NOU 2020:14 Ny barnelov

Sendt: 03.05.2021

Adressat: Barne- og familiedepartementet

1 INNLEDNING

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av foreningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.

2 SAKENS BAKGRUNN

Vi viser til barne- og familiedepartementets høringsbrev av 14. januar d.å.

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for familierett, arv og skifte. Lovutvalget består Hanne Skråmm Espeland (leder), Roar Bårdlund, Brede Gundersen, Ingelin Morken Gundersen, Anders Lorvik Navnord og Andreas Poulsson, som alle har lang erfaring og god kompetanse innfor det aktuelle rettsområdet.

Advokatforeningen støtter i hovedsak utvalgets forslag til ny barnelov og finner flere av bestemmelsene som bedre enn dagens barnelov. Advokatforeningen har også flere presiseringer og kritiske merknader til forslaget. Vi anbefaler at disse følges opp.

Videre vil Advokatforeningen peke på at flere barnefordelingssaker har en parallell barnevernssak. Disse sakene behandles av den grunn etter flere regelsett som ikke synes å være godt nok tilpasset hverandre og slike situasjoner. Flere foreldre opplever derfor å falle mellom to regelsett. Dette resulterer i at slike saker blir en ekstra belastning som ikke er til barnets beste. Forholdet mellom barneloven og barnevernloven burde reguleres ettersom det kreves samkjøring og samarbeid i noen konkrete tilfeller for å sikre at hensynet til barnets beste blir ivaretatt. Advokatforeningen er derfor enig med den delen av utvalget som foreslo en konkret endring knyttet til dobbeltsporsakene. Det ble forslått at fylkesnemnda i en sak om omsorgsovertakelse for et barn skal kunne bestemme at barnets faste bosted skal overføres til den andre forelderen, som alternativ til omsorgsovertakelse. Forlaget støttes av Advokatforeningen. Advokatforeningen mener også at barneverntjenesten bør gis kompetanse til å gå inn som mer aktive aktører i forhold til regulering og gjennomføring av samvær etter barneloven. Disse reglene hører etter Advokatforeningens mening naturlig hjemme i Barneverntjenesteloven.

3 KOMMENTARER TIL DE ENKELTE FORSLAGENE

3.1 Kapittel 1 Grunnleggjande rettar for barn

3.1.1 § 1-1 Det beste for barnet

Advokatforeningen deler i all hovedsak utvalgets syn tilknyttet de grunnleggende rettigheter for barnet og forslaget til § 1-1.

Innholdet av regelverket formidles i stor grad til barn og foreldre, skole, offentlige myndigheter og private med utgangspunkt i lovens ordlyd. Tidvis kan denne informasjonen være noe unyansert. Det er derfor viktig at bestemmelsen om barnets beste får et pedagogisk og så langt som mulig dekkende innhold.
I denne sammenheng bemerkes at både i utvalgets gjennomgang og i bestemmelsens ordlyd brukes begrepet «kva som er best for barnet» i entall og rettet mot det aktuelle barn. Vi mener det i større grad må skapes bevissthet om at også i «barnets beste»-vurderingen må hensynene til det enkelte barn plasseres i en større sammenheng, det være seg blant søsken, familien for øvrig, skole m.m.

Tidvis er det slik at det som vil være for det enkelte barns beste til enhver tid, ikke kan nå frem i forhold til andre hensyn foreldre, lærere og andre må ta. Vi foreslår derfor at bestemmelsen gis et innhold hvor behovet for avveininger mot andre tungtveiende forhold i barnets miljø gis legitimitet.

3.2 Kapittel 2 Kven som er foreldra til eit barn

3.2.1 § 2-7 Barnet sin rett til kunnskap om den biologiske faren

Utvalget har vurdert aldersgrensen for når barn skal ha adgang til å skaffe seg kunnskap om det biologiske foreldreskapet uten at dette endrer det juridiske. Advokatforeningen er enige i mindretallet som legger vekt på at det ønsker å gi tillit til barnet og mener at det er i tråd med tiden å senke aldersgrensen til 15 år. Kunnskap om det genetiske opphavet er viktig identitetsutviklingen.

3.3 Kapittel 3 Administrativ fastsetjing og klarlegging av foreldreskap

Advokatforeningen har ingen merknader til bestemmelsene i dette kapitelet.

3.4 Kapittel 4 Rettergang i saker om foreldreskap

3.4.1 § 4-6 Vilkår og fristar for å reise sak om endring av farskap og medmorskap

Bestemmelsen viderefører gjeldende lovs § 6 med endringer, men er flyttet og inntatt i kapitelet om saksbehandlingsregler. Advokatforeningen er positiv til slike endringer som gjør loven mer pedagogisk. Det er også positivt at det presiseres i lovteksten at barn som har fylt 15 år skal samtykke til slik sak om endring av farskap eller medmorskap før vergen kan reise sak.

3.5 Kapittel 5 Rettargang i andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker

Advokatforeningen har ingen kommentarer til bestemmelsene i dette kapitelet.

3.6 Kapittel 6 Foreldreansvaret

3.6.1 § 6-1 Kven som foreldreansvaret

Advokatforeningen er positive til at det foreslås å oppheve skille mellom gifte og samboende foreldre.

Advokatforeningen deler ikke utvalgets forslag om at mor skal ha foreldreansvar alene dersom foreldrene verken er gift eller samboende. Det skiller seg slik Advokatforeningen ellers oppfatter er et riktig steg i retning av likestilling mellom mor og far og at man tar avstand fra morspresumpsjonen.

Nåværende barnelov § 35 ble endret med ikrafttredelse fra 1.1.2020. Advokatforeningen deler ikke utvalgets oppfatning av at lovendringen har virket mot sin hensikt. Lovendringen har knapt virket i ett år, og det er etter Advokatforeningens oppfatning alt for tidlig å trekke slike konklusjoner.

Advokatforeningen mener ny bl. § 6-1 annet ledd bør være tilsvarende dagens § 35.

Muligheten for mor til å gi melding om foreldreansvar alene i dagens § 35, andre punktum anses tilstrekkelig for å ivareta de tilfellene hvor eventuelt far er fraværende.

Advokatforeningen mener som et klart utgangspunkt at foreldreansvaret bør være delt og at det er uheldig slik lovforslaget er, at far er avhengig av å inngå en avtale.

Advokatforeningen er ellers enig i at foreldre skal ha full avtalefrihet og at foreldrene skal oppmuntres til felles foreldreansvar, slik det kommer frem i begrunnelsen i kap. 10.2.4.1, men utgangspunktet bør være at foreldreansvaret er delt ved fødsel – oppmuntring er ikke tilstrekkelig og dette utgangspunktet bør fremkomme i lovens ordlyd.

3.6.2 § 6-9 Flytting

Advokatforeningen er positiv til at spørsmål knyttet til flytting gjøres til et spørsmål som legges til foreldreansvaret.

3.7 Kapittel 7 Fast bosted

3.7.1 § 7-1 Kvar barnet skal bu fast

Advokatforeningen mener at delt fast bosted bør være lovens hovedregel, men at foreldrene ellers har avtalefrihet knyttet til valget mellom delt bosted eller fast bosted. Dette vil etter Advokatforeningens syn i størst grad underbygge at foreldrene skal likestilles. Videre er det etter Advokatforeningens syn klargjørende at utvalget definerer at delt bosted forutsetter at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos den ene forelderen, samt at bostedsforelderen må ha del i foreldreansvaret.

Advokatforeningen mener videre i likhet med utvalgets flertall at foreldrene skal likestilles. Etter Advokatforeningens syn ivaretas dette best ved at delt fast bosted gjøres til lovens hovedregel, dog slik at vurderingstemaet for retten skal være «barnets beste». Advokatforeningen er enig med utvalget i at vilkåret om «særlige grunner» for å idømme delt bosted ikke bør videreføres.

3.8 Kapittel 8 Samvær

3.8.1 § 8-1 Barnet og foreldra sin rett til samvær

Advokatforeningen tiltrer utvalgets vurderinger av det rettslige utgangspunkt og er positiv til at det rettslige utgangspunktet presisere ytterligere ved å tydeliggjøre i loven at retten til samvær gjelder for både barnet og forelderen som det ikke bor sammen med.

Videre er Advokatforeningen også positivt til utvalgets forslag om at formuleringen om at barnet og forelderen har rett til samvær med hverandre, gjøres til en del av domsslutningene i rettens avgjørelser om samvær.

Advokatforeningen støtter også utvalgets vurdering om at det ikke skal være noen plikt til samvær.

3.8.2 § 8-1 (2)

Advokatforeningen er enig i utvalgets syn om at terskelen for at domstolen skal bestemme at det ikke skal være samvær, skal ligge på samme nivå som i dag, og tiltrer begrunnelsen for dette. Advokat-foreningen slutter seg til utvalgets betraktninger om at tidsperspektivet i punkt 12.4.4.2 også gjør seg gjeldende for vurderingen av samværsomfanget, slik at de langsiktige konsekvensene av å nekte samvær må vurderes konkret og vektes i avgjørelsen.

Advokatforeningen er enig i at det kreves svært gode grunner for å treffe avgjørelser om at det ikke skal være noe samvær, og videre er Advokatforeningen enige med utvalget i at det ikke uten videre er treffende å beskrive terskelen slik at å nekte samvær krever «ganske tungtveiende grunner», slik Høyesterett har lagt til grunn i sin praksis.

Når det gjelder hvilke beviskrav som bør legges til grunn der det er mistanke om at barnet kan bli utsatt for vold eller overgrep under samværet, er Advokatforeningen enig med utvalget i at det ikke bør oppstilles en anvisning på bevisbedømmelsen i loven, og støtter utvalgets begrunnelse for dette.

3.8.3 § 8-2 Omsorgsplikt og avgjerder som høyrer til samværet

Advokatforeningen er enig i utvalgets forslag om en egen paragraf om omsorgsplikten og avgjørelsesmyndigheten til den som har rett til samvær med barnet, som viderefører gjeldende lov § 42 annet ledd med endringer, og tiltrer begrunnelsen.

Advokatforeningen er også enig i utvalgets forslag om endring i ordlyden, slik at omsorgsplikten er formulert som en plikt til å gi barnet omsorg, kjærlighet og en oppdragelse med respekt for barnets egenverdi.

Advokatforeningen støtter også at uttalerett for samværsforelderen flyttes til kapitlet om foreldreansvar, og omformuleres til en plikt for forelderen med foreldreansvar til å gi en forelder som har rett til samvær anledning til å uttale seg før den tar avgjørelser som kan få betydning for utøvelsen av samværsretten.

3.8.4 § 8-3 Omfanget av samværet med barnet

Advokatforeningen er enig i at det rettslige utgangspunktet er hva som er til barnets beste og en avgjørelse om samværets omfang, må bero på en konkret helhetsvurdering.

Videre er Advokatforeningen enig i at det i denne helhetsvurderingen skal hensynta både hva som er det beste for barnet her og nå, samt hva som må anses som det beste for barnet frem i tid.

Når det gjelder utvalgets forslag om å ikke videreføre oppregningen av momentene som er inntatt i gjeldende barnelov § 43 annet ledd støtter Advokatforeningen dette og er enig i at hensynet til et konsistent regelverk taler for det, ettersom det ikke finnes tilsvarende momentliste i paragrafen som omhandler delt bosted.

Advokatforeningen er enig i at det ikke er behov for en nærmere definisjon av samvær og tiltrer utvalgets begrunnelse for dette.

Advokatforeningen støtter utvalgets forslag om å ikke videreføre definisjonen av "vanlig samvær" i § 43 (2) siste punktum og er enig i at definisjonen kan bidra til å legge unødige føringer for vurderingen av hvilket samværsomfang som er til barnets beste.

Advokatforeningen er enig i med utvalget når de uttaler at de ikke kan se at det finnes konkrete holdepunkter for at foreldrekonflikter vil øke uten en definisjon av vanlig samvær i barneloven. Advokatforeningen mener fjerning av legaldefinisjonen også er en naturlig tilpasning til samfunnsutviklingen hvor delt bosted er mer normalt og underbygger at foreldrene er likestilte i loven.

Advokatforeningen tiltrer utvalgets bekymring for at en definisjon av vanlig samvær i loven vil kunne medføre at foreldrene avtaler mindre samvær enn hva de ellers ville gjort. Samtidig mener Advokatforeningen vanlig samvær i enkelte tilfeller også kan bidra til at foreldrene avtaler mer samvær enn hva de ellers ville gjort. Av denne grunn mener Advokatforeningen at det burde presiseres i loven at foreldrene i utgangspunktet er likestilte.

3.8.5 § 8-4 Vilkår for samvær

Advokatforeningen har ingen merknader til forslaget.

3.8.6 § 8-5 Samvær med støttande eller tryggjande tilsyn

Advokatforeningen er positive til utvalgets klargjøring i loven av hva som menes med «støttande» og «tryggjande» tilsyn, og at dette presiseres i lovteksten, jf. § 8-5.

Advokatforeningen er også positive til at dagens tilsynsordning gis større fleksibilitet gjennom at retten skal kunne fastsette inntil tre år med tilsyn og at taket på antall timer som kan ilegges av retten økes. Når det gjelder utvalgets forslag til 24 timer for beskyttende tilsyn pr. år og 36 timer for støttende tilsyn pr. år, mener Advokatforeningen dette antallet timer burde økes mer. Dette er veldig få timer pr. måned i året, spesielt når det gjelder støttende tilsyn. Økningen i timer for beskyttende tilsyn er etter utvalgets forslag på 50% (fra 16 til 24) mens økningen for støttende tilsyn kun er på 12,5% (fra 32 til 36). Advokatforeningen foreslår derfor at økningen blir tilsvarende for støttende tilsyn, og foreslår 48 timer for støttende tilsyn pr år, som tilsier en økning på 50%. Advokatforeningen mener dette er viktig for at tilsynsordning skal få større fleksibilitet og fungere i praksis. Særlig når retten skal kunne fastsette inntil tre år med tilsyn er det viktig at ordningen ikke blir for snever, noe som kan bidra til at resultatet over tid ikke blir til barnets beste.

Videre tiltrer Advokatforeningen utvalgets oppfatning om at det er behov for en større gjennomgang og evaluering av hele tilsynsordningen.

3.8.7 § 8-6 Ansvaret for gjennomføring av samvær

Advokatforeningen er enig i utvalgets forslag om å samle bestemmelsene i gjeldende lov § 42 første ledd annet punktum og § 43 fjerde ledd til en felles bestemmelse om foreldrenes gjensidige ansvar for gjennomføringen av samværet og tiltrer utvalgets begrunnelse for dette.

3.8.8 § 8-7 Samvær ved kontaktforbod eller besøksforbod

Advokatforeningen tiltrer utvalgets ønske om å videreføre regelen om at den som har kontakt- eller besøksforbud, ikke kan ha samvær med barnet.

3.8.9 § 8-8 Reisekostnader ved samvær med foreldra

Når det gjelder fordeling av reisekostnader, støtter Advokatforeningen også utvalget i at dagens regel om fordeling skal videreføres. Advokatforeningen er også positiv til utvalgets forslag om å innføre en endring i hvilke kostnader som skal deles, ved at samværsforelders eventuelle bokostnader når samværet finner sted på barnets hjemsted også skal fordeles mellom foreldrene, og tiltrer utvalgets begrunnelse for dette.

3.8.10 § 8-9 Samværsrett for andre enn foreldra

Advokatforeningen er enig i flertallets forslag og tiltrer flertallets begrunnelse. Advokatforeningen mener at flertallets forslag til ny lovtekst i tilstrekkelig grad åpner for samvær mellom barnet og personer som det kan ha hatt nære personlige bånd til, uavhengig av biologisk tilknytning og deler ikke mindretallets bekymring for at ordlyden kan være i strid med EMK artikkel 8.

Videre er Advokatforeningen ikke enig med mindretallet om at det behov for å regulere søskens rett til samvær utover det som fremgår flertallets forslag til § 8-9, første og andre ledd.

3.9 Kapittel 9 Innleiande føresegner

Advokatforeningen har ingen kommentarer til bestemmelsene i dette kapitelet.

3.10 Kapitel 10 Foreldresamtale og mekling

Advokatforeningene mener at en utvidelse av antall timer obligatorisk mekling ved familievernkontorene kan ha gode effekter.

Advokatforeningen er likevel sterkt imot en begrensning i dagens ordning ved domstolene. Advokatforeningen er av den oppfatning at tvisteløsning for domstolen etter konflikt og forsoningsmodellen og bruk av sakkyndig etter dagens bl § 61 nr 1, er en suksesshistorie, hvor de fleste saker som er egnet for det løses uten hovedforhandling.

Advokatforeningens erfaring med familievernkontoret er at det er stor forskjell i den faglige kompetansen som ligger hos de kommunale familievernkontorene. Advokatforeningen er bekymret for familievernkontorenes kapasitet og ressurser til å tåle en slik omlegging.

Advokatforeningen er videre usikker på om familievernkontorets veiledere vil oppnå den samme respekt som en dommer og domstolen har under forberedende rettsmøter. Det er også et problem at familievernkontorene ikke har nødvendig kapasitet. Basert på Advokatforeningens erfaring, vil det fort kunne gå 6 måneder før en familie har fått gjennomført 6 meklingsmøter. En omlegging som foreslått vil derfor kreve en betydelig styrking av de lokale familievernkontorene.

Advokatforeningen er positiv til at familievernkontorene styrkes og at det gis anledning til flere meklingstimer. Men dette må ikke skje på bekostning av den ordning som er i dag, med mulighet for flere saksforberedende møter i domstolen. Dersom konflikt og forsoningsmodellen ikke opprettholdes, frykter Advokatforeningen at den foreslåtte omleggingen vil ha motsatt effekt, slik at flere saker vil gå til hovedforhandling etter at de obligatoriske meklingstimene er gjennomført.

3.11 Kapittel 11 Handsaming av foreldretvistar m.m. i retten

3.11.1 § 11-6 Kva høve retten har til å hente inn informasjon

Advokatforeningen er enig i at retten skal kunne hente inn et skriftlig notat fra mekleren som har meklet etter § 10-2, herunder også hva notatet fra mekling skal inneholde. Etter Advokatforeningens syn vil imidlertid dette vanskelig kunne gjennomføres dersom det ikke samtidig pålegges mekler en tilsvarende journalplikt. Journalplikten bør etter Advokatforeningens syn inneholde de opplysningene retten skal kunne hente inn, herunder hva partene ikke er enig om, meklerens vurdering av om saken er egnet for videre mekling og referat fra barnesamtalen (jfr. § 10-3).

3.11.2 § 11-7 Plikt til å høyre barnet

Advokatforeningen er enig med utvalgets alternativ 1 hvor retten har plikt til å høre barn over 6 år og yngre barn som er i stand til å gjøre seg opp egne meninger. Etter Advokatforeningens syn er det fornuftig å angi at utgangspunktet for å høre barn ligger på 6 år. Etter Advokatforeningens syn vil dette trolig bidra til en mer ensartet praksis ved landets domstoler enn dersom bestemmelsen ikke angir et utgangspunkt for den nedre aldersgrensen.

Advokatforeningen er videre enig i at det skal stå i rettsavgjørelsen hvordan retten har oppfylt barnet sin rett til å bli hørt og hvordan retten har tatt hensyn til barnets meninger. Dette vil etter Advokatforeningens syn bidra til å bevisstgjøre retten på betydningen av barnets stemme i hver enkelt sak.

3.11.3 § 11-9 Førebels avgjerd

Advokatforeningen er enig med utvalget i at dommerens adgang til å treffe midlertidig avgjørelse videreføres uten realitetsendringer i ny lov.

Videre mener Advokatforeningen at innføring av en fireukers frist for avsigelse av midlertidige avgjørelser i de fleste tilfeller vil føre til en hurtigere behandling av disse kravene. I tillegg vil det innebære en større forutberegnelighet for partene og en mer ensartet praksis i domstolene. Advokatforeningen er ellers enig med utvalget i at mange avgjørelser bør kunne treffes langt raskere, mens det i noen tilfeller vil være behov for mer tid til å opplyse saken tilstrekkelig.

3.11.4 § 11-10 Saksstyring og plan for den videre sakshandsaminga

Etter Advokatforeningens syn er det oversiktlig og klargjørende å ta inn en egen bestemmelse i loven som omhandler planmøte, herunder saksstyring og plan for videre saksbehandling.

3.11.5 § 11-11 Saksgangen for retten

Etter Advokatforeningens syn er det positivt at utvalget foreslår å styrke familievernets rolle. Advokatforeningen mener at en styrking av meklingsinstituttet trolig vil bidra til at flere foreldretvister løses før de kommer til domstolene.

Advokatforeningen er imidlertid uenig med utvalgets forslag som innebærer en total omlegging av rettens behandling av sakene hvor utvalget foreslår at hovedregelen er at sakene skal gå direkte til hovedforhandling, i motsetning til i dag hvor disse sakene med få unntak starter med ett eller flere saksforberedende møter. Saker som har utsikter til minnelig løsning (til tross for at dette ikke er oppnådd i løpet av 6 obligatoriske meklingstimer) foreslår utvalget å sende tilbake til familievernkontoret.
Advokatforeningen er uenig i forslaget som innebærer en totalomlegging av et velfungerende system. Advokatforeningen peker på at dagens ordning med saksforberende møter i retten bidrar til å løse de fleste av disse sakene. Advokatforeningen mener at det faktum at meglingen foregår i retten, med en sakkyndig oppnevnt psykolog og med vissheten om at dersom partene ikke bidrar til å finne løsninger vil retten avsi en avgjørelse, bidrar til å få partene inn i et mer konstruktivt og løsningsorientert spor. Videre har det etter Advokatforeningens syn stor betydning at retten kan hente inn opplysninger (uavhengig av taushetsplikten) eksempelvis fra barneverntjenesten og politiet, slik at partene får større innsikt og dermed lettere kan treffe veloverveide beslutninger.

Advokatforeningen finner ikke at familievernkontorene har de redskapene som skal til for å løse saker som selv om de er fastlåste når de kommer inn i rettssystemet, likevel i de fleste tilfeller lar seg løse.

Videre vil utvalgets forslag etter Advokatforeningens syn bidra til å øke konfliktnivået i disse sakene. Partene vil enten bli tvunget til å gå til ytterligere mekling hos et familievern uten beslutningsmyndighet, eller dersom saken slipper inn i rettssystemet bli ført rett inn i en full hovedforhandling. Gjennomføring av hovedforhandling med full bevisføring, vil i de fleste tilfeller føre til at konflikten eskalerer ytterligere.
På denne bakgrunn går Advokatforeningen mot forslaget om å endre saksgangen for retten.

3.11.6 § 11-12 Advokat eller annen representant for barnet

Advokatforeningen er enig i utvalgets forslag om å utvide rettens adgang til å oppnevne egen advokat for barnet, herunder at vurderingstemaet endres fra «særlige grunner» til «at hensynet til barnet taler for det».

3.11.7 § 11-16 Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvar, flytting, bustad eller samvær

Advokatforeningen er enig med utvalget i at vurderingstemaet endres fra «særlige grunner» til at det må foreligge endringer som påvirker hva som er best for barnet.

Endringen innebærer etter Advokatforeningens syn at loven blir mer konsistent og henger bedre sammen.

Advokatforeningen peker imidlertid på at endringen kan innebære at listen legges for lavt og at avtaler / avgjørelser «for» lett kan endres.

3.12 Kapittel 12 Rettargang i saker om foreldreansvar m.m etter dødsfall

Advokatforeningen har ingen kommentarer til bestemmelsene i dette kapitelet.

3.13 Kapittel 13 Tvangskraft for avtaler og tvangsfulløring

3.13.1 § 13-1 «vedtak om tvangskraft for avtaler»

Advokatforeningen er noe kritisk til den praktiske anvendeligheten av den ordning det er lagt opp til.

Det er for flere praktiske tilfeller vanskelig å se en behandlingsform hvor Statsforvalteren på en tilstrekkelig og forsvarlig måte skal kunne prøve avtalens innhold. Det er positivt at Statsforvalteren kan innhente uttalelser fra sakkyndige, men noe problematisk at slike uttalelser ikke er undergitt kvalitetssikringskrav.

3.13.2 ALN – Til § 13-2 «bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familiverntenesta i saker om tvangsfullføring»

Advokatforeningen er enig i at det i enkelte tilfeller vil kunne være hensiktsmessig at retten kan oppnevne en mellomperson for å få partene til å oppfylle sine plikter. Erfaringsmessig tar det imidlertid en del tid å få iverksatt begjæring om tvangsfullføring for domstolene. Det er en bekymring at en slik ordning i praksis blir et nytt tidsspillende moment.

3.13.3 § 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast

Advokatforeningen er positive til å videreføre adgangen til å fastsette tvangsbot ved samværshindring, og er enig i at andre økonomiske tiltak enn tvangsbot ikke er hensiktsmessig.

Advokatforeningen er også enige i at det ikke er hensiktsmessig å regulere i loven at hindring av samvær eventuelt skal få konsekvenser for «samværsfordelingen», og at en slik vurdering må alltid være konkret.

Imidlertid er Advokatforeningen ikke enig i utvalgets forslag om å fjerne bestemmelsen i gjeldende lov § 43 femte ledd, som fastsetter at den som opplever at den andre hindrer samvær, kan kreve ny avgjørelse av foreldreansvar og hvor barnet skal bo. Selv om bestemmelsen ikke har noen selvstendig betydning i loven, mener Advokatforeningen det er et viktig signal om at hindring av samvær er en alvorlig handling som kan få konsekvenser hvis den ikke er rettmessig. Advokatforeningen erfarer at mange foreldre hindrer samvær urettmessig og mener derfor det er uheldig om bestemmelsen fjernes.

Advokatforeningen er enig i utvalgets forslag om at retten skal kunne bestemme at en egnet person skal kunne være til stede ved oppstarten av samvær. Denne personen kan trygge bostedsforelderen, og dermed også barnet, og på den måten bidra til at flere samvær gjennomføres og at deltakelse på inntil tre samvær vil kunne være tilstrekkelig. Det bør være en begrenset personkrets som kan anses å ha slik kompetanse. Advokatforeningen foreslår at ordlyden i bestemmelsen gir nærmere anvisning på hvilken generell eller spesiell bakgrunn samt tilknytning til saken og barnet vedkommende skal ha.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det skal være adgang til å hente barnet med tvang for å tvangsfullbyrde samvær, er Advokatforeningen enig med flertallet, som mener at tvangshenting ikke skal være et tvangsmiddel ved fullbyrdelse av samvær..

Det er dessverre noen foreldre som hindrer samvær. Men dersom man går inn for at tvangshenting skal være et virkemiddel ved samværshindring, lar man valgene til den samværshindrende foreldre gå ut over barnet. Det å nekte et barn samvær med den andre forelder, går ut over barnet og er ikke til barnets beste, men situasjonen for barnet blir verre dersom barnet blir hentet med tvang. Det barnet som utsettes for samværshindring, er allerede i en konfliktsituasjon mellom to foreldre, noe som kan være svært skadelig. Dersom dette sårbare barnet i tillegg skal hentes med tvang, påfører vi et allerede sårbart og kanskje skadet barn, en traumatiserende opplevelse som kan være uopprettelig. Og dersom dette gjøres gjentatte ganger, kan det være svært traumatiserende for barnet.

I disse sakene bør etter vår oppfatning barneverntjenestene komme inn og vurdere om det å ikke la barnet få samvær, er en omsorgssvikt.

For øvrig vil Advokatforeningen peke på at det er mange nyanser i problemstillinger knyttet til samvær, og foreldre som ikke stiller opp til samvær er også et problem, noe det er lite fokus på.

Advokatforeningen er kritisk til den ordning for inndriving av tvangsbot det legges opp til i § 13-4, siste ledd. Det er vanskelig å se hvorfor tvangsbot ikke skal kunne kreves for mer enn 8 uker om gangen, i det misligholdet tidvis langt overstiger dette og en slik tidsbegrensning vil være prosessdrivende. Realiteten bak ordningen synes ytterligere redusert ved de prosessuelle regler i siste setning.

3.14 Kapittel 14 Forsørgingsplikt

Utvalget har (på side 16, 2. spalte, nest siste avsnitt) påpekt at man ser behov for en større gjennomgang på området som gjelder forsørgelse av barn. Advokatforeningen mener at man i dette i større grad aktivt bør gå inn og se på enkeltelementer ved bidragsordningen, særlig ettersom foreldrenes økonomi ikke sjelden utgjør en «skjult motivasjonsfaktor» i deres standpunkt til hva som er til barnas beste. Man bør bl.a. søke mot et regelsett hvor spørsmål om bosted og samvær i mindre grad påvirker foreldrenes økonomiske situasjon enn hva situasjonen i en del tilfeller i dag er. Advokatforeningen deler i så måte ikke utvalgets vurdering av at regelverket fungerer godt (s. 20, 2. spalte, siste avsnitt). Den overordnede målsetting bør være at det legges opp til et regelsett omkring forsørgelse av barn som fremmer likestilt foreldreskap og størst mulig kontakt mellom barn og begge foreldre. Dette kommenteres nærmere under til § 14-6)

3.14.1 § 14-2 Barnebidrag

Det har kommet frem eksempler i media den siste tiden hvor en forelder er ilagt plikt til å betale barnebidrag til den forelder som har bortført barnet eller i saker hvor det foreligger samværshindring. Den bidragspliktiges betalinger kan i slike tilfeller bidra til å finansiere for eksempel fortsatt opphold i utlandet. I saker om samværshindring vil bidragsplikten oppleves som en belønning for den som hindrer samvær og som en ekstra straff for den som blir hindret å ha samvær. Dette er en åpenbar uønsket virkning av regelverket som bør fanges opp ved revideringen av loven.

Advokatforeningen foreslår at den bidragspliktige i særlige tilfeller kan kreve at det oppnevnes en «setteverge» for barnet som skal påse at midlene utlukkende blir anvendt til nødvendig forsørgelse av barnet.

3.14.2 § 14-4 Kor lenge forsørgingsplikta varer

Det er foreslått en endring av bidrag til barn over 18 år slik at ungdommen ikke må søke om bidrag etter fylte 18 år. Bidraget skal videreføres uten ny fastsettelse eller avtale frem til og med måneden da barnet fullfører videregående opplæring.

Advokatforeningen er positiv til dette og at det fremgår av lovteksten at bidraget skal betales direkte til ungdommen. Det er imidlertid også en del forhold som taler mot forslaget. Ved fylte 18 år er man ikke lenger under vergemål og man er ikke lenger barn i barnekonvensjonens forstand. Ved fylte 18 år har man en del rettigheter og plikter man må utvise aktivitet for å oppnå. For mange ungdommer vil det imidlertid oppleves som vanskelig å kreve bidrag fra den ene forelderen. At det nå foreslås at bidraget videreføres, vil bidra til at flere ungdommer får nødvendig økonomisk støtte så lenge skolegangen varer. Det er viktig for fremtidige jobbmuligheter at ungdommen fullfører videregående opplæring.

Regelen om løpende videreføring av bidrag begrenses til når barnet fyller 20 år, også om det ikke har avsluttet den videregående opplæring. Barnet har krav på bidrag så lenge skolegangen varer, men dette må avtales eller fastsettes særskilt. Det fremgår av lovteksten at det skal fastsettes en tidsgrense for krav på bidrag etter denne regelen, men den nærmere reguleringen av dette er uklar.

Advokatforeningen mener at en slik øvre grense må tydeliggjøres. En øvre tidsgrense bør basere seg på at videregående opplæring i dag er 3-4 år. Bidrag utover 20 år bør forbeholdes særskilte tilfeller hvor utsatt videregående opplæring skyldes for eksempel militærtjeneste eller sykdom. Det kan ikke være slik at «barn» tar seg skolefri i alderen 16-18, med den virkning at foreldrene får 2 års ekstra forsørgelsesplikt. Det vil legge til rette for høyst uønskede tilpasninger.

3.14.3 § 14-5 Korleis barnebidrag blir fastsett

Samværsfradrag
Advokatforeningen er positiv til at utvalget ikke ønsker å videreføre bruken av samværsklasser, men at det heller gis samværsfradrag for det faktiske antallet avtalte samværsnetter. Dette vil gjenspeile en riktigere andel av underholdskostnaden.

Utvalget er enig i at boutgifter skal innregnes der samværet er minst ni netter per måned. For samværforelderen vil boutgiftene være de samme om man har samvær syv eller ti netter i måneden. Det er derfor vanskelig å forstå bakgrunnen for at skillet settes til ni netter.

Utvalget mener det ikke er grunnlag for å videreføre reglene om domstolsbehandling av barnebidrag. Bakgrunnen for dette er at regelen har liten praktisk betydning. Bidrag utmåles etter standardiserte satser og etter bidragskalkulatoren som NAV har utarbeidet. Domstolen kan imidlertid fortsatt føre kontroll med vedtakets gyldighet på samme måte som øvrige vedtak truffet av forvaltningen. Advokatforeningen er enig med utvalgets vurdering og støtter forslaget.

3.14.4 § 14-6 Offentlig utmåling av barnebidrag

I bestemmelsenes første ledd, femte punktum foreslår utvalget en endring som innebærer at det ved delt fast bosted skal fastsettes bidrag med utgangspunkt i botiden mellom foreldrene, på lik måte som det etter gjeldende lov og forslag skal gjøres fradrag for samvær. Begrunnelsen for dette er at barnets behov og foreldrenes bidragsevne ikke påvirkes av bostedsordningen. Foreldrene bør kunne vurdere valg av bostedsordning uten å se hen til ulike utmålingsregler for barnebidrag. Advokatforeningen er enig i denne forenklingen, som også synes å være konfliktdempende.

I § 14-6, siste ledd, henvises i bestemmelsen til at departementet kan gi forskrift om fastsettelsen av bidrag. Erfaringen er imidlertid at forventning om bidrag og bidragsplikt ofte kan være en «skjult prosesskaper» i spørsmål om fast bosted og samvær. Det finnes naturligvis ikke tall som kan dokumentere i hvor stor grad økonomien tilknyttet bidrag påvirker partenes evne til å komme til gode løsninger for barnet.

Advokatforeningen mener derfor det er naturlig at de forskjellige elementer i bidraget gjennomgås i lovforarbeidene.

Særlig kan i denne sammenheng nevnes det element som referer seg til barnets boutgifter tidvis gir seg ubalanserte utslag. Det vises til utvalgets merknad på side 258, 2. spalte, 2. avsnitt. Advokatforeningen er kjent med at det offentlige i andre sammenhenger differensierer bokostnader etter geografisk beliggenhet. Vi mener derfor det også må gjelde ved bidragsfastsettelsen. Videre vil vi fremholde at det er problematisk at boutgifter fordeles etter antall dager barnet er hos de respektive foreldre. Utviklingen går stadig i retning av at barn av foreldre som har gått fra hverandre har 2 tilrettelagte bosted, herunder soverom, størrelse på bopel m.m. Uavhengig av om et barn er hos en av sine foreldre 25%, 45% eller 65% av tiden, vil som utgangspunkt bokostnadene være de samme. Selv om barnet faktisk ikke er på samværsforelderens bopel, påløper bokostnadene. Det at samværsforelderen, i tillegg til å ta bokostnadene ved at barnet er hos denne, må ta deler av bokostnadene hos den andre forelderen kan fremstå noe urimelig. Advokatforeningen foreslår derfor at barnets samlede boutgifter skal deles mellom foreldrene etter fastsatte satser der hvor det utøves samvær.

3.14.5 § 14-9 Endring av avtale eller avgjerd om barnebidrag

Bestemmelsen regulerer adgangen til å endre en avtale eller avgjørelse om barnebidrag. Det er viktig at man søker å forhindre stadige krav om endring av barnebidraget, og derved sikre forutsigbarhet for partene. Advokatforeningen er derfor positive til at det nå skal være vanskeligere å kreve ny fastsettelse av barnebidrag dersom det har gått mindre enn ett år siden bidraget ble avtalt, fastsatt eller sist endret.

3.15 Kapittel 15 Internasjonal privatrett

Advokatforeningen har ingen merknader til bestemmelsene i dette kapitelet.

4 OPPSUMMERING

Advokatforeningen støtter i hovedsak utvalgets forslag til ny barnelov og finner flere av bestemmelsene bedre enn dagens barnelov. Det gjelder særlig prinsippet om et mer likestilt foreldreskap som ivaretas ved flere konkrete bestemmelser i loven. Advokatforeningen mener imidlertid at dette prinsippet kan få større gjennomslag i flere av bestemmelsene og har derfor foreslått flere konkrete endringer til loven.

Det gjelder blant annet forslag om at mor skal ha foreldreansvar alene dersom foreldrene verken er gift eller samboende. Forslaget skiller seg fra det Advokatforeningen ellers oppfatter som et riktig steg i retning av likestilling mellom mor og far og at man tar avstand fra morspresumpsjonen. Advokatforeningen mener derfor ny bl. § 6-1 annet ledd bør være tilsvarende dagens § 35.

Advokatforeningen mener også at delt fast bosted bør være lovens hovedregel, men at foreldrene ellers har avtalefrihet knyttet til valget mellom delt bosted eller fast bosted. Dette vil etter Advokatforeningens syn i størst grad underbygge at foreldrene skal likestilles.

Advokatforeningen har også flere presiseringer og kritiske merknader til forslaget. Det gjelder særlig forslaget til å endre saksgangen for domstolene. Advokatforeningen er positiv til at familievernkontorene styrkes og at det gis anledning til flere meklingstimer, men dette må ikke skje på bekostning av den ordning som er i dag med mulighet for flere saksforberedende møter i domstolen. Advokatforeningen er derfor sterkt imot omlegging av saksgangen for foreldretvister. Advokatforeningen er av den oppfatning at dagens ordning med tvisteløsning for domstolen etter konflikt og forsonings modellen og bruk av sakkyndig etter dagens bl § 61 nr 1, er en suksesshistorie. De fleste saker som er egnet for det, løses uten hovedforhandling. Advokatforeningen går derfor mot forslaget om å endre saksgangen for domstolen.

Advokatforeningen har foreslått noen justeringer og presiseringer i lovforslaget vedrærende samværshindring.

 

                                                Med vennlig hilsen

 

Jon Wessel-Aas                                                                       Merete Smith
leder                                                                                         generalsekretær