet, som advokater, lærere og psykologer.

I dette perspektiv vil Advokatforeningen uttale en viss undring over at de aktuelle kompetansekravene ikke har kommet for mange år siden.

2.2 Kommentarer til de enkelte forslagene

Advokatforeningen slutter seg til samtlige forslag til lovendringer i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.

Advokatforeningen vil i den forbindelse særlig peke på viktigheten av nytt krav til høyere kompetanse for personell som skal jobbe faglig i feltet. Det innebærer å vurdere bekymringsmeldinger, gjennomføre undersøkelser, forberede saker for behandling i fylkesnemnda, samt å følge opp familier og tiltak, jf. nytt forslag i barnevernloven (bvl.) § 2-1.

Advokatforeningen vil videre understreke det betydelige behovet for høyere kompetanse hos de ansatte i barneverninstitusjoner. Særlig er det viktig at leder og nestleder må ha barnevernfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå.

Men det er også en påkrevet forbedring at faglig personell som ansettes i en institusjon må ha minimum relevant bachelorutdanning, jf. forslag til lovendring i bvl. § 5-11.

I dag et det oppsiktsvekkende mange ufaglærte som fungerer som faglig personell i barneverninstitusjoner. Dette er desto mer oppsiktsvekkende når vi lenge har visst at omkring 75 prosent av barna i barneverninstitusjoner har minst en psykisk lidelse. Mange har flere lidelser samtidig, som angst, depresjon og alvorlige atferdsforstyrrelser. Dette er for øvrig tydelig dokumentert blant annet i en viktig undersøkelse fra NTNU (Kayed, N. m.fl., Psykisk helse hos barn og unge i barneverninstitusjoner (2015).

Selv om Advokatforeningen slutter seg til alle nye lovforslag, er det grunn til å uttale uenighet med ett forslag som er utelatt samt forslaget til forskriftsendringer.

Advokatforeningen er uenig med departementets syn om at en innføring av en autorisasjonsordning i barnevernet ikke er hensiktsmessig. Departementet fraråder en autorisasjonsordning med henvisning til behovet for tverrfaglighet i barnevernets arbeid. Advokatforeningen kan ikke se at et krav om autorisasjon av barnevernspedagoger og sosionomer, tilsvarende helsepersonell, må innebære at disse to profesjonsgruppene dermed får enerett på å jobbe med barnevernssaker. Tvert imot vil en autorisasjon, sammen med et høyrere kompetansenivå, bidra til å styrke tilliten til disse profesjonsgruppene.

Det vil fortsatt måtte være behov og muligheter for at familieterapeuter, jurister, psykologer og pedagoger deltar i barnevernssaker.

For det andre er Advokatforeningen uenig med departementet i vurderingen av hvilken kompetanse som skal stilles til de ansatte i omsorgssentre for mindreårige, jf. forskrift om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner § 5.

Departementet uttaler i høringsnotatet at «etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for å innføre tilsvarende krav til utdanning og kompetanse som for tilsatte i barneverninstitusjoner».

Advokatforeningen mener at dette er en både diskriminerende og inkonsekvent vurdering.

Som omtalt foran er utfordringene til mange av de unge som bor i barneverninstitusjoner store. De krever å bli møtt med tilsvarende god kompetanse blant de ansatte.

Men det er ikke belegg for å legge til grunn at utfordringene er mindre for barn og unge på omsorgssentrene. Enslige mindreårige asylsøkere under 15 år er ofte belastet med vesentlige psykiske vansker forårsaket av traumatiske livserfaringer.

Advokatforeningen vil derfor anbefale at det stilles de samme høye kompetansekrav til ledere og ansatte i omsorgssentrene som i de ordinære barneverninstitusjoner.

2.3 Oppsummering

1. Advokatforeningen understreker behovet for mer kompetanse i barnevernet og gir, i lys av dette, sin tilslutning til de foreliggende lovforslagene i høringsnotatet.

2. Advokatforeningen er imidlertid uenig i Barne- og familiedepartementets synspunkt om at en autorisasjonsordning for alle som skal arbeide faglig i barnevernet ikke er å anbefale.

Advokatforeningen mener at en slik ordning vil styrke tilliten og legitimiteten til barneverntjenesten som samfunnsinstitusjon, og derfor fremstår som et meget viktig tiltak. Advokatforeningen kan heller ikke se at en slik autorisasjonsordning vil vanskeliggjøre samarbeidet med profesjoner som advokater og psykologer, som allerede er autoriserte på sitt fagfelt, slik departementet synes å mene.

3. Advokatforeningen vil endelig uttale betydelig overraskelse og uenighet vedrørende departementets vurdering om at det ikke er behov for samme kompetansekrav til ansatte i omsorgssentre for mindreårige. Beboerne i disse sentrene har større utfordringer enn de fleste, hvilket krever tilsvarende høy og adekvat kompetanse hos personalet».


3 VARSLING TIL ETTERLATTE OG FORNÆRMEDE

3.1 Til pkt. 3.1

Advokatforeningen er enig med departementet i at dagens lovgivning ikke åpner opp for å gi informasjon til fornærmede og etterlatte.

Advokatforeningen mener det vil bli utfordrende å utarbeide nye regler som gir en god balanse i avveiningen mellom hensynet til barnet og de legitime samfunnsbehov som i så tilfelle begrunner tiltaket. Det savnes en tydeliggjøring av at innføring av varslingsregler vil innebære en uthuling av den sterke forvaltningsmessige taushetsplikten som gjelder på barnevernfeltet, hvor klientforholdet i seg selv er en opplysning som utgjør et personlig forhold etter fvl. § 13 første ledd nr. 1. Varslingsregler vil dermed utgjøre et sterkt inngrep i barnets personlige integritet og privatliv, noe som bør få betydning for balansen i avveiningen mellom de ulike hensyn som drøftes.

3.2 Til pkt. 3.1.1

I pkt. 3.1.2 fremhever departementet at innføring av varslingsregler kun vil gjelde et svært begrenset antall saker (og dermed også barn). Advokatforeningen vil peke på at dette også gjelder for etterlatte og fornærmede, slik at eventuelle varslingsregler kun vil ha begrenset betydning på gruppenivå for fornærmede og etterlatte. Forslaget går med andre ord ut på innføring av regler som representerer et sterkt inngrep i det aktuelle barnets personlige integritet og privatliv som bidrag til å minske ubehag for en svært begrenset antall personer. Advokatforeningen viser i denne forbindelse til at ungdommens skadepotensial og faren for nye voldshandlinger ikke begrunner departementets forslag.

3.3 Til pkt. 3.1.2

Under henvisning til fvl. § 13 i pkt. 3.1, er det vanskelig å forstå departementets synspunkt på side 27 fjerde avsnitt siste punktum, der det heter at det «i og for seg ikke er spesielt personlig informasjon at barnevernet følger opp ungdommen etter at vedkommende har begått alvorlig kriminalitet».

Departementet fremhever på samme side i neste avsnitt at den informasjonen som skal gis i det foreslåtte varslingssystemet skal være begrenset. Advokatforeningen vil også her peke på at selv begrenset informasjon (som røper klientforholdet) vil medføre at privatpersoner får kjennskap til opplysninger som faller inn under personlige forhold etter fvl. for det aktuelle barnet.

Til side 28 tredje avsnitt vil Advokatforeningen bemerke at det i liten grad kan få betydning at varslingens potensielt uheldige virkninger ikke er særlig fremhevet i forarbeidene til varslingsregler i hhv. kriminalomsorg og psykisk helsevern, som har andre samfunnsoppdrag enn barneverntjenesten, jf. lovenes formålsbestemmelser.

Advokatforeningen er dessuten usikker på om varsling vil kunne bidra til å forhindre spekulasjoner, motvirke ryktespredning og bidra til bearbeiding av lovbruddet for fornærmede og etterlatte (side 29 første og andre avsnitt).

3.4 Til pkt. 3.1.3

Under henvisning til departementets egen siterte forståelse av formålet med barnevernstiltak på side 30, mener Advokatforeningen at innføring av varslingsregler i liten grad vil bidra til å «gi det enkelte barn forsvarlig hjelp, omsorg og behandling».

3.5 Til pkt. 3.1.4

Av ovennevnte følger at Advokatforeningen mener at lovens formålsbestemmelse må endres dersom det skal innføres varslingsregler på barnevernfeltet.

3.6 Til pkt. 3.2.1

Dersom det innføres varslingsregler er Advokatforeningen enig i departementets forslag til avgrensning basert på alder og mener dagens system med varslingsregler i kriminalomsorg og psykisk helsevern dekker behovet for varsling når gjerningspersonen er fylt 15 år.

Advokatforeningen er også enig i at varslingsregler bare kan være aktuelt når ungdommen har utviklet atferdsvansker i form av kriminalitet eller på annen måte, samt når det aktuelle tiltaket er plassering i barneverninstitusjon etter bvl. § 4-24.

3.7 Til pkt. 3.2.2

Advokatforeningen har ingen merknader til departementets definisjon av fornærmede og etterlatte.

3.8 Til pkt. 3.2.3 og 3.2.4

Advokatforeningen savner en nærmere redegjørelse i høringsnotatet for vilkåret «alvorlig kriminell handling» i lovforslagets bokstav a.

Den kriminelle handlingens alvorlighetsgrad omtales først i vurderingen av om varsling er «av betydning» for fornærmede og etterlatte, hvor kjernen i departementets forslag er om «handlingen objektivt sett kan ha påført fornærmede eller etterlatte store traumer som kan gi dem et behov for informasjon om hva som skjer med gjerningspersonen».

Advokatforeningen mener det vil kunne oppstå vanskelige avgrensnings- og bevisspørsmål med et så vidt åpent vilkår, både i relasjon til hvilke handlinger som faller inn under varslingsplikten, men også i relasjon til sannsynligheten for at handlingen har traumepotensial for fornærmede og etterlatte. Her vil det jo også være en klart subjektiv komponent, da fornærmede og etterlatte vil ha forskjellige forutsetninger for og egenskaper til å håndtere det å bli utsatt for handlingen.

3.9 Til pkt. 3.2.4

Advokatforeningen er enig i at det bør være et vilkår for varsling at det vurderes som sannsynlig at de involverte personene kan treffe hverandre. Advokatforeningen kan imidlertid ikke se noen god grunn til at dette vilkåret ikke også tas inn i forslaget til nytt femte ledd i § 4-24 bokstav c.

3.10 Til pkt. 3.2.5

Advokatforeningen vil understreke viktigheten av å involvere ungdommen i så stor grad som mulig i de beslutninger som tas.

3.11 Til pkt. 3.3.1

Departementets forslag til saksbehandling og vedtak fremstår problematisk av flere grunner. For det første kan avgjørelsesgrunnlaget i Fylkesnemnda bli for spinkelt, og dermed komme i konflikt med de krav til avgjørelsesgrunnlaget som praksis fra EMD oppstiller. Her er det riktignok ikke retten til familieliv som er tema, men EMK artikkel 8 omhandler også retten til privatliv. De prosessuelle kravene som oppstilles ved inngrep i familieliv etter EMK artikkel 8 i HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S må også få betydning her, da inngrepshjemmelen følger av samme lov og avgjørelsesorganet er det samme som ved inngrep etter omsorgsaksen i barnevernloven.

Fra HR-2020-661-S spalte 171 hitsettes:

Vedtakene etter barnevernloven må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha en tilfredsstillende begrunnelse. Hvilke krav som stilles, beror på omstendighetene i den enkelte sak og hva slags tiltak det er tale om.

Advokatforeningen vil peke på at man lett kan komme i konflikt med disse kravene hvis inngrepet i privatlivet er begrunnet «på generelt grunnlag», som departementet skriver i høringsnotatet side 38 første avsnitt.

Advokatforeningen vil også peke på at departementet i pkt. 3.2.3 uttrykker at vilkåret «av betydning» ikke vil være oppfylt dersom fornærmede og etterlatte ikke ønsker varsling. I og med at Fylkesnemnda etter forslaget skal treffe vedtak før fornærmede og etterlatte er involvert, vil det dermed ikke være mulig for Fylkesnemnda å avgjøre om vilkåret er oppfylt eller ikke.

4 REGULERING AV BRUK AV SAKKYNDIG I BARNEVERNET

Advokatforeningen tiltrer forsalget.

 

                                                     Vennlig hilsen

 

Jon Wessel-Aas                                                                        Merete Smith
leder                                                                                          generalsekretær