Utredning om foretaksstraff og korrupsjon

Sendt: 11.01.2022

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1 INNLEDNING

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.

2 SAKENS BAKGRUNN

Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 12. oktober 2021 hvor enkeltpersonsutredningen fra advokat Knut Høivik om evaluering av reglene om foretaksstraff og korrupsjon ble sendt på høring. Frist for å sende inn høringssvar er 11. januar 2022.

Nærværende høringsuttalelse er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Berit Reiss-Andersen (leder), Anders Brosveet, Bernt Heiberg, Lars Mathias Enger, Christian B. Hjort, Heidi Juritzen, Elisabeth Myhre, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg og Frode Sulland, som alle har lang erfaring og god kompetanse innfor det aktuelle rettsområdet.

3 GENERELT OM UTREDNINGEN

3.1 Evaluering av reglene om foretaksstraff

Advokat Knut Høiviks utredning av 26. mai d.å. består i samsvar med Justis- og beredskapsdepartementets mandat av 31. mai 2018 av to hoveddeler. Første del inneholder en helhetlig evaluering og revisjon av reglene om foretaksstraff. Andre del inneholder en analyse av straffelovens bestemmelser om korrupsjon og påvirkningshandel i §§ 387-389 og en vurdering av behovet for lovendringer på dette området.

Siktemålet med evalueringen av reglene om foretaksstraff har vært å vurdere om det er behov for lovendringer for å fremme foretaksstraffens preventive virkning og gjennomføringen av Norges internasjonale forpliktelser. Evalueringen er foretatt i lys av de 30 år som er gått siden vedtakelsen av den generelle regel om foretaksstraff i 1991, og har blant annet omhandle følgende særskilte problemstillinger:

– Skyldkravet ved foretaksstraff
– Tilknytningen mellom foretaket og den som har begått lovbruddet
– Lovbrudd i konsernforhold
– Betydningen av identitetsendringer
– Betydningen av forebyggende tiltak
– Foretaksstraffens fakultative karakter
– Utmåling av bøtestraff
– Forholdet til administrative sanksjoner
– Offentliggjøring av forelegg og henleggelsesbeslutninger

Advokat Høivik anbefaler i sin utredning å videreføre systemet med en generell hjemmel for foretaksstraff i straffeloven §§ 27 og 28, men foreslår flere endringer i tilknytning til ovennevnte problemstillinger.

Advokat Høivik har gitt en grundig vurdering og fremmet forslag til endringer av reglene om foretaksstraff som Advokatforeningen i all hovedsak slutter seg til. De foreslåtte endringer vil bidra til en nødvendig klargjøring av regelverket og styrke forutberegneligheten for hvor grensene går for foretaksansvaret. Dette er etterlengtede og viktige grep på et sentralt område av strafferetten. Advokatforeningen vil kommentere forslagene tematisk under punkt 4 nedenfor, og i merknadene til de foreslåtte lovbestemmelser i punkt 6 nedenfor.

3.2 Evaluering av korrupsjonsreglene

Siktemålet med analysen av korrupsjonsreglene har vært å vurdere behovet for eventuelle lovendringer for å sikre gjennomføringen av Norges internasjonale forpliktelser knyttet til innsatsen mot korrupsjon, samtidig som grunnleggende rettsstatsprinsipper som forutberegnelighet og rettssikkerhet ivaretas. I mandatet er det blant annet pekt på følgende særlige problemstillinger:

– Om det bør innføres et påbud om å forebygge korrupsjon i virksomheten
– Om departementet eller påtalemyndigheten bør publisere retningslinjer for antikorrupsjonsprogrammer
– Om det bør innføres regulatoriske krav til antikorrupsjonsprogrammer, og hvilke organer bør i tilfelle ha kontroll- og sanksjonsansvaret.

Advokat Høiviks grundige analyse viser at det ikke er behov for endringer i de norske korrupsjonsbestemmelsene for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Han foreslår likevel enkelte endringer av pedagogiske grunner, herunder å klargjøre i loven at også indirekte korrupsjon ved bruk av mellomledd omfattes av straffansvaret. Han foreslår videre å kriminalisere grov uaktsom medvirkning til korrupsjon, og å begrense straffebudet om påvirkningshandel til påvirkning av offentligrettslige beslutninger. I utredningen skisseres også et forslag om å innføre regulatoriske krav til antikorrupsjonsarbeid for større virksomheter og offentlig sektor.

Advokatforeningen slutter seg i hovedsak til Høiviks vurderinger og forslag til endringer, med unntak av forslaget om å innføre et medvirkeransvar basert på grov uaktsomhet, se punkt 5.4 nedenfor. Advokatforeningen har også enkelte merknader til noen av de øvrige forslag til lovendringer. Forslagene er kommentert tematisk i punkt 5 nedenfor, og i merknadene til lovbestemmelsene i punkt 6 nedenfor.

4 EVALUERINGEN AV REGLENE OM FORETAKSSTRAFF

4.1 Generelt

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks analyse og vurdering av foretaksstraffens generelle berettigelse, jf. kapittel 6 i utredningen. Advokatforeningen er enig i at foretaksstraff bidrar til å styrke straffens preventive effekt utover det som kan oppnås gjennom utelukkende et personlig straffeansvar. Advokatforeningen er videre enig med advokat Høivik i at foretaksstraff er forenlig med alminnelige prinsipper for kriminalisering slik som skadefølgeprinsippet, siste virkemiddel-prinsippet og prinsippet om at nyttevirkningene er større enn skadevirkningene. Advokatforeningen er derfor enig med advokat Høiviks anbefaling om å videreføre en generell hjemmel for foretaksstraff. Samtidig ser Advokatforeningen at det er behov for enkelte endringer, presiseringer og tilpasninger knyttet til de særskilte problemstillingene som gjengis i mandatet.

Vi vil kommentere advokat Høviks vurderinger og forslag knyttet til noen av disse hovedproblemstillingene i det følgende.

4.2 Skyldkravet ved foretaksstraff

Ved Høyesteretts avgjørelse i HR-2021-797-A ble det klarlagt at det måtte innfortolkes et skyldkrav i straffeloven § 27 til tross for at ordlyden i bestemmelsen sa noe annet. Advokatforeningen er enig med advokat Høivik i at det er nødvendig av hensyn til legalitetsprinsippets klarhetskrav å endre ordlyden i straffeloven § 27 slik at det fremgår klart av lovbestemmelsen at det gjelder et skyldkrav ved foretaksstraff. Det er også nødvendig å presisere hvilket skyldkrav som gjelder.

Advokat Høivik fremhever at det også er behov for klargjøring med hensyn til gjerningspersonens tilregnelighet og skyldkravet ved anonyme og kumulative feil. Ytterligere viser advokat Høivik til et behov for å klargjøre betydningen av avgjørelsen i HR-2021-797-A for kravet om skyld i tilknytning til foretakssanksjoner etter forvaltningsloven § 46. Advokatforeningen slutter seg til at det er behov for en klargjøring også på disse punkter.

Advokat Høivik gir anvisning på to alternative måter å regulere skyldkravet på i bestemmelsen om foretaksstraff. Det ene alternativet er å innføre et generelt krav om uaktsomhet uavhengig av skyldkravet i det enkelte straffebud. Det andre alternativet er å la skyldkravet ved foretaksstraff følge skyldkravet i det enkelte straffebud.

Advokat Høivik er kritisk til det første alternativet fordi det innebærer praktiske rettsanvendelsesproblemer i tilknytning til straffebud som har kvalifisert hensiktskrav eller hvor kunnskap inngår som sentralt ledd i gjerningsinnholdet. Han fremhever også at det knytter seg usikkerhet til om uaktsom overtredelse av alle aktuelle straffebud bør kriminaliseres i form av foretaksstraff, og at eventuelle avvik fra det enkelte straffebuds skyldkrav mer bør være en lovgivningsoppgave enn en oppgave for domstolene fra sak til sak. Advokat Høivik viser ellers til at fremveksten av administrative sanksjoner i noen grad har redusert behovet for foretaksstraff ved uaktsomhet og at det er grunn til å vurdere om ikke det rettspolitiske prinsipp om forsett og grov uaktsomhet ved kriminalisering av uaktsomme lovovertredelser, også bør gjelde foretak.

På denne bakgrunn anbefaler advokat Høivik at den nødvendige klargjøring av skyldkravet ved foretaksstraff i stedet bør skje ved at skyldkravet følger skyldkravet i det aktuelle straffebudet. En slik løsning innebærer for øvrig at regelen som gjaldt etter straffeloven 1902 § 48 a gjeninnføres.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks vurderinger. Det vises ellers til merknadene til lovbestemmelsene nedenfor.

4.3 Særlig om anonyme og kumulative feil

Advokat Høivik har ikke identifisert et behov for å endre regelen om at et foretak kan holdes ansvarlig for anonyme gjerningspersoner og kumulative handlinger. Han foreslår likevel at regelen kommer klarere frem i lovteksten enn i dagens bestemmelse i straffeloven § 27.

Advokat Høivik fremhever at det i lys av Høyesteretts avgjørelse i HR-2021-797-A også gjelder et skyldkrav ved anonyme og kumulative feil. Ved anonyme feil må skyldvurderingen skje på grunnlag av de ytre objektive forhold, jf. blant annet Rt 1988 side 1356. I lys av HR-2021-797-A må vurderingen inneholde en «mental link» mellom handling og den anonyme gjerningspersonen for å unngå motstrid med EMK artikkel 7.

Advokat Høivik reiser også spørsmål ved betydningen av Høyesteretts avgjørelse i HR-2021-797-A for foretaksansvaret ved kumulative feil, dvs. for tilfeller hvor gjerningsinnholdet i straffebudet oppfylles gjennom summen av enkeltpersoners handlinger. Som advokat Høivik påpeker var det etter tidligere straffelov § 48 antatt at kumulative feil bare kunne anvendes ved uaktsomme overtredelser siden forsettskravet inneholder et psykologisk element som forutsatte en individuell gjerningsperson. Advokat Høivik reiser derfor spørsmål ved om kravet til «mental link» tilsvarende vil innebære at foretaksstraff ikke lenger kan komme til anvendelse ved kumulative feil, men avviser dette. Etter hans oppfatning er det mulig å etablere en «mental link» også ved kumulasjon av flere personers handlinger. Han skiller i den sammenheng mellom tilfeller hvor ingen enkeltpersoners handlinger alene oppfyller det objektive gjerningsinnholdet, men hvor summen av flere personers handlinger representerer en overtredelse, og tilfeller hvor en enkeltperson alene oppfyller de objektive, men ikke de subjektive vilkår i straffebestemmelsen. Etter advokat Høiviks vurdering er spørsmålet i det første tilfellet om summen av handlingene er uaktsom. Utgangspunktet vil være om summen av handlinger avviker fra en objektiv norm for forsvarlig opptreden. Etter advokat Høiviks oppfatning kan det ikke utelukkes at også kunnskapselementer og andre subjektive omstendigheter etter omstendighetene kan kumuleres, men at dette må bero på tolkningen av det aktuelle straffebud. I så fall vil også forsettskravet kunne oppfylles ved kumulative handlinger.

I det andre typetilfellet vil spørsmålet være om kumulasjonsansvaret også bør romme en særskilt organisasjonsansvarsregel, slik at foretaket også i slike tilfeller blir ansvarlig dersom lovbruddet kunne vært forhindret gjennom systematiske tiltak fra personer i ledende posisjoner.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks påpekning av behovet for klargjøring av foretaksansvaret ved anonyme og kumulative feil. Advokatforeningen er enig med advokat Høivik i at kravet til «mental link» ikke utelukker foretaksansvar ved anonyme og kumulative feil forutsatt at de ytre omstendigheter gir et sikkert bevisgrunnlag for subjektiv skyld. Ved kumulasjon vil dette som påpekt i utgangspunktet bero på om summen av handlingene avviker fra en norm for forsvarlig opptreden. Dette gjelder også ved eventuelle grovt uaktsomme overtredelser. Selv om Advokatforeningen er enig med advokat Høivik i at det ikke kan utelukkes at også kunnskapselementer og subjektive omstendigheter i prinsippet kan kumuleres, er det vanskelig å se for seg at det kan etableres bevis for forsett ved kumulerte forhold.

Advokatforeningen er også i tvil om det nærmere innhold av den organisasjonsansvarsregel som advokat Høivik lanserer for det andre typetilfellet, dvs. der den nødvendige «mental link» knyttes til systemsvikt i virksomheten i kumulasjon med en enkeltpersons overtredelse av det objektive gjerningsinnhold i straffebudet. Advokatforeningen forstår dette alternativet slik at det forutsetter at den aktuelle systemsvikt beror på et uaktsomt forhold. Det innebærer at en eller flere i virksomheten er å bebreide for det mangelfulle systemet. Det vil i så fall innebære at de to alternative typetilfellene fort vil gli over i hverandre.

4.4 Skyldkravet ved administrative sanksjoner mot foretak

Advokat Høivik har vurdert om tilsidesettelsen av det objektive ansvaret etter straffeloven § 27 som følge av G.I.E.M-dommen og Høyesteretts avgjørelse i HR-2021-797-A også må gjelde for administrative foretakssanksjoner etter forvaltningsloven § 46. Etter advokat Høiviks oppfatning kan regelen om objektiv foretakssanksjon etter forvaltningsloven § 46 neppe opprettholdes, idet reglene om foretakssanksjon bare gjelder sanksjoner som «regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon», jf. forvaltningsloven § 43 andre ledd. Advokat Høivik mener derfor at forvaltningsloven § 46 og bestemmelser i særlovgivningen som er skåret over samme lest bør korrigeres for å sikre samsvar mellom ordlyden i bestemmelsene og kravet til skyld som følger av EMK. Advokat Høivik fremhever i den sammenheng at skyldkravet bør være uaktsomhet med mindre den enkelte særlov stiller et strengere skyldkrav.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks vurderinger og forslag også på dette punkt.

4.5 Tilknytningen mellom foretaket og den som har begått lovbruddet

Advokat Høivik reiser spørsmål om skranken mot objektivt straffansvar for andres handlinger i EMK artikkel 7, jf. grunnloven § 96 og EMDs storkammerdom i G.I.E.M.-saken, innebærer at kretsen av personer som foretaket kan holdes ansvarlig for må innskrenkes sammenlignet med gjeldende rett. Advokat Høivik viser til at uttrykket «på vegne av» språklig sett kan tyde på at bestemmelsen gjelder ansvar for andres handlinger. Samtidig fremhever advokat Høivik at gode grunner uansett taler for at også handlinger begått av underordnede ansatte på vegne av foretaket, må anses som foretakets egne handlinger. Advokat Høivik foreslår derfor å endre ordlyden fra «på vegne av» til «som begås ved utøvelsen av foretakets virksomhet», uten at han med det legger opp til noen realitetsendring.

Advokatforeningen kan slutte seg til advokat Høiviks betraktninger og forslag til endring av ordlyden, men vil påpeke at hans syn på at også underordnedes handlinger kan anses som foretakets egne handlinger reiser spørsmål om omfanget av det såkalte organansvaret etter gjeldende rett. Advokatforeningen viser til at det i ulike sammenhenger opereres med et skille mellom handlinger begått av personer som identifiseres med foretaket (organansvaret), og handlinger som anses begått på vegne av foretaket. Mens den siste gruppen også omfatter underordnede ansatte, er den første gruppen i utgangspunktet begrenset til personer med et visst ledelsesansvar, jf. til illustrasjon Rt. 2015 s. 475 der Høyesterett uttalte at «[D]et ulovfestede organansvaret […] inntrer når skadeforvoldelsen skyldes svikt i lederfunksjoner», og Rt. 1995 s. 2019 der Høyesterett uttalte at det veiledende ved organansvaret er «om vedkommende […] utøver den øverste myndigheten […] innen sitt felt».

Mens det er på det rene at foretaksstraff etter straffeloven § 27 i dag også omfatter handlinger begått av underordnede ansatte, vil ansvar for foretak etter bestemmelser som retter seg mot bestemte personer, slik som for eksempel skadeerstatningsloven § 3-5 («den som»), forutsette at handlingen er begått av personer som må identifiseres med foretaket (organansvar). En endring av bestemmelsen om foretaksstraff på de premisser advokat Høivik forutsetter, vil derfor også kunne ha betydning for vurderingen av omfanget av organansvaret i andre sammenhenger.

Advokatforeningen vil videre peke på at det i særlovgivningen forekommer straffebud der handlingsnormen retter seg mot et foretak som sådant, slik at straffbarheten i motsetning til normaltilfellene av foretaksstraff ikke avledes fra en eller flere fysiske personers handlinger eller forsømmelser, men foretaket. Dette er f.eks. tilfelle ved verdipapirhandelloven § 10-9 jf. § 21-15 (3). Dette er tale om EØS-baserte normer som i utgangspunktet er innrettet med sikte på bruk av forvaltningssanksjoner overfor foretak. Der slike normer implementeres med straffsanksjonering, får man en form for foretaksstraff som prinsipielt skiller seg fra foretaksstraff etter strl. § 27.

4.6 Tilknytningskravet i konsernforhold og oppdragsforhold

Advokat Høivik fremhever at flere hensyn taler mot å identifisere selskaper i konsernforhold eller identifisere oppdragsgiverforetaket med oppdragstaker. Dette gjelder hensynet til at foretaksstraffen skal virke som incitament til å motvirke lovbrudd i egen organisasjon, hensynet til skranken mot straffansvar for andres skyld, og hensynet til selskapsrettslige prinsipper om at hvert foretak er selvstendige enheter. Advokat Høivik fremhever på den annen side at den spesielle tilknytning mellom mor- og datterselskaper og oppdragsgiver- og oppdragstakerforetak etter omstendighetene likevel kan gi et behov for identifikasjon i slike forhold. Etter advokat Høiviks oppfatning er imidlertid verken det generelle tilknytningsvilkåret i dagens foretaksbestemmelse eller den generelle medvirkningslæren tilstrekkelig egnet til å regulere ansvar i konsern og oppdragsforhold. Etter hans syn bør det skje en særregulering basert på en tydeliggjøring av foretaksstraff som følge av passiv medvirkning i konsern- og oppdragsforhold.

Advokatforeningen er enig i at medvirkningssporet er den beste tilnærmingen til en særregulering av foretaksansvaret i konsern- og oppdragsforhold. En slik tilnærming vil ikke i samme grad som ved identifikasjon støte mot prinsippet om at foretakene er selvstendige rettssubjekter og skranken mot straffansvar for andres skyld. Det sentrale spørsmålet ved en slik tilnærming er om foretaket ved passivitet selv har medvirket til lovbruddet i datterselskapet eller hos oppdragstaker.

Som advokat Høivik påpeker er ren passivitet som hovedregel ikke straffbart i norsk rett. Men gjennom rettspraksis er det utviklet unntak for situasjoner der en tilknytning mellom den passive og gjerningspersonen tilsier at det foreligger en handleplikt. I slike tilfeller vil unnlatelsen av å handle kunne straffes som medvirkning etter straffeloven § 15. Advokatforeningen er imidlertid enig med advokat Høivik i at det er behov for en særskilt regulering av foretaksansvaret for passiv medvirkning i konsern- og oppdragsforhold i tillegg til det ansvar som kan utledes av den generelle bestemmelsen i straffeloven § 15. Advokatforeningen slutter seg til at lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 tilsier at den nærmere grensedragning for straffbar passiv medvirkning i foretaksforhold bør finne sted ved lovgivning og ikke gjennom rettspraksis basert på et tilfeldig utvalg saker.

Advokatforeningen viser for øvrig til merknadene til lovbestemmelsen nedenfor.

4.7 Identitetsendringer

Straffeloven § 27 regulerer ikke spørsmålet om ulike typer etterfølgende omdanninger vil ha betydning for straffansvaret for tidligere lovbrudd i virksomheten. Som utgangspunkt forutsetter ansvar at foretaket ikke har skiftet formell identitet. Høyesterett har likevel angitt en del unntak fra dette med forankring i synspunkter fra EU-konkurranseretten blant annet basert på en vurdering av om det endrede foretaket har samme funksjonelle identitet som det opprinnelige foretaket. Advokat Høivik har foretatt en gjennomgang av en del typetilfeller fra Høyesteretts praksis.

Advokatforeningen slutter seg til Høiviks vurdering av at det ikke er behov for en nærmere lovregulering av identitetsproblematikken, og at de retningslinjer som fremgår av Høyesteretts praksis har gode grunner for seg og er tilstrekkelige.

4.8 Foretaksstraffens fakultative karakter

Straffeloven 28 gir anvisning på en rekke momenter som det skal tas hensyn til i den i den skjønnsmessige vurderingen av om foretaksstraff bør anvendes. Listen er ikke uttømmende. Av de oppregnede momentene står særlig straffens preventive virkning sentralt. Det samme gjelder om overtredelsen kunne vært unngått ved forebyggende tiltak. Selv om det foreligger en omfattende rettspraksis om betydningen av de enkelte momenter, er det likevel vanskelig å utlede noen klare generelle retningslinjer for hvor grensen går mellom det straffbare og det straffrie ved utøvelsen av dette skjønnet. Det samlede inntrykk er likevel at terskelen for å frifinne et foretak etter den fakultative vurderingen er høy.

Som advokat Høivik fremhever utfordrer påtalemyndighetens og domstolenes vide, generelle og skjønnsmessige kompetanse til å avgjøre spørsmålet om domfellelse eller frifinnelse (eller henleggelse) legalitetsprinsippets klarhetskrav og hensynet til forutberegnelighet. Det er utfordrende å trekke opp yttergrensene for straffansvaret. Når ansvaret i så stor grad overlates til et konkret skjønn, oppstår også fare for rettsulikhet. Problemet forsterkes ved at flere av de momenter som skal tillegges vekt ved kan-skjønnet også har relevans i vurderingen av om vilkårene for straffeansvar er oppfylt. Dette gjelder særlig betydningen av eventuelle instruksbrudd som både har relevans i tilknytning til den fakultative vurderingen av om foretaket kunne ha forebygget hendelsen, og i tilknytningen til vilkårsvurderingen av om handlingen er foretatt «på vegne av» foretaket, jf. nærmere i punkt 4.9 nedenfor.

Etter advokat Høiviks vurdering kan og bør de hensyn som skal vektlegges i den fakultative vurderingen i stedet inntas i vilkårene for foretaksstraff og/eller hensyntas i reaksjonsfastsettelsen og/eller ved eventuelt straffutmålingsfrafall og/eller ved påtalevurderingen. Ved en gjeninnføring av skyldkravet og et tilleggskrav om systemsvikt er det etter advokat Høiviks syn ikke lenger behov for at foretaksstraffen skal bero på et fakultativt skjønn.

Advokatforeningen deler advokat Høiviks vurderinger. Advokatforeningen er enig i at påtalemyndighetens og rettens vide kompetanse etter straffeloven § 28 utfordrer klarhetskravet og hensynet til forutberegnelighet, og at de hensyn som ligger bak begrunnelsen for det fakultative skjønnet i stedet kan ivaretas på den måten advokat Høivik foreslår. Advokatforeningen slutter seg følgelig til forslaget om en lovendring på dette punkt og viser for øvrig til merknadene til lovbestemmelsen nedenfor.

4.9 Hvilken betydning bør forebyggende tiltak ha for foretaksstraff?

Kjernen i foretaksstraffens preventive formål er å påvirke foretakets egne systemer for å motvirke lovbrudd. Trusselen om foretaksstraff er ment å fungere som et insentiv til å motvirke lovbrudd i virksomheten gjennom systematiske tiltak som organisering, opplæring, retningslinjer, prosedyrer, tilsyn og kontroll.

Advokat Høivik fremhever at dette formålet tilsier at foretakets interne retningslinjer må tillegges betydning i vurderingen av foretaksstraff. Han viser i den sammenheng også til fremveksten av internasjonale anbefalinger og retningslinjer for ansvarlig næringsvirksomhet og at tiltak i tråd med slike retningslinjer bidrar til å fastlegge innholdet i forsvarlig virksomhet, og at foretakenes bruk og etterlevelse av slike retningslinjer derfor må tillegges betydning.

Etter advokat Høiviks syn tilsier hensynet til legalitetsprinsippets klarhetskrav at betydningen av foretakets forebyggende tiltak bør reguleres særskilt og gis en fremskutt posisjon for rekkevidden av foretaksstraff. Advokatforeningen slutter seg til denne vurderingen.

Advokat Høivik gir anvisning på to ulike tilnærmingsmåter. Enten ved at betydningen av forebyggende tiltak skjer som ledd i vurderingen av om handlingen har nødvendig funksjonell tilknytning til foretaket, eller ved at forebyggende tiltak reguleres som en selvstendig straffrihetsgrunn. Advokat Høivik anbefaler det siste alternativet ut fra en vurdering av at en slik straffrihetsgrunn som kumulativt vilkår til tilknytningskravet vil bidra til rettsavklaring og forutberegnelighet. Advokatforeningen slutter seg til dette. Det fremstår som problematisk og lite forutsigbart å knytte spørsmålet om forebyggende tiltak til vurderingen av om handlingen er begått i foretakets virksomhet. Det fremstår som klarere og mer forutsigbart å gå direkte på en vurdering av om det er innført tilstrekkelig forebyggende tiltak som en selvstendig straffrihetsgrunn.

Advokat Høivik anbefaler at straffrihetsgrunnen ikke bør gjelde der hvor lovbruddet er begått av en person med en ledende stilling i selskapet med ansvar for å forebygge lovbrudd i virksomheten. Han ser imidlertid ikke behov for noen uttrykkelig presisering av denne avgrensningen i lovteksten. Advokatforeningen er enig i at forebyggende tiltak er et ledelsesansvar og at det kan tilsi at straffrihetsgrunnen ikke bør få anvendelse der den straffbare handling er begått av en person i ledelsen. På den annen side vil rimeligheten av dette bero på de konkrete forholdene i den enkelte sak. En handling begått av en ledende ansatt i strid med foretakets retningslinjer vil etter omstendighetene også kunne reise spørsmål ved om handlingen er begått i foretakets virksomhet.

Advokat Høivik fremhever at en regel om straffrihet for forebyggende tiltak vil innebære bevisføring om et foretaks indre liv og kultur, noe som vil kunne være vanskelig for påtalemyndighet og domstol å trenge inn i. Advokat Høivik gir derfor anvisning på at en slik bestemmelse kan kombineres med en regel om omvendt bevisbyrde. Etter hans syn vil ikke en omvendt bevisbyrde om en særskilt straffrihetsgrunn være i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art 6.

Advokatforeningen er på prinsipielt grunnlag skeptisk til å innføre regler om omvendt bevisbyrde i straffeprosessen, selv om den enkelte bevisbyrderegel skulle skjære klar av uskyldspresumsjonen i EMK art 6. Eventuelle unntak fra prinsippet om at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden bør forbeholdes situasjoner hvor det uten en slik regel vil være svært utfordrende å kartlegge faktiske forhold. Advokatforeningen kan ikke se at spørsmålet om eksistensen og kvaliteten av et foretaks forebyggende retningslinjer og tiltak innebærer slike bevismessige utfordringer for påtalemyndigheten at bevisbyrden må snus. Det antas for øvrig at det som regel vil være i foretakenes egen interesse å bidra til å belyse alle relevante forhold ved en mulig straffrihetsgrunn.

4.10 Straffereaksjoner mot foretak

4.10.1 Bot

Advokat Høivik anbefaler at bøtestraff overfor foretak i større grad bør normeres av hensyn til forutberegnelighet og lik behandling for loven. Dette gjelder særlig ved store bøtestraffer. Han foreslår i den sammenheng en standardisert metode for beregning av bøtestraff under henvisning til blant annet reglene i konkurranseloven (samt forskrift om utmåling og lemping av overtredelsesgebyr ved brudd på konkurranseloven). I tillegg anbefaler han at det innføres en generell adgang for retten til å bestemme at fullbyrdingen av en bøtestraff mot foretak helt eller delvis kan gjøres betinget.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget og viser til merknadene til bestemmelsen nedenfor.

4.10.2 Inndragning

Advokat Høivik har ikke identifisert et særskilt behov for endring av bestemmelsene om inndragning mot foretak i straffeloven. Advokatforeningen ser heller ikke behov for noen endring av bestemmelsene om inndragning i tilknytning til foretaksstraff. Advokatforeningen vil likevel påpeke den viktige sondringen mellom gjenopprettende inndragning og pønalt begrunnet inndragning, som er fremhevet av Straffelovrådet i NOU 2020: 10 og som er omhandlet i rådets tilleggsutredning om konfiskasjon av ting som har tilknytning til en straffbar handling. I de tilfeller der inndragning overfor foretak ilegges ut fra en pønal og ikke gjenopprettende begrunnelse, bør dette rubriseres som straff og samordnes med andre sanksjoner.

4.10.3 Rettighetstap

Etter straffeloven § 27 tredje ledd kan foretak også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former. Straffelovkommisjonen påpeker i forarbeidene at rettighetstap er en inngripende sanksjon som man før være varsom med å bruke, og kun i tilfeller der «samfunnsmessige hensyn» tilsier det. I HR-2016-2507-A konkluderte Høyesterett med at rettighetstap bare kan anvendes rent unntaksvis, og at det ikke er videre adgang til å idømme rettighetstap overfor foretak enn overfor fysiske personer.

Advokat Høivik mener at det bør være adgang til å idømme rettighetstap overfor foretak, og særlig ved gjentatte forbrytelser eller fare for gjentakelser. Han ser ikke behov for endringer i vilkår eller terskel for å ilegge foretak rettighetstap, men mener at begrensningen i straffeprosessloven § 255 tredje ledd, som gjelder adgangen til å avgjøre rettighetstap ved forelegg, ikke bør gjelde ved foretak. Han foreslår derfor at det presiseres i loven at denne skranken ikke gjelder ved forelegg mot foretak.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

4.11 Foretaks straffeprosessuelle stilling

4.11.1 Partsrepresentasjon

Advokat Høivik har fremsatt forslag om endringer i straffeprosessloven § 84a om partsrepresentasjon. Formålet er å unngå uklarhet rundt hvem som er foretakets partsrepresentant før det er truffet en beslutning om dette på foretakets side. Etter forslaget vil partsrepresentanten i utgangspunktet være den som kan motta forkynnelser på vegne av foretaket etter domstolloven § 191. Partsrepresentasjonen kan imidlertid delegeres.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

4.11.2 Foretaks vern mot selvinkriminering

Straffeprosessloven inneholder ingen særregler om selvinkrimineringsvern for foretak. I norsk og internasjonal juridisk teori, har meningene vært noe delte om hvorvidt foretak har et selvinkrimineringsvern etter EMK artikkel 6. I Rt. 2011 side 800 la Høyesterett til grunn at selvinkrimineringsvernet gjelder for foretak. Straffeprosesslovutvalget er kritisk til Høyesteretts avgjørelse, og mener at det ikke kan utledes et selvinkrimineringsvern for foretak etter EMK artikkel 6. Advokat Høivik slutter seg til Staffeprosesslovutvalgets vurderinger og konklusjon.

Advokat Høivik foreslår at det bør fastslås i loven at foretak ikke har et selvinkrimineringsvern og slutter seg til Straffeprosesslovutvalgets forslag til utkast til ny straffeprosesslov § 3-2 annet ledd annet punktum, som gjør uttrykkelig unntak for foretak. Advokat Høivik fremhever i den forbindelse at foretak ikke har det samme beskyttelsesbehovet for selvinkriminering som fysiske personer fordi foretak har en annen (mer innskrenket) selvbestemmelsesrett enn fysiske personer, og fordi konsekvensene av selvinkriminering er langt mer byrdefulle for fysiske personer enn for foretak. Advokat Høivik viser også til at et selvinkrimineringsvern for foretak vil skape særlige rettstekniske utfordringer når en skal trekke en hensiktsmessig rettslig ramme for vernet, blant annet med hensyn til foretakenes opplysningsplikt overfor offentlige myndigheter i forskjellige sammenhenger.

Advokatforeningen har i høringssvar til NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov tidligere kritisert Straffeprosesslovutvalgets forslag om å begrense foretaks selvinkrimineringsvern. Advokatforeningen er fremdeles av den oppfatning at en slik innskrenket tolkning av EMK art. 6 vil være i strid med våre folkerettslige forpliktelser, og følgelig også menneskerettsloven og Grunnloven dersom den innføres. Advokatforeningen viser i den anledning til vårt høringssvar til NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov punkt 3.3.2.

Etter Advokatforeningens syn gir Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2011 side 800 uttrykk for en korrekt forståelse av anvendelsesområdet til EMK art. 6. For foreningen er det sentralt å peke på at å pålegge et foretak en plikt til å bidra i straffeforfølgelsen av seg selv, raskt vil medføre at ledende ansatte i foretaket vil havne i en tilsvarende tvangssituasjon som selvinkrimineringsvernet er ment å hindre.

Advokatforeningen støtter videre Høyesteretts konklusjon i Rt. 2011 side 800 om at vernet etter EMK art. 6 i utgangspunktet gjelder både foretak og fysiske personer. Selvinkrimineringsvernet er en integrert del av beskyttelsen til en rettferdig rettergang og det må etter foreningens syn foreligge klare holdepunkter for at et så sentralt aspekt av art. 6 skal ha begrenset rekkevidde. Slike holdepunkter forelå ikke ved Høyesteretts behandling av spørsmålet, og Advokatforeningen er ikke kjent med at det foreligger nyere praksis fra EMD som taler for et annet resultat.

4.11.3 Henleggelse etter «kan-skjønnet»

Som vist til i punkt 4.8 foreslår advokat Høivik at kan-skjønnet oppheves, et forslag Advokatforeningen slutter seg til. Konsekvensen av dette er at kan-skjønnet som selvstendig henleggelsesgrunn også bortfaller. Dette innebærer ifølge advokat Høivik ikke nødvendigvis at påtalemyndigheten får noen snevrere mulighet til å henlegge saker mot foretak hvor hensiktsmessighetsgrunner tilsier at foretaket ikke bør straffes. Det vises her til eksisterende rettsregler om henleggelseskompetanse, blant annet straffeprosessloven § 62 a andre ledd som gir påtalemyndigheten en generell kompetanse til å «innstille» strafforfølgingen av mindre alvorlige lovbrudd ved henleggelse «hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale». Advokat Høivik viser også til forslaget fra Straffeprosesslovutvalget om at påtalemyndigheten skal ha en generell adgang til å henlegge enhver sak «når forfølgning ikke er i det offentlige interesse. Kompetansen vil også gjelde for saker som angår foretak.

4.11.3.1 Forelegg

Advokat Høivik anbefaler at foretak bør kunne ilegges betinget bot, straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall, også ved forelegg. Han anbefaler også at forelegget bør inneholde en kort redegjørelse for hvordan bøtestraffen er beregnet. På denne bakgrunn, anbefaler advokat Høivik at reguleringen av innholdet i forelegg mot foretak mest hensiktsmessig kan flyttes til en særskilt bestemmelse hvor ordlyden kan tilpasses foretaksstraff, jf. forslaget til ny § 256 a i straffeprosessloven.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

4.11.4 Særlig om samordning med administrative sanksjoner

Forvaltningsloven § 47 og straffeprosessloven § 229 tredje ledd har bestemmelser om samordning mellom forvaltningen og påtalemyndigheten i saker som kan gi grunnlag for både strafferettslig forfølgning og administrative sanksjoner. Formålet er å unngå urettmessig dobbeltforfølgning etter EMK Protokoll 7 artikkel 4. Etter straffeprosessloven § 71c har påtalemyndigheten også en selvstendig kompetanse til å henlegge en sak og overføre den til forvaltningen «hvis vilkårene for straff eller offentlig påtale ikke er oppfylt, eller hvis det for øvrig er mest hensiktsmessig at forholdet forfølges administrativt.»

Advokat Høivik anser de gjeldende bestemmelsene som hensiktsmessige og at det ikke er behov for endringer som følge av de forslag han fremmer. Advokatforeningen slutter seg til dette.

4.12 Betydningen av foretakets selvrapportering ved påtalemyndighetens avgjørelser

Spørsmålet om i hvilken grad foretakets selvrapportering bør gi grunnlag for en mildere sanksjonering mot foretaket henger tett sammen med spørsmålet om i hvilken grad det bør åpnes for forhandlingsbaserte ordninger mellom myndigheter og foretak.

Utgangspunktet i norsk straffeprosess er at forhandlinger mellom påtalemyndighet og siktede om skyld og straff («plea bargaining»), er i strid med grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper. I praksis er det likevel et visst rom for forhandlinger mellom påtalemyndighet og siktede. Det oppstår i denne forbindelse spørsmål om hvilken betydning selvrapportering har i slike forhandlinger.

Advokat Høivik påpeker at de fleste saker mot foretak avgjøres med forelegg, og at foreleggsinstituttet allerede er en avtalebasert ordning. Han viser til at risikoen for misbruk og uheldig press er mindre ved ileggelse av straff mot foretak, siden foretak av en viss størrelse gjerne har sterke nok ressurser til å ivareta sine interesser. Advokat Høivik påpeker også at risikoen for forskjellsbehandling kan avhjelpes ved offentliggjøring av forelegg og andre påtalebeslutninger, samt retningslinjer for «forhandlingene».

Advokat Høivik fremhever at det fortsatt er ønskelig med et system som promoterer foretakenes selvrapportering og annet samarbeid om oppklaring av saken. Samtidig viser han til at betydningen av foretakenes selvrapportering og samarbeid med politi- og påtalemyndighet oppfattes som uklar.

Advokat Høivik anbefaler på denne bakgrunn å innføre en regel i straffeprosessloven om at påtalemyndigheten kan forplikte seg til å nedlegge en bestemt påstand om straff, når mistenkte tilstår eller bidrar med opplysninger av betydning. Han anbefaler videre en adgang til å gi betinget bot, straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall ved forelegg, samtidig som et foretaks selvrapportering bør kunne tillegges sterk vekt ved slike reaksjoner, samt ved beslutninger om påtaleunnlatelse eller henleggelse på ulovfestet grunnlag. Ytterligere anbefaler han at påtalemyndigheten uformer retningslinjer for hvilke forventninger som stilles til foretaks selvrapportering for å få mildere behandling.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks vurdering av at det er ønskelig med et system som klargjør betydningen av selskapenes selvrapportering. Advokatforeningen vil imidlertid fremheve at de fordeler som foretaket oppnår ved selvrapportering kan stå i et spenningsforhold til et eventuelt personlig straffansvar for ansatte i foretaket og at dette spenningsforholdet kan gi grunnlag for interessekonflikt mellom foretaket og ansatte. Det kan være særlig utfordrende å håndtere slike interessekonflikter mellom foretakets ledelse og foretaket.

Advokatforeningen støtter forslaget om at selvrapportering skal være sentralt ved fastsettelse av straffereaksjon også for foretak. Etter foreningens syn er det imidlertid ikke behov for en innføring av et formalisert regelverk om «plea bargin» - altså et system som kobler en eventuell skylderkjennelse med en bestemt påstand om straff. Innføring av et slikt institutt er i strid med grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper og må i så fall kreve en særlig sterk begrunnelse. Advokatforeningen mener dagens system fungerer tilfredsstillende og ikke tilsier en slik radikal endring.

Etter Advokatforeningens syn er det ikke grunnlag for å likestille spørsmål straff ved forelegg med spørsmål om ileggelse av foretakstraff. Foretaksstraff for blant annet korrupsjon eller andre alvorlige straffbare handlinger er ofte både rettslig og faktisk kompliserte. Etter foreningens syn bør ileggelse av straff i slike situasjoner være underlagt full domstolsprøving og ikke i forhandlinger mellom siktede og påtalemyndigheten.

Advokatforeningen er bekymret for at innføring av et institutt som kobler skylderkjennelse med en på forhånd fastlagt straffepåstand i for stor grad vil motivere foretak til å erkjenne straffeskyld utelukkende basert på prosessrisikobetraktinger og uavhengig av en reell prøving av om straffbarhetsvilkårene er oppfylt.

4.13 Forholdet mellom foretakets selvrapportering og domstolens kompetanse

Den generelle straffutmålingsbestemmelsen i § 78 f om tilståelsesrabatt gjelder også ved foretaksstraff. Domstolen har kompetanse til å vektlegge tilståelsen i «kan»-vurderingen, jf. straffeloven §§ 27 og 28. Når advokat Høivik anbefaler at «kan-skjønnet» tas bort fra foretaksstraffbestemmelsen, så bortfaller domstolens kompetanse i så måte. Advokat Høivik peker likevel på at «selvrapportering fortsatt bør ha betydning for domstolens straffutmåling på samme måte som ved det personlige straffansvaret». Advokat Høiviks forslag er at dette reguleres særskilt i forslaget til ny straffutmålingsbestemmelse for foretak i straffeloven § 28.

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

4.14 Offentliggjøring av forelegg og henleggelsesbeslutninger mot foretak

Advokat Høivik fremhever at 97% av alle straffesanksjoner mot foretak avgjøres ved forelegg og åpenhet er viktig for å motvirke forskjellsbehandling mellom saker som burde bli behandlet likt. Åpenhet er også viktig av hensyn til foretaksstraffens allmennpreventive virkning og av hensyn til offentlig kritisk debatt, ikke minst om de store og alvorlige straffesakene mot foretak som avgjøres med forelegg. Også for domstolens og påtalemyndighetens egen vurdering i enkeltsaker vil det kunne være en fordel om påtalemyndighetens praksis i andre saker er tilgjengelig.

Advokat Høivik anbefaler at det bør legges til rette for at vedtatte forelegg mot foretak og henleggelsesbeslutninger etter kan-skjønnet gjøres tilgjengelig for allmennheten, enten på åpne elektroniske plattformer i regi av politi- og påtalemyndighet, eller på eksisterende plattformer som Lovdata. Han peker på at den eksisterende adgangen til å utlevere slike dokumenter etter politiregisterforskriften § 9-8 er vid nok til at slike påtalevedtak i normaltilfellene vil kunne publiseres og at det neppe vil være teknisk krevende å håndtere dette.

Advokat Høivik viser for øvrig til professor Ragna Aarlis utredning «Dokumentoffentlighet i straffesaker» hvor hun har foreslått nye generelle regler for innsyn og publisering av dokumenter i straffesaker ved en ny generell hovedregel i straffeprosessloven § 29 med etterfølgende forslag til presiseringer av hvilke dokumenter dette gjelder, i § 29a og § 29b. Etter forslaget til ny § 29 b bokstav a skal enhver ha rett til innsyn i «påtalevedtak som avslutter saken og som klageberettigede er gitt underretning om». Dette inkluderer forelegg som er vedtatt. Forslaget er begrunnet i det avtalepreget som knytter seg til forelegg og behovet for å kontrollere om det skjer forskjellsbehandling. Høivik slutter seg til Aarlis anbefalte løsning for rett til innsyn, men påpeker at de foreslåtte unntak for personvernhensyn ikke bør få anvendelse på forelegg mot foretak. For det tilfelle at professor Aarlis forslag til ny generell regel for innsynsrett ikke følges opp, anbefaler Høivik at retten for enhver til «å kreve utskrift av en dom i en bestemt straffesak» i straffeprosessloven § 28 tredje ledd utvides til også å gjelde forelegg mot foretak.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks vurderinger og forslag også på dette punkt.

5 EVALUERINGEN AV REGLENE OM KORRUPSJON

5.1 Innledning

Som nevnt innledningsvis har siktemålet med utredningen av korrupsjonsreglene vært å vurdere behovet for eventuelle lovendringer for å sikre gjennomføringen av Norges internasjonale forpliktelser knyttet til innsatsen mot korrupsjon, samtidig som grunnleggende rettsstatsprinsipper som forutberegnelighet og rettssikkerhet ivaretas. I mandatet er det blant annet pekt på følgende særlige problemstillinger:

– Om det bør innføres et påbud om å forebygge korrupsjon i virksomheten
– Om departementet eller påtalemyndigheten bør publisere retningslinjer for antikorrupsjonsprogrammer
– Om det bør innføres regulatoriske krav til antikorrupsjonsprogrammer, og hvilke organer bør i tilfelle ha kontroll- og sanksjonsansvaret.

5.2 Forholdet til Norges internasjonale forpliktelser

Advokat Høivik har foretatt en grundig og omfattende analyse av de norske korrupsjonsbestemmelsene for å avdekke om det er behov for lovendringer for å oppfylle Norges forpliktelser etter OECD-konvensjonen (ratifisert av Norge 18. desember 1998), Europarådskonvensjonen av 27. januar 1999 (ratifisert av Norge 2. mars 2004), og FN-konvensjonen (Resolusjon 58/4 av 31. oktober 2003, ratifisert av Norge 29. juni 2009). Han har også vurdert de norske bestemmelsene mot fremmed rett.

Advokat Høiviks vurdering er at det ikke er behov for lovendringer for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser eller som følge av tilsvarende lovgivning i andre land. Advokat Høivik påpeker at de norske bestemmelser på flere områder er mer omfattende enn det som følger av konvensjonsbestemmelsene.

På ett punkt foreslår likevel advokat Høivik en lovendring av pedagogiske grunner. Forslaget har sammenheng med at alle de tre konvensjonene opererer med et tredje handlingsalternativ «promise» i tillegg til «give» og «offer» ved aktiv korrupsjon. Etter advokat Høiviks vurdering omfatter «tilbyr» i straffeloven § 387 første ledd bokstav b) klart også begrepet «promise». Advokat Høvik mener likevel at det kan være en pedagogisk grunn til å supplere den norske bestemmelsen med begrepet «lover», uten at dette tar sikte på å endre rettstilstanden.

Advokatforeningen slutter seg til dette forslaget.

5.3 Særlig om utilbørlighetsvurderingen og den nedre grensen for korrupsjon

Advokat Høivik viser til at utilbørlighetskriteriet i straffeloven § 387 ikke trekker noen klar nedre grense for korrupsjon og at det kan utfordre legalitetsprinsippets klarhetskrav. Klarhetskravet innebærer at straffebudet må utformes «…. tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området … [og slik at] lovene må være tilgjengelige og utformet på en slik måte at den enkelte med rimelighet kan innrette sin atferd på bakgrunn av lovgivningen.», jf. HR-2016-1458-A og HR-2016-2228-A.

Advokat Høivik fremhever at et såpass skjønnsmessig kriterium som «utilbørlig fordel» kan være problematisk, særlig når grensen skal trekkes mot legitime gaver og representasjon. Høyesterett har i Rt. 2014 side 786 understreket at vilkåret «utilbørlig» måtte tolkes i samsvar med den «viktige presisering» i forarbeidene om at det må foreligge «et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal kunne anvendes». Advokat Høivik konkluderer på bakgrunn av dette med at utilbørlighetsvilkåret ikke er i strid med legalitetsprinsippets klarhetskrav.

Advokat Høivik reiser spørsmålet om det likevel bør vurderes å innføre en mer detaljert gjerningsbeskrivelse, men konkluderer med at han ikke vil anbefale dette. Han vektlegger i den sammenheng at tolkningsspørsmål også vil oppstå ved mer detaljerte retningslinjer og at det er vanskelig å gi regler som dekker alle tilfeller og som ikke skaper behov for hyppige lovendringer. Advokat Høivik peker også på at Høyesterett har bidratt til en klargjøring av den nedre grensen både ved å understreke at terskelen for straffbar korrupsjon er nokså høy, og ved at utilbørlighetskriteriet må tolkes med varsomhet. Advokat Høivik påpeker at de praktiske utfordringene med å innrette seg etter loven med hensyn til lovlig kundepleie og nettverksbygging et godt stykke på vei ivaretas gjennom selvregulering i form av klare interne retningslinjer i den enkelte virksomhet.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks vurderinger. Advokatforeningen vil understreke betydningen av at hvorvidt en fordel er utilbørlig i stor grad avhenger av de konkrete omstendigheter i hver enkelt sak, noe ikke minst Rt. 2014 side 786 er et godt eksempel på. I lys av den utpensling av utilbørlighetsnormens innhold som har skjedd gjennom rettspraksis siden 2003 og de nye tolkningsutfordringer som vil oppstå ved en eventuell omformulering av avgrensningen, mener Advokatforeningen at ulempene ved å detaljregulere utilbørlighetsvurderingen i lovbestemmelsen vil være så vidt omfattende at det ikke kan oppveie mulige klargjøringsgevinster ved en ny formulering av avgrensningen. Behovet for klarhet og forutsigbarhet med hensyn til den nedre grensen for korrupsjon ivaretas et godt stykke på vei ved Høyesteretts påpekning i Rt. 2014 s. 786 om at korrupsjonsbestemmelsene er reservert de klart klanderverdige forhold. Advokatforeningen er også enig med advokat Høivik i at behovet for klarhet og forutsigbarhet kan avhjelpes ved selvregulering i form av interne retningslinjer. Men Advokatforeningen vil understreke at eventuelle brudd på slike interne retningslinjer ikke automatisk vil sammenfalle med en straffbar overtredelse av korrupsjonsbestemmelsene, men kun inngå som et element i en bredere utilbørlighetsvurdering.

Advokatforeningen vil også peke på sammenhengen mellom utilbørlighetskravet og tilknytningskravet som omtales i utredningens punkt 19.5. Kravet om at fordelen må være tilbudt, krevd eller mottatt «i anledning av» mottakerens stilling behandles bl.a. i Agder lagmannsretts dom av 13.12.2021 i sak LA-2021-064038, dommens punkt 4.2 Tilknytningskravet – «i anledning av stilling».

5.4 Bør grov uaktsom medvirkning til korrupsjon kriminaliseres?

Advokat Høivik viser til at det klare utgangspunkt bør være at straffansvar krever forsett, men reiser likevel spørsmål om grov uaktsom korrupsjon etter omstendighetene bør være straffbart. Han fremhever at korrupsjonsforbrytelsen etter sin natur har et element av hensikt i seg – i hvert fall slik at gjerningspersonen normalt vil ha til hensikt å oppnå noe ved den korrupte handlemåten og at det derfor ikke er så praktisk med uaktsom korrupsjon som hovedgjerning. Men advokat Høivik mener dette stiller seg annerledes ved medvirkning, for eksempel der ledere i større organisasjoner bevisst unngår informasjon om korrupsjon i virksomheten. Han viser til svensk rett hvor grov uaktsomhet begått av næringsdrivende i forbindelse med nærmere bestemte handlinger straffes som medvirkning til korrupsjon.

Advokat Høivik mener det bør vurderes å innføre en særskilt regel om grov uaktsom medvirkning til aktiv korrupsjon også i norsk rett, men da for alle medvirkningshandlinger som oppfyller de alminnelige kravene til medvirkning, og ikke begrenset til nærmere bestemte handlinger begått av næringsdrivende som i svensk rett. Han har fremmet et forslag om dette i ny § 387 a i straffeloven.

Som advokat Høivik fremhever vil bestemmelsen særlig ta sikte på situasjoner der en person og/eller et foretak medvirker gjennom finansiering eller godkjenning av arrangementer med korrupte elementer, særlig morselskapers medvirkning til korrupsjon i datterselskaper og oppdragsgiver medvirkning til korrupsjon begått av oppdragstaker. Advokat Høivik viser til at en slik regel sammenholdt med hans forslag til en regel om passiv medvirkning for foretak, vil føre til at et morselskap og et oppdragsgiverforetak også kan straffes for grov uaktsom passiv medvirkning til korrupsjon.

Advokatforeningen vil fraråde å innføre den foreslåtte regel som oppstiller ulike skyldkrav for henholdsvis hovedgjerningsperson og medvirker. Det virker umiddelbart kunstig å operere med et strengere skyldkrav til hovedgjerningspersonen enn til medvirkeren. Medvirkningsansvar er allerede i utgangspunktet vesentlig løsere avgrenset enn hovedgjerningen i og med at en medvirkningshandling ikke er avgrenset av selve gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

En løsning med ulike skyldkrav for hovedhandling og medvirkning vil også gi grunnlag for avgrensningsproblemer. Der skyldkravet er likt for medvirkeren og hovedgjerningspersonen, vil det sjelden være et behov for å skille skarpt mellom hvorvidt man anses som hovedperson eller medvirker i tilknytning til skyldspørsmålet. Med ulike skyldkrav kan det derimot bli avgjørende om man anses som det ene eller det andre. Hvorvidt man anses som en samvirkende hovedgjerningsperson eller bare medvirker kan dermed få avgjørende betydning for skyldspørsmålet. Det vil også medføre prosessuelle konsekvenser som at det i større grad enn ellers vil være nødvendig å skille mellom hovedhandling og medvirkninghandling i tiltalebeslutninger.

Advokatforeningen mener imidlertid at den avgjørende innvendingen mot forslaget på dette punkt må være at det i lys av de generelle prinsippene for kriminalisering må kreves samme skyldgrad for medvirkningshandlingen som for hovedhandlingen. Når hovedhandlingen bare anses straffverdig der det foreligger forsett, kan det ut fra prinsippene for kriminalisering ikke forsvares å straffe medvirkere uten at det foreligger forsett.

5.5 Indirekte korrupsjon: Bruk av mellomledd

Korrupte betalinger og tjenester blir i svært mange tilfeller kanaliserte gjennom ulike tredjeparter, typisk agenter, konsulenter, rådgivere, stråselskaper eller via familiemedlemmer. Norges internasjonale forpliktelser stiller krav om kriminalisering av slik indirekte korrupsjon.

Forholdet er først og fremst relevant for den aktive korrupsjonen. I straffeloven § 387 b er handlingen ved aktiv korrupsjon beskrevet som «den som … gir eller tilbyr noen» men uten presisering av at bruk av tredjeparter omfattes. Det følger likevel klart av retts- og foreleggspraksis at begrepene «gir eller tilbyr noen» også omfatter tilfeller der dette formidles via tredjemenn.

Advokat Høivik mener likevel at pedagogiske hensyn taler for at bør presiseres i loven at også betaling via tredjemenn er dekket av bestemmelsen.

Etter Advokatforeningens syn er ikke bestemmelsen så uklar at det er nødvendig med en slik presisering, men har på den annen side ingen avgjørende motforestillinger mot at dette gjøres.

5.6 Foretaksstraff for korrupsjon

Advokat Høivik peker på at det særlig er to problemstillinger som utpeker seg i vurderingen av om det er behov for egne regler om foretaksstraff ved korrupsjon. Den første problemstillingen gjelder foretaksansvar ved korrupsjon i datterselskap, eller ved bruk av oppdragstakere eller andre tredjeparter. Den andre problemstillingen knytter seg til betydningen av antikorrupsjonsprogrammer for foretaksansvaret.

Advokat Høivik mener at ingen av disse problemstillingene gir grunnlag for egne regler om foretaksstraff ved korrupsjon. Når det gjelder korrupsjon i datterselskaper er utgangspunktet i dag at dette reguleres av medvirkningsansvaret. I tillegg foreslår han, som vist over, en generell regel om passiv medvirkning til overtredelser begått i et annet foretak, dersom medvirkerforetaket har «reell myndighet til instruksjon og kontroll» over foretaket hvor hovedgjerningen er begått. Når det gjelder ansvar for oppdragstakere, viser Høvik til anbefalingen knyttet til straffeloven § 27 om at enkeltpersoner som engasjeres som oppdragstakere må vurderes tilsvarende som ansatte i foretaket, noe som blant annet vil omfatte bruk av enkeltstående agenter.

Om betydningen av antikorrupsjonsprogrammer viser Høvik til at slike programmer vil få en mer fremskutt posisjon i vurderingen av foretaksansvaret som følge av hans forslag til ny generell rettstridsreservasjon ved forebyggende tiltak i straffeloven § 27 første ledd, sammenholdt med anbefalingen om å ta bort kan-skjønnet. Også i vurderingen av passiv medvirkning til korrupsjon i datterselskaper eller oppdragstakerforetak vil antikorrupsjonsprogrammer stå sentralt.

Advokatforeningen slutter seg til advokat Høiviks vurderinger under dette punkt.

5.7 Påvirkningshandel

Bestemmelsen om påvirkningshandel i straffeloven § 389 har bare vært brukt én gang, og da på et forhold, som kanskje kunne vært subsumert som korrupsjon. Advokat Høivik finner likevel ikke grunnlag for å avkriminalisere påvirkningshandel av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser. Han mener imidlertid at forbudet mot påvirkningshandel bør begrenses til offentlig sektor og peker på at kjerneområdet for forbudet er å ramme påvirkning av offentlig myndighet og at verken Europarådskonvensjonen, OECD-konvensjonen eller FN-konvensjonen omfatter påvirkningshandel i privat sektor. Han fremhever at i lys av at bestemmelsen er lite brukt, og at vilkårene kan være overlappende med korrupsjonsbestemmelsen, vil en slik avgrensning kunne bidra til klargjøring av bestemmelsens rekkevidde og dermed mer praktisk anvendbar.

Advokat Høivik foreslår videre å begrense bestemmelsen til påvirkningen av beslutninger, men ikke andre handlinger. Han mener det vil bidra til at bestemmelsen i større grad treffer det mest sentrale formålet med bestemmelsen, nemlig å beskytte tilliten til offentlige myndigheter og motvirke myndighetsmisbruk.

Advokatforeningen slutter seg til vurderingen og forslagene.

6 MERKNADER TIL DE ENKELTE BESTEMMELSER

6.1 Endringer i straffeloven

6.1.1 Straffeloven § 27

Advokatforeningen slutter seg til de foreslåtte endringer i straffeloven § 27 med unntak av forslaget til omvendt bevisbyrde i klammeparentesen i første ledd. For øvrig viser Advokatforeningen til de generelle merknadene ovenfor.

6.1.2 Straffeloven § 28

Advokatforeningen tiltrer forslaget til ny § 28 i straffeloven. Lovendringen vil bidra til større klarhet og forutberegnelighet. For øvrig vises til de generelle merknader ovenfor.

6.1.3 Straffelovens § 60

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

6.1.4 Straffelovens § 61

Advokatforeningen slutter seg til forslaget og viser til de generelle merknadene ovenfor.

6.1.5 Straffeloven § 100

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

6.1.6 Straffeloven § 387

Advokatforeningen slutter seg til forslaget og viser til merknadene ovenfor.

6.1.7 Straffeloven § 387a

Bestemmelsen er ny og kriminaliserer grov uaktsom medvirkning til korrupsjon. Advokatforeningen slutter seg ikke til forslaget og viser til de generelle merknadene ovenfor om det problematiske ved å ha et lavere skyldkrav for å straffe medvirker enn hovedgjerningsperson. Videre vises det til at de generelle prinsippene for kriminalisering (jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 7 gjør det problematisk å forsvare kriminalisering av medvirkningshandlinger basert på et lavere skyldkrav enn for hovedhandlingen.

6.1.8 Straffeloven § 389

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

6.2 Straffeprosessloven

6.2.1 Straffeprosessloven § 40 første ledd

Advokatforeningen mener det er svært positivt at det vil fremgå av domsgrunnene hvordan bøtestraffen mot foretak er beregnet i henhold til forslaget til ny § 28, og slutter seg derfor til forslaget.

6.2.2 Straffeprosessloven § 84a

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

6.2.3 Straffeprosessloven § 255

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

6.2.4 Straffeprosessloven § 256 a

Advokatforeningen slutter seg til forslaget og vil særlig trekke frem forslaget til første ledd nr. 4, som innebærer at slikt forelegg skal inneholde opplysninger om hvordan bøtestraff er beregnet (etter metoden som foreslått i straffeloven § 28). Etter forslaget bør det også fremgå hvordan selvrapportering og samarbeid i straffeloven § 28 tredje ledd er anvendt. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til publisering av forelegg.

6.2.5 Straffeprosessloven § 308

Advokatforeningen slutter seg til forslaget.

6.3 Forvaltningsloven

6.3.1 Forvaltningsloven § 46

Advokatforeningen slutter seg til forslaget som er en konsekvens av Høyesteretts dom i HR-2021-797-A.

6.4 Annen lovgivning

Advokatforeningen har ikke merknader til de fremsatte forslagene til endringer i annen lovgivning.

6.5 Skisse til regulatorisk påbud om å forebygge korrupsjon

Advokat Høivik har fremsatt en skisse til et regulatorisk påbud om å forebygge korrupsjon i store selskaper, som lyder:

Store foretak skal sørge for at det utføres systematisk og forsvarlig antikorrupsjonsarbeid i virksomheten. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av kravene i denne paragraf, herunder krav til dokumentasjon av og tilsyn med antikorrupsjonsarbeidet.

Bestemmelsen er adressert til «store foretak», jf. regnskapsloven § 1-5, som har rapporteringsplikt om antikorrupsjonsarbeid etter regnskapsloven § 3-3 c. Bestemmelsen kan ifølge advokat Høivik vurderes inntatt for eksempel i regnskapsloven eller i arbeidsmiljøloven, og bør vurderes å omfatte offentlig sektor. For at en slik lovgivning skal fungere, må det opprettes et spisskompetent «Antikorrupsjonstilsyn».

Advokatforeningen slutter seg til skissen, men peker på – slik foreningen også leser Høivik – at forslaget må utredes nærmere.

 

                                                   Vennlig hilsen

Jon Wessel-Aas                                                                       Merete Smith
leder                                                                                         generalsekretær