Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

Å ta barnekonvensjonen på alvor

Piggtråd rundt rustent metall

Norske barn påføres fysiske og psykiske traumer i interneringsleire i Syria. Deres foreldre har tatt valg vi ikke er enige i. Allikevel bør norske barn få komme til Norge og ivaretas her når de kommer hjem dersom barnets mor eller omsorgsperson ønsker dette.

Av advokatene Arne Gunnar Aas og Else Leona McClimans, Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg.

Advokatforeningens årlige menneskerettighetsseminar i april hadde som tema menneskerettigheter, barn og straff. Norske barns situasjon i IS var et eget diskusjonspunkt, selv om det for disse barna ikke handler om straff for egne handlinger. Hvorvidt barnets omsorgsperson har gjort seg skyldig i straffbare forhold gjennom sin støtte til IS må i tilfelle avklares gjennom norsk rettsbehandling.

Barna

De norske barn i IS er få i antall, mellom 30 og 40 barn. De fleste er født etter at foreldrene ble med i IS-styrkene eller miljøene rundt. Få er i skolealder. En eller begge av deres foreldre har norsk statsborgerskap. Barna er dermed norske statsborgere. Barnas rettigheter som norske statsborgere anerkjennes nå ikke fordi foreldrenes synder hjemsøker barna. Den norske stat vil verken tilrettelegge for at barnas rett til norsk statsborgerskap anerkjennes eller hente dem hjem.

Barn født av en norsk statsborger er norsk, selv om barnet er født i utlandet. Norsk statsborgerskap gis uavhengig av fødested, men gjennom foreldre: både mor og far kan gi norsk statsborgerskap videre til eget barn. En slik rettighetsovergang gjelder også der den norske faren er død.

Barnas behov må vurderes individuelt

Basert på det som er rapportert om forholdene i interneringsleirene kan det fremstå som om barna allerede utsettes for nedverdigende behandling gjennom grunnleggende mangel på trygghet, mat, hygiene og helse. Barn er særlig sårbare for opplevelser som kan anses som tortur eller nedverdigende eller umenneskelig behandling, ettersom slike opplevelser vil kunne påvirke barns utvikling og senere liv i sterkere grad enn voksnes. Skadepotensialet på barns fysiske og psykiske helse er langt større enn for voksne.

Barnekonvensjonens handlingsplikt for staten vil derfor både innebære å få barna ut av situasjonen som påfører dem skaden, og å gi dem rehabilitering for de skadene de har blitt eksponert for. At Norge både har ressurser og kompetanse til å utøve en slik skadebegrensning er understreket av Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg i Aftenposten den 14. april. «Med riktig hjelp kan mye gå bra når barna fra IS kommer hjem» skriver de.

Hvem skal bestemme om barna skal få dra hjem?

Det må som utgangspunkt være omsorgspersonens beslutning om barna skal tas med til Norge eller ikke: omsorgspersonen må få informasjon om mulige konsekvenser av en retur til Norge, og så ta sine valg. Om de vil hjem bør Norge hente både omsorgspersonene og barn hjem.

Etter at den norske straffeloven for noen år siden ble endret er deltagelse i terrororganisasjoner forbudt. Dette inkluderer alle former for deltagelse og aktiviteter, og inkluderer husarbeid. Det er derfor en helt overskuelig risiko også for mødrene at de kan utsettes for straffeforfølgning når de kommer til Norge.

Oppsøkende virksomhet og kompetent rådgivning

Barna er nå i interneringsleire, stort sett i Syria, hvor det ikke nødvendigvis er mulig å fremskaffe hverken dokumentasjon på deres identitet eller fremsette krav om norsk statsborgerskap for dem. Krav om norsk statsborgerskap må vanligvis fremsettes ved en norsk utenriksstasjon. Fanger i interneringsleire har i praksis ikke tilgang til å forlate leirene og oppsøke en utenriksstasjon.

Norske utenriksstasjoner med sine offisielle godkjenninger må i en slik situasjon drive oppsøkende virksomhet i leirene hvor disse barna er, i samsvar med barnekonvensjonens artikkel 7 som gir barn rett til navn og nasjonalitet. Arbeidet for å sikre denne retten skal utøves av staten. Passivitet og unnlatelser regnes i konvensjonssammenheng også som brudd på konvensjonen, ettersom stater har en handlingsplikt i situasjoner hvor barn utsettes for tortur og umenneskelig behandling.

Norske myndigheter fremholder at det er for risikabelt å hente ut barna fra interneringsleirene hvor de oppholder seg, og at dette ikke er tilrådelig. En rekke land, herunder Frankrike, Russland og Kosovo henter allikevel ut sine barn. Dette bør også Norge gjøre.

Et team av kompetente medarbeidere bør derfor reise til leirene og snakke med omsorgspersonene til de norske barna for å hjelpe dem til å fatte en avgjørelse på et best mulig informert grunnlag. De må vite hva de takker ja eller nei til på vegne av seg selv og sine barn. Dette må gjøres aktivt, og skje straks. Menneskerettighetsutvalget i Advokatforeningen bistår gjerne i en slik prosess.