NOU 2019:26 - Fra straff til hjelp
Sendt: 02.04.2020
Adressat: Helse- og omsorgsdepartementet
1 INNLEDNING
Vi viser til departementets høringsbrev av 19.12.2019 vedrørende ovennevnte høring.
Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.
Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.
I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.
I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Rohnny Molland Andersen, Anders Brosveet, Bernt Heiberg, Stian Mæland, Berit Reiss-Andersen, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg og Frode Sulland.
2 ADVOKATFORENINGENS SYN PÅ AVKRIMINALISERING
Advokatforeningen vil i det vesentlige uttrykke sin støtte til de forslag som fremmes i NOU 2019:26. Advokatforeningen er enig med Rusreformutvalget i at mindre narkotikalovbrudd – herunder bruk, besittelse, oppbevaring og erverv av mindre mengder til eget bruk – bør avkriminaliseres. Vi vil i det følgende begrunne vårt syn nærmere:
2.1 Straffverdighetshensyn
Det følger av skadefølgeprinsippet i norsk strafferett at lovgiver som hovedregel ikke bør kriminalisere handlinger som ikke er egnet til å gjøre skade, eller som hovedsakelig er av selvskadende karakter og i liten grad går ut over andre. Dette var også bakgrunnen for at Straffelovkommisjonen i 2002 anbefalte å avkriminalisere mindre narkotikalovbrudd, se utredningen pkt. 3.2.3. Begrunnelsen den gang var i prinsippet den samme som nå fremføres mer grundig i NOU 2019:26.
En rekke selvskadende handlinger påvirker andre i høyeste grad, særlig i en velferdsstat. Dette ble også brukt som argument da Straffelovkommisjonens anbefaling om avkriminalisering ble avvist, sammen med straffens angivelige preventive effekt overfor unge. Det ble særlig vist til de skadelige ringvirkningene rusproblemer har i samfunnet og at skadefølgeprinsippet derfor kunne begrunne fortsatt kriminalisering.
I motsetning til da Straffelovkommisjonen avgav sin innstilling, synes det imidlertid i dag å være bred politisk og moralsk enighet om at personer med rusproblemer ikke skal straffes for mindre narkotikalovbrudd knyttet til eget bruk. Det er dermed lite aktuelt å opprettholde kriminalisering av all narkotikabruk. Spørsmålet blir nå om det foreligger straffverdighetshensyn som gjør det naturlig å beholde bruken av straff for andre brukergrupper mens de med rusproblemer slipper straff.
En slik forskjellsbehandling kan etter Advokatforeningens syn vanskelig forsvares. En narkotikabruker uten et rusproblem gjør lite skade sammenliknet med en narkotikabruker som har et rusproblem. Dette gjelder ikke bare i et helseperspektiv, men òg for økonomisk skade: Ifølge FNs kontor for bekjempelse av narkotika og kriminalitet (UNODC), står de 60 prosent av kokainbrukerne som bruker kokain sjeldnere enn én gang i uken, for kun ti prosent av totalforbruket, mens kokainavhengige står for størstedelen. En tilsvarende skjevdeling er dokumentert for flere rusmidler.
Advokatforeningen er enig med det politiske flertall i at personer med rusproblemer ikke bør straffes for mindre narkotikalovbrudd knyttet til eget bruk, og vi finner ikke holdepunkter for å vurdere ikke-problematisk narkotikabruk som mer straffverdig enn problematisk narkotikabruk. Vi finner vi det dermed ikke nødvendig å opprettholde kriminalisering av straffverdighetshensyn.
2.2 Straffens hensiktsmessighet
I fravær av tungtveiende straffverdighetshensyn blir spørsmålet om mindre narkotikalovbrudd bør kriminaliseres fordi dette har en gunstig effekt på summen av skade og kostnader knyttet til bruken og bekjempelsen av narkotika i samfunnet.
Som Rusreformutvalget påpeker i sin innstilling, tyder summen av foreliggende forskning på at det er mangelfullt grunnlag for å hevde at bruk av straff er mer effektivt enn lempeligere juridiske virkemidler i å begrense narkotikabruk. Dette kan i så fall trolig forklares med at mindre narkotikalovbrudd nyter lav oppdagelsesrisiko. De skjer ofte i private rom og uten en fornærmet part som har interesse av å anmelde.
I den grad bruken av straff likevel skulle ha en begrensende effekt på narkotikabruk som forskningen ikke har klart å påvise, må denne eventuelle effekten ses opp mot de negative effektene bruken av straff har. Det fremgår klart av forarbeidene til straffeloven at kriminalisering i utgangspunktet kun skal benyttes dersom det vil gi et gunstigere resultat enn bruk av lempeligere virkemidler, og det er lovgiver som har bevisbyrden for at kriminalisering er hensiktsmessig.
Rusreformutvalget redegjør utførlig for de hensyn som taler for og imot en avkriminalisering, se kap. 12. Utvalget analyserer i den forbindelse både de mulige positive virkninger av straff og de negative virkningene dagens strafferegime har hatt. Det pekes bl.a. på at «det er lite trolig at avkriminalisering som sådan vil forårsake en nevneverdig endring i bruken av narkotika» (side 262), samtidig som bruken av straff er klart stigmatiserende (pkt. 12.3.2.1.). Advokatforeningen er som nevnt enig i utvalgets konklusjon om at kravet til en «solid begrunnelse» for å kunne strafflegge ikke er oppfylt når det gjelder folks befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk (sider 269).
2.3 Bør en straffetrussel likevel beholdes for unge brukere?
Enkelte har anført at en straffetrussel, enten i form av straff eller straffeliknende administrative sanksjoner, bør beholdes for unge brukere. Flere av studiene som har undersøkt sammenhengen mellom kriminalisering og narkotikabruk, har imidlertid sett spesifikt på bruk blant unge – og altså ikke funnet noen tydelig effekt av kriminalisering eller avkriminalisering på narkotikabruk blant disse. Dette taler i utgangspunktet imot at straff eller straffeliknende sanksjoner har en sterk allmennpreventiv effekt overfor denne gruppen.
Advokatforeningen vil også påpeke at det finnes en rekke historiske eksempler på at skjerping av politiets mulighet til å reagere overfor mindre narkotikalovbrudd blant unge, ikke har beveget narkotikabruken blant unge i ønsket retning:
Etter at man i Sverige i 1993 hevet strafferammen for bruk og besittelse for at politiet skulle kunne pågripe og avkreve blodprøve ved mistanke om bruk, ble langt flere unge siktet for narkotikabruk for første gang, slik at oppdagelsesrisikoen økte. Likevel viser tall fra svenske FHI (via EMCDDA) en betydelig økning i cannabisbruk i samme tidsrom: Mens kun 2,8 prosent av svensker mellom 15 og 24 år oppgav å ha prøvd cannabis i 1994, var andelen blitt mer enn dobbelt så høy i 1996 (5,9 prosent), og den fortsatte å stige jevnt til 9,6 prosent i 1998, deretter til 12,6 prosent i 2000 og til slutt til et toppunkt på 19,1 prosent i 2004.
Tsjekkias erfaringer fra begynnelsen av 2000-tallet gir også grunn til å tvile på effekten av sanksjoner overfor unge. Etter kommunismens fall, var narkotikabruk og befatning med narkotika til eget bruk lovlig i landet frem til 1999. Befatning med små mengder narkotika til eget bruk ble da gjort forbudt og underlagt administrative sanksjoner, mens befatning med større mengder til eget bruk ble gjort straffbart. I årene etter lovendringen økte prevalensen av cannabisbruk blant tsjekkiske tiendeklassinger i ESPAD-undersøkelsen til det dobbelte, og prevalensen av bruk av andre rusmidler økte til det tredobbelte. Disse økningene var større enn i andre land som deltok i undersøkelsen.
2.4 Ulik preventiv effekt på ulike grupper?
Enkelte hevder at straff må ha en preventiv effekt siden de selv vitterlig har avstått fra narkotikabruk fordi det er straffbart. Det er også blitt hevdet at dagens ordning med såkalte urinprøvekontrakter for ungdom fungerer godt, ettersom mange ungdommer vitterlig avstår fra å ruse seg når de må avlegge urinprøver under trussel om straff.
Advokatforeningen vil advare mot ukritisk å anta at en eventuell preventiv effekt av straff eller straffeliknende sanksjoner blant risikoavers eller generelt velfungerende ungdom – som kanskje uansett ville ha holdt seg unna narkotika, eller sluttet å bruke narkotika av seg selv etter noen tids eksperimentering – gjør seg like gjeldende eller engang har likeartet effekt overfor dem som faktisk er utsatt for å utvikle rusproblemer.
Det er tross alt fullt mulig at trusselen om straff for narkotikabruk har motsatt effekt overfor enkelte av de mest spenningssøkende og grenseoverskridende ungdommene, dersom narkotikabruken med dette fremstår mer spennende eller gir mer “gatekapital”. Dette finnes det så vidt oss bekjent lite forskning på.
I ethvert tilfelle virker det sannsynlig at straffetrusselen vil ha mindre preventiv effekt på dem som har sterkest trang til å ruse seg – eksempelvis grunnet angst eller andre psykiske eller sosiale utfordringer. Disse vil samtidig kunne tenkes å ta større skade av straff enn de med flere beskyttende faktorer.
I fravær av sikker kunnskap om hvordan en eventuell allmennpreventiv effekt slår ut overfor ulike grupper, mener vi at positive erfaringer med bruk av trusler om straff overfor unge i enkelttilfeller, ikke kan tillegges vekt i spørsmålet om avkriminalisering.
2.5 “Labeling”
På det individualpreventive plan er det sikrere holdepunkter for å anta kriminalisering kan være direkte kontraproduktivt. Teorien om såkalt “labeling” – at det å bli behandlet som kriminell, påfører noen en kriminell identitet som øker risikoen for kriminell atferd – er i det siste blitt styrket av en tvillingstudie publisert i tidsskriftet Criminology i desember.
Denne undersøkte effekten av kontakt med justisvesenet i tenårene hos over 1100 britiske tvillingpar der kun den ene tvillingen i hvert par hadde hatt slik kontakt, og sammenliknet forekomsten av dyssosiale atferds markører hos tvillingene ved 12 og 18 års alder. Studien konkluderer med at kontakt med justisvesenet i form av pågripelse, strafferegistrering eller bekymringsmelding fra politiet til foresatte (en såkalt “antisocial behavior order”), økte risikoen for senere kriminell atferd.
Da det ikke foreligger forskning til støtte for å beholde bruken av straff særskilt for unge, samtidig som det finnes forskning som tyder på at kriminalisering av unge er beheftet med negative konsekvenser, ser Advokatforeningen ingen grunn til å fravike Rusreformutvalgets anbefaling på dette punkt.
2.6 Voksne “rekreasjonsbrukere”
For såkalte rekreasjonsbrukere er det særlig grunn til å tro at en betydelig preventiv effekt av kriminalisering ville måtte synes i forskningen, ettersom disse utgjør den største gruppen brukere. Men også her er det empiriske utgangspunkt at en eventuell nytteeffekt av kriminalisering neppe er spesielt stor.
Hertil kommer at oppdagelsesrisikoen må antas særlig lav i denne gruppen, ettersom ungdom og personer med rusproblemer oftere påtreffes av politiet i forbindelse med opphold utendørs, mens voksne brukere uten et rusproblem heller ruser seg uforstyrret i private hjem og sjeldnere oppsøker gateselgere.
Det er således lite som tyder på at man ved å beholde straff eller straffeliknende sanksjoner for voksne rekreasjonsbrukere, vil oppnå merkbart mindre narkotikabruk i samfunnet enn ved en fullstendig avkriminalisering.
2.7 Om utvalgets foreslåtte modell – beviskrav, tvangsmidler mv.
Advokatforeningen mener Rusreformutvalgets forslag om å la reaksjonen overfor mindre narkotikalovbrudd knyttet til eget bruk være pålegg om rådgivning fremfor en strafferettslig eller administrativ sanksjon, er god. Dette gir et godt utgangspunkt for å hjelpe, samtidig som forslaget ivaretar behovet for effektiv håndhevelse av forbudet mot befatning med narkotika.
Vi registrerer at enkelte aktører i innspillsrunden har tatt til orde for en modell der mindre narkotikalovbrudd avkriminaliseres formelt, men likevel straffes med overtredelsesgebyr i stedet for dagens bøter. Slike overtredelsesgebyr utløser imidlertid ifølge høyesterettspraksis et skjerpet beviskrav, ettersom de er å regne som straff etter EMK.
I en slik modell vil Rusreformutvalgets foreslåtte løsning, der skjellig grunn til mistanke om ruspåvirkning er tilstrekkelig til å pålegge brukeren rådgivning (i fravær av frivillig rusprøve som avkrefter mistanken), ikke være aktuell. En formell avkriminalisering vil samtidig utelukke bruk av mer inngripende tvangsmidler, herunder tvungne blodprøver.
Det er dermed vanskelig å se hvordan politiet skal kunne oppklare brukersaker i en slik modell, annet enn i de tilfellene hvor det gjøres funn av narkotika på brukeren. Dette taler etter vårt syn mot å reagere med overtredelsesgebyr overfor selve narkotikalovbruddet.
Ved å legge opp til et alminnelig sivilrettslig beviskrav, gjør Rusreformutvalgets modell politiets etterforskningsarbeid svært enkelt. Det mistankegrunnlag som i dag kreves for å iverksette bruk av tvangsmidler, vil med utvalgets modell være nok til å anse saken oppklart og pålegge brukeren rådgivning.
Det er således ikke tale om noen “vingeklipping” av politiet slik enkelte har hevdet, da politiet neppe vil ha behov for de tvangsmidlene de fratas med det foreslåtte beviskrav. Vi minner om at behovet for eventuell etterforskning bakover mot salgsleddet bør være ivaretatt ved adgangen til tredjemannsransakelse, og fraværet av straffeprosessuelle rettigheter medfører at en kjøper til forskjell fra i dag vil ha vitneplikt mot en selger.
Politiet vil dessuten fortsatt ha alle dagens tvangsmidler til rådighet hvis det er mistanke om besittelse med salgshensikt. Vi vil her minne om at flere av de verktøy som politiet i dag har formell hjemmel til å benytte ved mistanke om narkotikalovbrudd, fordrer en reell vurdering av inngrepets forholdsmessighet. Vi mener det er problematisk at flere av aktørene i avkriminaliseringsdebatten fremstiller det som om svært inngripende tvangsmidler – som husransakelse eller gjennomgang av mobiltelefon – lovlig kan benyttes i enhver brukersak i dag. Det er således positivt at Rusreformutvalget påpeker de begrensninger som allerede gjelder for denne adgangen.
Utvalgets foreslåtte reaksjon – innkalling til obligatorisk rådgivning med mulighet til videre helseoppfølging – ivaretar etter Advokatforeningens syn både behovet for at det reageres og behovet for at reaksjonen gis et mest mulig konstruktivt innhold. Selv om en obligatorisk rådgivningssamtale ikke er en straffereaksjon, mener vi den oppdragende funksjonen av at den innkalte må avbryte sin hverdag og dra et sted for å konfronteres med sitt lovbrudd, ikke skal undervurderes. Samtidig kan det tenkes hensiktsmessig at møtet ikke oppleves for mye som en straff, da det er et mål å etablere tillit og en inngang til helsehjelp.
Advokatforeningen mener utvalgets forslag om at manglende oppmøte ikke skal medføre sanksjoner, i utgangspunktet er godt faglig begrunnet. Samtidig kan en slik modell gjøre det pedagogisk utfordrende å formidle at brukeren har en reell plikt til å møte som pålagt. Etter vårt syn ville det være kurant å åpne for at innkalte over 18 år ilegges et gebyr for manglende oppmøte, der dette for eksempel kan slettes ved at innkalte innen en viss tid avtaler et nytt møte og møter som pålagt. Denne sanksjonsadgangen bør imidlertid være underlagt et visst skjønn, ettersom det vil være åpenbart formålsløst å skulle ilegge kjente rusavhengige uten betalings- eller oppmøteevne et gebyr.
2.8 Forskjellsbehandling av ulike brukergrupper? (Mindretallets dissens)
Rusreformutvalgets mindretall, Rune Solberg Swahn, skisserer en modell der det for voksne brukere kun er de med et rusproblem som skal slippe straff for mindre narkotikalovbrudd. Dette foreslås regulert ved påtaledirektiv, og det gis ingen nærmere informasjon om hvordan sorteringen av problematiske og uproblematiske brukere skal foregå, eller om det er politiet eller helsevesenet som skal foreta kartleggingen av hver enkelt brukers situasjon.
En slik modell er – som påpekt innledningsvis - i våre øyne problematisk. Det virker for det første usannsynlig at man vil kunne foreta en sikker vurdering av omfanget av den enkeltes rusmiddelbruk, ettersom trusselen om straff skaper et sterkt incentiv til å lyve, og det ofte ikke vil finnes nok informasjon i saken til å foreta en forsvarlig troverdighetsvurdering.
Dersom kun de med en stereotyp “narkoman” fremtoning eller tidligere historikk i behandlingsapparatet skal slippe straff, vil dette ikke være et nevneverdig fremskritt.
Mindretallets foreslåtte løsning innebærer dessuten at siktede bare vil kunne slippe straff ved å tilstå flere for politiet ukjente narkotikalovbrudd. Det vil i tillegg være et sterkt incentiv til å komme med falske tilståelser for å bli ansett å ha et stort nok rusproblem. Hvordan siktedes rettigheter skal ivaretas på en god måte i en slik modell, fremstår uklart.
2.9 Registrering til forvaltningsformål
Rusreformutvalget foreslår i sin innstilling at pålegg om oppmøte for rådgivningsenheten registreres hos politiet, og at disse registreringene kan danne grunnlag for forvaltningsavgjørelser. Utvalget har samtidig foreslått at beviskravet for å pålegge oppmøte kun skal være simpel sannsynlighetsovervekt.
Vi mener som nevnt at et slikt beviskrav er hensiktsmessig gitt de samtidige behov for effektiv håndhevelse av narkotikaforbudet og lite inngripende tvangsmiddelbruk en avkriminalisering oppstiller. Et slikt beviskrav er forsvarlig gitt fraværet av sanksjoner for selve narkotikalovbruddet.
Vi er imidlertid bekymret for at Rusreformutvalgets foreslåtte modell vil kunne medføre at opplysninger med liten grad av etterprøvbarhet danner grunnlag for inngripende forvaltningsvedtak. Det siktes her til at utvalget foreslår at politiet i fravær av stoffbeslag også skal kunne pålegge noen rådgivning basert på subjektive vurderinger av formentlig ruspåvirkning alene.
Å gi politiet en skjønnsmessig, i praksis ikke-etterprøvbar adgang til å konstatere narkotikalovbrudd, der dette kan danne grunnlag for senere vedtak om for eksempel tilbakekall av førerrett, er etter Advokatforeningens syn rettssikkerhetsmessig problematisk. Dette åpner for myndighetsmisbruk som vanskelig vil kunne angripes rettslig ved klage.
Riktignok legger Rusreformutvalget opp til at en mistenkt bruker kan renvaske seg selv ved å be om å få avlegge en rusprøve som avkrefter mistanken. Imidlertid vil en avkreftende prøve aldri kunne sies å utgjøre et bevis på at politiet forsøker å misbruke sin myndighet, da den mistenkte i teorien vil kunne ha inntatt et stoff som ikke oppdages på rusprøven. Risikoen for politiet ved å fremsette uriktige beskyldninger vil dermed være liten, og politiet vil kunne hevde at en bruker fremstår ruspåvirket for nettopp å presse vedkommende til å avlegge rusprøve. En slik fremgangsmåte kan sågar tenkes attraktiv i tilfelle der noen er en kjenning av politiet eller oppfattes som en stereotyp bruker, men ikke fremstår akutt påvirket, ettersom en rusprøve vil kunne avdekke bruk flere dager tilbake i tid.
I hvilken utstrekning politiet faktisk er tilbøyelige til slikt myndighetsmisbruk, er etter vårt syn mindre interessant. Dersom rusreformen skal gjenreise narkotikabrukeres tillit til politiet, må brukerne oppleve å ha et reelt vern mot slike metoder. Det vil de neppe kunne sies å ha dersom det kan fattes vedtak om rettstap basert på (gjentatte) registreringer med opphav i ikke-etterprøvbare påstander.
Advokatforeningen foreslår derfor som løsning at politiet i sin forvaltningsinstruks kun gis adgang til å basere forvaltningsvedtak om tilbakekall av førerrett på grunn av manglende edruelighet på registrerte pålegg som har opphav i 1) tilståelse, 2) stoffbeslag eller 3) positiv rusprøve uten negativ oppfølgingsprøve. Gjentatte registreringer som har opphav i påstand om formentlig ruspåvirkning, bør bare kunne utløse undersøkelse av hvorvidt helsekravene til innehav av førerrett er oppfylt, slik at fastlege eller fylkeslege avgjør spørsmålet etter anmodning om undersøkelse fra politiet.
2.10 Terskelverdier
Advokatforeningen har ingen sterk formening om hva grensene for hvilken mengde som straffritt kan besittes, bør være. Vi vil likevel komme med følgende bemerkninger:
Vi mener først og fremst at de foreslåtte grensene heller bør settes noe høyt enn for lavt hvis formålet er at brukere ikke lenger skal straffes for befatning med narkotika til eget bruk. Hvor ofte en bruker går til innkjøp av narkotika og hvor mye vedkommende kjøper av gangen, vil avhenge både av brukerens personlige økonomi, vedkommendes grad av kontakt med et rusmiljø og eventuelle tilbud om kvantumsrabatt. Å legge opp til at brukere skal måtte pleie hyppigst mulig kontakt med et kriminelt salgsledd, eller at rusavhengige skal måtte bruke enda mer penger på narkotika enn i dag idet de må kjøpe mindre mengder til høyere pris, synes lite hensiktsmessig.
Etter vårt syn gir dagens foreleggsgrenser et naturlig utgangspunkt for en avkriminalisering, ettersom disse allerede anerkjenner innehav og erverv av visse mengder til eget bruk. Grensene kan også tenkes satt noe høyere enn disse, og for heroin er det klart at dagens grense (0,5 gram) er for lav. Denne bør etter vårt syn i det minste være like høy som for de sentralstimulerende stoffene (i dag 2 gram). Vi mener at de øvrige foreleggsgrensene kan sies adekvate, men vil bemerke at høyere grenser ville redusere antallet personer som idømmes fengsel for befatning med narkotika til eget bruk. Å sette grensene for avkriminalisert befatning lavere enn dagens foreleggsgrenser, er derimot ikke formålstjenlig, da en betydelig andel av dagens brukersaker dermed ikke ville omfattes av avkriminaliseringen.
Det bør for øvrig fastsettes sammenliknbare grenser for en del flere stoffer enn de som nevnes i Rusreformutvalgets innstilling og Riksadvokatens gjeldende rundskriv, slik at brukere av mindre vanlige stoffer ikke skal være i villrede om hvilken mengde som er straffbar. Disse grensene kan eksempelvis settes for grupper av stoffer og oppgis i antall doser heller enn antall gram.
Enkelte har uttrykt bekymring for at avkriminalisering av befatning med visse mengder vil gjøre det mulig for selgere som besitter en begrenset mengde å slippe straffeforfølgelse. Vi mener denne bekymringen ikke kan tillegges vekt, da det følger av Rusreformutvalgets innstilling at de foreslåtte grensene ikke får anvendelse hvis stoffet ikke er til eget bruk. Dette betyr at politiet ved skjellig grunn til mistanke om salgshensikt kan bruke alle de tvangsmidler de i dag har til rådighet til å fremskaffe fellende bevis for salg eller salgshensikt.
Riktignok vil det ikke lenger være mulig å straffe en mistenkt selger qua bruker i de tilfellene der politiet ikke lykkes i å fremskaffe slikt bevis, men det er nå engang slik i vår rettsstat at de forbrytelser som ikke kan bevises, heller ikke skal straffes. At kriminalisering av brukere gir politiet en viss mulighet til å bøtelegge dem de ikke klarer å bevise at selger, er ikke et fyllestgjørende argument for fortsatt kriminalisering av brukere. Dersom brukere skal kriminaliseres, må det være fordi brukernes handlinger er nødvendige eller riktige å straffe – ikke selgernes.
Hva gjelder anførselen fra Rusreformutvalgets mindretall om at en avkriminalisering vil gjøre det vanskeligere å utvise utenlandske statsborgere fra riket for narkotikakriminalitet, vil Advokatforeningen minne om at heller ikke utlendinger skal straffes for forhold påtalemyndigheten ikke klarer å bevise, og lovbrudd som er lite straffverdige bør ikke kunne gi grunnlag for utvisning. Politiet vil dessuten fortsatt ha anledning til å bøtelegge tilbakevendende gateselgere for brudd på bortvisningsvedtak dersom det anses som viktig at disse strafferegistreres.
2.11 Utvidet bruk av forelegg for ikke-avkriminalisert befatning med narkotika til eget bruk
Dersom innehav og erverv av visse mengder til eget bruk avkriminaliseres, og terskelverdiene for avkriminalisert befatning legges nært opp mot eller høyere enn dagens foreleggsgrenser, vil Advokatforeningen anbefale at foreleggsgrensene heves. Dette for å unngå en situasjon der mindre overskridelser av grensene for avkriminalisert befatning automatisk medfører fengselsstraff, samt for å spare domstolene for ressursbruk.
Det bør dermed etableres nye foreleggsgrenser som er høyere enn grensene for avkriminalisert befatning, fortsatt med dagens regel om at det kun kan reageres med forelegg dersom stoffet er til eget bruk.
I tillegg mener Advokatforeningen at det innenfor disse nye foreleggsgrensene gjøres mulig å reagere med forenklet forelegg inntil en viss mengde, hvilket ble anbefalt for mindre narkotikalovbrudd av Sanksjonsutvalget i NOU 2003:15. Slik bruk av forenklet forelegg i et mellomsjikt gir en naturlig overgang fra det avkriminaliserte til det kriminaliserte – og vil spare politiet og påtalemyndigheten for betydelig ressursbruk.
Vennlig hilsen
Jens Johan Hjort Merete Smith
leder generalsekretær