Forslag til revidert gebyrforskrift
Sendt: 16.10.2020
Adressat: Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune
1 INNLEDNING
Vi viser til brev av 10.09.2020 fra Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune om revidert gebyrforskrift til plan- og bygningsloven, matrikkellova, forurensningsloven og eierseksjonsloven.
Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.
Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettsikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.
I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt av bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig ekspertorgan.
I denne saken uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for fast eiendom (tings- og leierett), som består av Ivar Christian Andersskog (leder), Gro Hauge, Jo Are Aamodt Brænden, Ellen Cecilie Mostad, Christine Haugstvedt Downing og Olav Pedersen.
2 SAKENS BAKGRUNN
Advokatforeningen er invitert til å gi uttalelse til Plan- og bygningsetaten, Oslo kommune, sitt forslag til revidert gebyrforskrift. Forskriften er en lokal forskrift som regulerer gebyrfastsettelsen etter plan- og bygningsloven, matrikkellova, forurensningsloven og eierseksjonsloven for saker som behandles i Oslo kommune.
Advokatforeningens kommentarer til forslaget er langt på vei av overordnet art, men forsøkes knyttet til de relevante bestemmelsene i forslaget.
3 KOMMENTARER
3.1 Innledende
Advokatforeningen finner at forskriften har god struktur og oppbygging, som gjør den relativt enkel å finne frem i, på tross av mange detaljer. Advokatforeningens merknader nedenfor knytter seg til fire ulike temaer som kommenteres på et prinsipielt, overordnet nivå.
3.2 Selvkostprinsippet (hele forskriften og § 1-5)
Advokatforeningen vil fremheve at kommunen har ansvar for å sikre at satsene er i samsvar med selvkostprinsippet. Hvorvidt dette faktisk er tilfelle, har ikke Advokatforeningen mulighet til å vurdere. Advokatforeningen minner imidlertid om at kommunen også må kunne dokumentere at dette er tilfelle.
Videre fremhever Advokatforeningen at det er viktig at kommunen ved praktisering av forskriften gjør en vurdering av om de standardiserte satsene slår urimelig ut i den konkrete sak, slik det åpnes for i forslag til § 1-5. Eksempelvis er det ikke nødvendigvis slik at jo større areal eller lengre grenselinje, desto mer komplisert eller arbeidskrevende er saksbehandlingen. Kommunens ansvar for dette kommer blant annet til uttrykk i forarbeider til eierseksjonsloven (Prop.39 L (2016-2017), i kommentar til § 15) hvor det er presisert:
«Det er likevel ansett for å være en forutsetning for bruk av gebyrregulativer at kommunen sørger for å sikre at gebyrene i enkle og lite ressurskrevende saker ikke blir for høye.»
3.3 Betaling for møter (§ 2-4, § 2-10-3 og § 3-5)
Advokatforeningen finner grunn til å stille generelt spørsmål ved om det alltid er riktig av kommunen å ta betalt for alle møter som avholdes.
Møter kan for det første bidra til avklaringer som sparer betydelig arbeid for alle parter i saken, inkludert kommunen. Avholdelse av møter utgjør i disse tilfellene ikke en reell merkostnad ved saksbehandlingen, og det er da vanskelig å se at det er riktig at kommunen skal ta ekstra betalt for dette.
Som ledd i en dialog kan gjennomføring av møter dessuten spille en viktig rolle og medvirke til gode løsninger (særlig i planprosesser). At det påløper ekstra gebyr for møter, kan motvirke en slik ønskelig dialog.
3.4 Ekstrakostnader ved vernede bygg (§ 3-7-13, §3-7-15-3, §3-7-15-4 og § 3-11-1)
Eier av vernede bygg (eller bygg med verne- og kulturminneinteresser) har gjerne betydelige ekstrakostnader når tiltak på slike bygg skal planlegges og gjennomføres. Advokatforeningen stiller derfor spørsmål ved om det er riktig eller rimelig at det også skal påløpe høyere kommunale gebyrer i slike saker. Som eksempel nevnes at gebyrene etter forslagets § 3-7-13 er nesten tre ganger så høye i saker med kulturminneinteresser enn i saker uten slike interesser, mens gebyrer etter forslagets § 3-7-15 er opptil tjue ganger så høyt.
Advokatforeningens spørsmål knytter seg til to ulike betraktninger rundt slike saker. For det første skjer ulikt vern av bygninger ikke primært for å ivareta eierens interesse, men for å ivareta samfunnets interesse. Dermed er det et spørsmål om ikke ivaretakelse av slike verne-/ kulturminneinteresser er en kostnad det offentlige bør bære i relasjon til gebyrfastsettelsen. En slik tanke er kommet til uttrykk i forslag til § 3-11-1, men denne bestemmelsen er begrenset til tiltak som skjer i samsvar med fagmyndighets anbefaling.
For det andre stilles spørsmål ved i hvilken grad slike saker faktisk medfører så stort ekstraarbeid for plan- og bygningsetaten at de svært store forskjellene i gebyrer kan forsvares. Etter Advokatforeningens erfaring er det instanser som Byantikvaren og Riksantikvaren som hovedsakelig gjør vurderingene av verneinteressene i denne typen saker.
Advokatforeningen stiller dessuten spørsmål ved om forholdet mellom § 3-11-1 og § 3-7-13 er tilstrekkelig klart, herunder hva som i denne sammenheng skal anses som «formell vernestatus» (i § 3-11-1), og forholdet til «kulturminneinteresser» (etter § 3-7-13).
3.5 Ekstrakostnader for tiltakshaver der planinitiativ stanses av administrasjonen, mens politiske myndigheter ønsker planen fremmet til behandling (§2-2-5, § 2-2-6 og § 2-2-7, sant §2 11, §2-12 og §2-13).
I planprosesser har kommunens administrative myndigheter, det vil si plan- og bygningsetaten, mulighet til å stanse eller avslå videre behandling av et planinitiativ, planprogram eller planforslag, før saken er ferdig behandlet. I § 2-11, § 2-12 og § 2-13 i forslag til revidert gebyrforskrift påløper da særskilt stansegebyr eller avslagsgebyr.
I disse sakene vil forslagsstilleren kunne kreve politisk behandling av spørsmålet om stansingen eller avslaget. Når politiske myndigheter overprøver administrasjonens vurdering av om en plansak skal behandles, er det ikke å anse som en klagesak, som ville gitt rett til dekning av nødvendige kostnader dersom søker/ forslagsstiller vinner frem. Forslagsstiller må altså dekke egne merkostnader ved slik overprøving, selv når han vinner frem.
I tillegg fremgår det uttrykkelig av forslag til § 2-2-5, § 2-2-6 og § 2-2-7 at gebyrer etter § 2-11, § 2-12 og §2-13 ikke bortfaller dersom tiltakshaver vinner frem ved den politiske overprøvingen. Slike gebyrer vil derfor i disse tilfellene komme i tillegg til de alminnelige gebyrene for selve planbehandlingen, og medføre en ekstrakostnad for forslagsstiller i tillegg til egne ekstrakostnader på grunn av administrasjonens stansing.
For Advokatforeningen fremstår det ikke som rimelig at tiltakshaver skal kunne pålegges ekstragebyrer for en beslutning i kommunen som senere settes til side. Advokatforeningen mener derfor at stansegebyr og avslagsgebyr i disse tilfellene enten bør bortfalle når overprøving fører frem, eller bør komme til fradrag i gebyrene for den ordinære behandling av forslaget.
3.6 OPPSUMMERENDE MERKNADER
Advokatforeningen stiller seg generelt positiv til forslaget til revidert gebyrforskrift, men har enkelte innspill til gebyrer for møter, vernede bygg og plansaker som stanses, som nærmere redegjort for ovenfor.
Med vennlig hilsen
Jon Wessel Aas Merete Smith
leder generalsekretær