Årstalen 2019

Denne kortversjonen av Advokatforeningens årstale sto på trykk som kronikk i Aftenposten 14. november 2019.

Rettsikkerhet høres så enkelt ut, men er en komplisert og skjør mekanisme. Den minste feil eller lettvinthet i løpet av straffesakskjeden kan føre til at uskyldige mennesker havner i fengsel. Jeg tror vi alle har en god ide om verdien av å leve i et samfunn hvor slikt ikke skjer. Men er vi villig til å betale prisen?

En rettsstat er relativt lik i sin konstruksjon i alle land som har den, men virkemåten kan være høyst forskjellig. I dårlig fungerende rettsstater kommer trusselen mot rettssikkerheten ofte fra korrupte myndighetet som benytter politi, dommere og fengselsvesen for å fremme egne interesser. Slik er det ikke i velfungerende rettstater, som den norske. Allikevel ser også norske forsvarsadvokater ting som uroer dem, og NAV-skandalen viser til fulle at ikke alt er som det bør være.

En rettsstat handler om mer enn rettssikkerhet, men uten rettssikkerhet fungerer rettsstaten ikke. Uskyldspresumpsjonen og tryggheten for at man ikke kan bli uskyldig straffeforfulgt og dømt, er rettsstatens kjerne. I Norge kommer trusselen mot dette fra to ulike motiver, som dessverre forsterker hverandre. Det ene er politisk, og handler om effektivitet i kriminalitetsbekjempelsen. Det andre handler om å spare penger.  

Her er noen eksempler: 

Stadig flere straffesaker avgjøres som tilståelsesdommer, og NRK nyheter meldte 7. november at dette nå gjelder nær halvparten av alle saker. Tilståelsesdommer er en enkel og rimelig fremgangsmåte som hverken krever tiltalebeslutning eller hovedforhandling. Så hva er problemet? Vel, når du får tilbud om strafferabatt for å tilstå, kan det være fristende å veie rabatten opp mot det du antar er risikoen for å bli dømt – uten hensyn til om du faktisk er skyldig. Den som gir deg tilbudet tror du er skyldig. Er det mulig at dette smitter over på din egen vurdering? Husk også at du som regel må bestemme deg uten krav på forsvarer eller annen sakkyndig bistand. Hvor rettssikkert er egentlig dette?

Ett annet grep som sparer hele straffesakskjeden for mye ressurser, samtidig som det blir langt enklere å utdele straffelignende reaksjoner – er å slutte å kalle det straff. Gjennom å kalle det «administrative sanksjoner» kan høye gebyrer kreves inn fra selskaper og borgere uten hensyn til uskyldspresumpsjonen. Slik vil man «spare[..] tid og kostnader ved at saken ved administrative sanksjoner normalt behandles i én etat (forvaltningen) istedenfor i to eller tre (forvaltningen, politiet/påtalemyndigheten og domstolene)» ifølge Sanksjonsutvalget i 2003. Og slik har det blitt. Det er nå inntatt hjemler for å ilegge administrative sanksjoner i nærmere 50 norske lover. Utviklingen medfører at domstolens evne til å ivareta borgernes rettssikkerhet reduseres. Det samme gjør domstolens evne til å kontrollere og korrigere forvaltningen.

Det har tradisjonelt blitt oppfattet som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti å få skyldspørsmålet og straffeutmålingen behandlet i to instanser. Dette er kostbart, og regjerningen har nylig bestemt at alle anker skal siles. Slik spares det mye penger i straffesakskjeden. For å sikre at endringen gir maksimal besparelse, foreslår departementet også stramme rammer for hvor mye tid en forsvarer skal kunne bruke på å skrive den anken som den siktedes skjebne vil være helt avhengig av.

Når vi legger NAV-skandalen på toppen av dette, må vi som jobber innenfor rettsstaten rope et varsko. Vårt hovedansvar er å fremme rett og hindre urett. Uskyldspresumpsjonen skal være vår ledestjerne gjennom hele straffesakskjeden. Den stiller krav om å heve blikket fra rutiner, økonomi og andre praktiske hensyn – og fokusere på den mistenkte. Finnes det noen mulighet for at vedkommende kan være uskyldig? Kan vi ha tolket beviser feil? Kan vi ha tolket lover feil? Kan vi ha vært fordomsfulle i vår troverdighetsvurdering fordi dette mennesket tilhører en utsatt gruppe? Har vi vært uavhengige og kritiske nok til myndighetene?

Det er et stort ansvar å forvalte andre menneskers rettssikkerhet. Dette ansvaret er alle rettsstatsaktørers fremste samfunnsoppdrag. NAV-skandalen viser at vi har feilet grovt, og de beskrevne eksempler mener jeg er egnet til å bekrefte den dype uroen dette skaper.

For 2020 har domstolene – vår tredje statsmakt - et budsjett på 2,6 milliarder. Hva får den 4. statsmakt, altså mediene? NRK alene får et tilskudd fra staten på 6,4 milliarder samme år. Eller 2,5 ganger mer enn domstolene.

Uskyldspresumpsjonen kan settes under politisk press, slik jeg har gitt noen eksempler på ovenfor. Den praktiske konsekvensen av prinsippet, rettssikkerheten, kan presses også økonomisk. For rettssikkerhet tar tid, og koster penger.

Jeg mener det er en skandale hvor lite penger myndighetene er villig til å bruke på rettsvesenet vårt. Domstolen forvalter rettssikkerheten for hver og en av oss, har ansvar for vår kollektive tillit til rettssystemet, og skal kontrollere og korrigere de andre statsmaktene. Jeg tror ikke myndighetene forstår verdien og omfanget av dette ansvaret. De er i hvert fall ikke villige til å betale prisen.

Jens Johan Hjort, leder i Advokatforeningen

    

Forklaring av uskyldspresumpsjonen:

Uskyldspresumpsjonen er et grunnleggende rettsprinsipp som slår fast at påtalemyndigheten har bevisbyrden, at skyld må bevises utover enhver rimelig tvil, og at du har rett til å bli behandlet og omtalt som uskyldig inntil du er endelig dømt i en straffesak. Prinsippet er stadfestet i Grunnloven, i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Her kan du lese årstalen 2019 i sin helhet