Endringer i vergemålsloven og vergemålsforskriften – om godtgjøring til verger mv.

Sendt: 11.09.2020

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 12.6.2020 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som berørt bransjeorganisasjon. Saken er forelagt lovutvalget for velferds- og trygderett. Lovutvalget består av: Thorgeir Hole (leder), Siw Bleikvassli, Gorm Are Grammeltvedt, Olav Lægreid og Anette Wattø Schei. I tillegg har advokatene Magnhild Pape Meringen, Turid Oltedal Lunde og Paal-Henrich Berle deltatt i arbeidet med uttalelsen.

2 SAKENS BAKGRUNN – OVERORDNET OM VERGEHAVENDES BEHOV

Departementet foreslår en rekke endringer av vergemålsloven og vergemålsforskriften.

Høringsnotatet er gjennomgående i et enkelt og klart språk. Det er bra, og gjør forslagene tilgjengelig for vurdering.

Endringsforslagene dekker et bredt spekter, herunder språklige justeringer, innføring av automatisert kontroll av vergeregnskap, omlegging av godtgjørelsesordning for vergene, og forslag om ytterligere begrensning i bruk av «advokatverger».

Målsettingen med forslagene fremstår å være forenkling og besparelse. Det er i og for seg et positivt utgangspunkt, men man skal samtidig passe seg for at dette utilsiktet kan bidra til å svekke vergemålsordningen.

Hvorvidt alle forslagene adresserer reelle utfordringer med nye grep som innebærer forenkling og besparelse, er uklart. Dette gjelder blant annet forslag om innskrenking av adgang til oppnevning av advokatverger, og forslag til endring av ordning med godtgjørelse til verger, som Advokatforeningen er imot.

Ved ikrafttreden av ny vergemålslov 1. juli 2013 ble Norge i stand til å ratifisere FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det overordnede formål med dette var å styrke de vergetrengendes rettigheter i møte med samfunnet.

Det finnes innledningsvis betimelig å peke på at vergemålsordningen skal sikre at interessene til mindreårige og voksne, som ikke kan handle på egenhånd blir ivaretatt. Det påhviler derved et stort samfunnsansvar for vergene, som påtar seg denne viktige og ofte svært krevende oppgaven.

Behovet for vergemål har vært økende og antas også å bli stigende i tiden fremover. Det er mange årsaker til dette, men det kan særlig pekes på betydningen av økt levealder, økning i antallet sammensatte og kompliserte familiekonstellasjoner som kan implisere interessekonflikter, og generell formuesøkning blant befolkningen. Dessuten har man i løpet av de senere årene, og særlig etter ikrafttredelsen av loven, sett en klar tendens til at tidligere hjelpetiltak og etablerte ordninger for personer som har hatt behov for hjelp til å ivareta sine løpende økonomiske og personlige interesser gradvis har blitt avviklet. Eksempler på dette kan være hjelp fra naboer, familie og venner, samt at det tidligere ble gitt betydelig service fra lokalbankene, bofellesskap og i sykehjemmene.

Man ser dessuten tydelige utviklingstrekk ved at den kommunale førstelinjetjenesten i økende grad henviser personer med spesielle behov til vergemålsordningen, særlig når det gjelder personer som har kompliserte og sammensatte problemstillinger med behov for koordinerte tjenester. En årsak til dette kan være at man bevisst søker å overføre ressursbelastningen som disse personene representerer til vergemålsmyndigheten eller at man av konformitetsgrunner kan finne dette fristende, men utviklingen forstås også å være uttrykk for at ivaretakelsen av disse personenes interesser krever særskilt kompetanse.

Advokatforeningen vil med dette fremheve at man som verge, foruten personlige egenskaper og samfunnsengasjement, også må tilegne seg særlig kompetanse på vergemålsfeltet, og at de strenge krav som vergemålsloven oppstiller til kvalitet og oppfølgning av vergehaver, i betydelig grad nødvendiggjør en profesjonalisering av tjenestene.

Advokatforeningen mener at vergemålsreformen klart har bidratt til å styrke rettssikkerheten til dem som omfattes av ordningen. Det er samtidig viktig å presisere at det i det store mangfoldet av saksforhold finnes mange varianter og særegenheter ved den enkelte persons behov for oppfølgning. Man må ta inn over seg at det er meget stor spennvidde i enkeltsakenes kompleksitet og omfang, og oppgavene i de enkelte oppdragene vil naturligvis også variere i takt med vergehaverens livsløp og av indre- og ytre påvirkningsfaktorer. Dette innebærer at man alltid må vurdere de enkelte vergeoppdragene i et dynamisk perspektiv, hvor det skal være en reell mulighet til å kunne foreta individualtilpasninger i alle retninger.

Vergemålsloven § 31 angir at vergen innenfor sitt mandat skal ivareta interessene til den som er under vergemål. Vergen har ved dette ofte en helt sentral rolle i enkeltindividers daglige livsutfoldelse, og det er derfor essensielt at det også etableres forutsigbare ordninger for å sikre at vergen får rimelig godtgjørelse for arbeidet, som det ut ifra mandatet er nødvendig å utføre på en forsvarlig måte. På samme måte som gjelder for selve vergemålet, må det fortsatt derfor må være mulighet for fleksible og individualtilpassede godtgjøringsordninger.

Ordningen med godtgjørelse til verger ble undergitt en større revisjon i 2011-2012. Det ble da etablert ordning med fast årlige godtgjøring i ulike satser for ulike typer verger. Det ble tatt grep for å redusere bruk av timebasert godtgjørelse. Og det ble søkt sikret at advokatverger med godtgjørelse etter salærsatsen skulle forbeholdes saker der det var behov for juridisk kompetanse.

Ordningene har fra ikrafttredelsen i 2013 frem til i dag virket i 7 år. Det fremmes nå forslag til ytterligere «innstramming». Høringsbrevet tyder på at det ikke er foretatt noen bred og strukturert evaluering av de grep som ble gjort ved forrige revisjon. Det kan derfor reises spørsmål om man har tilstrekkelig erfaringsgrunnlag for å begrunne behovet for de endringer som denne gang foreslås.

Den angivelige utfordring med omfattende bruk av timebasert godtgjøring søkes uansett løst ved innføring av nye standardsatser. I utgangspunktet burde det gi forenkling og skape forutberegnelighet for alle involverte. Imidlertid knyttes det krav til dokumentasjon, søknad og saksbehandling til de nye standardsatsene. Det innføres da en ny søknadsordning som krever ressursinnsats fra såvel verger som forvaltningen. Spørsmål er da om man har oppnådd en effektivisering, eller om man er like langt med hensyn til ressursbruk på selve ordningen.

Vergehavere utgjør en svak og utsatt gruppe. I høringsnotatet er det primært vergehavendes interesse i å holde utgiftene til verge nede som har fokus.. Det mangler en mer nyansert fremstilling av vergehavendes behov – for eksempel relatert til opplevd kvalitet i tjenestene vergehaver mottar, og vergehavendes tilgang til kontakt med verge. Det er ikke gitt at vergehavendes interesse er begrenset til å få det så billig som mulig. Det kan være at hensyn til vergehavendes behov også tilsier spesialisert kunnskap, mer tidsbruk, og dermed mer kostnad. For eksempel i form av tilgang til kontakt med verge for å sikre tillit, avklaring og forståelse relatert til de oppgaver vergen skal utføre. Advokatforeningen mener vergehavers behov burde vært bredere utredet og fremstilt i høringsnotatet.

I all hovedsak er Advokatforeningen bekymret for rettssikkerheten til vergehavende, som vi opplever vil få et svakere vern ved den nye reguleringen. Personer som har fått oppnevnt verge gjennom vergemålsloven har en medisinsk diagnose som innebærer at de ikke kan ivareta interessene sine selv. I all hovedsak dreier dette seg om psykiske lidelser, rus, kognitive sykdommer eller skader. Menneskene som er rammet, har få eller ingen ressurser til å orientere seg i en komplisert regelhverdag. Parallelt legger forslaget opp til, både direkte og indirekte, en nedbygging av ordningen med advokater som verger. Konsekvensene for den vergehavende – som er syk – kan bli katastrofale. Den aktuelle NAV-skandalen illustrerer én side av dette.

Til dette kommer at de personer som trenger verger er en sammensatt gruppe, med svært ulike problemstillinger som vergen må håndtere. Ofte er det en kombinasjon av sykdommer, for eksempel rus og psykiatri, eller psykiatri og Alzheimers demens. Vårt hovedinntrykk er at vergehavende er sykere nå enn tidligere, og at man står overfor svært vanskelige problemstillinger som krever en bred faglig bakgrunn, erfaring med konflikt- og krisehåndtering og egnede kontorfasiliteter. Trekker en paralleller til statistikk fra NAV, viser denne at sykefravær og uførepensjon med bakgrunn i psykiske lidelser har økt over de siste 10 årene.

Det foreslås i høringsutkastet nye grep for å redusere antall advokatverger. Dette uten at det fremstilles klare holdepunkt for at bruk av advokat som verge er unødvendig og fordyrende. Det er foretatt en gjennomgang av et utvalg på 150 saker som viste at det var advokatverger i 10 prosent av disse. Det er ikke redegjort noe om hvilken bistand vergehaver hadde behov for i de aktuelle sakene. Det er ikke sagt noe om kvaliteten på bistanden som ble gitt. Det fremgår ikke hva vergegodtgjørelse utgjorde i disse sakene, og kostnad er heller ikke sammenholdt med de øvrige sakene i utvalget. Det er ikke drøftet om verge uten kompetanse og erfaring som advokat ville ha brukt mer tid på sin bistand. Det er ikke vurdert om bruk av en alminnelig eller fast verge i disse sakene ville medføre behov for kjøp av ekstern juridisk bistand. Når dette ikke er belyst, så fremstår forslag til begrensning i adgang til å oppnevne advokatverger utelukkende basert på mulighet for reduksjon av timesats. Det er ikke gitt at dette medfører noen fordel for vergehaver.

Bakgrunnen for dagens ordning var å legge opp til et system som var enkelt og forutberegnelig både for Fylkesmannen og for vergene. Det ble innført fra 1. juli 2017 en fast årlig godtgjøring. Av forarbeidene til gjeldende vergemålsforskrift fremgår det:

«Ulempen med en ordning med fastsatte årlige beløp er at godtgjøringen ikke i alle tilfeller vil reflektere det arbeid som legges ned av vergene. I forslaget til forskriftsbestemmelse foreslås det derfor en regel om faste satser supplert med en skjønnsmessig unntaksbestemmelse, der godtgjøring gis time for time etter en fastsatt timesats. En slik ordning gir mulighet for å lønne verger på timebasis på grunn av arbeidets karakter og/eller på grunn av bestemt kompetanse. Erfaringen viser også at et vergeoppdrag ofte kan være særlig krevende i den første fasen etter etablering av vergemålet, og der det ligger an til dette, kan det også på denne bakgrunnen være grunnlag for å lønne på timebasis. Midlertidige verger vil ofte normalt måtte avlønnes på timebasis.»

Ordningen det nå legges opp til differensierer også mellom saker som kan godtgjøres med fast lav sats, fast høy sats, og saker som skal godtgjøres etter medgått tid. Den store innvendingen mot den foreslåtte faste satsen er at denne også er lite fleksibel og vil kreve ny forskriftsregulering om et visst antall år. Det er behov for å knytte denne opp mot Folketrygdens grunnbeløp (G) eller den offentlige salærsatsen for advokater. Bare da vil den faste satsen også være utviklingsdyktig. Videre bemerkes at de sakstyper som foreslås godtgjort etter medgått tid, er lite praktisk relevant, idet dette skal forbeholdes saker der det er spørsmål om ugyldige disposisjoner fra den vergehavende.

Advokatforeningen er kjent med at våre medlemmer har tatt og fortsatt tar oppdrag både som advokatverger og som faste verger. Hvor stort omfang dette utgjør samlet og for den enkelte advokats praksis, har vi ikke oversikt over. At det i et begrenset utvalg var 10 prosent advokatverger tyder på at det er et visst omfang, jf. ovenfor. Tilbakemeldingen fra våre medlemmer er også at de er oppnevnt som advokatverge etter en eller to foregående verger, som ikke har klart å hanskes med de problemer de har stått overfor.

Advokatforeningen vil fremheve at våre medlemmer har en kompetanse og erfaring som tilsier at advokater er særlig egnet til å kunne gi effektiv hjelp til vergehaver innen flere komplekse saksområder. Advokatene er også svært godt egnet til å vurdere hva som ligger i vergens mandat, og at oppgaver som støttekontakt og omsorgsyter ligger utenfor oppdraget. Det er imidlertid Advokatforeningens oppfatning at flere av de grep som foreslås i høringen medfører risiko for at advokater vil vegre seg for å ta nye oppdrag som verge i fremtiden.

Antagelig vil det her også være en stor forskjell på by og land, og dette vil ramme områder som allerede er sårbare med tanke på vergedekning.

3 KOMMENTARER TIL DE ENKELTE FORSLAGENE

3.1 Innføring av egen sats ved starten av oppdraget

Advokatforeningen er skeptisk til forslag om at det fastsettes en fast sats for godtgjørelse av arbeid i oppstart av et vergeoppdrag, i kombinasjon med en fast sats for årlig godtgjørelse. Det er åpenbart behov for ekstra innsats i starten av oppdraget for å bli kjent med vergehaver og vedkommendes bistandsbehov. Situasjonen er ofte tilspisset og prekær når verge kommer inn i bildet. En fast ramme gir forutberegnelighet, og det timeantall som fastsettes vil danne et utgangspunkt for innrettelse av innsats.

Advokatforeningen er imidlertid av den oppfatning at den forslåtte kompensasjon ikke vil dekke innsatsen i de mer krevende sakene. Foreningen mener forskjellene mellom de ulike oppdragene er for store til at stykkpris er hensiktsmessig. I de mest krevende vergeoppdragene vil det ofte være store hjelpebehov i starten av oppdraget, men det er ikke uvanlig at hjelpebehovene tar seg opp igjen ut over vergeoppdragene. En fast sats vil ikke ta høyde for disse variasjonene. For vergehavende vil det gi mer forutberegnelighet dersom man betaler for den jobben som er gjort, hverken mer eller mindre. Trekker man parallell til stykkprisforskriften, gjelder denne i hovedsak saker der det offentlige dekker utgiftene til rettshjelp.

Dersom oppstartssats skal gis, bør det uansett ikke kun gis oppstartsats etter søknad. De saker hvor det presumptivt medgår noe mindre tid ved oppstart enn stykkprisgrunnlag på 10 timer, står da i fare for å bli avslått. På grunn av lang saksbehandlingstid hos fylkesmannsembetene må eventuelt oppstartssats innvilges ved etablering, etter avtale mellom Fylkesmannen og vergen som blir spurt om å påta seg oppdraget.

Advokatforeningen stiller også av andre grunner spørsmål ved om det er nødvendig og hensiktsmessig at oppstartgodtgjørelse skal undergis søknadsbehandling med konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Innføring av søknadsprosess innebærer at vergen må bruke tid på å skrive søknad. Fylkesmannen må bruke ressurser på behandling av søknad, og fylkesmannens avgjørelse må kunne påklages. Det er ofte vanskelig å vite i starten av oppdraget hvor omfattende hjelpebehovet er. Mandatet er ofte ikke dekkende eller svært upresist. Advokatforeningen mener det bør vurderes om oppstartgodtgjørelse heller skal være en fast ordning i alle saker som ikke skal timehonoreres.

Det er foreslått at oppstartgodtgjørelse kun skal gis én gang, og at det ikke skal ytes ved bytte av verge. Advokatforeningen er skeptisk til en slik begrensning. I alle tilfelle antas at verge og vergehaver må ha anledning til å bli kjent med hverandre. Det er et krav etter loven at vergehavende skal høres i alle spørsmål der de kan gjøre seg opp en mening. Det mangler en analyse av hvordan dette skal skje uten at en kan legge opp til fysiske treffpunkt, ikke bare med vergehavende, men også med oppfølgingsapparatet, pårørende m.fl., der mandatet krever det. Dersom det er gått noe tid fra første oppnevning til skifte av verge, kan vergehavendes behov ha endret seg. Videre kan skifte av verge være nødvendig ved behov for annen type verge enn den som opprinnelig ble oppnevnt. For eksempel fra familiemedlem til fast verge, og fra fast verge til advokatverge. Advokatverger blir gjerne benyttet der annen verge ikke har fungert, og hjelpebehovet kan i disse sakene være stort. Advokatforeningen mener oppstartsgodtgjørelse bør være en fast ordning også ved skifte av verge. Så kunne man heller vurdere å ha en hjemmel for unntak ved skifte av verge innen samme vergetype siste år.

Videre legger høringsforslaget opp til at størrelsen på oppstartgodtgjørelsen skal tilsvare 10 timer/ 2000 kr for alminnelige verge/ 4000 kr for faste verger. Tilsynelatende gjelder dette ikke for advokatverger i det hele tatt.

Oppsummert:
Advokatforeningen støtter ikke en innføring av fast oppstartgodtgjørelse med stykkprisgrunnlag på 10 timer i kombinasjon med årlig godtgjørelse. Årsaken er at den foreslåtte sats synes for lav for de krevende oppdragene. En fast sats tar ikke høyde for de store forskjellene mellom oppdragene og variasjonen i arbeidsmengden over tid. Ordningen bør være en fast ordning som gjelder kun for de oppdragene som ikke skal honoreres per time, se pkt. 3.2 og 3.3.

3.2 Innføring av en ny høyere sats/adgang til godtgjørelse for medgått tid

Det foreslås innført en ordning med en ny «høyere sats». Målsettingen er å redusere omfang av saker med timegodtgjørelse. Årsak til ønsket om å redusere omfang av saker med timegodtgjørelse er ønske om større forutberegnelighet for vergehaver. Videre at det er mye arbeid både for vergen og fylkesmannen med dokumentasjon, søknad og vurdering. Da det nå foreslås en ny ordning som også skal være undergitt søknad, så er det vanskelig å se at dette grepet medfører effektivisering av saksbehandlingen. Det er også vanskelig å se at en fast sats gir vergen større fleksibilitet enn godtgjørelse for medgått tid.

Advokatforeningen mener innføring av ny høyere sats ikke gir noe fordel for noen. Det synes å innebære mer omstendelig byråkratisering, og det er usikkert om det ivaretar vergehavers behov på betryggende vis. Advokatforeningen mener en snarere burde ha tatt utgangspunkt i fast årlig godtgjørelse, og så yte for medgått tid i de mer komplekse sakene slik ordningen er i dag.

Departementet foreslår at timegodtgjøring kun skal gis i de aller mest krevende oppdragene og at dette skal være en snever unntaksregel. Advokatforeningen mener at den foreslåtte ordningen med timegodtgjøring kun ved særdeles krevende oppdrag vil være svært uheldig, særlig for de vergetrengende. Ut fra tilbakemelding fra flere av våre medlemmer, er det stor grunn til å tro at advokater vil si fra seg mange vergeoppdrag som er krevende, men som ikke blir definert som «særdeles krevende». I disse oppdragene vil det bli vanskelig og tidvis umulig å finne andre kompetente verger.

Advokatforeningen er enig med departementet i at dersom en ordning med timehonorering ikke finnes, risikerer en at personer med sterkt behov for bistand står uten verge fordi ingen vil ta på seg oppdraget. Dette er særlig uheldig og aktuelt i saker for personer som er fratatt rettslig handleevne. Advokatforeningen er likevel av den klare oppfatning at dette vil gjelde langt flere oppdrag enn bare dem departementet omtaler som «særdeles krevende oppdrag». Advokatforeningen tror dette vil gjelde de fleste av de oppdragene som i dag blir honorert per time.

Departementet bruker som argument at det ikke er rimelig for vergen ikke å få godtgjort der arbeidsbelastninga er særdeles stor. Dette vil gjelde i langt flere saker enn departementet synes å legge til grunn. Selv med dagens ordning der det søkes om timegodtgjøring, risikerer advokatverger å utføre mye arbeid uten godgjøring. Det bør ikke legges opp til at denne muligheten utvides.

Departementet skriver at «Fylkesmannen skal førehandsgodkjenne arbeidet og setje ei øvre grense for kor mange timar som kan godtgjerast.» Advokatforeningen er kritisk til en ordning der Fylkesmannen skal forhåndsgodkjenne arbeidet i disse sakene. Erfaringsmessig oppstår det stadig nye akutte forhold og problem de vergetrengende trenger hjelp til i de mest krevende oppdragene. Dette kan være vergetrengende som mister bolig flere ganger i året, mister støtteordninger, som stadig gjør handlinger som det må ryddes hurtig opp i, som blir tvangsinnlagt, pågrepet, tenner på leiligheten sin, osv. Det vil bli svært byråkratiserende og arbeidskrevende både for verge og Fylkesmannen om alle de enkelte oppdrag må forhåndsgodkjennes.

Departementet legger opp til at vergemålsmyndigheten først må føre tilsyn med vergen i forbindelse med godtgjøringssaken og så forhåndsgodkjenne. Advokatforeningen er bekymret for hvilke ressurser dette vil båndlegge hos Fylkesmannen. En slik ordning vil kreve en form for vaktordning med tilgjengelighet utenfor arbeidstid. Vergene i de mest krevende sakene får ikke sjelden henvendelser utenfor normalarbeidstid – skal vergen da si at dette kan jeg ikke hjelpe deg med før Fylkesmannen har godkjent timebruken? Dette gjelder regelmessig ved akuttinnleggelser, forsvinninger, innbrudd, pågripelser av den vergetrengende osv.

Av høringsutkastet fremgår det også at høyere sats skal kunne innvilges etter søknad og bare fremover i tid. Dette er selvmotsigende når det samtidig sies at merbelastningen må ha vart over tid før det er aktuelt å innvilge høyere sats. Ved denne løsningen vil det oppstå et gap i tid der vergen må jobbe gratis. Rettssikkerhetsproblematikken er her åpenbar. Vergen bør dokumentere sin tidsbruk i alle saker som skal timegodtgjøres med et timeregnskap. I dag brukes timesfaktura i slike oppdrag. Advokater er pliktig til å følge bokføringsforskriften og må redegjøre for alle timer brukt i løpet av arbeidsdagen. Slik timeføring sikrer god kontrollmulighet og notoritet for timebruken og bør kunne videreføres. Ordningen er enkel for både vergen og fylkesmannen. Det bør være anledning til å innvilge godtgjørelse for medgått tid for innsats som allerede er ytt.

Advokatforeningen finner det på prinsipielt grunnlag uheldig med en stykkprisordning der vergetrengende betaler for oppdragene selv. Når det i f.eks. saker etter salærforskriften eller stykkprisforskriften operer med et fast antall timer, er dette alltid betalt av det offentlige. Det offentlige kan da regne med at arbeid utført over flere saker vil jevne seg ut, slik at det tilsvarer et stykkprishonorar. En enkelt vergetrengende kan ikke gjøre dette, og vil kunne måtte betale en for høy stykkpris i saker der de har lite behov for hjelp og mottar lite hjelp.

Time for time vil alltid være mer forutsigbart enn godgjøring etter faste satser. Vergen får da betalt for jobben en gjør, hverken mer eller mindre, samt at vergehavende betaler for den hjelpen denne får.

Oppsummert:
Advokatforeningen er skeptisk til ny ordning med «høyere sats» som skal avhjelpe omfang av timebasert godtgjøring. Det er vanskelig å se at løsningen adresserer et reelt problem, og at det er et virkemiddel som gir noen effektivisering, eller mindre byråkrati. Det reises spørsmål om det motsatte vil skje. Advokatforeningen er bekymret for at en slik honorering vil gjøre det vanskelig å beholde og rekruttere de kompetente vergene som trengs i de krevende sakene.

3.3 Advokatverge - retten til godtgjørelse med salærsats

I alle de tilfeller der det oppnevnes advokatverge antas at bistandsbehovet er såvidt omfattende, uoversiktlig og krevende at de alltid bør honoreres med offentlig salærsats etter medgått tid. Kvalitetssikring kan utøves ved kontroll av om medgått tid beskrevet i timeliste, fremstår nødvendige.

Behov for verge med kunnskap og erfaring som advokat antas å være til stede i flere typetilfeller, og ikke begrenset til saker etter avtaleloven § 3. Som eksempel antas at det kan være behov for midlertidig advokatverge for mindreårig arving ved komplekse skifteoppgjør.

For voksne vergehavende kan det oppstå behov for hjelp i alle privatrettslige forhold, så som husleietvister – spørsmål om oppgjør eller krav om dekning fra depositum, forsikringssaker, etablere og følge opp gjeldsordning, følge opp tvangssalg – herunder utkast til fordeling innen de frister tvangsfullbyrdelsesloven setter, komplekse arv- og skiftesaker, samt saker etter lov om psykisk helsevern §§ 3-3 eller 3-2. Heller ikke denne opplistingen kan sies å være uttømmende.

I dag brukes det advokatverger også i saker som kanskje ikke er juridisk vanskelige, men som vurderes som krevende. Arbeidet i slike saker innebærer oppringninger fra vergehavende på kveld og natt, et stort antall tekstmeldinger fra vergehavende hver dag, besøk på kontoret hyppig, ofte i rus. I slike saker er det hensiktsmessig at vergen har kontorfasiliteter som er rigget for å kunne håndtere dette. Og igjen vil det utgjøre et rettssikkerhetsmessig problem dersom ingen er villig til å påta seg dette oppdraget. Denne ordningen bør også kunne videreføres.

Advokatforeningen er enig i at personer med verge må kunne kjøpe advokattjenester på lik linje med andre som trenger spesialtjenester. Utfordringen er at fast verge eller familieverge ikke nødvendigvis har kompetanse til å identifisere hvor og når det er behov for advokat. Det vil også være vanskelig å engasjere en advokat i saker der lov om fri rettshjelp ikke gir dekning. I slike tilfeller vil man muligens pådra vergehaver gjeld for å kunne kjøpe advokattjenester. Det er i høringsutkastet ikke vurdert hvorvidt dette må godkjennes etter vergemålsloven § 39 om gjeldsopptak.

Advokatforeningen er sterkt uenig i at forvaltningens rettledningsplikt om juridiske problemstillinger gjør at de fleste ikke har behov for advokat, slik det kommer til uttrykk i høringsutkastet på side 11, første avsnitt. Forvaltningens rettledningsplikt omfatter ikke privatrettslige spørsmål. Den kunnskap og erfaringsbakgrunn som kreves for å kunne gi kvalifisert rettledning i sivilrettslige spørsmål må antas noe begrenset i forvaltningen.

Det kan reises spørsmål om bruk av advokat som verge representerer en besparelse for vergehaver. Alternativet ville være å benytte en fast verge eller familieverge, og at vedkommende engasjerte privatpraktiserende advokat for nødvendig juridisk bistand. En advokat ville da formentlig ta ordinær timepris, og vergehaver ville også blitt belastet kostnad med merverdiavgift på tjenesten.

Den ordning som har vært praktisert frem til nå, med bruk av advokatverger i komplekse saker med behov for juridisk kunnskap, må antas å ha gitt vergehaver hjelp av høy kvalitet til en relativt rimelig pris.

Oppsummert:
Advokatforeningen mener adgang til oppnevning av advokatverge ikke bør begrenses til saker som gjelder spørsmål om en bindende avtale er inngått (avtaleloven kap. 3). Adgang til oppnevning av advokatverge bør være åpen i alle tilfeller der det er behov for spesialisert juridisk kunnskap, og så lenge det fortsatt eksisterer advokater som er villig til å yte slik bistand til offentlig salærsats.

3.4 Endring ved innføring av automatisert kontroll

Forslaget innebærer at bankene og skattemyndighetene automatisk skal sende vergemålsmyndighetene opplysninger fra kontoutskrifter og skattemelding. Det innebærer en forenkling for vergen, som da slipper å sende inn samme data selv. Videre er det tanken at de data som samles inn gjennomgås av en regelmotor, som melder fra om eventuelle avvik. Fylkesmannen vil da kunne pense sin kontroll av vergeregnskap fra et tilfeldig «uttrekk» til avvik varslet av regelmotoren. Advokatforeningen støtter disse forslagene som hensiktsmessige effektiviseringstiltak, slik de er redegjort for i høringsbrevet, og i forslag til endring av vergemålsforskriften.

3.5 Timegodtgjøring i midlertidige oppdrag

Advokatforeningen ser at det er et klart behov for timegodtgjøring av midlertidige oppdrag. Dette er oppdrag som ofte ligner på ordinære advokatoppdrag, og det er svært varierende hvor mye arbeid det er i slike saker. Som eksempel kan nevnes verge ved tilrettelagt avhør som kan ta alt fra to timer opp til mange dager. Som eksempel kan også nevnes bistand i skifteoppgjør, som kan ta alt fra noe få timer til å være oppdrag som går over år og som er svært arbeidskrevende.

4 OPPSUMMERING

Målsettingen med endringsforslagene fremstår å være forenkling og besparelse. Det er et positivt utgangspunkt. Hvorvidt alle forslagene adresserer reelle utfordringer med grep som innebærer forenkling og besparelse er imidlertid uklart.

Det reises spørsmål om fortsatt utstrakt bruk av timebasert godtgjøring rent faktisk har andre negative utslag enn at det fordrer en viss saksbehandling. Advokatforeningen mener den utstrakte bruken har årsak i at det er en hensiktsmessig og god ordning og at den viser at tidligere fast sats svært ofte gir for dårlig dekning.


Høringsutkastet innebærer forslag som kan få konsekvenser for vergehaver. Vergehaver utgjør en svak og utsatt gruppe. Advokatforeningen mener hensyn til vergehavers behov burde vært bredere utredet og fremstilt i høringsnotatet.

Advokatforeningen vil fremheve at våre medlemmer har en kompetanse og erfaring som tilsier at vi er særlig egnet til å kunne gi effektiv hjelp til vergehaver innen flere komplekse saksområder. Utfordringen ligger i om advokatene kan og vil yte denne type bistand i fremtiden. Her tilkommer at flere av de grep som foreslås i høringen medfører risiko for at advokater vil vegre seg for å ta nye oppdrag som verge i fremtiden.

Advokatforeningen er positiv til innføring av fast oppstartgodtgjørelse med stykkprisgrunnlag på 10 timer i kombinasjon med årlig godtgjørelse. Ordningen bør være en fast ordning som gjelder for alle vergetyper der det ikke skal honoreres per time.

Advokatforeningen er skeptisk til ny ordning med «høyere sats» som skal avhjelpe omfang av timebasert godtgjøring. Det er vanskelig å se at løsningen adresserer et reelt problem, og at det er et virkemiddel som gir noen effektivisering, eller mindre byråkrati.

Advokatforeningen mener adgang til oppnevning av advokatverge ikke bør begrenses til bistand med avklaring av om bindende avtale er inngått (avtaleloven kap. 3). Adgang til oppnevning av advokatverge bør være åpen i alle tilfeller der det er behov for juridisk kunnskap, men også der det ellers er behov for advokaters kompetanse og kontorfasiliteter.

Advokatforeningen støtter forslaget om automatisert oversending av data og kontroll som et hensiktsmessig effektiviseringstiltak.

 

                                                   Vennlig hilsen


Jon Wessel-Aas                                                                      Merete Smith
leder                                                                                        generalsekretær